Dørselgeren

Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til selgere. Ikke som mennesker – noen av mine beste venner jobber med salg. Bare når de er i selger-modus. Det har nok noe med at jeg er en innadvendt type uten spesielt gode kommunikasjonsevner. Når jeg da prater med noen som er utadvendt, pågående og som har øvd inn salgspitchen sin til fingerspissene, blir det fort monolog og en ukomfortabel følelse av å bli dominert brer seg.

Hvis man da kombinerer dette med oppsøkende salg, blir det enda litt verre. Telefonsalg, dørsalg, folk som står på kjøpesenteret og prøver å prakke på meg kredittkort, mobilabonnementer og aviser. Jeg har øvd inn forsvarsmekanismene etter beste evne. “Ikke interessert”, sier jeg, og går litt fortere enn normalt, med blikket stivt fremover. “Mobilen betales av jobben”. “I gave at the office”. Denslags.

Det ble derfor spennende når en dørselger fra Get ringte på for noen uker siden. En velkledd herre i siste halvdel av førtiårene. Svart dress, skallet med krans, stresskoffert. Han lurte på om jeg hadde tid til en liten prat. Det hadde jeg ikke, da det kun var minutter før vi skulle ha barnebursdag for Heidi.

Klart, hvis historien sluttet der ville dette vært et mer meningsløst blogginnlegg enn det jeg vanligvis presterer.

Av ren høflighet sa jeg “Du får heller komme igjen en annen dag”. Som den intense typen han viste seg å være, hoppet han på muligheten. “I morgen? Klokka 17?” kontret han. “Ugh”, tenkte jeg, siden jeg allerede visste at svaret kom til å være “Ikke interessert”. Men hva kunne jeg si? “Jeg er redd for mennesker, gå vekk og kom aldri tilbake”? Kan ikke være så svak på egen eiendom. Jeg sa “Går sikkert bra” og stresset inn igjen for å se på at Siv gjøre absolutt alt.

Dagen etter - sånn ca. 16:48 – så jeg ham igjen. Get-bilen hadde stått der siden jeg kom hjem, og han satt urørlig der inne. Han var ikke død. Han øvde sikkert på argumentene sine. Tenkte at jeg var et lett bytte. En konfliktsky, utilpass type som ikke vil klare å forsvare sitt slott.

Han hadde mye rett, men han kjente ikke til de andre sidene av min personlighet. Hevngjerrigheten, staheten, den komplette mangelen på evnen til å høre på andre når jeg vet jeg har rett.

Noen minutter før kl. 17 steg han ut av bilen. High noon, tid for handling. Heidi og Siv var ute for å sykle på sykkelen som førstnevnte hadde fått til bursdagen sin. Jeg var alene med Elin. Nesten 3 måneder gammel og klar til bruk som menneskelig skjold. Hvis han fikk overtaket kunne jeg alltids klype henne og bruke henne som unnskyldning for å krype inn igjen og gjemme meg.

På dette tidspunktet ønsker jeg å sitere fra “Forbrukerombudets retningslinjer for stands- og dørsalg”:


4.2 Oppførsel
Standsalg og spesielt dørsalg er en påtrengende salgsform, hvilket medfører at det bør vises varsomhet ved disse salgsmetodene. En for aggressiv og pågående oppførsel kan i seg selv være lovstridig.
 
Selgeren skal straks respektere et ønske fra forbrukeren om ikke å innlede eller å avslutte salgssamtalen. Det bør vises særskilt varsomhet ved salg til grupper som kan være særlig sårbare.

Det hele startet hyggelig, men ble fort surrealistisk. Det jeg mangler i sosiale evner, forbigikk han i evner til å prate annet enn jobb. Jeg gjengir utdrag av dialogen her for å illustrere:

Get: “Ja, dere hadde bursdagsselskap her i går?”
Meg: “Yep, eldstemann hadde bursdag”.
Get: “Hvor mange barn har dere?”
Meg: “Bare to, denne her og bursdagsbarnet”
Get: “Hvor gammel ble hun da?”
Meg: “Hun ble tre”
Get: “Og hvor gammel er denne da?” *peker på Elin* “To”?

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Hadde han aldri sett et barn før? Er det virkelig mulig å tro at en nesten tre måneder gammel jente er 2 år?

Meg: “Neida, hun er nesten tre måneder”.
Get: “Jaja. BLAAAAAAAAAAAAABLABLABLABLABLA…”

Jeg vet ikke hva tanken var her. “Avvæpne ham med interesse for barna hans, og så BAM!” eller noe sånt. Han hoppet ihvertfall med hodet først inn i en brutal tale om hvorfor Get er best og Altibox (som vi har i dag) gir deg kreft og spiser barna. Ikke så ille, men det var sånn passe ensidig.

Nå er jo jeg litt teknisk anlagt – jeg mistenker at jeg kjøpte de evnene med de sosiale gavene på et tidlig tidspunkt i livet – og har tilbragt noen timer foran TV. Jeg vet litt om hvordan det virker, og når det gjelder internet-linje (som også var en del av det han snakket om), så vil jeg påstå at jeg er i øvre halvdel av befolkningen når det gjelder kunnskap. Yep, jeg er selvgod også. En samling av fantastiske egenskaper.
Men når jeg kommenterte det han sa, var det nesten komisk å se hvordan han ble forstyrret av alt som ikke passet inn i propagandaen hans, og bare kjørte på med ting som ikke hadde noen relevans til det jeg hadde sagt.

Jeg kom så med det jeg tenkte ville være mitt stjerneargument – hvorfor jeg er skeptisk til Get og det punktet hvor den tidligere nevnte hevngjerrigheten kommer inn i historien. I den gamle leiligheten min var jeg nemlig Get-kunde i en årrekke. Problemene vi hadde med det var ikke utelukkende Get sin feil, men jeg ble etterhvert grundig lei. Joda, tv-signalene kunne være stabile i flere minutter av gangen, men når man ikke har noe liv kan man ikke leve med at skjermen ikke er der for å underholde deg. Toppen kom når fjernkontrollen min en dag sluttet å fungere for annet enn å slå driten (Get-boksen) av og på.

Etter å ha prøvd litt av hvert (bl.a. sjekket at batteriene funket og at den faktisk sendte IR-signaler), ringte jeg dem. Etter en god stund kom jeg igjennom til et kvinnemenneske som var bråkjekk og andpusten. Jeg forklarte problemet og min vitenskapelige fremgangsmåte for å forsøke å løse det. Hun snøftet “Åh!” og ble borte litt. Så kom hun tilbake og sa “Prøv nå”. Jeg prøvde, og fikk forandret kanal på første forsøk. “Ok”, sa hun og ventet litt, “nå da?”. Jeg prøvde igjen. Virket ikke. Jeg spurte hva løsningen var. Sitatet er ikke ordrett presist (dette er en stund siden), men innholdet stemmer: “Det er fordi du har grunnpakka med kanaler. Vi har hatt det problemet hos en del kunder. Når jeg skrudde på den utvidede pakka, fungerte det. Du må ha den.”

Kjenner du følelsen når hjernen eksploderer fordi ingenting gir mening i det hele tatt? Dekoderen fra Get klarte ikke å skifte kanal (eller noe annet utenom å skrus av eller på) fordi jeg ikke hadde den utvidede kanalpakken. Hvorfor i alle DAGER er det en sammenheng der? Hvilken teknisk grunn kunne det på NOE plan finnes for at det var en logisk sammenheng!?

Hjernen hoppet så ett nivå opp og spurte “Så jeg må betale for utvidet kanalpakke for å ha en fjernkontroll som fungerer?”

Svaret var ja. De var klar over problemet, men de kom ikke til å fikse det. Det berørte for få og de visste ikke hva det skyldtes, og siden de hadde en kjent fiks (utvidet kanalpakke) så var det slutten på visa.
Mitt kundeforhold med GET opphørte ca. 3 dager senere. Jeg betalte det som skulle til for å avslutte forholdet, og sverget på at jeg aldri mer skulle tilbake.

Jeg fortalte dette til dørselgeren. Han hoppet over i den mest velpolerte delen av talen hans – “GET var fæle før men nå er vi helt annerledes, For Realz™” – og fortalte villig om hvor grusomt alt hadde vært, men at nå var det bare snille og vakre mennesker som jobbet der og høy moral og kort ventetid på support.

På dette tidspunktet (ca. 10 minutter siden han ringte på) begynte jeg å bli litt lei, og fant ut at det var på tide å avslutte samtalen. “Jeg snakket med samboeren min om dette i går, og vi sier nei takk”. Haha! Trumfkortet! Paragraf 4.2! Jeg sa nei, han må gå! Bwahaha!

Han kjørte på. “Det er ikke tilfeldig at alle borettslagene velger GET. Vi gir de beste avtalene”. ALL OF MY WHAT!? Jeg er ikke noe borettslag! Paragraf 4.2! Gå vekk! Jeg vil ikke ha deg her!

“Det er greit”, svarer jeg, “men dette er ikke interessant for oss. Vi sier nei takk”.
“Supporten kom nylig på førsteplass på blabla kundebarometer som målte kundetilfredshet”

What the hell?! Nå må han vel gi seg? Jeg har sagt klart nei to ganger!

“Jeg forstår det, men vi har bestemt oss. Det er ingenting du kan si som får oss til å skifte mening”. Litt strengere i tonen nå. Jeg kan når jeg må. Har vært i militæret, for ikke nevne 3 år som pappa.

På dette tidspunktet kommer en hylende Heidi løpende. Hun hadde trynet på sykkelen og blødde på minst et sted. Siv kom rett bak og ga meg et blikk som sa “Hvorfor står du å prater med ham? Få ham vekk.” Jeg prøvde meg på et blikk tilbake som sa “Tro meg, jeg prøver. Kan jeg få is etterpå?”

Upåvirket av dramaet som foregikk rundt ham dronet han videre. “Vi har en veldig bra iPad-app hvis du liker å ta med deg tv’n rundt”.

Jeg kastet et blikk inn på operasjonsstua (badet) der Siv var igang med livredning i form av trøst og vasking, etterfulgt av plaster. Snudde mot ham og brukte øynene til å si “Nei. Nei! NEI! Gå vekk! NÅ!”

Mr. Sosiale Antenner valgte å ta en ny runde på at alle borettslagene velger GET.

Det var her at ønsket om å ikke være frekk eller uhøflig forsvant helt. Tenk på når Hulk mister besinnelen og blir stor, grønn og slem. Der var jeg med mine følsomme sosiale angster i alle deres former. Nok nå.

“Som du sikkert skjønner må jeg inn og bidra. Som sagt sier vi nei takk, vi blir hos Altibox” sier jeg i min mest påtatt høflige tone.

GET-mannen åpner kofferten sin og tar frem en brosjyre. Han åpner den og begynner å peke og forklare.

Jeg tar brosjyra fra ham, går inn og lukker døra.

Han forsvinner etterhvert fra området, etter sikkert å ha kjørt samme rutine med flere andre.

La meg gjøre det helt klart. Jeg var ikke redd for ham. Jeg synes bare det fryktelig ubehagelig å bli oppsøkt i mitt eget hjem på den måten. Særlig når han ikke ville gi seg sånn som paragraf 4.2 sier han må.

Jeg gidder selvfølgelig ikke å gjøre noe med det. Så ille var det ikke. Bare nok til å spy opp et lite blogginnlegg. Kjære GET-mann, du er sikkert en hyggelig fyr, men dette her er grunnen til at sånne som meg krysser gata for å slippe å snakke med sånne som deg.

Jeg er i utgangspunktet ikke mot markedsføring, men skal jeg kjøpe noe, så fikser jeg det selv. Jeg gjør research på nettet. Sjekker hva andre mener om produkter og tjenester. Ser på variasjoner i priser, forskjellige modeller, vurderer hva jeg virkelig trenger og hva jeg bare har lyst på.

Kommer det et chat-vindu med et menneske som vil prate om hva jeg er ute etter, stikker jeg.

Sånn liker jeg det, og sånn kommer det til å fortsette.

Jeg tror jeg skal kjøpe meg et skilt.

Good night, sweet prince – del III

(Første variant, Andre variant)

Innlegg i denne “serien” har stort sett handlet om de som ikke lenger er blant oss. De vi (dvs. jeg) savner, selv om jeg ikke nødvendigvis har noe seriøst forhold til den eller det som forsvinner. I dette tilfellet var jeg ikke klar over personen før han var død. Likevel føler jeg et slags ekte savn nå. Ikke dyp sorg, men definitivt en form for anger på at noe er over som jeg ikke fikk ta del i før det var for sent.

Dette er nok ikke noen nyhet for de fleste av dere – det skjedde for over en måned siden, og jeg ble ikke klar over det før noen uker senere. Sjokket har selvfølgelig gjort at jeg ikke har vært i stand til å skrive om det før nå.

Det var den respektable nyhetsformidleren Sunday Sport som kom med det først. Dette er en publikasjon som får “Se & Hør” til å fremstå som Financial Times i forhold til seriøsitet. Det nyhetsspeilet.no er for gale konspirasjonsfriker, er Sunday Sport for ufattelig irrelevante saker med eneste fellestrekk at de har negativ effekt på din IQ når de leser om dem. Som et eksempel, se artikkelen om Storbritannias dårligste transe-Cheryl Cole-lookalike.

De som var gamle nok husker hvor de var når Brå brakk staven. Dette kan fort bli et sånt øyeblikk for deg. Hold deg fast.

Den 26. August rapporterte Sunday Sport altså at Gordon Ramsays pornodverg-lookalike var funnet delvis spist i et grevling-hi. Det er en overskrift med såpass slagkraft at vi nesten må bryte den ned litt for å fordøye den.

Gordon Ramsay er såpass kjent at selv jeg vet hvem han er. En hissig kokk med minst ett reality-tv-program. Helt greit.

Pornodverg. Tygg litt på det ordet. For noen av oss er det dagligdags (ikke spør), for andre er det et konsept som kan få hjernen til å eksplodere. Dverger vet selvfølgelig de fleste hva er – de er som mennesker, bare mindre. Jeg har selv lenge latt meg fascinere og underholde av disse hva-man-nå-skal-kalle-dem. Jeg bryr meg åpenbart ikke om å være politisk korrekt, men hva er de? En egen rase? En mutasjon? En defekt? Samme det. Man kjenner stort sett igjen dverger på utseendet.

Og så er det selvfølgelig noen som må ta det litt videre og lage porno av det. Man lager jo porno av alt. Da kan ikke dvergene være noe dårligere. Vi mennesker har jo alltid brukt dverger som underholdning. I følge en turistguide for noen år tilbake, var det sånn at når Colosseum i Roma i gamle dager tidvis sto under vann, satt de sinte dverger ut på primitive flåter og fikk dem til å sloss med krokodiller og annet surr. Dette var før ville dyr begynte å synge og danse i Disney-filmer, så publikum elsket det. På bursdagen min i 2005 (muligens til ære for meg, vet ikke) ble 28 dverger drept og 14 hardt skadd i en arrangert slosskamp med en løve. Dverg-wrestling er stadig populært. Tucker Max hadde seg med en dverg. Dvergkasting er fortsatt en greie rundt omkring selv om siviliserte land har vært innom tanken om at det kan være feil. Dvergporno må vi nok dermed anse som en naturlig evolusjon slik verden har blitt.

Man skulle kanskje tro at små, stygge mennesker som har seg var nok, men neida. Det er nemlig enda bedre hvis de små, stygge menneskene ligner på ekte, kjente mennesker. Percy Foster (35) – han hadde et navn utover “Gordon Ramsay’s pornodverg-lookalike” – hadde sånn sett kanskje flaks med oppsynet sitt. Ikke nok med at han hadde tatt steget fra mening dverg til pornodverg, men han hadde altså status som lookalike-pornodverg for et relativt kjent menneske. I dvergsamfunnet er dette det øverste statusnivået ved siden av Fangene på Fortet-dverg.

Det er verdt å bruke en tanke på et samfunn som har utviklet seg dit vårt har kommet. Vi har porno. Folk betaler penger for å se andre ha seg, gjerne på en falsk og tilgjort måte. Folk betaler også penger for å se små friker gjøre det samme. Og av en eller annen grunn så har hjernene bak dvergpornobransjen funnet ut at dersom dvergene ligner på ekte mennesker, så er det enda bedre!

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med logikken. Jeg skal gjerne innrømme at jeg aldri har vært noen forbruker av porno. Jeg vet hva det er og har sett det, for all del, men for det meste synes jeg at det er helt omvendt av sport: Det er bedre å delta selv enn å se på. Men greit nok, noen liker porno. Jeg dømmer ikke. Jeg forstår ikke at dvergporno skal være opphissende for andre enn dverger, men den største bristen for meg kommer da i det jeg er ment å tenke “Men vent! Han har enkle milde fellestrekk med et kjent menneske! DA koker blodet!” – det funker ikke for meg. Det er selvfølgelig en mulighet for at det er jeg som er spesiell.

Til slutt kommer vi til den tragiske vendingen, avslutningen av setningen som setter krona på en allerede fantastisk story – det “faktum” at han visstnok ble drept og spist av en grevling.

Wow.

Dette ble oppdaget når myndighetene skulle gjennomføre et grevlings-gassings-opplegg. Det tror jeg ikke vi har her. Hadde vi gasset grevlinger, ser jeg for meg at det hadde vært en del av den offentlige debatten. I alle tilfeller tviler jeg på at kommunens grevlinggasser er mentalt forberedt på å komme over halvspiste pornodverg-lookalike-lik. Eller reflekterer det bare mine fordommer?

Percy, som var stjerne i “Hi-Ho Hi-Ho, It’s Up Your Arse We Go”, var visstnok under en del press, og man har ikke utelukket selvmord. Det er selvfølgelig tragisk at vi nå kanskje aldri får se “Midget MasterChef: Assbasters 7”, men det får eventuelt bare gå.

Jeg skal innrømme at dette stadig kommer tilbake til hjernen min. Litt fordi jeg synes det er morsomt, litt fordi jeg lurer på hva fremtidige generasjoner kommer til å tenke om oss. Kommer mine tipp-tipp-tipp-osv.-oldebarn om 500 år til å drive med slektsforskning, og finne ut at de hadde en fjern forfar som het Rune, som levde på den tiden da pornodvergene herjet på jorda? Jeg vet ikke, men jeg skulle ønske jeg kunne finne svar. Her sitter jeg kun igjen med spørsmål.

What the hell?

Vi satt og slappet av og så på TV, og et av programmene vi fikk med oss var Senkveld. Av og til moro, selv om enkelte av programlederne kan bli litt vel masete for min del.

En av gjestene var Mia Gundersen, som er med i noe dansegreier. Det er alltid noe hun er med på. Litt ala Katrine Moholt, og en hurv med andre som kjemper hardt for å virke relevante. I starten av intervjuet ble jeg vagt klar over en ting, og tanken vokste konstant i hodet mitt.

Denne dama var kanskje fin en gang. Nå begynner hun å vise tegn på å bli noe eldre. Og det er helt greit. Men det var ikke det som gnagde. Det var det faktum at Mia Gundersen åpenbart er tvillingen til John Fredriksen! De har samme øyeparti, samme kinnbein, samme kjeften. Det er ikke så lett å se på bilder, kanskje, men når man ser dem i bevegelse er det litt skummelt.

Det er jo ille nok at den ene datteren til Fredriksen har arvet grisegenene, det er på tide å bli bekymret når han er i stand til å videreføre genene sine til vilt fremmede. Men hva får man ikke til når man har nok penger?

For all del, jeg har kjemperespekt for John Fredriksen og alt han har fått til. Han er sikkert en kjempesmart type og en glimrende businessmann. Men for å si det relativt mildt – han er ikke så vanskelig å kjenne igjen.

Jeg vil uansett tro at dette er et hardere slag for Mia Gundersen, som tross alt er en dame som lever av å få folk til å tro at de vil ha henne, enn for Fredriksen. Jeg er heldigvis ikke i målgruppen (det hadde vært gjensidig mangel på interesse dersom hun i det hele tatt hadde vært klar over at jeg eksisterte), men tenk om jeg var singel og hun plutselig sto der. Jeg VET jeg hadde tenkt på Fredriksen minst én gang, ikke fordi jeg kjenner noen tiltrekning i den retningen, men fordi de er så like. Og man skal ikke ha mye fantasi for å erkjenne at selv den sterkeste sexdrift vil slite med å overleve tanken på John Fredriksen.

Heldigvis er jeg ikke blandt de som noensinne har fantasert om Mia Gundersen. Da hadde jeg hatt et problem nå.

Problemet med å se for mye på bildet av John Fredriksen er at jeg får et vanskelig forhold til å spise ribbe, og nå er det jo snart jul.

Jaja, det er ihvertfall helg. East side!

Skrivekløe

Noen ganger får man bare ånden over seg. Dette er en av de gangene. Jeg kan like gjerne legge det her som noe annet sted. Ikke les dette. Du kommer garantert til å ta skade av det. Det er ikke verdt det. Kvaliteten er på laveste nivå, selv for meg, og det sier litt. Du er herved advart.

-

En bil kjører litt for fort gjennom skogen noen timer nord for Oslo. Veien er asfaltert, men ikke bedre enn at farten går utover kjøreegenskapene til den slitte, gamle bilen. En konsentrert sjåfør stirrer tankefullt ut gjennom frontruta. Det er ikke kjøringen han konsentrerer seg om. Dype tanker strekker seg langt inn i sinnet og røsker i ting som har ligget der lenge. Noen av dem er som gamle venner, følelsen passer som en hanske, velkommen tilbake. Andre kunne godt ligge skjult for alltid. Men sånn ble det ikke.

Han smaker litt på bitterheten. Hvorfor er menneskesinnet sånn at man kan føle anger selv for noe som er utelukkende positivt? Anger er forresten ikke riktig. Det måtte gjøres, og han er glad for å ha gjort det. Han nøt det. Han gledet seg på forhånd. Så nei, anger var ikke riktig. Kanskje han rett og slett var lei seg for at noe han hadde gledet seg til så lenge nå faktisk var over? Det er nå engang sånn at en stor del av en positiv opplevelse var det å glede seg til den. Når den er her, og lever opp til forventningene, og så plutselig er over, og blir til et minne, er det kanskje ikke til å unngå at man føler en viss tomhet. “Buyer’s Remorse” er også en greie. Følelsen av at man har gjort noe dumt, når man har kjøpt noe, gjerne dyrt, som man kanskje egentlig ikke trenger, eller er usikker på. Men han hadde ikke kjøpt noe. Han hadde tatt noe. Og nei, han angret ikke.

Blålysene i bakspeilet vekket ham fra den hypnotiske tilstanden. Helvete! Er det én ting han ikke trenger nå, så er det oppmerksomhet. Særlig fra snuten. Hadde han kjørt for fort? Samme faen. Sikkert bare en trafikkpurk. Han ville ikke vite noe om dette. Ingen grunn til bekymring.

“Vognkort og førerkort”, sa politimannen inn gjennom det nedrullede vinduet. Han fikk det som han ville. En rask analyse av holdning, talemåte og blikket til den uniformerte fortalte alt man kunne ønske seg; Han var ikke verdensvant, ikke sofistikert, ikke et problem. En enkel sjel, ærlig arbeider, ikke noen idealist men opptatt av å gjøre det som er riktig i jobben sin. Ikke verdens sterkeste sinn. Det var greit.

“Du har en knust baklykt”, sa politimannen bak dokumentene. “Det er faktisk den aller vanligste klisjeen som brukes i historier der politimenn stopper hovedpersonene for å få inn informasjon eller poenger som er viktige for fortellingen.”

“Ok, det skal jeg få ordnet. Vet du om noe verksted her i nærheten? Jeg kommer fra Oslo og er ikke godt kjent”.

Politimannen likte dette. Han hadde en sånn dag der han ikke trengte mer friksjon, og det var forfriskende med en ydmyk bygutt. Han hadde hatt en følelse av han måtte sette på plass denne jyplingen, men det så brått ut til å ikke bli nødvendig likevel.

“Ca. 4km lenger frem er det en avkjøring på venstre side”, begynte lovens lange arm mens han lente seg inn mot vinduet. Greit nok at den fremmede virket ålreit, men det var greit å se om det var våpen, narkotika eller oppkappede horer som lå og slang i bilen. Sånt ville han ikke ha. Ikke i sin skog. “Du tar av der, og… steike helvete som det stinker her! Hva faen!? Har du hatt Tommy Steine i bilen, eller!?” utbrøt han og rygget instinktivt unna. Hånden dekket nesa. Grønnfargen kom smygende.

Mannen i bilen skjønte at dette fort kunne eskalere. Han måtte rydde opp, og det kjapt. En undersøkelse av bilen var det siste han trengte, og å drepe en politimann var ikke hans stil. De var tross alt på samme side.

“Jeg jobber på en lab hvor vi blander kjemikalier”, løy den fremmede med et klønete forsøk på en forsonende håndbevegelse. “Det var et uhell der, og jeg har akkurat hatt verdens lengste arbeidsdag. Får nok aldri stanken ut av bilen heller”, sa han og understreket ordene med et tappert men misfornøyd smil.

“Får nok aldri stanken ut av bilen heller”, gjentok politimannen.

“Så nå tenkte jeg bare at jeg skulle komme meg frem, ta meg en dusj og en whiskey, og forsvinne inn i drømmeland en god stund. Du trenger ikke å bruke tid på dette” sa han mens han gestikulerte forklarende med venstre hånd.

“Jeg trenger ikke å bruke tid på dette”, gjentok politimannen, og vinket ham videre.

“Helvetes stank”, tenkte den fremmede. “Må bli ferdig med dette, og det fort!”

Tankene svevde avgårde igjen. Han tenkte på hvem han var, hva han hadde gjort, og hvordan hans handlinger alltid hadde definert hvem han var. I sin ungdom hadde han alltid sett for seg at han skulle være på en viss måte – men tanker og handling stemmer ikke alltid overens, og andre oppfatter deg sjelden slik du oppfatter deg selv allikevel. Men han angret fortsatt ingenting, og hadde ingen planer om å unnskylde seg overfor noen. Han var den han måtte være, og ingen kunne peke på at han hadde valgt feil underveis. Det handlet bare om perspektiv. Ingen kunne dømme ham uten å ha vært i hans sko, opplevd det han har opplevd, sett det han har sett. Sånn var det også tidligere samme kveld..

Den fremmede gikk med selvsikre skritt fra Aker Brygge mot Oslo Rådhus. En lekende vårvind prøvde å ta tak i det korte håret hans, men ga fort opp. Trikken kjørte forbi på skinnene rett før han skulle til å passere, og han lot den skli forbi uten å tenke mer over det. Tankene hans lå noen hundre meter lenger frem. Rådhuset. Det var så faens åpenbart, han måtte være blind for å ikke se det, men etterpåklokskap hjelper ingen. Nå kunne han nesten kjenne det. Eller.. det var ikke det at han kjente noe. Det var det at han ikke kjente noe, noe som burde ha vært der. Noen forsøkte å holde seg skjult, og tok i litt for hardt.

Han gikk rolig inn døra til Oslo Rådhus. En av de mange evnene han hadde var å ikke bli lagt merke til om han ikke ville det – ihvertfall av vanlige folk. De myke skoene hans lagde lite lyd på steingulvet i hovedsalen, men han visste selvfølgelig at han var oppdaget. Han fikk en følelse av hat, sinne og frykt, og så instinktivt opp mot toppen av trappen som så mange konfirmanter hadde fantasert om å ramle ned. En diger skikkelse stirret ned på ham, kledd i svart, og fikk alle alarmene i hodet hans til å gå av. Men han var bedre enn å la seg bli påvirket av noe sånt. Vår helt gikk rolig mot trappen og begynte på trinnene.

- “Trappen er veien til avgrunnen, gamle venn”, runget det fra den svartkledde skikkelsen på toppen, og ordene kom tilbake som ekko fra den store salen. Skikkelig surround. “Snu nå, før det er for sent”.

Noen sekunder gikk før svaret kom oppover fra bunnen av trappen. “Avgrunnen og dommen er din, og du vet jeg ikke kan snu ryggen til dette. I kveld er alt over”.

- “Ditt fjols! At du er dum nok til å bli gitt all den makt du kunne ønske deg, og så bare gå din vei er én ting. Men å tvinge dine egne fiaskoer på andre og opptre som en arrogant dommer overfor de som ikke er like svake, vitner om hvor fjernet du er fra virkeligheten!”

Den store, svarte figuren hadde mye raseri i seg, og det var tydelig at han mobiliserte det han hadde av reserver. Det kjente han helt ned til midten av trappen dit han nå hadde kommet. Dette kom til å bli bråk. Og vondt. Men det måtte gjøres. Han svarte ikke, bare fortsatte å gå selvsikkert mot toppen.

Fra toppen kom det brått en mer forsonende, nesten sørgmodig tone. “Vi vet begge utfallet her. Dette er slutten for meg. Men tar du for lett på det, skal jeg faen meg sørge for at det svir. Du gjør klokt i å ikke undervurdere meg!”

- “Ingen fare, gamle tyrann. Vi har begge visst at denne dagen ville komme lenge. Du kan forsøke å rettferdiggjøre dine overgrep så mye du vil, men vi vet begge at du har fortjent straffen som kommer. Sånn har det alltid vært, og det slutter her, i dag, med deg.” Stemmen var rolig og balansert. Konsentrasjonen var på topp. Her kunne det brake løs når som helst. Det forvridde, grusomme ansiktet til den onde var nesten smertefullt å se på. Men slik var han altså blitt kjent for verden. Det var utrolig at ikke flere hadde forstått at han var ond tidligere.

- “Du tror det slutter med meg!?” – latteren runget utover salen. “Du ER et fjols. Når jeg er borte, vil andre ta opp arven. Og de vil vente, forberede seg, til den dagen da du skal få smake prisen for dine feil.”

- “Ondskapen vil aldri dø”, innrømmet den fremmede motvillig. “Men vi kan heller aldri akseptere den. Det jeg kan gjøre, derimot, er å sørge for at dine grusomheter tar slutt, for alltid, her i dag”.

- “Til døden, da” var det kalde, rolige svaret.

En rød stråle sprang ut av høyrehånda til den mørkkledde med et sprak, og han løftet lyssabelen til ansiktet – en hilsen, et tegn på respekt. At man gjør dette overfor sin egen drapsmann var en god indikasjon på at dette var et monster som gjorde ting på gamlemåten. Vår helt tente sin blå lyssabel som svar. Han hadde ingen fordel av å stå nede i trappa, så han hoppet over fienden i et kjempesprang, hele tiden på vakt etter snikangrep. Et par hogg med lyssabelen ble lett parert, men han kjente at dette kanskje ikke ville bli så lett som han hadde håpet. Midt i et kombinasjonshugg slapp den mørke fyrsten lyssabelen med den ene hånda og utløste et elektrisk lyn – det kunna ha vært slutten dersom den fremmede ikke hadde rullet unna i siste liten. Han var defensiv, forsiktig. Han var den beste av de to, og den eneste av dem som var i form. Den store, tunge sith-fyrsten trengte bare å slite seg ut, så ville alt være over.

Han tok imot et par nye kombinasjonsangrep, og dukket unna et uventet slag. Han klarte så å snu overraskelsen til sin fordel i det han brukte sin egen manglende balanse til å falle bakover og levere et spark mot fiendens venstre kne. At det var en løs treff gjorde ingenting – han fikk ødelagt rytmen til den onde, og var med ett på offensiven. Noen av de som jobbet på rådhuset skrek, pekte og løp avgårde. De fikk bare komme seg vekk. Ikke mist fokus nå. Forutse alt. Reager riktig. Han gikk igjennom flere standard-kombinasjoner med lyssabelen, mer for å slite ut den kvapsete sithen enn for å bryte gjennom forsvaret og levere et dødelig hugg.

Et kvarter senere lå vår helt på gulvet og pustet tungt. Han hadde vunnet. Det var mer fight i ondskapens fyrste enn han hadde ventet, og han hadde blitt utsatt for alle tjuvtriks som fantes, men til slutt fikk han dratt til seg fiendens lyssabel i et uoppmerksomt øyeblikk, og da var det i praksis over. Den grusomme hadde desperat forsøkt å bruke Kraften til å forsvare seg, men det grisestygge hodet hadde forlatt nakken kun få øyeblikk senere. Utmattelsen måtte vente. Det var ritualer å ta hensyn til, og selv om utseendet på monsteret hadde vært grusomt, var det ingenting mot stanken som nå fylte hele den store salen. Dette måtte ordnes, og det fort.

Bilen stoppet 50 meter fra en liten høyde. Det var ingen i nærheten. Alt var klart. Han åpnet bagasjeluka, og de døde øynene til den grusomme sith-fyrsten stirret mot ham. Skuffelsen over eget nederlag var som meislet inn i det fryktelige ansiktet. Vår mann tok hodet under armen og viste imponerende styrke i det han løftet den digre, stinkende kroppen opp og la den på ryggen. Med tunge skritt gikk han mot høyden, hvor en slags båre av tre sto klar. Liket ble lagt på plass og hodet plassert omtrent der det ville ha vært om det fortsatt satt fast. Han sukket. Det var over. Verden hadde aldri helt forstått hvor mye ondskap denne skikkelsen hadde påført dem. Det var egentlig hans største talent – å få folk til å tro at han faktisk ikke var en grusom, ondskapsfull, stinkende, grisestygg jævel. Men nå var han fremfor alt død. Og det måtte han forbli.

Flammene reiste seg fra det store bålet, og slukte den digre kroppen. Om det var stanken som fikk det til å brenne så godt visste han ikke, men en voldsom varmeutvikling ble det likevel. Trollbundet av flammene sto vår fremmede helt i dype tanker. Ville noen ta opp arven etter ondskapens fyrste? Hadde han allerede lært opp noen? De var alltid to. En mester, en lærling. At dette var mesteren var det ingen tvil om. Hadde han rukket å trene opp en arvtager? Når han innså hvilken vei det gikk, hadde han kanskje gitt seg litt for lett, slik at lærlingen kunne snike seg usett unna og fortsette deres uhellige arbeid?

- “Ikke godt å si”, tenkte vår helt i det han snudde seg rundt og gikk rolig mot bilen. “Men i år blir det ihvertfall ikke Allsang på grensen”.

Bittert comeback eller anstrengt fortrengelse av glis?

Jeg har fått litt kjeft i det siste (ok, et par kommentarer her og der) fordi jeg ikke har blogget så mye ondskap på en stund. Bare glede og dansende alver overalt, og det kan vi ikke ha noe av. Men det har ikke vært lett. Det har vært en vanskelig tid – jeg har rett og slett hatt så mye medgang i det siste at det har vært vanskelig å være sint. Det er ikke så lett å kalle frem raseriet når det meste går din vei.

Heldigvis har man fiender som ikke svikter.

Neida, de har nok sannsynligvis ikke noe utpreget fiendskap til meg. Men jeg hater dem som pesten. Og i bilen på vei fra en lang installasjon i dag, møtte de opp i radioen for å fyre opp under hatet og få blodet til å koke.

Noregs Mållag. Det klør i nevene bare jeg hører navnet.

Til de av dere som har et nogenlunde positivt forhold til nynorsk: Dere kan godt slutte å lese nå. Dette kommer ikke til å bli sakelig eller noe du får noen glede av. Uansett hvor gode og riktige argumenter du måtte ha, vil jeg bare fnyse og ignorere dem. Det gjør jeg jo alltid allikevel, men spesielt i dette tilfellet.

Tilbake til radioen. En eller annen gurk i mållaget har fått det for seg at det bør vurderes å fjerne momsfritaket for aviser som ikke har en viss andel nynorsk innhold.

Allerede her fniser vi i fellesskap og rister på hodet - “Ha ha, de snåle utkantsnissene, har noen puttet syre i narkotikaen deres igjen?” spør vi oss mens vi instinktivt gjør klar til å overse dem igjen. Alltid er det noen her i landet som skal tvinge noen til å slutte med noe de ikke selv liker. Avholdsfolket er mestre i det, de spilleavhengige også. Hva blir det neste? Skal Blindeforbundet kreve at vi andre slutter å se for å redusere forskjellene? Må vi gjemme armene våre når vi skal på fest sammen med folk fra Amputertes Landsforbund?

Målnissen mente at momsfritaket i aviser er en indirekte statsstøtte til disse avisene. Og det kan nok stemme – for aviser vil vi jo gjerne ha. Selv om ikke alle leser dem. Jeg for eksempel. Jeg foretrekker å være ignorant og ha sterke meninger på instinkt, hold de jævla faktaene deres for dere selv. Anyway, så mener han videre at aviser som nekter sine ansatte å skrive på nynorsk (noe visstnok få gjør i praksis, selv om de ofte har sterke preferanser for bokmål) i praksis er språk-rasister, og at dette summerer seg opp til å bli statsstøttet diskriminering.

Kjære herr forvirrede språknisse – hei hei til deg! Verden her! Du husker oss? Synes du ikke det er pinlig at vi lever i et knøttlite land med to offisielle skriftspråk (tre hvis vi teller med reinsdyrpulerne som løper rundt i klovnedrakt oppi nord, men hvem bryr seg vel om dem?), der det ene er en konstruert sammensetning av masse forskjellige dialekter som aldri har eksistert som et eget språk på egen hånd? Hvorfor insisterer dere så instendig på å forsøke å tvinge driten deres ned i halsen på oss andre? Ikke gi meg mer dritt om språkrikhet og vakre lydmalende ord. Vi trenger språket for å gjøre oss forstått – bokmål fungerer i massevis! De fleste av oss forholder oss faktisk til det allerede. Det er forholdsvis moderne, og selv om det til tider kan virke litt fattig sammenlignet med de store verdensspråkene, får vi det som regel til. Nynorsk er den stygge, halvtomsete tvillingbroren som familien holder gjemt på loftet, fulle av skam og i et evig håp om at ingen skal avsløre deres livsløgn. Nynorsk er han som ingen inviterte på festen men som tvingte seg på likevel, drakk opp all alkoholen, voldtok damene og urinerte triumferende på arrangøren før han svimte av i en pytt av sitt eget spy midt på dansegulvet. Nynorsk er mutant-kjærlighetsbarnet til Per Inge Torkelsen og Tommy Steine etter het, radioaktiv man-love. Deilig mentalt bilde? Det er sånn jeg føler det for nynorsk.

Jeg boikottet nynorsk i alle nivåer det dukket opp i min skolekarriere, og fikk karakterer deretter. Da som nå dreit jeg i det meste og tok ikke det så tungt. I en periode hvor jeg forsøkte å lære nyansene i et allerede komplisert nok språk som norsk er (og noe jeg på ingen måte regner meg som utlært i), var nynorsk kun en forvirrende irritasjon. Det var likt nok til at det ble vanskelig. Jeg har ikke tall på hvor mange femtilapper jeg har rettet til “Norge” – du vet, egennavnet på vår nasjon. Hvor “Noreg” kommer inn i bildet vet ikke jeg, men det er noe LATTERLIG PISS som dere kan trekke tilbake inn i den mørke ræva dere dro det ut av.

Målfolkets favorittargument er at bokmål er dansk. So fucking what? Vi var underlagt Danmark en liten stund, det er en del av vår historie og har faktisk bidratt til den naturlige evolusjonen av språket vårt. Skal vi fornekte historien? Hvis du ikke hører forskjell på dansk og bokmål i 2009 er det kanskje ikke alle oss andre det er noe galt med.

Enkel oppsummering: Bokmål er det eneste naturlige skriftspråket vi har her i landet. Sossene kan få beholde riksmål som en kuriositet, men nynorsken må brenne så fort som mulig.

Merk: Dette er ikke et angrep på dialekter. De digger jeg. Men det er forskjell på en dialekt og et konstruert skriftspråk. Måtte Ivar Aasen brenne til evig tid, skadene han har påført det norske samfunn er ubetalelige og kan aldri tilgis.

Og til dere utkants-gurker som trosset advarselen og leste helt ned hit: Nå er det slutt for denne gang. Grip hardingfela, sett deg på fjordingen og ri inn i solnedgangen med roser i kinna og et friskt eple i hånda. Som premie for din utholdenhet skal du få Runes Ironipris: Analsex med Den evige Toer, Tone Damli Aaberget. Tell her I sent you.

Ønsker for 2009: La medieklovnene dø!

Om litt over en måned står et nytt år foran oss. Et år med muligheter og håp vi aldri har sett maken til – USA får sin første svarte president, SV i regjering blir forhåpentligvis permanent flyttet til historiebøkenes “Største flauser”-seksjon, og vi skal se om vi klarer å komme over en finanskrise som i stor grad drives av våre hjernedøde venner i media.

Et håp jeg personlig har, er at vi også kan spares for en del mediahorer som rett og slett har blitt for slitsomme. Det virker som om TV, radio og aviser tror at vi som er så uheldige å utgjøre folket ikke har noe annet å gjøre enn å sitte hjemme og gape og ta imot alt de serverer oss rått. Dessverre har de i stor grad rett – og derved klarer de å styre hva vi liker og hva vi bruker tiden vår til på en måte som burde gjøre oss veldig, veldig bekymret.

Min personlige topp 3-liste over folk jeg klarer meg fint uten resten av livet toppes av Tommy Steine. Jeg håpet han skulle bli med i dragsuget da hans tilsvarende kvalme kompis Jan Werner tok kvelden, men akkurat som med Wenche Foss (som ikke kommer inn på topp 3) var det for mye å håpe på. Mr. Steine går hardt ut og prøver å fremstå som to personer; På den ene siden er han selve definisjonen av *kul*, konge på byen og fittemagnet av en annen verden. På den andre siden er han Mr. Family Entertainment, med “Allsang på Grensen” som kvalmende høydepunkt. Selv har jeg hatet ham allerede fra han vanhelliget TV-skjermen i “Bot og bedring” midt på nittitallet. Nå er ikke dårlige norske situasjonskomedier noe ukjent fenomen, og selv med fokus på en av landets med rette mest forhatte grupper – parkeringsvakter – klarte Steine å være overraskende irriterende, i motsetning til f.eks. narko-sympatiske Sturla Berg-Johansen. I en verden der man ikke kunne skru av TVen og Tommy Steine stadig var å se i kopekassa, hadde jeg forlengst blitt spist av mitt eget raseri der jeg gremmet meg over hvor kvalm og ufyselig det gikk an å være.

Steget er selvfølgelig ikke langt til nr. 2 på lista. Å erklære seg selv som humorist kan hvem som helst gjøre, men det skal jobbes litt for å være så anstrengt og slitsom som Per Inge Torkildsen er. Sist klarte han å ødelegge Nytt på Nytt for undertegnede med sine uendelige, usammenhengende og totalt umorsomme rablerier som gir like lite mening som de er underholdende. Mannen eier ikke talent, og geniale Espen Eckbo hadde en meget presis parodi i “Tonight med Timothy Dahle” der en Thorkildsen-kopi maste på i loop og nesten klarte å matche originalen når det gjaldt å være bortkastet sendetid. Det er trist at norsk humor fra utenfor hovedstadsområdet så totalt skal domineres av verdiløs møkk som Oluf, Raymond, Mossa (fra “Du skal høre mye”) og vår tragiske Per Inge. De idiotiske meningene hans om politikk og idrett er en ting, men at diverse TV-kanaler fortsetter å dytte denne talentløse åndsamøben inn i stua vår viser hvor lite respekt de faktisk har for det norske folk. Kjære Per Inge, hvis du ønsker at jeg skal le av deg, blir du nødt til å kjøre en brennende bil utfor et stup. Jeg ønsker deg lykke til med det!

Siste nisse ut i denne omgang har en god plass på pallen, men han er likevel et stykke unna å være så irriterende som de to første. Uansett er det vel lite sannsynlig at vi har sett det siste av Tshawe Baqwa helt enda. Jeg får helt mark hver gang han er på skjermen med sine morsomme ablegøyer og artige påfunn (Sarkastisk? Jeg?), og hadde jeg ikke allerede vært på vei til å kvitte meg med Get-abonnementet mitt ifm. flyttingen i sommer, hadde jeg kuttet det på prinsipp når de begynte å bruke ham i reklamene sine. Dette har ingenting å gjøre med det at han er neger (de to hvite over her knuser ham totalt), kun at han er en fryktelig irriterende type. Det hjelper sikkert ikke at han representerer en “kunstform” som for meg er musikkens svar på HIV – i.e. vi burde bruke alle ressurser på å utrydde den så fort som mulig – men han viser i alle sammenhenger at hans talenter for å være plagsom strekker seg langt utover det musikalske.

La oss sammen bruke stemmeretten vår for å slippe å se mer til disse klovnene. Våre barnebarn kommer en dag til å lese om “Mot i brøstet” og “D’ække bare, bare Bernt” i historiebøkene, og se anklagende på oss med blanke øyne. “Hvordan kunne dere?”, vil de spørre, og du vet at du ikke kan gi noe godt svar. La oss ikke gjøre det vanskeligere enn det allerede er, og begrave disse skamplettene sammen med Vidkun Quisling, Arne Treholt og Kristin Halvorsen mens vi enda har en viss selvrespekt i behold.

Klage på NRK-lisensen

Det er ingen hemmelighet at jeg er sterk motstander av NRK-lisensen. Men når Siv og jeg nå må betale dobbelt for inneværende halvår, blir jeg sinna – og da er det tid for usakeligheter. En eller annen kommunist hos NRK får kose seg med å avslå følgende klage (personlige detaljer utelatt) som blir postlagt i morgen:

Rune Jacobsen 
XXXXXXXXXXXX 
XXXXXXXXXX
Lisensnummer XXX XXX XXX

Drammen, 28/7-2008

Klage på urettferdig ilagt kringkastingsavgift

Kamerater,

I april 2008 besluttet min kjæreste (Siv XXXXXXXX, lisensnummer XXX XXX XXX) og jeg å kjøpe oss et hus og flytte sammen. I denne sammenheng flyttet jeg inn i hennes leilighet mens vi startet husjakten - i midten av mai (15/5-2008) fikk vi tilslag på huset vi nå bor i, og kontrakter o.l. ble undertegnet 23/5. Det er kanskje nærliggende å tro at vi i lykkerusen over vårt eget sted å bo nå tenkte "Hurra! Vi eier vårt eget hus! Nå må vi forte oss og informere NRK!", men som de dårlige partisoldater vi er, prioriterte vi forsikringer, flyttemeldinger, lån og lignende - filleting man gjerne lett lar seg distrahere av i en slik prosess.

Når vi så tok over huset 15/7-2008 og meldte flytting til bl.a. Posten, gikk det ikke mange dagene før vi fikk tilsendt hver vår faktura med lisenskrav for det neste halvåret. Først ble vi lattermilde - alle moderne mennesker synes jo det er komisk at man i 2008 må betale lisens for å eie et TV-apparat - men etterhvert også triste av at dette tvangsabonnementet basert på en latterlig hjemmel i vår tid med digitale bakkenett, kabel-TV og parabolantenner fortsatt får eksistere. For all del - prinsippene om dobbel beskatning er noe staten Norge ikke lenger later som om de bryr seg om, men at man skal betale lisens til ett av mange TV-selskaper, som ikke engang står for distribusjon av TV-signalene (noe alle i Norge fremover må betale Riksnett eller ett av flere alternativer for), og som på meget tvilsomt vis snirkler seg rundt bestemmelsene om reklame/sponsing av TV-sendinger (ref. "LOV 1992-12-04 nr 127: Lov om kringkasting", §3-2 til §3-4), det er like patetisk som det er et godt eksempel på hva for slags totalitært regime vi lever i.

Når vi ringte NRK Lisensavdelingen for å opplyse om denne feilen, ble vi registrert som én enkelt husstand, men fikk streng beskjed om å betale begge lisensene for kommende halvår likevel. At forfallet på fakturaene var 13/8-2008 hadde ingenting å si - dette skulle vi ha meldt fra om før 1. juli, og siden vi ikke gjorde det, finnes det ingen vei tilbake. NRK vil med god samvittighet kreve inn lisens for et fullt halvår (183 dager fra 1/7-08 til 31/12-08) selv om de ikke har noen som helst rett på lisens for de 169 siste dagene - 92% av tiden som dere belaster oss for.

Dette er selvfølgelig fullt i tråd med de gammelkommunistiske prinsippene NRK drives med, slik som det fremgår av tidligere nevnte lov, §6-1: NRK er et aksjeselskap, men staten skal eie alle aksjene. Dette er som demokratiet i gamle Sovjet der man kunne stemme på hvilket som helst av det ene alternativet man ville. Forøvrig lever også Sovjet - som ikke burde være noe fremmed for NRK - i ånden i samme lov, §8-4, hvor staten gir seg selv full anledning til å legge beslag i personlige eiendeler, lønn o.l. hvis de skulle finne det for godt - selvfølgelig uten å måtte forsvare sine avgjørelser for noen. Om det så var de siste pengene man hadde igjen til for å sørge for mat til et barn, kommer staten og tar dem med et smil. Som gode byråkrater er jeg sikker på at dere leser dette med et smil og tenker "Loven er loven" og lar bruddet på alle rettferdighetsprinsipper varme dere om hjerterota. Det er ikke rart at det blir vanskelig å ha respekt for loven når den er så til de grader bygget på idioti, urettferdighet og grådighet.

Jeg er selvfølgelig ikke så naiv at jeg tror en appell til sunn fornuft vil rokke ved deres overbevisning om at dere gjør "det rette", men jeg håper likevel å lede oppmerksomheten til en åpenbar urettferdighet i lovverket: Hvis jeg hadde solgt mitt TV-apparat til noen som ikke hadde TV fra før av, ville de i følge "FOR 1980-10-23 nr 8798: Forskrifter om fjernsynsmottakere" §2 kun ha betalt for den gjenstående delen av lisensperioden. Lovverket åpner derved for å betale kun for deler av en periode, hvis man ikke har gjort det fra før. Overraskende nok sier det dog ingenting om de som allerede har betalt, og som så ikke lenger har TV-apparat; De har allerede betalt, og er ikke lenger interessante. Få igjen penger for den perioden man ikke lenger har TV, sier du? Om du så selger TVen dagen etter at du har betalt tvangsabonnementet på den norske stats propagandaapparat, kan du se langt etter pengene. Ditt halvår er betalt, mange takk, lykke til på din ferd. Tankegangen bak dette lovverket viser at staten ser seg selv som sola, og alle andre som små, irriterende planeter som skal betale dyrt for å virre rundt. Jeg skulle like å se noen klare å forsvare hvorfor det er sånn.

Til opplysning solgte jeg ifm. med at vi flyttet sammen mitt TV-apparat til samboeren min for NOK 1,-. I forskriftene nevnt i forrige avsnitt, §4, står det:

Mottakere som bare brukes av kortinnehavere/avgiftsbetaleren selv og ektefellen, eller av øvrige husstandsmedlemmer som helt forsørges av han/henne, forutsatt at mottakerne er plassert i boligen (herunder hytte eller landsted o.l.) eller bringes med til midlertidig opphold utenfor hjemmet. Den som har trygd, føderåd eller studielån, regnes ikke som forsørget av andre.

Hvis det er et absolutt krav at man må være gift (noe vi ikke er) eller at jeg må forsørges av henne (noe jeg ikke gjør), kan jeg opplyse om at mottakeren kun brukes av avgiftsbetaleren (ref. første avsnitt), da frykten for at TVen plutselig skulle kunne komme til å vise bilder fra NRK blir for mye for meg - dette orker jeg ikke tanken på etter kontakt med deres organisasjon.

Jeg har ingen illusjoner om at dere kommer til å se saken fra min side, men er man dum nok til å bo i dette landet, er man dum nok til å håpe. Jeg venter med å betale mitt tvangsabonnement til denne klagen er behandlet, og ser frem til deres godt begrunnede svar som utvilsomt vil gi meg patriotismen tilbake og få meg til å bøye meg fremover for å motta Den Norske Stats rettferdighet med full kraft.

Referanser:
http://www.lovdata.no/all/hl-19921204-127.html - Lov om kringkasting
http://www.lovdata.no/for/sf/kk/xk-19801023-8798.html - Forskrifter om fjernsynsmottakere

Do svidaniya,

Rune Jacobsen

Som det står, har jeg ingen forhåpninger om at de tar til seg usakelighetene, synes bare det var greit å si ifra. Siv er så lamslått av forlegenhet at hun ikke orker å si noe som helst. :)

EDIT 31/7-2008: Jeg sendte en kopi adressert til vår kjære kulturminister også - han lar seg sikkert imponere enda mer over sakelighetsnivået.

Kompenserar ni lite?

Jeg er ikke en av de som har et altoverskyggende behov for å disse svensker – de er helt ålreite folk som regel, og har ingenting å skamme seg for. Sånn sett er de like nordmenn. Dessuten så kan man jo ikke kjøpe mat på restaurant i Oslo uten å bli servert av en vennlig, blond svensk pike, så da må man jo nesten bare like dem.

Men under en harrytur her for noen uker siden, kjøpte vi en tube tannkrem som var preget av litt oljekomplekser. Ikke bare har de behov for å være større – de må nøye seg med å dominere med tannkrem.. Hihi!

 

Good night, sweet prince - may your final journey be peaceful

Jeg har en personlighet som preges av mye rart. Jeg er vanligvis ganske tålmodig, men hvis jeg bestemmer meg for det, kan jeg hisse meg opp på en måte som gjør at jeg blir skeptisk selv. Jeg er allergisk mot å lære ting, med mindre det er et snev av interesse tilstede – da kan jeg sluke fagbøker i et tempo som banker lesing av skjønnlitteratur med en faktor på 100.

Og så har jeg en sinnsyk kjærlighet for snåle, uvesentlige og meningsløse bakgrunnsfigurer som dukker opp flere ganger. Hæ? I Family Guy har vi den onde apen som bor på rommet til Chris. Man ser den én gang, i 3-4 sekunder, og så går det bokstavelig talt 3 år i serien før man ser den igjen. Siden dukker den opp med ujevne mellomrom. Samme med kjempekyllingen Ernie som Peter har et anstrengt forhold til. En gang tidligere i livet sloss de to så fjærene føyk; Plutselig, mange år senere, dukket kyllingen opp igjen og fortsatte kampen. I Simpsons og Futurama har vi de fattige og sultne barna/robotene. Det er mange eksempler på sånne bakgrunnselementer som går igjen og gir mye glede for sånne som meg som synes det er bra å følge med.

Jeg leser en del tegneserier på web – det er mye moro her, og det er også en del fryktelig dårlig. En av favorittene mine er Cyanide & Happiness. En dårlig tegnet, primitiv greie med mye ondskapsfull, svart, dyster og mørk humor.

En av figurene som har gått igjen her og gitt meg mye glede er The Purple-Shirted Eye Stabber (PSES). En figur som ikke har noen andre karaktertrekk enn fargen på skjorta og det faktum at han stadig stikker folk i øyet med en kniv, men som likevel har blitt utrolig populær til tross for at han bare har dukket opp i 6 striper av nesten 1000.

Hans første opptreden var ganske typisk for C&H – helt off the wall dukker han plutselig opp og gjør sin greie. Under en uke senere dukker han opp igjen – her begynte mange av oss å virkelig sette pris på hans særegne stil og spennende eventyr. Over et halvt år går så før han gjør sitt tredje stunt, nok en gang med et sjokkerende utfall. En måned senere snakker vi om et seriøst triumferende comeback – nesten så jeg fikk gåsehud igjen, bare ved å tenke tilbake på det. Ett år etter sin debut, dukket PSES igjen opp i denne reklamen for C&H’s nye nettbutikk. Så, 31. juli 2006, fikk vi det foreløpig siste innslaget fra hans liv, i det C&H kaster et selvkritisk blikk på sine egne svakheter.

Siden den gang har vi ikke sett noe til ham, og jeg må innrømme at det har vært tungt. Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har ligget våken og tenkt på hvordan det går med ham, bekymret og spent, men uten å få svar – fortvilelsen ble kun avløst av søvn når jeg var utslitt av hikstingen og tårekanalene var helt tomme.

Så, tidligere i dag, var jeg innom for å sjekke dagens episode, og allerede i første rute, møter vi vår gamle venn. Årene har ikke vært snille mot ham, og karen til venstre fungerer som en surrogat for leseren der han påpeker alle feil og mangler ved vår kjære PSES. Du ser hvor sliten han er, du ser år med bitterhet i ansiktet hans. Og så forandrer verden seg. Hans tid er kommet. Øyeblikket han ble født for. Grunnen til at han lever. Han trodde det ikke var noen mening med livet for ham. At han var en frik, et utskudd, en som aldri ville få oppfylt sine drømmer.

Mens jeg fortsatt satt og kjempet med tårene, kom annonseringen som alle skjønte ville komme – det var slutt. Som dere kan se i kommentarene på diskusjonsforumet, er det mye sorg; PSES er allerede savnet. Noen tror han vil komme tilbake én dag – og mer enn en har sammenlignet ham med Jesus. Det gikk heller ikke lang tid før noen hadde satt sammen følgende vakre hyllest:

Det finnes ikke ord jeg kan skrive som får frem sorgen på en vakrere måte enn det.

Cyanide & Happiness har også en del andre figurer som stadig går igjen – den vanligste er kanskje han som klemmer på pupper på upassende tidspunkter (han er ikke like morsom, men han gir seg aldri).

I tillegg til dette så har de en del bra som du må ha virkelig ondskapsfull humor for å like. Depressing Comic Week var helt genial (trykk Next over stripa for å se alle 6) – samtidig som den jo drar frem virkelige situasjoner som helt sikkert er fryktelig å oppleve. Gleden var stor i April når det så var tid for Depressing Comic Week 2 (trykk Next for å se alle her også). Som sagt – dårlig humor, dårlige tegninger, og seriøst absurd til tider.

Enda har det skjedd bra ting der også – en ivrig leser fridde til kjæresten sin via tegneserien, og fikk ja!

Ellers har serien dekket fantastisk mange temaer på sin teite og ondskapsfulle måte; 11. September, familiegjenforening, homofili, klønete sosiale situasjoner, meningen med livet, mer mening, det fantastisk absurde, statusjag, funksjonshemmede, døden, slosskamper, superhelter, homofile ekteskap, motivasjon, flere superhelter, flaks, kule triks, barneporno, tvilsomme kamerater, argumentasjonsteknikk, online rollespill, parodier på populærkultur (?), erotikk, onani, moralsk forfall, pedofili, metahumor, drømmer, falske forventninger, overraskelser, å endelig oppnå sine mål, sine egne mønstre, gyneokologer, overnaturlige evner, etikk, downs syndrom, vinnerinstinkt, mordetterforskning, konemishandling og narkotikaavhengighet. Dette er selvfølgelig bare et bittelite utvalg.

Jeg anbefaler alle å ta en titt – les deg gjerne igjennom hele. Får du deg en god latter er det bra. Blir du bare sinna, har ikke vi samme type ondskapsfulle humor! :)

Trenger vi begge?

Min bror Lars fikk meg til å tenke på noe her for en god stund tilbake - hvorfor finnes både Meg Ryan og Melanie Griffith? Hadde vi ikke klart oss fint med bare én? Greit at de er søte nok begge to, og greie nok til det de gjør, men det er jo stort sett det samme! De er litt like, de spiller ofte i samme type filmer, og ingen av dem har egentlig noe å by på som ikke den andre også har. Jeg foreslår egentlig at de blir slått sammen til én, så blir det lettere for alle.

Grunnen til at jeg tenkte på dette igjen, var at et programm om Norgesvenner plutselig sto på på NRK1. Her viste de noen klipp med både Lill Lindfors og Lill-Babs. Kan noen med hånda på  hjertet forsvare at vi har begge to? Hva er det den ene bidrar med som den andre ikke kan ordne? Hadde du møtt en av dem på gata – hadde du virkelig visst hvilken som var hvilken? Jeg trodde ikke det.

Det som selvfølgelig er sjokkerende, er at vi (den vestlige sivilisasjonen) kan ta oss råd til å duplisere denne typen folk, men å ta noen prosent av oljefondet til å sikre verdig eldreomsorg, et næringsliv med flere bein å stå på eller landsomfattende kirkebrann, nei det lager inflasjon!

Neida, jeg beskylder ikke den norske regjeringen for å stå bak disse – her er det to amerikanere og to svensker. Fair enough.

Men kom ikke og fortell meg at ikke denslags skjer her på berget også. Finn Schjøll og Esben Esther Pirelli Benestad sier jeg bare. Det holder med én!! Espen Skjønberg og Nils Ole Oftebro? Ca. 20 års aldersforskjell er alt de har å vise til. Sandra Lyng Haugen og Tone Damli Aaberge? Dere vet jeg har rett. De går for akkurat det samme, ikke prøv å påstå noe annet.

Noen som har noen andre eksempler?