Nordmenn er et usannsynlig irriterende folk. Joda, som alltid, individer er ålreite, saueflokker er plagsomme. Men mer selvgode rasstapper enn oss skal man lete lenge etter. Jeg har klaget på dette flere ganger før, men jeg blir tilsynelatende aldri lei. Sånn blir det når man går rundt med en urokkelig holdning om at man er bedre fordi man er norsk.
Dette er skrevet i løpet av og etter en reise med jobben. Ikke store greiene, jeg og en kollega skal være i Stockholm i to dager for å besøke en leverandør. Burde være enkelt og friksjonsfritt, men sånn blir det selvfølgelig aldri.
De første irritasjonene kommer i sikkerhetskontrollen. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg er verdens mest rutinerte reisende, men jeg flyr nok litt mer enn snittet, og prøver dermed å legge opp et løp som gjør at det blir minst mulig grunn til forsinkelse. Dessverre er det ikke alle som har de samme prioritetene som meg. Der jeg prioriterer å gjøre ting så enkle som mulig for meg selv for å komme kjapt gjennom sikkerhetskontrollen, legger andre tilsynelatende vekt på å være mest mulig i veien for alle andre. Mens jeg tar ut PCen og legger den i en plastgreie, pakker andre den på bunnen av en koffert som er alt for stor til å være håndbagasje uansett. Mens jeg tar av meg beltet uansett fordi det piper såpass ofte, nekter andre å ta det av seg NÅR DE AKKURAT HAR GÅTT IGJENNOM OG DET HAR PEPET. “Øh, nei, er ikke noen vits det da, det pleier aldri å pipe på det”. Hallo! Begynn å diskutere! For DET kommer til å funke! Og ta gjerne med det en full flaske vann igjennom også. Når de sier “Hei! Den kan du ikke ta med!”, så kan du jo tross alt bare argumentere for din sak med at “Jamen det er jo bare vann”! AHA! DET hadde de ikke tenkt på! Sannsynligvis hadde de ikke TENKT på at det finnes vann engang! Argh, regler er regler, og er det noen det er MENINGSLØST å diskutere med, er det folk som jobber i sikkerhetssjekken på flyplasser. Anser jeg meg selv som et bedre menneske enn dem? Nei. Men det er ingen tvil om at jeg blir imponert hvis jeg klarer å irritere dem like mye som de irriterer meg.
Frustrasjonene tar selvfølgelig ikke slutt når man er ferdig med metalldetektorer og anale glorifiserte senter-vakter. Du har ikke skammet deg over å være norsk før du har sett nordmenn i fri utfoldelse i taxfree-butikken. Det er noe… DESPERAT over det. Frykten for å ikke få tak i nok billig sprit, røyk, snus og ansiktskrem. Du ser at en del mennesker her LEVER for dette øyeblikket. Og selv dette er de som regel for inkompetente til å gjennomføre med noe som skal kunne kalles stil. Her står de i køen, lasset til randen med alt mulig rart som de kan spare en tier på, og blir SJOKKERT over ting som at de må betale, og at de må vise frem boarding pass. Shit, lommeboka er jo det ENESTE som ligger under laptopen i kjempekofferten de tror er håndbagasje. Her er et lite hint til deg: Hvis kofferten din er så stor at du trenger hjelp med alt annet enn å stå og stirre på den, ER DEN FOR FUCKINGS STOR TIL Å VÆRE HÅNDBAGASJE! Og når man ser i øynene på folk at de kunne ha ofret ungene sine for en flaske billig akevitt, er det på tide med kurs og sertifikat for å få lov til å forlate landet. Sorry, du er for dårlig, vi kan ikke ha sånne nordmenn i utlandet. Prøv igjen når du har lært deg å være menneske.
Selv skulle jeg ikke ha noe på utgående taxfree denne gangen, mens Jørn som jeg reiste med skulle ha noe småtteri. Han havnet i en kø bak en familie som sannsynligvis måtte samarbeide for å finne ut hvordan de skulle åpne en dør. Det var et mirakel at de klarte å stå oppreist. De representerte alt det som er skrevet over og mere til. Og det var ikke bare jeg som ble irritert av dem. Om det ikke var lynsjestemning, akkurat, så var det flere som kunne tenke seg å diskvalifisere dem fra å fly. En annen Norsk Vinner kom i køen ved siden av Jørn. Han måtte levere tilbake taxfree-varene sine, da han ble nektet ombord på flyet sitt ettersom han var for full. En onsdag morgen kl. 08:45. Sannsynligheten for at du som gjorde det leser denne bloggen er vel like stor som at du innser at du er en SKAM for deg selv, din familie, ditt firma, din by og ditt land, og hver eneste person som noensinne har vært så uheldig å møte deg ville ha ristet på hodet og tenkt “Nei nei nei, er det MULIG!?” om de hadde visst om det.
Selve flyturen gikk på et blunk – sånn er det bare når man har den irriterende egenskapen å sovne umiddelbart når man setter seg i et flysete. Den har jeg. Irriterende for de jeg reiser sammen med også, bortsett fra i dette tilfellet, da Jørn har akkurat den samme evnen. Jeg våknet av at vi tok bakken.
Selve kurset var ålreit og nyttig, og onsdag kveld var vi på svensk julebord. Det ble mye sild, men de hadde en del annet også, så alle ble mette. Svensk juleøl var ok (ikke fantastisk, men ikke grusomt heller), og kveldens høydepunkt var vel ansiktet til Jørn når en 150 kg tung svensk-pakistaner ville ha Baileys til kaffen etterpå. Sånt gjør man bare ikke. ;)
En stor fordel er det når man flyr fra Stockholm (Arlanda) og Helsinki – de har skikkelig digge burgere på flyplassen. Selv om det ikke ble noe fyllekalas var det helt behagelig å kose i seg litt fett før man utsatte seg selv for nye prøvelser. Alt som var galt her var det selvfølgelig ikke nordmenn som sto bak, men vi var godt representert her også.
Det begynte i køen inn til sikkerhetssjekken. Jørn og jeg havnet i én kø som gikk til to sikkerhetspunkter, og altså da delte seg sånn at man gikk til høyre eller venstre, avhengig av hvor det var færrest folk. Akkurat i det vi hadde kommet frem og valgt å gå til venstre, kom det et par som startet sin egen kø til høyre – de snek altså foran hun bak meg og alle andre i den 20-30 meter lange køen. Hun bak meg ble forbanna og sa “Du kan ikke gå foran!” og gikk foran dem igjen. Resten av køen slang stygge meldinger til dem, og gubben satt frem et fårete halvsmil som ikke lignet noe som helst. “Jepp, jeg er en arrogant drittsekk som hverken forstår eller bryr meg om hvordan en kø virker, men siden jeg er så mye viktigere, får dere bare finne dere i det” var det han sa med det ansiktsuttrykket. De snakket ikke, så jeg vet ikke hvor de var fra, men det hadde vel ikke vært noe sjokk om de var norske.
Etterhvert ble det tid for boarding. Jørn og jeg sto klare (av grunner som blir klare i neste irritasjon) når de skulle begynne boardingen, og rett før vi skulle gå inn, kom det et gammelt skrell med gulrot-farget hår og stilte seg rett foran meg. “Ja, ok” sa jeg høyt, men hun hadde tydeligvis ikke noe å skamme seg for. Hun skulle jo inn på flyet. Kø? Nei. Bare masse andre mennesker som står her. Ingen av dem skal på flyet, bare jeg. Jeg håpet på en sjanse til å tråkke på foten hennes eller noe, men hun forsvant og det ble dessverre ikke noe av.
Så til en av de tingene som virkelig irriterer meg når jeg skal ut og fly. Dette gjelder selvfølgelig heller ikke bare nordmenn, men vi er DRIT dårlige på det vi også.
Et par minutter før boardingen starter, sier dama som holder på bak pulten følgende over høyttaleranlegget, på svensk og engelsk. “God dag, bla bla, vi starter snart boarding. Kan reisende som skal sitte på rad 15 til 33 vennligst boarde først, så tar vi resten etterpå”.
Legg merke til de små nyansene her. Hun sier rad 15 til 33. Dette er avansert kvantefysikk. Det er ikke noe et normalt menneske skal forholde seg til. Jørn og jeg sto som nevnt overfor klare fordi vi skulle sitte på rad 22. Jeg sa høyt til Jørn “Hvor mange av de som står rundt oss nå skjønte rett og slett ikke det som ble sagt nå, tror du?” – for erfaringsmessig er ikke det få.
Jeg skal forklare en ting. Når noen sier “15 til 33”, hva tror DU de mener? Kanskje det betyr at de som skal sitte på ALLE rader, fra 15 til 33, skal inn først? Eller er det alle BORTSETT fra 15 til 33? Når de sier “FRA 15 TIL 33”, betyr det egentlig fra og med 16, til og med 32, eller er det implisitt inklusive ytterpunktene på skalaen?
Siden dette er så jævlig umulig å forholde seg til for folk som åpenbart er oppegående nok til å klare å transportere kroppen sin til en flyplass, skal jeg her komme med et par eksempler.
Hvis du sitter på rad 1, er du IKKE “fra 15 til 33”.
Hvis du sitter på rad 8, er du IKKE “fra 15 til 33”.
Hvis du sitter på rad 14, er du IKKE “fra 15 til 33”.
Hvis du sitter på rad 22, ER du “fra 15 til 33”.
Hvis du sitter på rad 33, ER du “fra 15 til 33”.
Var det så FRYKTELIG vanskelig? Jørn og jeg gikk ganske tidlig ombord, men av de ca. 10 som var foran oss, var det MINST 8 som skulle sitte på rader før 15. Nordmenn utgjorde de fleste av dem. HVOR FORPULT JÆVLA DUM ER DU EGENTLIG DA!? Ok, du synes kanskje det er en teit måte å gjøre det på. Men for alt du veit så KAN det jo hende at SAS har fylt fly med folk en og annen gang før, eller!? Og det KAN jo hende de vet at det går litt kjappere i en trang midtgang hvis man får inn de som skal være BAKERST FØRST!? Jeg klarer ikke å komme frem til noe annet enn at IDIOTENE som gjør dette må inneha minst én av følgende egenskaper, sannsynligvis begge;
ARROGANSE – av typen “Jeg er viktigere” eller “Det gjelder ikke MEG” eller “Hæ? Finnes det andre mennesker i verden?”
DUMHET – av typen “Uh, er rad 8 mellom 15 og 33"?” eller “Hæ? Følge med på det de sier? Hvorfor det?” eller “HA HA! Jeg kom inn først! Nå kommer jeg først frem!”
Det manglet selvfølgelig ikke på kommentarer fra meg (og litt fra Jørn) når vi gikk forbi disse vinnerne på vei bakover i flyet. Jeg så en i øynene når jeg sa “Ah, det er disse som ikke forstår hvordan tall virker”. Det tomme blikket jeg fikk tilbake sier meg at det nok er mer dumhet enn arroganse, men at de fleste balanserer mellom disse to.
Siste av de større irritasjonene kom når vi skulle en tur i kiosken på vei til Flytoget. Jeg skulle ha VG (hvor en kompis dukket opp over to sider og snakket om avanserte ting) og “one for the road”, og bak meg i køen sto Jørn og skulle ha noe småtteri. Etterhvert som jeg nærmet meg kassen, kom det et gammelt skinn av en dame inn fra vingen som tilsynelatende også var hevet over behovet for å stå i kø. “Kø, sier du? Nei, ikke jeg, jeg skal bare kjøpe noe, skjønner du”.. Hun prøvde seg først litt på å gå foran meg, og når det ikke gikk, forsøkte hun å snike seg inn foran Jørn. Han lot ikke det skje, så da prøvde hun å stå parallelt med ham…! Ettersom hun fikk lite gjennomslag for sin ræva oppførsel måtte hun finne seg i å komme bak, men når jeg snudde meg og så på i det Jørn betalte, sto hun praktisk talt oppå ham – det var som avanserte fysiske teorier som handler om at to solide objekter kan okkupere samme rom til samme tid. Vi fikk slengt noen gloser om skrellet før vi gikk (som hun absolutt burde ta til seg), men hele turen forteller meg egentlig én ting.
Nordmenn som skal ut av landet burde sertifiseres. Gå et kurs. Få diplom. Bevis at du klarer å oppføre deg som folk utenfor landets grenser. Einar Gerhardsen roterer i sin grav når vi stolte nordmenn en gang i blandt stiger ned fra våre bedre liv for å la de stakkars andre få kose seg i gløden fra våre overlegne vesen. Gi nordmenn en prøve når de bestiller flybillett. Den skal ikke være lett. Og klarer de ikke 100% på den må de ta intensivkurs i å oppføre seg i offentlighet. De som ikke gjennomfører med glans må være hjemme og vaske dassene.
Dette var den snille utgaven av dette blogginnlegget. Jeg vurderte å skrive en mer brutal, men også mer realistisk utgave. Da hadde jeg vel blitt landsforvist som upatriotisk.
Avslutningsvis blir dette blogginnlegget dedikert til onde Anja og Christian som har blitt foreldre – litt for tidlig, men læll! Gratulerer, håper lille David ikke blir noen typisk nordmann! ;)
