De som kjenner meg ganske godt vet at jeg er en lat pudding som ikke løfter en finger for å anstrenge meg. De som kjenner meg enda litt bedre vet at jeg av og til har stått på for å få til ting. Helvetesukene på befalsskolen har frem til nå vært det jeg har støttet meg til for å bevise at jeg ikke kollapser når det blir hardt. Siden den gang har jeg blitt gammel, skallet og lat. Vel, jeg var alltid lat.
I fjor på denne tiden fikk en kollega den lyse idéen at vi – en IT-bedrift med mange ansatte som kvalifiserer som “annerledes” – skulle melde oss på Oslo Maraton. Den sprekeste av oss skulle kjøre fullmaraton, mens vi tre andre skulle holde oss til halvmaraton. 21km med ren lidelse på utsøkt asfalt og brostein.
Her må jeg bare inn og understreke en ting. De fleste har hørt hvordan det er med barn og idrett – til å begynne med skal det være lystbetont. Det er ikke noe poeng i å kjøre dem hardt, da mister de bare gleden ved idrett. De skal få ha det moro og kose seg og se sport som en positiv opplevelse.
Et slikt barn er jeg i en alder av 35.
Jeg HATER alt som innebærer løping, kondisjon osv. Jeg er ikke bygget for det. Fotball, innebandy og squash er dritmoro, men der løper man bare i korte doser. Alt over 60m er tortur.
Med det i mente kan man lure på hvorfor jeg ble med i det hele tatt. Jeg hadde ikke lyst. Men selv om jeg er komfortabel med å gro fast i sofaen, vil jeg ikke alltid være han veike puddingen som ikke tåler noe som helst. Det var på tide å etablere at jeg har baller av gråstein, en gang for alle, sånn at jeg alltid ville ha noe å vise til. Uansett hva fremtidige fiender måtte påstå, kunne jeg peke på at jeg overlevde en halvmaraton. Det ville holde for meg.
Når vi så meldte oss på tidlig i 2009 var jeg forsåvidt motivert nok. Jeg har løpt 3-mila en haug med ganger i militæret meg feltstøvler på beina og AG-3 + sandsekk på ryggen, så vilja til å gjennomføre er der. I tillegg har jeg en viss grunntrening på absolutt laveste nivå, i og med at jeg spiller fotball i 2. divisjon bedrift. Konvensjonell visdom tilsier dog at det kan være lurt å trene litt før en halvmaraton, så jeg la opp et opplegg der jeg skulle trene minst 3 ganger i uka, men jeg fikk droppe en løpetrening for hver kamp jeg spilte.
Brått var september her, og jeg hadde kun løpt en håndfull ganger, sjelden med positivt resultat. Kampformen fra fotballen var forsåvidt der, så vidt, men det er sjelden jeg gikk av banen uten skrubbsår, vondt i kneet, eller annen moro. Mens kollegaene mine hadde trent godt og hardt, hadde jeg forsøkt å hvile meg i form. En kollega hadde forsåvidt droppet ut pga. skavanker i god tid før det nærmet seg, mens de to andre har kjørt skikkelig seriøst løp.
Så, i begynnelsen av måneden sprakk det for Kjetil (han med helmaraton-distansen inne), med seriøse grunner til at han ikke fikk delta. 50% av firmaet var igjen. Kunne ikke svikte nå.
Jeg skaffet meg løpeshorts og ordentlige sko som var tilpasset mine freake-føtter (svensken på Löplabbet sa “Det va inga Adidas-føtter!” når jeg møtte opp der), og jeg løp 5 kilometer i Drammen én uke før helvetet var løs. Det gikk greit – jeg var litt redd for krampe og lignende da jeg hadde fått det på begge fellestreningene jeg var med på tidligere på vår og sommer, men slapp det. Løp vel ikke langt nok, men det var et slit og asfalten plaget meg.
Onsdag før D-dagen var det serieavslutning på fotballbanen – hard kunstgressbane og uavgjort 3-3 gjorde sitt, men jeg var klar på at jeg skulle fortsette taktikken med å hvile meg i form. Uansett var det ikke noe jeg kunne gjøre formmessig nå før løpet allikevel.
Søndagen kom, og sammen med kollega Jørn dro jeg fra Konnerud kl. 10:45. Jeg skulle ikke ut før i pulje 3 som startet kl. 13:40, men det er greit å komme seg inn og få parkert med folkemassene som kan dukke opp. Det var vel tross alt over 11.000 påmeldt i alle varianter av løp som gikk den dagen. Spenningen steg og vi begynte å bli klare for å bare få det overstått.
Jørn – som hadde både ambisjonsnivå og treningsgrunnlag som var vesentlig bedre enn meg – startet 10 minutter tidligere, og vi ble enige om hvor vi skulle møtes dersom jeg fullførte. Jeg håpet å ikke avslutte dagen i ambulanse i det minste.
Starten gikk, og etter litt kveg-jogging i begynnelsen, kom vi igang ut fra Akershus festning og i en liten knute gjennom sentrum før vi la ut på vei mot Sjursøya. Jeg løp med pulsklokke og hadde funnet ut at dersom jeg lå mellom 150 og 168 gjennom løypa, ville jeg med en viss sannsynlighet klare å unngå å dø. Skuffelsen var derfor tilstede når jeg allerede etter 2 km lå og duppet mellom 172 og 174. Jeg klarte forsåvidt å roe det litt ned og komme ned under 170 etter en stund, men kjente at det tok på. Fordelen med å gå ut såpass hardt var at alle de som var like dårlige som meg havnet langt bak meg og måtte bruke tid på å ta meg igjen. Men jeg kjente det i kneet, jeg kjente det i lårene, og jeg kjente det i gnagsåret jeg hadde på pungen etter siste kamp – dette ble vondt, ikke minst takket være asfalten.
Vi snudde etterhvert ved Sjursøya og fikk litt vann i kroppen. Det var behagelig, men jeg kjente at jeg ikke kom til å klare dette tempoet ut distansen. På vei tilbake mot sentrum roet jeg derfor litt ned. Fant noen feite folk (feitere enn meg) som jeg la meg på ryggen til så jeg fikk slappet av. Det gikk egentlig greit en god stund, men når jeg nærmet meg 10 km, begynte det å verke i føtter, legger og lår for alvor. Ned Karl Johan måtte jeg gå litt for å la beina få en pause. Vi snudde der, løp opp stortingsgata, og der sto jammen moder’n og stefaren min og ropte og hoja. En viss motivasjon var det vel i å ha levende bevis på at jeg fortsatt var med, så jeg vinket og luntet videre oppover bakken mot ny vannstasjon ved siden av stortinget.
Så var det litt mer sentrumssnirkling, før turen gikk ned mot rådhusplassen. Nedoverbakker er min nemesis når det gjelder å løpe, og de sviktet meg ikke i dag heller – halvveis ned bakken beit en krampe til i venstre legg. HELVETE! Så vidt over halvveis, dette passet dårlig. Jeg måtte stoppe og gå for å se om jeg klarte å tråkke driten ut av beinet. Nede på plassen sto igjen moder’n og stefaren min og ropte – jeg klarte så vidt å lire ut av meg “Krampe!” mens jeg gikk så fort jeg kunne forbi. Forbanna! Kan ikke gi meg nå! Men det er noe drit å løpe uten å kunne… vel… løpe!
Turen mot Skøyen ble en vond greie. Jeg vekslet mellom å småjogge og å gå fort, og dette gjorde sitt til at dette ikke lenger handlet om kondis, men smerte og vilje. Hver gang jeg begynte å jogge kom krampa etter 20-50 skritt. Jeg prøvde å sparke ut litt ekstra forover med venstrebeinet når jeg løp, men det hjalp så vidt med å utsette det litt. Og det var en laaaaaaang nedoverbakke i området Bygdøy Allé osv. mot Skøyen.. Nå er det sånn at selv om jeg selv er en ond faen, så er kroppen min solidarisk med seg selv. Så i løpet av denne nedoverbakken fikk jeg nye kramper i høyre legg, så begge lårene. God fucking damn! Det gjorde for jævlig vondt og jeg måtte bare gå igjen for å få det til å roe seg. Jeg trampet forbi en dame i 50-årene som hadde kollapset og satt inntil et gjerde og sugde på en flaske som snuten ga henne. Alt jeg kunne tenke var “Better you than me!” – solidariteten gjelder selvfølgelig kun meg selv, ikke andre. Denne solidariteten fikk også et annet kult utslag – plutselig begynte storetåa på venstre fot å vri seg i krampe, den danset opp og bakover på et helt for jævlig vis. Jeg trampet det jeg var kar om med foten i bakken for å få det til å slutte, noe det heldigvis gjorde etter et par hundre meter. Det var nok nå.
Krampene var av en sånn karakter at jeg kunne løpe et par hundre meter hvis jeg var forsiktig og sparket fra, men de var aldri lenger unna enn at jeg brått måtte stoppe etter et ukonsentrert øyeblikk. Ved Skøyen var det en vannstasjon uten vann – noe flere har vært griseforbanna på – men nå var jeg i GiFaenBareOverlevOgKomDegTilDenJævlaFestningen-modus og ga totalt beng. Neste hinder var en bro over motorveien, den første motbakken på en stund, og her oppdaget jeg til min store glede at jeg lett kunne løpe i oppoverbakke, takket være vinkelen som føttene da fikk. Det benyttet jeg meg av, men så fort jeg var over toppen og oppover ble til nedover måtte jeg stoppe igjen med nye kramper. Jeg så sikkert litt bestemt ut der jeg gikk, og tempoet var sånn at jeg tok igjen noen av de som teknisk sett fortsatt jogget.
Det gikk ikke fort, men i det fjerne begynte Aker Brygge å dukke opp. To timer var passert (målet til Jørn som startet ti minutter foran meg), og jeg lurte nå på om jeg skulle satse på å komme inn under 3 timer, eller om det å fullføre var godt nok. Det verket noe infernalsk under føttene, og kramperegiment i begge beina var som før. Ved et tilfelle ble jeg passert av en ruslebiff, og jeg bestemte meg for å henge på, men det var ikke snakk om at kroppen ville adlyde. En frivillig sto og klappet på siden og skreik “Kom igjen! Stå på! Ikke så lenge igjen nå!”. Hadde jeg ikke vært svak som en nyoperert hadde jeg blitt nødt til å drepe henne.
Aker Brygge, Rådhusplassen, for et herlig syn. Det ble mest gåing nå, det var kun unntaksvis jeg orket å jogge, det gikk aldri mer enn 20 meter før krampene satt i. Og vi snakker ikke sånne kosete, rosa Care Bear-kramper. Vi snakker om sånne som låser beina dine på en måte som gjør at du tryner uten å ha en sjanse til å stoppe det eller ta deg for. Mitt eneste valg var å holde terrorbalansen mellom dem vedlike og la dem krangle om hvem som hadde makta.
Jeg nærmet meg festningen og visste at avslutningen var en brå oppoverbakke fulgt av 50 meter slakk nedoverbakke til målet. Skuffelsen var ENORM da jeg skjønte at den bakken enda var langt unna. Jeg var helt tom for energi, og fotbladene mine kjentes ut som de sto i brann. Hvert skritt var et smertehelvete, rett og slett, men jeg kunne ikke stoppe. Hadde jeg gjort det, hadde jeg aldri kommet igang igjen. Kroppen var ferdig, det var kun vilje igjen. Det var ALT.
En siste nedoverbakke sto igjen, og den tok fullstendig knekken på leggmusklene. Nå hverken løp eller gikk jeg – jeg lot rett og slett krampene etter tur bestemme hvilken vei beinet skulle snuble, og temmet denne drivkraften og brukte den for å komme fremover. Og så.. høyresving. Oppoverbakke. Innspurten.
Denne bakken var såpass bratt og lang at den lett kunne tatt motet fra meg. Jeg hadde gruet meg til den siden før start. Jeg trodde seriøst at jeg kunne komme til å bryte her. I det minste kollapse i en halvtimes tid før jeg krabbet opp i tide til å se at de pakket sammen målområdet. Men neida. Som på Skøyen var den bratte oppoverbakken en åpenbaring. Krampa i leggen hadde ikke en sjanse, og jeg beinet opp bakken som en sprek ungfole. Sånn virket det ihvertfall i hodet mitt. Pusten var bra, beina brant men holdt, og jeg så enden på lidelsene. Jeg kjente at knærne begynte å bli skikkelig vinglete. Magen føltes som om noen hadde satt fyr på en liter sprit inni der. Men bakketoppen kom stadig nærmere. Jeg hørte speaker. Jeg så Jørn, som sto på toppen og ropte noe. Jeg klarte så vidt å gi ham tommelen opp før bakketoppen var unnagjort og målet lå foran meg.
50 meter foran meg. Med slakk nedoverbakke. Jeg var på fortvilelsens rand. Sprengt og andpusten for første gang på mange kilometer, og så nærme målet. Jeg SÅ målet. På en vanlig dag kunne jeg ha ruslet bort dit uten å ha tenkt på det en gang. Nå virket det uendelig langt unna.
Krampa tok høyre lår først, så høyre legg. Venstre fulgte opp et par skritt senere. Heldigvis var verden høflig nok til å gå litt i sakte film, så jeg rakk å nyte hvert sekund med smerte. Liktornen under venstre fot skreik, men det var som solist backet opp av et hylekor av vonde punkter under føttene. Bena lystret ikke. Jeg sparket fra det jeg var god for fremover og bakover. Det må ha sett helt latterlig ut. En jentegjeng på tre gutset og løp forbi meg. Jeg ga faen. 25 meter igjen. Svimmel. Jeg begynte å ramle stadig nye veier. Noe pep. Det var matta som lå på målstreken. Jeg tror jeg sluttet å løpe, men alt jeg fikk med meg var at jeg hadde tunnelsyn, og at det sto en haug med unger og pekte på meg. Jeg hadde planer om å banke dem, men var for svak og innså etterhvert at det bare var de som skulle gi meg fullført-medaljen min. Alle som har vært mer enn overstadig beruset vet hvordan det var å gå de neste meterne. Jeg sjanglet og var skikkelig ustødig. Jeg pustet tungt og prøvde å gå dype steg for å strekke litt på leggmusklene, men så fort jeg gjorde det, beit krampa til i begge lår. På vei ut av målområdet fikk jeg en kopp vann og litt Powerade-sportsdrikk. Det hadde ingen smak, men det var lyseblått og jeg ble enig med meg selv om at det var like greit.
Jeg gikk og jeg gikk til jeg kom frem til der Jørn sto. Vi tok hverandre i hånda og gratulerte hverandre med vel overstått jævelskap. Han kunne fortelle at dette var vesentlig vondere enn antatt for ham også, og at han hadde gått på en smell (link til treningsbloggen vår på jobben) og bommet litt på tidsmålet sitt. Jeg vet ikke om jeg sa noe som ga mening i det hele tatt – hele kroppen verket og jeg stavret meg til oppbevaringsteltet og fikk tak i sekken med sakene mine i. Vi begynte så å gå mot Aker brygge hvor bilen sto parkert. Jeg begynte nesten å grine når jeg tenkte på hvor langt det var. Fort gikk det ikke.
Vi stoppet innom en Deli de Luca så Jørn skulle få kjøpt seg noe vann. Jeg tøyde mot et gjerde inne i butikken, men foten stivnet i en merkelig krampe-posisjon så det var bare å slutte med det. Vi kom til slutt til bilen og jeg vet ikke helt hvordan jeg klarte å sette meg ned. Jørn fikk krampe i hofta når han satte seg. Vi kjørte hjemover, og jeg var nær ved å sovne flere ganger av utmattelse, samtidig som jeg hadde noe ulmende i magen. Det føltes ganske likt som den følelsen man får når man har drukket akkurat nok alkohol til at du må spy før eller siden, men du klarer å bremse det ved å puste godt.
Vi kom hjem, og var nok et stusselig syn der vi gikk hver til vårt. En 120-åring hadde gått baklengs forbi meg om hun ville. Endelig var døra der. Jeg åpnet den, og på andre siden sto Siv med Heidi i armene. Heidi smilte. Det fantes ikke en kalori med energi igjen i kroppen min, men jeg klarte ikke å la være å smile tilbake til jentene mine. Jeg satt meg i trappa og stønnet som en helt, helt tom. Ikke bare fysisk, men psykisk også. Trøtt. Kvalm. Dehydrert. Siv skrøyt fælt, jeg fortalte litt om hvor ille det hadde vært, og klarte etterhvert å ta av meg litt. Hadde lyst på et glovarmt bad, men visste at jeg aldri i verden hadde klart å komme meg ut av badekaret igjen. Dusj ble det eneste rette.
Og man skal ikke undervurdere hvor mye godt en dusj kan gjøre med en kropp. Den var i stand til å vaske bort mye smerte. Men energi hadde den ikke å by på, og jeg var knust. Det var så vidt jeg klarte å stå oppreist. Hoftene brant, og de var kroppsdelene på nederste halvdel som hadde det best. Jeg var helt tom følelsesmessig også. Det krever litt å kjøre på rein vilje. Jeg tenkte på smilet til Heidi og ble følsom, noe som vanligvis kun skjer når jeg ser Netcom-reklamer mens jeg har feber.
Til slutt var 35-graders-dusjen ferdig og jeg gikk ut i gangen. Tørket meg litt og la meg i trappa. Sovnet litt. Siv vekket meg når hun spurte om hun skulle komme ned og hjelpe meg på med sokkene. Jeg avslo, og ulmingen i magen vokste. Her var det ingen vei tilbake.
Jeg har ikke ord som kan beskrive hvor jævelig det var å skulle knele foran dassen for å spy. Jeg har aldri hatt noe problem med selve spyingen, men alt annet var vondt. Beina verket, ryggen var vond. Jeg kaldsvettet noe seriøst, og det kjentes ut som jeg hadde en voldsom diarré på gang. Jeg visste ikke hviken ende jeg skulle stikke i dassen først. Krampene kom på likt i magen og i beina, men ikke noe kom opp. Så mye var det vel ikke nedi der. En runde til med tørr-brekking koste seg med kroppen min, så klarte jeg endelig å få opp noe. Lyseblått. Ca. en halv flaske Powerade. Smakte ganske likt på vei opp som på vei ned. Kaldsvette-spruten sto, og selv om jeg hadde tørket meg kun få minutter før, var hele kroppen (for ikke å snakke om porselenstrona) gjennomvåt. På den positive siden kjentes kroppen mye bedre. Eller, nei. Magen. Kroppen var helt tom og knust, men magen var ihvertfall på nett igjen.
Jeg ruslet inn i dusjen og begynte på runde to for å bli kvitt kaldsvetten. Litt kaldere denne gangen, litt svakere men ved bedre mot. Når jeg kom ut av dusjen igjen dukket Siv opp og lurte på hvorfor jeg dusjet igjen. Måtte bare fortelle før jeg gikk for å finne noe å ha på meg og pusse tenner. Tipper blikket var sløvt.
Etter dette ble det stort sett sofaen resten av kvelden. Verdens beste kjæreste dro avgårde for å hente kebabpizza til oss, og jeg spiste en hel en alene. Hver gang jeg rørte på meg var det vondt, så jeg passet på å gjøre det minst mulig. Det hjalp selvfølgelig litt at RBK sikret seg seriegull på fiendegress i løpet av kvelden også.
Om morgenen når jeg sto opp hadde jeg veid meg. Jeg gjorde det igjen før jeg gikk og la meg. Selv om jeg hadde spist en voksen pizza og drukket en del, hadde jeg gått ned 5 kg. Jeg vil likevel ikke anbefale dette som noe godt slanketips. Det er det ikke verdt. Kiloene kommer fort nok tilbake uansett, men på ordre fra Siv fylte jeg en treningsflaske med vann til å ha på nattbordet.
En rask massasje på lår og legger senere fra tidligere omtalte verdens beste kjæreste, så var jeg klar for søvn. Jeg hadde fryktet å våkne med kramper hele natta, men det gikk faktisk bra. Selv å snu seg i halvsøvne og et par turer på do gikk uten dramatikk. Samme med dusjen om morgenen. Trøtt selvfølgelig, men kom meg opp. Kom meg på jobb hvor vi feiret oss selv som de heltene vi selv synes vi er også.
Joda, alt er fortsatt vondt. Jeg vagger som en and og sliter med de fleste bevegelser som involverer beina. Men jeg overlevde, og jeg er glad for det. Nå har jeg gjort det. Jeg er ferdig. Og selv om jeg nok sikkert kommer til å trene litt av og til i resten av mitt liv, er det en ting jeg har å si om maraton i alle sine former.
ALDRI MER!
