Ønsker for 2009: La medieklovnene dø!

Om litt over en måned står et nytt år foran oss. Et år med muligheter og håp vi aldri har sett maken til – USA får sin første svarte president, SV i regjering blir forhåpentligvis permanent flyttet til historiebøkenes “Største flauser”-seksjon, og vi skal se om vi klarer å komme over en finanskrise som i stor grad drives av våre hjernedøde venner i media.

Et håp jeg personlig har, er at vi også kan spares for en del mediahorer som rett og slett har blitt for slitsomme. Det virker som om TV, radio og aviser tror at vi som er så uheldige å utgjøre folket ikke har noe annet å gjøre enn å sitte hjemme og gape og ta imot alt de serverer oss rått. Dessverre har de i stor grad rett – og derved klarer de å styre hva vi liker og hva vi bruker tiden vår til på en måte som burde gjøre oss veldig, veldig bekymret.

Min personlige topp 3-liste over folk jeg klarer meg fint uten resten av livet toppes av Tommy Steine. Jeg håpet han skulle bli med i dragsuget da hans tilsvarende kvalme kompis Jan Werner tok kvelden, men akkurat som med Wenche Foss (som ikke kommer inn på topp 3) var det for mye å håpe på. Mr. Steine går hardt ut og prøver å fremstå som to personer; På den ene siden er han selve definisjonen av *kul*, konge på byen og fittemagnet av en annen verden. På den andre siden er han Mr. Family Entertainment, med “Allsang på Grensen” som kvalmende høydepunkt. Selv har jeg hatet ham allerede fra han vanhelliget TV-skjermen i “Bot og bedring” midt på nittitallet. Nå er ikke dårlige norske situasjonskomedier noe ukjent fenomen, og selv med fokus på en av landets med rette mest forhatte grupper – parkeringsvakter – klarte Steine å være overraskende irriterende, i motsetning til f.eks. narko-sympatiske Sturla Berg-Johansen. I en verden der man ikke kunne skru av TVen og Tommy Steine stadig var å se i kopekassa, hadde jeg forlengst blitt spist av mitt eget raseri der jeg gremmet meg over hvor kvalm og ufyselig det gikk an å være.

Steget er selvfølgelig ikke langt til nr. 2 på lista. Å erklære seg selv som humorist kan hvem som helst gjøre, men det skal jobbes litt for å være så anstrengt og slitsom som Per Inge Torkildsen er. Sist klarte han å ødelegge Nytt på Nytt for undertegnede med sine uendelige, usammenhengende og totalt umorsomme rablerier som gir like lite mening som de er underholdende. Mannen eier ikke talent, og geniale Espen Eckbo hadde en meget presis parodi i “Tonight med Timothy Dahle” der en Thorkildsen-kopi maste på i loop og nesten klarte å matche originalen når det gjaldt å være bortkastet sendetid. Det er trist at norsk humor fra utenfor hovedstadsområdet så totalt skal domineres av verdiløs møkk som Oluf, Raymond, Mossa (fra “Du skal høre mye”) og vår tragiske Per Inge. De idiotiske meningene hans om politikk og idrett er en ting, men at diverse TV-kanaler fortsetter å dytte denne talentløse åndsamøben inn i stua vår viser hvor lite respekt de faktisk har for det norske folk. Kjære Per Inge, hvis du ønsker at jeg skal le av deg, blir du nødt til å kjøre en brennende bil utfor et stup. Jeg ønsker deg lykke til med det!

Siste nisse ut i denne omgang har en god plass på pallen, men han er likevel et stykke unna å være så irriterende som de to første. Uansett er det vel lite sannsynlig at vi har sett det siste av Tshawe Baqwa helt enda. Jeg får helt mark hver gang han er på skjermen med sine morsomme ablegøyer og artige påfunn (Sarkastisk? Jeg?), og hadde jeg ikke allerede vært på vei til å kvitte meg med Get-abonnementet mitt ifm. flyttingen i sommer, hadde jeg kuttet det på prinsipp når de begynte å bruke ham i reklamene sine. Dette har ingenting å gjøre med det at han er neger (de to hvite over her knuser ham totalt), kun at han er en fryktelig irriterende type. Det hjelper sikkert ikke at han representerer en “kunstform” som for meg er musikkens svar på HIV – i.e. vi burde bruke alle ressurser på å utrydde den så fort som mulig – men han viser i alle sammenhenger at hans talenter for å være plagsom strekker seg langt utover det musikalske.

La oss sammen bruke stemmeretten vår for å slippe å se mer til disse klovnene. Våre barnebarn kommer en dag til å lese om “Mot i brøstet” og “D’ække bare, bare Bernt” i historiebøkene, og se anklagende på oss med blanke øyne. “Hvordan kunne dere?”, vil de spørre, og du vet at du ikke kan gi noe godt svar. La oss ikke gjøre det vanskeligere enn det allerede er, og begrave disse skamplettene sammen med Vidkun Quisling, Arne Treholt og Kristin Halvorsen mens vi enda har en viss selvrespekt i behold.