fredag 15. mai 2009

Skrivekløe

Noen ganger får man bare ånden over seg. Dette er en av de gangene. Jeg kan like gjerne legge det her som noe annet sted. Ikke les dette. Du kommer garantert til å ta skade av det. Det er ikke verdt det. Kvaliteten er på laveste nivå, selv for meg, og det sier litt. Du er herved advart.

-

En bil kjører litt for fort gjennom skogen noen timer nord for Oslo. Veien er asfaltert, men ikke bedre enn at farten går utover kjøreegenskapene til den slitte, gamle bilen. En konsentrert sjåfør stirrer tankefullt ut gjennom frontruta. Det er ikke kjøringen han konsentrerer seg om. Dype tanker strekker seg langt inn i sinnet og røsker i ting som har ligget der lenge. Noen av dem er som gamle venner, følelsen passer som en hanske, velkommen tilbake. Andre kunne godt ligge skjult for alltid. Men sånn ble det ikke.

Han smaker litt på bitterheten. Hvorfor er menneskesinnet sånn at man kan føle anger selv for noe som er utelukkende positivt? Anger er forresten ikke riktig. Det måtte gjøres, og han er glad for å ha gjort det. Han nøt det. Han gledet seg på forhånd. Så nei, anger var ikke riktig. Kanskje han rett og slett var lei seg for at noe han hadde gledet seg til så lenge nå faktisk var over? Det er nå engang sånn at en stor del av en positiv opplevelse var det å glede seg til den. Når den er her, og lever opp til forventningene, og så plutselig er over, og blir til et minne, er det kanskje ikke til å unngå at man føler en viss tomhet. “Buyer’s Remorse” er også en greie. Følelsen av at man har gjort noe dumt, når man har kjøpt noe, gjerne dyrt, som man kanskje egentlig ikke trenger, eller er usikker på. Men han hadde ikke kjøpt noe. Han hadde tatt noe. Og nei, han angret ikke.

Blålysene i bakspeilet vekket ham fra den hypnotiske tilstanden. Helvete! Er det én ting han ikke trenger nå, så er det oppmerksomhet. Særlig fra snuten. Hadde han kjørt for fort? Samme faen. Sikkert bare en trafikkpurk. Han ville ikke vite noe om dette. Ingen grunn til bekymring.

“Vognkort og førerkort”, sa politimannen inn gjennom det nedrullede vinduet. Han fikk det som han ville. En rask analyse av holdning, talemåte og blikket til den uniformerte fortalte alt man kunne ønske seg; Han var ikke verdensvant, ikke sofistikert, ikke et problem. En enkel sjel, ærlig arbeider, ikke noen idealist men opptatt av å gjøre det som er riktig i jobben sin. Ikke verdens sterkeste sinn. Det var greit.

“Du har en knust baklykt”, sa politimannen bak dokumentene. “Det er faktisk den aller vanligste klisjeen som brukes i historier der politimenn stopper hovedpersonene for å få inn informasjon eller poenger som er viktige for fortellingen.”

“Ok, det skal jeg få ordnet. Vet du om noe verksted her i nærheten? Jeg kommer fra Oslo og er ikke godt kjent”.

Politimannen likte dette. Han hadde en sånn dag der han ikke trengte mer friksjon, og det var forfriskende med en ydmyk bygutt. Han hadde hatt en følelse av han måtte sette på plass denne jyplingen, men det så brått ut til å ikke bli nødvendig likevel.

“Ca. 4km lenger frem er det en avkjøring på venstre side”, begynte lovens lange arm mens han lente seg inn mot vinduet. Greit nok at den fremmede virket ålreit, men det var greit å se om det var våpen, narkotika eller oppkappede horer som lå og slang i bilen. Sånt ville han ikke ha. Ikke i sin skog. “Du tar av der, og… steike helvete som det stinker her! Hva faen!? Har du hatt Tommy Steine i bilen, eller!?” utbrøt han og rygget instinktivt unna. Hånden dekket nesa. Grønnfargen kom smygende.

Mannen i bilen skjønte at dette fort kunne eskalere. Han måtte rydde opp, og det kjapt. En undersøkelse av bilen var det siste han trengte, og å drepe en politimann var ikke hans stil. De var tross alt på samme side.

“Jeg jobber på en lab hvor vi blander kjemikalier”, løy den fremmede med et klønete forsøk på en forsonende håndbevegelse. “Det var et uhell der, og jeg har akkurat hatt verdens lengste arbeidsdag. Får nok aldri stanken ut av bilen heller”, sa han og understreket ordene med et tappert men misfornøyd smil.

“Får nok aldri stanken ut av bilen heller”, gjentok politimannen.

“Så nå tenkte jeg bare at jeg skulle komme meg frem, ta meg en dusj og en whiskey, og forsvinne inn i drømmeland en god stund. Du trenger ikke å bruke tid på dette” sa han mens han gestikulerte forklarende med venstre hånd.

“Jeg trenger ikke å bruke tid på dette”, gjentok politimannen, og vinket ham videre.

“Helvetes stank”, tenkte den fremmede. “Må bli ferdig med dette, og det fort!”

Tankene svevde avgårde igjen. Han tenkte på hvem han var, hva han hadde gjort, og hvordan hans handlinger alltid hadde definert hvem han var. I sin ungdom hadde han alltid sett for seg at han skulle være på en viss måte – men tanker og handling stemmer ikke alltid overens, og andre oppfatter deg sjelden slik du oppfatter deg selv allikevel. Men han angret fortsatt ingenting, og hadde ingen planer om å unnskylde seg overfor noen. Han var den han måtte være, og ingen kunne peke på at han hadde valgt feil underveis. Det handlet bare om perspektiv. Ingen kunne dømme ham uten å ha vært i hans sko, opplevd det han har opplevd, sett det han har sett. Sånn var det også tidligere samme kveld..

Den fremmede gikk med selvsikre skritt fra Aker Brygge mot Oslo Rådhus. En lekende vårvind prøvde å ta tak i det korte håret hans, men ga fort opp. Trikken kjørte forbi på skinnene rett før han skulle til å passere, og han lot den skli forbi uten å tenke mer over det. Tankene hans lå noen hundre meter lenger frem. Rådhuset. Det var så faens åpenbart, han måtte være blind for å ikke se det, men etterpåklokskap hjelper ingen. Nå kunne han nesten kjenne det. Eller.. det var ikke det at han kjente noe. Det var det at han ikke kjente noe, noe som burde ha vært der. Noen forsøkte å holde seg skjult, og tok i litt for hardt.

Han gikk rolig inn døra til Oslo Rådhus. En av de mange evnene han hadde var å ikke bli lagt merke til om han ikke ville det – ihvertfall av vanlige folk. De myke skoene hans lagde lite lyd på steingulvet i hovedsalen, men han visste selvfølgelig at han var oppdaget. Han fikk en følelse av hat, sinne og frykt, og så instinktivt opp mot toppen av trappen som så mange konfirmanter hadde fantasert om å ramle ned. En diger skikkelse stirret ned på ham, kledd i svart, og fikk alle alarmene i hodet hans til å gå av. Men han var bedre enn å la seg bli påvirket av noe sånt. Vår helt gikk rolig mot trappen og begynte på trinnene.

- “Trappen er veien til avgrunnen, gamle venn”, runget det fra den svartkledde skikkelsen på toppen, og ordene kom tilbake som ekko fra den store salen. Skikkelig surround. “Snu nå, før det er for sent”.

Noen sekunder gikk før svaret kom oppover fra bunnen av trappen. “Avgrunnen og dommen er din, og du vet jeg ikke kan snu ryggen til dette. I kveld er alt over”.

- “Ditt fjols! At du er dum nok til å bli gitt all den makt du kunne ønske deg, og så bare gå din vei er én ting. Men å tvinge dine egne fiaskoer på andre og opptre som en arrogant dommer overfor de som ikke er like svake, vitner om hvor fjernet du er fra virkeligheten!”

Den store, svarte figuren hadde mye raseri i seg, og det var tydelig at han mobiliserte det han hadde av reserver. Det kjente han helt ned til midten av trappen dit han nå hadde kommet. Dette kom til å bli bråk. Og vondt. Men det måtte gjøres. Han svarte ikke, bare fortsatte å gå selvsikkert mot toppen.

Fra toppen kom det brått en mer forsonende, nesten sørgmodig tone. “Vi vet begge utfallet her. Dette er slutten for meg. Men tar du for lett på det, skal jeg faen meg sørge for at det svir. Du gjør klokt i å ikke undervurdere meg!”

- “Ingen fare, gamle tyrann. Vi har begge visst at denne dagen ville komme lenge. Du kan forsøke å rettferdiggjøre dine overgrep så mye du vil, men vi vet begge at du har fortjent straffen som kommer. Sånn har det alltid vært, og det slutter her, i dag, med deg.” Stemmen var rolig og balansert. Konsentrasjonen var på topp. Her kunne det brake løs når som helst. Det forvridde, grusomme ansiktet til den onde var nesten smertefullt å se på. Men slik var han altså blitt kjent for verden. Det var utrolig at ikke flere hadde forstått at han var ond tidligere.

- “Du tror det slutter med meg!?” – latteren runget utover salen. “Du ER et fjols. Når jeg er borte, vil andre ta opp arven. Og de vil vente, forberede seg, til den dagen da du skal få smake prisen for dine feil.”

- “Ondskapen vil aldri dø”, innrømmet den fremmede motvillig. “Men vi kan heller aldri akseptere den. Det jeg kan gjøre, derimot, er å sørge for at dine grusomheter tar slutt, for alltid, her i dag”.

- “Til døden, da” var det kalde, rolige svaret.

En rød stråle sprang ut av høyrehånda til den mørkkledde med et sprak, og han løftet lyssabelen til ansiktet – en hilsen, et tegn på respekt. At man gjør dette overfor sin egen drapsmann var en god indikasjon på at dette var et monster som gjorde ting på gamlemåten. Vår helt tente sin blå lyssabel som svar. Han hadde ingen fordel av å stå nede i trappa, så han hoppet over fienden i et kjempesprang, hele tiden på vakt etter snikangrep. Et par hogg med lyssabelen ble lett parert, men han kjente at dette kanskje ikke ville bli så lett som han hadde håpet. Midt i et kombinasjonshugg slapp den mørke fyrsten lyssabelen med den ene hånda og utløste et elektrisk lyn – det kunna ha vært slutten dersom den fremmede ikke hadde rullet unna i siste liten. Han var defensiv, forsiktig. Han var den beste av de to, og den eneste av dem som var i form. Den store, tunge sith-fyrsten trengte bare å slite seg ut, så ville alt være over.

Han tok imot et par nye kombinasjonsangrep, og dukket unna et uventet slag. Han klarte så å snu overraskelsen til sin fordel i det han brukte sin egen manglende balanse til å falle bakover og levere et spark mot fiendens venstre kne. At det var en løs treff gjorde ingenting – han fikk ødelagt rytmen til den onde, og var med ett på offensiven. Noen av de som jobbet på rådhuset skrek, pekte og løp avgårde. De fikk bare komme seg vekk. Ikke mist fokus nå. Forutse alt. Reager riktig. Han gikk igjennom flere standard-kombinasjoner med lyssabelen, mer for å slite ut den kvapsete sithen enn for å bryte gjennom forsvaret og levere et dødelig hugg.

Et kvarter senere lå vår helt på gulvet og pustet tungt. Han hadde vunnet. Det var mer fight i ondskapens fyrste enn han hadde ventet, og han hadde blitt utsatt for alle tjuvtriks som fantes, men til slutt fikk han dratt til seg fiendens lyssabel i et uoppmerksomt øyeblikk, og da var det i praksis over. Den grusomme hadde desperat forsøkt å bruke Kraften til å forsvare seg, men det grisestygge hodet hadde forlatt nakken kun få øyeblikk senere. Utmattelsen måtte vente. Det var ritualer å ta hensyn til, og selv om utseendet på monsteret hadde vært grusomt, var det ingenting mot stanken som nå fylte hele den store salen. Dette måtte ordnes, og det fort.

Bilen stoppet 50 meter fra en liten høyde. Det var ingen i nærheten. Alt var klart. Han åpnet bagasjeluka, og de døde øynene til den grusomme sith-fyrsten stirret mot ham. Skuffelsen over eget nederlag var som meislet inn i det fryktelige ansiktet. Vår mann tok hodet under armen og viste imponerende styrke i det han løftet den digre, stinkende kroppen opp og la den på ryggen. Med tunge skritt gikk han mot høyden, hvor en slags båre av tre sto klar. Liket ble lagt på plass og hodet plassert omtrent der det ville ha vært om det fortsatt satt fast. Han sukket. Det var over. Verden hadde aldri helt forstått hvor mye ondskap denne skikkelsen hadde påført dem. Det var egentlig hans største talent – å få folk til å tro at han faktisk ikke var en grusom, ondskapsfull, stinkende, grisestygg jævel. Men nå var han fremfor alt død. Og det måtte han forbli.

Flammene reiste seg fra det store bålet, og slukte den digre kroppen. Om det var stanken som fikk det til å brenne så godt visste han ikke, men en voldsom varmeutvikling ble det likevel. Trollbundet av flammene sto vår fremmede helt i dype tanker. Ville noen ta opp arven etter ondskapens fyrste? Hadde han allerede lært opp noen? De var alltid to. En mester, en lærling. At dette var mesteren var det ingen tvil om. Hadde han rukket å trene opp en arvtager? Når han innså hvilken vei det gikk, hadde han kanskje gitt seg litt for lett, slik at lærlingen kunne snike seg usett unna og fortsette deres uhellige arbeid?

- “Ikke godt å si”, tenkte vår helt i det han snudde seg rundt og gikk rolig mot bilen. “Men i år blir det ihvertfall ikke Allsang på grensen”.