Melodi Grand Prix

Da jeg var liten, så man på Grand Prix. Det var et av årets TV-høydepunkter, og hjemme hos oss gjorde vi som NRK sa. Vi hørte på sangene, vi fulgte spent med på poengene fra de forskjellige juryene, og gikk til sengs, fornøyd eller skuffet, og gledet oss til neste år.

Ingen skal anklage meg for å ha god musikksmak. Men en ting vet jeg ihvertfall. Bra musikk kommer ikke fra Melodi Grand Prix. Hele konseptet er bare feil. Siden jeg er en særing som liker å snakke dritt om det alle andre liker, så må jeg nesten få forklare hvorfor.

Det skjedde noe med meg under oppveksten, og jeg tror ikke jeg er alene. Etterhvert oppdaget jeg at det var ikke alt som gikk på TV som var like interessant. Barne-TV ble ganske fort kjedelig – allerede før jeg ble 8 synes jeg det var moraliserende piss og inneholdt altfor lite vold. Det hjalp selvfølgelig ikke at det kun var NRK og de to svenske kanalene på den tiden.

Broder’n var mye mer bevisst på musikk enn meg. Jeg var en Drillo – synes alt bare var bråk. Men MGP-musikk var alltid i en egen klasse. Der jeg etterhvert begynte å sette pris på litt mørkere, hardere musikk, samt filmmusikk og av alle ting klassisk, sleit jeg mer og mer med å skjønne appellen til GP. Glitter, fjas, ballader og “trygg” homopop fabrikkprodusert for å sanke mest mulig stemmer. Musikken får meg til å tenke på et sitat av Ivar Hoff (Merk: Ivar Hoff påstår selv at han ikke har sagt dette. Jeg vet ikke.) som går omtrent som dette: “Damefotball? Ikke er de damer, og ikke er det fotball.” I denne sammenhengen kan man kanskje si “Ikke er det musikk, og ikke er det konkurranse”.

For hva slags konkurranse er det egentlig? En haug med land med lag på lag av politiske agendaer og historisk bitterhet som skal stemme om noe så sykt som musikksmak?! Herregud. Nå har vi i over et tiår slitt med reality-tv, som har vrengt konkurranse-begrepet til det ugjenkjennelige og tatt sosialpornografi til et nytt nivå. Er det ikke på tide å pensjonere MGP til historiens gravplass? Ikke at jeg ser på mer moderne varianter som Idol, X-Factor, Norske Talenter, The Voice og hva de heter alle sammen heller. Jeg innbiller meg at disse konkurransene er til for å presse fler ubrukelige artister på oss, ikke for å gi oss mer god musikk. Samt selvfølgelig sørge for å tjene store penger til arrangørene. “Stem med lommeboka” har kanskje aldri vært mer relevant.

Siste gang jeg (ufrivillig) fikk med meg noe av MGP var i 2009, da Norge vant. Ikke fordi jeg er så stor fan av Aleksander Rybak, langt ifra, men fordi finalen skjedde samtidig med at vi var på fødestua for å presse ut Heidi. Fødselen ble skikkelig satt igang 3 minutter etter at “vi” vant – da hadde jordmødrene plutselig tid til oss. Jeg er ikke bitter for det, men sånn generelt: Når jeg hører fiolin-soloen fra Fairytale føler jeg meg som Hulk i “The Avengers” (løp og se! Joss Whedon!) og får lyst til å knuse og myrde alt og alle. En drøm jeg har er å slå ihjel Tommy Steine med Aleksander Rybak. Det ville tatt lang tid, og når jeg var ferdig, kom millioner av mennesker til meg og sa bare “Takk. Du har satt oss fri”. Jeg hadde blitt helten og symbolet på at vi ikke trenger å finne oss i all den møkka som media driter ned i matskålene våre og beordrer oss til å like.

Etter Rybak har jeg forstått at det ikke har gått så bra med de norske. Ikke at jeg ser på driten lenger. Det har jeg ikke gjort på 25 år. Men Facebook og nettavisene er så fulle av alt mulig irrelevant mig at det er umulig å unngå å få det med seg. Dermed vet jeg at en operakølle med dårlig engelsk-uttale samt to innvandrer-wannabes har gått på smeller de siste årene. Kommer historien til å huske noen av dem? Tja. Ikke vet jeg. Som all annen Grand Prix-musikk kommer ihvertfall jeg til å gjøre mitt beste for å la være å ha noe forhold til det.

Det er nemlig ikke sånn at all drittmusikk kommer fra Melodi Grand Prix, men all musikk fra Melodi Grand Prix er dritt.

Akkurat når du trodde media i Norge ikke kunne bli dårligere..

Ok, det er fredag, og vi er snart på vei inn i agurksesongen, men alvorlig talt…

Er det feil å bli trist og kaste opp litt i munnen sin? Greit at ikke VG er den store litterære og intellektuelle bastionen her i landet, men likevel. Jeg bryr meg ikke mye om Facebook-aksjer, men er det SÅ viktig å fordumme absolutt alt?