En himmel full av ufullstendig gjennomtenkte folkebevegelser

Jøss, hva skjer? Måtte blåse litt støv av bloggen. Har noen lange innlegg som jeg ikke helt får ferdig pga. manglende tid, inspirasjon eller andre tilfeldigheter. Men av og til må man jo skrive noen ord. F.eks. når man blir irritert på noe. Og det er jeg jo stadig vekk.

En liten disclaimer helt til å begynne med, bare for at alle som måtte lese dette får det med seg: Som sterk motstander av organisert religion i alle sine former, er det en viss overlap mellom mine meninger og massemorderen Anders Behring Breivik sine. La det bare være klart at jeg på ingen måte har noen sympati for det han har gjort. Jeg synes også at han bedre blir beskrevet som massemorder enn terrorist, men det er en annen diskusjon. Jeg har tidligere argumentert for at hans handlinger i mine øyne ville vært mer enn nok for dødsstraff, dersom det var praksis i Norge. Dette bare for å ha det helt klart at dette på ingen måte er noen forsvarstale for ham.

Men jeg må virkelig lure på hva vi driver med noen ganger. Nå som rettssaken er i gang så er det en endeløs rekke av oss Bedre Mennesker (du vet, vi nordmenn som ikke er ABB) som kjemper om å komme frem i avisen for å omtale ham som lite smart osv. Jepp, det er nok oppskriften for alle de andre einstøingene som øver seg på massedrap. Steng dem ute. Si at de ikke er like gode som oss. Da blir alt bra.

Men det var heller ikke poenget, i den grad det finnes et poeng her. Jeg hørte noe på radioen i bilen i dag tidlig som fikk meg til å kope skikkelig. I forbindelse med at ABB for en stund tilbake hadde sagt noe om at sangen “Barn av Regnbuen” (Lillebjørn Nilsen) var “marxistisk hjernevasking” eller noe sånt, var det noen indignerte sjeler av typen som kanskje føler litt for mye som følte at de måtte aksjonere. En ondskapens fyrste som dette skal ikke få lov til å trampe på den vakre sangen vår! Vi er nordmenn, vi vil ikke at sånt skal skje. Fysj! VI MÅ TA SANGEN TILBAKE!

La meg bare si med en gang at jeg hater denne sangen som pesten, og at det er noe som har vært tilfelle veldig lenge. Å høre denne sangen er like behagelig som jeg ser for meg det er å drille seg selv i begge ørene med 15 cm lange murbor. Det eneste jeg vet om som er verre i samme genre, er “Turistens Klagan” av og med Cornelis Vreeswijk. Hvis jeg hører den på radioen i bilen, får jeg lyst til å kjøre full fart inn nærmeste flokk med unger. En liten overdrivelse der altså.

Men tilbake til “Barn av Regnbuen”. Jeg skal selvfølgelig ikke gå like langt som ABB, men hvis man hører på teksten, kan det ikke være særlig mye tvil om at budskapet hører hjemme i den sosialistiske delen av vestlig filosofi og politikk. Det er selvfølgelig nok av muligheter for å tolke, men jeg fyller meg trygg på å kunne forsvare at dette ikke er en sang som går til kamp for kapitalismen og markedskreftene. I tillegg har jeg en svakhet som gjør at jeg kaldsvetter av barn som synger i kor, og særlig når man legger litt politiske budskap halvveis i bakgrunnen. Hjernevask? Jeg vil nok ikke gå så langt. Men hvor får barna sine impulser, inntrykk og meninger fra? Sier du “Ihvertfall ikke fra sanger de blir tvunget til å synge 20.000 ganger i løpet av oppveksten”, kan det hende vi to ser litt forskjellig på ting. Og da er ikke veien til å kunne definere det til hjernevasking så FRYKTELIG lang som Gode Nordmenn som må vite at de er veldig forskjellige fra ABB for å være i komfortsonen ønsker seg.

Ingen bryr seg selvfølgelig om hva jeg mener, så Facebook-grupper blir startet og avisartikler skrives. 5000 melder seg på i Oslo og skal møte opp en torsdag kl. 12 for å synge sangen, og så gå i rosetog til Tinghuset. Jeg sitter igjen i det nyhetssaken er ferdig og vet ikke om jeg skal le eller grine. 40000 ender opp med å møte opp i Oslo, og det er mange andre steder i landet også. Jeg lurer på hvor dette skal ende. Som en kommentator på en nettavis sa, og jeg siterer direkte: “Så hvis breivik sier ikke ronk, så har vi snart tusenvis av folk som står å onanerer foran tinghuset?”

For det første, og dette er det som bekymrer meg minst av alt dette. Har ikke alle disse menneskene en jobb!? Hvis jeg hadde sagt til sjefen min at jeg måtte stikke fra jobben en times tid for å synge “Barn av Regnbuen” og gå og veive med en rose, hadde han ledd hele veien til skriveren der han hentet oppsigelsen min, som han så hadde brettet på en måte som gjorde ham i stand til å slå meg ihjel med den.

For det andre – 40000 mennesker står med tårevåte øyne og synger en fantastisk vakker – i deres øyne – sang. VI TOK DEN TILBAKE! Sårene gror! Sorgen bearbeides! De utenlandske nyhetskanalene kommer til å gå over lik (oops, kanskje dårlig valgt metafor i denne saken?) for å begeistrert rapportere om annerledeslandet som reagerer på en fik i trynet med å ikke bare vende det andre kinnet til, men omfavnelse, kjærlighet på hippie-nivå, allsang og roser! Roser! Symbolet på Arbeiderpartiet og dermed ofrene på Utøya! For et fantastisk folk vi er! Vi er ikke som Anders Behring Breivik i det HELE tatt! Han kunne ikke ha tatt mer feil når han kalte dette marxistisk hjernevasking.

Noe som får meg til å tenke litt. Tenk du også. Dersom verden var så kynisk, så fæl som det verdensbildet han representerer, og dette var hjernevasking. Tenk om ABB hadde rett. Hva ville ha skjedd da? Ville et hjernevasket folk ha møtt opp til allsang av en sopete hippievise og så gått i rosetog etterpå?

Yep. Vi kan le av ABB om vi vil, vi kan si at alt han tror og står for er feil, men det dere virkelig burde bekymre dere for er at han er veldig nær å ha rett på en del skumle områder. Vi er en nasjon av sauer, og når vi ser hvordan så mange av oss reagerer på piss som dette, så burde det være klart for alle at fokuset i media nå med å latterliggjøre tidenes massemorder (regnet i utført arbeid på egen hånd) er FRYKTELIG lite gjennomtenkt.

De får bare synge for meg. Jeg kommer til å holde meg langt unna alt som heter nyheter for å slippe å høre og se det. Dere som var med på dette, gå litt i dere selv og undersøk motivene, og spør deg om hvem du egentlig prøver å overbevise, og om hva. Tror du Breivik gjør NOE som helst annet enn å fnyse og le av dette? Tror du han imponert og tårevåt innser sine feil og angrer og bruker resten av sitt usle liv på å spise bæsjen til alle etterlatte etter de han har voldet skade?

Naiviteten i dette landet er faen meg grenseløs.

Ett år som pappa – aldri har et så langt år gått så fort!

Det er 17. mai, grunnloven vår har bursdag, og det samme gjelder datteren min. Datteren min. Det høres fortsatt litt rart ut inne i huet mitt når jeg tenker at jeg har en datter. Men nå har jeg altså ettårsdag som pappa. Forstå det den som kan.

For det føles ikke så fryktelig lenge siden at jeg sto på fødestua, sliten men happy, og klipte navlestrengen. Siv var helt kjørt, Heidi var klumpete etter kampen mot sugekoppen, og jeg hadde kommet meg gjennom uten dramatikk. Det som har forandret seg mest det siste året er vel at følelsen av hvor uvirkelig alt er har avtatt noe.

Og litt av hvert har skjedd. Den lille jenta mi har lært seg masse – rulle til magen, krabbe, reise seg opp, high five, le, vinke, klappe, hvor stor hun er osv. Hun klarer å gå noen skritt. Hun sier noen ord. Hun bruker dependency injection for å minke koblingen mellom klasser i C#-prosjektene sine. Og hun vet akkurat hvor mye sjarm hun trenger å skru på for å senke sin arme gamle far.

Jeg skal ikke rosemale dette og si at alt er sukkerspinn og Lactulose. Til tider kan det være ganske slitsomt, og man kan bli voldsomt irritert på den lille kroppen. Saken er bare den at der man med andre mennesker ville ha skjært av dem ansiktshuden og brent den hvis man var så irritert, så godtar man det utroligste fra sitt eget kjøtt og blod. En sånn greie som man kan høre om og godta, men som man likevel ikke forstår instinktivt før man har vært der selv. Ihvertfall for min del.

Det man må innse før eller siden er at babyer er idioter. Og jeg mener ikke noe verre med det enn at de faktisk ikke kan så fryktelig mye når de kommer ut. Det er en del ting de rett og slett ikke skjønner. Og det kan jeg forholde meg til – har fortsatt en og annen ting igjen å lære selv. Men sammenlignet med en baby er jeg et geni. Jeg forstår for eksempel at folk ikke er borte for alltid når de forsvinner bak ryggen på meg. Det kule er når du opplever at ungen din blir litt smartere for hver dag som går, og lærer seg ting. Følelsen når hun får til noe nytt og ser deg inn i øynene med et forventningsfullt smil som sier “Flink?” er det lite som overgår. Jeg er midt i pappapermisjonen nå og har sånne opplevelser daglig. Nei, jeg har ikke blitt noen myk stakkar som kjøper duftlys og gråter for Darfur. Men jeg skal innrømme at jeg alt i alt synes jeg har en ganske kul unge, og jeg koser meg sammen med henne.

Det må også sies at jeg er så heldig at jeg har fått denne ungen sammen med verdens flotteste jente. Enhver tvil om at det finnes et morsinstinkt er fjernet hos meg. Siv er sett fra mitt perspektiv en perfekt mor, og jeg er veldig glad for at jeg slipper å tenke på hva jeg skulle ha gjort uten henne. Jeg har ikke tall på de situasjonene der jeg hadde vært sjanseløs uten henne. Det finnes en bakside av den medaljen også – de to er naturligvis tettere enn Heidi og jeg er. Det er selvfølgelig både greit og naturlig, men man blir jo av og til litt misunnelig. Men sånn er det bare. Siv er mammaen. Jeg er lekekompisen og den strenge, autoritære som er der når hun skal legge seg. Han som sier “Nei!” når hun kaster DVDer rundt. Men også han som sover med balltreet ved siden av senga for å forsvare damene sine.

For det skal nevnes at holdningene mine har endret seg lite. Kommer det noen og er slem mot noen av mine, dør de. Sakte. Hvis en katolsk prest så mye som nærmer seg Heidi og hennes hjerteknusersmil, blir det kamp til døden, fortrinnsvis hans død. Som nevnt i tidligere blog om samme emne, så er ikke dette fordi jeg tror jeg er så bad og tar hvem som helst. Det betyr bare at jeg vet med meg selv at jeg gjør hva som helst for å forsvare dem, og med tanke på at jeg ser på pasifister som både feige, uansvarlige og umoralske, kan jeg love deg at vi snakker grusom vold hvis det skulle blitt nødvendig. Det håper jeg selvfølgelig det aldri blir. Men skjer det, vil “Saw”-filmene være som en laber episode av Drømmehagen i forhold når jeg setter igang.

Nå er bursdagen overstått, og Heidi sover søtt i sin lille seng. År to er påbegynt. Mor og far er småslitne etter en lang dag, men ikke verre enn at det blir pestokylling på grillen før vi gir oss. Heidi har sjarmert flere folk i senk i dag i den lille budnaden hun fikk av mormor til bursdagen sin, og har fått smake gelé og krem og sjokoladekake. I motsetning til foreldrene foretrekker hun foreløpig mat, men vi skal nok få fordervet henne med våre dårlige vaner etterhvert også. Det blir spennende å se hva fremtiden byr på – i umiddelbar fremtid går hun nok helt uten hjelp, og snart blir det nok mer snakking også. Før vi skjønner hva som traff oss sitter vi vel og griner i bryllupet hennes og lurer på hvor årene ble av. Sunrise, sunset.. Cats in the cradle og alt det der. Vi gleder oss uansett. Det er moro!

Barnevogn

Jeg har ofte irritert meg grenseløst over hvordan folk oppfører seg når de er omgitt av andre mennesker. Folk flest er sauer og det skal godt gjøres å overvurdere intelligensen til mennesker i flokk, til tross for at enkeltindivider kan være smarte nok. Det finnes selvfølgelig uendelig med eksempler på at en uinformert folkemengde kan bevise dette, man trenger jo bare å ta en titt på det årlige 1. mai-toget. :)

Det jeg derimot snakker om her – som man kan forstå ut fra tittelen – er på et litt lavere nivå. Det litt mer intime – hvordan folk oppfører seg rundt en som går rundt og triller på en barnevogn. F.eks. meg. Det er noe jeg har begynt med nå. Kan ikke skryte at jeg gjør det noe i nærheten av så mye som Siv, men litt blir det jo. Av og til er det folk i nærheten også.

La meg bare presisere at jeg alltid har mislikt folk i mengder, dette er ikke noe som kom med barnevogna.

Men hvis man følger litt med der man går og triller, er det lett å se at man som barnevogn-sjåfør blir sett på som mindreverdig. Akkurat som busser og trailere i trafikken blir sett på som hinder man må komme seg forbi, blir en barnevogn sett på med forakt og som en irritasjon for alle andre. Ta hensyn til at det ligger et lite, uskyldig barn og sover oppi der, sier du? Yeah right. Folk mer eller mindre hopper ut foran deg og forventer at du skal stoppe. Pfft. Du er jo bare en barnevogn-triller. Du er mindre verdt. Du får tilpasse deg oss andre. Folk som helt ÅPENBART ser deg og så bare plutselig stopper opp rett foran deg så du må kjøre rundt dem. Folk som går 4 i bredden og fyller en hel gate, og likevel synes DU er den som er i veien når du møter på dem. Og du ser det i blikket deres. “Åh! Barnevogndust, ass!”. Vi er de nye pakkisene.

Fordi jeg er et så rundt og diplomatisk menneske, har jeg begynt å ta igjen, sånn i det små. Når folk stopper rett foran meg og ser på meg med med et blikk som sier “What’cha gonna do, niggah?” kjører jeg på dem. Rett og slett. Neida, vi snakker ikke om en knott som kolliderer med et sukkerspinn her. Vogna veier litt og jeg veier mer. Sammen får vi deg ut av balanse. Og er du heldig, blir ditt sure, mugne tryne møtt med et smil som sier “Prøv deg… Jeg pisser på graven din”, noe jeg har trent lenge på.

Det er engang sånn at vi med barnevogn har litt utfordringer når det gjelder manøvrering, og vi kjører ikke denne kolossen inn i folkemengder bare fordi det er så jævlig moro. Derfor kan du som evt. måtte føle deg truffet av dette her forsøke å ta inn over deg at du ikke er alene i verden, og at du må ta hensyn til andre. Eller så kan du evt. gi faen, og så brenner jeg deg istedenfor. Dust.

Heidi

“Rune… Hjelp!”

Det var 15. mai, sånn ca. kl. 17:30. En fredag. Jeg hadde for ikke lenge siden kommet hjem fra eiendomsmegleren der jeg undertegnet papirene som for alltid gjorde min gamle leilighet til noen annens. Så hadde vi tatt en tur i butikken. Der hadde Siv vist noen små tegn på at huden var tynn som papir, men det gikk bra, og vi gjennomførte. Måtte handle inn litt ekstra mat da faren til Siv hadde tatt noen fridager for å komme nedover på besøk 17. mai. Når vi kom hjem, løp Siv inn fordi hun måtte tisse. Når hun sluttet å tisse, sluttet det derimot ikke å renne. Og det var ikke tiss det som kom. Så da ropte hun på meg.

Vi hadde termin 27. mai, så vi var mer eller mindre mentalt forberedt på at ting kunne skje når som helst. Siv forklarte hva som skjedde. Vannet hadde gått. This is it. Nå skjer det.

Roen kom til meg.

Det var helt merkelig. Fra å ha vært i litt halvstressa “Nå må vi forte oss og bli ferdige så vi kan slappe av i helga”-modus, koblet hjernen ut absolutt alle andre tanker. Fokus er ordet. De fleste kommer noen ganger i løpet av livet til et tidspunkt der de må være absolutt til stede, bidra, og vise at den de er ikke bare er snakk og tull. Ta ansvar. Være sjefen. Få ting til å skje, på riktig måte, i riktig hastighet. Det var som et kameraobjektiv som hadde slasket rundt i hele sitt liv, og plutselig kom det noen som visste hva de drev med og fikk det i fokus. Skarpt fokus. Ikke en antydning til nervøsitet. Klarhet og målrettethet. Joda, jeg var klar til å bli far.

Siv var litt usikker på om hva som virkelig hadde skjedd og om vi i det hele tatt burde ringe sykehuset. Jeg var ikke i tvil og overkjørte henne fullstendig og fikk henne til å ringe. Stablet matvarer i kjøleskap mens hun ringte, og sykehuset var enige – best å komme inn for en sjekk.

Vi tok det med ro, kravlet inn i bilen min, og kjørte ned. Fortsatt ekstremt rolig, hadde total oversikt over alt som skjedde i verden. Vi snakket litt om forventningene. Jeg tror Siv var en del mer nervøs enn meg, naturlig nok – det var brått en del som skulle skje med kroppen hennes. Vi kom frem, møtte opp der vi skulle, og ble tatt imot av en hyggelig jordmor. Eller noe sånt. Selv om jeg var rolig da, er minnene litt grumsete nå over to og en halv måned senere. De sa at de bare skulle ta en sjekk, så ble vi sendt hjem for å komme ned igjen dagen etter. De tok sjekken, og kontrameldingen var umiddelbar – dere blir her. Overnatting på sykehuset og igangsetting av fødsel tidlig lørdag morgen var den nye fasiten. Jeg dro hjem for å hente bag og pakke litt ting og tang, og en og annen tanke surret rundt i huet i løpet av kvelden før vi sovnet i hver vår ekstremt behagelige sykehusseng. Ikke.

I løpet av natten og de tidlige morgentimer ga de Siv noen greier som skulle sette igang. Det gikk veldig sakte, men i løpet av dagen (lørdag 16. mai) begynte det å skje. Mye. Vondt. Veene kom og var slemme. Dop ble koblet til. Dette hjalp veldig, men gjorde igjen at veene ble svake og at utdrivningen av ungen gikk sakte. Det gikk mot kveld. Roen var der, bortsett fra at en muskel i høyre rumpeball hadde begynt å spenne seg og ikke klarte å slappe av. Jaja, det fikk være prisen man betalte for ekstremt fokus.

Det nærmet seg etterhvert finale i Melodi Grand Prix. Jeg er ingen fan av Alexander Rybak og de ganske banale sangtekstene hans, men det var tydeligvis alle som jobbet på sykehuset var det, så de kom med en TV til oss. Greit for meg, da fikk jeg se de siste 20 minuttene av RBKs 16. mai-kamp mot Molde (en toppkamp som endte 2-2 etter en sen utligning av de svarte og hvite, spennende og god oppladning til en fødsel). Det slo meg at jeg sannsynligvis er en av ganske få som har sittet på fødestua med en samboer i gang med fødselen og sett på fotballkamp. Jaja, ingen skal si at jeg ikke er ekstrem.

Kvelden gikk, grand prix foregikk i bakgrunnen, og det ble etterhvert klart at Norge ville vinne. Da skjedde det ting. Jordmor-utgaven av Winston “The Wolf” Wolfe fra Pulp Fiction dukket opp og skulle få ting til å skje. Det var sent på kvelden, og ungen skulle ut. Nuh. Roen var der fortsatt, men pulsen gikk nok litt raskere. Sykehussenga ble til en transformer, og mye utstyr rundt i rommet ble koblet til og begynte å pipe og herje. Ingenting var skummelt, og vi ble fortalt hva som skjedde. Jeg hadde egentlig regnet med å bare svime av borte i et hjørne, men istedenfor ble jeg sittende oppe ved hode-delen av Siv under hele seansen. Du føler deg ganske hjelpeløs når du ser den du er mest glad i i hele verden ligge der og ha det fryktelig vondt, men forsikringer fra Siv om at det hjalp å ha meg der var motiverende nok.

Det ble mer og mer action, og overvåkingen av babyen tilsa at den var i god form, men etterhvert holdt hun ikke samme fart, og det begynte bli uoversiktelig. Mye folk – på det meste var det vel 5 fra sykehuset, inkludert overlegen for hele greia, som sto og stirret – og vanskelig opplegg. Veene hadde ikke vært sterke nok, hodet lå litt på skrå, og sugekopp måtte til. Dette tok smertenivået en del hakk opp for Siv, og hvis jeg i løpet av fødselen noensinne var bleik, må det ha vært her. Men jeg holdt meg våken og prøvde å bidra med noen trøstens ord. Vi var over i nasjonaldagen, så det var klart at det kom til å bli en liten patriot, men det siste hinderet med å faktisk få henne ut viste seg å være vanskelig å passere. En sykepleier satt og dro det hun var god for, mens Siv skreik og jeg heiet. Her kom en av sykepleierne til oss og sa at det kunne hende ungen var litt slapp når de endelig fikk den ut, og at de måtte ta den med ut på gangen, men at det ikke var noe å være bekymret for.

Alle alarmer i huet mitt gikk av samtidig. Jeg tenkte “Det er sikkert det de sier når det ligger skikkelig dårlig an!”, og øynene til Siv sa at hun tenkte noe lignende.

De dro og de dro, og det varte og det rakk. På et tidspunkt dro hun med sugekoppen ut en diger fisk og jeg husker at jeg ble litt irritert, og tenkte at dette ikke var tidspunktet for det, de kunne heller konsentrere seg om ungen. Så begynte fisken å gråte, og viste seg å være datteren vår som hadde kommet helt ut på ett kraftig napp. Slapp? Å nei du. Fantes ikke. Skrik og livsglede i skjønn forening. Ankomsten ble satt til 17/5-2009 kl. 01:05. Først synes jeg hun lignet litt på en spesialeffekt der hun lå og så seg rundt. Så gikk det opp for meg at det var ei velskapt lita jente som lå der og lette etter en vennlig brystvorte. Og så pen som hun var! Alle andre babyer ser ut som stygge, grusomme spy-zombier sammenlignet med henne! Forelskelsen var der med en gang. Navlestrengen fikk jeg også klippe. Det var i seg selv ikke noe spesielt (bortsett fra at det var litt uvant å klippe i levende, organisk materiale), men jeg skjønner at det er en sånn greie som de lar den stolte far gjøre. Så har han bidratt med NOE under fødselen han også..

Hun ble vasket og målt og herjet med, Siv fikk sitte i dusjen for å friske seg opp litt, og så fikk vi de obligatoriske to timene sammen med henne der vi spiste litt og snakket om alt som hadde skjedd. I hele svangerskapet hadde vi blitt fortalt at vår lille tulle skulle bli en gigantbaby – hun endte til slutt opp på 48cm og 3290g, så det var en ganske normal og nett liten frøken vi lagde. Hun tok puppen ganske kjapt, hun bæsjet svart, hun feis fælt etterhvert, og når hun gråt skikkelig, vrengte hun seg så det nesten ble breking av det. Vi sendte noen SMSer rundt til folk om ankomsten. Særlig den nybakte farmora hadde vel behov for det – i følge rapportene hadde hun nærmest gått istykker gulvet, i beste Onkel Skrue-stil.

Når de to timene var over, skulle Siv inn på barsel, og pappa ble jaget ut av sykehuset. Å kjøre hjem en 17. mai rundt kl. 4 om morgenen som nybakt far er en surrealistisk greie. Verden lå og sov og gledet seg til flagg, is og pølser, og jeg fløt på en bølge av stolthet og adrenalin. Kom meg hjem og la meg. Fikk ikke sove med en gang, lå bare og tenkte. Rundt 6-7 tiden kom noen russ og lagde litt bråk utenfor – en av dem var nabogutten. Jeg tenkte lite på det. Våknet igjen noen timer senere, dusjet, og dro tilbake til sykehuset. Måtte kjøre noen omveier pga. 17. mai-toget de hadde satt opp til ære for babyen min. Kjøpte en blomst og en rosa katt når jeg kom til sykehuset, og gikk opp for å møte den lille familien min. De to skjønneste jentene i verden lå og ventet på meg, samt en inder. Enerom var ikke tilgjengelig helt enda.

Ikke lenge etter var første gjester på gang – farmor og ste-farfar (det er ikke så lett å finne på titler til alle når begge har skilte foreldre med nye partnere) var våte i blikket når de fant frem til Buskerud Sentralsykehus og den lille tok dem imot med et grynt. Når de også erklærte babyen til å være den vakreste noensinne, tenkte jeg “Yes! Jeg hadde rett"!” – var kanskje litt overtrøtt, men tenkte på dette tidspunktet at dette var en objektiv sannhet. Morfar hadde avlyst turen sørover når vi forsvant på sykehuset, så han og mormor var begge i trøndelag. Farfar var på cruise der også vi skulle ha vært inntil det ble klart at det kom for nærme fødselen. Men SMSene med gratulasjoner tikket inn og ble etterhvert avløst av telefonsamtaler der skjelvestemmer ble med på gledens dag. Utpå kvelden en gang ble pappa nok en gang jaget fra sykehuset. Alt gikk i ett, jeg var sliten, tok meg en kebabpizza og en øl og ble svimmel med én gang, så gikk og la meg. Når jeg våknet dagen etter, så jeg at det var en alkoholfri øl jeg hadde fått i meg. Jaja, jeg har alltid vært en lightweight. Fikk rablet sammen en liste over alt som skulle ha vært gjort på jobben og dumpet den på kollegaene mine, før jeg dro ned på sykehuset igjen. Nå hadde vi fått familierom, så de neste dagene ble i sin helhet tilbragt der. Lærte bleieskift og fikk mye teori inn i huet, som nå er borte for lengst. Farmor kom en ny tur, denne gang med en diger bag med leker og klær nok til å vare til første skoledag. Her ble også avgjørelsen om navn tatt; Vi hadde pratet mye om dette, og hadde vært vårt favorittnavn. Siv ønsket seg “Thea”, jeg helte mot “Cecilie”, og så hadde vi Heidi som et slags backup-navn. Etter litt søking på nettet viste det seg at “Thea” betyr/kommer av Gud, noe jeg ikke var helt happy for som militant ateist. Cecilie betyr visstnok “Blind”, noe som heller ikke var helt kult. Når det da viste seg at Heidi kommer fra tyske Adelheid, som kan tolkes som “Skjønnhet av edleste kvalitet”, var valget ganske lett, som den observante leser sikkert allerede tok med seg fra tittelen på dette innlegget. Fra og med det tidspunktet har hun bare vært lille Heidi for oss.

Onsdagen var vi klare for hjemreise, og det var en stolt familie som inntok Konnerud litt utpå dagen. Vi har hørt mye om panikken som nybakte foreldre føler når de er på egenhånd, men bortsett fra ett spørsmål første kvelden, synes jeg vi har klart oss fint.

Det skal sies at den første stunden er litt vanskelig som pappa, på den måten at det er fint lite man kan bidra med. Mine største bidrag kom i form av å koke melketillegg som Heidi måtte ha i begynnelsen – hun hadde litt gulsott, så det var viktig at hun spiste mye og ofte. Det gikk fort over. Når hun ellers er sulten er pappa ganske ubrukelig – og det hjelper lite å forklare at mamma kommer hjem om 5 minutter. Gråten er så sterk at man lurer på om ungen er utrøstelig og traumatisert for livet. Men det meste går heldigvis bra.

Etter noen uker dukket det opp noen smil som definitivt ikke skyldtes mageknip, og nå som hun er 2 1/2 måned gammel, reagerer hun på mye som skjer rundt henne. Pappa registrerer med stor glede at det å geipe litt er kjempemoro, og hun kan hylflire når vi har det moro sammen. Men en pupp kan nok pappa aldri helt erstatte.

Man lærer mye av å være pappa. Om unger og om seg selv. Og tiden går utrolig fort, og det virker som i går at Heidi ble født, og det virker som om hun alltid har vært her. Vi har fått ei utrolig snill datter som sover når hun skal og som ikke har kostet sin far et minutt med søvn så langt. Jepp, jeg er bortskjemt, både med datteren og mora hennes. Jeg har det alt for bra.

Jeg har også fått verifisert at jeg ikke er pedofil. Selvfølgelig visste jeg det på forhånd, og jeg var aldri i tvil på noe som helst plan. Men et par ganger har jeg vært alene hjemme med Heidi, og tenkt “Hva om..” – og i enda større grad enn før har jeg følt avsky for enhver som ville gjøre noe fælt mot et så lite og forsvarsløst barn. Det finnes ikke et fiber i kroppen min som hadde klart å gjøre noe sånt. Og det bringer meg over på en annen ting som må nevnes. Dette er rettet mot deg som en eller annen gang måtte være i en posisjon til å skade, misbruke eller på annet vis forårsake smerte for min kjære datter Heidi. Hei hei til deg. Vit at til tross for at mye av det som står på denne bloggen er useriøst vås, så er akkurat dette skrevet i fullt alvor. Jeg henvender meg direkte til deg, ærlig og åpent, sånn at du skal vite hvor alvorlig jeg tar dette. Du er kanskje en potensiell kjæreste, en kamerat, ei venninne, en gammel gris, en lærer, en trener, eller hva som helst, kanskje til og med en slektning. Du mener kanskje ikke noe vondt med noe som helst, men du havner i en posisjon der min datter får lide. La oss gjøre en ting veldig klart – dette kommer til å være fryktelig ubehagelig for deg. Vi snakker ikke om litt kjeft og et klapp på skulderen og en “pass på at du ikke gjør det igjen, da!” – da hadde jeg ikke giddet å bruke tid på dette avsnittet. For all del, straffen din skal stå i forhold til det du måtte finne på å gjøre. Men tro meg når jeg sier at dette kommer til å gå langt utenpå det normale mennesker ville anse som rimelig. Jeg har noen idéer. Og jeg er ikke redd for å gå i fengsel for å forsvare familien min. Du har sett de filmene og tv-seriene hvor helten står imot tortur og de slemme bare må gi opp? Det kommer ikke til å skje med deg. Jeg skal ta meg god tid med deg, og du skal rekke å føle hvor dypt det er mulig å angre før slutten. Marv i Sin City var for bløt. Josef Fritzl var for bløt. Det finnes ikke en nerve i din kropp som ikke skal få lide i uendelighet hvis du så mye som prøver deg på henne. Joda, jeg knuser nok alle beina i kroppen din med balltre på gamlemåten, men det er bare sånn at du ikke skal stikke av når jeg virkelig begynner med grovarbeidet. Av hensyn til de gode, oppegående menneskene som leser dette skal jeg la være å gå i detalj. Men jeg lover deg – du vil bli overrasket over hvor langt jeg er villig til å gå. Så som et vennlig tips – la være. Det er best sånn. Takk for oppmerksomheten, da går vi tilbake til resten av innlegget.

Som en relativt gammel førstegangs-pappa har jeg hørt mye om hvor mye som skal bli forskjellig når ungen kommer. Og det er klart at det er mye sannhet i det. Men det er ikke ALT som endrer seg. Og man er fortsatt den samme – bare at man er veldig glad i et søtt lite menneske som er avhengig av deg (ok, moren da, men..) for det meste. Noen ganger kan det være frustrerende å ikke vite hvorfor de gråter, men i vårt tilfelle er det lite som ikke løses av pupp eller søvn. Noen ganger har Heidi gulpet så kraftig at det virker som hun har krampe i hele kroppen, og når hun setter øynene i deg og sier “Gjør noe!” med det fortvilte blikket før hun bryter ut i hylgråt, blir du fortvilet selv. I andre enden av skalaen er det en utrolig følelse når hun skrur på sjarmen og smiler og ler og du vet at du er noe av det kuleste hun vet om.

Så langt har de fleste påpekt at Heidi er som snytt ut av nesa på faren sin. Når hun ligger på ryggen og har litt ekstra gode bollekinn, er det så ille at selv jeg kan se det. Jeg så et bilde av Siv som baby på ferietur til Trøndelag nylig, og der så jeg heldigvis at hun også ligner litt på henne. Stakkars jente, det er ille nok at en voksen mann skal se ut sånn som jeg gjør, om ikke hun må gjøre det også. Foreløpig har hun klare, blå øyne, men det kan jo forandre seg i løpet av det første året (Siv har brune, noe som vel ofte er dominant).

Det kommer garantert til å komme mye mas om Heidi på denne bloggen fremover – nyt det den som vil, og for de som ikke er interessert er det bare å hoppe over. Jeg er selvfølgelig klar over at ingen er så interessert i en baby som det foreldrene er – men det driter jeg i. Det er min blogg, og min fantastiske datter. :)

Det er forøvrig også mulig å følge med på Siv sin blogg, der det av og til dukker opp ting!

Little earthmother - go home!

Jeg har ikke skrevet så mye her på bloggen om det kommende avkommet og alt som skjer rundt det – men nå har vel ikke jeg skrevet så mye på bloggen i det siste i det hele tatt, så det er kanskje ikke så rart. :)

I forrige uke fikk jeg den tvilsomme gleden av å være med Siv til jordmor. Tvilsom ikke fordi jeg ikke liker å involvere meg i det som skjer – jeg har vært med på ultralyd og legebesøk før, og således både sett og hørt avleggeren i aksjon. Og det var ikke bare jeg som var negativ.

Mye surr og snåle ting skjedde når vi skulle møte denne jordmoren, men en ting reagerte jeg spesielt på, og jeg angrer i ettertid på at jeg ikke skallet ned den lille ormen og drakk spinalvesken fra ryggraden hennes både for moro og næringens skyld. Siv har som de fleste andre gravide lagt på seg litt, og en stund så det ut til at vi kom til å få en ganske stor baby (vi har i dag fått bekreftet at den er i rute til å bli helt normal, takket være at Siv har fulgt legens råd om inntak og forbruk av kalorier). Gravide går tydeligvis rundt med et skjema hvor en graf over utviklingen er prominent, samt noen tabeller med vektutviklingen.

Alt dette var nytt for denne jordmora, da vi var der for første gang. Hun hadde aldri møtt noen av oss før. Hun kastet et blikk på skjemaet, og så at vekta var akkurat der den skulle være. Så målte hun en del ting, bl.a. omkretsen på magen. Hun fylte inn på skjemaet, og dette krysset ble satt MYE høyere enn noen utvikling på grafen skulle tilsi – og hun innrømmet at hun og legen sannsynligvis målte fra forskjellige utgangspunkt, slik at denne statistiske usannsynligheten ikke var relevant. Og hadde det vært sant, måtte Siv ha vokst i overmenneskelig fart.

Så gikk det noen minutter med tomt småprat, før hun kastet et nytt blikk på skjemaet, så det alt for høye krysset, og sa noe sånt som “.. og det er klart, du som spiser ALT for mye må jo bli mye flinkere til å trene!” – det var kanskje ikke 100% ordrett, men det er ikke mye om å gjøre. I etterpåklokskapens navn burde jeg her selvfølgelig ha reist meg opp og forsvart min kvinne gjennom å løfte opp dette frekke, ubehøvlede lille mennesket, tatt det med ut i bilen, kjørt ut på motorveien og slipt henne langs asfalten, litt ala Marv i Sin City. HALLO!? Hvordan i heite helvete kan du prate sånn til en gravid som er full av hormoner og usikkerhet fordi hun er redd for å ha lagt på seg for mye, basert på et skjema som du selv vedgår det er alle muligheter for at du har fylt ut feil, hvor vekt og blodtrykk og alt annet er 100% der det skal være!? Jeg forstår at leger trenger å være ærlige og si ting som de er uten å pakke det inn for mye, men at en jordmor skal være så frekk i kjeften på feil grunnlag overfor en du aldri har møtt før er slemt, ubehøvlet og kostet deg akkurat en “kunde”. Vi går ikke tilbake til deg, din forpulte lille dritt. Greit at du er gammel og inntørket og den giftige lille livmora di ikke kan bringe frem mere yngel, men du trenger ikke å være bitter og la det gå utover noen som ikke fortjener det på den måten!

Jeg på min side har lært meg litt om min rolle som kommende far. Jeg kan kanskje ikke amme og masse annet, men jeg kan knivstikke enhver som er slemme mot mine i ansiktet, gjentatte ganger, med glede og entusiasme. Og det ser jeg frem til!