Good night, sweet prince – del III

(Første variant, Andre variant)

Innlegg i denne “serien” har stort sett handlet om de som ikke lenger er blant oss. De vi (dvs. jeg) savner, selv om jeg ikke nødvendigvis har noe seriøst forhold til den eller det som forsvinner. I dette tilfellet var jeg ikke klar over personen før han var død. Likevel føler jeg et slags ekte savn nå. Ikke dyp sorg, men definitivt en form for anger på at noe er over som jeg ikke fikk ta del i før det var for sent.

Dette er nok ikke noen nyhet for de fleste av dere – det skjedde for over en måned siden, og jeg ble ikke klar over det før noen uker senere. Sjokket har selvfølgelig gjort at jeg ikke har vært i stand til å skrive om det før nå.

Det var den respektable nyhetsformidleren Sunday Sport som kom med det først. Dette er en publikasjon som får “Se & Hør” til å fremstå som Financial Times i forhold til seriøsitet. Det nyhetsspeilet.no er for gale konspirasjonsfriker, er Sunday Sport for ufattelig irrelevante saker med eneste fellestrekk at de har negativ effekt på din IQ når de leser om dem. Som et eksempel, se artikkelen om Storbritannias dårligste transe-Cheryl Cole-lookalike.

De som var gamle nok husker hvor de var når Brå brakk staven. Dette kan fort bli et sånt øyeblikk for deg. Hold deg fast.

Den 26. August rapporterte Sunday Sport altså at Gordon Ramsays pornodverg-lookalike var funnet delvis spist i et grevling-hi. Det er en overskrift med såpass slagkraft at vi nesten må bryte den ned litt for å fordøye den.

Gordon Ramsay er såpass kjent at selv jeg vet hvem han er. En hissig kokk med minst ett reality-tv-program. Helt greit.

Pornodverg. Tygg litt på det ordet. For noen av oss er det dagligdags (ikke spør), for andre er det et konsept som kan få hjernen til å eksplodere. Dverger vet selvfølgelig de fleste hva er – de er som mennesker, bare mindre. Jeg har selv lenge latt meg fascinere og underholde av disse hva-man-nå-skal-kalle-dem. Jeg bryr meg åpenbart ikke om å være politisk korrekt, men hva er de? En egen rase? En mutasjon? En defekt? Samme det. Man kjenner stort sett igjen dverger på utseendet.

Og så er det selvfølgelig noen som må ta det litt videre og lage porno av det. Man lager jo porno av alt. Da kan ikke dvergene være noe dårligere. Vi mennesker har jo alltid brukt dverger som underholdning. I følge en turistguide for noen år tilbake, var det sånn at når Colosseum i Roma i gamle dager tidvis sto under vann, satt de sinte dverger ut på primitive flåter og fikk dem til å sloss med krokodiller og annet surr. Dette var før ville dyr begynte å synge og danse i Disney-filmer, så publikum elsket det. På bursdagen min i 2005 (muligens til ære for meg, vet ikke) ble 28 dverger drept og 14 hardt skadd i en arrangert slosskamp med en løve. Dverg-wrestling er stadig populært. Tucker Max hadde seg med en dverg. Dvergkasting er fortsatt en greie rundt omkring selv om siviliserte land har vært innom tanken om at det kan være feil. Dvergporno må vi nok dermed anse som en naturlig evolusjon slik verden har blitt.

Man skulle kanskje tro at små, stygge mennesker som har seg var nok, men neida. Det er nemlig enda bedre hvis de små, stygge menneskene ligner på ekte, kjente mennesker. Percy Foster (35) – han hadde et navn utover “Gordon Ramsay’s pornodverg-lookalike” – hadde sånn sett kanskje flaks med oppsynet sitt. Ikke nok med at han hadde tatt steget fra mening dverg til pornodverg, men han hadde altså status som lookalike-pornodverg for et relativt kjent menneske. I dvergsamfunnet er dette det øverste statusnivået ved siden av Fangene på Fortet-dverg.

Det er verdt å bruke en tanke på et samfunn som har utviklet seg dit vårt har kommet. Vi har porno. Folk betaler penger for å se andre ha seg, gjerne på en falsk og tilgjort måte. Folk betaler også penger for å se små friker gjøre det samme. Og av en eller annen grunn så har hjernene bak dvergpornobransjen funnet ut at dersom dvergene ligner på ekte mennesker, så er det enda bedre!

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med logikken. Jeg skal gjerne innrømme at jeg aldri har vært noen forbruker av porno. Jeg vet hva det er og har sett det, for all del, men for det meste synes jeg at det er helt omvendt av sport: Det er bedre å delta selv enn å se på. Men greit nok, noen liker porno. Jeg dømmer ikke. Jeg forstår ikke at dvergporno skal være opphissende for andre enn dverger, men den største bristen for meg kommer da i det jeg er ment å tenke “Men vent! Han har enkle milde fellestrekk med et kjent menneske! DA koker blodet!” – det funker ikke for meg. Det er selvfølgelig en mulighet for at det er jeg som er spesiell.

Til slutt kommer vi til den tragiske vendingen, avslutningen av setningen som setter krona på en allerede fantastisk story – det “faktum” at han visstnok ble drept og spist av en grevling.

Wow.

Dette ble oppdaget når myndighetene skulle gjennomføre et grevlings-gassings-opplegg. Det tror jeg ikke vi har her. Hadde vi gasset grevlinger, ser jeg for meg at det hadde vært en del av den offentlige debatten. I alle tilfeller tviler jeg på at kommunens grevlinggasser er mentalt forberedt på å komme over halvspiste pornodverg-lookalike-lik. Eller reflekterer det bare mine fordommer?

Percy, som var stjerne i “Hi-Ho Hi-Ho, It’s Up Your Arse We Go”, var visstnok under en del press, og man har ikke utelukket selvmord. Det er selvfølgelig tragisk at vi nå kanskje aldri får se “Midget MasterChef: Assbasters 7”, men det får eventuelt bare gå.

Jeg skal innrømme at dette stadig kommer tilbake til hjernen min. Litt fordi jeg synes det er morsomt, litt fordi jeg lurer på hva fremtidige generasjoner kommer til å tenke om oss. Kommer mine tipp-tipp-tipp-osv.-oldebarn om 500 år til å drive med slektsforskning, og finne ut at de hadde en fjern forfar som het Rune, som levde på den tiden da pornodvergene herjet på jorda? Jeg vet ikke, men jeg skulle ønske jeg kunne finne svar. Her sitter jeg kun igjen med spørsmål.

Sommer-bøkene

Siden august var en så ræva sommermåned, utsatte jeg avslutningen av sommeren til å inkludere september. I hvert fall sånn bokmessig. Som nevnt i omtalen av Kindle tidligere, liker jeg å lese, men det går mest i fagbøker. Kjempespennende. For de som psykoanalyserer meg gjennom å lese denne bloggen – noe som vel etter hvert gjelder dere begge – kan det dog kanskje være interessant å se hva annet jeg leser på. Eller ikke, men som alltid, jeg skriver om det likevel. Akkurat som med fotball på TV – det er mye bedre om du ser på noe annet enn at du syter til meg om det.

Denne sommeren har jeg ikke hatt et minutt ferie (pga. pappapermisjon, også kjent som ferie), så det har gått litt saktere enn vanlig. Men noe har jeg fått pløyet meg gjennom.

Our Dumb World

The Onion, Hachette Group, 2007

Jeg har fulgt med på The Onion mer eller mindre fast i over 10 år, og når jeg fant denne boka i en butikk her i Norge måtte jeg bare ha den. Det er intet mindre enn et atlas, og som de skryter av på forsiden – ”Nå med 30% mer Asia” – her er det mye bra info å hente ut. Alle land blir hengt ut og gjort narr av, spesielt USA selvfølgelig. For Norges del handler det om vikinger og vår brutale historie. Om Henrik Ibsen skriver de: The country’s most celebrated literary figure, Ibsen exposed the disquieting reality behind the facades of Norwegian life in his plays “A Doll’s House”, “Hedda Gabler” and “Why The Hell Aren’t We Stabbing Anybody Anymore?”

En bok man kanskje ikke sitter og leser fra perm til perm, men for meg var det i hvert fall en morsom opplevelse. 8 av 10 skalla feitinger!

A Practical Guide to Racism

C. H. Dalton, Gotham Books, 2007

Kjapt unnagjort med kun 195 sider – som tittelen sier, en praktisk guide til rasisme. Her får du alt du trenger – fakta om rasene, stereotyper, historikk. Kort sagt – alt man trenger for å bli en mer effektiv rasist. Selv om humoren for det meste er ganske mild, er det noen veldig bra øyeblikk i løpet av boka. Dritt blir slengt i alle retninger, og blir man støtt av dette mener jeg at man er altfor hårsår og sannsynligvis på jakt etter noe å syte for. Anbefales med 7 av 10 skalla feitinger!

Awkward Situations for Men

Danny Wallace, Ebury Digital, 2010

Denne boka hadde æren av å bli den første jeg kjøpte og leste på min Kindle. Jeg har tidligere lest ”Join Me” av samme forfatter, og den var morsom, så jeg tok sjansen på å e-debutere med denne. Boka handler om en rekke pinlige, klønete og vonde situasjoner som Danny kommer opp i, og som vi nok alle kan relatere til. Dette er en studie i uventede reaksjonsmønstre som går fra det veldig morsomme til det relativt familievennlige. Noen ganger heier man med ham, andre ganger har man lyst til å grave seg ned sammen med ham. Boka er delt inn i korte kapitler som handler om de forskjellige situasjonene, og man blir fort vant til triks og fortellerform. Likevel blir det minst et lite fnis ut av hvert kapittel. Verdt tiden, 6 av 10 skalla feitinger.

Star Wars – Darth Bane: Dynasty of Evil

Drew Karpyshyn, Del Rey Books, 2009

Jada, jeg er en nerd. Og dette er definitivt i ”Guilty pleasure”-territoriet. Men jeg liker onde jævler som svinger lyssabelen og hogger ned alt og alle. Hvis du har sett de nye Star Wars-filmene, vet du at Sith’ene (de onde) alltid er to – en mester, og en lærling. En som skal ha makta, og en som skal hige etter den. Historien viser at dersom de blir flere enn dette, blir det uenighet og splittelse og de onde blir svakere som helhet. Darth Bane var han som fant på denne regelen, og dette er den tredje boka i serien om hvordan han gikk fra grim gruvearbeider til Dark Lord of the Sith. Mye lyssabel og the force og hei og hå. Ufattelig lettlest – dette er ikke noe man bruker mange timene på. Jeg synes de to foregående var bedre, men vi får nå en form for avslutning her. Som flere av filmene blir man ikke nødvendigvis revet med i historien så mye som om man føler at man sitter med en oppsummering av det som har skjedd. Likevel, har man lest de to første, bør denne også være med. Det er ting her som taler for flere oppfølgere, men kanskje greit å stoppe før dette blir Star Wars-bøkenes Saw. 6 av 10 skalla feitinger!

Flowers for Algernon

Daniel Keyes, Harcourt, 1966

Dette er visst en sånn bok som ”alle” har lest. Ikke jeg, før nå. Den er i dagboksform (skrevet som ”progress reports” av hovedpersonen) og dokumenterer en del av livet til Charlie Gordon. Charlie er en tilbakestående voksen mann med en enkel jobb som ikke forstår så veldig mye av det som skjer. Grunnen til at han skriver rapportene, er at han er valgt ut til et vitenskapelig eksperiment som skal gjøre ham smartere. Samme eksperiment er tidligere utført på musa Algernon fra tittelen. Til å begynne med skriver han som et barn og er fryktelig enkel, og etter hvert som det ser ut til at eksperimentet kan virke, følger vi utviklingen til både Charlie og Algernon. Her er det mye budskap og samfunnskritikk, og boka har blitt omtalt som hjerteskjærende når den beskriver hvordan Charlie brått forstår hvordan han har blitt latterliggjort og vært uønsket i hele sitt liv. Selv er jeg en sucker etter hjerteskjærende historier, men denne dro det ikke helt i land for meg. Visst er det noen øyeblikk hvor man føler med karakterene for det som skjer, men når boka til slutt var ferdig, kjente jeg at det var helt greit. En klassiker som smartere mennesker enn meg forstår og liker bedre enn en tilbakestående bloggskribent, 6 av 10 skalla feitinger.

F U, Penguin

Matthew Gasteier, Villard books, 2009

Denne boka startet som en blogg hvor forfatteren kjeftet på søte (og ikke fullt så søte dyr). Jeg digger konseptet, og skulle virkelig ønske jeg digget boka også. Det gjør jeg ikke. Joda, noen festlige øyeblikk er det, men mye av humoren er platt, og det skinner igjennom all kjeftbruken at forfatteren er en bløting. Det skal dog sies at det kom et og annet skratt her, men boka levde altså på ingen måte opp til potensialet. 5 av 10 skalla feitinger.

Heidi

“Rune… Hjelp!”

Det var 15. mai, sånn ca. kl. 17:30. En fredag. Jeg hadde for ikke lenge siden kommet hjem fra eiendomsmegleren der jeg undertegnet papirene som for alltid gjorde min gamle leilighet til noen annens. Så hadde vi tatt en tur i butikken. Der hadde Siv vist noen små tegn på at huden var tynn som papir, men det gikk bra, og vi gjennomførte. Måtte handle inn litt ekstra mat da faren til Siv hadde tatt noen fridager for å komme nedover på besøk 17. mai. Når vi kom hjem, løp Siv inn fordi hun måtte tisse. Når hun sluttet å tisse, sluttet det derimot ikke å renne. Og det var ikke tiss det som kom. Så da ropte hun på meg.

Vi hadde termin 27. mai, så vi var mer eller mindre mentalt forberedt på at ting kunne skje når som helst. Siv forklarte hva som skjedde. Vannet hadde gått. This is it. Nå skjer det.

Roen kom til meg.

Det var helt merkelig. Fra å ha vært i litt halvstressa “Nå må vi forte oss og bli ferdige så vi kan slappe av i helga”-modus, koblet hjernen ut absolutt alle andre tanker. Fokus er ordet. De fleste kommer noen ganger i løpet av livet til et tidspunkt der de må være absolutt til stede, bidra, og vise at den de er ikke bare er snakk og tull. Ta ansvar. Være sjefen. Få ting til å skje, på riktig måte, i riktig hastighet. Det var som et kameraobjektiv som hadde slasket rundt i hele sitt liv, og plutselig kom det noen som visste hva de drev med og fikk det i fokus. Skarpt fokus. Ikke en antydning til nervøsitet. Klarhet og målrettethet. Joda, jeg var klar til å bli far.

Siv var litt usikker på om hva som virkelig hadde skjedd og om vi i det hele tatt burde ringe sykehuset. Jeg var ikke i tvil og overkjørte henne fullstendig og fikk henne til å ringe. Stablet matvarer i kjøleskap mens hun ringte, og sykehuset var enige – best å komme inn for en sjekk.

Vi tok det med ro, kravlet inn i bilen min, og kjørte ned. Fortsatt ekstremt rolig, hadde total oversikt over alt som skjedde i verden. Vi snakket litt om forventningene. Jeg tror Siv var en del mer nervøs enn meg, naturlig nok – det var brått en del som skulle skje med kroppen hennes. Vi kom frem, møtte opp der vi skulle, og ble tatt imot av en hyggelig jordmor. Eller noe sånt. Selv om jeg var rolig da, er minnene litt grumsete nå over to og en halv måned senere. De sa at de bare skulle ta en sjekk, så ble vi sendt hjem for å komme ned igjen dagen etter. De tok sjekken, og kontrameldingen var umiddelbar – dere blir her. Overnatting på sykehuset og igangsetting av fødsel tidlig lørdag morgen var den nye fasiten. Jeg dro hjem for å hente bag og pakke litt ting og tang, og en og annen tanke surret rundt i huet i løpet av kvelden før vi sovnet i hver vår ekstremt behagelige sykehusseng. Ikke.

I løpet av natten og de tidlige morgentimer ga de Siv noen greier som skulle sette igang. Det gikk veldig sakte, men i løpet av dagen (lørdag 16. mai) begynte det å skje. Mye. Vondt. Veene kom og var slemme. Dop ble koblet til. Dette hjalp veldig, men gjorde igjen at veene ble svake og at utdrivningen av ungen gikk sakte. Det gikk mot kveld. Roen var der, bortsett fra at en muskel i høyre rumpeball hadde begynt å spenne seg og ikke klarte å slappe av. Jaja, det fikk være prisen man betalte for ekstremt fokus.

Det nærmet seg etterhvert finale i Melodi Grand Prix. Jeg er ingen fan av Alexander Rybak og de ganske banale sangtekstene hans, men det var tydeligvis alle som jobbet på sykehuset var det, så de kom med en TV til oss. Greit for meg, da fikk jeg se de siste 20 minuttene av RBKs 16. mai-kamp mot Molde (en toppkamp som endte 2-2 etter en sen utligning av de svarte og hvite, spennende og god oppladning til en fødsel). Det slo meg at jeg sannsynligvis er en av ganske få som har sittet på fødestua med en samboer i gang med fødselen og sett på fotballkamp. Jaja, ingen skal si at jeg ikke er ekstrem.

Kvelden gikk, grand prix foregikk i bakgrunnen, og det ble etterhvert klart at Norge ville vinne. Da skjedde det ting. Jordmor-utgaven av Winston “The Wolf” Wolfe fra Pulp Fiction dukket opp og skulle få ting til å skje. Det var sent på kvelden, og ungen skulle ut. Nuh. Roen var der fortsatt, men pulsen gikk nok litt raskere. Sykehussenga ble til en transformer, og mye utstyr rundt i rommet ble koblet til og begynte å pipe og herje. Ingenting var skummelt, og vi ble fortalt hva som skjedde. Jeg hadde egentlig regnet med å bare svime av borte i et hjørne, men istedenfor ble jeg sittende oppe ved hode-delen av Siv under hele seansen. Du føler deg ganske hjelpeløs når du ser den du er mest glad i i hele verden ligge der og ha det fryktelig vondt, men forsikringer fra Siv om at det hjalp å ha meg der var motiverende nok.

Det ble mer og mer action, og overvåkingen av babyen tilsa at den var i god form, men etterhvert holdt hun ikke samme fart, og det begynte bli uoversiktelig. Mye folk – på det meste var det vel 5 fra sykehuset, inkludert overlegen for hele greia, som sto og stirret – og vanskelig opplegg. Veene hadde ikke vært sterke nok, hodet lå litt på skrå, og sugekopp måtte til. Dette tok smertenivået en del hakk opp for Siv, og hvis jeg i løpet av fødselen noensinne var bleik, må det ha vært her. Men jeg holdt meg våken og prøvde å bidra med noen trøstens ord. Vi var over i nasjonaldagen, så det var klart at det kom til å bli en liten patriot, men det siste hinderet med å faktisk få henne ut viste seg å være vanskelig å passere. En sykepleier satt og dro det hun var god for, mens Siv skreik og jeg heiet. Her kom en av sykepleierne til oss og sa at det kunne hende ungen var litt slapp når de endelig fikk den ut, og at de måtte ta den med ut på gangen, men at det ikke var noe å være bekymret for.

Alle alarmer i huet mitt gikk av samtidig. Jeg tenkte “Det er sikkert det de sier når det ligger skikkelig dårlig an!”, og øynene til Siv sa at hun tenkte noe lignende.

De dro og de dro, og det varte og det rakk. På et tidspunkt dro hun med sugekoppen ut en diger fisk og jeg husker at jeg ble litt irritert, og tenkte at dette ikke var tidspunktet for det, de kunne heller konsentrere seg om ungen. Så begynte fisken å gråte, og viste seg å være datteren vår som hadde kommet helt ut på ett kraftig napp. Slapp? Å nei du. Fantes ikke. Skrik og livsglede i skjønn forening. Ankomsten ble satt til 17/5-2009 kl. 01:05. Først synes jeg hun lignet litt på en spesialeffekt der hun lå og så seg rundt. Så gikk det opp for meg at det var ei velskapt lita jente som lå der og lette etter en vennlig brystvorte. Og så pen som hun var! Alle andre babyer ser ut som stygge, grusomme spy-zombier sammenlignet med henne! Forelskelsen var der med en gang. Navlestrengen fikk jeg også klippe. Det var i seg selv ikke noe spesielt (bortsett fra at det var litt uvant å klippe i levende, organisk materiale), men jeg skjønner at det er en sånn greie som de lar den stolte far gjøre. Så har han bidratt med NOE under fødselen han også..

Hun ble vasket og målt og herjet med, Siv fikk sitte i dusjen for å friske seg opp litt, og så fikk vi de obligatoriske to timene sammen med henne der vi spiste litt og snakket om alt som hadde skjedd. I hele svangerskapet hadde vi blitt fortalt at vår lille tulle skulle bli en gigantbaby – hun endte til slutt opp på 48cm og 3290g, så det var en ganske normal og nett liten frøken vi lagde. Hun tok puppen ganske kjapt, hun bæsjet svart, hun feis fælt etterhvert, og når hun gråt skikkelig, vrengte hun seg så det nesten ble breking av det. Vi sendte noen SMSer rundt til folk om ankomsten. Særlig den nybakte farmora hadde vel behov for det – i følge rapportene hadde hun nærmest gått istykker gulvet, i beste Onkel Skrue-stil.

Når de to timene var over, skulle Siv inn på barsel, og pappa ble jaget ut av sykehuset. Å kjøre hjem en 17. mai rundt kl. 4 om morgenen som nybakt far er en surrealistisk greie. Verden lå og sov og gledet seg til flagg, is og pølser, og jeg fløt på en bølge av stolthet og adrenalin. Kom meg hjem og la meg. Fikk ikke sove med en gang, lå bare og tenkte. Rundt 6-7 tiden kom noen russ og lagde litt bråk utenfor – en av dem var nabogutten. Jeg tenkte lite på det. Våknet igjen noen timer senere, dusjet, og dro tilbake til sykehuset. Måtte kjøre noen omveier pga. 17. mai-toget de hadde satt opp til ære for babyen min. Kjøpte en blomst og en rosa katt når jeg kom til sykehuset, og gikk opp for å møte den lille familien min. De to skjønneste jentene i verden lå og ventet på meg, samt en inder. Enerom var ikke tilgjengelig helt enda.

Ikke lenge etter var første gjester på gang – farmor og ste-farfar (det er ikke så lett å finne på titler til alle når begge har skilte foreldre med nye partnere) var våte i blikket når de fant frem til Buskerud Sentralsykehus og den lille tok dem imot med et grynt. Når de også erklærte babyen til å være den vakreste noensinne, tenkte jeg “Yes! Jeg hadde rett"!” – var kanskje litt overtrøtt, men tenkte på dette tidspunktet at dette var en objektiv sannhet. Morfar hadde avlyst turen sørover når vi forsvant på sykehuset, så han og mormor var begge i trøndelag. Farfar var på cruise der også vi skulle ha vært inntil det ble klart at det kom for nærme fødselen. Men SMSene med gratulasjoner tikket inn og ble etterhvert avløst av telefonsamtaler der skjelvestemmer ble med på gledens dag. Utpå kvelden en gang ble pappa nok en gang jaget fra sykehuset. Alt gikk i ett, jeg var sliten, tok meg en kebabpizza og en øl og ble svimmel med én gang, så gikk og la meg. Når jeg våknet dagen etter, så jeg at det var en alkoholfri øl jeg hadde fått i meg. Jaja, jeg har alltid vært en lightweight. Fikk rablet sammen en liste over alt som skulle ha vært gjort på jobben og dumpet den på kollegaene mine, før jeg dro ned på sykehuset igjen. Nå hadde vi fått familierom, så de neste dagene ble i sin helhet tilbragt der. Lærte bleieskift og fikk mye teori inn i huet, som nå er borte for lengst. Farmor kom en ny tur, denne gang med en diger bag med leker og klær nok til å vare til første skoledag. Her ble også avgjørelsen om navn tatt; Vi hadde pratet mye om dette, og hadde vært vårt favorittnavn. Siv ønsket seg “Thea”, jeg helte mot “Cecilie”, og så hadde vi Heidi som et slags backup-navn. Etter litt søking på nettet viste det seg at “Thea” betyr/kommer av Gud, noe jeg ikke var helt happy for som militant ateist. Cecilie betyr visstnok “Blind”, noe som heller ikke var helt kult. Når det da viste seg at Heidi kommer fra tyske Adelheid, som kan tolkes som “Skjønnhet av edleste kvalitet”, var valget ganske lett, som den observante leser sikkert allerede tok med seg fra tittelen på dette innlegget. Fra og med det tidspunktet har hun bare vært lille Heidi for oss.

Onsdagen var vi klare for hjemreise, og det var en stolt familie som inntok Konnerud litt utpå dagen. Vi har hørt mye om panikken som nybakte foreldre føler når de er på egenhånd, men bortsett fra ett spørsmål første kvelden, synes jeg vi har klart oss fint.

Det skal sies at den første stunden er litt vanskelig som pappa, på den måten at det er fint lite man kan bidra med. Mine største bidrag kom i form av å koke melketillegg som Heidi måtte ha i begynnelsen – hun hadde litt gulsott, så det var viktig at hun spiste mye og ofte. Det gikk fort over. Når hun ellers er sulten er pappa ganske ubrukelig – og det hjelper lite å forklare at mamma kommer hjem om 5 minutter. Gråten er så sterk at man lurer på om ungen er utrøstelig og traumatisert for livet. Men det meste går heldigvis bra.

Etter noen uker dukket det opp noen smil som definitivt ikke skyldtes mageknip, og nå som hun er 2 1/2 måned gammel, reagerer hun på mye som skjer rundt henne. Pappa registrerer med stor glede at det å geipe litt er kjempemoro, og hun kan hylflire når vi har det moro sammen. Men en pupp kan nok pappa aldri helt erstatte.

Man lærer mye av å være pappa. Om unger og om seg selv. Og tiden går utrolig fort, og det virker som i går at Heidi ble født, og det virker som om hun alltid har vært her. Vi har fått ei utrolig snill datter som sover når hun skal og som ikke har kostet sin far et minutt med søvn så langt. Jepp, jeg er bortskjemt, både med datteren og mora hennes. Jeg har det alt for bra.

Jeg har også fått verifisert at jeg ikke er pedofil. Selvfølgelig visste jeg det på forhånd, og jeg var aldri i tvil på noe som helst plan. Men et par ganger har jeg vært alene hjemme med Heidi, og tenkt “Hva om..” – og i enda større grad enn før har jeg følt avsky for enhver som ville gjøre noe fælt mot et så lite og forsvarsløst barn. Det finnes ikke et fiber i kroppen min som hadde klart å gjøre noe sånt. Og det bringer meg over på en annen ting som må nevnes. Dette er rettet mot deg som en eller annen gang måtte være i en posisjon til å skade, misbruke eller på annet vis forårsake smerte for min kjære datter Heidi. Hei hei til deg. Vit at til tross for at mye av det som står på denne bloggen er useriøst vås, så er akkurat dette skrevet i fullt alvor. Jeg henvender meg direkte til deg, ærlig og åpent, sånn at du skal vite hvor alvorlig jeg tar dette. Du er kanskje en potensiell kjæreste, en kamerat, ei venninne, en gammel gris, en lærer, en trener, eller hva som helst, kanskje til og med en slektning. Du mener kanskje ikke noe vondt med noe som helst, men du havner i en posisjon der min datter får lide. La oss gjøre en ting veldig klart – dette kommer til å være fryktelig ubehagelig for deg. Vi snakker ikke om litt kjeft og et klapp på skulderen og en “pass på at du ikke gjør det igjen, da!” – da hadde jeg ikke giddet å bruke tid på dette avsnittet. For all del, straffen din skal stå i forhold til det du måtte finne på å gjøre. Men tro meg når jeg sier at dette kommer til å gå langt utenpå det normale mennesker ville anse som rimelig. Jeg har noen idéer. Og jeg er ikke redd for å gå i fengsel for å forsvare familien min. Du har sett de filmene og tv-seriene hvor helten står imot tortur og de slemme bare må gi opp? Det kommer ikke til å skje med deg. Jeg skal ta meg god tid med deg, og du skal rekke å føle hvor dypt det er mulig å angre før slutten. Marv i Sin City var for bløt. Josef Fritzl var for bløt. Det finnes ikke en nerve i din kropp som ikke skal få lide i uendelighet hvis du så mye som prøver deg på henne. Joda, jeg knuser nok alle beina i kroppen din med balltre på gamlemåten, men det er bare sånn at du ikke skal stikke av når jeg virkelig begynner med grovarbeidet. Av hensyn til de gode, oppegående menneskene som leser dette skal jeg la være å gå i detalj. Men jeg lover deg – du vil bli overrasket over hvor langt jeg er villig til å gå. Så som et vennlig tips – la være. Det er best sånn. Takk for oppmerksomheten, da går vi tilbake til resten av innlegget.

Som en relativt gammel førstegangs-pappa har jeg hørt mye om hvor mye som skal bli forskjellig når ungen kommer. Og det er klart at det er mye sannhet i det. Men det er ikke ALT som endrer seg. Og man er fortsatt den samme – bare at man er veldig glad i et søtt lite menneske som er avhengig av deg (ok, moren da, men..) for det meste. Noen ganger kan det være frustrerende å ikke vite hvorfor de gråter, men i vårt tilfelle er det lite som ikke løses av pupp eller søvn. Noen ganger har Heidi gulpet så kraftig at det virker som hun har krampe i hele kroppen, og når hun setter øynene i deg og sier “Gjør noe!” med det fortvilte blikket før hun bryter ut i hylgråt, blir du fortvilet selv. I andre enden av skalaen er det en utrolig følelse når hun skrur på sjarmen og smiler og ler og du vet at du er noe av det kuleste hun vet om.

Så langt har de fleste påpekt at Heidi er som snytt ut av nesa på faren sin. Når hun ligger på ryggen og har litt ekstra gode bollekinn, er det så ille at selv jeg kan se det. Jeg så et bilde av Siv som baby på ferietur til Trøndelag nylig, og der så jeg heldigvis at hun også ligner litt på henne. Stakkars jente, det er ille nok at en voksen mann skal se ut sånn som jeg gjør, om ikke hun må gjøre det også. Foreløpig har hun klare, blå øyne, men det kan jo forandre seg i løpet av det første året (Siv har brune, noe som vel ofte er dominant).

Det kommer garantert til å komme mye mas om Heidi på denne bloggen fremover – nyt det den som vil, og for de som ikke er interessert er det bare å hoppe over. Jeg er selvfølgelig klar over at ingen er så interessert i en baby som det foreldrene er – men det driter jeg i. Det er min blogg, og min fantastiske datter. :)

Det er forøvrig også mulig å følge med på Siv sin blogg, der det av og til dukker opp ting!

Når hjernen fusker

Det er litt kult å observere hva som skjer inne i eget hode når man er på vei til å sovne, eller på vei til å våkne; Hjernen er ikke HELT på nett, og en del ting man automatisk ville ha forkastet som surr blir plutselig helt relevant. For min egen del kommer kanskje de mest kreative oppstøtene når jeg er i ferd med å sovne om kvelden.

Rett før påske lå jeg halvveis i drømmeland, og fant det plutselig nødvendig å vekke Siv for å informere om at vi absolutt ikke under noen omstendigheter må dra på fisketur før babyen er født. At vi drar på fisketur er i utgangspunktet kun marginalt mer sannsynlig enn at jeg føler hot man love for Tommy Steine, så hvorfor DET skulle være et tema, kan man jo lure på.

Sikkert drit fornøyd med å bli vekket måtte Siv etterhvert en tur på do, og følgende naturlige dialog utspant seg:

Rune: Jeg er så jævlig tørr!

Siv: Hæh? Er du tørst? Skal jeg ta med et glass vann til deg?

Rune: Nei.. ikke sånn! Det er som når du har dusjet, og så tørket deg SKIKKELIG godt. Det er behagelig!

Siv: …

Jeg må innrømme at jeg egentlig digger det når hjernen tar ferie og lar idiotien herje fritt. Det som kommer ut er ufiltrert, usammenhengende babbel, gir ingen mening og er totalt verdiløst mesteparten av tiden. Men av og til er det jo litt underholdningsverdi i det, ihvertfall for en selv.

Deilig ironi

Jeg ser helt klart at kvinnedagen – 8. mars – av historiske grunner har vært både nødvendig og viktig for mange. I moderne tid har vel kvinner her i landet det bedre enn de har hatt før, men det er sikkert mye å rette på fortsatt. Greit for meg.

Det som derimot er ekstra moro, er når vårt flerkulturelle samfunn skal vise storhet ved å inkludere minoritetene i våre tradisjoner. Den barbariske døds-sekten Islam er jo blandt annet kjent for kvinneundertrykkelse i verdensklasse, så her burde det være muligheter.

Det er derfor med stor glede jeg observerer at en muslim som brenner et av de store symbolene på undertrykkelsen offentlig på en dag dedikert til frihet for kvinner, blir pepret med snøballer av sine egne – dvs. andre muslimske kvinner.

Hihi. “Ikke brenn vår rett til å bli undertrykket!” - “Du må ha respekt for våre tradisjoner som sannsynligvis egentlig betyr at jeg burde holde kjeft og være undertrykket på kjøkkenet istedenfor å gå ut offentlig og ha en mening!”

Men man kan vel ikke vente mer av folk som kulturelt sett fortsatt ikke har kommet til middelalderen. Jeg ler, jeg fnyser, og jeg koser meg. God 8. mars! :D

Svindel og bedrag

De som er interessert så det kanskje komme – tenkte jeg bare skulle opplyse om at ryktene om T-shirt hell sin død er betydelig overdrevne, og at de lever i beste velgående, med mange av de verste skjortene tilbake igjen.

Det at de skulle legge ned var bare deres eget forsøk på en redningspakke for å stimulere sin egen økonomi. Med nærmere 100.000 t-skjorter solgt i løpet av 3 uker ligger de nå godt an til å leve en stund til. Men benytt sjansen til å bestille mens du kan allikevel, med denne finanskrisa vet man ikke. :)

Og jeg har fått mine nye, går i en i dag, strålende fornøyd! :D

Anbefalning: FAIL!

Fler og fler hopper på bloggbølgen, og i tillegg til at det er moro å skrive, er det også moro å lese; Dette gjøres best med en RSS-leser som f.eks. Google Reader eller et av mange alternativer. Når man så skal velge noen ting å abonnere på, la meg foreslå http://failblog.org/ – her handler det rett og slett om folk som bæsjer på hofta og dummer seg ut etter alle kunstens regler. Noen ganger moro, noen ganger bare teit, og noen ganger… vel… Eksempel:

Hva kan man si…? En vakker dag skal jeg bli som ham. :)

Tett på tre

Onsdag 26/11 var det dessverre slutt på “Tett på tre” med Espen Eckbo, ihvertfall i denne omgang. Kommende onsdag kommer et program om programmet, men inntil videre er det slutt.

Jeg har lenge vært en stor fan av Eckbo, og mener at han sammen med Team Antonsen-gjengen representerer det fremste vi har av humor i Norge. Denne gangen handlet hver episode om tre karakterer (alle spilt av Eckbo) som gikk igjennom en historie, og hver episode hadde et tema, som “Helse”, “Døden” og “Kjærlighet”.

Jeg innrømmer selvfølgelig at dette er helt subjektivt, men dette var sinnsykt bra saker! Jeg lo meg fillete av hver episode, men det var tross alt ikke moroa som sto i fokus; Det var til tider direkte vondt å se på de ulike tragiske skjebnene utfolde seg, og mesterverket til Eckbo ligger i å få frem og fokusere på de vonde øyeblikkene, ansiktsuttrykkene i det karakteren oppfatter at livet raser sammen rundt seg, og de pinlige, flaue situasjonene som oppstår når disse stakkarene får juling. Alle rollefigurene har sine feil og brister, noen selvforskyldt og noen helt ufortjente, og sånn sett er det ikke alle som fortjener sitt ublide møte med Eckbo’s glimrende humor.

Dette er langt fra bananskallhumor, her snakker vi et intelligent innblikk i vonde situasjoner, pinlige øyeblikk og dyp smerte, såvel fortjent som ufortjent. De fleste historiene ender med en eller annen ironisk vri, noen ganger negativ, men som regel klarer de triste folkene å vri noe positivt ut av sine forferdelige situasjoner.

Jeg håper de klarer å få ut DVDen i tide til jul, og håper da selvfølgelig også den ligger under treet her i huset på julaften. Espen Eckbo er et geni, og selv om han er en god karakterskuespiller i “Tett på tre” (og helt fantastisk når det gjelder å spille gamlinger), er idé og manus enda noen hakk vassere, noe som bare understreker allsidigheten til en av vår tids store norske moromenn. Fantastisk bra!

Conan: Et av livets store høydepunkt fyller 10

Den 7. juli 1998 var jeg – sammen med min mor og min bror – på plass i studio 6-A hos NBC i Rockefeller-bygningen i New York City. Vi hadde billetter til mitt favoritt-talkshow, Late Night with Conan O’Brien, som jeg hadde sett live for første gang ca. ett år tidligere.

Det er vanskelig å forklare hvor stor fan jeg er og var av Conan uten å ta helt av. Showet hans gikk i flere år hver kveld i Europa, og jeg var like trøtt på jobben dagen etter hver episode – konstant! Humoren hans er 100% midt i blinken for min del, og her snakker vi magekrampe, tårer og brøling som folk ikke ville ha satt pris på. Det går sjelden en episode av Conan uten at jeg ler så jeg griner – her er det off-the-wall-moro fra ende til annen. CNBC hadde nettopp bestemt seg for at Conan (og Jay Leno) skulle taes av plakaten i Europa for å plass til mer golf og business-programmer, så det var flere grunner til å sette pris på dette som fort kunne bli en av mine siste store Conan-opplevelser. Blech!

Etter å ha sett ham så mye hver dag i 3 år, var det selvfølgelig stas å igjen skulle se ham – samt Andy Richter og The Max Weinberg 7 - live igjen. Disse folkene er som familie for meg – familie som bare kommer frem én time hver kveld, og ikke har noen som helst idé om hvem jeg er.

Hvis du noensinne har tenkt til å ha meg som emne i Kvitt eller Dobbelt, så kan du lese hva jeg skrev den gangen her. For dere som ikke er stalkere, skal jeg oppsummere minnene etter beste evne her, ti år senere.

Når vi ble plassert i salen, havnet jeg ved midtgangen, og etter litt publikumsoppvarming, ble Conan introdusert til stormende jubel. Han hoppet og spratt, sang og danset i kjent stil, og tok sine glade fans i hånda. Plutselig setter han øynene i meg og kommer rett mot meg. Tenk deg selv hvordan det føles når ditt idol, din helt, din favorittstjerne i hele verden, plutselig kommer mot deg på den måten. Hjertet banket, halsen tørket ut, øynene ble blanke, skallen svettet… Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva jeg skulle gjøre, og panikken var på god vei. Jeg måtte reise meg opp og fortelle hva jeg het. Jeg sa “Rune” med norsk uttale, og han så rart på meg. Så gliste han og spurte hva jeg VIRKELIG het, og stavet navnet sitt for meg. Jeg fortalte hvor jeg kom fra, og fikk en stor klem. Jeg er ikke stor på kroppskontakt med andre mannfolk (bortsett fra når jeg tråkker på dem på fotballbanen), men dette var stort. Så fikk han en kar i salen som lignet på Super-Mario til å reise seg opp, og jeg måtte gi ham en klem også. Deretter begynte Max og bandet å spille, og jeg måtte danse med Conan i midtgangen. Siden dette er den ene gangen i mitt liv jeg har danset, ble det en pervers mellomting mellom spedalsk twist og sånn som Eddie Murphy mener alle hvite danser.

Etter litt mer moro og dansing, sender Conan sin “assistent” Andy backstage for å finne en gave til meg, ettersom jeg hadde stilt opp i god sportsånd, samt for å knytte tettere bånd mellom våre land. Han gliste tappert og forklarte at det egentlig er et ganske ræva show, så de har ikke så mye å gi bort. Andy kom så tilbake og fortalte at jeg skulle bli den stolte eier av ekte talk-show-vert-sokker! Han hadde funnet sokkene som Conan hadde på seg på vei til jobb den dagen, og disse skulle så bli mine. Publikum vræler, og jeg er stolt og fornøyd.

Selve showet i seg selv var helt ålreit, men jeg husker ikke så mange detaljer etter ti år. Jeg var på TV også, i en sketsj hvor de viste publikum i et par sekunder. Stor stas.

En uke senere, så jeg Conan for siste gang på mange år på TV, og med en seriøs klump i halsen. Det kunne fort bli lenge til neste gang. Minnene herjet fortsatt i hodet mitt. Og for å gjøre sorgen komplett, kunne Conan fortelle at William Preston, skuespilleren bak figuren Carl “Oldy” Olson, hadde gått bort. De spilte en rørende (og hysterisk morsom) hyllest til ham, og når den var ferdig, skrudde jeg av TVen. Det var en fin måte å avslutte på.

Dessverre er jeg ikke i stand til å skrive med ord hvor utrolig møtet med Conan var, men det skal sies at det er få ting som overgår noe sånt. At det allerede har gått ti år siden det skjedde er skremmende – jeg har blitt gammel og feit i mellomtiden, mens Conan har fått kremjobben som erstatter for Jay Leno på The Tonight Show fra 2009 av. Heldigvis har nettet gjort det lettere å se litt Conan av og til, samt at jeg har plukket opp noen DVDer når jeg har vært i USA for å døyve smertene.

Leve Conan, og skål for 10 nye år med desperate ønsker om å være tilbake i et lite TV-studio på andre siden av dammen! :)

Good night, sweet prince - may your final journey be peaceful

Jeg har en personlighet som preges av mye rart. Jeg er vanligvis ganske tålmodig, men hvis jeg bestemmer meg for det, kan jeg hisse meg opp på en måte som gjør at jeg blir skeptisk selv. Jeg er allergisk mot å lære ting, med mindre det er et snev av interesse tilstede – da kan jeg sluke fagbøker i et tempo som banker lesing av skjønnlitteratur med en faktor på 100.

Og så har jeg en sinnsyk kjærlighet for snåle, uvesentlige og meningsløse bakgrunnsfigurer som dukker opp flere ganger. Hæ? I Family Guy har vi den onde apen som bor på rommet til Chris. Man ser den én gang, i 3-4 sekunder, og så går det bokstavelig talt 3 år i serien før man ser den igjen. Siden dukker den opp med ujevne mellomrom. Samme med kjempekyllingen Ernie som Peter har et anstrengt forhold til. En gang tidligere i livet sloss de to så fjærene føyk; Plutselig, mange år senere, dukket kyllingen opp igjen og fortsatte kampen. I Simpsons og Futurama har vi de fattige og sultne barna/robotene. Det er mange eksempler på sånne bakgrunnselementer som går igjen og gir mye glede for sånne som meg som synes det er bra å følge med.

Jeg leser en del tegneserier på web – det er mye moro her, og det er også en del fryktelig dårlig. En av favorittene mine er Cyanide & Happiness. En dårlig tegnet, primitiv greie med mye ondskapsfull, svart, dyster og mørk humor.

En av figurene som har gått igjen her og gitt meg mye glede er The Purple-Shirted Eye Stabber (PSES). En figur som ikke har noen andre karaktertrekk enn fargen på skjorta og det faktum at han stadig stikker folk i øyet med en kniv, men som likevel har blitt utrolig populær til tross for at han bare har dukket opp i 6 striper av nesten 1000.

Hans første opptreden var ganske typisk for C&H – helt off the wall dukker han plutselig opp og gjør sin greie. Under en uke senere dukker han opp igjen – her begynte mange av oss å virkelig sette pris på hans særegne stil og spennende eventyr. Over et halvt år går så før han gjør sitt tredje stunt, nok en gang med et sjokkerende utfall. En måned senere snakker vi om et seriøst triumferende comeback – nesten så jeg fikk gåsehud igjen, bare ved å tenke tilbake på det. Ett år etter sin debut, dukket PSES igjen opp i denne reklamen for C&H’s nye nettbutikk. Så, 31. juli 2006, fikk vi det foreløpig siste innslaget fra hans liv, i det C&H kaster et selvkritisk blikk på sine egne svakheter.

Siden den gang har vi ikke sett noe til ham, og jeg må innrømme at det har vært tungt. Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har ligget våken og tenkt på hvordan det går med ham, bekymret og spent, men uten å få svar – fortvilelsen ble kun avløst av søvn når jeg var utslitt av hikstingen og tårekanalene var helt tomme.

Så, tidligere i dag, var jeg innom for å sjekke dagens episode, og allerede i første rute, møter vi vår gamle venn. Årene har ikke vært snille mot ham, og karen til venstre fungerer som en surrogat for leseren der han påpeker alle feil og mangler ved vår kjære PSES. Du ser hvor sliten han er, du ser år med bitterhet i ansiktet hans. Og så forandrer verden seg. Hans tid er kommet. Øyeblikket han ble født for. Grunnen til at han lever. Han trodde det ikke var noen mening med livet for ham. At han var en frik, et utskudd, en som aldri ville få oppfylt sine drømmer.

Mens jeg fortsatt satt og kjempet med tårene, kom annonseringen som alle skjønte ville komme – det var slutt. Som dere kan se i kommentarene på diskusjonsforumet, er det mye sorg; PSES er allerede savnet. Noen tror han vil komme tilbake én dag – og mer enn en har sammenlignet ham med Jesus. Det gikk heller ikke lang tid før noen hadde satt sammen følgende vakre hyllest:

Det finnes ikke ord jeg kan skrive som får frem sorgen på en vakrere måte enn det.

Cyanide & Happiness har også en del andre figurer som stadig går igjen – den vanligste er kanskje han som klemmer på pupper på upassende tidspunkter (han er ikke like morsom, men han gir seg aldri).

I tillegg til dette så har de en del bra som du må ha virkelig ondskapsfull humor for å like. Depressing Comic Week var helt genial (trykk Next over stripa for å se alle 6) – samtidig som den jo drar frem virkelige situasjoner som helt sikkert er fryktelig å oppleve. Gleden var stor i April når det så var tid for Depressing Comic Week 2 (trykk Next for å se alle her også). Som sagt – dårlig humor, dårlige tegninger, og seriøst absurd til tider.

Enda har det skjedd bra ting der også – en ivrig leser fridde til kjæresten sin via tegneserien, og fikk ja!

Ellers har serien dekket fantastisk mange temaer på sin teite og ondskapsfulle måte; 11. September, familiegjenforening, homofili, klønete sosiale situasjoner, meningen med livet, mer mening, det fantastisk absurde, statusjag, funksjonshemmede, døden, slosskamper, superhelter, homofile ekteskap, motivasjon, flere superhelter, flaks, kule triks, barneporno, tvilsomme kamerater, argumentasjonsteknikk, online rollespill, parodier på populærkultur (?), erotikk, onani, moralsk forfall, pedofili, metahumor, drømmer, falske forventninger, overraskelser, å endelig oppnå sine mål, sine egne mønstre, gyneokologer, overnaturlige evner, etikk, downs syndrom, vinnerinstinkt, mordetterforskning, konemishandling og narkotikaavhengighet. Dette er selvfølgelig bare et bittelite utvalg.

Jeg anbefaler alle å ta en titt – les deg gjerne igjennom hele. Får du deg en god latter er det bra. Blir du bare sinna, har ikke vi samme type ondskapsfulle humor! :)

Trenger vi begge?

Min bror Lars fikk meg til å tenke på noe her for en god stund tilbake - hvorfor finnes både Meg Ryan og Melanie Griffith? Hadde vi ikke klart oss fint med bare én? Greit at de er søte nok begge to, og greie nok til det de gjør, men det er jo stort sett det samme! De er litt like, de spiller ofte i samme type filmer, og ingen av dem har egentlig noe å by på som ikke den andre også har. Jeg foreslår egentlig at de blir slått sammen til én, så blir det lettere for alle.

Grunnen til at jeg tenkte på dette igjen, var at et programm om Norgesvenner plutselig sto på på NRK1. Her viste de noen klipp med både Lill Lindfors og Lill-Babs. Kan noen med hånda på  hjertet forsvare at vi har begge to? Hva er det den ene bidrar med som den andre ikke kan ordne? Hadde du møtt en av dem på gata – hadde du virkelig visst hvilken som var hvilken? Jeg trodde ikke det.

Det som selvfølgelig er sjokkerende, er at vi (den vestlige sivilisasjonen) kan ta oss råd til å duplisere denne typen folk, men å ta noen prosent av oljefondet til å sikre verdig eldreomsorg, et næringsliv med flere bein å stå på eller landsomfattende kirkebrann, nei det lager inflasjon!

Neida, jeg beskylder ikke den norske regjeringen for å stå bak disse – her er det to amerikanere og to svensker. Fair enough.

Men kom ikke og fortell meg at ikke denslags skjer her på berget også. Finn Schjøll og Esben Esther Pirelli Benestad sier jeg bare. Det holder med én!! Espen Skjønberg og Nils Ole Oftebro? Ca. 20 års aldersforskjell er alt de har å vise til. Sandra Lyng Haugen og Tone Damli Aaberge? Dere vet jeg har rett. De går for akkurat det samme, ikke prøv å påstå noe annet.

Noen som har noen andre eksempler?

Bruk stemmeretten… på internet?

For de av oss som har en nerdeside, er internet et sted hvor man kan få utløp for det meste, og oppdage en hel verden av folk som er like syke eller sykere enn deg selv. Diverse internet-fenomener herjer stadig kloden; Kjedelige saker som Hampster Dance har måttet vike plassen for fenomener som “Ate my balls”-epidemien, modifiserte tegneserier, rickrolling, dramatic chipmunk, All your base are belong to us, Bert is Evil, Goatse.cx, Chuck Norris facts, 2 Girls 1 Cup, Tourist Guy, Star Wars kid og mye mer. Her er det timesvis med god underholdning hvis man har dårlig sans for humor. Men for det meste er dette passiv underholdning – hva med oss som liker å late som om vi er litt mer aktive?

En tidvis forstyrrende trend er muligheten til å stemme på forskjellige ting – det har jo til tider blitt omtalt som et samfunnsproblem at unge mennesker legger seg ut på deiligst.no eller hotornot.com for å bli stemt på. Men hallo – dette er internet! Her har vi vesentlig sjukere ting å finne på! OBS, det finnes ting her som kan gjøre deg kvalm og rasende!

Du kan rangere hva du vil: Tattiser, turbaner, mustanger, lunch, bæsj, PCer, akvarier, mullets, nettverksdiagrammer, fjes, dverger (nede ser det ut til), downs, camel toes, spy, gassmasker (bare én, men likevel), parkeringer, likmaling i trynet, fiser og aper!

Men dette er selvfølgelig bare et lite utvalg av hva man kan kose seg med på nettet – har du noen websider, fenomener eller lignende som gjør at du ler så du raller? Legg igjen en kommentar!