Dørselgeren

Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til selgere. Ikke som mennesker – noen av mine beste venner jobber med salg. Bare når de er i selger-modus. Det har nok noe med at jeg er en innadvendt type uten spesielt gode kommunikasjonsevner. Når jeg da prater med noen som er utadvendt, pågående og som har øvd inn salgspitchen sin til fingerspissene, blir det fort monolog og en ukomfortabel følelse av å bli dominert brer seg.

Hvis man da kombinerer dette med oppsøkende salg, blir det enda litt verre. Telefonsalg, dørsalg, folk som står på kjøpesenteret og prøver å prakke på meg kredittkort, mobilabonnementer og aviser. Jeg har øvd inn forsvarsmekanismene etter beste evne. “Ikke interessert”, sier jeg, og går litt fortere enn normalt, med blikket stivt fremover. “Mobilen betales av jobben”. “I gave at the office”. Denslags.

Det ble derfor spennende når en dørselger fra Get ringte på for noen uker siden. En velkledd herre i siste halvdel av førtiårene. Svart dress, skallet med krans, stresskoffert. Han lurte på om jeg hadde tid til en liten prat. Det hadde jeg ikke, da det kun var minutter før vi skulle ha barnebursdag for Heidi.

Klart, hvis historien sluttet der ville dette vært et mer meningsløst blogginnlegg enn det jeg vanligvis presterer.

Av ren høflighet sa jeg “Du får heller komme igjen en annen dag”. Som den intense typen han viste seg å være, hoppet han på muligheten. “I morgen? Klokka 17?” kontret han. “Ugh”, tenkte jeg, siden jeg allerede visste at svaret kom til å være “Ikke interessert”. Men hva kunne jeg si? “Jeg er redd for mennesker, gå vekk og kom aldri tilbake”? Kan ikke være så svak på egen eiendom. Jeg sa “Går sikkert bra” og stresset inn igjen for å se på at Siv gjøre absolutt alt.

Dagen etter - sånn ca. 16:48 – så jeg ham igjen. Get-bilen hadde stått der siden jeg kom hjem, og han satt urørlig der inne. Han var ikke død. Han øvde sikkert på argumentene sine. Tenkte at jeg var et lett bytte. En konfliktsky, utilpass type som ikke vil klare å forsvare sitt slott.

Han hadde mye rett, men han kjente ikke til de andre sidene av min personlighet. Hevngjerrigheten, staheten, den komplette mangelen på evnen til å høre på andre når jeg vet jeg har rett.

Noen minutter før kl. 17 steg han ut av bilen. High noon, tid for handling. Heidi og Siv var ute for å sykle på sykkelen som førstnevnte hadde fått til bursdagen sin. Jeg var alene med Elin. Nesten 3 måneder gammel og klar til bruk som menneskelig skjold. Hvis han fikk overtaket kunne jeg alltids klype henne og bruke henne som unnskyldning for å krype inn igjen og gjemme meg.

På dette tidspunktet ønsker jeg å sitere fra “Forbrukerombudets retningslinjer for stands- og dørsalg”:


4.2 Oppførsel
Standsalg og spesielt dørsalg er en påtrengende salgsform, hvilket medfører at det bør vises varsomhet ved disse salgsmetodene. En for aggressiv og pågående oppførsel kan i seg selv være lovstridig.
 
Selgeren skal straks respektere et ønske fra forbrukeren om ikke å innlede eller å avslutte salgssamtalen. Det bør vises særskilt varsomhet ved salg til grupper som kan være særlig sårbare.

Det hele startet hyggelig, men ble fort surrealistisk. Det jeg mangler i sosiale evner, forbigikk han i evner til å prate annet enn jobb. Jeg gjengir utdrag av dialogen her for å illustrere:

Get: “Ja, dere hadde bursdagsselskap her i går?”
Meg: “Yep, eldstemann hadde bursdag”.
Get: “Hvor mange barn har dere?”
Meg: “Bare to, denne her og bursdagsbarnet”
Get: “Hvor gammel ble hun da?”
Meg: “Hun ble tre”
Get: “Og hvor gammel er denne da?” *peker på Elin* “To”?

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Hadde han aldri sett et barn før? Er det virkelig mulig å tro at en nesten tre måneder gammel jente er 2 år?

Meg: “Neida, hun er nesten tre måneder”.
Get: “Jaja. BLAAAAAAAAAAAAABLABLABLABLABLA…”

Jeg vet ikke hva tanken var her. “Avvæpne ham med interesse for barna hans, og så BAM!” eller noe sånt. Han hoppet ihvertfall med hodet først inn i en brutal tale om hvorfor Get er best og Altibox (som vi har i dag) gir deg kreft og spiser barna. Ikke så ille, men det var sånn passe ensidig.

Nå er jo jeg litt teknisk anlagt – jeg mistenker at jeg kjøpte de evnene med de sosiale gavene på et tidlig tidspunkt i livet – og har tilbragt noen timer foran TV. Jeg vet litt om hvordan det virker, og når det gjelder internet-linje (som også var en del av det han snakket om), så vil jeg påstå at jeg er i øvre halvdel av befolkningen når det gjelder kunnskap. Yep, jeg er selvgod også. En samling av fantastiske egenskaper.
Men når jeg kommenterte det han sa, var det nesten komisk å se hvordan han ble forstyrret av alt som ikke passet inn i propagandaen hans, og bare kjørte på med ting som ikke hadde noen relevans til det jeg hadde sagt.

Jeg kom så med det jeg tenkte ville være mitt stjerneargument – hvorfor jeg er skeptisk til Get og det punktet hvor den tidligere nevnte hevngjerrigheten kommer inn i historien. I den gamle leiligheten min var jeg nemlig Get-kunde i en årrekke. Problemene vi hadde med det var ikke utelukkende Get sin feil, men jeg ble etterhvert grundig lei. Joda, tv-signalene kunne være stabile i flere minutter av gangen, men når man ikke har noe liv kan man ikke leve med at skjermen ikke er der for å underholde deg. Toppen kom når fjernkontrollen min en dag sluttet å fungere for annet enn å slå driten (Get-boksen) av og på.

Etter å ha prøvd litt av hvert (bl.a. sjekket at batteriene funket og at den faktisk sendte IR-signaler), ringte jeg dem. Etter en god stund kom jeg igjennom til et kvinnemenneske som var bråkjekk og andpusten. Jeg forklarte problemet og min vitenskapelige fremgangsmåte for å forsøke å løse det. Hun snøftet “Åh!” og ble borte litt. Så kom hun tilbake og sa “Prøv nå”. Jeg prøvde, og fikk forandret kanal på første forsøk. “Ok”, sa hun og ventet litt, “nå da?”. Jeg prøvde igjen. Virket ikke. Jeg spurte hva løsningen var. Sitatet er ikke ordrett presist (dette er en stund siden), men innholdet stemmer: “Det er fordi du har grunnpakka med kanaler. Vi har hatt det problemet hos en del kunder. Når jeg skrudde på den utvidede pakka, fungerte det. Du må ha den.”

Kjenner du følelsen når hjernen eksploderer fordi ingenting gir mening i det hele tatt? Dekoderen fra Get klarte ikke å skifte kanal (eller noe annet utenom å skrus av eller på) fordi jeg ikke hadde den utvidede kanalpakken. Hvorfor i alle DAGER er det en sammenheng der? Hvilken teknisk grunn kunne det på NOE plan finnes for at det var en logisk sammenheng!?

Hjernen hoppet så ett nivå opp og spurte “Så jeg må betale for utvidet kanalpakke for å ha en fjernkontroll som fungerer?”

Svaret var ja. De var klar over problemet, men de kom ikke til å fikse det. Det berørte for få og de visste ikke hva det skyldtes, og siden de hadde en kjent fiks (utvidet kanalpakke) så var det slutten på visa.
Mitt kundeforhold med GET opphørte ca. 3 dager senere. Jeg betalte det som skulle til for å avslutte forholdet, og sverget på at jeg aldri mer skulle tilbake.

Jeg fortalte dette til dørselgeren. Han hoppet over i den mest velpolerte delen av talen hans – “GET var fæle før men nå er vi helt annerledes, For Realz™” – og fortalte villig om hvor grusomt alt hadde vært, men at nå var det bare snille og vakre mennesker som jobbet der og høy moral og kort ventetid på support.

På dette tidspunktet (ca. 10 minutter siden han ringte på) begynte jeg å bli litt lei, og fant ut at det var på tide å avslutte samtalen. “Jeg snakket med samboeren min om dette i går, og vi sier nei takk”. Haha! Trumfkortet! Paragraf 4.2! Jeg sa nei, han må gå! Bwahaha!

Han kjørte på. “Det er ikke tilfeldig at alle borettslagene velger GET. Vi gir de beste avtalene”. ALL OF MY WHAT!? Jeg er ikke noe borettslag! Paragraf 4.2! Gå vekk! Jeg vil ikke ha deg her!

“Det er greit”, svarer jeg, “men dette er ikke interessant for oss. Vi sier nei takk”.
“Supporten kom nylig på førsteplass på blabla kundebarometer som målte kundetilfredshet”

What the hell?! Nå må han vel gi seg? Jeg har sagt klart nei to ganger!

“Jeg forstår det, men vi har bestemt oss. Det er ingenting du kan si som får oss til å skifte mening”. Litt strengere i tonen nå. Jeg kan når jeg må. Har vært i militæret, for ikke nevne 3 år som pappa.

På dette tidspunktet kommer en hylende Heidi løpende. Hun hadde trynet på sykkelen og blødde på minst et sted. Siv kom rett bak og ga meg et blikk som sa “Hvorfor står du å prater med ham? Få ham vekk.” Jeg prøvde meg på et blikk tilbake som sa “Tro meg, jeg prøver. Kan jeg få is etterpå?”

Upåvirket av dramaet som foregikk rundt ham dronet han videre. “Vi har en veldig bra iPad-app hvis du liker å ta med deg tv’n rundt”.

Jeg kastet et blikk inn på operasjonsstua (badet) der Siv var igang med livredning i form av trøst og vasking, etterfulgt av plaster. Snudde mot ham og brukte øynene til å si “Nei. Nei! NEI! Gå vekk! NÅ!”

Mr. Sosiale Antenner valgte å ta en ny runde på at alle borettslagene velger GET.

Det var her at ønsket om å ikke være frekk eller uhøflig forsvant helt. Tenk på når Hulk mister besinnelen og blir stor, grønn og slem. Der var jeg med mine følsomme sosiale angster i alle deres former. Nok nå.

“Som du sikkert skjønner må jeg inn og bidra. Som sagt sier vi nei takk, vi blir hos Altibox” sier jeg i min mest påtatt høflige tone.

GET-mannen åpner kofferten sin og tar frem en brosjyre. Han åpner den og begynner å peke og forklare.

Jeg tar brosjyra fra ham, går inn og lukker døra.

Han forsvinner etterhvert fra området, etter sikkert å ha kjørt samme rutine med flere andre.

La meg gjøre det helt klart. Jeg var ikke redd for ham. Jeg synes bare det fryktelig ubehagelig å bli oppsøkt i mitt eget hjem på den måten. Særlig når han ikke ville gi seg sånn som paragraf 4.2 sier han må.

Jeg gidder selvfølgelig ikke å gjøre noe med det. Så ille var det ikke. Bare nok til å spy opp et lite blogginnlegg. Kjære GET-mann, du er sikkert en hyggelig fyr, men dette her er grunnen til at sånne som meg krysser gata for å slippe å snakke med sånne som deg.

Jeg er i utgangspunktet ikke mot markedsføring, men skal jeg kjøpe noe, så fikser jeg det selv. Jeg gjør research på nettet. Sjekker hva andre mener om produkter og tjenester. Ser på variasjoner i priser, forskjellige modeller, vurderer hva jeg virkelig trenger og hva jeg bare har lyst på.

Kommer det et chat-vindu med et menneske som vil prate om hva jeg er ute etter, stikker jeg.

Sånn liker jeg det, og sånn kommer det til å fortsette.

Jeg tror jeg skal kjøpe meg et skilt.

Luksusfellen

Jeg liker i utgangspunktet ikke å se så mye på TV-programmer av denne sorten, med utbretting av privatliv på høyeste nivå. Det er rett og slett ikke noe for meg. Sier han som ser på programmer med krepse-nekrofili og apehorer.

Derfor må jeg med en litt flau smak i munnen innrømme at Luksusfellen har blitt en slags “guilty pleasure”, nærmest et slags mørkt rituale, på onsdagskveldene. En tilsynelatende endeløs rekke hjernedøde og uheldige mennesker stiller opp for å ramse opp sine dårlige avgjørelser. Her snakker vi om folk i bunnløs kredittkortgjeld, med skobudsjetter som lett når fire ganger deres månedlige inntekt. Folk som griner når de kun får lov til å bruke 500 kroner på klær i måneden. Jeg kommer ikke på sist jeg brukte 500 kroner på et år en gang, men så skal det sies at jeg er en slask også.

Kveldens episode handlet om en dame som bl.a. sleit litt med huslånet sitt. Lånet sto på henne og eks-samboeren, og selv om hun betalte alt, fikk hun ikke lånet på seg alene, noe som ville bety trøbbel dersom eksen skulle kjøpe seg noe nytt. Hun hadde også skiftet fil underveis, og var nå sammen med en skikkelig cowgirl. Dette førte dessverre til at jeg kom med kommentarer som inneholdt ordet “strap-on” to ganger, som er én mer enn månedskvota Siv tillater meg (hun teller også det jeg skriver på bloggen, så jeg er i Slitevik uten årer nå). Episoden inneholdt alt som gjør en Luksusfellen-episode til en så stor glede.

Stjerna i programmet er utvilsomt Hallgeir, en knallgod økonom som lett kan virke litt deppa og trist på de som ikke ser hans sanne natur. Med seg som programleder har han enten Magne Gundersen eller Christian Vennerød – hvem av dem betyr ikke så mye, de bare surrer rundt og lager uro uansett. Det er Hallgeir som på edruelig vis går gjennom regningsbunkene, innkassokravene, månedsbudsjettene og den generelle tilstanden. Han kommer med de harde sannhetene, gjerne til pianomusikk eller en dyp undertone, avhengig av hvor dramatisk det er, og så er det han som kommer med Fullmakten.

Fullmakten er viktig. Den gir TV-økonomene fullmakt (see?) til å ta økonomiske avgjørelser på vegne av kveldens mehe. Dette innebærer som regel å finne det de aller minst har lyst til å kvitte seg med, og så bygge opp historien rundt dette. Typisk vil dette været huset, bilen eller noe annet dyrt. Dette representerer dramatikken – for noen uker siden var det noen stakkarslige vestkantfyrer som holdt på å dø av tanken på å måtte flytte til Grorud. God latter.

Hallgeir og hans varierende partner jobber så med forskjellige løsninger. Det handler ofte om å selge noe, eller å ha møter med banken. Innimellom får vi innslag av naturlig samtale og godt skuespill når Hallgeir og Han Andre står ved Luksusfellen-bilen og slår av en prat om tingenes tilstand. Det er som om man skulle tro at kameraet ikke var til stede! Men det er det, hvis ikke kunne ikke vi ha sett det som foregår! Ha!

Kveldens episode inneholdt et langt møte med banken, noe det var mye dramatikk rundt – hovedpersonen var bl.a. redd for å parkere foran banken, i tilfelle de skulle se henne…! Dette er på linje med tidligere deltagere som har lagt inkassokrav i en pose og gjemt den i et skap så den ikke skal bite. Mot slutten av programmet tar Hallgeir en telefon til banken, og når han kommer inn igjen, er spenningen til å ta og føle på. I sin sedvanlige lav-energi-stil forteller han om alle hindringene og alt det de har forsøkt å gjøre… og så kommer go’ing-smilet og han kan fortelle at banken gikk med på å ordne opp! Ha! Han er en luring, han Hallgeir! Det er så man får lyst til å gi ham litt kokos, men han er skalla som faen, så det går ikke.

Høydepunktet i hver episode er når Hallgeir skal rive istykker Fullmakten. Det gjør han med glede og et smil som kunne vinne over enhver ikke-økonom. Dette høydepunktet blir som regel etterfulgt av at Siv og jeg prøver å gjette hva gaven er. Finansgeniet som det handler om får nemlig en gave. Det kan være alt fra en sykkel om de bor i byen og måtte selge bilen, til en varmepumpe dersom de har høye strømutgifter. Vakkert!

Det er ikke alt over som utelukkende er skrevet ironisk. Jeg er nok på vei til å bli en bløtfis, men når Hallgeir smiler og river Fullmakten i to nøyaktig like store deler blir jeg litt yr. Jeg kan se for meg en Luksusfellen-fornøyelsespark, hvor man kan sette penger på budsjett-tavla, telle hvor mye man bruker på sko, og se videosnutter av tidligere Fullmakten-istykkerrivinger. Det hadde vært bra om de hadde en greie hvor man kunne rive istykker fullmakter selv, men ingen kan gjøre dette like bra som Hallgeir, så det er best å la være. Man kan dog drømme…

Jeg skrev dette bare fordi Siv synes jeg er så sint når jeg blogger. Jeg prøvde å la være denne gangen, kjære. Flink gutt? Kjeks?

Diskriminering

En venn og kollega sendte meg følgende tekst tidligere i dag, som beskriver plotet i den svenske filmen “Elixir” fra 2004, som gikk på NRK for en stund tilbake:

“En dag får fire innvandrergutter tak i en flaske brus. Etter å ha drukket den får de blondt hår, mindre penis og de blir feige slik at de ikke lenger tør snike på T-banen. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale svensker. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Marco får en idé.”

Dette er alt jeg vet om filmen. Den er sikkert kjempebra, men noe ved beskrivelsen kjenner jeg igjen fra så utrolig mange andre ting – at diskriminering er greit en vei, men ikke en annen.

At det er greit å sparke oppover i humorsammenheng er helt greit, men jeg blir så utrolig lei sånne dustete beskrivelser som det over. Nei, jeg er ikke svensk, men nordmenn er ikke så langt unna, vi er bare tusen milliarder ganger mer selvgode.

Synes du jeg er for hårsår? Ok, la oss lage noen alternative filmer og se hvordan de hadde blitt tatt imot.

“En dag får fire norske gutter tak i en flaske hummus. Etter å ha drukket den får de mørkt hår, blir kriminelle og så late at de ikke lenger gidder å jobbe for livets opphold. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale pakkiser. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Kjell får en idé.”

“En dag får fire mannfolk tak i en flaske vin. Etter å ha drukket den får de langt hår, pupper og de blir rabiate når de har mensen sånn at ingen tør å være i nærheten av dem. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale kvinner. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Per-Leif får en idé.”

“En dag får fire heterofile mannfolk tak i en flaske rosa champagne. Etter å ha drukket den blir de fjollete, liker Melodi Grand Prix og de blir veldig opptatt av interiør. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale homser. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Franz-Olav får en idé.”

“En dag får fire norske landsbygutter tak i en flaske flybensin. Etter å ha drukket den planlegger de terrorisme, banker opp konene sine og prøver å presse sine religiøse feberfantasier på alle andre. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale muslimer. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Bælstein får en idé.”

“En dag får fire slappe døgenikter tak i en flaske hellig vann. Etter å ha drukket den fordømmer de alle, har sex med altergutter og tror på en skrønebok full av åpenbare selvmotsigelser. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale katolikker. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Roy Tommy får en idé.”

I could go on. Det er for lett. Hvis du ikke blir fornærmet av noe av det, good for you. Du kan sikkert komme opp med 100 som er bedre og slemmere enn de få jeg gadd å mekke.

Jeg er en hvit mann i den vestlige verden. Jeg har stort sett skylda for ALT. Jeg har undertrykket negergutta i Afrika, indianerne, samene og damene. Alt er forferdelig hele tiden på grunn av sånne som meg. Hadde jeg hatt et snev av politisk korrekthet i meg, hadde jeg vel måttet ta livet av meg når jeg i et overfølsomt øyeblikk innså hvor forferdelig jeg er. Jepp, vi har hatt det for lett. Negerne løper fortere og gulingene er smartere enn oss, men vi er den gyldne middelvei og har vandret gjennom historien som de evige bad guys som plager alle andre.

Så jeg burde kanskje ikke ta det så ille opp når jeg blir diskriminert på denne måten. Men sånn er det altså. Diskriminering er diskriminering, uansett om det er jeg som nekter å ansette en tyrker pga rase, eller om en eller annen SVer lager selvironisk duste-TV som skal få oss til å le av oss selv og de teite fordommene våre. Newsflash, følelseboy: Det er ikke rasisme, det er kynisme. Og grunnen til at folk er kyniske er at det funker.

Det var ikke noe stort poeng her utover å mene noe om noe uviktig. Men vi finner oss ikke i alt bare fordi alle er misunnelige på oss. Jeg for min del er glad for at det finnes alternativer til NRKs røde barne-TV.

East side!

NRK Wars: The Empire Strikes Out!

Den observante leser har kanskje fått med seg at jeg har et noe anstrengt forhold til Lisensavdelingen i NRK. Den ikke så observante leser kan finne ut hvorfor her og her. Et nytt halvår er gått siden sist gang jeg var sinna på NRK, og når vi kom hjem fra ferie her om dagen, møtte nabo Jørn opp med en pose innsamlet post, hvor det også lå et brev fra våre venner i overgrepsdirektoratet.

Uten videre seremoni gjengir jeg de relevante avsnittene av brevet her. Skrivefeilene fulgte med brevet:

KLAGE TIL MEDIETILSYNET PÅ INNKREVING AV KRINGKASTINGSAVGIFT

Det vises til ditt brev om ovennevnte av 10.12.2008.

Det bekreftes med dette at NRK-lisensavdelingen har mottatt og registrert klagen.

Når NRKs lisensavdeling mottar klage til Medietilsynet på en lisenssak, er saksgangen iht klagereglene at lisensavdelingen gjør en ny vurdering av saken. Dersom NRKs lisensavdeling etter en ny vurdering opprettholder sitt tidligere vedtak, sendes klagesaken videre til Medietilsynet for endelig avgjørelse. Dersom NRKs lisensavdeling endrer sitt tidligere vedtak i din favør, er det NRKs lisensavdeling som endelig avgjør saken og orienterer deg direkte om vedtaket, og sender ikke klagesaken over til Medietilsynet.

Ved ny gjennomgang av din ska om med alle opplysninger som foreligger har vi i dette spesielle tilfellet funnet å kunne frafalle avgift som har påløpt for perioden 01.07.2008-31.12.2008. Din lisens er nå ført ut av vårt register.

Vi beklager lang saksbehandlingstid i denne saken.

Sweet, sweet victory.

I seiersrusen er jeg selvfølgelig ikke hevet over å være smålig, så jeg tillater meg å komme med et par observasjoner;

• Legg merke til at de ordlegger seg som at de nærmest gjør meg en vennetjeneste som gir meg medhold. Dette “spesielle” tilfellet vil jeg tippe ikke er så fryktelig spesielt, da det vil ramme alle som flytter sammen og som ikke spesielt varsler NRK om dette før de sender ut fakturaene sine.
• Legg også merke til saksgangen i det lengste av avsnittene, som ved første øyekast ser ut til å være der for å understreke at NRK er “The Good Guys” som løste dette uten å plage Medietilsynet.
• De nevner ikke i detalj hvorfor de velger å gi seg på dette, når de hele tiden har agert i henhold til egne lisensregler (mitt argument var hele tiden at reglene var feil, ondskapsfulle og urettferdige – men jeg annerkjente åpent at de hadde kjørt i henhold til reglene).

Hva forteller disse tre punktene oss? Jo, NRK så at deres egne regler er feil, ondskapsfulle og urettferdige, og innså videre at dersom Medietilsynet satt seg inn i saken, var det en viss sjanse for at det kunne komme pålegg om å endre denne bedritne regelen. De anså dermed (korrekt nok) at det var økonomisk sett bedre å miste min ene, lusne lisensinnbetaling enn å miste alle lisensene fra ofrene de ellers lurer på samme regel som ikke gidder å krangle, kverulere og lage helvete. Det hadde vært snakk om GANSKE mange tusenlapper som NRK ikke hadde fått svindlet til seg dersom Medietilsynet hadde lukket muligheten for dette gapende åpenbare overgrepet.

Anyway - jeg er lykkelig over å kunne konstantere at David vs. Goliat fortsatt er relevant – vi små, arrogante rasshøl kan fortsatt bite fra oss når vi blåser oss opp og er sinna nok, you can fight the system, og STÅ PÅ! DET VIRKER!

Obligatorisk passende videosnutt til slutt. Skål for seieren!

Flere tanker om TV

For en ukes tid siden var det masse pip og hyl fordi NRK sendte fotballkamp i beste sendetid. Det var ikke grenser for hvor mange som kom ut av treverket og klagde på at den slemme fotballen ødela for alt annet, vi fikk de samme svette argumentene om at alle som liker fotball er idioter, at det er alt for mye fotball på TV, at det hadde vært mye bedre om de 22 spillerne fikk hver sin ball osv.

Tar jeg erkefienden NRK i forsvar her? Tror du det, les gjerne videre.

Første runde i Tippeligaen 2009 ble sparket i gang 14/3 kl. 20:00, og det var to av turneringens døveste lag som skulle til pers – regjerende seriemester Stabæk mot knokkelpedoene fra veikrysset Lillestrøm. Hadde det ikke vært for at dette var den første kampen i serien, er det selvfølgelig riktig at få hadde brydd seg om den.

Men her ble det altså mediestorm, da NRK hadde skjøvet til side mengder med fantastisk lørdagsunderholdning for å sende foppall HELE KVELDEN! Frekkheten! Seerforakten! Dette var urettferdighet som vi sjelden har sett selv i historiens verste diktaturer!

Ok, greit, selv jeg som fanatisk supporter har forståelse for at ikke alle gidder å se på fotball. Har du ingen glede av det – i motsetning til meg og tusenvis av andre – så er det helt greit om du gjør noe annet. Et lite hint: Din interesse for fotball er sannsynligvis like stor som vår interesse for å høre om din interesse for fotball. At vi begynner å mislike fotball basert på dine fantastiske og veloverveide argumenter er like sannsynlig som at du kommer til å elske fotball og ha like stor glede av det som vi har bare vi får deg til å forstå hva det er så magisk med det.

Men så til det jeg ikke forstår; Det var ikke den vanlige sytingen om for mye fotball på TV (som jeg også kan ha en viss forståelse for, når TV2 går inn i den 8. timen med å diskutere ihjel hver eneste lille filledetalj av noe som skjedde på et millisekund når en eller annen ikke fulgte med) på generelt grunnlag; Det var altså basert på at alt det ANDRE måtte lide!

Jeg ser ikke mye på TV på lørdager (og spesielt ikke på NRK), så jeg har ikke hatt særlig bra oversikt over hva som går der. Det har jeg derimot fått en litt bedre forståelse for i løpet av kvelden, når vi var på besøk hos noen som hadde på NRK i bakgrunnen.

Jeg tar her en enkel forutsetning – siden dagens kamp (mellom møkkalagene fra Ålesund og Oslos anus vålerengen) gikk på ettermiddag/tidlig kveld, antar jeg at kveldsprogrammet er slik det ville vært uten TV-kamp forrige lørdag. Etter Lotto-trekningen (som var ferdig før kampen begynte) var det “Den store klassefesten” med Dan Børge Akerø. Sikkert super moro… hvis man er 60. Kanskje jeg har sær smak, men dette hadde samme underholdningsverdi som å brenne store mengder med bananer; Man sitter og håper at noe spektakulært skal skje, men det blir bare trist.

Når dette høydepunktet var over, skle vi sømløst over i “20 spørsmål”, et radioprogram (!) utstyrt med TV-kameraer og Knut Borge. For all del, Mr. Bulldog er en intelligent og fornøyelig pratmaker, men dette var kaotisk og lite underholdende; En konkurranse blottet for etthvert konkurranseelement, produksjonsverdier langt under det NRK burde vedkjenne seg, og platt og uengasjerende innhold. Hvem faen er det som sitter og sender inn forslag til dette programmet og håper å vinne et brettspill!?

Så kom selve rosinen i pølsa. Eller svulsten i anus, som det vel kanskje minner mer om - “Med hjartet på rette staden”. Engelske landsbydramaer som finner sted for 3+ tiår siden er så triste og blottet for underholdningsverdi at jeg like gjerne kan se på kostymedramaer fra renessansen. Med kun et halvt øye på skjermen kunne jeg konstantere at det platte, patetiske skuespillet faktisk lå lysår foran manus i denne triste, forutsigbare historien. Selv Stabæk – Lillestrøm hadde mer innhold og spenning enn denne smørja!

Hvis man er så hjernedød at man blir arg fordi man går glipp av dette her… Javel. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vil du se på det, gjerne for meg. Jeg har mange år som TV-slave bak meg og vet hva det vil si å være hekta på søppel. Men en ting er ihvertfall sikkert; Etter å ha sett NRKs lørdagsunderholdning, skammer jeg meg overhodet ikke for å like fotball!

Tanker om TV

Det har blitt en rolig kveld med mye TV. Siden favoritt-programlederen min over alle – Conan O’Brien – har avsluttet sitt “Late Night” for å forberede overtagelsen av Tonight Show, ble det til at jeg glante litt på de siste episodene av det til å begynne med. Mye minner der, og det blir nok en klump i halsen når siste show går mot slutten.

Så var det over til AFV – Americas Funniest (Home) Videos, et enkelt program som starter akkurat i det Siv og jeg er klare til å innta sofaen på hverdager. Jeg synes jo alltid det er moro å se på folk som slår seg, og programmet skuffer aldri – selv om det selvfølgelig er mer familievennlig enn noe annet.

Etter dette skvatt vi over til en av premierene til TVNorge – Silent Library. Her skulle tremannslag fra Norge, Sverige og Danmark bli utsatt for diverse former for tortur, og så vant den som lagde minst lyd. Det virket som den ene programlederen var bror eller klone av Kristopher Schau, og det var litt småmoro til tider, men for de av oss som har sett Saw-filmene får vi torturpornogledene våre bedre kokt der.

Reklamepause – faen i helvete, ethvert mobilselskap (eller hva som helst annet) som bruker Tommy Steine i reklamene sine har automatisk inngått en kontrakt med meg om at jeg ALDRI skal bli kunde av dem. ALDRI ALDRI ALDRI! At det går an å være så gjennomskadd i hjernen at man lar den bleikfeite, ekle, selvgode kråkebolla av et oppkast representere produktene sine kan jeg ikke forstå. Tommy, stek i helvete med intensitet som tusen brennende soler. Og ta med deg mobilabonnementet ditt.

Så var det tid for enda en premiere – sosialpornografi av beste slag i “Sannhetens øyeblikk”, der folk må svare på vonde spørsmål (og få svarene målt opp mot løgndetektor-svar de tidligere har avgitt). Klarer man å svare ærlig på alt, kan man vinne inntil 500.000. Det sitter selvfølgelig venner og familie og ser på deltagerne med skuffet mine hele tiden. Spørsmålene er ganske kjipe, og jeg tror jeg kommer til å se på dette igjen for å finne ut hvor drøyt det blir for de som virkelig kommer langt.

Mellom og under programmene har det også vært en del egenreklame for programmer som går på TVNorge og FEM. Herregud. Jeg er langt fra verdens skarpeste, men jeg er heldigvis ikke dum nok til å se på mesteparten av det de presterer å vise.

TVNorge – TV for idioter!

FEM – TV for idioter med klitoris!

Uansett, gårsdagens premiere på WipeOut var tidvis fornøyelig. Som alltid var selvfølgelig originalen bedre, men vi gir det nok en sjanse til. Kommentarer som “Der er Pippi Långstrømp.. Hun har visst spist hesten sin siden sist” kjøper dem 2-3 episoder med tålmodighet.

Jau jau, da var TVen av for i dag. Noen oppturer, noen nedturer, og sikkert masse kalorier spart på å kose seg i sofaen. :)

Tett på tre

Onsdag 26/11 var det dessverre slutt på “Tett på tre” med Espen Eckbo, ihvertfall i denne omgang. Kommende onsdag kommer et program om programmet, men inntil videre er det slutt.

Jeg har lenge vært en stor fan av Eckbo, og mener at han sammen med Team Antonsen-gjengen representerer det fremste vi har av humor i Norge. Denne gangen handlet hver episode om tre karakterer (alle spilt av Eckbo) som gikk igjennom en historie, og hver episode hadde et tema, som “Helse”, “Døden” og “Kjærlighet”.

Jeg innrømmer selvfølgelig at dette er helt subjektivt, men dette var sinnsykt bra saker! Jeg lo meg fillete av hver episode, men det var tross alt ikke moroa som sto i fokus; Det var til tider direkte vondt å se på de ulike tragiske skjebnene utfolde seg, og mesterverket til Eckbo ligger i å få frem og fokusere på de vonde øyeblikkene, ansiktsuttrykkene i det karakteren oppfatter at livet raser sammen rundt seg, og de pinlige, flaue situasjonene som oppstår når disse stakkarene får juling. Alle rollefigurene har sine feil og brister, noen selvforskyldt og noen helt ufortjente, og sånn sett er det ikke alle som fortjener sitt ublide møte med Eckbo’s glimrende humor.

Dette er langt fra bananskallhumor, her snakker vi et intelligent innblikk i vonde situasjoner, pinlige øyeblikk og dyp smerte, såvel fortjent som ufortjent. De fleste historiene ender med en eller annen ironisk vri, noen ganger negativ, men som regel klarer de triste folkene å vri noe positivt ut av sine forferdelige situasjoner.

Jeg håper de klarer å få ut DVDen i tide til jul, og håper da selvfølgelig også den ligger under treet her i huset på julaften. Espen Eckbo er et geni, og selv om han er en god karakterskuespiller i “Tett på tre” (og helt fantastisk når det gjelder å spille gamlinger), er idé og manus enda noen hakk vassere, noe som bare understreker allsidigheten til en av vår tids store norske moromenn. Fantastisk bra!

Ønsker for 2009: La medieklovnene dø!

Om litt over en måned står et nytt år foran oss. Et år med muligheter og håp vi aldri har sett maken til – USA får sin første svarte president, SV i regjering blir forhåpentligvis permanent flyttet til historiebøkenes “Største flauser”-seksjon, og vi skal se om vi klarer å komme over en finanskrise som i stor grad drives av våre hjernedøde venner i media.

Et håp jeg personlig har, er at vi også kan spares for en del mediahorer som rett og slett har blitt for slitsomme. Det virker som om TV, radio og aviser tror at vi som er så uheldige å utgjøre folket ikke har noe annet å gjøre enn å sitte hjemme og gape og ta imot alt de serverer oss rått. Dessverre har de i stor grad rett – og derved klarer de å styre hva vi liker og hva vi bruker tiden vår til på en måte som burde gjøre oss veldig, veldig bekymret.

Min personlige topp 3-liste over folk jeg klarer meg fint uten resten av livet toppes av Tommy Steine. Jeg håpet han skulle bli med i dragsuget da hans tilsvarende kvalme kompis Jan Werner tok kvelden, men akkurat som med Wenche Foss (som ikke kommer inn på topp 3) var det for mye å håpe på. Mr. Steine går hardt ut og prøver å fremstå som to personer; På den ene siden er han selve definisjonen av *kul*, konge på byen og fittemagnet av en annen verden. På den andre siden er han Mr. Family Entertainment, med “Allsang på Grensen” som kvalmende høydepunkt. Selv har jeg hatet ham allerede fra han vanhelliget TV-skjermen i “Bot og bedring” midt på nittitallet. Nå er ikke dårlige norske situasjonskomedier noe ukjent fenomen, og selv med fokus på en av landets med rette mest forhatte grupper – parkeringsvakter – klarte Steine å være overraskende irriterende, i motsetning til f.eks. narko-sympatiske Sturla Berg-Johansen. I en verden der man ikke kunne skru av TVen og Tommy Steine stadig var å se i kopekassa, hadde jeg forlengst blitt spist av mitt eget raseri der jeg gremmet meg over hvor kvalm og ufyselig det gikk an å være.

Steget er selvfølgelig ikke langt til nr. 2 på lista. Å erklære seg selv som humorist kan hvem som helst gjøre, men det skal jobbes litt for å være så anstrengt og slitsom som Per Inge Torkildsen er. Sist klarte han å ødelegge Nytt på Nytt for undertegnede med sine uendelige, usammenhengende og totalt umorsomme rablerier som gir like lite mening som de er underholdende. Mannen eier ikke talent, og geniale Espen Eckbo hadde en meget presis parodi i “Tonight med Timothy Dahle” der en Thorkildsen-kopi maste på i loop og nesten klarte å matche originalen når det gjaldt å være bortkastet sendetid. Det er trist at norsk humor fra utenfor hovedstadsområdet så totalt skal domineres av verdiløs møkk som Oluf, Raymond, Mossa (fra “Du skal høre mye”) og vår tragiske Per Inge. De idiotiske meningene hans om politikk og idrett er en ting, men at diverse TV-kanaler fortsetter å dytte denne talentløse åndsamøben inn i stua vår viser hvor lite respekt de faktisk har for det norske folk. Kjære Per Inge, hvis du ønsker at jeg skal le av deg, blir du nødt til å kjøre en brennende bil utfor et stup. Jeg ønsker deg lykke til med det!

Siste nisse ut i denne omgang har en god plass på pallen, men han er likevel et stykke unna å være så irriterende som de to første. Uansett er det vel lite sannsynlig at vi har sett det siste av Tshawe Baqwa helt enda. Jeg får helt mark hver gang han er på skjermen med sine morsomme ablegøyer og artige påfunn (Sarkastisk? Jeg?), og hadde jeg ikke allerede vært på vei til å kvitte meg med Get-abonnementet mitt ifm. flyttingen i sommer, hadde jeg kuttet det på prinsipp når de begynte å bruke ham i reklamene sine. Dette har ingenting å gjøre med det at han er neger (de to hvite over her knuser ham totalt), kun at han er en fryktelig irriterende type. Det hjelper sikkert ikke at han representerer en “kunstform” som for meg er musikkens svar på HIV – i.e. vi burde bruke alle ressurser på å utrydde den så fort som mulig – men han viser i alle sammenhenger at hans talenter for å være plagsom strekker seg langt utover det musikalske.

La oss sammen bruke stemmeretten vår for å slippe å se mer til disse klovnene. Våre barnebarn kommer en dag til å lese om “Mot i brøstet” og “D’ække bare, bare Bernt” i historiebøkene, og se anklagende på oss med blanke øyne. “Hvordan kunne dere?”, vil de spørre, og du vet at du ikke kan gi noe godt svar. La oss ikke gjøre det vanskeligere enn det allerede er, og begrave disse skamplettene sammen med Vidkun Quisling, Arne Treholt og Kristin Halvorsen mens vi enda har en viss selvrespekt i behold.

Klage på NRK-lisensen

Det er ingen hemmelighet at jeg er sterk motstander av NRK-lisensen. Men når Siv og jeg nå må betale dobbelt for inneværende halvår, blir jeg sinna – og da er det tid for usakeligheter. En eller annen kommunist hos NRK får kose seg med å avslå følgende klage (personlige detaljer utelatt) som blir postlagt i morgen:

Rune Jacobsen 
XXXXXXXXXXXX 
XXXXXXXXXX
Lisensnummer XXX XXX XXX

Drammen, 28/7-2008

Klage på urettferdig ilagt kringkastingsavgift

Kamerater,

I april 2008 besluttet min kjæreste (Siv XXXXXXXX, lisensnummer XXX XXX XXX) og jeg å kjøpe oss et hus og flytte sammen. I denne sammenheng flyttet jeg inn i hennes leilighet mens vi startet husjakten - i midten av mai (15/5-2008) fikk vi tilslag på huset vi nå bor i, og kontrakter o.l. ble undertegnet 23/5. Det er kanskje nærliggende å tro at vi i lykkerusen over vårt eget sted å bo nå tenkte "Hurra! Vi eier vårt eget hus! Nå må vi forte oss og informere NRK!", men som de dårlige partisoldater vi er, prioriterte vi forsikringer, flyttemeldinger, lån og lignende - filleting man gjerne lett lar seg distrahere av i en slik prosess.

Når vi så tok over huset 15/7-2008 og meldte flytting til bl.a. Posten, gikk det ikke mange dagene før vi fikk tilsendt hver vår faktura med lisenskrav for det neste halvåret. Først ble vi lattermilde - alle moderne mennesker synes jo det er komisk at man i 2008 må betale lisens for å eie et TV-apparat - men etterhvert også triste av at dette tvangsabonnementet basert på en latterlig hjemmel i vår tid med digitale bakkenett, kabel-TV og parabolantenner fortsatt får eksistere. For all del - prinsippene om dobbel beskatning er noe staten Norge ikke lenger later som om de bryr seg om, men at man skal betale lisens til ett av mange TV-selskaper, som ikke engang står for distribusjon av TV-signalene (noe alle i Norge fremover må betale Riksnett eller ett av flere alternativer for), og som på meget tvilsomt vis snirkler seg rundt bestemmelsene om reklame/sponsing av TV-sendinger (ref. "LOV 1992-12-04 nr 127: Lov om kringkasting", §3-2 til §3-4), det er like patetisk som det er et godt eksempel på hva for slags totalitært regime vi lever i.

Når vi ringte NRK Lisensavdelingen for å opplyse om denne feilen, ble vi registrert som én enkelt husstand, men fikk streng beskjed om å betale begge lisensene for kommende halvår likevel. At forfallet på fakturaene var 13/8-2008 hadde ingenting å si - dette skulle vi ha meldt fra om før 1. juli, og siden vi ikke gjorde det, finnes det ingen vei tilbake. NRK vil med god samvittighet kreve inn lisens for et fullt halvår (183 dager fra 1/7-08 til 31/12-08) selv om de ikke har noen som helst rett på lisens for de 169 siste dagene - 92% av tiden som dere belaster oss for.

Dette er selvfølgelig fullt i tråd med de gammelkommunistiske prinsippene NRK drives med, slik som det fremgår av tidligere nevnte lov, §6-1: NRK er et aksjeselskap, men staten skal eie alle aksjene. Dette er som demokratiet i gamle Sovjet der man kunne stemme på hvilket som helst av det ene alternativet man ville. Forøvrig lever også Sovjet - som ikke burde være noe fremmed for NRK - i ånden i samme lov, §8-4, hvor staten gir seg selv full anledning til å legge beslag i personlige eiendeler, lønn o.l. hvis de skulle finne det for godt - selvfølgelig uten å måtte forsvare sine avgjørelser for noen. Om det så var de siste pengene man hadde igjen til for å sørge for mat til et barn, kommer staten og tar dem med et smil. Som gode byråkrater er jeg sikker på at dere leser dette med et smil og tenker "Loven er loven" og lar bruddet på alle rettferdighetsprinsipper varme dere om hjerterota. Det er ikke rart at det blir vanskelig å ha respekt for loven når den er så til de grader bygget på idioti, urettferdighet og grådighet.

Jeg er selvfølgelig ikke så naiv at jeg tror en appell til sunn fornuft vil rokke ved deres overbevisning om at dere gjør "det rette", men jeg håper likevel å lede oppmerksomheten til en åpenbar urettferdighet i lovverket: Hvis jeg hadde solgt mitt TV-apparat til noen som ikke hadde TV fra før av, ville de i følge "FOR 1980-10-23 nr 8798: Forskrifter om fjernsynsmottakere" §2 kun ha betalt for den gjenstående delen av lisensperioden. Lovverket åpner derved for å betale kun for deler av en periode, hvis man ikke har gjort det fra før. Overraskende nok sier det dog ingenting om de som allerede har betalt, og som så ikke lenger har TV-apparat; De har allerede betalt, og er ikke lenger interessante. Få igjen penger for den perioden man ikke lenger har TV, sier du? Om du så selger TVen dagen etter at du har betalt tvangsabonnementet på den norske stats propagandaapparat, kan du se langt etter pengene. Ditt halvår er betalt, mange takk, lykke til på din ferd. Tankegangen bak dette lovverket viser at staten ser seg selv som sola, og alle andre som små, irriterende planeter som skal betale dyrt for å virre rundt. Jeg skulle like å se noen klare å forsvare hvorfor det er sånn.

Til opplysning solgte jeg ifm. med at vi flyttet sammen mitt TV-apparat til samboeren min for NOK 1,-. I forskriftene nevnt i forrige avsnitt, §4, står det:

Mottakere som bare brukes av kortinnehavere/avgiftsbetaleren selv og ektefellen, eller av øvrige husstandsmedlemmer som helt forsørges av han/henne, forutsatt at mottakerne er plassert i boligen (herunder hytte eller landsted o.l.) eller bringes med til midlertidig opphold utenfor hjemmet. Den som har trygd, føderåd eller studielån, regnes ikke som forsørget av andre.

Hvis det er et absolutt krav at man må være gift (noe vi ikke er) eller at jeg må forsørges av henne (noe jeg ikke gjør), kan jeg opplyse om at mottakeren kun brukes av avgiftsbetaleren (ref. første avsnitt), da frykten for at TVen plutselig skulle kunne komme til å vise bilder fra NRK blir for mye for meg - dette orker jeg ikke tanken på etter kontakt med deres organisasjon.

Jeg har ingen illusjoner om at dere kommer til å se saken fra min side, men er man dum nok til å bo i dette landet, er man dum nok til å håpe. Jeg venter med å betale mitt tvangsabonnement til denne klagen er behandlet, og ser frem til deres godt begrunnede svar som utvilsomt vil gi meg patriotismen tilbake og få meg til å bøye meg fremover for å motta Den Norske Stats rettferdighet med full kraft.

Referanser:
http://www.lovdata.no/all/hl-19921204-127.html - Lov om kringkasting
http://www.lovdata.no/for/sf/kk/xk-19801023-8798.html - Forskrifter om fjernsynsmottakere

Do svidaniya,

Rune Jacobsen

Som det står, har jeg ingen forhåpninger om at de tar til seg usakelighetene, synes bare det var greit å si ifra. Siv er så lamslått av forlegenhet at hun ikke orker å si noe som helst. :)

EDIT 31/7-2008: Jeg sendte en kopi adressert til vår kjære kulturminister også - han lar seg sikkert imponere enda mer over sakelighetsnivået.

Conan: Et av livets store høydepunkt fyller 10

Den 7. juli 1998 var jeg – sammen med min mor og min bror – på plass i studio 6-A hos NBC i Rockefeller-bygningen i New York City. Vi hadde billetter til mitt favoritt-talkshow, Late Night with Conan O’Brien, som jeg hadde sett live for første gang ca. ett år tidligere.

Det er vanskelig å forklare hvor stor fan jeg er og var av Conan uten å ta helt av. Showet hans gikk i flere år hver kveld i Europa, og jeg var like trøtt på jobben dagen etter hver episode – konstant! Humoren hans er 100% midt i blinken for min del, og her snakker vi magekrampe, tårer og brøling som folk ikke ville ha satt pris på. Det går sjelden en episode av Conan uten at jeg ler så jeg griner – her er det off-the-wall-moro fra ende til annen. CNBC hadde nettopp bestemt seg for at Conan (og Jay Leno) skulle taes av plakaten i Europa for å plass til mer golf og business-programmer, så det var flere grunner til å sette pris på dette som fort kunne bli en av mine siste store Conan-opplevelser. Blech!

Etter å ha sett ham så mye hver dag i 3 år, var det selvfølgelig stas å igjen skulle se ham – samt Andy Richter og The Max Weinberg 7 - live igjen. Disse folkene er som familie for meg – familie som bare kommer frem én time hver kveld, og ikke har noen som helst idé om hvem jeg er.

Hvis du noensinne har tenkt til å ha meg som emne i Kvitt eller Dobbelt, så kan du lese hva jeg skrev den gangen her. For dere som ikke er stalkere, skal jeg oppsummere minnene etter beste evne her, ti år senere.

Når vi ble plassert i salen, havnet jeg ved midtgangen, og etter litt publikumsoppvarming, ble Conan introdusert til stormende jubel. Han hoppet og spratt, sang og danset i kjent stil, og tok sine glade fans i hånda. Plutselig setter han øynene i meg og kommer rett mot meg. Tenk deg selv hvordan det føles når ditt idol, din helt, din favorittstjerne i hele verden, plutselig kommer mot deg på den måten. Hjertet banket, halsen tørket ut, øynene ble blanke, skallen svettet… Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva jeg skulle gjøre, og panikken var på god vei. Jeg måtte reise meg opp og fortelle hva jeg het. Jeg sa “Rune” med norsk uttale, og han så rart på meg. Så gliste han og spurte hva jeg VIRKELIG het, og stavet navnet sitt for meg. Jeg fortalte hvor jeg kom fra, og fikk en stor klem. Jeg er ikke stor på kroppskontakt med andre mannfolk (bortsett fra når jeg tråkker på dem på fotballbanen), men dette var stort. Så fikk han en kar i salen som lignet på Super-Mario til å reise seg opp, og jeg måtte gi ham en klem også. Deretter begynte Max og bandet å spille, og jeg måtte danse med Conan i midtgangen. Siden dette er den ene gangen i mitt liv jeg har danset, ble det en pervers mellomting mellom spedalsk twist og sånn som Eddie Murphy mener alle hvite danser.

Etter litt mer moro og dansing, sender Conan sin “assistent” Andy backstage for å finne en gave til meg, ettersom jeg hadde stilt opp i god sportsånd, samt for å knytte tettere bånd mellom våre land. Han gliste tappert og forklarte at det egentlig er et ganske ræva show, så de har ikke så mye å gi bort. Andy kom så tilbake og fortalte at jeg skulle bli den stolte eier av ekte talk-show-vert-sokker! Han hadde funnet sokkene som Conan hadde på seg på vei til jobb den dagen, og disse skulle så bli mine. Publikum vræler, og jeg er stolt og fornøyd.

Selve showet i seg selv var helt ålreit, men jeg husker ikke så mange detaljer etter ti år. Jeg var på TV også, i en sketsj hvor de viste publikum i et par sekunder. Stor stas.

En uke senere, så jeg Conan for siste gang på mange år på TV, og med en seriøs klump i halsen. Det kunne fort bli lenge til neste gang. Minnene herjet fortsatt i hodet mitt. Og for å gjøre sorgen komplett, kunne Conan fortelle at William Preston, skuespilleren bak figuren Carl “Oldy” Olson, hadde gått bort. De spilte en rørende (og hysterisk morsom) hyllest til ham, og når den var ferdig, skrudde jeg av TVen. Det var en fin måte å avslutte på.

Dessverre er jeg ikke i stand til å skrive med ord hvor utrolig møtet med Conan var, men det skal sies at det er få ting som overgår noe sånt. At det allerede har gått ti år siden det skjedde er skremmende – jeg har blitt gammel og feit i mellomtiden, mens Conan har fått kremjobben som erstatter for Jay Leno på The Tonight Show fra 2009 av. Heldigvis har nettet gjort det lettere å se litt Conan av og til, samt at jeg har plukket opp noen DVDer når jeg har vært i USA for å døyve smertene.

Leve Conan, og skål for 10 nye år med desperate ønsker om å være tilbake i et lite TV-studio på andre siden av dammen! :)

Hvor vanskelig er det egentlig å lure folk?

Nei, jeg snakker ikke om Terje Hauge.

Dette (samt resten av de 8 delene) burde være pensum for folk som tror på alt de ser på TVNorge.

Han er flink, og ikke snakk om at jeg forstår hvordan han gjør det han gjør.. Men han er en annerkjent luring som INNRØMMER at han jukser - da burde det ikke være noe stort sjokk at andre også kan gjøre det samme.

Mine favorittserier på TV

En samtale for noen dager siden fikk meg til å tenke på hva som egentlig er mine favorittserier på TV gjennom alle tider. Jeg liker litt av hvert, og som nerd kan jeg se på mye snåle ting; For moro skyld, her er mine nåværende 10 på topp favorittserier gjennom tidene:

10. Family Guy: En av de sykeste tegnefilmseriene noensinne, og en av få tv-serier som jeg aldri ser en episode av uten å le meg fillete. De drar ting enda lenger enn The Simpsons, og balanserer helt klart på feil side av grensen for god smak. Gotta love it!

9. Lost: Har sjelden opplevd et program som blir mer klaget på - "Man får aldri vite noe", "Historien går aldri fremover" osv. Hvis man ser på hva som faktisk har blitt avslørt i løpet av de tre første årene, er det vesentlig fremgang - og vi har fått vite MYE om hva som skjer og har skjedd på øya. Bare ikke alt. Fjerde sesong holder også et veldig høyt nivå - og ingen kan nekte for at historien nå raser fremover.

8. Band of Brothers: En lovlig kort serie til å være med på en sånn liste - kun 10 episoder pluss ekstramateriale. Dramatisert dokumentar om Easy Company, et kompani med soldater og deres opplevelser i 2. verdenskrig. Realistisk, nådeløs og utrolig bra. Actionsekvenser som skriker etter surround-anlegg. Basert på sanne historier, og således enda mer fantastisk. Man får rett og slett en utrolig respekt for disse menneskene og det de har opplevd. Sekvensen på slutten hvor man får se intervjuer med navn på de som overlevde er helt rå, og man kan forstå litt av frykten til de som var ved Bastogne, sjokket til de som fant konsentrasjonsleierne, og æresfrykten til soldatene som ser Speirs løpe gjennom hele Foy og tilbake for å opprette kontakt med et annet kompani.

7. Firefly: Også en kort serie - egentlig litt skeptisk til å ta med Firefly her, siden den bare fikk 14 episoder før den gikk i graven, men det er såpass bra at den utvilsomt også hadde klatret om den fikk leve lenger. 500 år frem i tid har menneskene flyktet fra jorda pga. forurensning, og kolonisert andre solsystemer. Vi følger Mal og hans besetning når de cruiser i utkanten av både galaksen og loven og prøver å slippe unna med litt ærlig tjuveri. Fikk en verdig avslutning i oppfølgerfilmen Serenity fra 2005. Suveren humor, og man kan til tider lure på nøyaktig hvem sine sokker Joss Whedon (mannen bak bl.a. Buffy) har røyka når han fant på dette her.

6. NYPD Blue: Etter 12 sesonger var det slutt på denne mørke, dystre og realistiske serien om livet på en politistasjon på Manhattan i New York City. Handler like mye om livet til Sipo og de andre som den gjør om all den sjuke kriminaliteten som foregår. Som alle andre show på lista hadde denne enkelte episoder som fikk meg til å gape. Og le. Alltid solid underholdning, alltid noen uventede vendinger, og hvis ikke Sipo er den hardest prøvde karakteren på TV, skjønner jeg ingenting.

5. The Sopranos: Denne serien gir noe som må omtales som et realistisk bilde av livet til en fiktiv mafiaboss, Tony Soprano. Han sliter med psyken, balanserer sine to familer, og prøver å få ting til å gå rundt. Mørk og slem humor, sjokkerende vendinger, brutale avstraffelser og italienske retter i hver episode! Totalt levde serien kun i seks korte sesonger, men rakk glatt å sikre seg en plass i evigheten.

4. Futurama: Kunne sannsynligvis ha klatret enda høyere hvis ikke onde Fox hadde tatt de av plakaten så altfor tidlig. Skapt av Matt Groening, mannen bak Simpsons. Intelligent fremtidsvisjon med mye obskur og surrealistisk humor. Lever delvis videre gjennom direct-to-DVD-utgivelser.

3. The Simpsons: Ingen show har vart lenger i prime time i USA enn denne amerikanske kjernefamilien. I 20 år har de vært igjennom de utroligste ting. Filmparodier og -referanser, politisk satire og samfunnskritikk er alle ingredienser når den gule familien utsettes for de sykeste historier. Her snakker vi bokstavelig talt mange hundre timer med rungende latter!

2. Late Night with Conan O'Brien: Fra 1993 har denne tidligere Simpsons-medforfatteren hatt sitt eget talkshow på NBC i USA. Helt sinnsyk humor, utrolig bra intervjuer, uforglemmelige karakterer - dette er underholdning og moro fire dager i uka for de som er så heldige å kunne se det! Hadde de gitt ut hans komplette verker på en DVD som kostet 50.000 hadde jeg tatt opp forbrukslån på dagen. Conan, Andy og Max huskes sammen med klassikere som Triumph the Insult Comic Dog, The Masturbating Bear, Space Whore, og så mye, mye annet. Jeg var så heldig og snakke og danse og herje med Conan i New York for snart ti år siden, noe som nok blir markert med et eget innlegg på bloggen. :)

1. Babylon 5: Joda, ujevne historier (spesielt i første sesong), lavt budsjett, skuespillere som brukte tid på å finne rollene sine.. Jeg er klar over alle feilene. Det er scener som er pinlige og flaue... men det er også en historie som overgår alt annet jeg har sett. Noen av episodene gir meg ujevn hjerterytme og gjør at jeg svetter. Episoder som Severed Dreams, Z'ha'dum og Sleeping in Light gjør ting som ingen andre TV-show har vært i nærheten av. Kanskje for spesielt interesserte, men jeg er ihvertfall en av dem! En serie der alt har konsekvenser, der historien fortsetter selv om en episode slutter og en ny begynner. Fantastisk!

Bare for ordens skyld, i listeform:

1. Babylon 5
2. Late Night with Conan O'Brien
3. The Simpsons
4. Futurama
5. The Sopranos
6. NYPD Blue
7. Firefly
8. Band of Brothers
9. Lost
10. Family Guy

Det er selvfølgelig veldig mye bra som ikke fikk være med på lista. Både gamle og nye favoritter måtte prioriteres ned i forhold til de ovennevnte. Jeg kunne sikkert ha forsvart å snike inn X-Files, American Dad, Ren & Stimpy, Robot Chicken, Drawn Together og masse annet her, men sånn ble det ikke denne gangen. I tillegg har jeg sikkert glemt en hel haug med godbiter. Jaja, skriv kommentarer og kjeft ivei!