Jeg – en elter

I helga var det visst fastelaven – og når man har en gravid i huset, er det ofte motivasjon nok til å følge opp alle søte (i betydning digge) tradisjoner. Jeg er ikke Mr. Initiativ på kjøkkenet, men Siv lurte på om jeg ville elte litt. Så det gjorde jeg. Og da ble det bokstavelig talt andre boller.

Etter hard innsats på kna-fronten, overleverte jeg deigen til dronninga som kjørte løpet ut. Hun sa etterpå at eltingen sørget for at dette ble topp-boller. Jeg vet ikke helt, men ble såpass inspirert at jeg gjerne melder meg til tjeneste igjen.

Hvem vet hva som blir det neste? Pizzadeig? Samme det, fortsetter det sånn skal jeg bli nordlending og sitte på bussen og fortelle tilfeldige medpassasjerer at “Æ kainn bake!”

Hijab – dassrull for sensitive rasshøl

Det er vel ingen hemmelighet hva jeg mener om religion. Overtro er en privatsak, og jeg blir overrasket om noen som leser denne bloggen nogenlunde jevnlig blir sjokkert over at jeg er ler av tanken på hijab i politiet. Hvis overtroen din gjør at du ikke kan ha på deg politiuniform så kan du ikke være uniformert politimann. Enkelt og greit.

At Islam er en primitiv religion og hjernevasking kan det ikke være noen tvil om. Det går an å kritisere de håpløse middelalderske ideene de praktiserer uten å være rasist eller islamofob (eller hva det heter for tiden). De fleste ulykker skjer i hjemmet, og de fleste mord og terrorhandlinger utføres av islamister. Nei, det betyr ikke at jeg mener alle muslimer er onde. Men en god del av dem er det. Tror du meg ikke, sjekk ut denne websiden. Yep, dette er også fanatikere. Men det de lister opp i sin liste over islamske terrorangrep de to siste månedene er reellt, og man kan lett finne uavhengige nyhetsartikler om hver sak på nettet. Selvfølgelig ikke i norske medier, her er vi for opptatt av å fordømme Israel. Det er ikke så viktig å fortelle oss at islamistene rundt omkring i verden dreper flere uskyldige hver måned enn det Israel gjorde i sin viden kritiserte krig mot terroristene i Hamas.

Heldigvis har vi idioter som denne karen her i landet som minner oss på at dette er et problem, også for oss, og samtidig klarer å understreke nettopp hvorfor hijab for politikvinner ville vært et stort problem; Islam krever at Islam går foran nasjonale lover. Det er i Storbritannia avdekket at det finnes sharia-domstoler som opererer utenfor – og setter seg selv over – landets domstoler. Skal vi la religiøs overtro fra en velkjent pedofil (lang historie kort: Muhammed giftet seg med en seksåring, men tok ikke hinna før hun var 9) gå foran Norges lover?

Selvfølgelig skal vi ikke det. Religion er en privatsak. Jeg skal ikke bekymre meg for at politiet – som pr definisjon skal beskytte meg fra alle de slemme – skal sette noe som helst over loven vi har her i landet. Etter et par ugrasiøse retretter fra regjeringens utnevnte lukkemuskel – justisminister Storberget – har vi heldigvis fortsatt lov til å kritisere religion her i landet. Skal vi risikere at en fanatiker brått finner ut at lojaliteten til Muhammed og Allah er større enn lojaliteten til loven og riket, og knerter noen som synes at islam er en håpløst bakstrebersk kvinneundertrykkende idiotisk religion, sånn som meg?

Svaret gir seg selv. Klarer du ikke å la uniformsplikten gå foran overtroen din, har du ikke noe i politiet å gjøre. Klarer du ikke å la norsk lov gå foran vrangforestillingene dine, har du ikke noe i Norge å gjøre.

Changeling

Denne filmen har blitt omtalt som en skrekkfilm for foreldre, og jeg forstår hvorfor. Historien er en sann historie fra 1928 og fremover, og handler om en mor som opplever sitt verste mareritt – at sønnen forsvinner. Los Angeles’ korrupte politistyrke ser at de trenger litt god PR, og skaffer henne sønnen tilbake – sånn ca. Ihvertfall en sønn. Ikke nødvendigvis hennes. Når hun protesterer på dette, blir hun etterhvert slengt på sinnsykehus.

En ganske sterk film, hvor det stadig kom snufs fra kinosalens kvinnelige tilstedeværende, som vel utgjorde alle utenom meg. Hvorfor var jeg der? Fordi manus var skrevet/tilpasset av en av mine helter, J. Michael Straczynski. Hvem? Bare mesterhjernen bak tidenes beste (etter min oppfatning) TV-serie, Babylon 5.

Og en del Babylon 5 var det å se igjen. Det sier litt om min psykiske tilstand at jeg humret over replikken “Never start a fight, always finish it” som dukket opp i filmen – fordi det ble sagt i Babylon 5-episoden “Severed Dreams” (og senere i “Objects at Rest”) mellom en hovedperson og en skuespiller som er faren til han som opprinnelig skulle regissere Changeling før Clint Eastwood tok over prosjektet (Ron Howard fortsatte dog som produsent). Når folk på sinnsykehuset ble sendt til “Rom 18” var det veldig likt “Rom 17” i episoden “Intersections in time” fra sesong 4. Når advokaten nevnte at det ikke går en dag uten at han tenkte at han måtte nevne noe for noen, før han kom på at hun ikke var der lenger, var det som tatt ut av “Z’ha’dum”. Og et par andre ting. Jepp, jeg er syk i hodet, og jeg må tråkkes på og holdes nede.

Uansett vil jeg påstå at dette var en veldig bra dramafilm, verdt å se hvis man liker denslags. Bra skuespill, selv om leppene til Angelina Jolie kommer litt i veien innimellom, og mangelen på en tradisjonell filmslutt tilgis lett av at dette jo tross alt har hendt i virkeligheten – historien er vel like tett opp mot det som virkelig skjedde som filmen om Max Manus er, sånn ca.

Filmen får 8 av 10 skalla feitinger, selv om det er en svak åtter.

Good night, sweet prince – del II

Forrige gang var det Purple-Shirted Eye Stabber som måtte bøte med livet. En tegneseriefigur. Denne gangen er det mye mer alvorlig.

Jeg er en konstant irritasjon for mine omgivelser, såpass må vi alle kunne være så ærlige å være enige om. Én av grunnene til at jeg til de grader driver de rundt meg til fortvilelse og raseri er min stil, eller rettere sagt – totale mangel på stil. Med mindre det er en formell anledning, kundebesøk, møte, familemiddag eller lignende, går jeg i t-skjorte. Uansett hvor kaldt eller varmt det er, uansett hvor upassende det måtte være. T-skjorte er tingen. T-skjorte er meg.

Videre har det blitt sagt at jeg har en relativt obskur sans for humor. Ikke spesielt morsom for andre enn meg selv, og stort sett totalt blottet for sympatiske trekk. Ingenting er tabu (selv om jeg som regel ikke synes alt er like moro når RBK taper), og det meste er lov, så lenge det går ut over noen. Jo mer obskurt og far out og off the wall, jo bedre. Kan jeg provosere noen så kan jeg kose meg med det i flere dager.

Derfor har alltid heltene i T-Shirt Hell ligget mitt hjerte nært. De har delt min entusiasme for å støte andre, og de har tråkket på de svake med en lidenskap som gir meg tårer i øynene. Selv om de aller verste t-skjortene ikke har vært tilgjengelig de siste årene, har de stadig holdt seg relevante og friske og sørget for å trampe stadig nye grupper på tærne.

Det var med stor sorg jeg mottok nyheten (via medlemsbrev, man er da med der det skjer) om at de nå velger å legge ned. Til tross for at de fortsatt selger ca. 3000 skjorter i uka, er det nok nå. Vår fryktløse helt Sunshine Megatron har sniffet nok kokain fra horerumper til å trekke seg tilbake og drive med noe annet. Det står tross alt en viss respekt av det å velge å gi seg på topp fremfor å selge ut og la noen andre ta seg av driften.

Min første t-skjorte fra T-Shirt Hell fikk jeg til jul av min kjære bror for noen år tilbake. Den var mørkeblå, i glimrende kvalitet, og hadde følgende motiv på brystet:

Det at barna står og drar i ordene illustrerer liksom poenget. Jeg har hatt mye glede av denne t-skjorta. På vei inn på en bar ved Times Square i New York fikk jeg faktisk komplimentet “Cool shirt!” av en kvinnelig sikkerhetsvakt (som var backet opp av en betydelig større neger). Og en gang måtte jeg dra på et (ikke planlagt møte) til en kunde mens jeg hadde den på. Jeg og kollega Kjetil møtte to damer – den ene het Gina (seriøst!) og den andre sa “Litt av en t-skjorte han har på seg!” til Kjetil mens jeg var ute av rommet. Ah, minnene.

De andre skjortene jeg har herfra, har jeg bestilt selv. Denne fikk litt oppmerksomhet når jeg var i Hollywood i 2007:

Man kan kanskje påstå at jeg har en usunn fascinasjon med dverger, og det ville ikke vært feil. T-Shirt Hell har alltid vært med på å sette de irriterende små skapningene på plass, og jeg synes det er viktig å vise at det ikke er alle som er politisk korrekte og mener at vi skal behandle dverger som om de var ekte mennesker.

Det er sjelden jeg møter på Michael Jackson-fans for tiden, men bare i tilfelle, har jeg også denne t-skjorta parat:

Dette er selvfølgelig en sammensetning av to språklige fenomener – etter 11. September 2001 var det fryktelig vanlig i USA og si “If …., the terrorists have already won”, hvor det handlet om alt fra å ikke våge å gå på jobben, til å ikke kjøpe den mest bensinslukende bilen. Og selvfølgelig det faktum at Michael Jackson hadde sex med en hel haug med unger. Joda, han kjøpte seg fri fra loven, men alle vet at han gjorde det. Og nei, denne t-skjorta er selvfølgelig ikke en oppfordring til pedofili, heller det motsatte.

Bare for å forsvare den obskure delen av personligheten min har jeg denne:

Litt sirkulær meta-humor der. Det er som et kamera som filmer en skjerm som viser bildet fra samme kamera, bare med bomser som stjeler t-skjorter fra hverandre.

Det går selvfølgelig ikke an å ha en t-skjorte-samling det står respekt av uten å vise litt yrkesstolthet samtidig:

Kanskje litt arrogant, men vi nerder liker å tro at det stemmer. Det var det der med å fikle med små deler med fingrene og sånt.

En av de som kanskje provoserer aller best, er min lille hilsen til diverse sultkatastrofer som stadig herjer forskjellige deler av verden:

Alt er lov, og ingenting er så fælt at det ikke er godt for noe. Knis. JEG synes ihvertfall den var morsom.

For de som alltid forsøker å være positive og se det gode i alle, har jeg denne meget presise skjorta – men min er lyseblå:

Så ikke kom her med noe “Ok, du er kanskje ikke så kjekk, men du har en viss sjarm" – sorry, den må du lenger ut på landet med! T-skjorta poengterer det åpenbare – selv om man er stygg på utsiden, kan man godt være en jævel på innsiden også.

Når jeg føler meg litt seriemorder-aktig, drar jeg på meg dette sjarmtrollet av en skjorte:

Det ville kanskje være feil å si at man får draget på damene av en sånn t-skjorte, men samtidig er det sannsynligvis ikke det som er målet når man tar den på heller.

I tillegg til disse tidløse favorittene, har jeg én t-skjorte som er såpass stygg at jeg velger å holde den unna offentligheten. Den er rett og slett for slem. Jeg har aldri gått med den heller. Jeg sparer den til den rette anledningen. Jeg våger å påstå at under 0.001% av verdens befolkning kunne se den t-skjorta uten å bli rasende. Og det er jo bra. :)

I anledning nedleggelsen har jeg bestilt en ny batch med t-skjorter. Jeg skulle selvfølgelig gjerne hatt fler, men jeg må begrense meg. Nytt av denne bestillingen er at jeg som kommende familiefar har valgt å ikke bare tenke på meg selv. Jeg bestilte derfor følgende til min kjære Siv:

Det ER ment som en spøk, men forhåpentligvis en spøk som kan provosere noen. Om hun noensinne kommer til å ha den på gjenstår å se. :)

Avkommet som er på vei får også en liten oppmerksomhet (siden de også selger babyklær):

Vi får tro at de hypersensitive blant oss innser at babyen sannsynligvis ikke uttrykker seg gjennom å trykke t-skjorter, så vi slipper besøk fra barnevernet. :)

Så til mine små gaver til meg selv; I krysningspunktet mellom provokatør og ateist finner man blasfemi, noe som jeg setter stor pris på. Følgende regner jeg dermed med å få stor glede av:

Og hvis noen ikke blir sinte pga. av homse-Jesus, kan kanskje følgende meningsløse skjønnhet ordne biffen:

Og til slutt, følgende støtende og meningsløst feilaktige idioti:

For de som ikke er inne i overfladisk og teit amerikansk ungdomskultur – Mary-Kate og Ashley Olsen har vært berømte siden de var babyer, sånn sirkus. Med andre ord rein provokasjon for pengene.

Har jeg støtt noen med denne artikkelen? Flott! For evt. meningsfeller som synes ingenting er hellig – LØP OG KJØP! 10. februar stenger dørene for alltid, og da er det FOR SENT. Utvalget er en brøkdel av det det engang var, det er dyrt, og det tar lang tid – men det er verdt det! Tenk på rivalen din, han eller hun du hater på jobben, eller noen annen du ønsker å støte dypt og inderlid. Sjansen er stor for at T-Shirt Hell har noe som kan plage vettet av dem. Hvis du ikke slenger inn MINST en bestilling innen tirsdag, kommer du til å angre. Det skal jeg sørge for.

Gå hit og dra kortet. Du vil takke meg.

Seier!

Bare kort innom her for å erklære seier! Bøndene i SP forsøkte på mest mulig udemokratiske måte å tvinge resten av regjeringen med på et horribelt lovforslag som skulle begrense mulighetene til å komme med uttalelser som var kritiske til religion. Jeg har gått og hisset meg kraftig opp over dette de siste dagene, og særlig måten regjeringen har turet frem og forsøkt å kvæle enhver debatt; Det har vært helt klart at INGEN bortsett fra militante muslimer og bibelbelte-fanatikere har vært for dette, og at det hadde vært et klart steg tilbake mot middelalderen (jepp, Randi synes vi er på vei allerede og jeg er helt enig med ham; Mer om det senere). Heldigvis har nå Navarsete – som har vært helt ute av stand til å komme med et eneste argument som har holdt vann for hvorfor dette er en god idé – nå gitt seg og innrømmet at hun er en idiot. Vel, hun har ihvertfall gitt seg. Resten er min påstand. Og det ser vel ikke ut som hun er i stand til å motbevise den heller.

Champagne til folket!

Visdomstenner – kroppens Quislinger

Tannlegeskrekk er et tema som ligger mitt hjerte nær – sist fortalte jeg om mitt forrige besøk i desember, der det ble bestemt at jeg måtte ta den gjenværende doble visdomstanna. Dette er nå gjort.

“Doble visdomstanna?”, tenker du sikkert, og fortsetter “Nå surrer du fælt, Fragile Rune. Det er jo bare oppspinn. Når Gud designet oss ville hun ikke ha funnet på noe så teit”. Vel, som en av de som mener at evolusjonsteorien er en åpenbar sannhet kan jeg lett erklære at dette ikke er noe feilskjær av et menneskeskapt fantasifoster – her snakker vi om et eksempel på en mutasjon som stadig skjer som en naturlig del av livets kretsløp. Morfaren min hadde visstnok dobbelt sett med visdomstenner både oppe og nede, og moren min har arvet og videreført dette til meg. Jeg er såpass “heldig” at jeg derimot bare har dobbelt sett i underkjeven – oppe har jeg hatt den vanlige visdomstanna på hver side.

Hva innebærer så dette? Jo, disse ekstra morofantene har ligget under tannkjøttet, usynlige og umerket, i lang tid. Der har de satt seg på skrå (sånn at toppen på tanna stanget inn mot første visdomstann) og boret seg ned i kjeven, og så festet seg på undersiden på en måte som minner om fiskekroker. I tillegg til dette har hver av dem hatt en ekstra rot (!) på innsiden av kjeven, som for sikkerhets skyld har vært viklet inn i er nerve. Hva betyr dette? Smerte. Helt for jævlig smerte.

Mandag 26/1 var dommens dag for min del – da skulle ekstra visdomstann nr. 2 ut, sammen med visdomstanna i overkjeften på samme (venstre) side. Etter det som skjedde forrige gang, nektet jeg å la dem komme nær meg uten at jeg skulle dopes helt ned, så det ble en egen sedasjonslege med på teamet som stakk noen nåler i meg (bommet på blodåra på første forsøk, men shit happens, blåmerket er smekkert) og sendte meg til drømmeland. La meg bare si det med en gang – de 2000 kronene det kostet for å ha ham der var VERDT DET. Alt ble bare svart, og helt mot slutten av operasjonen slumret jeg meg sakte tilbake til bevissthet uten å kjenne en ting. Litt groggy var jeg, og etterhvert som bedøvelsen slapp ble det småvondt, men det er tross alt INGENTING i forhold til det som har skjedd før.

Hadde dette vært en film, ville stemningen med ett blitt mørk og dyster. Bitterheten ville lyst av øynene mine. Dette er mitt Vietnam-flashback. Smertehelvetet. Møtet med skjebnen. Arr på sjelen. Dramatisk musikk og opprivende minner som gjør øynene blanke og får munnen til å snurpe seg sammen i bitter bestemthet.

Vi spoler noen år tilbake. Et tannlegekontor i Drammen. Det er vinter, og en tann skal trekkes. Etter et langt opphold fra tannlegen som skyldes utagerende skrekk, har jeg blitt fast kunde igjen. Har til og med trukket en visdomstann, på høyre side, oppe. Det var ikke så ille. De fant ut av min immunitet mot bedøvelse, og dopet meg grundig. Jeg overlevde. Jeg kommer til å overleve i dag også.

Jeg passer på å si fra at jeg trenger mer dop. Flere ganger. Uansett hvordan man snur og vender på det, er en tannlegestol ikke et sted hvor jeg slapper av. Litt kaldsvette, det verker i kroppen. Første sprøyte kommer. Litt vondt, men det er greit, da det har mer positive virkninger enn negative. Vi venter litt. Tester at tannkjøttet er lammet. Ny sprøyte, denne kjenner jeg ikke. Tannkjøttet er aldri problemet. Nervene som ligger lenger ned er dagens hovedpersoner, det er de som nekter å slappe av, som sender sterke smertesignaler når tannlegen gjør greia si.

Operasjonen er i gang. Jeg har fått en svær (alt er subjektivt) treplanke inn på den andre siden av kjeften så jeg ikke skal kunne bite ned, uansett. Kirurgen er en liten (60+ kg) dame av utenlandsk opprinnelse. Hun skjærer seg ned i tannkjøttet. Jeg spenner meg selv om jeg ikke kjenner noe – kroppen vet at dette er vondt. Langt nede i hullet finner hun tanna. En tang blir funnet frem, nærmest som en formalitet – både tang og tann vet at dette ikke kommer til å funke. Det er mer som en intensjonserklæring. Tanga mener at tanna skal ut, tanna mener den har det bra der den er. Jeg kjenner at det gjør litt vondt. Hey! Jeg har fått to sprøyter! Jeg skal ikke kjenne noe som helst! “ØØØØØÆÆÆÆÆÆÆÆÆ” er alt jeg har mulighet til å si. Etter litt nøkking som kjennes godt i bakhodet, slår vi oss til ro med at mine tenner sitter godt, og går til plan B. Den må knuses, og så er det bare å plukke ut røttene etterpå. Easy peasy. Jeg prøver å stønne frem at det gjør vondt, men det fører ikke frem. Jeg ligger i helspenn, ikke en muskel i kroppen slapper av. Jeg er sikker på at det er store deler av kroppen min som ikke er nedi tannlegestolen en gang. I munnen forøvrig kjenner jeg plutselig biter av tann som treffer – og smertene treffer meg som en spiker i kneskåla et halvt sekund senere. “HNNNNNNNNNNGGGGGH!” er alt jeg klarer å si i det all verdens nerver tar hevn for sin plutselige frihet. Bitene blir støvsuget opp. Tårene renner – ikke gråt, bare som en respons på den sinnsyke smerten. Resten av kroppen blir hyperfølsom, jeg blir ett med rommet, ikke en knott kan fise uten at jeg får det med meg. En ny tang går inn i kjeften – en ny og annerledes smerte kommer til! Hun forsøker å nøkke ut røttene, og de sitter som tidligere nevnt som fiskekroker i kjeven. Den eneste måten jeg kan beskrive smerten på, er som om man får en kjøttkrok tredd igjennom en hånd som frøs og var kald. Lammende, intens smerte. Trebiten blir tatt ut av kjeften min, og jeg blir tatt med inn på et rom hvor de har en sånn røntgengreie som svirrer rundt huet ditt og får tatt bilde fra alle kanter. “Det gjør jævlig vondt”, forteller jeg assistenten. Hun blir overrasket av at jeg kjenner noe som helst, men lover at jeg skal få mer moro før de fortsetter.

Mens sprøyta får noen minutter på å virke, forklarer kirurgen at røttene sitter som fiskekroker godt inne i kjeven på undersiden, at de er viklet inn i nerver, og for sikkerhets skyld at det er en ekstra! Dette skal ikke bli lett! Jeg gjentar bare at jeg kjenner alt hun gjør, men hun forsikrer meg om at den siste sprøyta skal ta knekken på de siste nervestumpene.

Så følger en halvtime med møysommelig oppsaging av hver rot i små biter som individuelt kan dras ut – dette var et seriøst pirkarbeid og jeg er 100% full av beundring får at hun får til dette uten å kappe nerva som kveiler seg rundt hver rot som en kåt slange. De to røttene på yttersiden går greit, dopen virker, men jeg er fortsatt i helspenn. Så var det rota på innsiden.

Alt som har blitt opplevd frem til nå av smerte, var ingenting. Seriøst. Det var som om noen prøvde å gni meg til døde med en alt for varm banan i forhold til det som kom.

For den siste rota ville ikke ut. Og nervene på denne siden var 100% operative! Jeg kjente det i samme øyeblikk som hun begynte å pirke borti, og skrek som en skadet bjørn, men plankebiten var på plass og oversatte ordene mine til gurgling. Hun så vel her en verdi i å bare bli ferdig med det – mens jeg begynte å seriøst tenke på om det fantes en øvre grense for hvor mye smerte det var mulig å oppleve. For all del, jeg skjønner at fødende damer osv. helt sikkert har det verre. Men innenfor min referanseramme var dette det soleklart verste jeg noensinne har opplevd.

Hvert kutt i kjøttet rundt kjentes ut som om noen dro av meg huden. Når hun saget i rota, forplantet det seg i hele hodeskallen, og alle nervene i verden sang i kor med en intensitet som får Carl Orffs “O Fortuna” til å virke som en mutt salme i forhold. Jeg prøvde å bite istykker planken på venstre side, som gravde seg godt inn i kinnet mitt. “AAAAAARRRRRRRRRRRR!” skrek jeg, men det ble bare møtt med mer vold. Til slutt var det bare én bit igjen – den som gikk opp og inn i kjeven fra undersiden. Her var det ingen bønn – den måtte rett og slett dras ut på gamlemåten. “NNNNNNNNNnhhhhhhhhhhhh!” kom det ut av meg i det tanga gikk ned med full styrke. En smerte så dyp at kroppen nesten resignerte. Kaldsvetten sprutet av panna, jeg kjente jeg ble likbleik og kvalm. Men rota rørte seg ikke. Hun lente seg på tanga med sin spinkle kropp, og smerten doblet seg. Jeg så stjerner, eller hva de heter, de små lyspunktene som virrer rundt når man nærmer seg grensene for det man tåler.

Her tok overlevelsesinstinktet over. Millioner av år med fininnstilt instinkt, godt gjemt bak sosialt akseptert oppførsel, bestemte seg for at hvis jeg skal overleve, må jeg ta affære. Neven ble knyttet, armen gikk bakover, og jeg beregnet at hvis jeg slo etter ribbeina ville jeg få nok kraft i slaget til å få henne vekk så jeg fikk tid til å rive plankebiten ut av kjeften og komme meg vekk. Jeg var DER. Desperasjonen var total. I det jeg skal til å slå, nærmest hopper kirurgen opp på tanga og får løsnet den siste rotbiten. Underkjeven min tar imot hele vekta og jeg sier bare “NNNNNNNNNNHHHHH!” i det lufta går helt ut av meg.

Det er over. Det er vondt som faen, men det er over. Jeg ser ut som Skipper’n på den ene siden, jeg kan ikke gape mer enn at jeg akkurat får inn et sugerør i kjeften. Tårene tørkes. Traumene brenner seg inn på sinnet, marerittene gror godt i underbevisstheten. Blod spyttes. Det surkler i åpent sår. Noen sting senere er jeg ute av stolen, svimmel og blek. Ikke fattet. Jeg blir forklart om sykemelding, om antibiotika-kur, om smertestillende. Tåke. Får ikke med meg en ting. Tar imot arkene de gir meg, trekker kortet, slår koden. Setter meg i bilen, kjører til apotek. Kan ikke snakke, bare peker på arkene. Får med meg en salig haug med paralgin forte og 600mg IBUX, i tillegg til annen moro. Drar hjem. Paralgin forte har ingen effekt på meg, IBUXen virker litt bedre, men jeg kan ikke ta den så veldig ofte. Blir stående i stua og trikse med en fotball for å prøve å ta fokuset vekk fra smertene.

Needless to say – det verste jeg har opplevd innenfor smerte.

Tilbake fra flashbacket – det er vel ingen overraskelse at operasjonen denne gangen gikk vesentlig bedre. Jeg kjempet mindre i mot, og ettervirkningene og hevelsen ble dermed mye mindre denne gangen. Samme kirurg, forresten, og la meg bare si at jeg ikke bærer noe nag til henne. Hun er suverent flink, nå som da. Det var ikke hun som forbannet meg med doble visdomstenner og immunitet mot flere former for smertestillende.

Dette ble nok et langt innlegg, og egner seg vel ikke som noe annet enn torturporno. Hvis noen gadd å lese hele greia, håper jeg ikke at jeg har overført min tannlegeskrekk til dere. :)