torsdag 30. september 2010

September-dingsen: Kindle DX

Etter å ha fått SqueezeBox Touch i hus for å høre mer på musikk – noe jeg nesten aldri gjør, dårlig menneske – var neste prosjekt å få tak i noe å lese på. Jeg leser en del. Eller.. min styrke ligger kanskje i å kjøpe bøker. Jeg er nesten like god til å lese dem som å kjøpe dem, men ikke helt. Jeg ligger i overkant av 13.8kg bøker pr. år, med en liten overvekt av fagbøker. Programmering, data, denslags.

kindle-dx-graphite[2]Jeg har lenge hatt lyst på en Kindle. Siden omtrent halvparten av lønna mi går til Amazon, har jeg vært klar over disse godsakene lenge, men først når de nå har kommet ut i 3. generasjon har jeg fått bestilt meg en. Hva er det så det er snakk om her?

Kall det gjerne et lesebrett. En fjøl. Den er laget for å lese, og det er det. Dette er – i motsetning til f.eks. iPad – laget for ganske statisk innhold. Det finnes en webbrowser, men det går for tregt for det meste utover å lese.

Men så er til gjengjeld lesingen helt suveren. Det brukes noe som kalles elektronisk blekk, og resultatet er en leseopplevelse som er mye nærmere papir enn en dataskjerm. Det er ikke noe flimring, ikke noe lys. Skal du lese i mørket må du ha på lampa. Men hallo så behagelig det er. Øynene blir ikke slitne i det hele tatt sammenlignet med en skjerm som bombarderer øynene dine med lys for å få frem bildet.

I tillegg har den en del funksjoner for å lage bokmerker, søke, skrive notater, organisere bøker osv. Selve Kindle DX sies å ha plass til ca. 3600 bøker i minnet, og man kan ta de ut og inn som man vil hvis det blir trangt. Batteriet varer bokstavelig talt i uker om gangen, særlig hvis man skrur av det trådløse opplegget når man ikke bruker det (noe man stort sett gjør i det man laster ned en ny bok). Jeg har hatt den i snart en måned og har kun ladet den når jeg først fikk den. Jeg har lest ferdig én bok allerede, og vært innom en del PDFer som jeg har sync’et over fra PCen. Opplevelsen med å kjøpe bøker var helt enorm – jeg gikk inn på Amazon sine sider, valgte en bok, la inn kredittkortinfo (siden det var første gang), gikk ut i stua der Kindle lå, og begynte å lese. Den har ikke WiFi, den har innebygget gratis 3G som er mer en raskt nok til det lille som skal sendes og mottas.

Tastaturet er en vits men helt greit å bruke for å søke eller lage notater. Jeg har brukt det 2-3 ganger. Ellers er navigering enkelt ved hjelp av noen knapper på siden og en liten tapp man kan herje med. Enheten snur det du leser hvis du roterer brettet. Sideoppdateringer tar 0.5-2 sekunder, avhengig av hva det er man leser på. Det kan virke litt tregt, men er ikke noe problem i praksis.

Den tredje generasjonen av Kindle-serien har fått nye farger (nå “Graphite”, tidligere “PC-elfenben”), bedre kontrast i displayet, og er litt kjappere. Det finnes flere utgaver, med og uten WiFi, og “den lille” har en skjerm på 6”. Den er sikkert kjempebra, men som utstyrshore er jeg jo glad i store skjermer, så jeg gikk for storebror DX med 9.7” skjerm. Man kan stille fontstørrelse, ord pr. side osv. sånn at hvem som helst kan lese behagelig med disse godsakene.

Og hvis ikke dette var nok, finnes det programmer som calibre for å konvertere formater, hente nyheter fra web og lage “aviser” som kan sync’es over til Kindle og andre ebook-readers.

Jeg har ikke noe smartere å si enn at jeg er helt hekta på denne dingsen her. Alle som er glade i å lese bør ha en sånn. Utvalget hos Amazon er stort sett på engelsk så langt, men for de som foretrekker det har det visst vaket litt når det gjelder norske bøker i det siste også.

Løp og kjøp! Perfekt dings for flytur, ferie, mørke høstkvelder og togturen. Hvis du har en Kindle og klarer å kjede deg, er det DEG det er noe galt med!

mandag 27. september 2010

Fyllesjuk

Det er ikke greit å være en lettvekter på alkoholfronten når folk med allmektig lever innbyr til 40-årslag.

OBS: Dette innlegget inneholder potensielt sterke scener og vond informasjon for de med svake mager. Jeg anstrenger meg ikke for å være ekkel, men dette er ikke for alle. Du er herved advart.

Kollega, nabo og kamerat Jørn fylte 40 i sommer. Det er overraskende hvor ungt det virker nå når man nærmer seg selv, sammenlignet med når man selv var 18, udødelig, og ALDRI skulle bli gammel. Sist lørdag var vi innkalt til fest, 10 minutter til fots unna her vi bor. Veldig enkel oppgave for oss; Møt opp, drit i gave (det hadde vi ordnet på selve dagen), spis og drikk, gå hjem når vi ikke orker mer.

Det må vi vel kunne fikse?

Jørn er en ekte drammenser. Jeg er en fisle fra Oslo nordøst, oppvokst i beskyttende omgivelser hvor ingen slapp en fis. Alkohol var noe De Slemme drakk. Selvfølgelig var det ikke sånn, men det kunne kanskje like gjerne vært sånn – som sagt er jeg en lettvekter, et av områdene i livet man kan kalle meg akkurat det, i motsetning til f.eks. rent fysisk. Joda, jeg tåler noen øl, jeg kan til og med måke unna en del sprit, men det blir alltid konsekvenser. Jeg har spydd ned barer og utesteder på flere kontinenter og i mange land og byer med en glede og entusiasme som man skulle tro smittet flere. For noen år siden spøy jeg ned en portugiser på en dass i Lisboa. Han ble sint, men jeg var en del større enn ham så han gikk istedenfor, og jeg bare lo mens jeg tømte meg. Så kom Jørn og sparket inn døra og tok med med til hotellet. En annen gang lå jeg og kavet på gulvet på Burger King i Hannover sentrum og lo av stakkaren som måtte vaske etter meg, for det kom bare mer og mer. Når jeg endelig var ferdig, gikk jeg ut i restauranten igjen, der Jørn ventet. Jørn. Alltid Jørn. Like uberørt. Full som en dupp, men ingenting fikk ham ned. Hvis det var noe mål å ha kapasitet for alkohol, ville Jørn ha vært mitt store forbilde. Der jeg er en spurv, er han dødsstjernen. Nei, han er på ingen måte noen fyllik. Men hvis du er ute etter å ta livet av ham, ikke prøv med alkohol. Det kommer ikke til å gå.

Så der var vi. Et koselig og intimt lokale, med nesten 40 mennesker inkludert Siv og meg. En god musserende velkomstdrink. Vi satt ved siden av naboer og en kamerat av Jørn jeg kjente litt fra før, så praten gikk fra første stund. Hyggelige folk overalt! Jeg har jo hørt noen historier fra Jørns ungdom, så jeg visste at det var flere som ham der. Hans folk. Drammensere, av typen som ikke la seg ned så lett. Og selv om jeg ikke hadde tenkt til å gi dem kamp til døra, kunne jeg vel ikke sitte og stirre i bordet og nippe litt til et glass med lettøl.

Heldigvis ble ikke det noe problem, da bordene mer eller mindre var dekorert med akevittflasker, og de var selvfølgelig ikke til pynt. Jeg er egentlig ingen fan av akevitt. Jeg tar et par til jul for å være med i gjengen, men det smaker grevling, og gjør ting med folk. Hvis Hitler og Mullah Krekar fikk et kjærlighetsbarn, og personligheten til det barnet ble destillert om til sprit, ville resultatet blitt noe i nærheten av akevitt. Det smaker som smerte og i store nok mengder kan det gjøre hvem som helst til massemorder. Så hva kunne vel være bedre enn at det sto små 2cl shotglass på hver plass, klare til action?

Jeg svartmaler. Det var faktisk digg. Veldig runde og gode akevitter fikk vi, og jeg helte innpå rundt 10 av dem i løpet av middag og dessert, sammen med noen øl. Vanligvis ville jeg kjenne hjelmen stramme seg rundt dette inntaket, men formen var forbausende god. Stemningen steg med bra taler – der jeg ble nevnt som delvis medskyldig i et par - og mye moro. Som seg hør og bør på fest gikk middagen mot slutten når folk begynte å kaste borddekorasjonene på bursdagsbarnet – ikke akevittflaskene selvfølgelig, man har da spritvett – og det ble ryddet til danseplass.

Som vanlig på festlige tilstelninger fikk jeg litt stick fordi jeg konsekvent nekter å danse. Til og med min oppnevnte svenske tvillingbror for kvelden – nabo Jonas – sviktet og hev seg ut på dansegulvet. Joda, jeg synes synd på Siv som har en så kjip type. Men dans er ikke meg. Kanskje jeg skriver mer om det en annen gang. Uansett var stemningen bra, det gikk over i alt for velfylte glass med suveren cognac, og jeg kjente at jeg begynte å bli sjarmerende salongberuset, for å bruke et Pondus-uttrykk. En dame-gjest som jeg ikke kjente fra før holdt foredrag utenfor, og ble senere funnet der hun hadde tryna mellom noen biler. Enda senere måtte visst noen hente henne oppi skauen. Sånt står det respekt av – da vet du at de fester på alvor. En nabodame lagde en drink til meg – jeg fikk ikke med meg hva det var, bare at den var rød og veldig god. Skummel, saft-lignende. De drinkene hvor man ikke smaker spriten er best, de blir man nemlig ikke full av. Har jeg hørt.

En veldig hyggelig kveld kom til slutt til veis ende. Ihvertfall for Siv og meg. Vi tok et tårevått farvel med Jørn, og startet på den harde veien hjem. Som kontrollfrik hadde jeg nogenlunde stø kurs, og det var helt greit, for jeg tror ikke vi passerte ÉN busk som ikke Siv var på vei inn i. Men med jernnevene mine holdt jeg henne på beina nesten hele veien. Hun sovnet vel omtrent i det vi gikk inn døra. Jeg gnagde i meg en massiv Ibux som jeg visste kroppen min kom til å trenge. Sånn. Alt vel. Sove nå.

Rundt kl. 0630 våkner jeg. Sort of. Man kan til en viss grad argumentere for at jeg var ved en form for bevissthet. Jeg lå på magen. Trynet langt nedi puta. Siv lå ved siden av meg. Noe var galt. Det tok et par øyeblikk før jeg skjønte hva det var, så slo det meg; Det var den dundrende smerten i hver eneste del av kroppen! “Ligg helt stille”, tenkte jeg.. “Kanskje de går videre!”.

De går aldri videre.

Hvem jeg nå tenkte på.

Kaldsvetten kom. Og neida, ikke sånn koselig, gradvis kaldsvette som vi alle elsker. Spruten sto. Musklene i nakken strammet seg, og hodet dunket noe infernalsk. Magen utstrålte en intens kvalme som gjennomboret alt. Jeg skjønte at jeg måtte komme meg over i en annen stilling. Å ligge på magen var verre enn døden. Men ingenting lystret. Inne i hodet mitt visste jeg at uansett hvor ille dette var, ville det være enda mye verre å røre på meg. Så jeg lå helt stille, og håpet det ville gå over. Jeg begynte nesten å grine fordi det var så jævlig å ikke komme seg rundt.

Etter en liten stund, begynte jeg å skjelve. Jeg hadde ikke nerver, da jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe som helst dumt, men jeg skalv, og var svak, og synes synd på meg selv, og hadde det vondt. Så kom jeg på en ting. Jeg måtte jo bare få ut fyllebæsjen, så ville alt ordne seg! Det pleier å få sakene i sving i min kropp. Med en anstrengelse på nivå med den siste bakken i halvmaraton for et år siden kom jeg meg på dass kl. 06:48, og satt meg ned på ramma. Siden enhver tanke og bevegelse ble fulgt av intens, dunkende smerte, prøvde jeg å gjøre minst mulig av begge.

Lite skjedde.

Noen dunkende tanker senere skjønte jeg hvor dette bar. Våt av svette byttet jeg stilling og sørget for å peke det forvridde trynet mitt ned i skåla, og gjorde meg klar til å presentere elg. Jeg har rutine på dette området, og magen var ikke vond å be. HHHHHHHHUUUUUUUUURRRRLLLLLLLLLL sa det sånn omtrent, og en god mengde uønsket traff vann. Men det var mer. Jeg pustet korte, kjappe pust, og satset på å time dette riktig, så jeg slapp å få det ut gjennom nesa. Rutine er godt å ha. HHHHHHHHHHHHHHHUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUURRRRRRRRRLLLLLLLLLLLLLLLLLLLLLL nummer to var større. Mer klumpete. Større fart. Gamle kunster på vei tilbake. Så kom det to mindre etterskjelv. Den siste var helt tørr. Jeg hater de voldsomme brekningene uten noe payload. Noe så bortkasta. Men magen var tom.

Jeg tørket tårer og snørr, spyttet og gurglet litt vann, og tok fatt på den lange turen tilbake til soverommet. Hodet verket intenst etter anstrengelsen med å kaste opp. Kaldsvetten fløt i strie strømmer. Det gjorde vondt å legge seg ned, men det var bare en nyanseforskjell i forhold til smerten ved å stå oppreist. Jeg så på vannflaska og Ibux’en. Jeg visste de ville redde livet mitt. Dessverre visste jeg også at ved å røre dem, ville fyllesyken bli sinna. Den ville beskytte seg selv. Kaste opp vann og Ibux. Straffe meg med smerte, kaldsvette og kvalme. Jeg prøvde å sove litt istedenfor.

Noen timer senere får jeg meg med at Siv snubler ut på do for å levere sin elg. Kaldsvetten kommer. Det er ikke det at jeg ikke tåler å høre andre spy. Det er bare det at jeg gjerne skulle ha sovet litt til. For sent nå. Opp av senga, på med noen filler, løpe opp trappa, knele foran dassen i andre etasje. Magen knyter seg i krampe for å kvitte seg med uønsket innhold. ØØØHØØØØØCK stønner jeg i det ingenting kommer ut, bortsett fra en liten rød masse. “Eeeeeyh, blod!” tenker jeg og smiler for første gang den morgenen. Men neida, det var ikke det. Kan ha vært litt ukjent saftdrink. Jeg tørrbrøler fire ganger til. Det gjør vondt, hodet dunker infernalsk, jeg klarer bare å spytte. Tårene renner sånn at det virker som jeg spytter med øynene også. Jeg føler meg tøff.

Etter en liten stund skjønner jeg at dette ikke er noe blivende sted. Svetten renner og jeg føler meg historisk ekkel. Når jeg kommer ut i stua ligger Siv på sofaen. Hun ser ut som hun har vært i krigen. “Dårlig form?” eller noe sånt, spør hun meg. Jeg vet ikke helt hva jeg svarer, muligens noe om at jeg trenger en dusj. God idé. Rennende vann kan redde liv. Smertene i hode og nakke river i meg, og jeg føler at ingen i historien har hatt det så fælt i det de kryper inn i en dusj. Evt. Holocaust-pårørende som måtte lese dette får ha meg unnskyldt. Verden er i mot meg og jeg takler det dårlig.

Det er slitsomt å stå oppreist, og dusjen blir ikke lang. Hjalp ikke. Må legge kabel. Rekker knapt å tørke meg fra dusjen. Orker ikke presse, alt gjør vondt. Skjelver. Får ut noe. Ikke bra farge, men bedre utenfor enn inni. Tørker meg i det som føles som en evighet. Skikkelig blyantrumpe. Hjelper hverken på kvalme eller sinnsstemning. Og jeg tåler vanligvis det meste av det du kan tenke deg av ekle ting uten at det går utover magen. Når jeg er dårlig blir jeg følsom. En gang jeg hadde feber så jeg den Netcom-reklamen hvor en dame mister mobilen sin oppi en blender, og en liten engle-mobil kom svevende opp. Jeg gråt som en kjerring. Nå, derimot, var det ingen følelser i sikte. Bare kvalme. Jaja, til slutt tar det slutt, og jeg er fornøyd. Drar ned. Ser på dosetet som er vått av dusjvann og blir kvalmere. Finner ut at jeg må slappe av og setter meg ned. Oooh, varmekabler. Første som har gått min vei så langt i dag.

En stund senere våkner jeg sovende på dassgulvet, naken som dagen jeg ble født, med hodet liggende på den ene armen. Armen har meldt seg ut. Vondt! Jævlig! Jeg får lyst til å grine igjen, men klarer å bruke bena til å vri meg rundt så jeg havner på ryggen. Oooh, varmekabler. Digg.

Noen timer senere finner Siv meg sånn, og sier ett eller annet så jeg våkner. Mer vondt, mer tørrspying. Arrrgh! Drep meg nå! Krabber opp i senga igjen. Stirrer på Ibux og vann. Er på gråten. Det eneste som kan være jævligere enn å ikke få det i seg, må være å få det i seg.

Rundt kvart over ett våkner jeg av en SMS fra Jørn. “Våken?” sier den. Jeg bruker en halvtime på å samle krefter til å svare. “Nei. Lider. Dør snart”. Jeg har aldri ment noe så alvorlig i mitt liv. Han svarer at han hadde tenkt til å levere tilbake lydanlegget han hadde lånt til festen, men innser at han kanskje bør vente. Jeg er takknemmelig, men orker ikke svare.

En times tid senere orker jeg ikke å vente på å dø lenger. Hjernen skriker i smerte, og det er ingen tegn på at det skal bli bedre. For første gang virker fordelene med Ibux’en større enn ulempene, og med heroisk innsats klarer jeg å svelge gigant-pilla med en halv munnfull vann. Jeg segner om og sovner igjen.

Neste gang jeg våkner er ting heldigvis litt bedre. Nakken er vond som et helvete enda, mens hodet kjennes ut som det er pakket inn i ull. En forbedring av en annen verden! Jeg står opp og tar muligens en dusj til. Husker ikke. Snakker litt med Siv. Hun er slapp. Jeg også. Vi vurderer frokost som et reelt alternativ. Min kvinne steker egg til oss! Jeg er følsom igjen og er nær gråten for tusende gang denne dagen. Ekte kjærlighet! Jeg vet jeg er kvalm som en Gillette-mann, men vet også at dette vil hjelpe. Orker ikke tanken på å drikke noe. Spiser tørt brød og speilegg. Herlig. Forventningene som følger hver bit slår ikke til – jeg dør ikke. Etterhvert klarer jeg å drikke litt også. Hiver innpå med brus. Romlingen i magen hersker.

Siv får ett eller annet merkelig husmors-kick og begynner å bake boller og brød. Bokstavelig talt. Jeg slapper av og prøver å lese litt. Det er ikke lett. Jeg manner meg opp til å sende en SMS til Oslo hvor Heidi er på besøk hos farmor for helgen. Det er greit at vi venter til mandag med å hente henne. Vi savner henne, men hun har det bedre der.

Etter hvert kommer Jørn med høyttalere og forsterker. Jeg har heldigvis fått pusset tennene først. Vi ler og han forteller mer om nattens hendelser. Jeg ler litt men har fortsatt mest lyst til å gråte. Han drar. Jeg går inn. På tide med ny Ibux. Jeg begynner å bli sliten av å leve 20 sekunder av gangen. Kvalmen hersker i meg.

En eller annen gang begynner en fotballkamp nedi bakken. Strømsgodset – Rosenborg, noen få kilometer fra meg. Jeg orker ikke tanken på å ta turen engang. Det har vært en hard uke som RBK-supporter, og gutta trenger støtte. Sorry, kanskje en annen gang. Jeg presser meg inn i drakta som en basketball i et pølseskinn, og setter meg ned for å se på. Yay. Ledelse. Å nei, de scorte. 1-1, uavgjort, vif vinner og tar innpå. Faen, forsåvidt, men jeg orker ikke å engasjere meg.

Vi snakker middag. Jeg foreslo pizza, Siv taco. Taco er godt, men pizza er mer smeltet ost og mindre anstrengelse. Siv sier det ikke plager henne. Hun fikser. Nachos, smeltet ost, tacokrydret kjøttdeig. Alle som har vært i en sånn situasjon vet at vi snakker ekte kjærlighet her. Skal det ikke mer til for at man hengir seg til en dame for evig tid? Litt vennlighet i lidelsens stund? Tro meg, vær der, og du vil skjønne hva jeg mener. Hadde jeg trodd på engler, ville de sett ut som Siv. Her lider hun selv, og så jobber hun hardt for å gjøre min stakkarslige tilværelse så mye bedre. Ikke det at jeg var i tvil, altså. Men dette er jenta mi. Jeg kan aldri gjøre meg fortjent til henne, men jeg skal prøve.

Vi blir enige om å avslutte dagen med en film. Valget faller på Sin City. Kanskje ikke det beste valget med tanke på hvor glad Siv er i gladvold, og fylleangsten hjelper ikke. Men jeg ler og har det moro. Vi har begge munchies og får i oss nok ugunstigheter.

Litt før filmen er slutt, slutter dagen. Det er på tide å legge seg. Sove nå. Hvile. Glemme denne rassen av en dag fortest mulig.

Mandag morgen. Trøtt som en dupp. Groggy. Men ingenting er vondt! Ikke noe dunker! Ikke kvalm! Det er nesten så jeg har lyst til å grine av glede, men følsomheten er også borte! Joy of joys!

Jørn og jeg skal til Fredrikstad for møte sammen. Jeg legger en kabel før og en kabel etter. Skjelvingen i ryggmargen signaliserer at faenskapet er over. Nok en runde med selvforskyldt vondskap er historie. Vi blir ikke de siste som sier “Aldri mer”, i full viten om at det er løgn. Men det blir lenge til neste gang. Vær så snill å la det bli lenge til neste gang!

onsdag 15. september 2010

Den moderne kongefamilien

Ah, Märtha Louie. Prinsesse, kongeparets førstefødte. En søt og jordnær jente, folkelig etter våre tradisjoner, lett å identifisere seg med for alle. Så åpnet hun kjeften.

I mine yngre dager var jeg for kongehuset. Det handlet om tradisjoner. Jeg var i HMKG i noen måneder som befal på slutten av min militære karriere. Håndhilste på kongen selv. Var klar til å ta en kule for ham og/eller familien hans. Så var det tilbake ut i det sivile liv, og virkeligheten var brått en faktor igjen. Etterhvert har jeg havnet på det synspunktet at selv om en del tradisjoner er verdt å ta vare på, er ikke kongehuset en av dem. Det er et altfor kostbart tiltak i forhold til symbolverdien. Sånn jeg ser det er det ingen automatikk i at et demokrati som avskaffer monarkiet er nødt til å bli en republikk, dvs. ha en president. Men synes det tross alt hadde vært bedre med noen som var valgt til jobben.

Min holdning til kongehuset ville muligens vært noe annerledes om ikke folkeligheten hadde blitt tatt til nåværende høyder. Dere vet hva jeg prater om. Fortiden til vår fremtidige dronning på den ene siden og Ari Behn på den andre. De skal få lov til å være akkurat som de vil, altså, det er ikke det. Ari er Ari og Mette Berit er Mette Berit. Men de mangler noe som jeg forbinder med kongefamilie. Ikke nødvendigvis verdighet, men noe beslektet. De skal være over oss vanlige folk? Okey.. ellers takk.

Men kaka tar jo selvfølgelig vår fintfølende og spirituelle Märtha. Det var en gang jeg var overbevist om at hun ble sammen med Ari bare for å ta fokuset vekk fra Haakons valg av parringspartner. Men det har jo blitt klart etterhvert at de fortjener hverandre. Ari har personlighet, og det har kona hans også.

Alle vet vel at dette skrives på grunn av det siste stuntet om at hun kan prate med de døde. Dette som en utvidet greie i forhold til engleskolen hun holder på med. Når hun for en del år tilbake gikk independent, var greia hennes at hun fortalte eventyr. Ting tyder på at hun har fortsatt med det.

For de som er ukjente med kritisk tenkning, lær litt om Occam’s razor. Det er et prinsipp som litt forenklet sier at den enkleste forklaringen (i form av færrest ville, idiotiske antagelser) som regel er den riktige. Som skeptiker og ateist bruker jeg den til det meste. Gud, spøkelser og Snåsamannen er ikke svar på noe som helst. Det er antagelser fra de som VIL tro på noe. Kombinér gjerne med et annet prinsipp – ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. La oss ta et eksempel.

Hvis jeg påstår at jeg kan fly (sånn som fugler og Supermann, ikke med rutefly), vil de fleste se det som en ekstraordninær påstand. Kan du bevise at jeg IKKE kan fly? Nei, det er logisk umulig å bevise en negativ påstand (kverulér om du vil, jeg gidder ikke å utrede alt jeg sier matematisk). Kanskje jeg bare ikke velger å fly i nærheten av deg fordi jeg vil holde det hemmelig. Kanskje jeg kun gjør det i ytterste nødvendighet, når andres liv står på spill. Du kan dokumentere usannsynligheter så mye du vil, men du kan ikke logisk bevise at jeg ikke kan fly.

Men det er en liten brist i logikken her.

Det er ikke DU som har bevisbyrden.

Hvis jeg påstår at jeg kan fly, må JEG bevise min ekstraordinære påstand. Det samme gjelder Snåsamannens påståtte evner, virkninger av homeopatiske medisiner (også kjent som vann), og Gud. Jeg tror ikke på Gud fordi ingen noensinne har bevist at han eksisterer. Og nei, da snakker jeg ikke om “Kunne solnedgangen vært så vakker uten Gud?” liksom-bevis. Nei, det er en litt annen standard for bevis som kreves. Noe som ikke burde være vanskelig å oppfylle for en allmektig skapning, men det er en annen rant.. Og ja, vitenskapen kan forklare hver del av solnedgangen helt fint, ellers takk.

Så da er jeg en sånn arrogant ateist/skeptiker som uansett aldri vil skifte mening om noe som helst? Nei, beklager, da har du misforstått. Som vitenskapen baserer jeg meg på bevis. Ekte bevis som viser bortenfor enhver tvil hva som skjer. Som sagt, det er ikke mulig å bevise at Gud ikke finnes. Jeg har ikke lett over hele universet, fysisk, metafysisk og spirituelt. Men den ekstraordninære påstanden om at det finnes en allvitende skapning som kan alt og er i stand til alt, og som skifter mening basert på smisk (bønn), er så usannsynlig at den strider greit mot Occam’s razor, og ekstraordinære bevis må til for at jeg skal tro på det.

Hvis noen kommer med reelle, målbare bevis som kan kontrolleres for svindel og som bortenfor enhver tvil viser at det finnes en Gud, så skal jeg kjøpe bibler og preke for alle som vil høre på.

Jeg ser jo selvfølgelig det som lite sannsynlig. Akkurat som engleprat og snakking med de døde. At snåsamannen blir tatt frem som fornuftens advokat her er jo bra latterlig, men stemmer bra med hans metodikk om å kun stikke seg frem hver gang det skal selges en ny bok om ham. Problemet her er hvem Märtha er. Hun er prinsessen. Vår lille kjæledegge som vokste opp og fikk barn med rare navn. Den koselige jenta som KUNNE være hvem som helst av oss, bare bedre. Hun som leser eventyr og ser på oss med et blikk som sier at alt kommer til å bli bra.

En eller annen avis hadde statistikk på at 1/5 av norges befolkning tror på hennes påstander om at man kan snakke med de døde. Jeg har tidligere henvist til James Randi’s utfordring som gir en million dollar til folk som kan bevise denslags i kontrollerte former. Prinsesse har ikke behov for 1 million dollar, sier du? Hun vet sikkert om et verdig veldedig formål hun kan donere dem til. Kreftsyke engler eller noe sånt.

Men når man kommer med sånne innspill, da er man den arrogante vitenskapsmannen. “Det finnes mer mellom himmel og jord..” er favorittstarten på setninger fra folk som helt ukritisk tror på alt de blir presentert for av snåsamenn, alternative medisinere og annet rask. Det burde være lett for Märtha å bevise sine påstander. Finn en riking som daua uten arvinger og spør hvor han gjemte gullet. Hennes kvalifikasjoner for å drive med dette stikker nok ikke dypere enn at hun har sett “Ghost” etter en treliter med rødvin. Det finnes INGEN grunn til å tro på noe av det hun sier. Folk kan ikke spå fremtiden, eller snakke med døde, eller engler, eller heale deg over telefonen. De jukser, de bruker cold reading, støtter seg til placebo og anekdotiske bevis som lett overtaler ukritiske sinn. Nei, jeg mener ikke at jeg er så mye smartere enn folk som tror på sånt. Jeg mener dog at ting KAN bevises, og at påstander som de som blir diskutert her ikke fortjener å bli tatt på alvor uten bevis.

Og helt sikkert ikke for siste gang - “Nevøen til en nabo av onkelen til katta mi så homeopat-Elvis i en UFO og dagen etter var blodkreften hans borte” er IKKE det vi skeptikere snakker om når vi krever bevis! Hvis du lurer på hvorfor subjektive anekdoter ikke funker, begynn med å se dette.

Så er det bare å begynne å tenke kritisk og lære om hvordan verden funker. For å sitere en av mine favorittforfattere, Douglas Adams:

Isn't it enough to see that a garden is beautiful without having to believe that there are fairies at the bottom of it too?

lørdag 4. september 2010

August-dingsen: Squeezebox Touch

Av og til kommer jeg ved en tilfeldighet over en ting jeg får lyst på. Ikke fordi jeg trenger den, men fordi jeg er en eiesyk nerd som av og til bare må ha ting. Dingser. Stæsj. Hvis man følger sånne impulser ukritisk, ender man ofte opp med masse dyrt utstyr som ikke blir brukt. Jeg har derfor en regel om at jeg kun skal kjøpe sånt hvis jeg føler meg rimelig sikker på at jeg kommer til å bruke det flere ganger i uka. Derfor har jeg endt opp med et surround-anlegg som kan jevne huset med jorda, en brutal PC, og masse annet surr som min bedre halvdel kanskje ikke alltid ser nytteverdien av.

Squee!Denne gangen falt valget på en Squeezbox Touch. Jeg har alltid vært litt Drillo når det gjelder musikk – ikke hørt mye på det, og når jeg først hører, skal det være sært. Favorittene er tung, brutal metall og psyko-dramatisk klassisk musikk. Pop er ikke min greie. Enda hører jeg på P4. Er nok mer latskap enn det at jeg er en kompleks person med spennende kontraster og nyanser og sånt. Nope, jeg er enkel. Og når jeg da finner ut at jeg kan ha godt av å høre litt mer på ting, må man kjøpe dings. Jeg har hørt flere være fornøyd med forskjellige varianter av Squeezebox, og når det nå har kommet en plugin for å spille musikk fra Spotify synes jeg det var på tide å undersøke litt.

Jeg er en Logitech-hore, det skal innrømmes. Jeg tipper jeg har lagt igjen en DEL titusen-lapper hos dem opp gjennom årene. Et raskt blikk over pulten her viser Logitech-tastatur (med kabel, og riktig konfig på Insert-Home-Page Up-Delete-End-Page Down-rekka. Man har da OCD), to Logitech-mus, en Logitech-mikrofon, Logitech-høyttalere, samt en USB Bluetooth-dings sånn at jeg kan bruke Logitech diNovo Mini-tastaturet fra stua for å styre PCen i MediaCenter-modus. Et G27-ratt for PS3/PC er det også her. Nevnte jeg at jeg er nerd? Og dette er selvfølgelig bare starten. Hele haugen med moro blir forsåvidt i stua styrt av en Logitech Harmony-fjernkontroll som enkelt kan programmeres fra PCen til å styre mange ting på en gang. Kjekt når man har fjernkontroller til TV, receiver, PlayStation, dekoder, DVD-spiller (siden PS3 ikke er sonefri), med mer..

Så ja, at valget falt på noe fra Logitech overrasket ikke meg.

Hva er så dette for noe? Kort fortalt kobler man Touch’en til nettverket (via kabel eller trådløs) og lydanlegget, og så henter den lyd fra diverse steder (iTunes, filserver/pc, nettradio/podcast/Live365/Deezer/Mediafly/Spotify/whatever) og spiller for deg. Den har støtte for spillelister, man kan hive på en haug med plugins for forskjellige ting, og best av alt – så lenge man har kablene i orden, er lydkvaliteten fantastisk. Jeg har kablene i orden. Optisk hele veien, og kvalitetskobber ut til CV’ene. Det kjennes.

Oppsettet av boksen er ganske rett frem – det tok ikke mer enn 10 minutter effektivt arbeid fra den var pakket opp til den lagde lyd, og mesteparten av det var fordi jeg har et ganske omfattende stereobenk-lignende monster som man må tenke før man gjør endringer på.

Touch-skjermen er som på en moderne smarttelefon – helt grei, men ikke noe man skriver en avhandling på. Den gjør det enkelt å koble til forskjellige tjenester og sette opp moroa. Når man skrur den av, fungerer den som en brukbar klokke. Det finnes også plugins som gjør at man kan få værmeldinger o.l., men der var det ting som ikke funka helt på første forsøk. Det er i det hele tatt litt knot – men det meste lar seg løse med litt research.

Ved hjelp av et webinterface og et serverprogram kan man sette opp et ganske fancy opplegg med scanning av MP3-samlinger og å få radiokanaler til å spille musikk du liker basert på hva du merker som favoritter, hva du hopper over osv. Det finnes jo en haug med sånne musikktjenester på nettet, og dette funker bra. Jeg vurderer også seriøst å skaffe meg et Premium-abonnement på Spotify – da kan man høre musikk og deres radiokanaler i 320kbps, som er så bra kvalitet at jeg ihvertfall ikke er kvalifisert til å høre noe feil med ting.

Den medfølgende fjernkontrollen har jeg ikke brukt noe særlig da jeg bare slang denne inn i Harmony-universal-greia. En kul detalj er at Touch’en forandrer størrelse på brukergrensesnittet avhengig av om du bruker fjernkontroll eller trykker rett på den. Da kan man også sitte på litt avstand og bruke den uten kikkert.

Den har ikke blitt misbrukt så veldig enda, det eneste jeg har klart å fastslå er at Siv får nerver av klassisk musikk under frokosten. Men jeg prøver å legge meg til noen bedre vaner. Så får jeg ihvertfall prøve å huske å høre podcastene til Misjonen så ofte som mulig.

Ja, jeg er selvfølgelig klar over at man kan høre på alt det samme på en PC. Og jeg har PCen koblett til stereoanlegget, det er ikke det. Med dette her trenger ikke PCen å være PÅ engang (vår massive MP3-samling ligger på en NAS-disk). Og den spiller lett musikk lagret på USB-disker/minnepinner og en del typer minnekort til telefoner/kameraer.

Basert på det lille jeg har brukt den, kan den absolutt anbefales!