Datalagringsdirektivet

Det er ikke nødvendigvis sånn at justisminister Knut Storberget er idiot. Det blir bare lett å misforstå når det meste han sier og gjør er idiotisk. Han har vært med på å legge frem noen håpløse stunt i sin tid som regjeringsmedlem, men nå er han på gang med det som etter min mening er det verste – det såkalte datalagringsdirektivet.

Hvem er det som er for dette? Arbeiderpartiet (bare de voksne) og snuten. Høyre oppfører seg som om de er litt på gli – utrolig skuffende. Så godt som alle andre er imot. Du vet, folk med peiling og sånt. Datatilsynet. Tyskland. Denslags.

For de som ikke gidder å lese min dårlig skjulte bitterhet: Jepp, jeg er imot dette, da det er et håpløst overtramp mot alle privatpersoner, prinsippene rettsstaten Norge er bygget på, og det aller meste vi forbinder med frihet og demokrati.

“Hva er dette å pipe for da?”, spør du kanskje, “De skal jo bare stoppe terrorister og krig og fred og sånn! Hvis du ikke gjør som Arbeiderpartiet sier, har terroristene allerede vunnet!”

Skeptisk.

La oss gå igjennom dette litt systematisk. La oss veie fordelene ved Datalagringsdirektivet opp mot ulempene.

Fordelene

- Hvis noen blir mistenkt eller arrestert for terrorisme eller kriminelle handlinger, kan vi gå inn i loggen og se hvem de pratet og planla med, og nøste opp og stoppe mye mer og mange fler.

Ulempene

- Alle – absolutt alle – overvåkes 24/7 og er default mistenkte til det motsatte er bevist. Alt vi gjør skal logges fordi det kan HENDE at vi har tenkt til å gjøre noe skummelt.

- Ettersom alle er klare over at denne overvåkningen finner sted, vil de utføre enkle tiltak for å sørge for at den er verdiløs.

• Kun bruke mobiltelefon med kontantkort, på falsk navn etc.
• La være å sende terrorplaner som ukryptert epost
• Skaffe seg et VPN-system
• Bevege seg rundt på offentlig tilgjengelige/hacke seg inn på andres nettverk
• Plante “bevis” fra falske kontoer for å hive politiet av sporet

- WikiLeaks har nylig vist oss at selv strengt bevoktet diplomatisk informasjon kommer på avveie. Hvem skal garantere at en haug med ulike ISPer vil være i stand til å sørge for at denne informasjonen ikke havner i feil hender? Akkurat som at offentliggjøring av skattelistene funker som en TODO-liste for kriminelle, vil dette være en fest for identitetstyver og andre som gjerne vil ha tilgang på informasjon man ikke vil at andre skal ha. Husker du alt du har gjort på nettet det siste året? Er du HELT sikker på at du er komfortabel med at hvem som helst får tilgang på enhver detalj?

Konklusjon

Det ene positive dette direktivet har gående for seg, blir effektivt nullet ut av at det er så lett å omgå. Enhver som ikke er totalt analfabet kan skaffe verktøy for å sørge for at politiet sitter igjen med noen gigabyte med verdiløs data. Bruker du https-kobling mot en webmail-tilbyder? Oisann, der var visst all loggingen til ingen nytte. Og her har vi ikke engang vært innom properitære protokoller, tyngre kryptering og en uendelig rekke med tiltak som de slemme enkelt gjør for å pisse triumferende på Storberget og hans lallende lag med idioter.

For å ta en litt uteknisk sammenligning: Dette blir like nyttig som å kreve at alle terrorister skal annonsere sine planer med ropert utenfor stortinget i god tid før de skal utføre udåden. Og så står de forbauset tilbake og kan ikke forstå hva som gikk galt når det smeller.

Gikk Arbeiderpartiet til valg på dette? Nei, selvfølgelig ikke. De upopulære greiene sparer de stort sett til årene det ikke er valg. Dette idiotiet her dro de opp i stortinget samme dag som fredsprisutdelingen. Kjenn etter i hodet og hjertet ditt – tror du virkelig det er tilfeldig? Du tror ikke det var med vilje for å få minimal medieoppmerksomhet om det? For en gangs skyld kan man kanskje sette litt pris på SP og SV som tok dissens og gikk ut mot egen regjeringspartner. Noe som selvfølgelig bare understreker hva for en parodi på en regjering dette har vært.

Som nevnt ser det ut som om Høyre flørter litt med AP på denne saken. De fisker med “Maks 6 måneder lagring!” – som om ikke AP har gått ut med 12 bare sånn at disse to kan forhandle litt for syns skyld. Sorry Høyre, hvis dere selger sjela deres her, blir dere lagt til en etterhvert ganske lang liste over partier som ikke får min stemme. Alternativene begynner å bli forsvinnende få.

Dette ble skrevet ned kjapt og litt etter at ting har skjedd. Jeg har ikke brukt lang tid på dette. Men det er VIKTIG. Gå ut og gjør folk bevisste på dette. Historien har vist at veien til en totalitær politistat kan være ganske kort og rask når man begynner å gi fra seg grunnleggende friheter i små doser. Bruk stemmen (både vokalt og ved valg) og si fra at tull som dette godtar vi ikke!

Barne-TV for 36-åringer

Som alle moderne foreldre lar vi TVen stå for mesteparten av oppdragelsen her i huset – det er for mye mas forbundet med å involvere seg selv. Siden Heidi foreløpig ikke har vist interesse for hverken Babylon 5, Star Wars eller Lord of the Rings, har det blitt litt barne-TV det siste halvannet året. Ettersom jeg selv er en stor unge, har jeg fått med meg mer enn nok – farlig nær overdose til tider. Jeg føler meg derfor kvalifisert til å stille som kritiker av en håndfull serier som stadig går på kopekassa her i huset.

For å få litt struktur på dette, har jeg prøvd å holde meg til et nogenlunde fast format. Man får selvfølgelig tittel og kanal for hver serie, en rask intro, målgruppe for serien, appellen til serien, viktige karakterer, en oppsummering av handlingen og hva man skal lære, samt en oversikt over irriterende sanger som du gjerne lett får på hjernen og repeterende elementer som hele tiden går igjen. Barn elsker jo repetisjon. Til slutt prøver jeg å Tarantino it up – jeg har selvfølgelig ingen illusjoner om å kunne gjøre noe som helst i nærheten av hans nivå, men som blodfan prøver jeg å beskrive en episode av den gjeldene serien slik jeg ville ha likt å se den – dersom Tarantino fikk frie tøyler og av en eller annen obskur grunn hadde noen interesse av å tilfredsstille meg.

Det finnes selvfølgelig tusenvis av serier som ikke er dekket her. Jeg tar bare med de Heidi viser interesse for og jeg dermed har sett litt av.

Drømmehagen – NRK3/Super

Intro: Det ble ramaskrik når NRK3 prøvde å fjerne/flytte Drømmehagen for en stund tilbake. Dette er serien vi småbarnsforeldre stoler på når vi trenger pause fra avkommet.

Målgruppe: Lallende idioter, folk som går på hallusinasjonsfremkallende narkotika, og babyer som er for unge til å ha utviklet kritisk sans.

Appell: Store, smilende og fargerike figurer virrer rundt, synger, danser og lever enkle liv.

Viktige karakterer: Hinkel Pinkel må sies å være hovedpersonen – en stor blå muppet som drar rundt på et rødt teppe og ikke sier så mye. Whoopsi Daisy (mange skrivemåter) er til en viss grad dama hans – glad i sang og dans og kliner med alle som har puls. Makka Pakka er en feit liten faen som er besatt av å vaske alle sammen, samt å stable steiner. Tomlingene er tre små babyfigurer som virrer, søler og lager helvete. Ninky nonken og Plinky plonken er hagens transportmekanismer, der de som tog og luftskip respektive surrer rundt etter sin helt egen uforståelige agenda. Konglene og Vottene er to knøttsmå familier bestående av mor og far og 8 unger hver. Hahoene er noen gigantiske badeball-aktige greier som bare suser rundt uten mål og mening. Til slutt har vi de irriterende Titteiene (som jeg i et mesterverk av bitende sarkasme refererer til som Dritteiene), en samling ulike fugler som stadig dukker opp for å synge hver sine deler av en liten sang, som til slutt blir satt sammen til en helhet for å signalisere at episoden går mot slutten.

Oppsummering av handling: Hver episode starter med at Hinkel Pinkel sovner til havs i sin lille båt, og vi transporteres inn i drømmehagen der alle vennene står og venter. Dvs. Hinkel Pinkel kommer rett inn, mens vi havner utenfor hekken og må ledes inn av Ninky Nonken eller Plinky Plonken. Så følger “plottet” der vi møter på de ulike figurene – hver av dem blir introdusert med egen sang og dans første gang vi ser dem – og følger deres eskapader. Det kan være så spennende som at Hinkel Pinkel går tur i hagen, Konglene skal spise middag, Hinkel Pinkel legger seg og sover i senga til Hoppsi Deisy (jeg sa det var mange skrivemåter) og blir kjeppjaget rundt av hele bølingen, eller at Herr Kongle mister barten sin og alle må læbbe rundt for å få tak i den igjen. I alt er det visst laget 104 episoder, og de er satt sammen av velbrukte klipp som går igjen så ofte at man lurer på hva slags plan det lå bak.

Hva man skal lære: Ingen verdens ting. Noen av figurene oppfører seg som ting babyene kanskje observerer i hverdagslivet (Hinkel Pinkel og Upsy Daisy (yay) kysset, oi, det er sånn som pappa og barnevakten gjør!), bortsett fra det kjenner man at hjernen blir litt mer til grøt for hver episode man ser. For ordens skyld vil jeg påpeke at samboer Siv sier at poenget med programmet er å få en rolig stund før sengetid, samt for barnet å se at alle skal legge seg. Godt poeng.

Irriterende sanger: Alle figurintroduksjonene blir irriterende når man har sett dem nok ganger, men Titteiene tar kaka, særlig den ene dustefuglen med det digre nebbet som drar det frem og tilbake. Han ser så jævlig åndssvak ut. Jeg liker ikke dyreplaging og har sjelden trang til å skade dyr, men akkurat disse skulle jeg likt å møte i wrestling-ringen. Men det måtte ha blitt en cage-match, ellers hadde de bare flydd avgårde.

Repeterende elementer: Absolutt alt sammen. Jeg har langt fra sett alle episodene, men ville blitt sjokkert hvis det hadde skjedd noe i de jeg ikke har sett som ikke også har skjedd i de jeg har sett.

Tarantino it up: Mange populære serier har en slags “gjenforeningsepisode” eller film noen år etter for å vise hvordan det gikk med våre kjære venner etter at det ble stopp. “Drømmehagen – Apocalypse” ville ha funnet sted 15 år etter siste episode. Kort tid etter at kameraene slukket og BBC dro sin vei, hersket det anarki i hagen, og Hahoene fant ut at som de største og sterkeste, kunne de undertrykke de andre. Hinkel Pinkel ledet opprøret, men Hahoene ble for sterke, og som straff henrettet de Tomlinge Unn på broa nær der Makka Pakka bor. Nakkeskudd. Nå, mange år senere, er hagen grå og forfalt. Hinkel Pinkel – den eneste som kan forlate hagen – har mistet idealisten i seg og blitt en hard, kynisk narkotikasmugler, som stapper de andre fulle av heroin så de skal slippe å forholde seg til marerittet som livet deres har blitt til. Whoopsi Daisy har sluttet å danse etter at hun fikk tennene slått inn så hun ikke skulle bite når Hahoene tvang henne til å tilfredsstille dem. Makka Pakka prøver å erstatte Tomlinge Unn, men etter at huset deres ble revet sitter de bare nede i en grøft og sniffer lim. Verst er det kanskje for Konglene og Vottene, etter at Hahoene fikk smaken på ungene deres (omtrent som hvaler og krill) og fant ut at de reproduserer seg utrolig kjapt. Ninky Nonken fikk sammenbrudd av å transportere barna til sin død, så den sørget for en frontkollisjon med Whoopsi Daisy sin seng som gjorde den totalt invalid. Hans gode venn Plinky Plonken må dermed nå frakte kveget til slakteriet, og betaler for det med sin etterhvert tomme, døde sjel.

Makka Pakka takler heroin dårligere enn de andre, men i et øyeblikks klarhet ser han at dette kommer til å vare evig om han ikke gjør noe. Han går apeshit med en spikerpistol, får tatt ut tre av Hahoene, men slipper opp for ammo og blir trampet ihjel av de to gjenværende. De er rasende og nådeløse, og begynner å slakte alt og alle de ser – til slutt innser Hinkel Pinkel at det eneste riktige er å detonere en bombe han har smuglet inn i hagen tidligere og gjemt i hula til Makka Pakka. Eksplosjonen avslutter de gjenlevende i sakte film, og i det kameraet gir oss bilder av de avdøde, hører vi som kontrast til grusomhetene lyden av figurene som leker og danser og synger. En trist, forenklet utgave av Drømmehagen-musikken spiller for å minne oss på at selv om det endte dårlig, slapp våre venner ihvertfall å lide noe mer.

Spesialagent Oso – Playhouse Disney

Intro: Spesialagent Oso er en fargerik panda-aktig kløne som stadig er ute på oppdrag der han hjelper barn med trivielle problemer.

Målgruppe: Barn som er for unge til å sette pris på James Bond-filmer.

Appell: Vi lærer oss å løse problemer ved å dele dem opp i tre lette trinn, samt masse andre småting underveis.

Viktige karakterer: Oso selv er en teit bjørn som trenger hjelp for å klare å fly en drage eller ta på seg votter, men som uten anstrengelse kjører bil eller hopper i fallskjerm. Han bærer med seg en dings hvor vi finner Potepilot, som varsler om spesialalarmer og synger informasjon nødvendig for å fullføre oppgavene. Major Dos er den usette sjefen som deler ut oppdrag og digimedaljer etterpå. Ulvis og Duddi er to andre spesialagenter som hjelper Oso med hans treningsoppdrag. Pelikopter og noe annet utstyr hjelper til med å få Oso til der hvor oppdragene skal finne sted.

Oppsummering av handling: Oso er ute på treningsoppdrag. Han gjør det tilsynelatende bra. Så får vi se ett eller flere barn ute i verden som sliter med noe – dette blir plukket opp av videomarihøna (eller ikke, hvis det er vinter), og informasjonen blir sendt via gitarsolo til en satelitt, som trigger en spesialalarm hos Oso. Han tryner og kløner til treningsoppdraget sitt, og blir sendt ut for å hjelpe barn(et/a) etter å ha fått beskrevet trinnene han må igjennom. Oso løser oppgaven like før nedtellingen når 0, og tar med seg lærdommen inn i treningsoppdraget som han nå løser. Oso får så medalje, og det gjør vi seere også, fordi dette liksom skal være interaktivt, og vi har hjulpet Oso underveis.

Hva man skal lære: Del opp problemene i tre trinn. Husk hva folk sier til deg.

Irriterende sanger: Intro-sangen er bra plagsom (åpner med “Spesialagenten Oso er alltid snill og grei!”), men “Tre lette trinn” og den beslektede “Spesialoppdraget ditt var en suksess” tar lett kaka for å sette seg fast på en nogenlunde voksen hjerne. I tillegg synger Potepilot som regel en James Bond-inspirert sang som tittel på hvert oppdrag. Painful.

Repeterende elementer: Hver gang Oso fucker opp noe, sier han “Akkurat som planlagt – mer eller mindre”. Ellers er strukturen på hver episode helt lik, så repetisjon er det ikke noen mangel på.

Tarantino it up: Oso blir forferdet over å oppdage at Major Dos har brukt ham for å finne potensielle kandidater til et omfattende nettverk av pedofile som kidnapper og misbruker barn. Han får med seg Ulvis og Duddi, de fanger Potepilot, som viser dem bilder av hva som har skjedd med barna som Oso tidligere har hjulpet. Oso blir så forferdet at han mister all farge og blir til en vanlig panda – altså helt verdiløs. Ulvis og Duddi forlater grønnsaken som er igjen av deres tidligere elev, og konfronterer fienden. Det viser seg at Major Dos bare var en datagenerert stemme, og at det var Potepilot – ikke mer enn et barn selv – som sto bak hele operasjonen. Hun knerter de to spesialagentene med tre lette trinn, og drar avgårde for å avslutte lidelsene til Oso. Hun kaller ham opp på radioen for å finne ham på GPS, men han kløner det til som vanlig, og faller ned i en sjø av lava. Potepilot mister en stor del av sin personlighet da den var aktiv i den smeltede enheten, og sitter siklende igjen og laller på “Spesialoppdraget ditt var en suksess” mens hun ser utover de fangede barna som ikke har noen mulighet til å unnslippe, og bare må forbli i fangenskap.

 

Mikke Mus Klubbhus – Playhouse Disney

Intro: Alle kjenner vel Mikke Mus. En irriterende bedreviter med kastratstemme som ihvertfall alltid har rubbet meg feil vei. I denne 3D-animerte serien har han sitt eget magiske klubbhus der det foregår litt av hvert. Han og vennene må stadig løse en haug med problemer ved hjelp av list og “musketing” – objekter som de får av “Gluggen”, som holder til i klubbhuset.

Målgruppe: Unger som synes Disney-figurer er kult.

Appell: Det skal være litt interaktivt, så Mikke spør oss stadig om hjelp i løpet av episoden. Ellers oppfører de seg i tråd med sine Disney-tildelte personligheter.

Viktige karakterer: Mikke, Donald, Langbein, Minnie, Dolly og Pluto er faste medlemmer i klubbhuset. “Gluggen” er en.. eh.. dings som flakser rundt og skaffer ting når de roper på den. En del andre Disney-fjes dukker opp innimellom, som han nazi-professoren, Snipp og Snapp, Klara Ku, og Svarte-Petter (Nils Ole Oftebro i sitt foreløpige karriere-høydepunkt).

Oppsummering av handling: Mikke kommer ruslende og spør om vi vil være med i klubbhuset hans. Det antar han bare at vi vil (jeg har brølt “NEEEEEEI!” mange ganger, men han driter i meg), og så må vi være med å si de hemmelige ordene. “Miska, Muska, Mikke MUUUUS” eller noe sånt setter igang en transformasjon der et åpent område blir gjort om til et ugudelig Mikke-tempel. Så er vi i gang – episodens problem blir vanligvis introdusert ganske kjapt, og vi må telle og peke og vite oss igjennom diverse oppgaver. Litt, men ikke helt ulikt et dataspill. Til slutt – når alt er løst – skal medlemmene danse muskedansen, før de stikker ut i skauen og klubbhuset går i oppløsning.

Hva man skal lære: Litt av hvert. Spørsmålene Mikke stiller til seerne er kanskje trivielle, men de er sikkert utfordrende nok for den rette målgruppa. Tall, retning og annet blir utfordret.

Irriterende sanger: Intro-sangen med “M-I-dobbelt K-E, M og U og S!” kan være ganske plagsom og sette seg på hjernebarken, men animasjonen og de døde, kalde øynene til Langbein under muskedansen er det som gir meg mest trang til vold.

Repeterende elementer: Selv om strukturen på hver episode er ganske lik, er det mye variasjon her – faktisk en av seriene som er minst plagsomme på akkurat dette punktet.

Tarantino it up: Misunnelsen over å alltid se parene Donald-Dolly og Mikke-Minnie kose seg sammen i klubbhuset tar overhånd, og Langbein bestemmer seg for å komme ut av skapet som homofil. Donald blir forbanna fordi han er bukseløs og mener Langbein helt sikkert har kikket på ham på “den” måten og misbrukt tilliten hans som “den jævla homseniggeren han er”. Mikke – som også er svart (stort sett) blir rasende på Donald og prøver å være aksepterende overfor bestekameraten, men sjokket blir for mye når Langbein forteller at han og Pluto er elskere. Donald må avbryte utskjellingen for å eskortere en gråtende Dolly ut av klubbhuset. Den evig snusfornuftige Mikke sprekker helt og sier at Langbein ikke får misbruke kjæledyret hans på den måten, hvorpå Langbein påpeker at Mikke ikke bare er homofob, men at han ikke kan forstå at Mikke kan ha sett på ham selv – en hund - som sin beste venn og samtidig behandlet Pluto som et dyr bare fordi han er handikappet med sin talefeil og manglende evne til å gå oppreist. Mikke tvinger Pluto til å velge, og blir knust når hans to beste venner sier farvel til ham for alltid. Det hele avsluttes med en montasje der “Everybody hurts” (REM) spilles mens vi ser de respektive tre parene i hver sin seng samme kveld. Donald har sinna-sex med Dolly, en deprimert Mikke får den ikke opp for Minnie, og Langbein gråter i strie strømmer mens Pluto gir jernet – passende nok – i doggy style.

 

Handy Manny – Playhouse Disney

Intro: Handy Manny er den snilleste, flinkeste, mest reale karen du kan tenke deg. Han fikser og ordner opp, med en ydmykhet som overgår det aller meste, uten å bli like kvalm som Alexander Rybak. Med seg på laget har han verktøyene sine, levende skapninger som hjelper til med å fikse det som trengs. Handy Manny og verktøyet hans er populære i Kalksteinsåsen, og vi blir kjent med de fleste innbyggerne når de stadig trenger hjelp med noe.

Målgruppe: Unger som er for dårlige til å fikse ting selv, og som trenger grunnleggende engelskkunnskaper.

Appell: Manny og hans fargerike verktøy ordner alltid opp. De reparerer det meste, og får seg en god latter på veien.

Viktige karakterer: Manny er stjerna. Han er MacGyver uten hockey-pleddet. I verktøykassa hans finner vi hans beste venner; Skru-Jens (blå/lilla, flat skrutrekker) er den eneste voksne blandt dem, en skikkelig tøffing og bedreviter. Hans motstykke – Phillip (gul stjernetrekker) – er en snåling som prater engelsk på en fantastisk irriterende måte. Spik (hammer) er idiot men veldig ivrig i tjenesten. Skvise (tang) er en lita jente som ofte lager helvete. Strekk (målebånd) er muligens transe, jeg vet ihvertfall ikke hva slags kjønn det skal være. Flise (sag) blir ofte fremstilt som en tenåringsjente. Rustein er en rørtang som lider av sterk engstelse for det aller meste. I noen episoder møter vi også Glimte, en lommelykt. I butikken sin har også Manny en freaky Frankenstein-robothund ved navn Fikse. Av andre mennesker i Kalksteinsåsen er nok Kelly den viktigste. Hun eier butikken hvor Manny kjøper delene han trenger. Det er helt klart noe på gang mellom Manny og Kelly, men det kommer tilsynelatende aldri videre. Butikken ved siden av Manny eies av Herr Klomse – en mann som har så jævlig hentesveis at til og med katten hans har hentesveis. Som navnet tilsier roter han det ofte til, men han vil helst ikke ha hjelp av Manny. Ellers finnes det mange koselige innbyggere i Kalksteinsåsen, og vi møter en del av dem flere ganger, sånn som Grandpa.

Oppsummering av handling: Noen ringer Manny med et problem – verktøyet samles og de fyker avgårde. Manny finner problemet, og må ha en del fra Kellys butikk. Kelly har alltid det Manny trenger. Noen ganger dukker det opp et sekundært problem. Verktøyene roter det til innimellom. Manny fikser biffen til slutt, og noen lærer noe.

Hva man skal lære: Å være iherdig og ydmyk og ha empati med de som trenger hjelp. At folk med hentesveis er evneveike. Og engelsk.

Irriterende sanger: Introsangen er vel grei nok. Når Manny og crew skal ut på oppdrag, synges “Hopp hopp hopp inn – kom la oss dra” mens de styrter til verktøykassa. Nært beslektet er “Vi skal fikse med brask og bram” når de setter igang – disse to siste er veldig like, og tar lett bolig i den delen av hjernen som er mest påvirkelig, sånn at de svirrer rundt på skallen din leeeenge.

Repeterende elementer: Foruten sangene, har vi besøkene til Kelly, og Herr Klomses uendelige kapasitet for å kløne det til.

Tarantino it up: Manny kommer inn i butikken til Kelly, og blir sjokkert over å finne henne på lagerrommet der hun har seg med Herr Klomse. Manny løper ut og får et mindre sammenbrudd, og i et øyeblikks klarhet innser han at det har rablet for ham, at verktøyene hans aldri har vært levende, og at de andre innbyggerne i byen bare jatter med ham fordi de synes synd på ham. Han har egentlig ikke reparert noe på flere år, og barna er redde for ham. Fortvilet prøver han å skille på den virkelige verden og hans egen fantasi, men når ingen vil fortelle ham hva som har skjedd, drikker han seg mannevond på vodka og skamslår Grandpa for å få ham til å snakke. Når han får høre historien om hvordan en desperat gærning torturerte og drepte hans kone og to barn foran ham med hans egne verktøy, mister han siste rest av kontakt med virkeligheten. Tilbake i fantasi-modus får vi se hvordan Philip og Skru-Jens hjelper ham med å knerte Grandpa, før han gjør en fatal feil og prøver å ha trekant med Flise og Skvise. Blodig og døende ligger Manny i et smug og gråter fortvilet. Han håper på en gjenforenelse med familien sin i himmelen (Lilja-4-ever style), men det viser seg at når man dør er det slutt, og alt blir bare svart.

Nye eventyr med Ole Brumm – Playhouse Disney

Intro: Ole Brumm kjenner vi vel alle fra før. Den koselige bjørnen og vennene hans i hundremeterskogen som stadig misforstår hvordan verden (sett gjennom øynene til Kristoffer Robin) funker. Her i god gammeldags 2D-animasjon.

Målgruppe: Barn som er drit lei av at alt skal være så jævlig lærerikt hele tiden, og bare vil ha litt underholdning.

Appell: Figurer som er på nivå med barna selv opplever mye rart i en verden som er både skummel og morsom på en gang.

Viktige karakterer: Her har vi et persongalleri som representerer flere kjente psykologisk ugunstige situasjoner. Ole Brumm har spiseforstyrrelser, og hans avhengighet av honning har sannsynligvis gitt ham diabetes. Nasse Nøff lider av sterk engstelse og er helt uskikket til å fungere i verden. Tigergutt har ADHD og ville sannsynligvis gått på sterkt beroligende medisin. Tussi er manisk depressiv og bør ikke ha tilgang på barberblader. Petter Sprett lider av tvangstanker (OCD) og er lammet handlingsmessig av sin konstante trang til kontroll over enhver situasjon. Og man skal ikke tenke lenge på saken før man innser at Kristoffer Robin er schizofren. I tillegg til disse møter vi ugla og jordrotta eller hva han er og noen andre.

Oppsummering av handling: Gjengen misforstår noe, tar av i leken med Kristoffer Robin, eller roter seg ut på dypt vann, og gjennom flaks og videre kløning ender vi alltid opp med en god løsning.

Hva man skal lære: Gode venner holder sammen, til tross for altoverskyggende personlighetsforstyrrelser.

Irriterende sanger: Introsangen – “OOOOOOOLE BRUMM ER EN FIIIIIIIN BJØRN!!” – er forsåvidt ikke så ille. Ikke i dette selskapet.

Repeterende elementer: Personlighetsproblemene til de enkelte kosedyrene.

Tarantino it up: Gjengen er bekymret for en stadig mer gretten Ole Brumm, og når han plutselig slår ned Nasse Nøff over en bagatell, innser de at det er på tide å konfrontere bjørnen med honningmisbruket som stadig kommer mer ut av kontroll. Brumm eksploderer og skjeller ut de andre etter noter – hver av dem meget spesifikt og detaljert og faktabasert så de står måpende tilbake. Knust og fullstendig klar over at de er i ferd med å brenne alle broer, prøver en desperat Nasse å appelere til Brumm ved å erklære at han aldri har brydd seg så mye om noen, til tross for feil og mangler. Brumm i honningabstinenser kaller Nasse for et homsete glory-hole som han kun for moro skyld hadde seg med hver gang Nasse var redd. Forferdet over sviket og ydmykelsen bryter Nasse sammen. Ole Brumm erklærer at han forlater hundremeterskogen da han blir kvalm av trynene på sine nedbrutte eksvenner. Han snur seg og går mot døra, og ser ned på kniven til Nasse Nøff som sakte sklir inn i brystet hans. “Nasse, NEEEI!” skriker Petter Sprett og Tigergutt, men det er for sent, og mens Brumm dør, bryter Nasse sammen i krampegråt og hikster at hvis ikke han kan få bestevennen, skal ingen få ham.

 

Fantasiens Flyttefolk – Playhouse Disney

Intro: Eneste “live action” show på lista som inneholder mennesker. Fantasien flyttefolk er fire homsete typer i blå kjeledress som oppfører seg sinnsykt teit i et mislykket forsøk på å være morsomme. De løser surrealistiske problemer ved prøving og feiling og uten noensinne å forlate lokalene sine.

Målgruppe: Barn uten kritisk sans. Folk som får tenning av katastrofalt dårlig dubbing.

Appell: Sang, dans og sterke farger. Kreativ problemløsning uten rot i virkeligheten.

Viktige karakterer: Hovedpersonene er Rich, Smitty, Scott og Dave. De har en irriterende husmus, og en kjedelig nabo ved navn Strikkulf. Han har igjen en niese ved navn Nina som vanker mye hos flyttefolkene. Når hun smiler har hun mer munn enn ansikt.

Oppsummering av handling: Uansett om de roter det til selv, eller det kommer en kunde med et problem, så må flyttefolkene finne ut av ett eller flere problemer. Dette gjør de som regel ved prøve-og-feile-metoden til de snubler over riktig løsning, men noen ganger gir de opp og skriver om problemet for å få en løsning til å passe. De synger og “hjernejogger” og går i omvendtrommet og litt av hvert.

Hva man skal lære: At man for guds skyld må holde ungene unna sånne folk. Jeg er veldig skeptisk til voksne mannfolk som oppfører seg sånn for å underholde unger. I tillegg lærer ihvertfall jeg å holde igjen en del. Som regel har jeg lyst til å fly på Smitty eller Scott først, mens Dave og Rich sjelden er de jeg har mest lyst til å grisebanke. Hvorfor har jeg enda ikke klart å finne ut.

Irriterende sanger: Introsangen “Fantasiens Flyttefolk” både setter seg på hjernen og inspirerer til gladvold. “Hjernejogging” er en annen som jeg merker meg – den er nesten alltid med og har nok gitt meg hjerneskade. De spiller ofte andre sanger også, alltid irriterende, men ikke like repeterende og dermed ikke så frustrerende heller. Ellers bonuspoeng for dubbingen som er spesielt håpløs under sangene.

Repeterende elementer: Dave bommer alltid på high five. Strikkulf synes alltid allting er alt for spennende. Jeg får alltid lyst til å banke Smitty med Scott, eller omvendt.

Tarantino it up: Gutta blir fortvilet når alle har fått samme kjønnssykdom – fra Nina! De hjernejogger og kommer frem til at de må konfrontere Strikkulf – det viser seg at hun ikke er niesen hans, men et trafficking-offer han har smuglet fra balkan. Flyttefolket – som hver for seg er forelsket i Nina – moser Strikkulf med en rørtang for å frigjøre drømmedama, men sliter når de ikke blir enige om hvem som får gjøre horeprinsessa til en ærbar kvinne. Nina påpeker at ingen av dem eier henne, og at hun helst vil hjem til mann og barn i sitt eget hjemland. Den opphetede diskusjonen tar en vond vending når husmusa – som også har hatt seg med Nina – forteller at han er døende, med HIV, og at han fikk det fra henne. De løper til HIV-test-rommet og konstanterer at de alle vil være døde innen kort tid, da de allerede har utviklet AIDS. Fortvilelsen fører til dårlige avgjørelser, og i håndgemenget som følger, ramler alle overende, men Nina nederst. Hun hoster blod og dør med angst i øynene, og synet av liket blir for mye for Smitty, som drar frem en håndpistol og skyter seg selv via munnen. De tre gjenlevende flyttefolkene sloss om Smitty’s pistol, noe som ender med en kule gjennom brillene på Scott. Rich ender opp med pistolen, og vi ser han er usikker på om han skal skyte seg selv eller Dave. Han vurderer frem og tilbake. Dave pisser på seg, svetter og griner. Ber om nåde. Rich får en bestemt mine. Alt blir svart. Vi hører et skudd. Rulletekst.

 

Håper dette har vært nyttig for foreldre på jakt etter passende barne-TV for nettopp deres håpefulle!

Oktober-dingsen: iPod Touch (4G)

Jeg har aldri vært noen Apple-hore, men har eid ett og annet produkt derfra også. En iPod Shuffle for treningsbruk som jeg effektivt svetta ihjel, og sikkert noen andre ting. Har aldri hatt sterke meninger for eller mot, men nå har jeg da donert litt av lønna mi til Steve Jobs jeg også. Som takk fikk jeg en skinnende ny fjerde generasjons iPod touch.

Årsaken til kjøpet var ikke kun materialistisk denne gangen. Fotballsesongen gikk mot slutten, jeg var litt lei av et evig skadet kne, og “Stygg tjukkas”-shticken begynner å bli gammel. Jeg må rett og slett komme i bedre form før jeg blir for gammel til å orke å gjøre noe med det. Historien har vist at jeg funker dårlig med indre motivasjon – her må det eksterne midler til for å få fart på sakene. Jeg kjøpte meg for en stund siden en pulsklokke, men den har så langt bare klart å slå fast at jeg har dårlig kondis. Jeg vil nok fortsette å bruke den, men den var ikke nok til å få meg forbi dørstokkmila. Da kom en kollega – vesentlig bedre trent og som veier ca. 1/7 av meg – slepende med en link til en ny iPhone/iPod-app fra Nike. Denne skulle måle hvor langt du løp, hvor ofte, hvor fort, og motivere deg underveis. Med iPhone bruker den innebygget GPS for å holde styr på deg, mens en iPod touch kan du enten bruke en fotsensor eller den innebygde bevegelsessensoren. Dette virket interessant for meg – Nike-siden skrøt jo av litt av hvert, bl.a. grafer som viste utviklingen. Grafer er flott! Jeg lar meg motivere av grafer. Jeg er bitchen til grafer, rett og slett.

Uten at jeg var klar over det, holdt Apple en pressekonferanse omtrent samme dag for å annonsere den nye generasjonen iPod. Det ble ikke jeg klar over før noen dager senere, når det viste seg at Humac ikke ville få inn det jeg hadde lest så mye om på nettet før om flere uker. Skandale. Jeg fikk bestille på nettet. Da får man gratis gravering. Og så tok det noen uker. Jaja.

For de som kjenner til den – iPod Touch er veldig lik iPhone. Samme operativsystem, samme applikasjoner (stort sett), samme brukergrensesnitt. Det er mer som er likt enn ulikt. Og jeg må innrømme at jeg liker det. Sammenlignet med min nåværende katastrofe av en mobiltelefon (HTC HD2 – største driten jeg noensinne har eid, unngå for enhver pris!) er Apple-godsaken en drøm å bruke. En responsiv touch-skjerm med “retina” display, som vil si såpass mye høyere oppløsning at du ikke kan se individuelle pixler lenger (nesten samme som iPhone 4) gjør det til en nytelse å lese på den lille skjermen. Applikasjoner for alt man kan tenke seg er superdigg – her skal det sies at Apple har et stort forsprang på konkurrentene (red.anm.: Har ikke prøvd meg på Android, og Windows Phone 7 skal gjøre kvantesprang her), og det er ofte veldig god kvalitet på applikasjonene, selv om de er gratis. Jeg har lastet ned litt surr – selvfølgelig Nike+ applikasjonen, en Google Reader-greie, noen spill, og en veldig ålreit fjernkontroll som jeg kan styre SqueezeBox Touch’en med. Oppsett av mail, trådløst nett, twitter, facebook og annet er veldig enkelt og greit. Alt i alt “kjennes” det at Apple har brukervennlighet i fokus. Det skal de ha for.

Det er litt annet styr som Facetime (videotelefon), HD videokamera og ting som jeg knapt har prøvd meg på. De virker. Se om jeg bryr meg.

Oktober startet bra på løpefronten også. Så ble det mørkt, og kaldt, og sauen datt i bekken – dvs. jeg ble seriøst forkjølet midt i og har ikke rørt meg på to uker. Snart tilbake nå for å ta hevn – men jeg rakk nesten en full maraton i oktober, fordelt på 5-6 turer, hvorav to var rundt mila. Merket en viss bedring, men rakk ikke å komme i noe som kunne kalles et sig før jeg måtte ta pause – men jeg løp faktisk noen ganger og motivasjonen fra fine grafer så ut til å funke. Blir spennende å se hvordan det går fremover.

Hvis det er noen tvil, så la meg fjerne den her og nå – dette er en bra dings! Om noe har den gitt meg trua på at iPhone blir min neste mobiltelefon – brukeropplevelsen går langt utenpå noe jeg har sett fra andre dingser i samme klasse. Jeg er fortsatt ikke noen Apple fanboi, men liker denne dingsen veldig, veldig godt. Løp og kjøp!

Forresten, man kan visst spille musikk også med disse. Who knew!

Sommer-bøkene

Siden august var en så ræva sommermåned, utsatte jeg avslutningen av sommeren til å inkludere september. I hvert fall sånn bokmessig. Som nevnt i omtalen av Kindle tidligere, liker jeg å lese, men det går mest i fagbøker. Kjempespennende. For de som psykoanalyserer meg gjennom å lese denne bloggen – noe som vel etter hvert gjelder dere begge – kan det dog kanskje være interessant å se hva annet jeg leser på. Eller ikke, men som alltid, jeg skriver om det likevel. Akkurat som med fotball på TV – det er mye bedre om du ser på noe annet enn at du syter til meg om det.

Denne sommeren har jeg ikke hatt et minutt ferie (pga. pappapermisjon, også kjent som ferie), så det har gått litt saktere enn vanlig. Men noe har jeg fått pløyet meg gjennom.

Our Dumb World

The Onion, Hachette Group, 2007

Jeg har fulgt med på The Onion mer eller mindre fast i over 10 år, og når jeg fant denne boka i en butikk her i Norge måtte jeg bare ha den. Det er intet mindre enn et atlas, og som de skryter av på forsiden – ”Nå med 30% mer Asia” – her er det mye bra info å hente ut. Alle land blir hengt ut og gjort narr av, spesielt USA selvfølgelig. For Norges del handler det om vikinger og vår brutale historie. Om Henrik Ibsen skriver de: The country’s most celebrated literary figure, Ibsen exposed the disquieting reality behind the facades of Norwegian life in his plays “A Doll’s House”, “Hedda Gabler” and “Why The Hell Aren’t We Stabbing Anybody Anymore?”

En bok man kanskje ikke sitter og leser fra perm til perm, men for meg var det i hvert fall en morsom opplevelse. 8 av 10 skalla feitinger!

A Practical Guide to Racism

C. H. Dalton, Gotham Books, 2007

Kjapt unnagjort med kun 195 sider – som tittelen sier, en praktisk guide til rasisme. Her får du alt du trenger – fakta om rasene, stereotyper, historikk. Kort sagt – alt man trenger for å bli en mer effektiv rasist. Selv om humoren for det meste er ganske mild, er det noen veldig bra øyeblikk i løpet av boka. Dritt blir slengt i alle retninger, og blir man støtt av dette mener jeg at man er altfor hårsår og sannsynligvis på jakt etter noe å syte for. Anbefales med 7 av 10 skalla feitinger!

Awkward Situations for Men

Danny Wallace, Ebury Digital, 2010

Denne boka hadde æren av å bli den første jeg kjøpte og leste på min Kindle. Jeg har tidligere lest ”Join Me” av samme forfatter, og den var morsom, så jeg tok sjansen på å e-debutere med denne. Boka handler om en rekke pinlige, klønete og vonde situasjoner som Danny kommer opp i, og som vi nok alle kan relatere til. Dette er en studie i uventede reaksjonsmønstre som går fra det veldig morsomme til det relativt familievennlige. Noen ganger heier man med ham, andre ganger har man lyst til å grave seg ned sammen med ham. Boka er delt inn i korte kapitler som handler om de forskjellige situasjonene, og man blir fort vant til triks og fortellerform. Likevel blir det minst et lite fnis ut av hvert kapittel. Verdt tiden, 6 av 10 skalla feitinger.

Star Wars – Darth Bane: Dynasty of Evil

Drew Karpyshyn, Del Rey Books, 2009

Jada, jeg er en nerd. Og dette er definitivt i ”Guilty pleasure”-territoriet. Men jeg liker onde jævler som svinger lyssabelen og hogger ned alt og alle. Hvis du har sett de nye Star Wars-filmene, vet du at Sith’ene (de onde) alltid er to – en mester, og en lærling. En som skal ha makta, og en som skal hige etter den. Historien viser at dersom de blir flere enn dette, blir det uenighet og splittelse og de onde blir svakere som helhet. Darth Bane var han som fant på denne regelen, og dette er den tredje boka i serien om hvordan han gikk fra grim gruvearbeider til Dark Lord of the Sith. Mye lyssabel og the force og hei og hå. Ufattelig lettlest – dette er ikke noe man bruker mange timene på. Jeg synes de to foregående var bedre, men vi får nå en form for avslutning her. Som flere av filmene blir man ikke nødvendigvis revet med i historien så mye som om man føler at man sitter med en oppsummering av det som har skjedd. Likevel, har man lest de to første, bør denne også være med. Det er ting her som taler for flere oppfølgere, men kanskje greit å stoppe før dette blir Star Wars-bøkenes Saw. 6 av 10 skalla feitinger!

Flowers for Algernon

Daniel Keyes, Harcourt, 1966

Dette er visst en sånn bok som ”alle” har lest. Ikke jeg, før nå. Den er i dagboksform (skrevet som ”progress reports” av hovedpersonen) og dokumenterer en del av livet til Charlie Gordon. Charlie er en tilbakestående voksen mann med en enkel jobb som ikke forstår så veldig mye av det som skjer. Grunnen til at han skriver rapportene, er at han er valgt ut til et vitenskapelig eksperiment som skal gjøre ham smartere. Samme eksperiment er tidligere utført på musa Algernon fra tittelen. Til å begynne med skriver han som et barn og er fryktelig enkel, og etter hvert som det ser ut til at eksperimentet kan virke, følger vi utviklingen til både Charlie og Algernon. Her er det mye budskap og samfunnskritikk, og boka har blitt omtalt som hjerteskjærende når den beskriver hvordan Charlie brått forstår hvordan han har blitt latterliggjort og vært uønsket i hele sitt liv. Selv er jeg en sucker etter hjerteskjærende historier, men denne dro det ikke helt i land for meg. Visst er det noen øyeblikk hvor man føler med karakterene for det som skjer, men når boka til slutt var ferdig, kjente jeg at det var helt greit. En klassiker som smartere mennesker enn meg forstår og liker bedre enn en tilbakestående bloggskribent, 6 av 10 skalla feitinger.

F U, Penguin

Matthew Gasteier, Villard books, 2009

Denne boka startet som en blogg hvor forfatteren kjeftet på søte (og ikke fullt så søte dyr). Jeg digger konseptet, og skulle virkelig ønske jeg digget boka også. Det gjør jeg ikke. Joda, noen festlige øyeblikk er det, men mye av humoren er platt, og det skinner igjennom all kjeftbruken at forfatteren er en bløting. Det skal dog sies at det kom et og annet skratt her, men boka levde altså på ingen måte opp til potensialet. 5 av 10 skalla feitinger.

September-dingsen: Kindle DX

Etter å ha fått SqueezeBox Touch i hus for å høre mer på musikk – noe jeg nesten aldri gjør, dårlig menneske – var neste prosjekt å få tak i noe å lese på. Jeg leser en del. Eller.. min styrke ligger kanskje i å kjøpe bøker. Jeg er nesten like god til å lese dem som å kjøpe dem, men ikke helt. Jeg ligger i overkant av 13.8kg bøker pr. år, med en liten overvekt av fagbøker. Programmering, data, denslags.

Jeg har lenge hatt lyst på en Kindle. Siden omtrent halvparten av lønna mi går til Amazon, har jeg vært klar over disse godsakene lenge, men først når de nå har kommet ut i 3. generasjon har jeg fått bestilt meg en. Hva er det så det er snakk om her?

Kall det gjerne et lesebrett. En fjøl. Den er laget for å lese, og det er det. Dette er – i motsetning til f.eks. iPad – laget for ganske statisk innhold. Det finnes en webbrowser, men det går for tregt for det meste utover å lese.

Men så er til gjengjeld lesingen helt suveren. Det brukes noe som kalles elektronisk blekk, og resultatet er en leseopplevelse som er mye nærmere papir enn en dataskjerm. Det er ikke noe flimring, ikke noe lys. Skal du lese i mørket må du ha på lampa. Men hallo så behagelig det er. Øynene blir ikke slitne i det hele tatt sammenlignet med en skjerm som bombarderer øynene dine med lys for å få frem bildet.

I tillegg har den en del funksjoner for å lage bokmerker, søke, skrive notater, organisere bøker osv. Selve Kindle DX sies å ha plass til ca. 3600 bøker i minnet, og man kan ta de ut og inn som man vil hvis det blir trangt. Batteriet varer bokstavelig talt i uker om gangen, særlig hvis man skrur av det trådløse opplegget når man ikke bruker det (noe man stort sett gjør i det man laster ned en ny bok). Jeg har hatt den i snart en måned og har kun ladet den når jeg først fikk den. Jeg har lest ferdig én bok allerede, og vært innom en del PDFer som jeg har sync’et over fra PCen. Opplevelsen med å kjøpe bøker var helt enorm – jeg gikk inn på Amazon sine sider, valgte en bok, la inn kredittkortinfo (siden det var første gang), gikk ut i stua der Kindle lå, og begynte å lese. Den har ikke WiFi, den har innebygget gratis 3G som er mer en raskt nok til det lille som skal sendes og mottas.

Tastaturet er en vits men helt greit å bruke for å søke eller lage notater. Jeg har brukt det 2-3 ganger. Ellers er navigering enkelt ved hjelp av noen knapper på siden og en liten tapp man kan herje med. Enheten snur det du leser hvis du roterer brettet. Sideoppdateringer tar 0.5-2 sekunder, avhengig av hva det er man leser på. Det kan virke litt tregt, men er ikke noe problem i praksis.

Den tredje generasjonen av Kindle-serien har fått nye farger (nå “Graphite”, tidligere “PC-elfenben”), bedre kontrast i displayet, og er litt kjappere. Det finnes flere utgaver, med og uten WiFi, og “den lille” har en skjerm på 6”. Den er sikkert kjempebra, men som utstyrshore er jeg jo glad i store skjermer, så jeg gikk for storebror DX med 9.7” skjerm. Man kan stille fontstørrelse, ord pr. side osv. sånn at hvem som helst kan lese behagelig med disse godsakene.

Og hvis ikke dette var nok, finnes det programmer som calibre for å konvertere formater, hente nyheter fra web og lage “aviser” som kan sync’es over til Kindle og andre ebook-readers.

Jeg har ikke noe smartere å si enn at jeg er helt hekta på denne dingsen her. Alle som er glade i å lese bør ha en sånn. Utvalget hos Amazon er stort sett på engelsk så langt, men for de som foretrekker det har det visst vaket litt når det gjelder norske bøker i det siste også.

Løp og kjøp! Perfekt dings for flytur, ferie, mørke høstkvelder og togturen. Hvis du har en Kindle og klarer å kjede deg, er det DEG det er noe galt med!

Fyllesjuk

Det er ikke greit å være en lettvekter på alkoholfronten når folk med allmektig lever innbyr til 40-årslag.

OBS: Dette innlegget inneholder potensielt sterke scener og vond informasjon for de med svake mager. Jeg anstrenger meg ikke for å være ekkel, men dette er ikke for alle. Du er herved advart.

Kollega, nabo og kamerat Jørn fylte 40 i sommer. Det er overraskende hvor ungt det virker nå når man nærmer seg selv, sammenlignet med når man selv var 18, udødelig, og ALDRI skulle bli gammel. Sist lørdag var vi innkalt til fest, 10 minutter til fots unna her vi bor. Veldig enkel oppgave for oss; Møt opp, drit i gave (det hadde vi ordnet på selve dagen), spis og drikk, gå hjem når vi ikke orker mer.

Det må vi vel kunne fikse?

Jørn er en ekte drammenser. Jeg er en fisle fra Oslo nordøst, oppvokst i beskyttende omgivelser hvor ingen slapp en fis. Alkohol var noe De Slemme drakk. Selvfølgelig var det ikke sånn, men det kunne kanskje like gjerne vært sånn – som sagt er jeg en lettvekter, et av områdene i livet man kan kalle meg akkurat det, i motsetning til f.eks. rent fysisk. Joda, jeg tåler noen øl, jeg kan til og med måke unna en del sprit, men det blir alltid konsekvenser. Jeg har spydd ned barer og utesteder på flere kontinenter og i mange land og byer med en glede og entusiasme som man skulle tro smittet flere. For noen år siden spøy jeg ned en portugiser på en dass i Lisboa. Han ble sint, men jeg var en del større enn ham så han gikk istedenfor, og jeg bare lo mens jeg tømte meg. Så kom Jørn og sparket inn døra og tok med med til hotellet. En annen gang lå jeg og kavet på gulvet på Burger King i Hannover sentrum og lo av stakkaren som måtte vaske etter meg, for det kom bare mer og mer. Når jeg endelig var ferdig, gikk jeg ut i restauranten igjen, der Jørn ventet. Jørn. Alltid Jørn. Like uberørt. Full som en dupp, men ingenting fikk ham ned. Hvis det var noe mål å ha kapasitet for alkohol, ville Jørn ha vært mitt store forbilde. Der jeg er en spurv, er han dødsstjernen. Nei, han er på ingen måte noen fyllik. Men hvis du er ute etter å ta livet av ham, ikke prøv med alkohol. Det kommer ikke til å gå.

Så der var vi. Et koselig og intimt lokale, med nesten 40 mennesker inkludert Siv og meg. En god musserende velkomstdrink. Vi satt ved siden av naboer og en kamerat av Jørn jeg kjente litt fra før, så praten gikk fra første stund. Hyggelige folk overalt! Jeg har jo hørt noen historier fra Jørns ungdom, så jeg visste at det var flere som ham der. Hans folk. Drammensere, av typen som ikke la seg ned så lett. Og selv om jeg ikke hadde tenkt til å gi dem kamp til døra, kunne jeg vel ikke sitte og stirre i bordet og nippe litt til et glass med lettøl.

Heldigvis ble ikke det noe problem, da bordene mer eller mindre var dekorert med akevittflasker, og de var selvfølgelig ikke til pynt. Jeg er egentlig ingen fan av akevitt. Jeg tar et par til jul for å være med i gjengen, men det smaker grevling, og gjør ting med folk. Hvis Hitler og Mullah Krekar fikk et kjærlighetsbarn, og personligheten til det barnet ble destillert om til sprit, ville resultatet blitt noe i nærheten av akevitt. Det smaker som smerte og i store nok mengder kan det gjøre hvem som helst til massemorder. Så hva kunne vel være bedre enn at det sto små 2cl shotglass på hver plass, klare til action?

Jeg svartmaler. Det var faktisk digg. Veldig runde og gode akevitter fikk vi, og jeg helte innpå rundt 10 av dem i løpet av middag og dessert, sammen med noen øl. Vanligvis ville jeg kjenne hjelmen stramme seg rundt dette inntaket, men formen var forbausende god. Stemningen steg med bra taler – der jeg ble nevnt som delvis medskyldig i et par - og mye moro. Som seg hør og bør på fest gikk middagen mot slutten når folk begynte å kaste borddekorasjonene på bursdagsbarnet – ikke akevittflaskene selvfølgelig, man har da spritvett – og det ble ryddet til danseplass.

Som vanlig på festlige tilstelninger fikk jeg litt stick fordi jeg konsekvent nekter å danse. Til og med min oppnevnte svenske tvillingbror for kvelden – nabo Jonas – sviktet og hev seg ut på dansegulvet. Joda, jeg synes synd på Siv som har en så kjip type. Men dans er ikke meg. Kanskje jeg skriver mer om det en annen gang. Uansett var stemningen bra, det gikk over i alt for velfylte glass med suveren cognac, og jeg kjente at jeg begynte å bli sjarmerende salongberuset, for å bruke et Pondus-uttrykk. En dame-gjest som jeg ikke kjente fra før holdt foredrag utenfor, og ble senere funnet der hun hadde tryna mellom noen biler. Enda senere måtte visst noen hente henne oppi skauen. Sånt står det respekt av – da vet du at de fester på alvor. En nabodame lagde en drink til meg – jeg fikk ikke med meg hva det var, bare at den var rød og veldig god. Skummel, saft-lignende. De drinkene hvor man ikke smaker spriten er best, de blir man nemlig ikke full av. Har jeg hørt.

En veldig hyggelig kveld kom til slutt til veis ende. Ihvertfall for Siv og meg. Vi tok et tårevått farvel med Jørn, og startet på den harde veien hjem. Som kontrollfrik hadde jeg nogenlunde stø kurs, og det var helt greit, for jeg tror ikke vi passerte ÉN busk som ikke Siv var på vei inn i. Men med jernnevene mine holdt jeg henne på beina nesten hele veien. Hun sovnet vel omtrent i det vi gikk inn døra. Jeg gnagde i meg en massiv Ibux som jeg visste kroppen min kom til å trenge. Sånn. Alt vel. Sove nå.

Rundt kl. 0630 våkner jeg. Sort of. Man kan til en viss grad argumentere for at jeg var ved en form for bevissthet. Jeg lå på magen. Trynet langt nedi puta. Siv lå ved siden av meg. Noe var galt. Det tok et par øyeblikk før jeg skjønte hva det var, så slo det meg; Det var den dundrende smerten i hver eneste del av kroppen! “Ligg helt stille”, tenkte jeg.. “Kanskje de går videre!”.

De går aldri videre.

Hvem jeg nå tenkte på.

Kaldsvetten kom. Og neida, ikke sånn koselig, gradvis kaldsvette som vi alle elsker. Spruten sto. Musklene i nakken strammet seg, og hodet dunket noe infernalsk. Magen utstrålte en intens kvalme som gjennomboret alt. Jeg skjønte at jeg måtte komme meg over i en annen stilling. Å ligge på magen var verre enn døden. Men ingenting lystret. Inne i hodet mitt visste jeg at uansett hvor ille dette var, ville det være enda mye verre å røre på meg. Så jeg lå helt stille, og håpet det ville gå over. Jeg begynte nesten å grine fordi det var så jævlig å ikke komme seg rundt.

Etter en liten stund, begynte jeg å skjelve. Jeg hadde ikke nerver, da jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe som helst dumt, men jeg skalv, og var svak, og synes synd på meg selv, og hadde det vondt. Så kom jeg på en ting. Jeg måtte jo bare få ut fyllebæsjen, så ville alt ordne seg! Det pleier å få sakene i sving i min kropp. Med en anstrengelse på nivå med den siste bakken i halvmaraton for et år siden kom jeg meg på dass kl. 06:48, og satt meg ned på ramma. Siden enhver tanke og bevegelse ble fulgt av intens, dunkende smerte, prøvde jeg å gjøre minst mulig av begge.

Lite skjedde.

Noen dunkende tanker senere skjønte jeg hvor dette bar. Våt av svette byttet jeg stilling og sørget for å peke det forvridde trynet mitt ned i skåla, og gjorde meg klar til å presentere elg. Jeg har rutine på dette området, og magen var ikke vond å be. HHHHHHHHUUUUUUUUURRRRLLLLLLLLLL sa det sånn omtrent, og en god mengde uønsket traff vann. Men det var mer. Jeg pustet korte, kjappe pust, og satset på å time dette riktig, så jeg slapp å få det ut gjennom nesa. Rutine er godt å ha. HHHHHHHHHHHHHHHUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUURRRRRRRRRLLLLLLLLLLLLLLLLLLLLLL nummer to var større. Mer klumpete. Større fart. Gamle kunster på vei tilbake. Så kom det to mindre etterskjelv. Den siste var helt tørr. Jeg hater de voldsomme brekningene uten noe payload. Noe så bortkasta. Men magen var tom.

Jeg tørket tårer og snørr, spyttet og gurglet litt vann, og tok fatt på den lange turen tilbake til soverommet. Hodet verket intenst etter anstrengelsen med å kaste opp. Kaldsvetten fløt i strie strømmer. Det gjorde vondt å legge seg ned, men det var bare en nyanseforskjell i forhold til smerten ved å stå oppreist. Jeg så på vannflaska og Ibux’en. Jeg visste de ville redde livet mitt. Dessverre visste jeg også at ved å røre dem, ville fyllesyken bli sinna. Den ville beskytte seg selv. Kaste opp vann og Ibux. Straffe meg med smerte, kaldsvette og kvalme. Jeg prøvde å sove litt istedenfor.

Noen timer senere får jeg meg med at Siv snubler ut på do for å levere sin elg. Kaldsvetten kommer. Det er ikke det at jeg ikke tåler å høre andre spy. Det er bare det at jeg gjerne skulle ha sovet litt til. For sent nå. Opp av senga, på med noen filler, løpe opp trappa, knele foran dassen i andre etasje. Magen knyter seg i krampe for å kvitte seg med uønsket innhold. ØØØHØØØØØCK stønner jeg i det ingenting kommer ut, bortsett fra en liten rød masse. “Eeeeeyh, blod!” tenker jeg og smiler for første gang den morgenen. Men neida, det var ikke det. Kan ha vært litt ukjent saftdrink. Jeg tørrbrøler fire ganger til. Det gjør vondt, hodet dunker infernalsk, jeg klarer bare å spytte. Tårene renner sånn at det virker som jeg spytter med øynene også. Jeg føler meg tøff.

Etter en liten stund skjønner jeg at dette ikke er noe blivende sted. Svetten renner og jeg føler meg historisk ekkel. Når jeg kommer ut i stua ligger Siv på sofaen. Hun ser ut som hun har vært i krigen. “Dårlig form?” eller noe sånt, spør hun meg. Jeg vet ikke helt hva jeg svarer, muligens noe om at jeg trenger en dusj. God idé. Rennende vann kan redde liv. Smertene i hode og nakke river i meg, og jeg føler at ingen i historien har hatt det så fælt i det de kryper inn i en dusj. Evt. Holocaust-pårørende som måtte lese dette får ha meg unnskyldt. Verden er i mot meg og jeg takler det dårlig.

Det er slitsomt å stå oppreist, og dusjen blir ikke lang. Hjalp ikke. Må legge kabel. Rekker knapt å tørke meg fra dusjen. Orker ikke presse, alt gjør vondt. Skjelver. Får ut noe. Ikke bra farge, men bedre utenfor enn inni. Tørker meg i det som føles som en evighet. Skikkelig blyantrumpe. Hjelper hverken på kvalme eller sinnsstemning. Og jeg tåler vanligvis det meste av det du kan tenke deg av ekle ting uten at det går utover magen. Når jeg er dårlig blir jeg følsom. En gang jeg hadde feber så jeg den Netcom-reklamen hvor en dame mister mobilen sin oppi en blender, og en liten engle-mobil kom svevende opp. Jeg gråt som en kjerring. Nå, derimot, var det ingen følelser i sikte. Bare kvalme. Jaja, til slutt tar det slutt, og jeg er fornøyd. Drar ned. Ser på dosetet som er vått av dusjvann og blir kvalmere. Finner ut at jeg må slappe av og setter meg ned. Oooh, varmekabler. Første som har gått min vei så langt i dag.

En stund senere våkner jeg sovende på dassgulvet, naken som dagen jeg ble født, med hodet liggende på den ene armen. Armen har meldt seg ut. Vondt! Jævlig! Jeg får lyst til å grine igjen, men klarer å bruke bena til å vri meg rundt så jeg havner på ryggen. Oooh, varmekabler. Digg.

Noen timer senere finner Siv meg sånn, og sier ett eller annet så jeg våkner. Mer vondt, mer tørrspying. Arrrgh! Drep meg nå! Krabber opp i senga igjen. Stirrer på Ibux og vann. Er på gråten. Det eneste som kan være jævligere enn å ikke få det i seg, må være å få det i seg.

Rundt kvart over ett våkner jeg av en SMS fra Jørn. “Våken?” sier den. Jeg bruker en halvtime på å samle krefter til å svare. “Nei. Lider. Dør snart”. Jeg har aldri ment noe så alvorlig i mitt liv. Han svarer at han hadde tenkt til å levere tilbake lydanlegget han hadde lånt til festen, men innser at han kanskje bør vente. Jeg er takknemmelig, men orker ikke svare.

En times tid senere orker jeg ikke å vente på å dø lenger. Hjernen skriker i smerte, og det er ingen tegn på at det skal bli bedre. For første gang virker fordelene med Ibux’en større enn ulempene, og med heroisk innsats klarer jeg å svelge gigant-pilla med en halv munnfull vann. Jeg segner om og sovner igjen.

Neste gang jeg våkner er ting heldigvis litt bedre. Nakken er vond som et helvete enda, mens hodet kjennes ut som det er pakket inn i ull. En forbedring av en annen verden! Jeg står opp og tar muligens en dusj til. Husker ikke. Snakker litt med Siv. Hun er slapp. Jeg også. Vi vurderer frokost som et reelt alternativ. Min kvinne steker egg til oss! Jeg er følsom igjen og er nær gråten for tusende gang denne dagen. Ekte kjærlighet! Jeg vet jeg er kvalm som en Gillette-mann, men vet også at dette vil hjelpe. Orker ikke tanken på å drikke noe. Spiser tørt brød og speilegg. Herlig. Forventningene som følger hver bit slår ikke til – jeg dør ikke. Etterhvert klarer jeg å drikke litt også. Hiver innpå med brus. Romlingen i magen hersker.

Siv får ett eller annet merkelig husmors-kick og begynner å bake boller og brød. Bokstavelig talt. Jeg slapper av og prøver å lese litt. Det er ikke lett. Jeg manner meg opp til å sende en SMS til Oslo hvor Heidi er på besøk hos farmor for helgen. Det er greit at vi venter til mandag med å hente henne. Vi savner henne, men hun har det bedre der.

Etter hvert kommer Jørn med høyttalere og forsterker. Jeg har heldigvis fått pusset tennene først. Vi ler og han forteller mer om nattens hendelser. Jeg ler litt men har fortsatt mest lyst til å gråte. Han drar. Jeg går inn. På tide med ny Ibux. Jeg begynner å bli sliten av å leve 20 sekunder av gangen. Kvalmen hersker i meg.

En eller annen gang begynner en fotballkamp nedi bakken. Strømsgodset – Rosenborg, noen få kilometer fra meg. Jeg orker ikke tanken på å ta turen engang. Det har vært en hard uke som RBK-supporter, og gutta trenger støtte. Sorry, kanskje en annen gang. Jeg presser meg inn i drakta som en basketball i et pølseskinn, og setter meg ned for å se på. Yay. Ledelse. Å nei, de scorte. 1-1, uavgjort, vif vinner og tar innpå. Faen, forsåvidt, men jeg orker ikke å engasjere meg.

Vi snakker middag. Jeg foreslo pizza, Siv taco. Taco er godt, men pizza er mer smeltet ost og mindre anstrengelse. Siv sier det ikke plager henne. Hun fikser. Nachos, smeltet ost, tacokrydret kjøttdeig. Alle som har vært i en sånn situasjon vet at vi snakker ekte kjærlighet her. Skal det ikke mer til for at man hengir seg til en dame for evig tid? Litt vennlighet i lidelsens stund? Tro meg, vær der, og du vil skjønne hva jeg mener. Hadde jeg trodd på engler, ville de sett ut som Siv. Her lider hun selv, og så jobber hun hardt for å gjøre min stakkarslige tilværelse så mye bedre. Ikke det at jeg var i tvil, altså. Men dette er jenta mi. Jeg kan aldri gjøre meg fortjent til henne, men jeg skal prøve.

Vi blir enige om å avslutte dagen med en film. Valget faller på Sin City. Kanskje ikke det beste valget med tanke på hvor glad Siv er i gladvold, og fylleangsten hjelper ikke. Men jeg ler og har det moro. Vi har begge munchies og får i oss nok ugunstigheter.

Litt før filmen er slutt, slutter dagen. Det er på tide å legge seg. Sove nå. Hvile. Glemme denne rassen av en dag fortest mulig.

Mandag morgen. Trøtt som en dupp. Groggy. Men ingenting er vondt! Ikke noe dunker! Ikke kvalm! Det er nesten så jeg har lyst til å grine av glede, men følsomheten er også borte! Joy of joys!

Jørn og jeg skal til Fredrikstad for møte sammen. Jeg legger en kabel før og en kabel etter. Skjelvingen i ryggmargen signaliserer at faenskapet er over. Nok en runde med selvforskyldt vondskap er historie. Vi blir ikke de siste som sier “Aldri mer”, i full viten om at det er løgn. Men det blir lenge til neste gang. Vær så snill å la det bli lenge til neste gang!

Den moderne kongefamilien

Ah, Märtha Louie. Prinsesse, kongeparets førstefødte. En søt og jordnær jente, folkelig etter våre tradisjoner, lett å identifisere seg med for alle. Så åpnet hun kjeften.

I mine yngre dager var jeg for kongehuset. Det handlet om tradisjoner. Jeg var i HMKG i noen måneder som befal på slutten av min militære karriere. Håndhilste på kongen selv. Var klar til å ta en kule for ham og/eller familien hans. Så var det tilbake ut i det sivile liv, og virkeligheten var brått en faktor igjen. Etterhvert har jeg havnet på det synspunktet at selv om en del tradisjoner er verdt å ta vare på, er ikke kongehuset en av dem. Det er et altfor kostbart tiltak i forhold til symbolverdien. Sånn jeg ser det er det ingen automatikk i at et demokrati som avskaffer monarkiet er nødt til å bli en republikk, dvs. ha en president. Men synes det tross alt hadde vært bedre med noen som var valgt til jobben.

Min holdning til kongehuset ville muligens vært noe annerledes om ikke folkeligheten hadde blitt tatt til nåværende høyder. Dere vet hva jeg prater om. Fortiden til vår fremtidige dronning på den ene siden og Ari Behn på den andre. De skal få lov til å være akkurat som de vil, altså, det er ikke det. Ari er Ari og Mette Berit er Mette Berit. Men de mangler noe som jeg forbinder med kongefamilie. Ikke nødvendigvis verdighet, men noe beslektet. De skal være over oss vanlige folk? Okey.. ellers takk.

Men kaka tar jo selvfølgelig vår fintfølende og spirituelle Märtha. Det var en gang jeg var overbevist om at hun ble sammen med Ari bare for å ta fokuset vekk fra Haakons valg av parringspartner. Men det har jo blitt klart etterhvert at de fortjener hverandre. Ari har personlighet, og det har kona hans også.

Alle vet vel at dette skrives på grunn av det siste stuntet om at hun kan prate med de døde. Dette som en utvidet greie i forhold til engleskolen hun holder på med. Når hun for en del år tilbake gikk independent, var greia hennes at hun fortalte eventyr. Ting tyder på at hun har fortsatt med det.

For de som er ukjente med kritisk tenkning, lær litt om Occam’s razor. Det er et prinsipp som litt forenklet sier at den enkleste forklaringen (i form av færrest ville, idiotiske antagelser) som regel er den riktige. Som skeptiker og ateist bruker jeg den til det meste. Gud, spøkelser og Snåsamannen er ikke svar på noe som helst. Det er antagelser fra de som VIL tro på noe. Kombinér gjerne med et annet prinsipp – ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. La oss ta et eksempel.

Hvis jeg påstår at jeg kan fly (sånn som fugler og Supermann, ikke med rutefly), vil de fleste se det som en ekstraordninær påstand. Kan du bevise at jeg IKKE kan fly? Nei, det er logisk umulig å bevise en negativ påstand (kverulér om du vil, jeg gidder ikke å utrede alt jeg sier matematisk). Kanskje jeg bare ikke velger å fly i nærheten av deg fordi jeg vil holde det hemmelig. Kanskje jeg kun gjør det i ytterste nødvendighet, når andres liv står på spill. Du kan dokumentere usannsynligheter så mye du vil, men du kan ikke logisk bevise at jeg ikke kan fly.

Men det er en liten brist i logikken her.

Det er ikke DU som har bevisbyrden.

Hvis jeg påstår at jeg kan fly, må JEG bevise min ekstraordinære påstand. Det samme gjelder Snåsamannens påståtte evner, virkninger av homeopatiske medisiner (også kjent som vann), og Gud. Jeg tror ikke på Gud fordi ingen noensinne har bevist at han eksisterer. Og nei, da snakker jeg ikke om “Kunne solnedgangen vært så vakker uten Gud?” liksom-bevis. Nei, det er en litt annen standard for bevis som kreves. Noe som ikke burde være vanskelig å oppfylle for en allmektig skapning, men det er en annen rant.. Og ja, vitenskapen kan forklare hver del av solnedgangen helt fint, ellers takk.

Så da er jeg en sånn arrogant ateist/skeptiker som uansett aldri vil skifte mening om noe som helst? Nei, beklager, da har du misforstått. Som vitenskapen baserer jeg meg på bevis. Ekte bevis som viser bortenfor enhver tvil hva som skjer. Som sagt, det er ikke mulig å bevise at Gud ikke finnes. Jeg har ikke lett over hele universet, fysisk, metafysisk og spirituelt. Men den ekstraordninære påstanden om at det finnes en allvitende skapning som kan alt og er i stand til alt, og som skifter mening basert på smisk (bønn), er så usannsynlig at den strider greit mot Occam’s razor, og ekstraordinære bevis må til for at jeg skal tro på det.

Hvis noen kommer med reelle, målbare bevis som kan kontrolleres for svindel og som bortenfor enhver tvil viser at det finnes en Gud, så skal jeg kjøpe bibler og preke for alle som vil høre på.

Jeg ser jo selvfølgelig det som lite sannsynlig. Akkurat som engleprat og snakking med de døde. At snåsamannen blir tatt frem som fornuftens advokat her er jo bra latterlig, men stemmer bra med hans metodikk om å kun stikke seg frem hver gang det skal selges en ny bok om ham. Problemet her er hvem Märtha er. Hun er prinsessen. Vår lille kjæledegge som vokste opp og fikk barn med rare navn. Den koselige jenta som KUNNE være hvem som helst av oss, bare bedre. Hun som leser eventyr og ser på oss med et blikk som sier at alt kommer til å bli bra.

En eller annen avis hadde statistikk på at 1/5 av norges befolkning tror på hennes påstander om at man kan snakke med de døde. Jeg har tidligere henvist til James Randi’s utfordring som gir en million dollar til folk som kan bevise denslags i kontrollerte former. Prinsesse har ikke behov for 1 million dollar, sier du? Hun vet sikkert om et verdig veldedig formål hun kan donere dem til. Kreftsyke engler eller noe sånt.

Men når man kommer med sånne innspill, da er man den arrogante vitenskapsmannen. “Det finnes mer mellom himmel og jord..” er favorittstarten på setninger fra folk som helt ukritisk tror på alt de blir presentert for av snåsamenn, alternative medisinere og annet rask. Det burde være lett for Märtha å bevise sine påstander. Finn en riking som daua uten arvinger og spør hvor han gjemte gullet. Hennes kvalifikasjoner for å drive med dette stikker nok ikke dypere enn at hun har sett “Ghost” etter en treliter med rødvin. Det finnes INGEN grunn til å tro på noe av det hun sier. Folk kan ikke spå fremtiden, eller snakke med døde, eller engler, eller heale deg over telefonen. De jukser, de bruker cold reading, støtter seg til placebo og anekdotiske bevis som lett overtaler ukritiske sinn. Nei, jeg mener ikke at jeg er så mye smartere enn folk som tror på sånt. Jeg mener dog at ting KAN bevises, og at påstander som de som blir diskutert her ikke fortjener å bli tatt på alvor uten bevis.

Og helt sikkert ikke for siste gang - “Nevøen til en nabo av onkelen til katta mi så homeopat-Elvis i en UFO og dagen etter var blodkreften hans borte” er IKKE det vi skeptikere snakker om når vi krever bevis! Hvis du lurer på hvorfor subjektive anekdoter ikke funker, begynn med å se dette.

Så er det bare å begynne å tenke kritisk og lære om hvordan verden funker. For å sitere en av mine favorittforfattere, Douglas Adams:

Isn't it enough to see that a garden is beautiful without having to believe that there are fairies at the bottom of it too?

August-dingsen: Squeezebox Touch

Av og til kommer jeg ved en tilfeldighet over en ting jeg får lyst på. Ikke fordi jeg trenger den, men fordi jeg er en eiesyk nerd som av og til bare må ha ting. Dingser. Stæsj. Hvis man følger sånne impulser ukritisk, ender man ofte opp med masse dyrt utstyr som ikke blir brukt. Jeg har derfor en regel om at jeg kun skal kjøpe sånt hvis jeg føler meg rimelig sikker på at jeg kommer til å bruke det flere ganger i uka. Derfor har jeg endt opp med et surround-anlegg som kan jevne huset med jorda, en brutal PC, og masse annet surr som min bedre halvdel kanskje ikke alltid ser nytteverdien av.

Denne gangen falt valget på en Squeezbox Touch. Jeg har alltid vært litt Drillo når det gjelder musikk – ikke hørt mye på det, og når jeg først hører, skal det være sært. Favorittene er tung, brutal metall og psyko-dramatisk klassisk musikk. Pop er ikke min greie. Enda hører jeg på P4. Er nok mer latskap enn det at jeg er en kompleks person med spennende kontraster og nyanser og sånt. Nope, jeg er enkel. Og når jeg da finner ut at jeg kan ha godt av å høre litt mer på ting, må man kjøpe dings. Jeg har hørt flere være fornøyd med forskjellige varianter av Squeezebox, og når det nå har kommet en plugin for å spille musikk fra Spotify synes jeg det var på tide å undersøke litt.

Jeg er en Logitech-hore, det skal innrømmes. Jeg tipper jeg har lagt igjen en DEL titusen-lapper hos dem opp gjennom årene. Et raskt blikk over pulten her viser Logitech-tastatur (med kabel, og riktig konfig på Insert-Home-Page Up-Delete-End-Page Down-rekka. Man har da OCD), to Logitech-mus, en Logitech-mikrofon, Logitech-høyttalere, samt en USB Bluetooth-dings sånn at jeg kan bruke Logitech diNovo Mini-tastaturet fra stua for å styre PCen i MediaCenter-modus. Et G27-ratt for PS3/PC er det også her. Nevnte jeg at jeg er nerd? Og dette er selvfølgelig bare starten. Hele haugen med moro blir forsåvidt i stua styrt av en Logitech Harmony-fjernkontroll som enkelt kan programmeres fra PCen til å styre mange ting på en gang. Kjekt når man har fjernkontroller til TV, receiver, PlayStation, dekoder, DVD-spiller (siden PS3 ikke er sonefri), med mer..

Så ja, at valget falt på noe fra Logitech overrasket ikke meg.

Hva er så dette for noe? Kort fortalt kobler man Touch’en til nettverket (via kabel eller trådløs) og lydanlegget, og så henter den lyd fra diverse steder (iTunes, filserver/pc, nettradio/podcast/Live365/Deezer/Mediafly/Spotify/whatever) og spiller for deg. Den har støtte for spillelister, man kan hive på en haug med plugins for forskjellige ting, og best av alt – så lenge man har kablene i orden, er lydkvaliteten fantastisk. Jeg har kablene i orden. Optisk hele veien, og kvalitetskobber ut til CV’ene. Det kjennes.

Oppsettet av boksen er ganske rett frem – det tok ikke mer enn 10 minutter effektivt arbeid fra den var pakket opp til den lagde lyd, og mesteparten av det var fordi jeg har et ganske omfattende stereobenk-lignende monster som man må tenke før man gjør endringer på.

Touch-skjermen er som på en moderne smarttelefon – helt grei, men ikke noe man skriver en avhandling på. Den gjør det enkelt å koble til forskjellige tjenester og sette opp moroa. Når man skrur den av, fungerer den som en brukbar klokke. Det finnes også plugins som gjør at man kan få værmeldinger o.l., men der var det ting som ikke funka helt på første forsøk. Det er i det hele tatt litt knot – men det meste lar seg løse med litt research.

Ved hjelp av et webinterface og et serverprogram kan man sette opp et ganske fancy opplegg med scanning av MP3-samlinger og å få radiokanaler til å spille musikk du liker basert på hva du merker som favoritter, hva du hopper over osv. Det finnes jo en haug med sånne musikktjenester på nettet, og dette funker bra. Jeg vurderer også seriøst å skaffe meg et Premium-abonnement på Spotify – da kan man høre musikk og deres radiokanaler i 320kbps, som er så bra kvalitet at jeg ihvertfall ikke er kvalifisert til å høre noe feil med ting.

Den medfølgende fjernkontrollen har jeg ikke brukt noe særlig da jeg bare slang denne inn i Harmony-universal-greia. En kul detalj er at Touch’en forandrer størrelse på brukergrensesnittet avhengig av om du bruker fjernkontroll eller trykker rett på den. Da kan man også sitte på litt avstand og bruke den uten kikkert.

Den har ikke blitt misbrukt så veldig enda, det eneste jeg har klart å fastslå er at Siv får nerver av klassisk musikk under frokosten. Men jeg prøver å legge meg til noen bedre vaner. Så får jeg ihvertfall prøve å huske å høre podcastene til Misjonen så ofte som mulig.

Ja, jeg er selvfølgelig klar over at man kan høre på alt det samme på en PC. Og jeg har PCen koblett til stereoanlegget, det er ikke det. Med dette her trenger ikke PCen å være PÅ engang (vår massive MP3-samling ligger på en NAS-disk). Og den spiller lett musikk lagret på USB-disker/minnepinner og en del typer minnekort til telefoner/kameraer.

Basert på det lille jeg har brukt den, kan den absolutt anbefales!

Agurk-blogg 6/8-2010

Folk som kjenner meg, vet at jeg er forutsigbar og enkel, nesten en stereotyp, en parodi på meg selv. Jeg gjorde aldri lekser, likte ikke fisk (fortsatt ingen fan), vil legge ned landbruket, kutte NRK-lisensen, brenne alt som heter nynorsk, forby organisert religion og ta rotta på statens konstante maktmisbruk. Da kommer det kanskje ikke som noe sjokk at jeg har et anstrengt forhold til parkeringsvakter?

Vel, parkeringsvakter og deres arbeidsgivere. Som vanlig må jeg komme med en liten disclaimer her: Det finnes en teoretisk sjanse, selv om den er latterlig mikroskopisk, for at det finnes folk som er både ærlige, kompetente og enten parkeringsvakter eller ansatt i parkeringsselskap. Det er ikke tilfeldig at Tommy Steine spilte en på TV. Tommy Steine er ikke grunnen til at jeg hater parkeringsvakter, og jeg hater ikke Tommy Steine på grunn av rollen som parkeringsvakt, men ondskap avler ondskap og den kombinasjonen der er vel omtrent som om Hitler skulle være direktør for Lisensavdelingen i NRK. Han er jo ikke det, siden han har vært død en stund. Men regelverket de bruker er jo som å se arbeidsinstruksen fra en konsentrasjonsleier, så inspirasjonen er der.

Anyway – jeg har sloss en del med parkeringsselskapene. En del bøter har jeg betalt da de har vært rettmessig ilagt og alt var min feil. En gang var jeg på et møte i Oslo, betalte parkering til kl. 11:55. Kom tilbake 11:45. Hadde fått bot kl. 11:15, 40 minutter før tiden gikk ut. På boten sto referansenummeret til lappen som lå i ruta – idioten hadde altså sett lappen, men ikke forstått tidspunktet. Kanskje han ikke kunne klokka? Eller forsto grunnleggende matematikk? Når vår fjerne stamfar for mange millioner år siden krøp opp av ursuppa, tror jeg parkeringsvakter var noe av det første som skilte seg ut som en egen rase. Og utviklingen stoppet der.

Bare for å sneie innom litt relevans til agurkbloggingen, nevner jeg det over fordi parkeringsnazistene har slått til igjen. Det er sterke indisier på at de har forfalsket tidspunktet på et digitalt bilde for å kunne rettferdiggjøre en bot. Er jeg sjokkert? Næh. At de er onde i tillegg til inkompetente har jeg egentlig visst hele tiden, jeg har bare aldri hatt noe særlig bevis utover min egen anekdote.

Hvis en parkeringsvakt skulle finne på å lese dette, vær så snill å ta til deg følgende appell: Det er ikke for sent. Du kan ta til fornuften, slutte, og få deg en respektabel jobb. Selv å jobbe med analbleking for uteliggere er mer respektabelt enn det du driver med nå. Familie, venner og han som til stadighet overgriper seg på deg jatter nok med og later som de forstår deg, men innerst inne hater de deg og alt du står for intenst. Du er en verkende, lekkende byll uten verdi eller mening, og det er bare et tidsspørsmål før du gir bot til feil irrasjonelle menneske og mister livet i tjenesten. Er det verdt det? Greit at du får bonus og provisjon basert på hva du leverer, men er de stusselige pengene der prisen du tar for din egen verdighet og selvrespekt? Hadde det ikke vært koselig om ikke selv dine nærmeste venner ønsket at du skulle dø snart så de kunne pisse på grava di?

Sterke ord, men det trengs. Og ja, jeg er klar over at det har vært masse cowboyer i de offentlige etatene på dette området, men det er først og fremst de private parkeringsselskapene jeg ønsker å utslette. Prisen for parkering hos dem er som regel 5-15 ganger høyere enn offentlig parkeringsplass, og i mitt siste tilfelle var bota 35 ganger høyere enn det det ville ha kostet å stå der i tilsvarende tidsrom. Det er så langt utenfor enhver form for rimelighet at det rett og slett burde vært satt av én dag pr. måned hvor de som jobber i parkeringsselskaper må lynsjes.

For å kunne kalle dette en agurkblogg må jeg vel ha med en liten agurksak til. Som den over er dog også denne egentlig veldig viktig. Professor Markestad har gått ut og påpekt at det er på tide å forby omskjæring av gutter. Bra! Vi snakker om en primitiv amputasjon uten medisinsk årsak eller fordel som kun har negative effekter for den som blir utsatt for overgrepet. Ihvertfall her i landet, hvor vi har tilgang på vann og såpe. At nasjonale lover går over religiøs overtro er en selvfølge – her burde også individets rettigheter til å få vokse opp uten skamfert kropp gå foran foreldrenes sjuke overbevisning. Dette er rett og slett barnemishandling, og like meningsløst (om ikke like smertefullt) som omskjæring av jenter.

Trenger vi en sak til? Ok, regjeringen. Kraftlinjer i Hardanger. Jeg kjenner saken kun overfladisk. Dessverre er det lenge til neste stortingsvalg. Kan dere som stemte på disse folka være så snill å våkne neste gang, evt. skru av lyset når dere går?

Agurk-blogg 3/8-2010

Det skjer vel litt mer i verden, men fortsatt nok søppel som folk bråker om.

Jeg har ikke fulgt med på hva Bjarne Håkon Hanssen har gjort denne gangen (bare fått med meg at han nå jobber mot noe han var for når han var med i regjeringen). Og da blir det jo sutring. En ting synes jeg dog det er verdt å kommentere fra den linkede VG-artikkelen. Hanssen hevder at han ikke har gjort noe galt, og at hvis de mener reglene burde vært strengere, så kan de jo f.eks. vedta strengere regler. De burde kunne gjøre det. De er jo tross alt regjeringen. Ikke tidenes mest kompetente regjering, for all del, men de bør kunne klare det. Han har et poeng der. I den sammenheng viser Marit Nybakk at hun ihvertfall ikke er bitter;

“Hun antyder at en karantenetid på inntil to år kan være passende for norske statsråder som tar veien over i PR-bransjen, og sier at Arbeiderpartiets gruppestyre på Stortinget skal drøfte saken.”

For det første får jeg håpe at journalisten har fiklet litt med sitatet her for å komprimere litt – for hun mener vel ikke at de skal ha et eget sett med regler for statsråder som spesifikt skal over i PR-bransjen? Mens de som går ut av regjering for å drive med andre ting skal slippe? For det andre – her går vi vitenskapelig til verks! Hva baserer hun dette på? At politikken deres er så hårreisende at enhver som melder overgang til næringslivet er nødt til å se lyset, og dermed må forhindres fra å motarbeide dem? Med mindre man går ut for å begynne i en konkurrerende regjering, hva er egentlig poenget med karantenetid? Jeg kan ikke se noe annen grunn enn at de har noe å skjule, og de vet at han kan skade dem hvis han vil.

Våre gamle venner i NRK Lisensavdelingen er igang igjen. Det rapporteres at de tjener 80 millioner i året på folk som betaler for sent. Dette er nok den egentlige grunnen til at propagandaarmen til kommunistregimet ikke kan finansieres over skatten som så mye, mye annet; De kan ture frem og lage de reglene de vil for å drive inn ekstra penger. Lesere av denne bloggen husker muligens at jeg har vært borti en slik situasjon tidligere. ;) Førstkommende lørdag er det faktisk ett år siden jeg gikk seirende ut av kampen mot overmakten. En kar fra AP har forøvrig funnet ut at vi kan bytte ut NRK-lisensen med en avgift på mobiltelefoner og PCer istedenfor. Samme prinsippet egentlig – du betaler fordi du potensielt har muligheten for å se NRK, ikke fordi du faktisk GJØR det. Kjøpe en PC som skal brukes som Linux-server, eller en jobb-mobil uten videomuligheter? Fuck you, NRK skal ha pengene sine. Conform. Like it.

Så en liten reprise til glede for nye lesarar. Sist nevnte jeg den nye greia hvor man ikke får bruke norsk kredittkort i utlandet på steder hvor de har en stusselig spilleautomat eller noe. Det kommer mer av det samme. Og jeg er like irritert på det som sist. Ok, jeg skal for øyeblikket godta at det ikke er lov med noe særlig pengespill i Norge (bortsett fra når staten tjener på det, selvfølgelig, da sier vi verdens største FUCK YOU til spilleavhengige), selv om dette er et grovt overtramp – omtrent på linje med at alkohol skulle bli totalforbudt fordi noen blir alkiser. Men så kommer jeg til et oppriktig spørsmål – mao. jeg vet ikke, og jeg vil gjerne vite: Når en nordmann er i utlandet, er det da norsk lov som gjelder? Eller lokal lov? Eller er det den strengeste av de to man skal forholde seg til? Jeg har alltid trodd at det som er lov i utlandet, er lov der, og så følger vi norsk lov i Norge. Er det feil? Det de i praksis gjør her er jo å forsøke å nekte folk å bruke sine egne penger på noe som er helt lovlig i utlandet. Men det er jo ikke nok. Vi snakker jo om staten Norge her. Det holder ikke å gjøre noe som er dumt, vi må selvfølgelig gjøre det dårlig også. I VG-historien over måtte man ofrene for statens overgrep inn på et Casino for å ta ut penger. Det viser selvfølgelig det alle visste – dette tafatte forsøket på å stoppe internett-gambling (nok et overgrep imho) går utover masse uskyldige, og blir sannsynligvis lite mer enn en mild irritasjon for de som de forsøker å stoppe. Argumentene til byråkraten nedover i VG-artikkelen er forøvrig verdt å lese bare for å øve seg på fnysing. Alle trenger et godt fnys i ny og ne.

Registrerer også at seks av ti norske kvinner ønsker å forsørges. Jeg humrer litt og tenker tilbake på Hjernevask av Harald Eia, samt en verden som blir stadig mindre. Ser for meg en armé av mannfolk i midtlivskrise og oppover som drar til Thailand for å hente seg nye koner. De Forsørgede sitter da igjen med det advokaten klarer å få ut av skilsmissen. Jeg sier selvfølgelig ikke at dette er riktig. Men det kan fort skje med ganske mange. Og da bør man som mann passe seg for å gå ut på byen rundt Grete Waitz-løpet og lignende..

Til slutt kan det se ut som om sauemafiaen har slått til for alvor. Har ikke fryktelig mye interessant å mene om det. Som med de andre sakene, med andre ord. :)

Agurk-blogg 20/7-2010

Det er rolig på jobben og lite skjer i verden – det eneste stedet det skjer mindre er egentlig denne bloggen. Så mellom slagene – som stort sett består av programmering samt å gjøre ting jeg ikke kan – kan jeg jo komme med noen dårlige meninger om det som skjer. Bare det jeg kommer over, liksom. Ikke forvent å finne noe av verdi her – business as usual, med andre ord.

Vi kan begynne med at Aftenposten rapporterer at noen palestinske tenåringer voldtok en norsk hjelpearbeider på 60. Man kan selvfølgelig si mye om det, men jeg skal nøye meg med å være overrasket over én ting; Det står ingenting om at dette på ett eller annet vis var Israel sin feil! Det kan da umulig stemme.. for alt negativt som skjer som involverer palestinere er da Israel sin feil!? Det er ihvertfall det vestlig media har fortalt meg hele mitt liv. Nå er jeg grundig forvirret. Det var sikkert noen jøder som sto med rifler og tvingte dem til å gjøre det.

Så hopper vi lekkert videre til de vi i minst grad tåler trynet på – oss selv! Nordmenn slutter aldri å overraske i negativ retning. To av tre velger bort kvalitet – her i matvaresammenheng. Vi kjøper heller billig slagg enn å bruke noen få prosent mer på ordentlige varer. Dette må jeg bare stille meg undrende til. Joda, jeg skjønner at de som har det skikkelig trangt må spare der de kan. Men når folk gladelig spiser purkesvulst som smaker maling for å spare 15 kroner på middagen, vet jeg ikke hva jeg skal si engang. Får mest lyst til å grine.

Det slår meg at tiden man har hatt barn, kan måles i hvor mange punkter man kan krysse av for på denne lista fra Dagbladet. Mye kjent der, og mye å glede seg til!

Vi avrunder med én i en uendelig serie med grunner til at det er bedre å bo i Nigeria enn i Norge. Nordmenn opplever å ikke få brukt kredittkortene sine i utlandet (her Sverige) fordi stedet de forsøker å kjøpe noe også har spilletillatelse. Det er nemlig en ny lov som sier at nordmenn ikke får lov til å bruke sine egne penger til å spille i utlandet. Tenk litt på den. Sug litt på karamellen. Smak på godbiten. Dine surt opptjente penger. Ditt privateide kredittkort, din bankkonto. Utlandet. Selv DER skal norske myndigheter detaljstyre hva du får lov til å gjøre! Hvis du leser dette og tenker “Hehe, jaja, Jens ordner opp, det er nok best slik” så gråter jeg for deg – du er også et offer for den horrible indoktrineringen som foregår her i landet, og godtar det ene overgrepet etter det andre fra myndighetene. Dette er intet mindre enn en skandale og burde vært ledd ut av landet. Det er omtrent på linje med andre grusomt idiotiske forslag fra sittende regjering, men får dessverre ikke like mye oppmerksomhet.

Jaja, det var det jeg rakk i dag. Hvis det skjer noe ute i verden som jeg kan bli sint av, send det gjerne til meg, men ikke på Facebook, der er jeg sjelden. :)

Ett år som pappa – aldri har et så langt år gått så fort!

Det er 17. mai, grunnloven vår har bursdag, og det samme gjelder datteren min. Datteren min. Det høres fortsatt litt rart ut inne i huet mitt når jeg tenker at jeg har en datter. Men nå har jeg altså ettårsdag som pappa. Forstå det den som kan.

For det føles ikke så fryktelig lenge siden at jeg sto på fødestua, sliten men happy, og klipte navlestrengen. Siv var helt kjørt, Heidi var klumpete etter kampen mot sugekoppen, og jeg hadde kommet meg gjennom uten dramatikk. Det som har forandret seg mest det siste året er vel at følelsen av hvor uvirkelig alt er har avtatt noe.

Og litt av hvert har skjedd. Den lille jenta mi har lært seg masse – rulle til magen, krabbe, reise seg opp, high five, le, vinke, klappe, hvor stor hun er osv. Hun klarer å gå noen skritt. Hun sier noen ord. Hun bruker dependency injection for å minke koblingen mellom klasser i C#-prosjektene sine. Og hun vet akkurat hvor mye sjarm hun trenger å skru på for å senke sin arme gamle far.

Jeg skal ikke rosemale dette og si at alt er sukkerspinn og Lactulose. Til tider kan det være ganske slitsomt, og man kan bli voldsomt irritert på den lille kroppen. Saken er bare den at der man med andre mennesker ville ha skjært av dem ansiktshuden og brent den hvis man var så irritert, så godtar man det utroligste fra sitt eget kjøtt og blod. En sånn greie som man kan høre om og godta, men som man likevel ikke forstår instinktivt før man har vært der selv. Ihvertfall for min del.

Det man må innse før eller siden er at babyer er idioter. Og jeg mener ikke noe verre med det enn at de faktisk ikke kan så fryktelig mye når de kommer ut. Det er en del ting de rett og slett ikke skjønner. Og det kan jeg forholde meg til – har fortsatt en og annen ting igjen å lære selv. Men sammenlignet med en baby er jeg et geni. Jeg forstår for eksempel at folk ikke er borte for alltid når de forsvinner bak ryggen på meg. Det kule er når du opplever at ungen din blir litt smartere for hver dag som går, og lærer seg ting. Følelsen når hun får til noe nytt og ser deg inn i øynene med et forventningsfullt smil som sier “Flink?” er det lite som overgår. Jeg er midt i pappapermisjonen nå og har sånne opplevelser daglig. Nei, jeg har ikke blitt noen myk stakkar som kjøper duftlys og gråter for Darfur. Men jeg skal innrømme at jeg alt i alt synes jeg har en ganske kul unge, og jeg koser meg sammen med henne.

Det må også sies at jeg er så heldig at jeg har fått denne ungen sammen med verdens flotteste jente. Enhver tvil om at det finnes et morsinstinkt er fjernet hos meg. Siv er sett fra mitt perspektiv en perfekt mor, og jeg er veldig glad for at jeg slipper å tenke på hva jeg skulle ha gjort uten henne. Jeg har ikke tall på de situasjonene der jeg hadde vært sjanseløs uten henne. Det finnes en bakside av den medaljen også – de to er naturligvis tettere enn Heidi og jeg er. Det er selvfølgelig både greit og naturlig, men man blir jo av og til litt misunnelig. Men sånn er det bare. Siv er mammaen. Jeg er lekekompisen og den strenge, autoritære som er der når hun skal legge seg. Han som sier “Nei!” når hun kaster DVDer rundt. Men også han som sover med balltreet ved siden av senga for å forsvare damene sine.

For det skal nevnes at holdningene mine har endret seg lite. Kommer det noen og er slem mot noen av mine, dør de. Sakte. Hvis en katolsk prest så mye som nærmer seg Heidi og hennes hjerteknusersmil, blir det kamp til døden, fortrinnsvis hans død. Som nevnt i tidligere blog om samme emne, så er ikke dette fordi jeg tror jeg er så bad og tar hvem som helst. Det betyr bare at jeg vet med meg selv at jeg gjør hva som helst for å forsvare dem, og med tanke på at jeg ser på pasifister som både feige, uansvarlige og umoralske, kan jeg love deg at vi snakker grusom vold hvis det skulle blitt nødvendig. Det håper jeg selvfølgelig det aldri blir. Men skjer det, vil “Saw”-filmene være som en laber episode av Drømmehagen i forhold når jeg setter igang.

Nå er bursdagen overstått, og Heidi sover søtt i sin lille seng. År to er påbegynt. Mor og far er småslitne etter en lang dag, men ikke verre enn at det blir pestokylling på grillen før vi gir oss. Heidi har sjarmert flere folk i senk i dag i den lille budnaden hun fikk av mormor til bursdagen sin, og har fått smake gelé og krem og sjokoladekake. I motsetning til foreldrene foretrekker hun foreløpig mat, men vi skal nok få fordervet henne med våre dårlige vaner etterhvert også. Det blir spennende å se hva fremtiden byr på – i umiddelbar fremtid går hun nok helt uten hjelp, og snart blir det nok mer snakking også. Før vi skjønner hva som traff oss sitter vi vel og griner i bryllupet hennes og lurer på hvor årene ble av. Sunrise, sunset.. Cats in the cradle og alt det der. Vi gleder oss uansett. Det er moro!