Drømmejobben

I løpet av helga hadde jeg en psyko-drøm igjen. Det var begrenset hvor sykt det var denne gangen, men jeg har virkelig ingen idé om hva som får sånt til å skje i huet mitt.

Hvis du har vært sydover i verden, har du sikkert sett noen av postkortene man kan sende derfra. Noen er litt frekkere enn andre. De viser f.eks. eksplisitt kvinnelige nedre kroppsdeler (med mye hår, så man ikke ser noe hud eller totalt upassende), og så er det som regel plastsolbriller eller sigar eller en børste eller noe sånt. Poenget skal da være at her er det fest e.l. Det er gjerne en viss type mennesker som kjøper og sender disse postkortene.

Uansett, i drømmen min var jeg da han som tok bildene som ble til disse postkortene. Og det var ingen lett jobb, da ingen av motivene var klare over at det skulle skje, eller med på det for den saks skyld. Så der gikk jeg rundt, gjennom byen og borettslag og boligområder (stort sett på Konnerud her jeg bor) og ventet til en passende dame kom gående forbi (hva som var kriteriene vet jeg ikke, sannsynligvis så jeg etter tegn på stor busk). Så måtte jeg dra ned bukse/skjørt, og forte meg å sette på plass plastsolbriller/sigarer/hårbørster og ta bildet før de forsto hva som skjedde og helt rettmessig ringte politiet. Det var hardt arbeid, suksessraten var lav, og drømmen var kjemisk fri for noen som helst form for tenning. Det var bare en jobb.

Når jeg luftet dette med noen kollegaer, kom det naturlige spørsmålet - “Hvor i helvete kom DET fra!?”

Og jeg måtte svare som sant er – jeg vet ikke, jeg har jo aldri SØKT på en sånn jobb engang.

Ut på tur – alltid skremt

Nordmenn er et usannsynlig irriterende folk. Joda, som alltid, individer er ålreite, saueflokker er plagsomme. Men mer selvgode rasstapper enn oss skal man lete lenge etter. Jeg har klaget på dette flere ganger før, men jeg blir tilsynelatende aldri lei. Sånn blir det når man går rundt med en urokkelig holdning om at man er bedre fordi man er norsk.

Dette er skrevet i løpet av og etter en reise med jobben. Ikke store greiene, jeg og en kollega skal være i Stockholm i to dager for å besøke en leverandør. Burde være enkelt og friksjonsfritt, men sånn blir det selvfølgelig aldri.

De første irritasjonene kommer i sikkerhetskontrollen. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg er verdens mest rutinerte reisende, men jeg flyr nok litt mer enn snittet, og prøver dermed å legge opp et løp som gjør at det blir minst mulig grunn til forsinkelse. Dessverre er det ikke alle som har de samme prioritetene som meg. Der jeg prioriterer å gjøre ting så enkle som mulig for meg selv for å komme kjapt gjennom sikkerhetskontrollen, legger andre tilsynelatende vekt på å være mest mulig i veien for alle andre. Mens jeg tar ut PCen og legger den i en plastgreie, pakker andre den på bunnen av en koffert som er alt for stor til å være håndbagasje uansett. Mens jeg tar av meg beltet uansett fordi det piper såpass ofte, nekter andre å ta det av seg NÅR DE AKKURAT HAR GÅTT IGJENNOM OG DET HAR PEPET. “Øh, nei, er ikke noen vits det da, det pleier aldri å pipe på det”. Hallo! Begynn å diskutere! For DET kommer til å funke! Og ta gjerne med det en full flaske vann igjennom også. Når de sier “Hei! Den kan du ikke ta med!”, så kan du jo tross alt bare argumentere for din sak med at “Jamen det er jo bare vann”! AHA! DET hadde de ikke tenkt på! Sannsynligvis hadde de ikke TENKT på at det finnes vann engang! Argh, regler er regler, og er det noen det er MENINGSLØST å diskutere med, er det folk som jobber i sikkerhetssjekken på flyplasser. Anser jeg meg selv som et bedre menneske enn dem? Nei. Men det er ingen tvil om at jeg blir imponert hvis jeg klarer å irritere dem like mye som de irriterer meg.

Frustrasjonene tar selvfølgelig ikke slutt når man er ferdig med metalldetektorer og anale glorifiserte senter-vakter. Du har ikke skammet deg over å være norsk før du har sett nordmenn i fri utfoldelse i taxfree-butikken. Det er noe… DESPERAT over det. Frykten for å ikke få tak i nok billig sprit, røyk, snus og ansiktskrem. Du ser at en del mennesker her LEVER for dette øyeblikket. Og selv dette er de som regel for inkompetente til å gjennomføre med noe som skal kunne kalles stil. Her står de i køen, lasset til randen med alt mulig rart som de kan spare en tier på, og blir SJOKKERT over ting som at de må betale, og at de må vise frem boarding pass. Shit, lommeboka er jo det ENESTE som ligger under laptopen i kjempekofferten de tror er håndbagasje. Her er et lite hint til deg: Hvis kofferten din er så stor at du trenger hjelp med alt annet enn å stå og stirre på den, ER DEN FOR FUCKINGS STOR TIL Å VÆRE HÅNDBAGASJE! Og når man ser i øynene på folk at de kunne ha ofret ungene sine for en flaske billig akevitt, er det på tide med kurs og sertifikat for å få lov til å forlate landet. Sorry, du er for dårlig, vi kan ikke ha sånne nordmenn i utlandet. Prøv igjen når du har lært deg å være menneske.

Selv skulle jeg ikke ha noe på utgående taxfree denne gangen, mens Jørn som jeg reiste med skulle ha noe småtteri. Han havnet i en kø bak en familie som sannsynligvis måtte samarbeide for å finne ut hvordan de skulle åpne en dør. Det var et mirakel at de klarte å stå oppreist. De representerte alt det som er skrevet over og mere til. Og det var ikke bare jeg som ble irritert av dem. Om det ikke var lynsjestemning, akkurat, så var det flere som kunne tenke seg å diskvalifisere dem fra å fly. En annen Norsk Vinner kom i køen ved siden av Jørn. Han måtte levere tilbake taxfree-varene sine, da han ble nektet ombord på flyet sitt ettersom han var for full. En onsdag morgen kl. 08:45. Sannsynligheten for at du som gjorde det leser denne bloggen er vel like stor som at du innser at du er en SKAM for deg selv, din familie, ditt firma, din by og ditt land, og hver eneste person som noensinne har vært så uheldig å møte deg ville ha ristet på hodet og tenkt “Nei nei nei, er det MULIG!?” om de hadde visst om det.

Selve flyturen gikk på et blunk – sånn er det bare når man har den irriterende egenskapen å sovne umiddelbart når man setter seg i et flysete. Den har jeg. Irriterende for de jeg reiser sammen med også, bortsett fra i dette tilfellet, da Jørn har akkurat den samme evnen. Jeg våknet av at vi tok bakken.

Selve kurset var ålreit og nyttig, og onsdag kveld var vi på svensk julebord. Det ble mye sild, men de hadde en del annet også, så alle ble mette. Svensk juleøl var ok (ikke fantastisk, men ikke grusomt heller), og kveldens høydepunkt var vel ansiktet til Jørn når en 150 kg tung svensk-pakistaner ville ha Baileys til kaffen etterpå. Sånt gjør man bare ikke. ;)

En stor fordel er det når man flyr fra Stockholm (Arlanda) og Helsinki – de har skikkelig digge burgere på flyplassen. Selv om det ikke ble noe fyllekalas var det helt behagelig å kose i seg litt fett før man utsatte seg selv for nye prøvelser. Alt som var galt her var det selvfølgelig ikke nordmenn som sto bak, men vi var godt representert her også.

Det begynte i køen inn til sikkerhetssjekken. Jørn og jeg havnet i én kø som gikk til to sikkerhetspunkter, og altså da delte seg sånn at man gikk til høyre eller venstre, avhengig av hvor det var færrest folk. Akkurat i det vi hadde kommet frem og valgt å gå til venstre, kom det et par som startet sin egen kø til høyre – de snek altså foran hun bak meg og alle andre i den 20-30 meter lange køen. Hun bak meg ble forbanna og sa “Du kan ikke gå foran!” og gikk foran dem igjen. Resten av køen slang stygge meldinger til dem, og gubben satt frem et fårete halvsmil som ikke lignet noe som helst. “Jepp, jeg er en arrogant drittsekk som hverken forstår eller bryr meg om hvordan en kø virker, men siden jeg er så mye viktigere, får dere bare finne dere i det” var det han sa med det ansiktsuttrykket. De snakket ikke, så jeg vet ikke hvor de var fra, men det hadde vel ikke vært noe sjokk om de var norske.

Etterhvert ble det tid for boarding. Jørn og jeg sto klare (av grunner som blir klare i neste irritasjon) når de skulle begynne boardingen, og rett før vi skulle gå inn, kom det et gammelt skrell med gulrot-farget hår og stilte seg rett foran meg. “Ja, ok” sa jeg høyt, men hun hadde tydeligvis ikke noe å skamme seg for. Hun skulle jo inn på flyet. Kø? Nei. Bare masse andre mennesker som står her. Ingen av dem skal på flyet, bare jeg. Jeg håpet på en sjanse til å tråkke på foten hennes eller noe, men hun forsvant og det ble dessverre ikke noe av.

Så til en av de tingene som virkelig irriterer meg når jeg skal ut og fly. Dette gjelder selvfølgelig heller ikke bare nordmenn, men vi er DRIT dårlige på det vi også.

Et par minutter før boardingen starter, sier dama som holder på bak pulten følgende over høyttaleranlegget, på svensk og engelsk. “God dag, bla bla, vi starter snart boarding. Kan reisende som skal sitte på rad 15 til 33 vennligst boarde først, så tar vi resten etterpå”.

Legg merke til de små nyansene her. Hun sier rad 15 til 33. Dette er avansert kvantefysikk. Det er ikke noe et normalt menneske skal forholde seg til. Jørn og jeg sto som nevnt overfor klare fordi vi skulle sitte på rad 22. Jeg sa høyt til Jørn “Hvor mange av de som står rundt oss nå skjønte rett og slett ikke det som ble sagt nå, tror du?” – for erfaringsmessig er ikke det få.

Jeg skal forklare en ting. Når noen sier “15 til 33”, hva tror DU de mener? Kanskje det betyr at de som skal sitte på ALLE rader, fra 15 til 33, skal inn først? Eller er det alle BORTSETT fra 15 til 33? Når de sier “FRA 15 TIL 33”, betyr det egentlig fra og med 16, til og med 32, eller er det implisitt inklusive ytterpunktene på skalaen?

Siden dette er så jævlig umulig å forholde seg til for folk som åpenbart er oppegående nok til å klare å transportere kroppen sin til en flyplass, skal jeg her komme med et par eksempler.

Hvis du sitter på rad 1, er du IKKE “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 8, er du IKKE “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 14, er du IKKE “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 22, ER du “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 33, ER du “fra 15 til 33”.

Var det så FRYKTELIG vanskelig? Jørn og jeg gikk ganske tidlig ombord, men av de ca. 10 som var foran oss, var det MINST 8 som skulle sitte på rader før 15. Nordmenn utgjorde de fleste av dem. HVOR FORPULT JÆVLA DUM ER DU EGENTLIG DA!? Ok, du synes kanskje det er en teit måte å gjøre det på. Men for alt du veit så KAN det jo hende at SAS har fylt fly med folk en og annen gang før, eller!? Og det KAN jo hende de vet at det går litt kjappere i en trang midtgang hvis man får inn de som skal være BAKERST FØRST!? Jeg klarer ikke å komme frem til noe annet enn at IDIOTENE som gjør dette må inneha minst én av følgende egenskaper, sannsynligvis begge;

ARROGANSE – av typen “Jeg er viktigere” eller “Det gjelder ikke MEG” eller “Hæ? Finnes det andre mennesker i verden?”

DUMHET – av typen “Uh, er rad 8 mellom 15 og 33"?” eller “Hæ? Følge med på det de sier? Hvorfor det?” eller “HA HA! Jeg kom inn først! Nå kommer jeg først frem!”

Det manglet selvfølgelig ikke på kommentarer fra meg (og litt fra Jørn) når vi gikk forbi disse vinnerne på vei bakover i flyet. Jeg så en i øynene når jeg sa “Ah, det er disse som ikke forstår hvordan tall virker”. Det tomme blikket jeg fikk tilbake sier meg at det nok er mer dumhet enn arroganse, men at de fleste balanserer mellom disse to.

Siste av de større irritasjonene kom når vi skulle en tur i kiosken på vei til Flytoget. Jeg skulle ha VG (hvor en kompis dukket opp over to sider og snakket om avanserte ting) og “one for the road”, og bak meg i køen sto Jørn og skulle ha noe småtteri. Etterhvert som jeg nærmet meg kassen, kom det et gammelt skinn av en dame inn fra vingen som tilsynelatende også var hevet over behovet for å stå i kø. “Kø, sier du? Nei, ikke jeg, jeg skal bare kjøpe noe, skjønner du”.. Hun prøvde seg først litt på å gå foran meg, og når det ikke gikk, forsøkte hun å snike seg inn foran Jørn. Han lot ikke det skje, så da prøvde hun å stå parallelt med ham…! Ettersom hun fikk lite gjennomslag for sin ræva oppførsel måtte hun finne seg i å komme bak, men når jeg snudde meg og så på i det Jørn betalte, sto hun praktisk talt oppå ham – det var som avanserte fysiske teorier som handler om at to solide objekter kan okkupere samme rom til samme tid. Vi fikk slengt noen gloser om skrellet før vi gikk (som hun absolutt burde ta til seg), men hele turen forteller meg egentlig én ting.

Nordmenn som skal ut av landet burde sertifiseres. Gå et kurs. Få diplom. Bevis at du klarer å oppføre deg som folk utenfor landets grenser. Einar Gerhardsen roterer i sin grav når vi stolte nordmenn en gang i blandt stiger ned fra våre bedre liv for å la de stakkars andre få kose seg i gløden fra våre overlegne vesen. Gi nordmenn en prøve når de bestiller flybillett. Den skal ikke være lett. Og klarer de ikke 100% på den må de ta intensivkurs i å oppføre seg i offentlighet. De som ikke gjennomfører med glans må være hjemme og vaske dassene.

Dette var den snille utgaven av dette blogginnlegget. Jeg vurderte å skrive en mer brutal, men også mer realistisk utgave. Da hadde jeg vel blitt landsforvist som upatriotisk.

Avslutningsvis blir dette blogginnlegget dedikert til onde Anja og Christian som har blitt foreldre – litt for tidlig, men læll! Gratulerer, håper lille David ikke blir noen typisk nordmann! ;)

What the hell?

Vi satt og slappet av og så på TV, og et av programmene vi fikk med oss var Senkveld. Av og til moro, selv om enkelte av programlederne kan bli litt vel masete for min del.

En av gjestene var Mia Gundersen, som er med i noe dansegreier. Det er alltid noe hun er med på. Litt ala Katrine Moholt, og en hurv med andre som kjemper hardt for å virke relevante. I starten av intervjuet ble jeg vagt klar over en ting, og tanken vokste konstant i hodet mitt.

Denne dama var kanskje fin en gang. Nå begynner hun å vise tegn på å bli noe eldre. Og det er helt greit. Men det var ikke det som gnagde. Det var det faktum at Mia Gundersen åpenbart er tvillingen til John Fredriksen! De har samme øyeparti, samme kinnbein, samme kjeften. Det er ikke så lett å se på bilder, kanskje, men når man ser dem i bevegelse er det litt skummelt.

Det er jo ille nok at den ene datteren til Fredriksen har arvet grisegenene, det er på tide å bli bekymret når han er i stand til å videreføre genene sine til vilt fremmede. Men hva får man ikke til når man har nok penger?

For all del, jeg har kjemperespekt for John Fredriksen og alt han har fått til. Han er sikkert en kjempesmart type og en glimrende businessmann. Men for å si det relativt mildt – han er ikke så vanskelig å kjenne igjen.

Jeg vil uansett tro at dette er et hardere slag for Mia Gundersen, som tross alt er en dame som lever av å få folk til å tro at de vil ha henne, enn for Fredriksen. Jeg er heldigvis ikke i målgruppen (det hadde vært gjensidig mangel på interesse dersom hun i det hele tatt hadde vært klar over at jeg eksisterte), men tenk om jeg var singel og hun plutselig sto der. Jeg VET jeg hadde tenkt på Fredriksen minst én gang, ikke fordi jeg kjenner noen tiltrekning i den retningen, men fordi de er så like. Og man skal ikke ha mye fantasi for å erkjenne at selv den sterkeste sexdrift vil slite med å overleve tanken på John Fredriksen.

Heldigvis er jeg ikke blandt de som noensinne har fantasert om Mia Gundersen. Da hadde jeg hatt et problem nå.

Problemet med å se for mye på bildet av John Fredriksen er at jeg får et vanskelig forhold til å spise ribbe, og nå er det jo snart jul.

Jaja, det er ihvertfall helg. East side!

Blogging om å blogge og mangelen på bloggmotivasjon

Jeg har vært skikkelig slapp på bloggfronten i det siste, til tross for at jeg har MYE på hjertet. Svakt. Derfor har jeg tenkt til å komme med en innrømmelse, for å forsøke å kickstarte greia igjen. Vil jo ikke gi opp, akkurat nå som jeg har så mye å mene noe om.

Ok, tid for innrømmelse. Av det virkelig dype slaget. Følelser fra avgrunnen. Ting som sitter langt inne. Sånt ingen egentlig burde vite om noen andre. Alt for å få opp lesertallene!

Her er greia. Det har alltid vært sånn, men jeg ble først gjort oppmerksom på det i sommer når vi var på trøndelagsturné. Noe mørkt kom frem fra glemselen. Dette er vondt og vanskelig å fortelle om.

Det har seg sånn at når noen sier “Manamana” (eller Mahna Mahna, eller tusen andre varianter), så er jeg fullstendig og totalt nødt til å følge opp med “Du du du-du-du”, og hvis de sier det igjen, MÅ jeg avslutte med “Du du du, du du du, du du du, du du du du du du-du du-duuu”. Yes. Muppet Show. Denne her.

Obsessive Compulsive eller noe sånt heter det vel. Neida, det er ikke sikkert jeg sier/synger det høyt, det kommer helt an på situasjonen. Noen ganger klarer jeg å holde det inne i hodet mitt, men like jævlig står jeg og Du Du’er for meg selv. Siv har oppdaget dette og benytter seg av det med ujevne mellomrom. Jeg sitter med en gnagende følelse av at hun kommer til å lære Heidi om det også.

Jeg er ikke like mentalt syk på alle områder, men dette er på grensen til plagsomt.

Og jeg er selvfølgelig klar over at hvis jeg skulle møte noen av dere 5-6 som av og til leser denne bloggen fremover, så blir det “Manamana” til kuene brenner. Sånn er det. Jeg er klar. Jeg har lang og god trening. :-\

Eks-halvmaratonmannen

De som kjenner meg ganske godt vet at jeg er en lat pudding som ikke løfter en finger for å anstrenge meg. De som kjenner meg enda litt bedre vet at jeg av og til har stått på for å få til ting. Helvetesukene på befalsskolen har frem til nå vært det jeg har støttet meg til for å bevise at jeg ikke kollapser når det blir hardt. Siden den gang har jeg blitt gammel, skallet og lat. Vel, jeg var alltid lat.

I fjor på denne tiden fikk en kollega den lyse idéen at vi – en IT-bedrift med mange ansatte som kvalifiserer som “annerledes” – skulle melde oss på Oslo Maraton. Den sprekeste av oss skulle kjøre fullmaraton, mens vi tre andre skulle holde oss til halvmaraton. 21km med ren lidelse på utsøkt asfalt og brostein.

Her må jeg bare inn og understreke en ting. De fleste har hørt hvordan det er med barn og idrett – til å begynne med skal det være lystbetont. Det er ikke noe poeng i å kjøre dem hardt, da mister de bare gleden ved idrett. De skal få ha det moro og kose seg og se sport som en positiv opplevelse.

Et slikt barn er jeg i en alder av 35.

Jeg HATER alt som innebærer løping, kondisjon osv. Jeg er ikke bygget for det. Fotball, innebandy og squash er dritmoro, men der løper man bare i korte doser. Alt over 60m er tortur.

Med det i mente kan man lure på hvorfor jeg ble med i det hele tatt. Jeg hadde ikke lyst. Men selv om jeg er komfortabel med å gro fast i sofaen, vil jeg ikke alltid være han veike puddingen som ikke tåler noe som helst. Det var på tide å etablere at jeg har baller av gråstein, en gang for alle, sånn at jeg alltid ville ha noe å vise til. Uansett hva fremtidige fiender måtte påstå, kunne jeg peke på at jeg overlevde en halvmaraton. Det ville holde for meg.

Når vi så meldte oss på tidlig i 2009 var jeg forsåvidt motivert nok. Jeg har løpt 3-mila en haug med ganger i militæret meg feltstøvler på beina og AG-3 + sandsekk på ryggen, så vilja til å gjennomføre er der. I tillegg har jeg en viss grunntrening på absolutt laveste nivå, i og med at jeg spiller fotball i 2. divisjon bedrift. Konvensjonell visdom tilsier dog at det kan være lurt å trene litt før en halvmaraton, så jeg la opp et opplegg der jeg skulle trene minst 3 ganger i uka, men jeg fikk droppe en løpetrening for hver kamp jeg spilte.

Brått var september her, og jeg hadde kun løpt en håndfull ganger, sjelden med positivt resultat. Kampformen fra fotballen var forsåvidt der, så vidt, men det er sjelden jeg gikk av banen uten skrubbsår, vondt i kneet, eller annen moro. Mens kollegaene mine hadde trent godt og hardt, hadde jeg forsøkt å hvile meg i form. En kollega hadde forsåvidt droppet ut pga. skavanker i god tid før det nærmet seg, mens de to andre har kjørt skikkelig seriøst løp.

Så, i begynnelsen av måneden sprakk det for Kjetil (han med helmaraton-distansen inne), med seriøse grunner til at han ikke fikk delta. 50% av firmaet var igjen. Kunne ikke svikte nå.

Jeg skaffet meg løpeshorts og ordentlige sko som var tilpasset mine freake-føtter (svensken på Löplabbet sa “Det va inga Adidas-føtter!” når jeg møtte opp der), og jeg løp 5 kilometer i Drammen én uke før helvetet var løs. Det gikk greit – jeg var litt redd for krampe og lignende da jeg hadde fått det på begge fellestreningene jeg var med på tidligere på vår og sommer, men slapp det. Løp vel ikke langt nok, men det var et slit og asfalten plaget meg.

Onsdag før D-dagen var det serieavslutning på fotballbanen – hard kunstgressbane og uavgjort 3-3 gjorde sitt, men jeg var klar på at jeg skulle fortsette taktikken med å hvile meg i form. Uansett var det ikke noe jeg kunne gjøre formmessig nå før løpet allikevel.

Søndagen kom, og sammen med kollega Jørn dro jeg fra Konnerud kl. 10:45. Jeg skulle ikke ut før i pulje 3 som startet kl. 13:40, men det er greit å komme seg inn og få parkert med folkemassene som kan dukke opp. Det var vel tross alt over 11.000 påmeldt i alle varianter av løp som gikk den dagen. Spenningen steg og vi begynte å bli klare for å bare få det overstått.

Jørn – som hadde både ambisjonsnivå og treningsgrunnlag som var vesentlig bedre enn meg – startet 10 minutter tidligere, og vi ble enige om hvor vi skulle møtes dersom jeg fullførte. Jeg håpet å ikke avslutte dagen i ambulanse i det minste.

Starten gikk, og etter litt kveg-jogging i begynnelsen, kom vi igang ut fra Akershus festning og i en liten knute gjennom sentrum før vi la ut på vei mot Sjursøya. Jeg løp med pulsklokke og hadde funnet ut at dersom jeg lå mellom 150 og 168 gjennom løypa, ville jeg med en viss sannsynlighet klare å unngå å dø. Skuffelsen var derfor tilstede når jeg allerede etter 2 km lå og duppet mellom 172 og 174. Jeg klarte forsåvidt å roe det litt ned og komme ned under 170 etter en stund, men kjente at det tok på. Fordelen med å gå ut såpass hardt var at alle de som var like dårlige som meg havnet langt bak meg og måtte bruke tid på å ta meg igjen. Men jeg kjente det i kneet, jeg kjente det i lårene, og jeg kjente det i gnagsåret jeg hadde på pungen etter siste kamp – dette ble vondt, ikke minst takket være asfalten.

Vi snudde etterhvert ved Sjursøya og fikk litt vann i kroppen. Det var behagelig, men jeg kjente at jeg ikke kom til å klare dette tempoet ut distansen. På vei tilbake mot sentrum roet jeg derfor litt ned. Fant noen feite folk (feitere enn meg) som jeg la meg på ryggen til så jeg fikk slappet av. Det gikk egentlig greit en god stund, men når jeg nærmet meg 10 km, begynte det å verke i føtter, legger og lår for alvor. Ned Karl Johan måtte jeg gå litt for å la beina få en pause. Vi snudde der, løp opp stortingsgata, og der sto jammen moder’n og stefaren min og ropte og hoja. En viss motivasjon var det vel i å ha levende bevis på at jeg fortsatt var med, så jeg vinket og luntet videre oppover bakken mot ny vannstasjon ved siden av stortinget.

Så var det litt mer sentrumssnirkling, før turen gikk ned mot rådhusplassen. Nedoverbakker er min nemesis når det gjelder å løpe, og de sviktet meg ikke i dag heller – halvveis ned bakken beit en krampe til i venstre legg. HELVETE! Så vidt over halvveis, dette passet dårlig. Jeg måtte stoppe og gå for å se om jeg klarte å tråkke driten ut av beinet. Nede på plassen sto igjen moder’n og stefaren min og ropte – jeg klarte så vidt å lire ut av meg “Krampe!” mens jeg gikk så fort jeg kunne forbi. Forbanna! Kan ikke gi meg nå! Men det er noe drit å løpe uten å kunne… vel… løpe!

Turen mot Skøyen ble en vond greie. Jeg vekslet mellom å småjogge og å gå fort, og dette gjorde sitt til at dette ikke lenger handlet om kondis, men smerte og vilje. Hver gang jeg begynte å jogge kom krampa etter 20-50 skritt. Jeg prøvde å sparke ut litt ekstra forover med venstrebeinet når jeg løp, men det hjalp så vidt med å utsette det litt. Og det var en laaaaaaang nedoverbakke i området Bygdøy Allé osv. mot Skøyen.. Nå er det sånn at selv om jeg selv er en ond faen, så er kroppen min solidarisk med seg selv. Så i løpet av denne nedoverbakken fikk jeg nye kramper i høyre legg, så begge lårene. God fucking damn! Det gjorde for jævlig vondt og jeg måtte bare gå igjen for å få det til å roe seg. Jeg trampet forbi en dame i 50-årene som hadde kollapset og satt inntil et gjerde og sugde på en flaske som snuten ga henne. Alt jeg kunne tenke var “Better you than me!” – solidariteten gjelder selvfølgelig kun meg selv, ikke andre. Denne solidariteten fikk også et annet kult utslag – plutselig begynte storetåa på venstre fot å vri seg i krampe, den danset opp og bakover på et helt for jævlig vis. Jeg trampet det jeg var kar om med foten i bakken for å få det til å slutte, noe det heldigvis gjorde etter et par hundre meter. Det var nok nå.

Krampene var av en sånn karakter at jeg kunne løpe et par hundre meter hvis jeg var forsiktig og sparket fra, men de var aldri lenger unna enn at jeg brått måtte stoppe etter et ukonsentrert øyeblikk. Ved Skøyen var det en vannstasjon uten vann – noe flere har vært griseforbanna på – men nå var jeg i GiFaenBareOverlevOgKomDegTilDenJævlaFestningen-modus og ga totalt beng. Neste hinder var en bro over motorveien, den første motbakken på en stund, og her oppdaget jeg til min store glede at jeg lett kunne løpe i oppoverbakke, takket være vinkelen som føttene da fikk. Det benyttet jeg meg av, men så fort jeg var over toppen og oppover ble til nedover måtte jeg stoppe igjen med nye kramper. Jeg så sikkert litt bestemt ut der jeg gikk, og tempoet var sånn at jeg tok igjen noen av de som teknisk sett fortsatt jogget.

Det gikk ikke fort, men i det fjerne begynte Aker Brygge å dukke opp. To timer var passert (målet til Jørn som startet ti minutter foran meg), og jeg lurte nå på om jeg skulle satse på å komme inn under 3 timer, eller om det å fullføre var godt nok. Det verket noe infernalsk under føttene, og kramperegiment i begge beina var som før. Ved et tilfelle ble jeg passert av en ruslebiff, og jeg bestemte meg for å henge på, men det var ikke snakk om at kroppen ville adlyde. En frivillig sto og klappet på siden og skreik “Kom igjen! Stå på! Ikke så lenge igjen nå!”. Hadde jeg ikke vært svak som en nyoperert hadde jeg blitt nødt til å drepe henne.

Aker Brygge, Rådhusplassen, for et herlig syn. Det ble mest gåing nå, det var kun unntaksvis jeg orket å jogge, det gikk aldri mer enn 20 meter før krampene satt i. Og vi snakker ikke sånne kosete, rosa Care Bear-kramper. Vi snakker om sånne som låser beina dine på en måte som gjør at du tryner uten å ha en sjanse til å stoppe det eller ta deg for. Mitt eneste valg var å holde terrorbalansen mellom dem vedlike og la dem krangle om hvem som hadde makta.

Jeg nærmet meg festningen og visste at avslutningen var en brå oppoverbakke fulgt av 50 meter slakk nedoverbakke til målet. Skuffelsen var ENORM da jeg skjønte at den bakken enda var langt unna. Jeg var helt tom for energi, og fotbladene mine kjentes ut som de sto i brann. Hvert skritt var et smertehelvete, rett og slett, men jeg kunne ikke stoppe. Hadde jeg gjort det, hadde jeg aldri kommet igang igjen. Kroppen var ferdig, det var kun vilje igjen. Det var ALT.

En siste nedoverbakke sto igjen, og den tok fullstendig knekken på leggmusklene. Nå hverken løp eller gikk jeg – jeg lot rett og slett krampene etter tur bestemme hvilken vei beinet skulle snuble, og temmet denne drivkraften og brukte den for å komme fremover. Og så.. høyresving. Oppoverbakke. Innspurten.

Denne bakken var såpass bratt og lang at den lett kunne tatt motet fra meg. Jeg hadde gruet meg til den siden før start. Jeg trodde seriøst at jeg kunne komme til å bryte her. I det minste kollapse i en halvtimes tid før jeg krabbet opp i tide til å se at de pakket sammen målområdet. Men neida. Som på Skøyen var den bratte oppoverbakken en åpenbaring. Krampa i leggen hadde ikke en sjanse, og jeg beinet opp bakken som en sprek ungfole. Sånn virket det ihvertfall i hodet mitt. Pusten var bra, beina brant men holdt, og jeg så enden på lidelsene. Jeg kjente at knærne begynte å bli skikkelig vinglete. Magen føltes som om noen hadde satt fyr på en liter sprit inni der. Men bakketoppen kom stadig nærmere. Jeg hørte speaker. Jeg så Jørn, som sto på toppen og ropte noe. Jeg klarte så vidt å gi ham tommelen opp før bakketoppen var unnagjort og målet lå foran meg.

50 meter foran meg. Med slakk nedoverbakke. Jeg var på fortvilelsens rand. Sprengt og andpusten for første gang på mange kilometer, og så nærme målet. Jeg SÅ målet. På en vanlig dag kunne jeg ha ruslet bort dit uten å ha tenkt på det en gang. Nå virket det uendelig langt unna.

Krampa tok høyre lår først, så høyre legg. Venstre fulgte opp et par skritt senere. Heldigvis var verden høflig nok til å gå litt i sakte film, så jeg rakk å nyte hvert sekund med smerte. Liktornen under venstre fot skreik, men det var som solist backet opp av et hylekor av vonde punkter under føttene. Bena lystret ikke. Jeg sparket fra det jeg var god for fremover og bakover. Det må ha sett helt latterlig ut. En jentegjeng på tre gutset og løp forbi meg. Jeg ga faen. 25 meter igjen. Svimmel. Jeg begynte å ramle stadig nye veier. Noe pep. Det var matta som lå på målstreken. Jeg tror jeg sluttet å løpe, men alt jeg fikk med meg var at jeg hadde tunnelsyn, og at det sto en haug med unger og pekte på meg. Jeg hadde planer om å banke dem, men var for svak og innså etterhvert at det bare var de som skulle gi meg fullført-medaljen min. Alle som har vært mer enn overstadig beruset vet hvordan det var å gå de neste meterne. Jeg sjanglet og var skikkelig ustødig. Jeg pustet tungt og prøvde å gå dype steg for å strekke litt på leggmusklene, men så fort jeg gjorde det, beit krampa til i begge lår. På vei ut av målområdet fikk jeg en kopp vann og litt Powerade-sportsdrikk. Det hadde ingen smak, men det var lyseblått og jeg ble enig med meg selv om at det var like greit.

Jeg gikk og jeg gikk til jeg kom frem til der Jørn sto. Vi tok hverandre i hånda og gratulerte hverandre med vel overstått jævelskap. Han kunne fortelle at dette var vesentlig vondere enn antatt for ham også, og at han hadde gått på en smell (link til treningsbloggen vår på jobben) og bommet litt på tidsmålet sitt. Jeg vet ikke om jeg sa noe som ga mening i det hele tatt – hele kroppen verket og jeg stavret meg til oppbevaringsteltet og fikk tak i sekken med sakene mine i. Vi begynte så å gå mot Aker brygge hvor bilen sto parkert. Jeg begynte nesten å grine når jeg tenkte på hvor langt det var. Fort gikk det ikke.

Vi stoppet innom en Deli de Luca så Jørn skulle få kjøpt seg noe vann. Jeg tøyde mot et gjerde inne i butikken, men foten stivnet i en merkelig krampe-posisjon så det var bare å slutte med det. Vi kom til slutt til bilen og jeg vet ikke helt hvordan jeg klarte å sette meg ned. Jørn fikk krampe i hofta når han satte seg. Vi kjørte hjemover, og jeg var nær ved å sovne flere ganger av utmattelse, samtidig som jeg hadde noe ulmende i magen. Det føltes ganske likt som den følelsen man får når man har drukket akkurat nok alkohol til at du må spy før eller siden, men du klarer å bremse det ved å puste godt.

Vi kom hjem, og var nok et stusselig syn der vi gikk hver til vårt. En 120-åring hadde gått baklengs forbi meg om hun ville. Endelig var døra der. Jeg åpnet den, og på andre siden sto Siv med Heidi i armene. Heidi smilte. Det fantes ikke en kalori med energi igjen i kroppen min, men jeg klarte ikke å la være å smile tilbake til jentene mine. Jeg satt meg i trappa og stønnet som en helt, helt tom. Ikke bare fysisk, men psykisk også. Trøtt. Kvalm. Dehydrert. Siv skrøyt fælt, jeg fortalte litt om hvor ille det hadde vært, og klarte etterhvert å ta av meg litt. Hadde lyst på et glovarmt bad, men visste at jeg aldri i verden hadde klart å komme meg ut av badekaret igjen. Dusj ble det eneste rette.

Og man skal ikke undervurdere hvor mye godt en dusj kan gjøre med en kropp. Den var i stand til å vaske bort mye smerte. Men energi hadde den ikke å by på, og jeg var knust. Det var så vidt jeg klarte å stå oppreist. Hoftene brant, og de var kroppsdelene på nederste halvdel som hadde det best. Jeg var helt tom følelsesmessig også. Det krever litt å kjøre på rein vilje. Jeg tenkte på smilet til Heidi og ble følsom, noe som vanligvis kun skjer når jeg ser Netcom-reklamer mens jeg har feber.

Til slutt var 35-graders-dusjen ferdig og jeg gikk ut i gangen. Tørket meg litt og la meg i trappa. Sovnet litt. Siv vekket meg når hun spurte om hun skulle komme ned og hjelpe meg på med sokkene. Jeg avslo, og ulmingen i magen vokste. Her var det ingen vei tilbake.

Jeg har ikke ord som kan beskrive hvor jævelig det var å skulle knele foran dassen for å spy. Jeg har aldri hatt noe problem med selve spyingen, men alt annet var vondt. Beina verket, ryggen var vond. Jeg kaldsvettet noe seriøst, og det kjentes ut som jeg hadde en voldsom diarré på gang. Jeg visste ikke hviken ende jeg skulle stikke i dassen først. Krampene kom på likt i magen og i beina, men ikke noe kom opp. Så mye var det vel ikke nedi der. En runde til med tørr-brekking koste seg med kroppen min, så klarte jeg endelig å få opp noe. Lyseblått. Ca. en halv flaske Powerade. Smakte ganske likt på vei opp som på vei ned. Kaldsvette-spruten sto, og selv om jeg hadde tørket meg kun få minutter før, var hele kroppen (for ikke å snakke om porselenstrona) gjennomvåt. På den positive siden kjentes kroppen mye bedre. Eller, nei. Magen. Kroppen var helt tom og knust, men magen var ihvertfall på nett igjen.

Jeg ruslet inn i dusjen og begynte på runde to for å bli kvitt kaldsvetten. Litt kaldere denne gangen, litt svakere men ved bedre mot. Når jeg kom ut av dusjen igjen dukket Siv opp og lurte på hvorfor jeg dusjet igjen. Måtte bare fortelle før jeg gikk for å finne noe å ha på meg og pusse tenner. Tipper blikket var sløvt.

Etter dette ble det stort sett sofaen resten av kvelden. Verdens beste kjæreste dro avgårde for å hente kebabpizza til oss, og jeg spiste en hel en alene. Hver gang jeg rørte på meg var det vondt, så jeg passet på å gjøre det minst mulig. Det hjalp selvfølgelig litt at RBK sikret seg seriegull på fiendegress i løpet av kvelden også.

Om morgenen når jeg sto opp hadde jeg veid meg. Jeg gjorde det igjen før jeg gikk og la meg. Selv om jeg hadde spist en voksen pizza og drukket en del, hadde jeg gått ned 5 kg. Jeg vil likevel ikke anbefale dette som noe godt slanketips. Det er det ikke verdt. Kiloene kommer fort nok tilbake uansett, men på ordre fra Siv fylte jeg en treningsflaske med vann til å ha på nattbordet.

En rask massasje på lår og legger senere fra tidligere omtalte verdens beste kjæreste, så var jeg klar for søvn. Jeg hadde fryktet å våkne med kramper hele natta, men det gikk faktisk bra. Selv å snu seg i halvsøvne og et par turer på do gikk uten dramatikk. Samme med dusjen om morgenen. Trøtt selvfølgelig, men kom meg opp. Kom meg på jobb hvor vi feiret oss selv som de heltene vi selv synes vi er også.

Joda, alt er fortsatt vondt. Jeg vagger som en and og sliter med de fleste bevegelser som involverer beina. Men jeg overlevde, og jeg er glad for det. Nå har jeg gjort det. Jeg er ferdig. Og selv om jeg nok sikkert kommer til å trene litt av og til i resten av mitt liv, er det en ting jeg har å si om maraton i alle sine former.

ALDRI MER!

Petter

Her en dag i helga hadde jeg nettopp sovnet, og lå og drømte behagelig om code coverage. Jeg så for meg en del grafer som gikk litt opp og ned, men i all hovedsak gikk det i riktig retning, dvs. at nivået med code coverage ble bedre og bedre. Jepp, en av de merkeligere tingene jeg har drømt om på en god stund.

Med ett våknet jeg av at Siv snakket til meg. Hun ammet Heidi, og hadde en anelse av noe i stemmen. Ikke akkurat frykt, kanske ubehag.

Det viste seg at det sto en edderkopp på gulvet. En ganske stor en, med en skikkelig feit kropp. Jeg vil påstå at Siv er tøff når det gjelder denslags, men med en baby hengende på puppen var hun ikke klar for å sloss med noe sånt. Jeg spratt mer eller mindre opp og så den stå der, midt på gulvet. Et øyeblikk tenkte jeg at den sikkert var mer redd for meg enn jeg var for den, men så kom jeg på at jeg var naken og at den sikkert kom til å hoppe opp og skyte syre på ballene mine. Jaja, man må jo beskytte sine kvinner.

Jeg løp ut på dass for å hente litt papir, men når jeg kom tilbake, var den borte. Det likte jeg dårlig, den var jo tross alt på størrelse med en krabbe, og kunne ikke få overleve her inne. Bare tanken på at den skulle krype ned i kjeften på en av oss – særlig Heidi – var kjip nok til at kampmodus ble aktivert. Jeg ba Siv holde et øye med området den sist ble observert i, og gikk ut i gangen for å ta på meg shortsen. Syre og baller, you know what I’m talking about. I et lyst øyeblikk på vei tilbake skrudde jeg på lyset i gangen – og så svinet løpe langs veggen mot et tryggere gjemmested. Den var på størrelse med en liten hund og jeg tok tak i en sko og prøvde å fike den, men den løp bak en ovn og under et liggeunderlag.

På en måte hadde jeg overtaket – jeg visste hvor den var, og den kunne ikke komme seg ut derfra uten at jeg så den. På den annen side – den kunne gjøre om dette til et spill om venting og konsentrasjon, og jeg var trøtt – klokka var tross alt rundt 02:30. Jeg kunne ikke risikere å miste fokus ett øyeblikk – du kødder ikke med en edderkopp på størrelse med en kalv.

På dette tidspunktet var Siv ferdig med matingen, og hun kom ut for å bidra. Jeg holdt fokus på området hvor svinet gjemte seg, og ba Siv hente plast-dingsen vi bruker for å tenne i peisen med. Den gir litt rekkevidde, og små kryp takler varme dårlig. I tillegg skaffet hun meg en sånn Jif mopp-aktig greie, hvor jeg ba henne ta av de myke bitene som samler støv. Jeg trengte store, harde overflater – man må ta de fordelene man kan få når man sloss med et monster på størrelse med Shelob fra Return of the King.

Det ble bestemt at vi skulle sjekke liggeunderlaget og ta bort det, for å fjerne en mulighet for å gjemme seg. Straks vi gjorde det, krabbet edderkoppen litt opp på veggen. Da kunne jeg bruke våpenet mitt – jeg strakk ut tenn-dingsen og fyrte opp, med en viss spenning i kroppen – selv om det ikke ble syre på ballene, snakker vi tross alt om monsteret fra Cloverfield her, og kampen ble hard. Den hoppet ned, den løp avgårde, og jeg kjempet heroisk med mopp og flammekaster. Jævelen var rask, men til slutt måtte den gi tapt for temperatur og skvising ved hardplast.

Sin siste tur fikk den ned gjennom dassen pakket inn i papir. Litt gira gikk vi tilbake for å legge oss.. vel vitende om at der det er én, kan det være flere..

Nå er de gærne kristne igang igjen…!

Det er ikke måte på hvor langt folk er villige til å gå for sin overtro. Denne gangen er det “Kristent samlingsparti” som bl.a. går til valg på at evolusjonsteorien skal dyttes ned fra sin posisjon som enerådende forklaring på artenes opprinnelse og utvikling, og sidestilles med kreasjonisme. Les gjerne mer om dette her, og se om du klarer å kun le av idiotene som kommenterer. Selv har jeg vanskelig for å holde tårene tilbake.

Det er så mye å ta tak i her at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne engang.

For ca. 150 år siden la en av historiens største mennesker, Charles Darwin, frem sin teori. Den gangen var den selvfølgelig ikke så sofistikert og veldokumentert som den er i dag. Nå er det engang sånn at måten en vitenskapelig teori bekreftes på, ikke nødvendigvis er å bevise den direkte; I mange tilfeller er dette umulig, da vi bl.a. ikke hadde vitenskapsmenn som fulgte med på evolusjonen og tok detaljerte notater av det som skjedde. Heldigvis finnes det andre måter å sannsynliggjøre – om ikke bevise – at en teori er i tråd med virkeligheten, noe som er sentralt i forskningen, nemlig å forsøke å MOTBEVISE teorien. Dvs. komme opp med et eksempel, en utvikling, en forklaring som viser at evolusjonen ikke kan ha skjedd slik som man nå tror.

På 150 år har mange gærninger prøvd.

Ingen har lykkes.

Det kristenfundamentalistene har vanskelig for å forstå, er at det er en viss forskjell på den vitenskapelige metoden, og det å stikke huet i sanden, lese bibelen og si “LA LA LA LA LA” til alle som forsøker å snakke deg til fornuft. 150 år med utfyllende og fantastisk forskning viser at evolusjonen er en god og relativt nøyaktig beskrivelse av hvorfor livet på jorda er som det er. Og så kommer de her og sammenligner det men en bok full av selvmotsigelser, skrevet av primitive ørkenbønder med motstridende agendaer for tusenvis av år siden? Jeg vet ikke om jeg skal le eller slå, men jeg har lyst på begge.

Se gjerne denne snutten hvis du lurer på noe, og merk deg det som står i teksten der. Evolusjonen er et FAKTUM når den beskriver HVA som har skjedd, og en TEORI når den beskriver HVORDAN det skjedde. Og i vitenskapssammenheng, er ikke en teori det samme som at noen stikker fingeren i lufta og gjetter. En teori blir formulert for å stemme med dataene man har tilgjengelig. Det er en FORKLARING. Fordi som nevnt ingen av oss har vært med hele veien for å OBSERVERE det som har skjedd, vil det alltid være en teori, inntil vi evt. kan reise tilbake i tid. Det betyr ikke at det er noen usikkerhet rundt dette.

Gang på gang forsøker kreasjonistene å fremstille det som at det er mange forskere som er uenige med evolusjonsteorien. Og hver eneste gang viser det seg at dette er kristne med dårlig skjulte agendaer. Og vet du hva de har til felles alle sammen? Ikke EN av dem har noensinne kommet med noe som er i NÆRHETEN av å felle en så godt dokumentert forklaring på hvordan ting har foregått gjennom historien.

Kreasjonistene er de samme folka som mener at jorda er 6000 år gammel og at mennesker og dinosaurer levde side ved side. Jeg har ledd mye av Sarah Palin, kronidioten som stilte til valg som visepresident i USA i fjor, pga. hennes tro på bl.a. kreasjonismen. Jeg hadde et visst håp om at vi her hjemme var mer opplyst enn som så. Det er meget trist å konstantere at jeg tok feil.

Faens idioter, jeg tørker meg i ræva med bibelen deres, inntil dere forstår at ikke alle meninger er like verdifulle og at man ikke kan gå rundt og mene PSYKO-IDIOTISKE TING UTEN ET JÆVLA FNUGG AV BEVIS! Helvete så forbanna jeg blir på folk som skal dytte feberfantasiene sine på andre. Jesus elsker meg, sier du? Så be’n om å komme ned hit og bøye seg fremover, så skal jeg vise ham litt love. Han er oppdiktet, og face it – du har ikke et jævla bevis for noe annet. Og kom ikke her med bibelen, den råtne selvmotsigelsen. Jeg skal ta for meg den i en kommende serie med sinte bloggposter om hvorfor jeg er militant ateist. Inntil da – la oss feire at de menneskapte fantasifostrene ikke har noen som helst makt til å gjøre oss noe som helst. De eneste som har det, er de sjuke frikene her på jorda som tror de handler etter guds ordre. De har virkelige problemer.

Freedom from religion! Peace!

Diskriminering

En venn og kollega sendte meg følgende tekst tidligere i dag, som beskriver plotet i den svenske filmen “Elixir” fra 2004, som gikk på NRK for en stund tilbake:

“En dag får fire innvandrergutter tak i en flaske brus. Etter å ha drukket den får de blondt hår, mindre penis og de blir feige slik at de ikke lenger tør snike på T-banen. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale svensker. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Marco får en idé.”

Dette er alt jeg vet om filmen. Den er sikkert kjempebra, men noe ved beskrivelsen kjenner jeg igjen fra så utrolig mange andre ting – at diskriminering er greit en vei, men ikke en annen.

At det er greit å sparke oppover i humorsammenheng er helt greit, men jeg blir så utrolig lei sånne dustete beskrivelser som det over. Nei, jeg er ikke svensk, men nordmenn er ikke så langt unna, vi er bare tusen milliarder ganger mer selvgode.

Synes du jeg er for hårsår? Ok, la oss lage noen alternative filmer og se hvordan de hadde blitt tatt imot.

“En dag får fire norske gutter tak i en flaske hummus. Etter å ha drukket den får de mørkt hår, blir kriminelle og så late at de ikke lenger gidder å jobbe for livets opphold. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale pakkiser. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Kjell får en idé.”

“En dag får fire mannfolk tak i en flaske vin. Etter å ha drukket den får de langt hår, pupper og de blir rabiate når de har mensen sånn at ingen tør å være i nærheten av dem. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale kvinner. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Per-Leif får en idé.”

“En dag får fire heterofile mannfolk tak i en flaske rosa champagne. Etter å ha drukket den blir de fjollete, liker Melodi Grand Prix og de blir veldig opptatt av interiør. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale homser. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Franz-Olav får en idé.”

“En dag får fire norske landsbygutter tak i en flaske flybensin. Etter å ha drukket den planlegger de terrorisme, banker opp konene sine og prøver å presse sine religiøse feberfantasier på alle andre. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale muslimer. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Bælstein får en idé.”

“En dag får fire slappe døgenikter tak i en flaske hellig vann. Etter å ha drukket den fordømmer de alle, har sex med altergutter og tror på en skrønebok full av åpenbare selvmotsigelser. De er plutselig blitt forvandlet til helt normale katolikker. Men det er likevel ikke noe problem, helt til Roy Tommy får en idé.”

I could go on. Det er for lett. Hvis du ikke blir fornærmet av noe av det, good for you. Du kan sikkert komme opp med 100 som er bedre og slemmere enn de få jeg gadd å mekke.

Jeg er en hvit mann i den vestlige verden. Jeg har stort sett skylda for ALT. Jeg har undertrykket negergutta i Afrika, indianerne, samene og damene. Alt er forferdelig hele tiden på grunn av sånne som meg. Hadde jeg hatt et snev av politisk korrekthet i meg, hadde jeg vel måttet ta livet av meg når jeg i et overfølsomt øyeblikk innså hvor forferdelig jeg er. Jepp, vi har hatt det for lett. Negerne løper fortere og gulingene er smartere enn oss, men vi er den gyldne middelvei og har vandret gjennom historien som de evige bad guys som plager alle andre.

Så jeg burde kanskje ikke ta det så ille opp når jeg blir diskriminert på denne måten. Men sånn er det altså. Diskriminering er diskriminering, uansett om det er jeg som nekter å ansette en tyrker pga rase, eller om en eller annen SVer lager selvironisk duste-TV som skal få oss til å le av oss selv og de teite fordommene våre. Newsflash, følelseboy: Det er ikke rasisme, det er kynisme. Og grunnen til at folk er kyniske er at det funker.

Det var ikke noe stort poeng her utover å mene noe om noe uviktig. Men vi finner oss ikke i alt bare fordi alle er misunnelige på oss. Jeg for min del er glad for at det finnes alternativer til NRKs røde barne-TV.

East side!

Barnevogn

Jeg har ofte irritert meg grenseløst over hvordan folk oppfører seg når de er omgitt av andre mennesker. Folk flest er sauer og det skal godt gjøres å overvurdere intelligensen til mennesker i flokk, til tross for at enkeltindivider kan være smarte nok. Det finnes selvfølgelig uendelig med eksempler på at en uinformert folkemengde kan bevise dette, man trenger jo bare å ta en titt på det årlige 1. mai-toget. :)

Det jeg derimot snakker om her – som man kan forstå ut fra tittelen – er på et litt lavere nivå. Det litt mer intime – hvordan folk oppfører seg rundt en som går rundt og triller på en barnevogn. F.eks. meg. Det er noe jeg har begynt med nå. Kan ikke skryte at jeg gjør det noe i nærheten av så mye som Siv, men litt blir det jo. Av og til er det folk i nærheten også.

La meg bare presisere at jeg alltid har mislikt folk i mengder, dette er ikke noe som kom med barnevogna.

Men hvis man følger litt med der man går og triller, er det lett å se at man som barnevogn-sjåfør blir sett på som mindreverdig. Akkurat som busser og trailere i trafikken blir sett på som hinder man må komme seg forbi, blir en barnevogn sett på med forakt og som en irritasjon for alle andre. Ta hensyn til at det ligger et lite, uskyldig barn og sover oppi der, sier du? Yeah right. Folk mer eller mindre hopper ut foran deg og forventer at du skal stoppe. Pfft. Du er jo bare en barnevogn-triller. Du er mindre verdt. Du får tilpasse deg oss andre. Folk som helt ÅPENBART ser deg og så bare plutselig stopper opp rett foran deg så du må kjøre rundt dem. Folk som går 4 i bredden og fyller en hel gate, og likevel synes DU er den som er i veien når du møter på dem. Og du ser det i blikket deres. “Åh! Barnevogndust, ass!”. Vi er de nye pakkisene.

Fordi jeg er et så rundt og diplomatisk menneske, har jeg begynt å ta igjen, sånn i det små. Når folk stopper rett foran meg og ser på meg med med et blikk som sier “What’cha gonna do, niggah?” kjører jeg på dem. Rett og slett. Neida, vi snakker ikke om en knott som kolliderer med et sukkerspinn her. Vogna veier litt og jeg veier mer. Sammen får vi deg ut av balanse. Og er du heldig, blir ditt sure, mugne tryne møtt med et smil som sier “Prøv deg… Jeg pisser på graven din”, noe jeg har trent lenge på.

Det er engang sånn at vi med barnevogn har litt utfordringer når det gjelder manøvrering, og vi kjører ikke denne kolossen inn i folkemengder bare fordi det er så jævlig moro. Derfor kan du som evt. måtte føle deg truffet av dette her forsøke å ta inn over deg at du ikke er alene i verden, og at du må ta hensyn til andre. Eller så kan du evt. gi faen, og så brenner jeg deg istedenfor. Dust.

NRK Wars: The Empire Strikes Out!

Den observante leser har kanskje fått med seg at jeg har et noe anstrengt forhold til Lisensavdelingen i NRK. Den ikke så observante leser kan finne ut hvorfor her og her. Et nytt halvår er gått siden sist gang jeg var sinna på NRK, og når vi kom hjem fra ferie her om dagen, møtte nabo Jørn opp med en pose innsamlet post, hvor det også lå et brev fra våre venner i overgrepsdirektoratet.

Uten videre seremoni gjengir jeg de relevante avsnittene av brevet her. Skrivefeilene fulgte med brevet:

KLAGE TIL MEDIETILSYNET PÅ INNKREVING AV KRINGKASTINGSAVGIFT

Det vises til ditt brev om ovennevnte av 10.12.2008.

Det bekreftes med dette at NRK-lisensavdelingen har mottatt og registrert klagen.

Når NRKs lisensavdeling mottar klage til Medietilsynet på en lisenssak, er saksgangen iht klagereglene at lisensavdelingen gjør en ny vurdering av saken. Dersom NRKs lisensavdeling etter en ny vurdering opprettholder sitt tidligere vedtak, sendes klagesaken videre til Medietilsynet for endelig avgjørelse. Dersom NRKs lisensavdeling endrer sitt tidligere vedtak i din favør, er det NRKs lisensavdeling som endelig avgjør saken og orienterer deg direkte om vedtaket, og sender ikke klagesaken over til Medietilsynet.

Ved ny gjennomgang av din ska om med alle opplysninger som foreligger har vi i dette spesielle tilfellet funnet å kunne frafalle avgift som har påløpt for perioden 01.07.2008-31.12.2008. Din lisens er nå ført ut av vårt register.

Vi beklager lang saksbehandlingstid i denne saken.

Sweet, sweet victory.

I seiersrusen er jeg selvfølgelig ikke hevet over å være smålig, så jeg tillater meg å komme med et par observasjoner;

• Legg merke til at de ordlegger seg som at de nærmest gjør meg en vennetjeneste som gir meg medhold. Dette “spesielle” tilfellet vil jeg tippe ikke er så fryktelig spesielt, da det vil ramme alle som flytter sammen og som ikke spesielt varsler NRK om dette før de sender ut fakturaene sine.
• Legg også merke til saksgangen i det lengste av avsnittene, som ved første øyekast ser ut til å være der for å understreke at NRK er “The Good Guys” som løste dette uten å plage Medietilsynet.
• De nevner ikke i detalj hvorfor de velger å gi seg på dette, når de hele tiden har agert i henhold til egne lisensregler (mitt argument var hele tiden at reglene var feil, ondskapsfulle og urettferdige – men jeg annerkjente åpent at de hadde kjørt i henhold til reglene).

Hva forteller disse tre punktene oss? Jo, NRK så at deres egne regler er feil, ondskapsfulle og urettferdige, og innså videre at dersom Medietilsynet satt seg inn i saken, var det en viss sjanse for at det kunne komme pålegg om å endre denne bedritne regelen. De anså dermed (korrekt nok) at det var økonomisk sett bedre å miste min ene, lusne lisensinnbetaling enn å miste alle lisensene fra ofrene de ellers lurer på samme regel som ikke gidder å krangle, kverulere og lage helvete. Det hadde vært snakk om GANSKE mange tusenlapper som NRK ikke hadde fått svindlet til seg dersom Medietilsynet hadde lukket muligheten for dette gapende åpenbare overgrepet.

Anyway - jeg er lykkelig over å kunne konstantere at David vs. Goliat fortsatt er relevant – vi små, arrogante rasshøl kan fortsatt bite fra oss når vi blåser oss opp og er sinna nok, you can fight the system, og STÅ PÅ! DET VIRKER!

Obligatorisk passende videosnutt til slutt. Skål for seieren!

Heidi

“Rune… Hjelp!”

Det var 15. mai, sånn ca. kl. 17:30. En fredag. Jeg hadde for ikke lenge siden kommet hjem fra eiendomsmegleren der jeg undertegnet papirene som for alltid gjorde min gamle leilighet til noen annens. Så hadde vi tatt en tur i butikken. Der hadde Siv vist noen små tegn på at huden var tynn som papir, men det gikk bra, og vi gjennomførte. Måtte handle inn litt ekstra mat da faren til Siv hadde tatt noen fridager for å komme nedover på besøk 17. mai. Når vi kom hjem, løp Siv inn fordi hun måtte tisse. Når hun sluttet å tisse, sluttet det derimot ikke å renne. Og det var ikke tiss det som kom. Så da ropte hun på meg.

Vi hadde termin 27. mai, så vi var mer eller mindre mentalt forberedt på at ting kunne skje når som helst. Siv forklarte hva som skjedde. Vannet hadde gått. This is it. Nå skjer det.

Roen kom til meg.

Det var helt merkelig. Fra å ha vært i litt halvstressa “Nå må vi forte oss og bli ferdige så vi kan slappe av i helga”-modus, koblet hjernen ut absolutt alle andre tanker. Fokus er ordet. De fleste kommer noen ganger i løpet av livet til et tidspunkt der de må være absolutt til stede, bidra, og vise at den de er ikke bare er snakk og tull. Ta ansvar. Være sjefen. Få ting til å skje, på riktig måte, i riktig hastighet. Det var som et kameraobjektiv som hadde slasket rundt i hele sitt liv, og plutselig kom det noen som visste hva de drev med og fikk det i fokus. Skarpt fokus. Ikke en antydning til nervøsitet. Klarhet og målrettethet. Joda, jeg var klar til å bli far.

Siv var litt usikker på om hva som virkelig hadde skjedd og om vi i det hele tatt burde ringe sykehuset. Jeg var ikke i tvil og overkjørte henne fullstendig og fikk henne til å ringe. Stablet matvarer i kjøleskap mens hun ringte, og sykehuset var enige – best å komme inn for en sjekk.

Vi tok det med ro, kravlet inn i bilen min, og kjørte ned. Fortsatt ekstremt rolig, hadde total oversikt over alt som skjedde i verden. Vi snakket litt om forventningene. Jeg tror Siv var en del mer nervøs enn meg, naturlig nok – det var brått en del som skulle skje med kroppen hennes. Vi kom frem, møtte opp der vi skulle, og ble tatt imot av en hyggelig jordmor. Eller noe sånt. Selv om jeg var rolig da, er minnene litt grumsete nå over to og en halv måned senere. De sa at de bare skulle ta en sjekk, så ble vi sendt hjem for å komme ned igjen dagen etter. De tok sjekken, og kontrameldingen var umiddelbar – dere blir her. Overnatting på sykehuset og igangsetting av fødsel tidlig lørdag morgen var den nye fasiten. Jeg dro hjem for å hente bag og pakke litt ting og tang, og en og annen tanke surret rundt i huet i løpet av kvelden før vi sovnet i hver vår ekstremt behagelige sykehusseng. Ikke.

I løpet av natten og de tidlige morgentimer ga de Siv noen greier som skulle sette igang. Det gikk veldig sakte, men i løpet av dagen (lørdag 16. mai) begynte det å skje. Mye. Vondt. Veene kom og var slemme. Dop ble koblet til. Dette hjalp veldig, men gjorde igjen at veene ble svake og at utdrivningen av ungen gikk sakte. Det gikk mot kveld. Roen var der, bortsett fra at en muskel i høyre rumpeball hadde begynt å spenne seg og ikke klarte å slappe av. Jaja, det fikk være prisen man betalte for ekstremt fokus.

Det nærmet seg etterhvert finale i Melodi Grand Prix. Jeg er ingen fan av Alexander Rybak og de ganske banale sangtekstene hans, men det var tydeligvis alle som jobbet på sykehuset var det, så de kom med en TV til oss. Greit for meg, da fikk jeg se de siste 20 minuttene av RBKs 16. mai-kamp mot Molde (en toppkamp som endte 2-2 etter en sen utligning av de svarte og hvite, spennende og god oppladning til en fødsel). Det slo meg at jeg sannsynligvis er en av ganske få som har sittet på fødestua med en samboer i gang med fødselen og sett på fotballkamp. Jaja, ingen skal si at jeg ikke er ekstrem.

Kvelden gikk, grand prix foregikk i bakgrunnen, og det ble etterhvert klart at Norge ville vinne. Da skjedde det ting. Jordmor-utgaven av Winston “The Wolf” Wolfe fra Pulp Fiction dukket opp og skulle få ting til å skje. Det var sent på kvelden, og ungen skulle ut. Nuh. Roen var der fortsatt, men pulsen gikk nok litt raskere. Sykehussenga ble til en transformer, og mye utstyr rundt i rommet ble koblet til og begynte å pipe og herje. Ingenting var skummelt, og vi ble fortalt hva som skjedde. Jeg hadde egentlig regnet med å bare svime av borte i et hjørne, men istedenfor ble jeg sittende oppe ved hode-delen av Siv under hele seansen. Du føler deg ganske hjelpeløs når du ser den du er mest glad i i hele verden ligge der og ha det fryktelig vondt, men forsikringer fra Siv om at det hjalp å ha meg der var motiverende nok.

Det ble mer og mer action, og overvåkingen av babyen tilsa at den var i god form, men etterhvert holdt hun ikke samme fart, og det begynte bli uoversiktelig. Mye folk – på det meste var det vel 5 fra sykehuset, inkludert overlegen for hele greia, som sto og stirret – og vanskelig opplegg. Veene hadde ikke vært sterke nok, hodet lå litt på skrå, og sugekopp måtte til. Dette tok smertenivået en del hakk opp for Siv, og hvis jeg i løpet av fødselen noensinne var bleik, må det ha vært her. Men jeg holdt meg våken og prøvde å bidra med noen trøstens ord. Vi var over i nasjonaldagen, så det var klart at det kom til å bli en liten patriot, men det siste hinderet med å faktisk få henne ut viste seg å være vanskelig å passere. En sykepleier satt og dro det hun var god for, mens Siv skreik og jeg heiet. Her kom en av sykepleierne til oss og sa at det kunne hende ungen var litt slapp når de endelig fikk den ut, og at de måtte ta den med ut på gangen, men at det ikke var noe å være bekymret for.

Alle alarmer i huet mitt gikk av samtidig. Jeg tenkte “Det er sikkert det de sier når det ligger skikkelig dårlig an!”, og øynene til Siv sa at hun tenkte noe lignende.

De dro og de dro, og det varte og det rakk. På et tidspunkt dro hun med sugekoppen ut en diger fisk og jeg husker at jeg ble litt irritert, og tenkte at dette ikke var tidspunktet for det, de kunne heller konsentrere seg om ungen. Så begynte fisken å gråte, og viste seg å være datteren vår som hadde kommet helt ut på ett kraftig napp. Slapp? Å nei du. Fantes ikke. Skrik og livsglede i skjønn forening. Ankomsten ble satt til 17/5-2009 kl. 01:05. Først synes jeg hun lignet litt på en spesialeffekt der hun lå og så seg rundt. Så gikk det opp for meg at det var ei velskapt lita jente som lå der og lette etter en vennlig brystvorte. Og så pen som hun var! Alle andre babyer ser ut som stygge, grusomme spy-zombier sammenlignet med henne! Forelskelsen var der med en gang. Navlestrengen fikk jeg også klippe. Det var i seg selv ikke noe spesielt (bortsett fra at det var litt uvant å klippe i levende, organisk materiale), men jeg skjønner at det er en sånn greie som de lar den stolte far gjøre. Så har han bidratt med NOE under fødselen han også..

Hun ble vasket og målt og herjet med, Siv fikk sitte i dusjen for å friske seg opp litt, og så fikk vi de obligatoriske to timene sammen med henne der vi spiste litt og snakket om alt som hadde skjedd. I hele svangerskapet hadde vi blitt fortalt at vår lille tulle skulle bli en gigantbaby – hun endte til slutt opp på 48cm og 3290g, så det var en ganske normal og nett liten frøken vi lagde. Hun tok puppen ganske kjapt, hun bæsjet svart, hun feis fælt etterhvert, og når hun gråt skikkelig, vrengte hun seg så det nesten ble breking av det. Vi sendte noen SMSer rundt til folk om ankomsten. Særlig den nybakte farmora hadde vel behov for det – i følge rapportene hadde hun nærmest gått istykker gulvet, i beste Onkel Skrue-stil.

Når de to timene var over, skulle Siv inn på barsel, og pappa ble jaget ut av sykehuset. Å kjøre hjem en 17. mai rundt kl. 4 om morgenen som nybakt far er en surrealistisk greie. Verden lå og sov og gledet seg til flagg, is og pølser, og jeg fløt på en bølge av stolthet og adrenalin. Kom meg hjem og la meg. Fikk ikke sove med en gang, lå bare og tenkte. Rundt 6-7 tiden kom noen russ og lagde litt bråk utenfor – en av dem var nabogutten. Jeg tenkte lite på det. Våknet igjen noen timer senere, dusjet, og dro tilbake til sykehuset. Måtte kjøre noen omveier pga. 17. mai-toget de hadde satt opp til ære for babyen min. Kjøpte en blomst og en rosa katt når jeg kom til sykehuset, og gikk opp for å møte den lille familien min. De to skjønneste jentene i verden lå og ventet på meg, samt en inder. Enerom var ikke tilgjengelig helt enda.

Ikke lenge etter var første gjester på gang – farmor og ste-farfar (det er ikke så lett å finne på titler til alle når begge har skilte foreldre med nye partnere) var våte i blikket når de fant frem til Buskerud Sentralsykehus og den lille tok dem imot med et grynt. Når de også erklærte babyen til å være den vakreste noensinne, tenkte jeg “Yes! Jeg hadde rett"!” – var kanskje litt overtrøtt, men tenkte på dette tidspunktet at dette var en objektiv sannhet. Morfar hadde avlyst turen sørover når vi forsvant på sykehuset, så han og mormor var begge i trøndelag. Farfar var på cruise der også vi skulle ha vært inntil det ble klart at det kom for nærme fødselen. Men SMSene med gratulasjoner tikket inn og ble etterhvert avløst av telefonsamtaler der skjelvestemmer ble med på gledens dag. Utpå kvelden en gang ble pappa nok en gang jaget fra sykehuset. Alt gikk i ett, jeg var sliten, tok meg en kebabpizza og en øl og ble svimmel med én gang, så gikk og la meg. Når jeg våknet dagen etter, så jeg at det var en alkoholfri øl jeg hadde fått i meg. Jaja, jeg har alltid vært en lightweight. Fikk rablet sammen en liste over alt som skulle ha vært gjort på jobben og dumpet den på kollegaene mine, før jeg dro ned på sykehuset igjen. Nå hadde vi fått familierom, så de neste dagene ble i sin helhet tilbragt der. Lærte bleieskift og fikk mye teori inn i huet, som nå er borte for lengst. Farmor kom en ny tur, denne gang med en diger bag med leker og klær nok til å vare til første skoledag. Her ble også avgjørelsen om navn tatt; Vi hadde pratet mye om dette, og hadde vært vårt favorittnavn. Siv ønsket seg “Thea”, jeg helte mot “Cecilie”, og så hadde vi Heidi som et slags backup-navn. Etter litt søking på nettet viste det seg at “Thea” betyr/kommer av Gud, noe jeg ikke var helt happy for som militant ateist. Cecilie betyr visstnok “Blind”, noe som heller ikke var helt kult. Når det da viste seg at Heidi kommer fra tyske Adelheid, som kan tolkes som “Skjønnhet av edleste kvalitet”, var valget ganske lett, som den observante leser sikkert allerede tok med seg fra tittelen på dette innlegget. Fra og med det tidspunktet har hun bare vært lille Heidi for oss.

Onsdagen var vi klare for hjemreise, og det var en stolt familie som inntok Konnerud litt utpå dagen. Vi har hørt mye om panikken som nybakte foreldre føler når de er på egenhånd, men bortsett fra ett spørsmål første kvelden, synes jeg vi har klart oss fint.

Det skal sies at den første stunden er litt vanskelig som pappa, på den måten at det er fint lite man kan bidra med. Mine største bidrag kom i form av å koke melketillegg som Heidi måtte ha i begynnelsen – hun hadde litt gulsott, så det var viktig at hun spiste mye og ofte. Det gikk fort over. Når hun ellers er sulten er pappa ganske ubrukelig – og det hjelper lite å forklare at mamma kommer hjem om 5 minutter. Gråten er så sterk at man lurer på om ungen er utrøstelig og traumatisert for livet. Men det meste går heldigvis bra.

Etter noen uker dukket det opp noen smil som definitivt ikke skyldtes mageknip, og nå som hun er 2 1/2 måned gammel, reagerer hun på mye som skjer rundt henne. Pappa registrerer med stor glede at det å geipe litt er kjempemoro, og hun kan hylflire når vi har det moro sammen. Men en pupp kan nok pappa aldri helt erstatte.

Man lærer mye av å være pappa. Om unger og om seg selv. Og tiden går utrolig fort, og det virker som i går at Heidi ble født, og det virker som om hun alltid har vært her. Vi har fått ei utrolig snill datter som sover når hun skal og som ikke har kostet sin far et minutt med søvn så langt. Jepp, jeg er bortskjemt, både med datteren og mora hennes. Jeg har det alt for bra.

Jeg har også fått verifisert at jeg ikke er pedofil. Selvfølgelig visste jeg det på forhånd, og jeg var aldri i tvil på noe som helst plan. Men et par ganger har jeg vært alene hjemme med Heidi, og tenkt “Hva om..” – og i enda større grad enn før har jeg følt avsky for enhver som ville gjøre noe fælt mot et så lite og forsvarsløst barn. Det finnes ikke et fiber i kroppen min som hadde klart å gjøre noe sånt. Og det bringer meg over på en annen ting som må nevnes. Dette er rettet mot deg som en eller annen gang måtte være i en posisjon til å skade, misbruke eller på annet vis forårsake smerte for min kjære datter Heidi. Hei hei til deg. Vit at til tross for at mye av det som står på denne bloggen er useriøst vås, så er akkurat dette skrevet i fullt alvor. Jeg henvender meg direkte til deg, ærlig og åpent, sånn at du skal vite hvor alvorlig jeg tar dette. Du er kanskje en potensiell kjæreste, en kamerat, ei venninne, en gammel gris, en lærer, en trener, eller hva som helst, kanskje til og med en slektning. Du mener kanskje ikke noe vondt med noe som helst, men du havner i en posisjon der min datter får lide. La oss gjøre en ting veldig klart – dette kommer til å være fryktelig ubehagelig for deg. Vi snakker ikke om litt kjeft og et klapp på skulderen og en “pass på at du ikke gjør det igjen, da!” – da hadde jeg ikke giddet å bruke tid på dette avsnittet. For all del, straffen din skal stå i forhold til det du måtte finne på å gjøre. Men tro meg når jeg sier at dette kommer til å gå langt utenpå det normale mennesker ville anse som rimelig. Jeg har noen idéer. Og jeg er ikke redd for å gå i fengsel for å forsvare familien min. Du har sett de filmene og tv-seriene hvor helten står imot tortur og de slemme bare må gi opp? Det kommer ikke til å skje med deg. Jeg skal ta meg god tid med deg, og du skal rekke å føle hvor dypt det er mulig å angre før slutten. Marv i Sin City var for bløt. Josef Fritzl var for bløt. Det finnes ikke en nerve i din kropp som ikke skal få lide i uendelighet hvis du så mye som prøver deg på henne. Joda, jeg knuser nok alle beina i kroppen din med balltre på gamlemåten, men det er bare sånn at du ikke skal stikke av når jeg virkelig begynner med grovarbeidet. Av hensyn til de gode, oppegående menneskene som leser dette skal jeg la være å gå i detalj. Men jeg lover deg – du vil bli overrasket over hvor langt jeg er villig til å gå. Så som et vennlig tips – la være. Det er best sånn. Takk for oppmerksomheten, da går vi tilbake til resten av innlegget.

Som en relativt gammel førstegangs-pappa har jeg hørt mye om hvor mye som skal bli forskjellig når ungen kommer. Og det er klart at det er mye sannhet i det. Men det er ikke ALT som endrer seg. Og man er fortsatt den samme – bare at man er veldig glad i et søtt lite menneske som er avhengig av deg (ok, moren da, men..) for det meste. Noen ganger kan det være frustrerende å ikke vite hvorfor de gråter, men i vårt tilfelle er det lite som ikke løses av pupp eller søvn. Noen ganger har Heidi gulpet så kraftig at det virker som hun har krampe i hele kroppen, og når hun setter øynene i deg og sier “Gjør noe!” med det fortvilte blikket før hun bryter ut i hylgråt, blir du fortvilet selv. I andre enden av skalaen er det en utrolig følelse når hun skrur på sjarmen og smiler og ler og du vet at du er noe av det kuleste hun vet om.

Så langt har de fleste påpekt at Heidi er som snytt ut av nesa på faren sin. Når hun ligger på ryggen og har litt ekstra gode bollekinn, er det så ille at selv jeg kan se det. Jeg så et bilde av Siv som baby på ferietur til Trøndelag nylig, og der så jeg heldigvis at hun også ligner litt på henne. Stakkars jente, det er ille nok at en voksen mann skal se ut sånn som jeg gjør, om ikke hun må gjøre det også. Foreløpig har hun klare, blå øyne, men det kan jo forandre seg i løpet av det første året (Siv har brune, noe som vel ofte er dominant).

Det kommer garantert til å komme mye mas om Heidi på denne bloggen fremover – nyt det den som vil, og for de som ikke er interessert er det bare å hoppe over. Jeg er selvfølgelig klar over at ingen er så interessert i en baby som det foreldrene er – men det driter jeg i. Det er min blogg, og min fantastiske datter. :)

Det er forøvrig også mulig å følge med på Siv sin blogg, der det av og til dukker opp ting!

Skrivekløe

Noen ganger får man bare ånden over seg. Dette er en av de gangene. Jeg kan like gjerne legge det her som noe annet sted. Ikke les dette. Du kommer garantert til å ta skade av det. Det er ikke verdt det. Kvaliteten er på laveste nivå, selv for meg, og det sier litt. Du er herved advart.

-

En bil kjører litt for fort gjennom skogen noen timer nord for Oslo. Veien er asfaltert, men ikke bedre enn at farten går utover kjøreegenskapene til den slitte, gamle bilen. En konsentrert sjåfør stirrer tankefullt ut gjennom frontruta. Det er ikke kjøringen han konsentrerer seg om. Dype tanker strekker seg langt inn i sinnet og røsker i ting som har ligget der lenge. Noen av dem er som gamle venner, følelsen passer som en hanske, velkommen tilbake. Andre kunne godt ligge skjult for alltid. Men sånn ble det ikke.

Han smaker litt på bitterheten. Hvorfor er menneskesinnet sånn at man kan føle anger selv for noe som er utelukkende positivt? Anger er forresten ikke riktig. Det måtte gjøres, og han er glad for å ha gjort det. Han nøt det. Han gledet seg på forhånd. Så nei, anger var ikke riktig. Kanskje han rett og slett var lei seg for at noe han hadde gledet seg til så lenge nå faktisk var over? Det er nå engang sånn at en stor del av en positiv opplevelse var det å glede seg til den. Når den er her, og lever opp til forventningene, og så plutselig er over, og blir til et minne, er det kanskje ikke til å unngå at man føler en viss tomhet. “Buyer’s Remorse” er også en greie. Følelsen av at man har gjort noe dumt, når man har kjøpt noe, gjerne dyrt, som man kanskje egentlig ikke trenger, eller er usikker på. Men han hadde ikke kjøpt noe. Han hadde tatt noe. Og nei, han angret ikke.

Blålysene i bakspeilet vekket ham fra den hypnotiske tilstanden. Helvete! Er det én ting han ikke trenger nå, så er det oppmerksomhet. Særlig fra snuten. Hadde han kjørt for fort? Samme faen. Sikkert bare en trafikkpurk. Han ville ikke vite noe om dette. Ingen grunn til bekymring.

“Vognkort og førerkort”, sa politimannen inn gjennom det nedrullede vinduet. Han fikk det som han ville. En rask analyse av holdning, talemåte og blikket til den uniformerte fortalte alt man kunne ønske seg; Han var ikke verdensvant, ikke sofistikert, ikke et problem. En enkel sjel, ærlig arbeider, ikke noen idealist men opptatt av å gjøre det som er riktig i jobben sin. Ikke verdens sterkeste sinn. Det var greit.

“Du har en knust baklykt”, sa politimannen bak dokumentene. “Det er faktisk den aller vanligste klisjeen som brukes i historier der politimenn stopper hovedpersonene for å få inn informasjon eller poenger som er viktige for fortellingen.”

“Ok, det skal jeg få ordnet. Vet du om noe verksted her i nærheten? Jeg kommer fra Oslo og er ikke godt kjent”.

Politimannen likte dette. Han hadde en sånn dag der han ikke trengte mer friksjon, og det var forfriskende med en ydmyk bygutt. Han hadde hatt en følelse av han måtte sette på plass denne jyplingen, men det så brått ut til å ikke bli nødvendig likevel.

“Ca. 4km lenger frem er det en avkjøring på venstre side”, begynte lovens lange arm mens han lente seg inn mot vinduet. Greit nok at den fremmede virket ålreit, men det var greit å se om det var våpen, narkotika eller oppkappede horer som lå og slang i bilen. Sånt ville han ikke ha. Ikke i sin skog. “Du tar av der, og… steike helvete som det stinker her! Hva faen!? Har du hatt Tommy Steine i bilen, eller!?” utbrøt han og rygget instinktivt unna. Hånden dekket nesa. Grønnfargen kom smygende.

Mannen i bilen skjønte at dette fort kunne eskalere. Han måtte rydde opp, og det kjapt. En undersøkelse av bilen var det siste han trengte, og å drepe en politimann var ikke hans stil. De var tross alt på samme side.

“Jeg jobber på en lab hvor vi blander kjemikalier”, løy den fremmede med et klønete forsøk på en forsonende håndbevegelse. “Det var et uhell der, og jeg har akkurat hatt verdens lengste arbeidsdag. Får nok aldri stanken ut av bilen heller”, sa han og understreket ordene med et tappert men misfornøyd smil.

“Får nok aldri stanken ut av bilen heller”, gjentok politimannen.

“Så nå tenkte jeg bare at jeg skulle komme meg frem, ta meg en dusj og en whiskey, og forsvinne inn i drømmeland en god stund. Du trenger ikke å bruke tid på dette” sa han mens han gestikulerte forklarende med venstre hånd.

“Jeg trenger ikke å bruke tid på dette”, gjentok politimannen, og vinket ham videre.

“Helvetes stank”, tenkte den fremmede. “Må bli ferdig med dette, og det fort!”

Tankene svevde avgårde igjen. Han tenkte på hvem han var, hva han hadde gjort, og hvordan hans handlinger alltid hadde definert hvem han var. I sin ungdom hadde han alltid sett for seg at han skulle være på en viss måte – men tanker og handling stemmer ikke alltid overens, og andre oppfatter deg sjelden slik du oppfatter deg selv allikevel. Men han angret fortsatt ingenting, og hadde ingen planer om å unnskylde seg overfor noen. Han var den han måtte være, og ingen kunne peke på at han hadde valgt feil underveis. Det handlet bare om perspektiv. Ingen kunne dømme ham uten å ha vært i hans sko, opplevd det han har opplevd, sett det han har sett. Sånn var det også tidligere samme kveld..

Den fremmede gikk med selvsikre skritt fra Aker Brygge mot Oslo Rådhus. En lekende vårvind prøvde å ta tak i det korte håret hans, men ga fort opp. Trikken kjørte forbi på skinnene rett før han skulle til å passere, og han lot den skli forbi uten å tenke mer over det. Tankene hans lå noen hundre meter lenger frem. Rådhuset. Det var så faens åpenbart, han måtte være blind for å ikke se det, men etterpåklokskap hjelper ingen. Nå kunne han nesten kjenne det. Eller.. det var ikke det at han kjente noe. Det var det at han ikke kjente noe, noe som burde ha vært der. Noen forsøkte å holde seg skjult, og tok i litt for hardt.

Han gikk rolig inn døra til Oslo Rådhus. En av de mange evnene han hadde var å ikke bli lagt merke til om han ikke ville det – ihvertfall av vanlige folk. De myke skoene hans lagde lite lyd på steingulvet i hovedsalen, men han visste selvfølgelig at han var oppdaget. Han fikk en følelse av hat, sinne og frykt, og så instinktivt opp mot toppen av trappen som så mange konfirmanter hadde fantasert om å ramle ned. En diger skikkelse stirret ned på ham, kledd i svart, og fikk alle alarmene i hodet hans til å gå av. Men han var bedre enn å la seg bli påvirket av noe sånt. Vår helt gikk rolig mot trappen og begynte på trinnene.

- “Trappen er veien til avgrunnen, gamle venn”, runget det fra den svartkledde skikkelsen på toppen, og ordene kom tilbake som ekko fra den store salen. Skikkelig surround. “Snu nå, før det er for sent”.

Noen sekunder gikk før svaret kom oppover fra bunnen av trappen. “Avgrunnen og dommen er din, og du vet jeg ikke kan snu ryggen til dette. I kveld er alt over”.

- “Ditt fjols! At du er dum nok til å bli gitt all den makt du kunne ønske deg, og så bare gå din vei er én ting. Men å tvinge dine egne fiaskoer på andre og opptre som en arrogant dommer overfor de som ikke er like svake, vitner om hvor fjernet du er fra virkeligheten!”

Den store, svarte figuren hadde mye raseri i seg, og det var tydelig at han mobiliserte det han hadde av reserver. Det kjente han helt ned til midten av trappen dit han nå hadde kommet. Dette kom til å bli bråk. Og vondt. Men det måtte gjøres. Han svarte ikke, bare fortsatte å gå selvsikkert mot toppen.

Fra toppen kom det brått en mer forsonende, nesten sørgmodig tone. “Vi vet begge utfallet her. Dette er slutten for meg. Men tar du for lett på det, skal jeg faen meg sørge for at det svir. Du gjør klokt i å ikke undervurdere meg!”

- “Ingen fare, gamle tyrann. Vi har begge visst at denne dagen ville komme lenge. Du kan forsøke å rettferdiggjøre dine overgrep så mye du vil, men vi vet begge at du har fortjent straffen som kommer. Sånn har det alltid vært, og det slutter her, i dag, med deg.” Stemmen var rolig og balansert. Konsentrasjonen var på topp. Her kunne det brake løs når som helst. Det forvridde, grusomme ansiktet til den onde var nesten smertefullt å se på. Men slik var han altså blitt kjent for verden. Det var utrolig at ikke flere hadde forstått at han var ond tidligere.

- “Du tror det slutter med meg!?” – latteren runget utover salen. “Du ER et fjols. Når jeg er borte, vil andre ta opp arven. Og de vil vente, forberede seg, til den dagen da du skal få smake prisen for dine feil.”

- “Ondskapen vil aldri dø”, innrømmet den fremmede motvillig. “Men vi kan heller aldri akseptere den. Det jeg kan gjøre, derimot, er å sørge for at dine grusomheter tar slutt, for alltid, her i dag”.

- “Til døden, da” var det kalde, rolige svaret.

En rød stråle sprang ut av høyrehånda til den mørkkledde med et sprak, og han løftet lyssabelen til ansiktet – en hilsen, et tegn på respekt. At man gjør dette overfor sin egen drapsmann var en god indikasjon på at dette var et monster som gjorde ting på gamlemåten. Vår helt tente sin blå lyssabel som svar. Han hadde ingen fordel av å stå nede i trappa, så han hoppet over fienden i et kjempesprang, hele tiden på vakt etter snikangrep. Et par hogg med lyssabelen ble lett parert, men han kjente at dette kanskje ikke ville bli så lett som han hadde håpet. Midt i et kombinasjonshugg slapp den mørke fyrsten lyssabelen med den ene hånda og utløste et elektrisk lyn – det kunna ha vært slutten dersom den fremmede ikke hadde rullet unna i siste liten. Han var defensiv, forsiktig. Han var den beste av de to, og den eneste av dem som var i form. Den store, tunge sith-fyrsten trengte bare å slite seg ut, så ville alt være over.

Han tok imot et par nye kombinasjonsangrep, og dukket unna et uventet slag. Han klarte så å snu overraskelsen til sin fordel i det han brukte sin egen manglende balanse til å falle bakover og levere et spark mot fiendens venstre kne. At det var en løs treff gjorde ingenting – han fikk ødelagt rytmen til den onde, og var med ett på offensiven. Noen av de som jobbet på rådhuset skrek, pekte og løp avgårde. De fikk bare komme seg vekk. Ikke mist fokus nå. Forutse alt. Reager riktig. Han gikk igjennom flere standard-kombinasjoner med lyssabelen, mer for å slite ut den kvapsete sithen enn for å bryte gjennom forsvaret og levere et dødelig hugg.

Et kvarter senere lå vår helt på gulvet og pustet tungt. Han hadde vunnet. Det var mer fight i ondskapens fyrste enn han hadde ventet, og han hadde blitt utsatt for alle tjuvtriks som fantes, men til slutt fikk han dratt til seg fiendens lyssabel i et uoppmerksomt øyeblikk, og da var det i praksis over. Den grusomme hadde desperat forsøkt å bruke Kraften til å forsvare seg, men det grisestygge hodet hadde forlatt nakken kun få øyeblikk senere. Utmattelsen måtte vente. Det var ritualer å ta hensyn til, og selv om utseendet på monsteret hadde vært grusomt, var det ingenting mot stanken som nå fylte hele den store salen. Dette måtte ordnes, og det fort.

Bilen stoppet 50 meter fra en liten høyde. Det var ingen i nærheten. Alt var klart. Han åpnet bagasjeluka, og de døde øynene til den grusomme sith-fyrsten stirret mot ham. Skuffelsen over eget nederlag var som meislet inn i det fryktelige ansiktet. Vår mann tok hodet under armen og viste imponerende styrke i det han løftet den digre, stinkende kroppen opp og la den på ryggen. Med tunge skritt gikk han mot høyden, hvor en slags båre av tre sto klar. Liket ble lagt på plass og hodet plassert omtrent der det ville ha vært om det fortsatt satt fast. Han sukket. Det var over. Verden hadde aldri helt forstått hvor mye ondskap denne skikkelsen hadde påført dem. Det var egentlig hans største talent – å få folk til å tro at han faktisk ikke var en grusom, ondskapsfull, stinkende, grisestygg jævel. Men nå var han fremfor alt død. Og det måtte han forbli.

Flammene reiste seg fra det store bålet, og slukte den digre kroppen. Om det var stanken som fikk det til å brenne så godt visste han ikke, men en voldsom varmeutvikling ble det likevel. Trollbundet av flammene sto vår fremmede helt i dype tanker. Ville noen ta opp arven etter ondskapens fyrste? Hadde han allerede lært opp noen? De var alltid to. En mester, en lærling. At dette var mesteren var det ingen tvil om. Hadde han rukket å trene opp en arvtager? Når han innså hvilken vei det gikk, hadde han kanskje gitt seg litt for lett, slik at lærlingen kunne snike seg usett unna og fortsette deres uhellige arbeid?

- “Ikke godt å si”, tenkte vår helt i det han snudde seg rundt og gikk rolig mot bilen. “Men i år blir det ihvertfall ikke Allsang på grensen”.

Bittert comeback eller anstrengt fortrengelse av glis?

Jeg har fått litt kjeft i det siste (ok, et par kommentarer her og der) fordi jeg ikke har blogget så mye ondskap på en stund. Bare glede og dansende alver overalt, og det kan vi ikke ha noe av. Men det har ikke vært lett. Det har vært en vanskelig tid – jeg har rett og slett hatt så mye medgang i det siste at det har vært vanskelig å være sint. Det er ikke så lett å kalle frem raseriet når det meste går din vei.

Heldigvis har man fiender som ikke svikter.

Neida, de har nok sannsynligvis ikke noe utpreget fiendskap til meg. Men jeg hater dem som pesten. Og i bilen på vei fra en lang installasjon i dag, møtte de opp i radioen for å fyre opp under hatet og få blodet til å koke.

Noregs Mållag. Det klør i nevene bare jeg hører navnet.

Til de av dere som har et nogenlunde positivt forhold til nynorsk: Dere kan godt slutte å lese nå. Dette kommer ikke til å bli sakelig eller noe du får noen glede av. Uansett hvor gode og riktige argumenter du måtte ha, vil jeg bare fnyse og ignorere dem. Det gjør jeg jo alltid allikevel, men spesielt i dette tilfellet.

Tilbake til radioen. En eller annen gurk i mållaget har fått det for seg at det bør vurderes å fjerne momsfritaket for aviser som ikke har en viss andel nynorsk innhold.

Allerede her fniser vi i fellesskap og rister på hodet - “Ha ha, de snåle utkantsnissene, har noen puttet syre i narkotikaen deres igjen?” spør vi oss mens vi instinktivt gjør klar til å overse dem igjen. Alltid er det noen her i landet som skal tvinge noen til å slutte med noe de ikke selv liker. Avholdsfolket er mestre i det, de spilleavhengige også. Hva blir det neste? Skal Blindeforbundet kreve at vi andre slutter å se for å redusere forskjellene? Må vi gjemme armene våre når vi skal på fest sammen med folk fra Amputertes Landsforbund?

Målnissen mente at momsfritaket i aviser er en indirekte statsstøtte til disse avisene. Og det kan nok stemme – for aviser vil vi jo gjerne ha. Selv om ikke alle leser dem. Jeg for eksempel. Jeg foretrekker å være ignorant og ha sterke meninger på instinkt, hold de jævla faktaene deres for dere selv. Anyway, så mener han videre at aviser som nekter sine ansatte å skrive på nynorsk (noe visstnok få gjør i praksis, selv om de ofte har sterke preferanser for bokmål) i praksis er språk-rasister, og at dette summerer seg opp til å bli statsstøttet diskriminering.

Kjære herr forvirrede språknisse – hei hei til deg! Verden her! Du husker oss? Synes du ikke det er pinlig at vi lever i et knøttlite land med to offisielle skriftspråk (tre hvis vi teller med reinsdyrpulerne som løper rundt i klovnedrakt oppi nord, men hvem bryr seg vel om dem?), der det ene er en konstruert sammensetning av masse forskjellige dialekter som aldri har eksistert som et eget språk på egen hånd? Hvorfor insisterer dere så instendig på å forsøke å tvinge driten deres ned i halsen på oss andre? Ikke gi meg mer dritt om språkrikhet og vakre lydmalende ord. Vi trenger språket for å gjøre oss forstått – bokmål fungerer i massevis! De fleste av oss forholder oss faktisk til det allerede. Det er forholdsvis moderne, og selv om det til tider kan virke litt fattig sammenlignet med de store verdensspråkene, får vi det som regel til. Nynorsk er den stygge, halvtomsete tvillingbroren som familien holder gjemt på loftet, fulle av skam og i et evig håp om at ingen skal avsløre deres livsløgn. Nynorsk er han som ingen inviterte på festen men som tvingte seg på likevel, drakk opp all alkoholen, voldtok damene og urinerte triumferende på arrangøren før han svimte av i en pytt av sitt eget spy midt på dansegulvet. Nynorsk er mutant-kjærlighetsbarnet til Per Inge Torkelsen og Tommy Steine etter het, radioaktiv man-love. Deilig mentalt bilde? Det er sånn jeg føler det for nynorsk.

Jeg boikottet nynorsk i alle nivåer det dukket opp i min skolekarriere, og fikk karakterer deretter. Da som nå dreit jeg i det meste og tok ikke det så tungt. I en periode hvor jeg forsøkte å lære nyansene i et allerede komplisert nok språk som norsk er (og noe jeg på ingen måte regner meg som utlært i), var nynorsk kun en forvirrende irritasjon. Det var likt nok til at det ble vanskelig. Jeg har ikke tall på hvor mange femtilapper jeg har rettet til “Norge” – du vet, egennavnet på vår nasjon. Hvor “Noreg” kommer inn i bildet vet ikke jeg, men det er noe LATTERLIG PISS som dere kan trekke tilbake inn i den mørke ræva dere dro det ut av.

Målfolkets favorittargument er at bokmål er dansk. So fucking what? Vi var underlagt Danmark en liten stund, det er en del av vår historie og har faktisk bidratt til den naturlige evolusjonen av språket vårt. Skal vi fornekte historien? Hvis du ikke hører forskjell på dansk og bokmål i 2009 er det kanskje ikke alle oss andre det er noe galt med.

Enkel oppsummering: Bokmål er det eneste naturlige skriftspråket vi har her i landet. Sossene kan få beholde riksmål som en kuriositet, men nynorsken må brenne så fort som mulig.

Merk: Dette er ikke et angrep på dialekter. De digger jeg. Men det er forskjell på en dialekt og et konstruert skriftspråk. Måtte Ivar Aasen brenne til evig tid, skadene han har påført det norske samfunn er ubetalelige og kan aldri tilgis.

Og til dere utkants-gurker som trosset advarselen og leste helt ned hit: Nå er det slutt for denne gang. Grip hardingfela, sett deg på fjordingen og ri inn i solnedgangen med roser i kinna og et friskt eple i hånda. Som premie for din utholdenhet skal du få Runes Ironipris: Analsex med Den evige Toer, Tone Damli Aaberget. Tell her I sent you.

‘Jeg har en god og en dårlig nyhet…’

Hvordan man reagerer når man blir presentert med dette varierer selvfølgelig. Hadde man hatt noen idé om forholdet mellom den gode og den dårlige hadde det kanskje vært lettere.. hvis de er sånn nogenlunde like, kan det være greit å få den dårlige først. Hvis den dårlige er MYE verre enn den gode er god, er det greit å gjøre unna den gode og så fokusere på smellen som kommer.

I mitt tilfelle er den gode såpass mye bedre enn den dårlige er slem, så vi åpner med den triste nyheten at TexBurger – en av mine trofaste leverandører av valker og kilo – gikk opp i flammer i natt. Alle som kjører en del mellom Oslo og Drammen kjenner til burgersjappa på Maritim i Oslo hvor det stort sett alltid er kø. Jeg har ikke tall på hvor mange “Big Tex Cheese” jeg har spist her gjennom årene, og det ble umiddelbart trykket stemning på kontoret når nyheten kom i dag. Man kan også lese at horder av brannmenn stormet til for å slukke – som så mange arbeidsgrupper har nok også de tilbragt mang en lunsj med godsaker her. Eierne av plassen har nok tjent godt med kroner, og vi vet jo ikke om det var en frityrkokerbrann eller pensjonering gjennom forsikringssvindel som har foregått, men savnet vil de bli. Og kommer de evt. tilbake skal de nok få satt diabetes på enda en generasjon eller to. Uansett, inntil videre – takk for alt! Jeg er et større menneske på grunn av dere, men så lenge jeg kan se tissen min uten å bruke speil er jeg happy.

Kommer de ikke tilbake forventer jeg en symbolsk begravelse i regnvær med sekkepipe og 21 BigTexCheese-salutt. Respekt!

Så over til den gode nyheten. Det vil si – den er god for meg. For dere andre betyr det nok ikke så veldig mye. De som har fulgt med på Facebook utover dagen har fått med seg at den gamle leiligheten min har blitt lagt ut for salg. Siv var aldri spesielt glad i den, så når vi ble samboere ble den lett ofret. Jeg har beholdt den en stund i håp om å få brukt litt tid på å pusse opp litt mer og gjøre meg ferdig med noen prosjekter (sånn som kjøkkenet som denne bloggen opprinnelig handlet om), men jeg er en lat jævel og alt tok mye lenger tid enn antatt. Nå som det er baby på gang er det vel lite sannsynlig at jeg får MER tid til leiligheten, så da var det på tide å selge.

Jeg bodde der fra 1996 til for litt over ett år siden, og har mange gode minner derfra. Mange egner seg ikke på trykk selvfølgelig – særlig ikke nå som jeg er på vei til å bli en ansvarsfull og respektabel familiefar. Knis. ;)

Men noe moro har jo skjedd der. Mang en kveld ble tilbragt med kollega Kjetil når vi begge var single, der vi satt i narkofylla og så på sinnsykt sære skrekk- og tegnefilmer. Her fant vi opp vodkamilkshaken som vi stort sett spydde av hver eneste gang vi drakk den – og vi drakk den ofte. Her sto jeg i sofaen og strigråt når Rosenborg slo AC Milan på bortebane i Champions League i 1996, og igjen når Norge slo Brasil i fotball-VM to år senere. I denne leiligheten ble Sloth født, og mange planter døde her. I løpet av mine år som eier av leiligheten har Drammen gått fra å bli sett på som Norges analåpning til… vel.. å bli en litt mer ålreit by. Jeg har fått pusset opp badet. Jeg har lekt litt håndtverker og nesten pusset opp kjøkkenet ferdig. Jeg tok til og med oppvasken 4-5 ganger. En gang pyntet jeg til jul også. Når flere av oss på jobben ble bedt i forlovelsesfest til noen vi kjenner i England gjennom firmaet, og vi ikke kunne, arrangerte vi like godt forlovelsesfest for dem i Drammen, med blinkskyting og fyllekjøring (på PC-spill). Ingen ble skadet, men bare så vidt.

Minnene er like mange som de er tvilsomme. Og nå er det altså slutt. Det var visning i går (søndag) og jeg ble overrasket over hvor mange som dukket opp. Megleren hadde sagt det var stor interesse (det er tross alt ikke SÅ mange leiligheter man får tak i med prisantydning på 820.000), men jeg hadde ikke trodd på slik respons. Det var kanskje 25-30 enkeltpersoner/par innom på den timen som var satt av. Både megleren, Siv og jeg svarte på spørsmål så godt vi kunne, og selv om alle kunne se at dette var en slitt leilighet med behov for å pusses opp i flere rom, så virket det som det var oppriktig interesse fra 4-5 av de som var der. Og jeg må få sagt at dersom Siv etterhvert velger å vende ryggen til læreryrket, så kan selger eller megler absolutt være et alternativ; Hun sto på og hjalp til på en imponerende måte. Stor takk, jenta mi!

I dag tidlig var da selvfølgelig spenningen stor. Jeg hadde på forhånd håpet å klare å komme opp i 800k for leiligheten, og ville helst ikke akseptere bud under prisantydning på 820k – men ville muligens være fleksibel hvis det betød at jeg slapp en andre visning. Hjertet slo et par ekstra slag når megleren ringte et par minutter over ti – han hadde gladnyheten om at to stykker uavhengig av hverandre hadde budt 820k. Yay! Prisantydning! Senkede skuldre, rolige nerver. Herlig! Leiligheten var i praksis solgt, og om ikke noe mer skjedde så var det helt greit.

Lunsjen kom og gikk, og det tok en liten stund før jeg hørte noe mer. Så kunne megleren opplyse om at noen hadde lagt inn bud på 850k. Oi! 30k over prisantydning, helt suverent! Jeg blir oppriktig glad. Informerer Siv via MSN, og hun blir så glad at hun går i et møte.

Plutselig kommer telefonene fra megler ganske tett. 860k, 870k. Dæven! Dette hadde jeg ikke trodd, bortsett fra i mine villeste fantasier der Obama fløy inn med helikopter og bød 4.5millioner og et jagerfly. Så brått var det noen som slo knockout på alle andre. 900k! Hallo! Dette er jo helt sinnsykt! Utagerende vietnamesisk horedans på pulten på kontoret begynte å bli en reell mulighet. Det var vanskelig å skjule gliset. Akseptfristene på budene ble kortere og kortere, og spenningen steg. Jeg hadde selvfølgelig sagt til megleren at han hadde blankofullmakt fra meg til å akseptere alt over 820k fortløpende, så nå ringte han bare rundt for å høre om noen fler var interessert. Og det var de. 930k! Jaaaaaa! Det er over 100k mer enn antydning! Er dette en forsinket aprilspøk!? Mens jeg satt på telefonen med megleren, ringte hun som hadde forsøkt å knocke ut de andre med 900k tilbake en siste gang. Hun hadde tenkt seg om. Han satt meg på vent, og sekundene begynte å gå sakte. Etter et par uendeligheter var han tilbake. Nihundreogførtifemtusenblankenorskekroner. 945.000,- - 125k over prisantydning. BOOYAAH! Her skal man kanskje si at man ikke er kapitalist og bryr seg om sånt og at det viktigste er at dyrene har det bra og at skogen er grønn og at alle gir hverandre en klem, men fuck that! 125k over prisantydning! Det hadde jeg ALDRI trodd! Fuck finanskrise, her ble det salg! Overtagelse blir ikke før 20. juni, men jeg skal klare å overleve til det. Må bare tømme leiligheten for verktøy og få den vasket, og det skal jeg klare til da.

Det ble en aldri så liten feiring på madamen og meg i dag, og jeg tror gleden vil vare en stund. Nå blir økonomien litt mer oversiktelig også, noe som sikkert ikke er så teit med ny verdensborger på gang. Så får det gå at det ble én verdensburger mindre samme dag!

Party on!