Filmhelg: “Max Manus” og “Mamma Mia!”

På fredag var Siv og jeg en tur på kino for å se den norske storsatsningen “Max Manus”, som åpenbart nok handler om den norske sabotøren og motstandsmannen.

Det er forfriskende å kunne si at denne filmen var bra, uten å måtte legge til “til å være norsk” bak. Lite av det som vises i filmen er faktisk feil, men det er jo en del ting fra historien som blir utelatt, nødvendigvis. Uansett er det en sterk produksjon, og man kan tilgi den litt “enkle” filmstrukturen når man vet at dette i så stor grad er basert på virkelige hendelser.

Skuespillerne gjør en god innsats, men til å begynne med er det litt forstyrrende at de faktisk prater sånn som man gjorde på den tiden. Det blir man fort nok vant til, men jeg må vel innrømme at jeg synes det norske språk lett blir litt teatralsk når det brukes i dramatiske sammenhenger. Nicolai Cleve Broch gjør en god figur gjennom filmen, men representerer samtidig mange av grunnene til at jeg har et anstrengt forhold til en del folk fra vestkanten av Oslo. ;) De fikk også plass til en liten rolle for Kjersti Holmen, som får bruke det ene ansiktsuttrykket hun ble født med, “Trist, underdanig og i desperat bønn etter hjelp”.

Denne filmen anbefales på det sterkeste, både for de som liker film og de som liker historie, og liker du begge har du ingen unnskyldning for å ikke løpe til nærmeste kino. Med mindre du faktisk har en unnskyldning, da. Det har jeg forståelse for. Det er jo jul. Filmen får 8 av 10 skalla feitinger, noe som det sannsynligvis blir en stund til noen norsk film overgår.

EDIT 22/12: Får legge til at Siv og jeg var helt enige om at det hadde vært veldig fint om filmen sluttet med en rask tekst som forklarte hvordan det gikk med de overlevende. Det er jo ikke uvanlig i filmer basert på ekte hendelser. Ikke det at det ikke er kjent, men det hadde f.eks. ikke vært dumt å få med at Max Manus i sin bedrift i etterkrigstiden faktisk ansatte landssvikere (dvs. folk som hadde samarbeidet med tyskerne under krigen) bevisst. Eller at han faktisk giftet seg med dama si, og døde for litt over ti år siden.

Så tar vi turen til andre enden av skalaen. Jeg har blitt homo nå, siden jeg har sett Mamma Mia! Filmen er hyllet som en feel good-fest av dimensjoner, og menn som liker menn går på sing-along-utgaver av filmen på kino og greier. Her skal jeg avsløre at jeg har noen forutinntatte holdninger som gjør at denne filmen nok aldri var noe for meg;

• Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av ABBA-musikk
• Jeg har et anstrengt forhold til musikaler
• Folk som synger i tide og utide har jeg vanskelig for å forholde meg til
• Jeg liker bra filmer

Filmen er basert på teaterstykket/musikalen/Broadway-showet av samme navn, og handler om en berte som inviterer sine tre potensielle fedre (hverken hun eller moren vet hvem av dem som er den som har skylda) til bryllupet sitt på en gresk øy. Så følger nesten to timer med mer eller mindre krampeaktige forsøk på å klemme ABBA-sanger inn i historien. Dette varierer fra det helt jevne til det grusomme, med et spesielt lavmål hver gang Pierce Brosnan skal til pers – det både ser og høres ut som om han synger mens en hysterisk hamster forsøker å kjempe seg fri fra kjeften hans.

Historien er relativt tynn, og hadde det ikke vært for all ABBA-musikken hadde det vel blitt buet ut av kinosalen. Hvis vi da legger til folk som synger hver gang de åpner kjeften, blir det ikke feel-good for meg, det blir raseri av typen som får meg til å ville kle meg ut som psykonissen og bryte meg inn hos tilfeldige familier på julaften og knivstikke dem med intensivitet og glede. De sterkeste følelsene for gladvold kommer kanskje hver gang den grusomt stygge Christine Baranski er på skjermen i sin rolle som et av Saurons skrømt på jakt etter ringen. Hun er så ugly at jeg ble helt svett og nesten ikke orket å spise potetgull.

Nei, jeg tar tilbake det jeg sa tidligere. Til tross for at jeg kom meg gjennom hele filmen, fikk jeg ikke lyst på mangina, og min sterkt negative reaksjon forteller meg at jeg fortsatt er heterofil. Hvis du blir glad av folk som hopper og danser og synger om følelsene sine, for all del, dette er sikkert en film for deg. For meg var dette filmutgaven av å sitte i tannlegestolen. Den får én skalla feiting for den ene scenen i filmen som var morsom, den hvor man får se de tre potensielle pappaene som unge hippier.

NRK – krigen fortsetter

Ikke uventet avslo NRK klagen min på den urettferdige snikskatten deres, så da må man jo svare. Dette er ikke spesielt morsomt, mer sinna enn noe annet – gleder meg til å se hvor langt de går for å ta pengene mine. Det er lite sannsynlig at det er noen vits for andre enn medietilsynet å lese igjennom brevet, som blir postlagt i dag. :)

Er selvfølgelig også spent på hvordan neste faktura på tvangsabonnementet ser ut.

 

Deres referanse                Vår referanse
400 598 788/50                ÅPENBART OVERGREP FRA STATEN NR 8/2008

Klage på urettferdig ilagt kringkastingsavgift

Viser til standardbrev sendt 24. november 2008 med avslag på tidligere innsendt klage.

Brevet inneholder to interessante setninger:

"Du har i tidligere brev blitt informert om at krav på avgift til og med 31.12.2008 må betales før din lisens blir ført ut av vårt register"

Uten at dette har noen som helst relevans for saken, vil jeg bare påpeke den åpenbare faktafeilen her; Brevet av 24. november 2008 er det ENESTE skriftlige jeg har fått av NRK i denne saken utenom den opprinnelige fakturaen på feilaktig ilagt tvangsabonnement. Å bruke 4 måneder på å skrive ut et automatisert flettebrev er imponerende - særlig når vi har en så totalt forkastelig bukken-og-havresekken-situasjon som dette der NRK er loven, NRK er innkrever og NRK er klageinstans. 

"Ved ny gjennomgang av saken finner vi ikke opplysninger som tilsier at vårt tidligere vedtak skal endres".

Også interessant da jeg faktisk tenkte å bruke tilsvarende ordlyd i mitt svar - jeg ser ingenting i deres brev som tilsier at jeg skal betale for en tjeneste vi allerede har betalt for. 

Den arrogante holdningen NRK viser ved å ikke svare på noen av punktene i min klage kan kanskje skyldes at den var skrevet på en usaklig måte i vilt raseri. Jeg kan forsikre dere om at raseriet fortsatt er der, men kanskje jeg har større hell med forklaringene denne gangen.

Selvfølgelig er det også mulig at den arrogante holdningen NRK viser skyldes nettopp den arrogante holdningen NRK faktisk HAR overfor sin naturlige fiende, lisensbetalerne. Jeg skulle ha likt å se reaksjonen dersom et privat selskap hadde oppført seg på denne måten og fakturert folk som ikke var kunder for en tjeneste de uansett ikke leverer. Ironisk nok hadde nok bl.a. Forbrukerinspektørene på NRK revet dem i filler for denne praksisen. Sånne plager slipper heldigvis dere som statsautoriserte overgripere.

Men dette handler da altså ikke om hvor idiotisk NRK-lisensen som konsept er, og at man blir tvunget til å betale masse penger for ingenting; Dette er en klage på at vi må betale dobbelt, de stivbeinte reglene rundt når man må varsle om dette, og den totalt fraværende fleksibiliteten rundt reglene som så åpenbart er rigget for at NRK skal stjele til seg mest mulig lisenskroner.

Selv om vi ikke flyttet sammen i huset vi nå bor i før 15/7-2008, var vi samboere en god stund før dette. I min gamle leilighet der jeg rutinemessig har blitt ranet for mine surt opptjente penger av lisensinnkreverne var det ikke noe TV-apparat. Det forrige TV-apparatet jeg eide døde i 2002. Jeg leide et TV-apparat frem til 2005 fra Thorn. Da kjøpte jeg meg en prosjektor uten TV-mottager, men som det fantastiske medmennesket jeg er, fortsatte jeg å betale lisens, da denne *kunne* kobles til en videospiller som også *kunne* ta imot TV-signaler. Jeg vet da at reglene ikke tar hensyn til om man faktisk HAR TV, det får være grenser for hvor naiv man skal være.

Når vi så ble samboere i April 2008, ble de av mine ting som ikke fikk plass hos samboeren (og det var jo de fleste, inkludert det meste av teknisk utstyr, og alt som inneholdt TV-mottagere) pakket ned og satt i kjeller. Resultat: 1 stykk tom leilighet uten mulighet for å se på TV. Skulle vi ha varslet NRK her? Sannsynligvis, siden NRK selvfølgelig lager reglene i sin fordel slik at det skal bli vanskeligst mulig å slippe unna. Problemet er at vi begge ble samboere for første gang, og faktisk hadde en del å tenke på som ikke involverte NRK; Lån, forsikringer og lignende. Vi kan heller ikke forsikringene våre på rams, vi har ikke lest hver setning av kontrakten med bredbåndsleverandøren vår, og vi leser ikke hele lisensavtalen når vi installerer software heller. Man kan selvfølgelig kommentere at vi burde det, da disse tre tjenestene er ting vi har bruk for, har bestilt frivillig, og faktisk får en reell verdi av; Alle i strak motsetning til NRK-tvangsskatten.

Det var først når vi fikk dobbelt lisenskrav mot slutten av juli vi ble klar over dette. Min samboer ringte da NRK Lisensavdelingen for å opplyse om feilen. Til tross for at dette skjedde i god tid (3 uker) før forfall for blodpengene dere forsøker å stjele fra oss, fikk hun da opplyst at det var for sent og at vi måtte betale begge to. Vi brukte ikke bildetelefon, men det er ganske sikkert at byråkraten i den andre enden fikk orgasme i det hun la på.

Hva kan man si om dette? Arrogant - selvfølgelig. Ufleksibelt - utvilsomt. Idiotisk - klart det. Men det er jo staten vi har å gjøre med her, vi hadde ikke ventet noe annet. Det å vise litt serviceinnstilling er vel faktisk nå den eneste gjenværende måten man kan miste jobben i stat og kommune - hvor kjerneverdier som grov inkompetanse, fiendtlig innstilling og maktmisbruk står sentralt. Man kan spørre seg - hvem bortsett fra staten har anledning til å behandle "kundene" sine på denne måten? Ingen, selvfølgelig - men det er jo også fordi de færreste av oss er NRK-"kunder" frivillig. Her er det tvang fra ende til annen, om man så skal dras etter nesa inn i banken og holdes opp ned til lisenspengene faller ut. Maken til firkantede regler skal man lete lenge etter, og regelrytterne som kjemper for å opprettholde dem er ikke noe bedre. Jeg kan se for meg at dere spretter champagnen i samme sekund som fristen for å melde fra går ut - alle som ikke har rømt skrikende fra deres klør innen da, er dømt til å betale enda en runde for... hva er det egentlig? Dere leverer da ikke TV-signaler lenger? Det betaler vi jo noen andre for. 

Så vidt over to uker over fristen for å melde fra gir altså ingen mulighet til unngå avgiften, til tross for at det går ganske klart frem at vår eneste feil var at vi ikke var klar over at vi måtte melde fra - det sier litt om hvor desperate NRK er i å presse hver krone ut av sine ofre.

Det hadde vært veldig lett for dere å forstå at dette var tull fra deres side, og at de sjuke reglene deres klarte å lage en situasjon der man blir tvunget til å betale selv om det ikke er riktig. Men tidligere nevnte serviceinnstilling slår til, og med et smil om munnen avslår dere klagen uten engang å kommentere noe som helst! 

I tillegg til at dette er en klage til Medietilsynet på NRKs overgrep og urettferdige regler som er designet spesifikt for å sørge for at færrest mulig skal unnslippe deres klør, et det en konstatering, som kommer her: Jeg betaler ikke. Kall det sivil ulydighet eller hva dere vil. Hvis vi ser bort ifra at man ikke får noe som helst igjen for NRK-lisensen (som altså er en skjult snikskatt), er det helt ÅPENBART at det ikke finnes NOEN fornuftig grunn utover deres syke regler for at vi skal betale dobbelt - og de reglene burde ha vært lovstridige i utgangspunktet, som påpekt i forrige klage.

Vi har et stort lån på det nye huset, vi har vårt første barn på vei, vi har billån begge to, min samboer har studielån igjen, jeg har den gamle leiligheten som fortsatt ikke er solgt - og ingenting av dette blir bedre av den pågående finanskrisen. Hvor tror du NRK kommer på denne prioriteringslista? Ha ha! Lurespørsmål! NRK er selvfølgelig ikke med på lista. Jeg er i utgangspunktet motstander av å betale for ingenting ÉN gang, to ganger når det er så åpenbart feil kommer ikke på tale.

Som nevnt i forrige avsnitt har jeg allerede et stort lån, og jeg har ingen planer om å få flere med det første (og lett å få det hadde det heller ikke ha vært). Derfor tar jeg et mulig inkassokrav og betalingsanmerkning fra NRK med knusende ro. Jeg betaler ikke. Skal propaganda-armen til kommunist-diktaturet vårt ha disse pengene, skal dere få vise deres sanne ansikt og TA dem. Hele denne prosessen blir selvfølgelig offentliggjort fortløpende via internet o.l. slik at folk kan få opp øynene for hvor psykotiske NRK-ansatte tillater seg å være i embets tjeneste. Jeg setter grensa ved fengsel, da mitt kommende avkom trenger en far, selv om det selvfølgelig hadde vært interessant å se om dere ville gå så langt.

I tillegg til dette kommer jeg ved hvert lisenskrav fremover donere tilsvarende pengesum som lisensen utgjør til alle politiske partier som aktivt jobber for å få lisensen avskaffet, uavhengig av hva jeg ellers måtte mene om dem. Pengene skal selvfølgelig øremerkes til formålet og jeg vil kreve aktiv innsats for å avskaffe dette tyranniet hvor staten stjeler pengene til folket og later som om dette ikke bare er enda en skatt/avgift utkledd som tvangsabonnement på det "reklamefrie" og "uavhengige" NRK.

Ser frem til deres avslag og fremtidige overgrep, ønsker dere en god jul, og minner om at dere burde skamme dere - ha ha, som om noen i NRK Lisensavdelingen eier skam.

Rune Jacobsen

Tannlegeskrekk

Jeg nevnte i fjor at jeg har meget godt utviklet tannlegeskrekk, og nå har jeg fått utløp for den i år også. Jeg ble egentlig innkalt i starten av desember, men da hadde de sendt innkallingen til den gamle adressen min og ikke blitt videresendt til meg; Eneste grunn til at jeg fant ut om det var at de ringte og ville utsette, noe som jo var greit for meg. Så ringte de og utsatte igjen, og 15/12 ble datoen for dommen.

Det er ikke til å komme unna – jeg er skikkelig pinglete når det gjelder tannleger. Det hjelper sikkert ikke at alle nervene i kjeften min blir hypersensitive når det nærmer seg, eller at jeg er delvis immun mot bedøvelse.

Jeg ankom venterommet 10 minutter før jeg skulle inn, og selv om jeg prøvde å slappe av og tenke lykkelige tanker, var jeg anspent og nervøs. DDE var på radioen, jeg fikk ikke med meg hvilken sang, da alle er like, men de ble fort nok avløst av Finn Kalvik. Jeg prøvde å more meg med å tenke tilbake på Finn Kalvik-nyhetene, men angsten kom frem i ett sett. Brått kjente jeg at alle musklene i begge lårene strammet seg – det viste seg å være en automatisk reaksjon på lyden av et bor som koste seg med en tann, uten at jeg bevisst hadde registrert det før nå. Argh. Hva var den vonde følelsen? Ah, magen ja. Og kaldsvetta kommer krypende. Slakteren kommer for å hente meg. Jeg legger merke til en assistent i blå overdel, hvite bukser og sjokkrosa Crocs – hjernen min svinger fra hyper-våken til supersløv. Setter meg ned i torturstolen for å plages – først er det røntgen, noe som selvfølgelig er helt ufarlig (i de dosene vi får det), men jeg er så hypersensitiv for alt at hjernen min blir 5 år eldre for hver stråle. Ugh. Så er det selve sjekken.

Ettersom tiden går så sakte i tannlegestolen, har jeg hatt en evighet til å gjøre meg kjent med de forskjellige instrumentene. Neida, jeg vet selvfølgelig ikke hva de EGENTLIG heter – for meg er de store og lille sugemaskin, iser’n, skreller’n, kinnmakulerer’n, rasper’n, buldrefant og lignende ting. Lille sugemaskin kom kjapt på plass, og en runde ble tatt med skreller og iser. Jeg kjente med en gang at jeg hadde et hull oppe i en visdomstann – da er det nok endex for den. Argh. Ellers gikk det ganske greit – men et stadig tilbakevendende problem var der i dag også – tannstein! Argh! Jeg er litt for sløv med tanntråd, så det gror seg til i løpet av et år – og i mitt tilfelle sitter det godt under det porøse tannkjøttet mitt, så her måtte rasper’n til pers. Det kjentes ut som hu skar opp alt som var av tannkjøtt, og blodspruten sto og jeg var helt anspent så lenge det varte – sikkert 2 minutter, kjentes som 20. Når så alle mine trange tenner var skåret fra hverandre, kom buldrer’n for å jevne ut skadene og gjøre meg klar igjen. Jeg fikk sette meg opp for å spytte blod (noe jeg er ganske god til i forhold til hvor sjelden folk tross alt slår meg i trynet), før det var ned igjen for å få litt saltvannsgugge sprutet inn i de åpne sårene. Vondt men sikkert gjort av en eller annen grunn.

Så var torturen over for denne gangen. Ikke SÅ ille, selv om tannstenskutting uten bedøvelse er omtrent som boring med – litt for ubehagelig. Men men, gråt ikke som en liten pike denne gangen, ihvertfall.. ikke engang når jeg kom tilbake til bilen.

Men gleden var selvfølgelig kortvarig. Før jeg kunne rømme, dro hun opp røntgenbildene og pekte på hullet i den ene visdomstanna – greit nok, den lobber vi bare ut. Et par kilo med dop så går det sikkert bra. Dårligere nytt var det i underkjeven. For noen år siden opererte jeg ut en visdomstann der – det er uten noen som helst form for tvil mitt livs verste opplevelse, som jeg skal blogge om ved anledning – og nå må jeg til pers igjen. De hadde utfyllende notater om hvordan det gikk sist, så hun var litt forsiktig med å foreslå det – jeg gikk motvillig med på det så lenge det skjer etter nyttår og jeg får full narkose. Det er verdt å bli liggende noen år i koma for å slippe å bevisst oppleve det helvetet en gang til.

Det å komme seg levende ut av tannlegekontoret er forsåvidt en seier i seg selv, men det hjelper ikke så veldig mye når du vet du må tilbake. Dette blir VONDT.

I bilen på vei tilbake til kontoret spilte de Bangles med Eternal Flame på radioen. Hjernen min oversatte teksten greit for meg, så vi avslutter dette angstutbruddet med litt dårlig smertepoesi..

Close your eyes, give me your mouth, darling
Do you feel my heart beating, do you understand?
Do you feel the same, am I only dreaming?
Is this burning an eternal pain?

I believe it’s meant to be, darling
I watch when you are screaming, you belong to me!
Do you feel the same, am I only dreaming
Or is this burning an eternal pain?

Say my name, sun shines through the rain
A whole life so lonely, and then you come and cause the pain
I want to lose this feeling

WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆH!

Close your eyes, give me your mouth
Do you feel your nerves screaming, do you understand?
Do you feel the sting, am I only dreaming
Or is this burning an eternal paaaaaaaaaaaain?

[Kor] DIE, BITCH!

Det er av sine egne man skal ha det..

Det er ikke så ofte jeg får kommentarer her på bloggen, men det skjer jo; En av de som det virker som om folk mener noe om, er denne artikkelen som feirer Erik Schjenkens seier over det hysteriske media-Norge og dets evige jakt på å ta over og utgjøre alle fire statsmakter.

Jeg svarer på tiltale i form av en ny artikkel – ikke for å henge ut noen, men fordi

1) ikke alle leser kommentarer og deltar aktivt der.

2) skal man bli en kverulant av verdensklasse må man ta utfordringer med et smil.

La meg også med en gang presisere at jeg (som i de fleste tilfeller når jeg blogger om noe) er klar over at min mening ikke er den eneste som eksisterer, og at jeg sannsynligvis i visse kretser ville utgjort et suverent mindretall. Helt greit. Har aldri hatt noe behov for å være som alle andre, og koser meg med upopulære meninger.

Når det er sagt, er det mye usakelig som er sagt i denne debatten, først og fremst andre steder enn denne bloggen. Jeg velger dog å holde meg til kommentarene til forrige innlegg.

SinteLars: Men saken setter altså en relativt hårreisende presedens i norsk rettsapparat. Nå er det altså slik at dersom man blir utsatt for (grov) vold i Oslo, så er det opp til ambulansepersonal å vurdere hvorvidt du "fortjener" transport til sykehus.

Dette har vel alltid vært tilfelle, og ikke noe nytt – med mindre du mener Norge skal ta seg råd til en kirurg i hver ambulanse, er det faktisk mandatet vi gir dem – det er ikke vanskelig å tenke seg et eksempel på en ulykke hvor de ikke har plass til alle i ambulansen, og må prioritere. Hvem tar de med, og hvem lar de ligge igjen? Som Martin påpeker i sin kommentar, det er ikke en hvilken som helst budbilsjåfør som setter seg i en ambulanse og frakter kropper rundt. De skal tåle å se en god del sjuke ting, flere ganger om dagen. De er første linje med livreddende hjelp, og det er strenge krav til kunnskaper, kompetanse og fremferd.

Hvis du snakker om presedens, så kan du jo vurdere hva slags presedens denne saken setter utenfor rettsapparatet; Ikke ÉN ambulansesjåfør kommer til å tørre å gjøre noe annet enn å adlyde blindt når de blir utkalt til potensielt følsomme saker; Det faktum at de skal utøve skjønn for å se an hvem som trenger å komme til akutt behandling på legevakten kommer til å viskes ut, og de vil frakte alt av fyll og spetakkel til allerede overbelastede akuttmottak i frykt for å henges ut offentlig og miste enhver mulighet til å leve et normalt liv for all fremtid, akkurat som Erik Schjenken.

SinteLars: Det er viktig å legge til her at ambulansepersonell ikke har noen formell utdannelse innenfor medisin, akutt behandling etc. Dette er altså transportarbeidere, som skal frakte en syk/fornærmet til behandling.

Dette faller på sin egen urimelighet og er allerede grundig tilbakevist av linken Martin la ut.

SinteLars: Så må man spørre seg om hvorfor de valgte å ikke frakte Farah. I lydloggen til aktuelle ambulansjesjafører kommer det frem at grunnlaget for at Farah ikke ble tatt hånd om er fordi han bla. urinerte på seg selv.

Bl.a.? Det å putte sentrale fakta inn i en “bl.a.” er vel i beste fall uærlig. Han urinerte på ambulansesjåførene og ambulansen, og var i hasjrus. Dette ble påpekt som et sentralt argument for hvorfor de dro sin vei – hvor mange ganger i løpet av en busy sommerdag i Oslo tror du ambulansjesjåfører støter på rusa idioter som blør neseblod og oppfører seg som drittsekker? Sannsynligvis ikke få. Det skulle ha tatt seg ut om de måtte ta med seg alt og alle – da burde Morten Berre samle bonuspoeng så lett som han tryner. Alle er enige om at det var feil at Farah ikke fikk være med i ambulansen, men konsekvensene av denne feilen er helt ute av proporsjoner – det er som å få hodet kuttet av fordi man låner naboens viskelær uten å spørre. De rapporterte at en rusa klyse sto og pissa på dem, og dro videre. De gjorde en feil. Mediahysteriet i ettertid har med vilje fjernet fokus fra det faktum at Farah var oppe og gikk av egen kraft med sekken på ryggen og pisset på folk i hasjrus, og forsøkt å få dette til å utelukkende handle om rasisme. Arne Treholt, dømt for landsforræderi av høyeste orden, opplevde aldri noe i nærheten av den urettferdige heksejakten som Schjenken og partner fikk etter seg.

SinteLars: Uansett, dette burde ikke være ett argument for å ikke frakte Farah -snarere tvert i mot.

Kapasiteten på ambulanser i Oslo tilsier at enhver rusa idiot som går og pisser på folk automatisk skal gå foran alt og alle? Da blir det spennende å se prioriteringene fremover. Jepp, Farah var en feilvurdering, men det var også alt. Skulle man tro det velregisserte mediekjøret fra Kooihor e.l. (som forøvrig har nær slekt i høye stillinger i nasjonal media), var det så vidt sjåførene ikke rygget over Farah når de så han var neger. Det store poenget mitt med denne og forrige artikkel var at DEN VIRKELIGHETEN VI FIKK PRESENTERT OM HVA SOM SKJEDDE ER SERIØST FORVRENGT. Det skjedde ikke slik som Farah, kona og flere hysteriske tilstedeværende påsto! Lederen for Pressens Faglige Utvalg har gått ut og sterkt kritisert den ensidige dekningen av saken og hvordan redaksjoner systematisk har utelatt kritisk informasjon for å svartmale oppførselen til ambulansesjåførene.

SinteLars: Ser også at du viser til at Farah hadde røykt hasj. Jeg undres virkelig hvordan dette kan sies å påvirke saken i noen som helst retning.

Igjen, hvis du mener det er helsevesenet i Norge sin oppgave å frakte enhver rusa idiot med litt blod i trynet i ambulanse, så bør du sette deg ned med kalkulator og regne litt på kostnadene. Sånne saker er man NØDT til å vurdere fra tilfelle til tilfelle. Feilvurderinger vil skje – dette er menneskelig. Hvis du mener at kun folk som ikke kan gjøre menneskelige feil skal få lov til å jobbe som ambulansesjåfører, tror jeg ikke ditt nirvana – hver mann sin ambulanse – blir så fryktelig lett å oppnå.

SinteLars: Heroinister må vel sies å være ambulansesjåførers beste venner sånn sett. Heroin er et så til de grader sterkere narkotikum enn hasj -hvorfor skal tungt narkomane behandles bedre enn en som tok en mildere form for narkotika.

Hvordan i alle dager er dette relevant til denne saken? Folk som oppfører seg tragisk kan risikere at andre mennesker ikke vil ha noe med dem å gjøre, uansett. Hvis noen ligger og spreller med en kniv i panna tviler jeg på at noen spør om hva slags dop de har i kroppen. Når noen går rundt i åpenbar rus og pisser på alt og alle, derimot, kan det hende at folk reagerer negativt. Bare en følelse.

SinteLars: Er det sånn på jobben din at du kan velge hvilke kunder du vil behandle utifra dine egne verdier, eller må du ta hensyn til selskapets retningslinjer? Dersom julebordet deres tok litt vel av, burde ambulansen bare frakte de som brukte heroin til grøten, eller burde de også behandle de som er alkoholdforgiftet? Eller er det sånn at de burde behandle alle likt?

Jeg hadde aldri trodd at JEG skulle formane om å holde oss til virkeligheten på min egen blogg, men dette begynner å bli litt far out, selv for en science fiction-fan. Hvorfor det er interessant å sammenligne min jobb som teknisk ansvarlig for en liten bedrift med jobben til en ambulansesjåfør ser jeg overhodet ikke. Men joda, det finnes sammenhenger hvor vi i praksis har bedt kunder om å suge seg selv. “Kunden har alltid rett” fungerer sikkert fint i salg og markedsføring, men i datateknisk sammenheng er det heller en vits som er umulig å fremføre uten mengder med ironi. Hva beviser det så i denne sammenhengen? Ikke en dritt. Ikke sammenlignbart i det hele tatt.

SinteLars: Det virkelig skammelige i denne saken er at Ullevaal ikke har gått hardere til verks. De opererer med et særdeles sterkt reglement, noe som kan sies å ha blitt brutt i denne saken på nær sagt alle områder.

Hva vet du som ikke retten har fått med seg? Hvilke konkrete lover og regler ble brutt? De har innrømmet en feilvurdering som fort kunne fått kjipe konsekvenser, helt greit. Det kvalifiserer ikke til riksrett, offentlig uthenging, og et liv der man hver ENESTE dag til man går i grava for mange vil være han rasisten som hater negre og med vilje lar være å ta med folk på sykehuset.

Det VIRKELIG skammelige i denne saken er at det ikke er snakk om en eneste konsekvens for journalister og andre idioter som systematisk har hengt ut Schjenken+partner og tatt fra dem enhver mulighet til rettferdig behandling fra offentligheten – forhåndsdømming av verste slag.

SinteLars: Det siste jeg vil nevne foreløpig er empati.

Ah, empati, som bare eksisterer for én part i enhver sak. I denne saken er det sånn jeg ser det fire parter;

- Ambulansesjåførene

- Farah og hysterisk følge

- Svinet som slo

- Media

I rekkefølge, fra topp til bunn: De som totalt sett har fått lide mest for denne saken.

I rekkefølge, fra bunn til topp: De som fortjener mest kritikk for deres deltagelse i denne saken.

SinteLars: Jeg tviler sterkt på at du ville reagert tilsvarende dersom en du er glad i hadde blitt nektet transport i ambulanse fordi han/hun hadde pissa på seg (…)

Uten at det er så fryktelig relevant, er det artig å se at du – som media – etter beste evne stadig prøver å gjøre Farahs oppførsel i parken irrelevant. Men nok om det.

Hvis noen jeg brydde meg om hadde fått seg en på trynet i hasjrus og gått bort til ambulansen for å pisse på den og sjåførene og de dro avgårde med uforrettet sak, hadde jeg sannsynligvis også blitt sinna. Og så hadde jeg måttet ta ett av to valg:

1) Ta med vedkommende i bilen/taxi og komme oss til sykehuset for egen kraft, og så levert en klage når den akutte situasjonen var avklart

eller

2) Regissere et mediesirkus av dimensjoner, lyve og skjule informasjon, kjøre en heksejakt som nasjonen knapt har sett før eller etter, la meg drive mer av hevnlyst enn et oppriktig ønske om å fikse ting, kreve ambulansesjåførenes hode på et fat og totalt sett gjøre et tonn med høns ut av en halv fjær.

Mulig jeg hadde gått for 1), men hva vet vel jeg.

SinteLars: Først må en person uten noen falig medisinsk bakgrunn vurdere om du er skadet "nok". Betryggende?

Jeg ser frem til at du redgjør for dine glimrende alternativer, særlig mtp. hvem som skal ta disse avgjørelsene iom. at kapasiteten i stort sett alle storbyer stort sett er sprengt.

SinteLars: Så det er nok ikke et argument FOR at de kunne droppe fornærmede, det viser bare at Schjerven brukte egne verdier som målestokk, noe som altså er så feil som det går an å bli.

Hvem Schjerven er vet ikke jeg, men lykke til med å finne disse supermennene som tydeligvis står i kø for å å bli ambulansesjåfør.

SinteLars: Typisk nok jobber du nok med noe der dine tabber hverken koster liv, helse eller andre former for traume. Lættis.

Ingen setter pris på en god fornærmelse mer enn meg, men her går du helt på trynet, etter at du tidligere forsøkte å sammenligne min jobb med ambulansesjåførenes. De settes i helt umenneskelige situasjoner med sjuke forventninger til dem, og ingen av de som leser denne bloggen har jobber som så vidt meg bekjent kan sammenlignes med dette.

Men jeg registrerer da som sum total av dine kommentarer at du mener at dersom man gjør en tabbe (om så en relativt grov en) på ett av ti tusen oppdrag så fortjener man offentlig gapestokk, yrkesforbud, bøter og psykiske problemer for overskuelig fremtid, helt uten at saken blir sett på fra flere sider enn de med det mest hysterisk overdrevne perspektivet.

Med de holdningene der skal de jobbe godt med rekruttering til ambulansesjåfør-yrket.

For min egen del skulle jeg ønske offentligheten gikk til erstatningssøksmål mot media for deres sterkt kritikkverdige behandling av denne saken på ambulansesjåførenes vegne. De fortjener millioner i oppreisning og en offentlig unnskyldning.

Kort oppdatering: Kudos til Aftenposten/A-Magasinet for dette.

Ønskeliste for Rune (34)

For dere som leser bloggen og ikke har noe behov for å kjøpe julegave til meg; Hopp over denne med god samvittighet. Det er bare en effektiv måte å få budskapet frem til de som av ulike grunner skal kjøpe noe til meg. ;)

Ego-ønsker (for de som bare liker meg)

Bøker:

Data:

- Silverlight 2 in Action (Manning)

- Hacking Silverlight 2 (Manning)

- ASP.NET MVC in Action (Manning)

- The Art of Unit Testing (Manning)

- SQL Cookbook (O’Reilly)

- Agile Principles, Patterns, and Practices in C# – Robert C. Martin

- The Pragmatic Programmer: From Journeyman to Master – Andrew Hunt, David Thomas

- Refactoring: Imporving the design of Existing Code – Martin Fowler

- The Mythical Man-Month: Essays on Software Engineering, Anniversary Edition - Frederick P. Brooks

- Code Complete: A Practical Handbook of Software Construction – Steve McConnell

Annet:

- Tricks of the Mind – Derren Brown

- The Blind Watchmaker: Why the Evidence of Evolution Reveals a Universe Without Design – Richard Dawkins

- Physics of the Impossible: A Scientific Exploration into the World of Phasers, Force Fields, Teleportation, and Time Travel – Michio Kaku

- Letter to a Christian Nation: A Challenge to Faith – Sam Harris

DVD eller helst Blu-Ray:

- The Happening

- Tett på Tre m. Espen Eckbo (om den kommer ut før jul)

- Lost sesong 4

- Batman Begins

- Batman: The Dark Knight (evt. de to siste sammen)

- Zombie Strippers

- Hell Ride

- Family Guy sesong 7

Felles ønsker (for de som vil finne på noe til Siv og meg sammen)

Til huset:

- Donasjoner til vårt sengefond

- Donasjoner til vårt stuestol-fond

- Vedkurv til å ha ved siden av peisen (hva det nå egentlig heter)

- HD videokamera (så vi kan filme fremtidig krabat)

- Speilreflekskamera (så vi kan lage julekort m. krabat)

- Carina fra Hardangerbestikk

Det var i stor grad det, men kommer jeg på noe mer, skal jeg oppdatere bloggen.

Rettferdigheten seiret

I dag er endelig Erik Schjenken frikjent for å ha gjort noe straffbart i forbindelse med den hysterisk overhypede Ali Farah-saken. Jeg håper dette betyr at vi slipper å se flere bilder av ham som ligger på gresset og blør i Oslo. Ikke fordi jeg ikke tåler å se blod (hvis du ikke tror meg, kom og se på DVD-hylla mi), men fordi dette er et av de styggeste eksemplene på hvor idiotisk media-Norge kan oppføre seg når de finner et bål å kaste bensin på.

Et så ensidig og lite gjennomtenkt mediepress som det var i etterkant av denne saken har jeg vel aldri opplevd, selv i saker som når psykotiske Gerd Liv Valla til slutt ble overvunnet av ulveflokken som media utgjør. Typen som faktisk SLO er det ingen som har vært sinna på, og det har ikke vært noen ende på forsøkene på å påføre oss kollektiv skyldfølelse for at vi er en nasjon av rasister.

Jeg regner med at vi i nærmeste fremtid vil høre ett og annet pip fra folk som mener at denne dommen viser at rettsapparatet opprettholder hverdagsrasismen her i landet, og gleder meg til å ignorere dem i stor stil. Med alle avsløringene som har vært av hva som EGENTLIG skjedde den dagen, er det mange som burde gå stille i gangene fremover. Plager ikke meg om folk som løper rundt og kaller folk rasister på feilaktig grunnlag blir behandlet på samme måte som de som anmelder voldtekt uten grunn.

Jeg tar en ekstra øl for Schjenken på julebordet til lørdag, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme!

OPPDATERING 5/12-2008: Som et eksempel på det ensidige mediehysteriet jeg nevnte over, hvor mange har fått med seg fra de som har skreket høyest at Ali Farah var ruset på hasj når dette skjedde? Les her hvis du er i tvil.

Anbefalning: FAIL!

Fler og fler hopper på bloggbølgen, og i tillegg til at det er moro å skrive, er det også moro å lese; Dette gjøres best med en RSS-leser som f.eks. Google Reader eller et av mange alternativer. Når man så skal velge noen ting å abonnere på, la meg foreslå http://failblog.org/ – her handler det rett og slett om folk som bæsjer på hofta og dummer seg ut etter alle kunstens regler. Noen ganger moro, noen ganger bare teit, og noen ganger… vel… Eksempel:

Hva kan man si…? En vakker dag skal jeg bli som ham. :)

Fengselskjøtt

Hørte på radioen i dag at Abid Raja tar til orde for at norske fengsler skal begynne å servere halal-kjøtt ekslusivt, da det er så mange muslimer bak murene og det visstnok stadig skjer at man lurer i dem svinekjøtt.

Det er selvfølgelig mye artig å ta tak i her, men jeg skal begrense meg. Jeg mener at det er viktigere å få bukt med den inhumane slaktemetoden som blir brukt her enn å hylle prehistorisk ørkenidioti basert på overtro og ignoranse (som det meste av religion). Med andre ord, jeg synes dyrenes rettigheter går foran fanatikernes overtro.

Men viktigere enn det – hva faen skjedde med vann og brød!? Får innsatte KJØTT!? Kjøtt er dyrt! De skal straffes, ikke belønnes! MAKS havrevelling på lørdag, tørt brød ellers! Så lenge eldre på pleiehjem får servert kvae og purkesvulst burde fengselsgutta komme helt sist i køen i alle sammenhenger!

Hipp hipp hurra

..for Siv, som har bursdag i dag!

Ingen andre mennesker har så mange betydningsfulle roller i mitt liv – kjæreste, samboer, felles gjeldsoffer, forloved, og hvis alt går etter planen, blir hun 30. mai 2009 mor til vårt første barn! Lykken er stor, og jeg gleder meg til å tilbringe mange lange fine år sammen med deg, jenta mi!

For de som har spurt; Vi forlovet oss 3/10, en dag da Siv endelig benyttet seg av julepresangen fra meg siste jul, et opphold på spa. Jeg hadde fått i oppgave å sørge for en ålreit middag den kvelden, og jeg tenkte at hun sikkert da ville være ganske medgjørlig; Ring ble kjøpt i full panikk, etter å ha saumfart huset på jakt etter noe som kunne gi en indikasjon på hva slags størrelse hun bruker; Så var det bare å kjøre på med middag. Musklene rundt knærne var godt møre når hun kom hjem, og når maten var ferdig, ba jeg henne vente litt med å sette seg; Kaldsvetta var på god vei i det jeg gikk for å hente ringen, og jeg deisa ned på kne, alle talene jeg hadde øvd på forsvant som dugg for solen, så jeg bare stotret frem at jeg lurte på om hun kunne tenke seg å gifte seg med meg. Etter noen timer med kinesisk vanntortur og snørr og tårer fra min side ga hun seg og sa ja!

Et annet poeng med akkurat denne datoen var at vi en stund hadde hatt god grunn til å mistenke at Siv var gravid. Jeg fikk utsatt testen til fredag ettermiddag sånn at jeg skulle rekke å fri før vi visste noe helt sikkert – bare som et symbol på at jeg ville ha HENNE uansett, og at det ikke utelukkende hadde noe med et evt. barn å gjøre. Vel, det ble en pluss og lykken var stor!

Middagen gikk fint og som de spennende og fantasifulle menneskene vi er, sank vi snart sammen i sofaen og så på Nytt på Nytt. Ingen skal si at vi ikke vet hvordan vi skal leve! Mr. Romantisk skal ihvertfall ingen kalle meg.

Et innholdsrikt år for oss to går mot slutten, men det er ingen grunn til å tro at 2009 blir noe mindre spennende! Følg med, det skal jeg! ;)

Tett på tre

Onsdag 26/11 var det dessverre slutt på “Tett på tre” med Espen Eckbo, ihvertfall i denne omgang. Kommende onsdag kommer et program om programmet, men inntil videre er det slutt.

Jeg har lenge vært en stor fan av Eckbo, og mener at han sammen med Team Antonsen-gjengen representerer det fremste vi har av humor i Norge. Denne gangen handlet hver episode om tre karakterer (alle spilt av Eckbo) som gikk igjennom en historie, og hver episode hadde et tema, som “Helse”, “Døden” og “Kjærlighet”.

Jeg innrømmer selvfølgelig at dette er helt subjektivt, men dette var sinnsykt bra saker! Jeg lo meg fillete av hver episode, men det var tross alt ikke moroa som sto i fokus; Det var til tider direkte vondt å se på de ulike tragiske skjebnene utfolde seg, og mesterverket til Eckbo ligger i å få frem og fokusere på de vonde øyeblikkene, ansiktsuttrykkene i det karakteren oppfatter at livet raser sammen rundt seg, og de pinlige, flaue situasjonene som oppstår når disse stakkarene får juling. Alle rollefigurene har sine feil og brister, noen selvforskyldt og noen helt ufortjente, og sånn sett er det ikke alle som fortjener sitt ublide møte med Eckbo’s glimrende humor.

Dette er langt fra bananskallhumor, her snakker vi et intelligent innblikk i vonde situasjoner, pinlige øyeblikk og dyp smerte, såvel fortjent som ufortjent. De fleste historiene ender med en eller annen ironisk vri, noen ganger negativ, men som regel klarer de triste folkene å vri noe positivt ut av sine forferdelige situasjoner.

Jeg håper de klarer å få ut DVDen i tide til jul, og håper da selvfølgelig også den ligger under treet her i huset på julaften. Espen Eckbo er et geni, og selv om han er en god karakterskuespiller i “Tett på tre” (og helt fantastisk når det gjelder å spille gamlinger), er idé og manus enda noen hakk vassere, noe som bare understreker allsidigheten til en av vår tids store norske moromenn. Fantastisk bra!

Ønsker for 2009: La medieklovnene dø!

Om litt over en måned står et nytt år foran oss. Et år med muligheter og håp vi aldri har sett maken til – USA får sin første svarte president, SV i regjering blir forhåpentligvis permanent flyttet til historiebøkenes “Største flauser”-seksjon, og vi skal se om vi klarer å komme over en finanskrise som i stor grad drives av våre hjernedøde venner i media.

Et håp jeg personlig har, er at vi også kan spares for en del mediahorer som rett og slett har blitt for slitsomme. Det virker som om TV, radio og aviser tror at vi som er så uheldige å utgjøre folket ikke har noe annet å gjøre enn å sitte hjemme og gape og ta imot alt de serverer oss rått. Dessverre har de i stor grad rett – og derved klarer de å styre hva vi liker og hva vi bruker tiden vår til på en måte som burde gjøre oss veldig, veldig bekymret.

Min personlige topp 3-liste over folk jeg klarer meg fint uten resten av livet toppes av Tommy Steine. Jeg håpet han skulle bli med i dragsuget da hans tilsvarende kvalme kompis Jan Werner tok kvelden, men akkurat som med Wenche Foss (som ikke kommer inn på topp 3) var det for mye å håpe på. Mr. Steine går hardt ut og prøver å fremstå som to personer; På den ene siden er han selve definisjonen av *kul*, konge på byen og fittemagnet av en annen verden. På den andre siden er han Mr. Family Entertainment, med “Allsang på Grensen” som kvalmende høydepunkt. Selv har jeg hatet ham allerede fra han vanhelliget TV-skjermen i “Bot og bedring” midt på nittitallet. Nå er ikke dårlige norske situasjonskomedier noe ukjent fenomen, og selv med fokus på en av landets med rette mest forhatte grupper – parkeringsvakter – klarte Steine å være overraskende irriterende, i motsetning til f.eks. narko-sympatiske Sturla Berg-Johansen. I en verden der man ikke kunne skru av TVen og Tommy Steine stadig var å se i kopekassa, hadde jeg forlengst blitt spist av mitt eget raseri der jeg gremmet meg over hvor kvalm og ufyselig det gikk an å være.

Steget er selvfølgelig ikke langt til nr. 2 på lista. Å erklære seg selv som humorist kan hvem som helst gjøre, men det skal jobbes litt for å være så anstrengt og slitsom som Per Inge Torkildsen er. Sist klarte han å ødelegge Nytt på Nytt for undertegnede med sine uendelige, usammenhengende og totalt umorsomme rablerier som gir like lite mening som de er underholdende. Mannen eier ikke talent, og geniale Espen Eckbo hadde en meget presis parodi i “Tonight med Timothy Dahle” der en Thorkildsen-kopi maste på i loop og nesten klarte å matche originalen når det gjaldt å være bortkastet sendetid. Det er trist at norsk humor fra utenfor hovedstadsområdet så totalt skal domineres av verdiløs møkk som Oluf, Raymond, Mossa (fra “Du skal høre mye”) og vår tragiske Per Inge. De idiotiske meningene hans om politikk og idrett er en ting, men at diverse TV-kanaler fortsetter å dytte denne talentløse åndsamøben inn i stua vår viser hvor lite respekt de faktisk har for det norske folk. Kjære Per Inge, hvis du ønsker at jeg skal le av deg, blir du nødt til å kjøre en brennende bil utfor et stup. Jeg ønsker deg lykke til med det!

Siste nisse ut i denne omgang har en god plass på pallen, men han er likevel et stykke unna å være så irriterende som de to første. Uansett er det vel lite sannsynlig at vi har sett det siste av Tshawe Baqwa helt enda. Jeg får helt mark hver gang han er på skjermen med sine morsomme ablegøyer og artige påfunn (Sarkastisk? Jeg?), og hadde jeg ikke allerede vært på vei til å kvitte meg med Get-abonnementet mitt ifm. flyttingen i sommer, hadde jeg kuttet det på prinsipp når de begynte å bruke ham i reklamene sine. Dette har ingenting å gjøre med det at han er neger (de to hvite over her knuser ham totalt), kun at han er en fryktelig irriterende type. Det hjelper sikkert ikke at han representerer en “kunstform” som for meg er musikkens svar på HIV – i.e. vi burde bruke alle ressurser på å utrydde den så fort som mulig – men han viser i alle sammenhenger at hans talenter for å være plagsom strekker seg langt utover det musikalske.

La oss sammen bruke stemmeretten vår for å slippe å se mer til disse klovnene. Våre barnebarn kommer en dag til å lese om “Mot i brøstet” og “D’ække bare, bare Bernt” i historiebøkene, og se anklagende på oss med blanke øyne. “Hvordan kunne dere?”, vil de spørre, og du vet at du ikke kan gi noe godt svar. La oss ikke gjøre det vanskeligere enn det allerede er, og begrave disse skamplettene sammen med Vidkun Quisling, Arne Treholt og Kristin Halvorsen mens vi enda har en viss selvrespekt i behold.

Jeg tok feil av Somalia

Det viser seg at jeg kom til å skrive noe feil i denne artikkelen – det var ikke en 23 år gammel dame, men en 13 år gammel jente som ble steinet til døde for sitt sinnsyke kriminelle mesterverk – som besto av å bli voldtatt av tre menn.

Barbarer. At sånne folk får styre et samfunn er patetisk.

Cupfinalen 2008

Etter nok et trist fotballår for mitt lag, var det i går endelig slutt på sesongen 2008 (med unntak av kampene i UEFA-cupen, men vi klarer jo ikke å score mål, så..), noe som ble markert med cupfinale mellom vif og de suverene seriemesterne Stabæk.

Siden jeg er vokst opp på Oslo Øst har jeg alltid blitt konfrontert med at jeg burde ha holdt med vif, noe som selvfølgelig er bullshit – jeg vokste opp på Høybråten, like ved Furuset, som tradisjonelt sett har vært en av de større Oslo-klubbene i ishockey – og vif har alltid vært det store hat-laget. Dybden på vif-hatet mitt er vanskelig å forklare med ord, men det raser som 1000 brennende soler i hjertet mitt og kommer til å være der så lenge jeg lever. Morten Berre har holdt posisjonen som selve urfienden i nærmere et tiår nå (også før han kom til vif), og de har fostret masse ufyser opp gjennom tidene.

Stabæk, derimot, har jeg aldri hatt noe mot som klubb. Joda, Ingebrigt Steen-Jensen eller hva han heter er slitsom så det holder, og de kommer fra et sted så kvalmende sossete at jeg som Oslo Øst-Drammenser spyr i sinus, men klubben har gjort det imponerende bra og det er ingen tvil om at de har fortjent årets seriegull.

Derfor skulle man kanskje tro at jeg håpet på the double til Stabæk, men sånn ble det ikke. For en av de virkelig få gangene i mitt liv skal jeg innrømme det; I går var det deilig å se søpla fra øst banke vaginamennene fra vest.

Dette har hovedsakelig å gjøre med to av spillerne på laget som får mest fokus;

Daniel Nannskog blir stadig hyllet som guds gave til fotballen. Denne bifile halvapen som stadig griner, syter og ramler scorer en del mål, det skal han ha. Men hver eneste gang noen er i nærheten av ham, faller han teatralsk og griner sine tapre tårer og krever at dommeren skal dele ut kort til “synderen”. Et arrogant svin som det i motsetning til kollega Alanzinho (e.l.) er vanskelig for en “nøytral” (så lenge de ikke spiller mot RBK) tilskuer å glede seg over.

Men den mest plagsomme er Veigar “Pall” Gunnarson, den lubne lille islendingen som er en god nok spiller, men som er en enda bedre syte. Fritz Moen, eat your heart out – du er ingen match for de utrolige justismordene Pall utsettes for ca. hvert femte minutt han er på banen. Han er enda mer opptatt av å syte til dommeren enn Nannskog, og han er hevngjerrig – hvis noen tar ham ut av en kamp, bruker han alle ufine triks som finnes for å ta igjen. I går var det en glede å se frustrasjonen i trynet hans i det han ble tatt av banen etter å ha vært med på å tape årets viktigste kamp.

Så selv om dette var en sånn kamp der jeg skulle ønske begge kunne tape, var det utrolig deilig at ihvertfall et av lagene gjorde det. Hold dere unna The Double. I Norge er det forbeholdt Rosenborg. :P

Gratulerer, USA!

For to og et halvt år siden så jeg på et amerikansk talkshow, og en ung, svart politiker var gjest og snakket urovekkende fornuftig om hvordan man burde gå frem for å endre USA. Et av temaene var selvfølgelig om USA var klare til å velge en svart president. Politikeren sa at han trodde store deler av landet var klare til det – og i natt norsk tid ble han historisk da det amerikanske folk valgte ham til møkkajobben det blir å rydde opp etter George Walker Bush, ifølge en rekke historikere historiens dårligste president. Dette var utrolig bra både for USA og resten av verden!

Obama kommer selvfølgelig til å få mye dritt slengt etter seg de neste 4 eller 8 årene, og han har ingen lett oppgave foran seg - men etter å ha kommet meg delvis igjennom “The Audacity of Hope” er jeg overbevist om at han vil styre USA i en riktigere retning.

Nesten like viktig som at Obama ble valgt som president, var det at skrikende gale Sarah Palin ikke ble valgt til visepresident. En kreasjonist som har uttalt at hun tror jorda er rett under 7000 år gammel og at mennesker og dinosaurer har eksistert side ved side er i utgangspunktet ikke mentalt i stand til å ta avgjørelser for en supermakt – noe som fort kunne ha blitt tilfelle hvis McCain hadde blitt valgt – han er 72 år gammel og full av sykdommer. Lå oss håpe at hun forsvinner helt fra søkelyset så fort som mulig!

Statene har også valgt representanter til senatet, og det er gledelig å se at Kay Hagan hiver ut Elizabeth Dole i North Carolina. Republikaner Dole har kjørt en blodhard kampanje på at Hagan er djevelen selv – fordi hun var med på en fundraiser som ble arrangert bl.a. av en mann som er ateist! “De gudløse” har blitt hengt ut i en nådeløs hetsekampanje, og det er godt å se at sånt ikke får positive resultater. USA har klart å velge sin første svarte president, men de er langt fra klare til å velge en som ikke er kristen. Noe å tenke på for oss militante ateister. ;)

Og mens vi er inne på de kristne – i øyeblikket ser det ut som en av deres andre kampsaker – å forby homofilt ekteskap i California – går på trynet, selv om dette fortsatt kan snu. I denne saklige debatten har de kjørt på argumenter som at staten vil tvinge gode kristne til å bli homofile hvis man ikke endrer loven. Omtrent samme sakelighetsnivå som “Nei til EU” her hjemme i 1994, mao.

Ellers ser det ikke ut som om Al Franken klarer det i Minnesota – synd, han hadde vært en artig liten “terrorist” å ha i senatet. En av hans bøker var første sted jeg hørte om Barack Obama, faktisk – Franken er litt som Michael Moore, bare morsommere og sintere.

Nei, får vel komme meg på jobb. Hurra for USA!

Når toleranse er en uting

Hørte på radioen at noen antar at 50-70% av voksne somaliere (mannfolk) i Norge stort sett sitter på ræva og tygger khat. Det er vel ikke urimelig å anta at disse er de samme 50-70% som regelmessig knivstikker nordmenn og så slipper straff. Heldigvis slipper de stort sett straff fordi de er utilregnelige og ustabile – da er jo alt lov.

Samtidig som dette foregår, kan vi i utenlandsk presse (da norsk media er for politisk korrekt til å dekke denne typen saker) lese om at en 23 år gammel kvinne i Somalia har blitt steinet til døde som følge av at hun ble dømt for utroskap – det som faktisk skjedde var at hun ble voldtatt. En lokal islamistisk leder fortalte at hun skammet seg veldig og ønsket å følge Sharia-loven og få sin rettmessige straff. I virkeligheten sparket og skrek hun og var livredd og ville komme seg unna – noe som førte til at et familiemedlem prøvde å komme hjelpende til, med sluttresultat at et barn ble skutt og drept.

Hvor lenge skal vi tolerere at disse primitive idiotene holder på slik? Det holder ikke å si at vi må godta at dette er deres kultur – menneskerettigheter går faktisk foran blind tro på en idiotisk religion startet av en pedofil og som holder store deler av verden tilbake i middelalderen! Vi må slutte å godta og tolerere oppførsel som dette fra utskudd som ikke har noe i siviliserte samfunn å gjøre, og slutte å late som om dette er VÅR skyld fordi vi ikke tar nok på følelsene til svina!

Det virker kanskje drastisk å forby islam, men jeg tror mer godt enn vondt hadde kommet ut av det. De som stadig kommer opp med unnskyldninger for religionen og sier at dette er folk med vrangforestillinger trenger å ta en titt på noen statistikker – når stort sett ALLE som utfører terrorhandlinger utenfor sitt eget land gjør det i Allahs navn, er det på tide å undersøke hva slags verdier og tanker man får av å bli hjernevasket med koranen.

Og hvis du synes noe av det jeg har skrevet over er rasistisk, får du ikke lov til å lese bloggen min mer.

Så er det på’n igjen

Det sies at vi i Norge har to årstider – den varme og den kalde vinteren. Den kalde ankom i natt, med noen cm av det onde hvite sølet.

De som kjenner meg (bortsett fra bare på nettet), vet at jeg er ganske varmblodig av meg. Ikke da som en heftig mambodansende, gyllenbrun og fyrrig elsker som drar av dametruser med hendene, men som en feit faen som alltid er varm og går med shorts og t-skjorte hele året så lenge ingen synes det er upassende. Men la meg gjøre en ting klart (som jeg også forklarte for Siv tidligere i dag): Når jeg fryser, så HATER jeg. Jeg går ikke i t-skjorte fordi jeg er så fryktelig tøff. Det er fordi jeg er varm. Når jeg ikke lenger er varm, er det slutt på moroa. Da snakker vi pels, helst fra så utrydningstruede dyr som mulig.

Det er ikke noe stort sprang fra avsnittet over til konklusjonen om at jeg ikke er spesielt glad i vinter. Men takket være Jørn så har jeg ull – bare vi finner frem til en god plan for å holde huset varmt, så blir det nok bra. Hurra for peis!

Det er selvfølgelig med en viss tristhet jeg ser folk rundt meg kjøre bil første dag med snø. Jeg kjører også forsiktig, for all del, men det er da ikke akkurat som om jeg ble født foran rattet for fire minutter siden – sånn virker det på en del andre folk. Nei, jeg er ikke noen bedre sjåfør enn dem – men hallo, når det ER helt bart kan vi kanskje våge oss videre fra første gir, eller? Det er ikke SÅ lenge siden forrige vinter, så mye kan vi vel ikke ha glemt?

Når jeg så har gjort meg ferdig med å skamme meg over mine østlendingsbrøde, må jeg påpeke en ting; Nå kan vi vel snart slutte med det årlige ritualet hvor nordlendingene fnyser av søringan som får kaos så fort det kommer litt snø? For all del, vi som har hatt OL i vår landsdel to ganger skal kanskje ikke ta fra dere enda flere av de små, triste gledene som holder dere fra å melde dere inn i selvmordsstatistikken, men tenk dere om, for helvete; Tror dere at ting hadde sett noe bedre ut hvis dere hadde hatt oppimot en million mennesker på veiene deres der oppe? Le så mye dere vil, faktum er at hvis dere ikke hadde hatt hele veien for dere selv, der dere veiver rundt i karskrus og håper på å snuble over litt subsidier, så hadde vi flyttet mange fra selvmordsstatistikken over til trafikkdød-statistikken – og dere hadde ikke skjønt hva som traff dere.

Til slutt vil jeg bare ønske velkommen til bloggverdenen til Anja – den ondeste dama jeg kjenner (og det er ment som et kompliment). At hun stjal mitt emne før jeg rakk å skrive om det får vi ta som et godt tegn. :)

Truman Show?

Noen ganger blir jeg småparanoid og lurer på om folka som kontrollerer radioen følger med på meg og legger inn nyheter bare for å se hvordan jeg reagerer. For det er jo umulig å la være.

I det siste har det kommet mye surr fra nord i landet. Kystpartiet vil nå at Trondheim skal være hovedstad fordi Oslo er så langt unna folk flest. Excuse me? Lederen for partiet skal gjerne få lov til å grine seg fast i sin lille forblåste holme så mye han vil for meg, men før han åpner kjeften bør han kanskje undersøke hvor folk flest bor i dette landet. Som skaptrønder har jeg selvfølgelig ikke noe imot Trondheim, men etthvert menneske med kritisk sans skjønner at Oslo er det eneste reelle alternativet vi har her til lands når det er snakk om hovedstad.

Dette kommer i tillegg til all griningen fordi vi søringan tok fra dem OL. I den sammenheng kom dette geniet ut av hulen sin og ville at Nord-Norge skulle bli egen stat, fordi han er drittlei av å bli ignorert av oss i sør.

Nå har det tydeligvis blitt sånn at folk som er kapable til å tenke en tanke automatisk tror at det er en god idé. For all del, bli deres egen stat, dere får ikke en krone i subsidier av oss noe mer, så skal vi se hvor bra det går med dere.

La meg her si at jeg kjenner flere nordlendinger som er hyggelige og oppegående folk som jeg har respekt for. Dette handler ikke om dem.

Men disse folkene som uttaler seg på denne måten, er helt åpenbart naturens forsøk på å gi oss klovner og lett underholdning. Hva er det egentlig Nord-Norge gir oss, bortsett fra masse syting om de slemme “søringan”? Er det liksom ikke godt nok at NRK har sendt propaganda i form av “Himmelblå”? Jeg gleder meg til å se alle luringene som drar nordover i neste ferie og blir beinskuffa når de innser at sol og mangel på vind bare er noe som skjer på TV. Ok, så dere har snø hele året og det er 150 mil til nærmeste nabo. Tror dere vi bryr oss? Vi her nede prøver å være en del av verden, og selv om vi av og til kan fnise litt av deres raserianfall når dere ikke får nok oppmerksomhet, betyr ikke at vi faktisk bryr oss om all søpla som kommer ut av kjeften deres. Å nei, ble det ikke OL på vidda, sier du? Cry me a river.

Bidra med noe bortsett fra sugerør inn i statskassa, så skal vi se om vi gidder å høre på dere! Syt videre!

Politisk korrekthet – for langt igjen

Statistisk sentralbyrå har gått ut og sagt at de i tillegg til “Neger”, “Dverg”, “Hottentott” og en del andre ord, nå skal forby bruk av “(Ikke-)Vestlig Innvandrer” i sine egne undersøkelser. Dette stilte selvfølgelig en åndsdverg fra SV opp for å forsvare umiddelbart. La meg presisere at dette ikke er tenkt å tvinges ned over huet på oss andre (enda), fra SSB sin side er det kun for egen bruk.

Men ingen blir vel forundret om dette også snart vil bli en retningslinje for oss andre, slik at det som f.eks. “Neger” er et ord det ikke er “lov” å si.

Alle som mentalt sett er eldre enn fire år gammel ser selvfølgelig umiddelbart at dette er totalt latterlig – på så mange, mange plan. Politisk korrekthet er kanskje en god idé i høflig selskap, men i den virkelige verden har det gått fra å være en teit idé til å bli en ødeleggende pest som kveler ethvert forsøk på å uttrykke seg på en måte som ikke er i tråd med svina sin egen agenda.

Først, hva er galt med ordet “Neger”? Hvis man kaller noen “din jævla neger!” så er jeg med på at det ikke nødvendigvis er høflig, men fordi enkelte mennesker legger noe negativt i dette, er vel ikke ordet selv automatisk negativt ladet? Hva om det blir mer utbredt enn det allerede er for enkelte innvandrergrupper å kalle oss “din jævla nordmann” – skal vi da slutte å kalle oss selv nordmenn? Og hvis vi mister ordet neger, hvordan skal vi da beskrive dem? “Av afrikansk opprinnelse”? Neh, ta en titt på folk i Egypt, de bor da i Afrika og ser ikke ut som negre i det hele tatt. Hva som helst kan bli brukt negativt, og aldri i verden om jeg skal gi opp presisjonen i språket for å spare følelsene til noen som åpenbart har alt for mange av dem.

Hvorfor er ikke “dverg” lov? Er det noe feil med det? Må vi bli som USA og finne på en norsk variant av “little people”? Er de så usikre på seg selv at de ikke takler å vite hva de egentlig er? Hva når de så blir så sensitive at selv det blir for sterkt? “Helt normale mennesker med horisontale utfordringer” er vel det neste, og de blir sikkert oppfordret til å søke stillinger i staten de også.

Det er greit at vi som sivilisert samfunn har fjernet oss fra de dagene hvor vi sloss med bjørner og sov rett på vidda uten dyne, men det må da være grenser for hvor sensitive vi skal bli. En neger er en neger, ferdig med det. Det er også et menneske, kan være en kjernekar eller en idiot, en kriminell eller rettferdighetens forkjemper. Men vi må ikke sensitiv at vi ikke kan kalle ting det de er. Da mister språket enhver verdi.

Høst i trafikken

Hva er det med håndtverkere og vikeplikt? De siste to ukene har flere biler stupt inn i rundkjøringer og kryss der de åpenbart burde ha stoppet, og håndtverker-biler er overrepresentert til de grader. Har de ikke bremser? Driter de bare i det siden det ikke er deres private bil? Eller er de så oppslukt av “Verkstedsliv”-reklamen på radioen eller å rope på Würth-mannen at de ikke har tid til å følge med på det som skjer i trafikken!?

Det er på ingen måte bare håndtverkere som er syndere her, men som sagt, i det siste har dere vært overrepresentert. Skjerp dere! Dere er nesten like ille som bussjåførene!

Likestilling, shmikestilling

Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås har gått ut og krevd at man skal nevne homofile, lesbiske og transseksuelle spesielt i stillingsannonser.

Mens jeg ville tro at det f.eks. gjerne kunne ha stått “Alle oppfordres til å søke”, må vi tydeligvis nevne de mest utsatte i samfunnet spesielt. Kvinner, gamle, funksjonshemmede og ikke-etniske nordmenn skal nevnes. Vi som er mannfolk og i “ideell” alder, kanskje til og med kompetente, får alt gratis, vi må aldri jobbe hardt for noe, så oss er det ikke så farlig med.

For å være helt ærlig tar jeg det ikke så tungt at jeg faller utenfor kategoriene som oppfordres spesielt til å søke. Jeg står ikke så langt frem i køen for å få jobb i staten uansett. Men herregud, dette begynner å grense til sinnsykdom. Nå blir vi snart så politisk korrekte at vi visker ut ethvert spor av oss selv.

Skal alle som føler seg tråkka på og diskriminert få spesialbehandling i form av å oppfordres til å søke på statlige jobber? Hva med pedofile? Hvis de er ikke-praktiserende kan de vel gjøre en like god jobb som andre. Spåkoner? Religiøse ekstremister? Hjernedøde? Alle disse føler seg sikkert underrepresentert i de fleste statlige institusjoner, bortsett kanskje fra de sistnevnte.

Misforstå meg rett – jeg er ikke imot rettigheter for homofile og lesbiske. Selv om jeg vil vite minst mulig om hva de driver med på soverommet, er jeg mer liberal enn mange når det gjelder at de skal stille likt som andre. Men sånn som jeg ser det, blir dette å gå for langt den andre veien, og i praksis sier Staten “Jeg driter i hvordan du føler det selv, vi synes du er svak og undertrykket så vi nevner deg spesielt”.

Men jeg vet jo at jeg er politisk ukorrekt her. Jeg burde kanskje ligge lavt og ikke trekke til meg oppmerksomhet, sånn at jeg fortsatt får lov til å ha jobb…

I dream of knivstikking

Ny natt, ny psykodrøm.

I nattens drøm var jeg på kurs i Sverige for å lære meg TDD enda bedre, overraskende nok sammen med en leverandør fra jobben og firmaer som tilsvarer oss i Sverige og Danmark – jeg kjente ikke igjen noen av de som var der i drømmen, men visste at jeg burde vite om dem. Kurset gikk bra, og da var jeg plutselig ute og gikk på en sti som gikk nedover en fjellside. Der var det mye slanger, så jeg hadde en diger kniv med meg, men de holdt avstand. Brått kom det en slem katt som prøvde å yppe til bråk med Tøfflus som plutselig var til stede. Den onde katten var stor og vill og dominerte, så jeg ble nødt til å skjære huet (!) av den. Tøfflus var fornøyd, og sønnen til svensken (som også plutselig var der) synes jeg var litt kul. Vi fortsatte å gå nedover, og noe uklart skjedde (husker det ikke nå, men sikkert ræva drømmelogikk) som gjorde at jeg følte det nødvendig å stikke kniven i trynet på svenskesønnen. Selvforsvar eller noe sånt.

Men når vi kom til kurset neste dag, var alt greit. Faren til han jeg stakk ned var ikke negativ i det hele tatt, han forsto at det var sånt som kunne skje, så vi fullførte kurset i vanlig stil.

Når jeg kom hjem, derimot, hadde jeg kjempenerver. Jeg gruet meg skikkelig til kollegaene mine skulle finne ut om dette her. Selv om jeg ikke vet hvem noen av svenskene var (i.e. det var ikke ekte mennesker jeg har møtt på ordentlig), visste jeg at nyhetene kom til å komme, og hva skulle jeg si da…?

Litt før lunsj kom en telefon fra Sverige, og akkurat i det noen sa “HVA….!?”, ringte klokka og Siv sto opp.. Så slapp jeg det problemet.

Det verste med denne drømmen var selvfølgelig at jeg møtte folk som er relatert til jobben, men at vi sannsynligvis aldri ville ha dratt på noe TDD-kurs på firmaets regning. ;)

Idiotien vil ingen ende ta

Saera Khan sitter på Stortinget for AP, og har som sikkert alle har hørt fått en del pepper fordi hun har ringt en spåkone på folkets regning rundt 800 ganger, noe som kostet rundt 30 kroner minuttet i de tilsammen 133 timene hun var på.

En ting er at innvandrere på storting og i regjering kanskje nå begynner å få et litt frynsete rykte, etter at Mensa-kandidat Ramira Osmundsen stort sett ikke klarte å si et sant ord i hennes korte offentlige karriere.

En annen er idioter som dette her. Oi så solidarisk, da! Stakkars hun som bare har gjort litt feil og nå opplever en heksejakt av dimensjoner!

HALLO!?

Er det noen som virkelig blir sjokkert om det viser seg at “spåkona” som er ringt her er en bekjent som har levd godt på sin egen private bevilgningsordning fra stortinget?

Jeg gidder ikke å bruke mye tid på dette her; Det er for latterlig. En ting er den latterlige personen som har gjort det. En annen ting er de latterlige personene som prøver å forsvare det hun har gjort. Sitat fra VG-artikkelen:

“- Og det bare på grunn av at hun har konsultert en telemarketingtjeneste, sier Valland.”

Hva skal man si? Vi kommer ikke til å savne deg heller, Valland. At du i det hele tatt tør å ta i bruk ordet “bare” i en sammenheng diskvalifiserer deg fra å delta i noe som helst. Gjett hva som hadde skjedd med en vanlig dødelig som gjorde noe i nærheten av dette i jobben sin – skattesatan hadde kommet og tatt alt de eide!

Alle politikere (nei, ikke bare innvandrere, men de også, uten at det skal kalles rasisme) burde fotfølges av journalister og revisorer så lenge de har noen som helst autorisasjon til bruk av penger som ikke hører til dem privat!

Og når det er sagt – om det så ikke er grovt planlagt svindel inne i bildet, så burde alle som er dumme nok til å tro på spåkoner automatisk være diskvalifisert fra å være på Stortinget. Vi snakker tross alt om folk som skal bestemme over lover og regler her i landet. Jeg er oppriktig skremt.

Eplet faller ikke langt fra det andre eplet

Jeg har vært slapp med bloggingen i det siste, men har noen på gang snart. Må bare få tid. Men tok en kjapp tur innom for å opplyse om at broder’n nå også har fått seg sin egen blogg. Vi får bare håpe han holder nivået fra første innlegg oppe! :)

Meningsløs drøm

Er en stund siden sist jeg hadde en av disse, men nå skal jeg snart til Tyskland igjen, så da skjer det kanskje ting med huet mitt.

I nattens lille eventyr var Siv og jeg på cruise ett eller annet sted med varmt vann (vi skal på cruise til neste år, men ikke til et sånt sted). Underveis la båten seg i ro i et område, og lagde et område med flytebøyer og tau på siden av skipet der man kunne bade (noe som også var meningsløst, siden det var store svømmebasseng ombord). Jeg hoppet selvfølgelig uti, men glemte å gå ombord igjen før båten skulle videre, så det var med et nødskrik at jeg klarte å svømme inn til skroget og holde meg fast i en hylle – der lå mobiltelefonen min og hustelefonen vår (en trådløs variant), og jeg hadde strev med å sørge for at de ikke falt i vannet samtidig som jeg selv klarte å holde meg fast. Etterhvert var jeg brått ombord i skipet igjen, men da var begge telefonene borte.

“Oh man”, tenkte jeg, “da må jeg kjøpe meg en iPhone”. Hvorfor jeg ble så oppgitt over det vet jeg ikke, jeg har forsåvidt aldri hatt lyst på en, men heller aldri hatt noe spesielt imot dem.

Men så fant jeg mobiltelefonen i en brett i badebuksa mi, så da våknet jeg.

Tolking av sånne drømmer orker jeg ikke å tenke på engang.

Nyheter på nett

Som ekstremnerd bruker jeg nettet til alt, også til å holde meg litt oppdatert på det som skjer i verden – ikke fordi jeg bryr meg, men for å få med noen av referansene i Nytt på Nytt på fredagene.

Et av de nettstedene jeg er innom ca. én gang om dagen er VG.no, men da ikke pga. nyhetene, men for å få meg en god latter. Noen ganger håper man at de gjør det med vilje, men jeg er ikke overbevist om at alt de skriver på forsiden er like gjennomtenkt.

Bare som et eksempel tok jeg en tur akkurat nå, og fant følgende imponerende overskrifter:

Britneys gjennombrudd et sjokk for moren – familien var ikke forberedt på at Britney skulle bli superstjerne. Ha! Så godt som alle andre familier er forberedt på dette!

Stasjonene beholder navnet – StatoilHydro forandrer ikke navn på Statoil-stasjonene. Ingenting forandrer seg. For en nyhet.

Danse-Hanne: Oj, nå brakk jeg armen! – Interessant. Eller, vent, ikke.

Dette bør du vite om krabbe-fangst – Make it stop!

Men jeg synes likevel dagens beste var på VGTV, som bringer et sitat fra en av de som virkelig er berørt:

Har de i det hele tatt noen som helst kriterier for hva som skal telle som nyheter? Det er vel ikke agurktid lenger nå?

Det har selvfølgelig vært langt grovere eksempler tidligere, men de dukker opp nesten daglig. Verdt å følge med.

Livsstilsvalg

I TV2-nyhetene i går var det et innslag om at en eller annen tjodleik-minister nå skulle dele ut 30.000 fiskestenger for å få norsk ungdom “ut av datarommet” slik at de kunne oppleve naturen gjennom bl.a. jakt og fiske. Om de slår på stortromma og spanderer på seg noe mer enn Rema 1000-stenger snakker vi fort om noen millioner kroner.

Det ble ikke sagt *helt* direkte i innslaget, men implikasjonen var helt klart tilstede; Det å være ute i naturen og dra opp fisk og skyte fugler var helt klart det eneste rette. Folk som ikke er aktive med sånt, lever livet sitt feil og må hjelpes ut av uføret.

Betyr det at de kommer til å kjøpe datamaskiner og internet-aksess til bygdeungdom som klatrer i trær og fjell så fort en anledning byr seg? Trodde ikke det.

Jeg har vært nok ute i skog og mark og fjell og teig til å vite at det ikke er noe for meg. Etter ett år i hæren, med helvetesuker og masse andre øvelser, har jeg fått nok av telt, kulde og fuktighet for resten av livet. Hvis folk får glede av sånt – hurra! Knock yourselves out! Ut i skogen, opp i trærne, kos dere med våte sokker og kongler i rompesprekken. Jeg blir inne i varmen og pleier mine egne hobbyer, ellers takk.

Poenget er ikke å si at det er feil å like å være ute i naturen, selvfølgelig er det ikke det. Det er sikkert en flott hobby, men det er ikke Det Eneste Rette heller. For de av oss som ser det som et stort fremskritt at vi ikke lenger bor i huler og høl i bakken, som får nok frisk luft når vi går til bilen på vei til og fra jobb, og som føler oss best med asfalt under beina og sivilisasjonen rundt oss, er ikke dette så fryktelig interessant.

Du synes jeg går glipp av noe, sa du? Good for you. Jeg blir ikke imponert av å stå i en myr og fryse og se på høstfarger. Jeg vil sitte hjemme med ethernet intravenøst og se på film og spise vaffelrøre og hisse meg opp over folk som er så dumme at de burde vært avlivet. Hvis dere har tenkt til å prøve å konvertere oss til naturelskere som trasker i fjell og spiser fisk rett fra bekken så kan jeg bare si lykke til; Dere vil møte motstand.

..og så, en lørdag morgen i september..

En av de første tingene jeg fikk med “på kjøpet” når jeg ble sammen med Siv i fjor var Tøfflus – en hannkatt som fylte 6 år i juni i år. Jeg har alltid vært glad i dyr, og vi kom ganske godt overens, selv om han ofte ble sjalu og skulle være med bl.a. når vi satt tett inntil hverandre i sofaen. Navnet fikk han fordi han var den suverent feigeste i sitt kull, noe han forøvrig har videreført, med noen få unntak; Bl.a. har han jaget en rev i sin tid.

Når vi flyttet til Konnerud, gikk det to dager før vi fikk fanget Tøfflus på Spikkestad og tatt ham med. I det lille buret satt han og peip hele bilturen. Livredd var han, og hørtes nesten ut som et menneske. Når vi endelig kom hjem, tok han en rask runde i huset og erklærte det som sitt. Her bodde han og gjorde seg kjent i rett over to uker; Han undersøkte borettslaget, han kartla tunets hunder, han drepte noen smådyr og tok dem med hjem, og han lærte seg hvor vi sov sånn at han kunne pipe utenfor vinduet vårt om han måtte inn og ha mat om natta.

Så, 2. august, dagen før vi dro til Alicante, var det skikkelig uvær, og Tøfflus stakk av. Siv fortalte at han har vært borte i flere uker av gangen før, men bare for sikkerhets skyld fikk vi overtalt nabo Jørn m. fam. til å stikke innom og legge litt mat på verandaen av og til – kan jo hende han bare var på en litt utvidet skogstur.

Vi kom hjem, og ingen Tøfflus var å se, selv om matskålene stadig var tomme – nabolagets katter hadde sannsynligvis kost seg godt i hans fravær. En natt kom til og med en katt inn for å se hvor det ble av maten, men den stakk kjapt av igjen når den fant et ukjent menneske.

Enkelte naboer rapporterte at de hadde sett ham, så vi mistet ikke håpet – han ville sikkert stikke innom før eller siden. En dag to uker etter at vi sist så ham, gikk Siv og jeg en tur gjennom den lokale skogen. Helt i begynnelsen av løypa ble vi overrasket av noe ståk – en grå katt hoppet på en fugl og forsøkte å spise den. De kjempet innenfor vårt synsfelt i noen sekunder før begge ble borte – vi ropte på Tøfflus og prøvde å få ham til å komme frem med alle kunstens midler, men vi så ikke noe mer til katta.

Så, noen dager senere, og vi spiser middag. Plutselig tar jeg meg selv i å si “OI!” – en grå katt sitter og stirrer inn den ene verandadøra! Siv snur seg akkurat tidsnok til å se at en skremt katt forsvinner avgårde. Vi løper til døra og ser etter den – og må skuffet konstantere at katta vi og naboene har sett i det siste ikke er Tøfflus. Det er en noe lysere og mindre katt, uten den karakteristiske hvite flekken med hår “vår” Tøfflus har på brystet.

Tiden gikk og Siv begynte å innse at han ikke ville komme tilbake. Han kunne være på vei tilbake til Spikkestad, han kunne ha gått seg bort, han kunne ha blitt påkjørt, han kunne ha blitt tatt av et annet dyr.. Mulighetene var mange, og ingen av alternativene var noe koselige å tenke på. Jeg forsøkte å holde stemningen oppe ved å påstå at han sikkert kommer tilbake snart, men vi visste begge at jeg ikke hadde noe som helst grunnlag for å si det.

Vi satt ut litt kyllingrester og andre ting på verandaen med jevne mellomrom, i håp om at lukta av livretten skulle lokke ham. Alt vi fikk ut av dette var veps. Slutten av August kom, og matskåla hans ble vasket og ryddet bort for siste gang. Ingen sa noe, men det var åpenbart trist stemning.

2. September – det var nå én måned siden sist vi hadde sett noe til Tøffe Tøfflus. Sjansene for at han skulle komme tilbake til oss bleknet for hver dag som gikk. Siv så av og til mot verandadøra og sa at hun synes det var på tide at han skulle komme hjem – det var umulig å ikke høre det triste toneleiet i stemmen hennes. Tøfflus var en veldig kosete type, han kunne gå bort til deg og “nikke” til deg for å kreve en kos, og han pratet stadig til oss – ingen av oss snakker Katt flytende, men noen av pipene ga mening og vi matet ham når han var sulten og slapp ham ut når han måtte på do. Det er kanskje en latterlig påstand i lys av dette, men man sitter jo med et inntrykk av at han forstår oss litt av og til, og samme andre veien. Så at han var en del av “familien” er det ingen tvil om. Det var derfor selvfølgelig like ille hver gang vi kom til å nevne ham og Siv sa “Han er død” eller “Tenk om han ligger skadet…”

Fredag 5. september skulle vi ha indisk middag (chicken tikka masala), og mens Siv skar opp kyllingen i biter, spurte hun om det var noen vits i å spare restene i tilfelle Tøfflus kom tilbake. I et forsøk på optimisme sa jeg at ja da, han dukker opp når vi minst venter det – så en liten skål med kyllingbiter ble lagt i kjøleskapet, bare sånn i tilfelle. Maten var god som vanlig, og etterhvert la vi oss for å sove.

De som kjenner meg, vet at hvis soving hadde vært en OL-gren, hadde jeg sannsynligvis møtt opp med flagget på brystet. Siv har forsåvidt med glede registrert at det ikke er så ofte vi spiser frokost kl. 15:30 i helgene lenger, men jeg sover ofte hardt og lenge likevel. Det er ikke så veldig ofte jeg er oppe før kl. 7 en lørdag morgen. Hvor mye klokka var enset jeg dog ikke når jeg våknet av at noe pep utenfor. Først ett pip som vekte meg. Var det noen unger? En katt? EN KATT? Pip nr. to kjente jeg igjen – jeg har aldri “møtt” en katt som har samme “stemme” som Tøfflus. Overbevist om at jeg drømte, gikk jeg fra horisontal til stående stilling på et halvt sekund. Naken som den dagen jeg ble født prøvde jeg å åpne vinduet, men hjernen virket ikke og ingenting ga mening. Brått sto Siv ved siden av meg – hun hadde hørt det samme som meg, og med trøtthet i stemmen utbrøt hun “Tøfflus!?” på vei til vinduet, mens jeg løp ut i gangen til døra. Åpnet den – ingen katt. Skjønte ikke hvor pipingen kom fra, før jeg hørte Siv (som hadde fått åpnet vinduet) rope på vakker trøndersk - “Hainn er opp!”

Selv med et vondt kne løp jeg opp trappa i få byks – bak anstendig antrukne Siv så jeg sikkert smart ut med morrabrød og komatryne. Siv åpnet verandadøra i 2. etasje, hvor vår lille, pelskledde venn sto og ventet på oss. Han pratet og pratet og peip som besatt, og gjensynsgleden var enorm for alle tre. Han var også tynn som en flis så mat ble fort et tema. Kyllingen ble hentet fra kjøleskapet, og han gulpet i seg en porsjon som ville ha vært middag nok for enkelte mennesker på få sekunder. I kjøleskapet fant vi også en pepperbiff på ca. 150g som Siv ikke orket når vi hadde det til middag noen dager tidligere – vi skar den opp i biter og han gulpet i seg den i en skremmende fart også. Så hev han i seg litt tørrfor og drakk litt – lille skrotten fikk i seg mer mat på to minutter enn mange mennesker orker på et døgn.

Vi vet ikke hvor han har vært eller hva han har gjort. Han var utsultet, og han virket veldig sliten. Han har vært som et skjerf i hele dag, og skal kose og sove non stop. Når han sover og vi ikke er i nærheten, roper han av og til – små pip som gjør at han virker redd for at vi skal gå fra ham. Vi måtte la ham være alene i huset i noen timer når vi skulle på IKEA, og da var han ikke veldig happy – men det ble ny kosestund når vi kom tilbake. Han har spist nesten sammenhengende i hele dag, og roper stadig på oss når vi er ute av synsfeltet hans.

Det er rart hvor glad man kan bli i sånne små dyr. Vi er veldig glade for å ha ham tilbake, og håper det er lenge til neste gang han stikker av. I natt skal han få ligge på menneskesenga og kose seg. :)

Idiotmagnet

I går var jeg ute og kjørte en liten tur igjen. Denne gang skulle jeg hente en kollega på togstasjonen i Drammen. På vei tilbake kjørte vi i høyre felt på en tofeltsvei (Bjørnstjerne Bjørnsons gate for de som er kjent her), og plutselig vrenger en stor brun kassebil seg ut foran meg – han valgte tydeligvis å ikke benytte seg av vikeplikten sin.

Det var ingen i venstre felt akkurat der, så jeg la meg ut dit istedenfor å bråbremse. To sekunder senere var jeg forbi ham, og la meg tilbake i høyre felt – jeg var småirritert på ham, så jeg sørget selvfølgelig for å gjøre det på en måte som irriterte ham tilbake, uten å være farlig på noen måte.

Rett etterpå kom vi til rundkjøringa, der vi måtte stoppe for de som var inne i den – og da legger luringen bak meg seg på hornet og er sinna. Jeg er grusomt fornøyd med at jeg klarte å irritere ham mer enn han klarte å irritere meg (og jeg gjorde mindre galt enn ham også), så jeg lener meg bare bakover og gir ham en vennlig finger, på en måte som ikke kunne misforstås. Så kjører jeg sakte ut i rundkjøringa når jeg har mulighet til det, for å maksimalt irritere den hissige kinamannen.

Lille, sinte, gule mann, hvis du skulle komme til å lese dette: Hvis du skal tute og være sinna, pass på at du ikke driter deg ut så grundig som du gjorde her. Når du kjører som et rasshøl, kommer ingen til å gjøre deg noen tjenester, og før eller siden får du som du fortjener. Det skal jeg sørge for. Bare prøv deg.

Dødsstraff for å kjøre bil mens man er idiot

Jeg kjørte nettopp en kollega til togstasjonen i Drammen. På vei tilbake til kontoret kjører jeg oppover mot Kobbervikdalen, og kommer rundt en sving i fartsgrensa pluss moms. På venstre side er det en sidevei som kommer inn, og der står det en trailer full av gjørme og en jævla cowboy med sølvgrått hår og rødsprengt tryne.

Han ser meg. Vi har øyekontakt.

Plutselig kjører han saaaaakte ut i veien, enda han helt ÅPENBART har vikeplikt for meg, og han ser det blir nødbrems. Tankerekka hans er helt åpenbart “Ha ha ha, blir det kræsj er det ikke jeg som dauer!”

Jeg klarer å bremse så jeg stopper ca. to meter bak ham, og sitter der og venter mens han tar seg god tid i første gir.

Sånne folk burde ikke bare blitt nekta å ha lappen, de burde ha blitt hengt opp offentlig til skrekk og advarsel. Jeg hadde lyst til å rive ham ut av bilen og stikke en kniv i trynet hans. Helvetes forbanna møkkamann, du har ikke noe i trafikken å gjøre! Hadde jeg ikke vært i krigsmodus skulle jeg ha fått med meg bilskiltet ditt, så jeg kunne finne ut hvor du bor og drite i postkassa di!

Bli en bedre databruker: Hurtigtaster 101

Ettersom stort sett hele livet mitt foregår foran en skjerm av ett eller annet slag, har jeg skaffet meg litt peiling på data. Jeg jobber med det, jeg programmerer som hobby, er nysgjerrig så det holder og lar meg provosere når jeg ikke forstår hvordan ting virker.

Derfor prøver jeg stadig å lære meg nye ting, forstå hvordan jeg kan bli mer effektiv, og finne ut av små mysterier. Enkelt forklart – hvis du kan velge mellom å bruke 60 minutter på en oppgave hver dag, eller 55 minutter på oppgaven og 5 minutter på hvordan du kan gjøre den smartere, bedre, mer effektivt – så tar det ikke lang tid før du tar igjen de 5 minuttene og vel så det ved at du får gjort mer. Det er selvfølgelig ikke sånn at produktivitet er det eneste som betyr noe, men det er heller ikke sånn at det er noe poeng i å kaste bort tid på piss når du ikke trenger det.

Derfor fant jeg ut at jeg skulle være litt samfunnsnyttig og lære bort noen smarte hurtigtaster man kan bruke for å gjøre ting kjappere. Disse kommer ikke til å revolusjonere hverdagen din, men kan være greie å kunne for å slippe å ta den ene hånda fra tastaturet og helt bort til musa for å få noe gjort.

Taster man må vite noe om

De fleste vet at man kan trykke på Shift-tastene for å få store bokstaver og spesialtegn. Dette er de brede tastene på høyre og venstre side av tastaturet som vanligvis har en pil som peker oppover, eller så står det rett og slett Shift.

I tillegg til denne, har vi Ctrl (Control) som også finnes både på høyre og venstre side. Alt og Alt Gr (det er noen små nyanseforskjeller) finnes også på hver sin side av mellomromstasten. Til venstre for den venstre Alt-tasten har vi også Windows-tasten (å bare trykke på denne er som å trykke på Start-menyen, men den har også andre funksjoner), og til høyre for Alt Gr er meny-tasten (har sikkert et offisielt navn, men jeg gadd ikke å finne det ut. Denne har samme funksjon som å trykke med høyre musknapp der hvor tekstmarkøren befinner seg). I tillegg har en del bærbare PCer en blå Fn-knapp som man kan bruke for diverse moro.

Hva kan man så gjøre med disse?

Bytte mellom programmer

Jeg er ganske slapp med å lukke programmer jeg bruker av og til, og det blir fort uoversiktelig nede på oppgavelinja. Det å rote rundt der nede for å finne programmer, suger. Ved å bruke Alt+Tab (tab er den over CAPS LOCK på venstre side) kan man fort bytte mellom forskjellige åpne vinduer.

De som har Vista kan også bruke Windows+Tab for en lignende, men mer fancy, utgave.

Manipulere vinduer

Ønsker du å legge ned et vindu uten å klikke “Minimer”-knappen? Trykk Alt+Space og så N for å minimere. Du kan evt. trykke Alt+Space og så M for å maksimere. For å lukke et vindu, trykker du Alt+F4. For å lukke et dokument inne i et fler-dokuments-vindu, kan du trykke Ctrl+F4. Hvis du vil legge ned alle vinduer (fordi sjefen kommer gående mens du ser på voldsporno, f.eks.), kan du trykke Windows+M.

Andre småfancy ting

Trenger du en Windows Utforsker (Explorer) til å lete etter noen filer? Windows+E er din venn. Vil du logge ut av maskinen din mens du går på dass? Windows+L fikser den saken. Alle vet vel forhåpentligvis om snarveiene for å kopiere (Ctrl+C), klippe ut (Ctrl+X) og lime inn (Ctrl+V), men ingen artikkel om tastatursnarveier er komplett uten dem. Plager Windows deg og du vil finne ut hva som skjer? Ctrl+Shift+Esc drar opp Oppgavebehandling, hvor du kan drepe faenskapen.

Gi meg mer!

Nå som du har lært deg et par triks, er du sikkert sulten etter å lære annet som kan gjøre deg til et bedre datahue. Jeg har tidligere anbefalt Launchy, og det er nå en såpass innarbeidet del av min datahverdag at jeg gjerne gjentar det; Selv om man lett får tak i Start-menyen med Ctrl+Esc (for de som har gamle tastaturer uten Windows-knapp), er det sjukt mye raskere å bare skrive det man vil ha tak i.

Vi får se om det blir noen respons på dette her. Hvis det er interesse for det, skriver jeg kanskje flere artikler, så kan dere alle sammen bli like vasse nerder som meg. :)

Ut på tur – alltid bloggmateriale

(Alle involverte blir utelukkende omtalt ved fornavn for å beskytte de skyldige)

(EDIT: Skal fikse bildelayouten en gang jeg gidder. Ble litt funky)

Det første som ble klart når jeg kom tilbake fra ferie, var at jeg måtte ta en tur nordover for å installere et callcenter. Kunden jeg var hos tidligere i år skulle ha utført noen endringer, og så skulle vi ut til en mer avsidesliggende plass for å installere et nytt system. Omstendighetene tilsa at systemet måtte være oppe og gå innen 27/8, noe som i praksis innebærer at jeg måtte reise oppover søndag 24/8, og så hjem igjen kvelden tirsdag 26/8. Litt ekstra omstendigheter innebar en grillfest på tunet hvor vi har flyttet inn lørdag 23/8, som betød moderate mengder alkohol og et småtungt hode som kjente effektene av trykk-kabin relativt godt dagen derpå.

Planen var å besøke firmaet i Sandnessjøen på søndag, gjøre litt jobb der, så ligge over på hotellet til dagen etter, etterfulgt av ferjetur til Vega kommune (første norske kommune som er oppkalt etter software) som ligger ute i havgapet. Her skulle vi holde på til båten gikk tilbake på tirsdag, etterfulgt av min exit tilbake til sivilisasjonen. Firmaet jeg skulle besøke består utelukkende av veldig hyggelige folk, så det var ingen grunn til å være negativ her; Mest spenning var knyttet til om varene vi sendte oppover onsdag i forrige uke faktisk ville komme frem i tide.

Litt utpå ettermiddagen kjørte Siv meg til flytoget, og i motsetning til forrige gang gikk turen veldig smooth. På Gardermoen så jeg Øyvind Alsaker på vei inn i et fly til Bergen – bitterheten over at jeg ikke skulle få se kampen mellom brann og Rosenborg ble noe mildere av at han skulle kommentere den. Turen til Trondheim gikk med meg i koma, og vi fløy ikke innom Brønnøysund på vei oppover. Værgudene og Widerøe-piloten så ingen grunn til å utfordre hverandre heller, så dette gikk veldig greit. Jeg var mer eller mindre i koma hele veien – herlig! Været i nord var kjempeflott, skyfritt og sol, og vinden var til og med litt varm. Jeg ble hentet på flyplassen av Thomas som er adm. dir for firmaet, og han kom med litt ekstra detaljer om hva de ønsket at jeg skulle gjøre. Nyttig siden dette ble planlagt mens jeg var på ferie. Når vi kom frem til Sandnessjøen møtte jeg bl.a. Raymond som er ny IKT-mann siden siste jeg var oppom, og Birgit. Birgit fortjener eget avsnitt.

Vi kjenner Birgit fra en annen kunde av oss, hvor hun jobbet tidligere. Når hun så byttet jobb, anbefalte hun oss for sin nye arbeidsgiver. I tillegg til at dette sier noe om hvor fantastiske vi i Euroline er, sier det litt om hva slags forhold vi har til noen av kundene våre. Birgit er i aller høyeste grad en ekte nordlending; Hun kan være grovere i kjeften enn de fleste sjømenn, og står ikke tilbake for å komme med antydninger som hadde fått pornofilmskuespillere til å rødme. Et råskinn av en dame som sier ting rett frem og ikke er redd for noe. Går man ut med henne kan man fort havne på narkofylla, hun spytter ikke i glasset og mishandler fysisk folk som gir seg tidlig (meg, ja) med iver og entusiasme. En glimrende representant for nordnorske damer i 40-50 årene. :)

Vi satte igang med jobb umiddelbart, og sto på fra ca. kl. 20 til 23 – ikke direkte avskrekkende, men mer enn jeg vanligvis jobber søndag kveld. Kombinert med det litt tunge huet var jeg sliten nok når jeg sjekket inn på hotellet – alle steder man kunne skaffe mat var stengt, så søvn var det eneste alternativet, vel og merke etter at jeg hadde tatt opp forbrukslån for å få meg en pose potetgull (porsjonspakke av en størrelse som må være beregnet på midd) fra minibaren. Sov godt og sto opp kl. 7, klar til ny dag. Været så ut til å bli bra på mandagen også, blå himmel og knapt en sky i sikte. Det blåste ikke mer enn at det kun knaste litt i vinduene, så alt var bra.

Det viste seg at ferga vi skulle videre med ikke skulle gå før kl. 18, så det ble intens jobbing på Sandnessjøen-avdelingen frem til det. Jeg fikk gjort mesteparten av det jeg skulle, og kjørte en del opplæring av Raymond, som også viste seg å være en knakende trivelig type. Som nordlendinger flest (med noen markante unntak), altså.

Når kvelden nærmet seg 18 tok vi med oss bagasje og utstyr (papptallerkner og dyner) ned på kaia. For dere som tror at vi i IT-bransjen bare spiser kaviar og driter små diamanter, så kan jeg opplyse om at vi også tar ferjer til avsidesliggende strøk og overnatter på steder som ville overraske. Mer om det følger.

Båtturen hadde sikkert vært en opplevelse om det ikke hadde vært for at jeg satt med trynet i en bok hele tiden. En av kommunene vi passerte på veien, består visstnok av over 2000 store og små øyer (over 6000 hvis man teller med skjær). Suger å være han som er ansatt for å feie der. Senere fikk jeg høre at de for en del år tilbake hadde valgt å bygge den lokale skolen på en øy der det ikke bodde mennesker i det hele tatt – så måtte alle ro like langt og ingen kunne klage på at andre hadde det bedre enn dem.

Når vi kom til Vega, ble vi plukket opp av Bjørnar, som skal jobbe med det nye systemet. Han kjørte oss fra fergekaia til andre siden av øya der kontoret lå – rett ved siden av en fergekai. Turen over øya gikk veldig fint, været viste seg fra sin aller beste side, og jeg fikk et inntrykk av det fanatikerne refererer til når de snakker om vakker nordnorsk natur. Fantastisk skjærgård blandet med majestetiske fjell, avløst av grønne stepper og begynnende høstfarger. Flotte landskaper seilet forbi bilvinduet, og når to fjordinghester plutselig løp lekende og fritt ved siden av bilen ute på en grønn eng var det hakket før jeg fikk tårer i øynene og hørte Grieg-musikk i hodet mitt mens nasjonalromantikken svellet opp i meg. Ihvertfall helt til jeg la merke til at den ene fjordingen var en feit faen som sikkert har spist alt for mye hestesjokoladepudding. Derfra og inn sleit jeg med å holde latteren unna – mer skal det ikke til.

Vel fremme på riktig side av øya ble vi først transportert til leiligheten hvor vi skulle ligge over. Her kjørte Birgit løpet mens møbler ble flyttet inn og ting ble satt i stand. Det viste seg å være et lite problem med støpselet til komfyren, så vi tok med oss mat og kjørte til kontoret. Der inspiserte vi fasilitetene – en ganske stor bygning som bl.a. inneholdt en nedlagt radiostasjon. Det var omtrent som å gå rundt på et brett av Quake, og jeg forventet når som helst å bli angrepet av et monster, gjerne en Shambler.

For å holde hjernene på track, kokte vi noen grillpølser (ikke bli sinna, Jørn) og skylte de ned med litt juice. Utenfor vinduet holdt en sinnsykt optimistisk edderkopp seg fast i spindelvevet sitt – kanskje ikke helt på nett, siden vinden var for sterk til å holde seg der særlig lenge. Etter herremåltidet var det back to work med å få ting klart til systemet forhåpentligvis kom med posten dagen etterpå.

Det viste seg å være en del utfordringer her – bl.a. manglet en del av nettverksutstyret som vi hadde blitt fortalt skulle være tilstede. Birgit ringte til han som hadde kablet, og jeg måtte diskutere en del detaljer med ham – det viste seg at dette var ordføreren (!) i kommunen – snakk om hands-on lederskap og detaljinvolvering. Vi fikk noen svar og begynte å plyndre radiostasjonen for brukbare ting – heldigvis (tilfeldigvis?) sto det en del brukbart nettverksutstyr der, og vi fant til og med en ADSL-linje som ingen visste eksisterte. Internet-tilgang gjør alltid alt mye enklere. Likevel manglet vi det meste av det vi trengte. En telefonsamtale til Birgit senere, så ramlet det en kar innom kl. 23 med lokal kunnskap om hvor vi kunne stjele enda mer. Det var nesten så man fikk tro på menneskeheten igjen.

Før det ble for sent kom også Birgit innom med noen snitter til oss. Raymond utbryter da på noe som viser seg å være kjærlig nordlandsk - “Du er jo så omtænksom at det nesten er for jævlig”! Vi satt pris på dem og fortsatt med kobling og moro – til klokka ble to om natta, og vi ble enige om at det å bære tunge PCer og koble i kabler hadde mistet litt av apellen. Vi forsvant dermed ut i natten for å komme oss tilbake til leiligheten. Det var lettere sagt enn gjort, da de ikke har skrudd på gatelysene på Vega og det var usannsynlig mørkt ute. Stjernene så vi klart, men månen var bare en liten flis og vi så bokstavelig talt ikke veien vi gikk på – av og til klarte vi så vidt å skimte havet, sånn at vi slapp å gå uti det. Vi kom oss frem og ble enige om å gå i koma for å være klare til dagen etter.

Rommet mitt var et ganske lite kott med en køyeseng. Det var to meter fra dassen, hvor cisterna var ødelagt, så faenskapet gurglet unna ti liter vann i minuttet. I tillegg sloss to vannlekasjer om å dominere gulvet på badet. Bråket fra dassen forsøkte jeg å blokke ut ved å lukke igjen døra til soverommet, men den var for stor til karmen – men jeg var trøtt nok og det var ikke noe problem å sovne til lyden av rennende vann.

Det var heller ikke noe problem å våkne til lyden av rennende vann litt under fem timer senere, selv om jeg bevilget meg 15 små minutter med snoozing. Så var det tid for dusj og å mekke litt frokost, før vi tuslet bort til kontoret igjen for å fortsette. Vi skulle tilbake til fastlandet med en ferje som skulle gå kl. 15:30, så tiden begynte plutselig å bli en faktor; Selv om alle var i familie med en eller annen som jobbet i postverket på øya, var det ingen som visste hvor pakkene jeg ventet på var – uten dem fikk jeg ikke gjort stort, og situasjonen gikk fra å være kjedelig til å bli halvspent.

Heldigvis kom telefonen fra den lokale sheriffen om at servere og utstyr hadde kommet frem litt før kl. 11. Raymond, Bjørnar og jeg hoppet i bilen for å hente dem, og Bjørnar pekte ut et sted på veien som visstnok hadde kriminelt gode hamburgere som vi bare MÅTTE prøve – litt seinere. Pakkene gikk foran. Vi fikk lastet inn i bilen så godt det gikk, med kun få kubikkcm til overs, og Raymond så ut som en overlevende etter et ras. Så var det Rune-time.

Jeg har ikke husk eller energi til å ramse opp alt som gikk på trynet, men her snakker vi om motgang i Armageddon-klassen. Ting manglet, var koblet feil, hadde ikke kontakt og falt fra hverandre fortere enn jeg klarte å sette dem sammen. Med to timer igjen før ferja skulle gå, kom jeg heldigvis i the zone – alt gikk fra klønete virkelighet til nydelig koreografert, grasiøs ballett. Jeg gjorde tre ting på en gang, i riktig rekkefølge, det som var umulig ble til en vanesak, jeg var udødelig, hadde roen, full kontroll. Perfeksjon. Med ti minutter igjen til deadline, var vi klare for røyktesten. Det virket ikke. Jeg bannet som en nordlending, men det var bare utad. Inne i meg bannet jeg som hundre nordlendinger, hatet brant som tusen glødende stjerner i det jeg så for meg et ekstra døgn i jordens rumpe. Akkurat i det jeg skulle til å skjære hodet av alle innen rekkevidde, kom Birgit med gladnyheten om at vi kunne ta ferja fra den lokale kaia til en annen plass og kjøre derfra tilbake til Sandnessjøen, og fortsatt være der i tide til flyet mitt. Hat ble til fokus og jeg forsøkte å finne ut hvorfor vi ikke klarte å ringe ut med den GSM-baserte sentralen. Det viste seg fort å være fordi noen hadde bestemt at serverrommet skulle være i den delen av bygningen som sto rett under et berg, hvor det var fantastisk dårlig dekning. Musikken fra MacGyver begynte å spille i det jeg avanserte til et høyere eksistensnivå og jobbet enda bedre enn før. Som Neo i The Matrix kunne jeg bøye reglene for selve universet og få døde ting til å adlyde meg – enten det eller så begynte jeg å bli litt trøtt. Etterhvert kom Birgit med jegergryte (laget med kjøttdeig istedenfor viltkjøtt, men veldig godt), så vi slapp å prøve den lokale superburgeren også.

Uansett, ting begynte å virke og vi rakk ferja. Det var Raymond, Birgit og moren til Birgit som ble med ut i havgapet. På turen tilbake fortalte Birgit at hun noen uker tidligere hadde vært på tur med 10-20 venner, venners venner og tilfeldige folk hun ikke kjente. En av dem var en vestlending (som Birgit ikke kjente), en stutt kar som var 1.50 både høy og brei, og som bare satt og drakk og holdt kjeft til følgende dialog fant sted litt utpå kvelden:

Vestlending: Birgit, du har bodlemus.

Birgit: Ka faen e det du si’!? Du har faen meg boillekuk!

Poenget med historien? Jeg vet ikke. Jeg synes bare den var verdt å få med. Jeg lo ihvertfall.

Resten av veien var det bare å ta på rutina – jeg kom meg til flyplassen, til Trondheim, og til Gardermoen, og gikk som en zombie inn på flytoget. På Asker stasjon satt jenta mi og halvsov i bilen, og vi var hjemme rett før midtnatt. Nok en tur var over, og jeg fikk et par timer søvn før det var jobb igjen.

Jeg innså akkurat at jeg burde fokusere på å ha en viss mening med det jeg legger ut på bloggen. Men det får bli neste gang.