What the hell?

Vi satt og slappet av og så på TV, og et av programmene vi fikk med oss var Senkveld. Av og til moro, selv om enkelte av programlederne kan bli litt vel masete for min del.

En av gjestene var Mia Gundersen, som er med i noe dansegreier. Det er alltid noe hun er med på. Litt ala Katrine Moholt, og en hurv med andre som kjemper hardt for å virke relevante. I starten av intervjuet ble jeg vagt klar over en ting, og tanken vokste konstant i hodet mitt.

Denne dama var kanskje fin en gang. Nå begynner hun å vise tegn på å bli noe eldre. Og det er helt greit. Men det var ikke det som gnagde. Det var det faktum at Mia Gundersen åpenbart er tvillingen til John Fredriksen! De har samme øyeparti, samme kinnbein, samme kjeften. Det er ikke så lett å se på bilder, kanskje, men når man ser dem i bevegelse er det litt skummelt.

Det er jo ille nok at den ene datteren til Fredriksen har arvet grisegenene, det er på tide å bli bekymret når han er i stand til å videreføre genene sine til vilt fremmede. Men hva får man ikke til når man har nok penger?

For all del, jeg har kjemperespekt for John Fredriksen og alt han har fått til. Han er sikkert en kjempesmart type og en glimrende businessmann. Men for å si det relativt mildt – han er ikke så vanskelig å kjenne igjen.

Jeg vil uansett tro at dette er et hardere slag for Mia Gundersen, som tross alt er en dame som lever av å få folk til å tro at de vil ha henne, enn for Fredriksen. Jeg er heldigvis ikke i målgruppen (det hadde vært gjensidig mangel på interesse dersom hun i det hele tatt hadde vært klar over at jeg eksisterte), men tenk om jeg var singel og hun plutselig sto der. Jeg VET jeg hadde tenkt på Fredriksen minst én gang, ikke fordi jeg kjenner noen tiltrekning i den retningen, men fordi de er så like. Og man skal ikke ha mye fantasi for å erkjenne at selv den sterkeste sexdrift vil slite med å overleve tanken på John Fredriksen.

Heldigvis er jeg ikke blandt de som noensinne har fantasert om Mia Gundersen. Da hadde jeg hatt et problem nå.

Problemet med å se for mye på bildet av John Fredriksen er at jeg får et vanskelig forhold til å spise ribbe, og nå er det jo snart jul.

Jaja, det er ihvertfall helg. East side!

Visdomstenner – kroppens Quislinger

Tannlegeskrekk er et tema som ligger mitt hjerte nær – sist fortalte jeg om mitt forrige besøk i desember, der det ble bestemt at jeg måtte ta den gjenværende doble visdomstanna. Dette er nå gjort.

“Doble visdomstanna?”, tenker du sikkert, og fortsetter “Nå surrer du fælt, Fragile Rune. Det er jo bare oppspinn. Når Gud designet oss ville hun ikke ha funnet på noe så teit”. Vel, som en av de som mener at evolusjonsteorien er en åpenbar sannhet kan jeg lett erklære at dette ikke er noe feilskjær av et menneskeskapt fantasifoster – her snakker vi om et eksempel på en mutasjon som stadig skjer som en naturlig del av livets kretsløp. Morfaren min hadde visstnok dobbelt sett med visdomstenner både oppe og nede, og moren min har arvet og videreført dette til meg. Jeg er såpass “heldig” at jeg derimot bare har dobbelt sett i underkjeven – oppe har jeg hatt den vanlige visdomstanna på hver side.

Hva innebærer så dette? Jo, disse ekstra morofantene har ligget under tannkjøttet, usynlige og umerket, i lang tid. Der har de satt seg på skrå (sånn at toppen på tanna stanget inn mot første visdomstann) og boret seg ned i kjeven, og så festet seg på undersiden på en måte som minner om fiskekroker. I tillegg til dette har hver av dem hatt en ekstra rot (!) på innsiden av kjeven, som for sikkerhets skyld har vært viklet inn i er nerve. Hva betyr dette? Smerte. Helt for jævlig smerte.

Mandag 26/1 var dommens dag for min del – da skulle ekstra visdomstann nr. 2 ut, sammen med visdomstanna i overkjeften på samme (venstre) side. Etter det som skjedde forrige gang, nektet jeg å la dem komme nær meg uten at jeg skulle dopes helt ned, så det ble en egen sedasjonslege med på teamet som stakk noen nåler i meg (bommet på blodåra på første forsøk, men shit happens, blåmerket er smekkert) og sendte meg til drømmeland. La meg bare si det med en gang – de 2000 kronene det kostet for å ha ham der var VERDT DET. Alt ble bare svart, og helt mot slutten av operasjonen slumret jeg meg sakte tilbake til bevissthet uten å kjenne en ting. Litt groggy var jeg, og etterhvert som bedøvelsen slapp ble det småvondt, men det er tross alt INGENTING i forhold til det som har skjedd før.

Hadde dette vært en film, ville stemningen med ett blitt mørk og dyster. Bitterheten ville lyst av øynene mine. Dette er mitt Vietnam-flashback. Smertehelvetet. Møtet med skjebnen. Arr på sjelen. Dramatisk musikk og opprivende minner som gjør øynene blanke og får munnen til å snurpe seg sammen i bitter bestemthet.

Vi spoler noen år tilbake. Et tannlegekontor i Drammen. Det er vinter, og en tann skal trekkes. Etter et langt opphold fra tannlegen som skyldes utagerende skrekk, har jeg blitt fast kunde igjen. Har til og med trukket en visdomstann, på høyre side, oppe. Det var ikke så ille. De fant ut av min immunitet mot bedøvelse, og dopet meg grundig. Jeg overlevde. Jeg kommer til å overleve i dag også.

Jeg passer på å si fra at jeg trenger mer dop. Flere ganger. Uansett hvordan man snur og vender på det, er en tannlegestol ikke et sted hvor jeg slapper av. Litt kaldsvette, det verker i kroppen. Første sprøyte kommer. Litt vondt, men det er greit, da det har mer positive virkninger enn negative. Vi venter litt. Tester at tannkjøttet er lammet. Ny sprøyte, denne kjenner jeg ikke. Tannkjøttet er aldri problemet. Nervene som ligger lenger ned er dagens hovedpersoner, det er de som nekter å slappe av, som sender sterke smertesignaler når tannlegen gjør greia si.

Operasjonen er i gang. Jeg har fått en svær (alt er subjektivt) treplanke inn på den andre siden av kjeften så jeg ikke skal kunne bite ned, uansett. Kirurgen er en liten (60+ kg) dame av utenlandsk opprinnelse. Hun skjærer seg ned i tannkjøttet. Jeg spenner meg selv om jeg ikke kjenner noe – kroppen vet at dette er vondt. Langt nede i hullet finner hun tanna. En tang blir funnet frem, nærmest som en formalitet – både tang og tann vet at dette ikke kommer til å funke. Det er mer som en intensjonserklæring. Tanga mener at tanna skal ut, tanna mener den har det bra der den er. Jeg kjenner at det gjør litt vondt. Hey! Jeg har fått to sprøyter! Jeg skal ikke kjenne noe som helst! “ØØØØØÆÆÆÆÆÆÆÆÆ” er alt jeg har mulighet til å si. Etter litt nøkking som kjennes godt i bakhodet, slår vi oss til ro med at mine tenner sitter godt, og går til plan B. Den må knuses, og så er det bare å plukke ut røttene etterpå. Easy peasy. Jeg prøver å stønne frem at det gjør vondt, men det fører ikke frem. Jeg ligger i helspenn, ikke en muskel i kroppen slapper av. Jeg er sikker på at det er store deler av kroppen min som ikke er nedi tannlegestolen en gang. I munnen forøvrig kjenner jeg plutselig biter av tann som treffer – og smertene treffer meg som en spiker i kneskåla et halvt sekund senere. “HNNNNNNNNNNGGGGGH!” er alt jeg klarer å si i det all verdens nerver tar hevn for sin plutselige frihet. Bitene blir støvsuget opp. Tårene renner – ikke gråt, bare som en respons på den sinnsyke smerten. Resten av kroppen blir hyperfølsom, jeg blir ett med rommet, ikke en knott kan fise uten at jeg får det med meg. En ny tang går inn i kjeften – en ny og annerledes smerte kommer til! Hun forsøker å nøkke ut røttene, og de sitter som tidligere nevnt som fiskekroker i kjeven. Den eneste måten jeg kan beskrive smerten på, er som om man får en kjøttkrok tredd igjennom en hånd som frøs og var kald. Lammende, intens smerte. Trebiten blir tatt ut av kjeften min, og jeg blir tatt med inn på et rom hvor de har en sånn røntgengreie som svirrer rundt huet ditt og får tatt bilde fra alle kanter. “Det gjør jævlig vondt”, forteller jeg assistenten. Hun blir overrasket av at jeg kjenner noe som helst, men lover at jeg skal få mer moro før de fortsetter.

Mens sprøyta får noen minutter på å virke, forklarer kirurgen at røttene sitter som fiskekroker godt inne i kjeven på undersiden, at de er viklet inn i nerver, og for sikkerhets skyld at det er en ekstra! Dette skal ikke bli lett! Jeg gjentar bare at jeg kjenner alt hun gjør, men hun forsikrer meg om at den siste sprøyta skal ta knekken på de siste nervestumpene.

Så følger en halvtime med møysommelig oppsaging av hver rot i små biter som individuelt kan dras ut – dette var et seriøst pirkarbeid og jeg er 100% full av beundring får at hun får til dette uten å kappe nerva som kveiler seg rundt hver rot som en kåt slange. De to røttene på yttersiden går greit, dopen virker, men jeg er fortsatt i helspenn. Så var det rota på innsiden.

Alt som har blitt opplevd frem til nå av smerte, var ingenting. Seriøst. Det var som om noen prøvde å gni meg til døde med en alt for varm banan i forhold til det som kom.

For den siste rota ville ikke ut. Og nervene på denne siden var 100% operative! Jeg kjente det i samme øyeblikk som hun begynte å pirke borti, og skrek som en skadet bjørn, men plankebiten var på plass og oversatte ordene mine til gurgling. Hun så vel her en verdi i å bare bli ferdig med det – mens jeg begynte å seriøst tenke på om det fantes en øvre grense for hvor mye smerte det var mulig å oppleve. For all del, jeg skjønner at fødende damer osv. helt sikkert har det verre. Men innenfor min referanseramme var dette det soleklart verste jeg noensinne har opplevd.

Hvert kutt i kjøttet rundt kjentes ut som om noen dro av meg huden. Når hun saget i rota, forplantet det seg i hele hodeskallen, og alle nervene i verden sang i kor med en intensitet som får Carl Orffs “O Fortuna” til å virke som en mutt salme i forhold. Jeg prøvde å bite istykker planken på venstre side, som gravde seg godt inn i kinnet mitt. “AAAAAARRRRRRRRRRRR!” skrek jeg, men det ble bare møtt med mer vold. Til slutt var det bare én bit igjen – den som gikk opp og inn i kjeven fra undersiden. Her var det ingen bønn – den måtte rett og slett dras ut på gamlemåten. “NNNNNNNNNnhhhhhhhhhhhh!” kom det ut av meg i det tanga gikk ned med full styrke. En smerte så dyp at kroppen nesten resignerte. Kaldsvetten sprutet av panna, jeg kjente jeg ble likbleik og kvalm. Men rota rørte seg ikke. Hun lente seg på tanga med sin spinkle kropp, og smerten doblet seg. Jeg så stjerner, eller hva de heter, de små lyspunktene som virrer rundt når man nærmer seg grensene for det man tåler.

Her tok overlevelsesinstinktet over. Millioner av år med fininnstilt instinkt, godt gjemt bak sosialt akseptert oppførsel, bestemte seg for at hvis jeg skal overleve, må jeg ta affære. Neven ble knyttet, armen gikk bakover, og jeg beregnet at hvis jeg slo etter ribbeina ville jeg få nok kraft i slaget til å få henne vekk så jeg fikk tid til å rive plankebiten ut av kjeften og komme meg vekk. Jeg var DER. Desperasjonen var total. I det jeg skal til å slå, nærmest hopper kirurgen opp på tanga og får løsnet den siste rotbiten. Underkjeven min tar imot hele vekta og jeg sier bare “NNNNNNNNNNHHHHH!” i det lufta går helt ut av meg.

Det er over. Det er vondt som faen, men det er over. Jeg ser ut som Skipper’n på den ene siden, jeg kan ikke gape mer enn at jeg akkurat får inn et sugerør i kjeften. Tårene tørkes. Traumene brenner seg inn på sinnet, marerittene gror godt i underbevisstheten. Blod spyttes. Det surkler i åpent sår. Noen sting senere er jeg ute av stolen, svimmel og blek. Ikke fattet. Jeg blir forklart om sykemelding, om antibiotika-kur, om smertestillende. Tåke. Får ikke med meg en ting. Tar imot arkene de gir meg, trekker kortet, slår koden. Setter meg i bilen, kjører til apotek. Kan ikke snakke, bare peker på arkene. Får med meg en salig haug med paralgin forte og 600mg IBUX, i tillegg til annen moro. Drar hjem. Paralgin forte har ingen effekt på meg, IBUXen virker litt bedre, men jeg kan ikke ta den så veldig ofte. Blir stående i stua og trikse med en fotball for å prøve å ta fokuset vekk fra smertene.

Needless to say – det verste jeg har opplevd innenfor smerte.

Tilbake fra flashbacket – det er vel ingen overraskelse at operasjonen denne gangen gikk vesentlig bedre. Jeg kjempet mindre i mot, og ettervirkningene og hevelsen ble dermed mye mindre denne gangen. Samme kirurg, forresten, og la meg bare si at jeg ikke bærer noe nag til henne. Hun er suverent flink, nå som da. Det var ikke hun som forbannet meg med doble visdomstenner og immunitet mot flere former for smertestillende.

Dette ble nok et langt innlegg, og egner seg vel ikke som noe annet enn torturporno. Hvis noen gadd å lese hele greia, håper jeg ikke at jeg har overført min tannlegeskrekk til dere. :)

Tannlegeskrekk

Jeg nevnte i fjor at jeg har meget godt utviklet tannlegeskrekk, og nå har jeg fått utløp for den i år også. Jeg ble egentlig innkalt i starten av desember, men da hadde de sendt innkallingen til den gamle adressen min og ikke blitt videresendt til meg; Eneste grunn til at jeg fant ut om det var at de ringte og ville utsette, noe som jo var greit for meg. Så ringte de og utsatte igjen, og 15/12 ble datoen for dommen.

Det er ikke til å komme unna – jeg er skikkelig pinglete når det gjelder tannleger. Det hjelper sikkert ikke at alle nervene i kjeften min blir hypersensitive når det nærmer seg, eller at jeg er delvis immun mot bedøvelse.

Jeg ankom venterommet 10 minutter før jeg skulle inn, og selv om jeg prøvde å slappe av og tenke lykkelige tanker, var jeg anspent og nervøs. DDE var på radioen, jeg fikk ikke med meg hvilken sang, da alle er like, men de ble fort nok avløst av Finn Kalvik. Jeg prøvde å more meg med å tenke tilbake på Finn Kalvik-nyhetene, men angsten kom frem i ett sett. Brått kjente jeg at alle musklene i begge lårene strammet seg – det viste seg å være en automatisk reaksjon på lyden av et bor som koste seg med en tann, uten at jeg bevisst hadde registrert det før nå. Argh. Hva var den vonde følelsen? Ah, magen ja. Og kaldsvetta kommer krypende. Slakteren kommer for å hente meg. Jeg legger merke til en assistent i blå overdel, hvite bukser og sjokkrosa Crocs – hjernen min svinger fra hyper-våken til supersløv. Setter meg ned i torturstolen for å plages – først er det røntgen, noe som selvfølgelig er helt ufarlig (i de dosene vi får det), men jeg er så hypersensitiv for alt at hjernen min blir 5 år eldre for hver stråle. Ugh. Så er det selve sjekken.

Ettersom tiden går så sakte i tannlegestolen, har jeg hatt en evighet til å gjøre meg kjent med de forskjellige instrumentene. Neida, jeg vet selvfølgelig ikke hva de EGENTLIG heter – for meg er de store og lille sugemaskin, iser’n, skreller’n, kinnmakulerer’n, rasper’n, buldrefant og lignende ting. Lille sugemaskin kom kjapt på plass, og en runde ble tatt med skreller og iser. Jeg kjente med en gang at jeg hadde et hull oppe i en visdomstann – da er det nok endex for den. Argh. Ellers gikk det ganske greit – men et stadig tilbakevendende problem var der i dag også – tannstein! Argh! Jeg er litt for sløv med tanntråd, så det gror seg til i løpet av et år – og i mitt tilfelle sitter det godt under det porøse tannkjøttet mitt, så her måtte rasper’n til pers. Det kjentes ut som hu skar opp alt som var av tannkjøtt, og blodspruten sto og jeg var helt anspent så lenge det varte – sikkert 2 minutter, kjentes som 20. Når så alle mine trange tenner var skåret fra hverandre, kom buldrer’n for å jevne ut skadene og gjøre meg klar igjen. Jeg fikk sette meg opp for å spytte blod (noe jeg er ganske god til i forhold til hvor sjelden folk tross alt slår meg i trynet), før det var ned igjen for å få litt saltvannsgugge sprutet inn i de åpne sårene. Vondt men sikkert gjort av en eller annen grunn.

Så var torturen over for denne gangen. Ikke SÅ ille, selv om tannstenskutting uten bedøvelse er omtrent som boring med – litt for ubehagelig. Men men, gråt ikke som en liten pike denne gangen, ihvertfall.. ikke engang når jeg kom tilbake til bilen.

Men gleden var selvfølgelig kortvarig. Før jeg kunne rømme, dro hun opp røntgenbildene og pekte på hullet i den ene visdomstanna – greit nok, den lobber vi bare ut. Et par kilo med dop så går det sikkert bra. Dårligere nytt var det i underkjeven. For noen år siden opererte jeg ut en visdomstann der – det er uten noen som helst form for tvil mitt livs verste opplevelse, som jeg skal blogge om ved anledning – og nå må jeg til pers igjen. De hadde utfyllende notater om hvordan det gikk sist, så hun var litt forsiktig med å foreslå det – jeg gikk motvillig med på det så lenge det skjer etter nyttår og jeg får full narkose. Det er verdt å bli liggende noen år i koma for å slippe å bevisst oppleve det helvetet en gang til.

Det å komme seg levende ut av tannlegekontoret er forsåvidt en seier i seg selv, men det hjelper ikke så veldig mye når du vet du må tilbake. Dette blir VONDT.

I bilen på vei tilbake til kontoret spilte de Bangles med Eternal Flame på radioen. Hjernen min oversatte teksten greit for meg, så vi avslutter dette angstutbruddet med litt dårlig smertepoesi..

Close your eyes, give me your mouth, darling
Do you feel my heart beating, do you understand?
Do you feel the same, am I only dreaming?
Is this burning an eternal pain?

I believe it’s meant to be, darling
I watch when you are screaming, you belong to me!
Do you feel the same, am I only dreaming
Or is this burning an eternal pain?

Say my name, sun shines through the rain
A whole life so lonely, and then you come and cause the pain
I want to lose this feeling

WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆH!

Close your eyes, give me your mouth
Do you feel your nerves screaming, do you understand?
Do you feel the sting, am I only dreaming
Or is this burning an eternal paaaaaaaaaaaain?

[Kor] DIE, BITCH!

Mareritt i reprise

Jeg sov lenge i natt. Til langt på dag. Klokka nærmet seg 14 før jeg ble vekket av en søt ung dame som allerede hadde vært oppe i 7 timer og nå synes det var på tide med frokost. Ok, en liten overdrivelse der.

I det hun vekket meg, var jeg på vei til å gjøre meg ferdig med et mareritt. Jeg har som de fleste andre hatt noen mareritt i min tid, men det begynner å bli lenge mellom hver gang, og jeg har sett så mange skrekkfilmer at underbevissthets-Rune som regel klarer å ordne opp. Av og til slipper dog noen gjennom filteret, og det var tilfelle i "natt".

Jeg befant meg langs kysten, i noe som så ut til å være sør-Europa. Etter en stund forandret landskapet seg litt (som det har en tendens til å gjøre i drømmelogikk), og et stykke unna kunne jeg bl.a. se kasinoet i Monaco. Der har jeg ikke vært på noen år (hverken området generelt eller kasinoet), men jeg kjente meg greit nok igjen. Jeg befant meg på en borg som lå ved en klippe helt ut mot havet. Denne borgen var fra middelalderen, og selv om de hadde torturert folk på heftigste vis i sin tid, var det nå gjort om til en atmosfærisk restaurant. Alt var selvfølgelig i middelalderstil, og rettene man kunne velge mellom var primitive, men likevel gode. Franskmenn har alltid vært franskmenn. ;)

Før middagen fikk vi omvisning i borgen. Her var drømmelogikken igjen synlig; Til tider var det hundrevis av gjester som alle gjorde dette samtidig, og andre ganger var det bare meg og de jeg var sammen med. Hvem som var med i denne gruppa varierte også stadig - venner, familie, kollegaer og andre kjente fra det siste tiåret dukket opp, ble borte og kom tilbake i løpet av kvelden. Anyway, vi ble dratt rundt i de trange rommene i borgen, hvor guiden vår ivrig fortalte hva som var torturkammer, hva som var celler, hvor fiffen bodde osv. På et tidspunkt ble vi litt skremt av et grusomt hyl som kom fra et rom i nærheten, men vi fant ingen der. Vi regnet med at vertskapet hadde lagt inn dette for å skremme oss litt, men guiden vår virket litt utilpass.

Middagen startet og det var ingenting å klage på - god mat, god drikke, god stemning generelt. En annen gjest ved bordet ved siden av lo godt av hvor godt hun hadde blitt skremt av skriket tidligere. Et middelalderband spilte pliktoppfyllende fra Absolute Middelalder 54. Plutselig kom skriket fra tidligere, og denne gangen fylte det hele den store spisesalen på en måte som gjorde at folk satte maten i halsen; I halvpanikk lurte folk på hva som skjedde, bandet prøvde desperat å holde maska, mens vi så at en del av serveringspersonalet begynte å bli stressa og stramme i maska. Et par av dem løp ut gjennom en dør og kom ikke tilbake. Med noe skeptisk stemning fortsatte middagen, og servitørene kom med en ny runde med drikke til alle som ville ha, og forsøkte å glatte over. De fikk klager fra et par gjester om at det var greit med litt underholdning, men det fikk kanskje være grenser for hvor grusomt det skulle være -det var jo barn og gamlinger til stede.

Nye minutter gikk, og vi ble ferdige med hovedretten. Praten gikk lystig rundt vårt bord (som ikke hadde blitt nevneverdig skremt av oppstyret), så det gikk et par minutter før vi merket det alle andre pratet mer og mer om - alt serveringspersonalet var blitt borte. Et par av de andre gjestene begynte å bli litt sure - noe som kunne tyde på at de ansatte hadde vært borte en stund. Brått kom hylet igjen, så høyt og grusomt at det gikk gjennom marg og bein. Forskjellen var at denne gangen var ikke lyden overalt rundt oss - alle i spisesalen oppfattet helt klart at den kom fra den ene enden av rommet. Vi så dit, og der var det kun én ting - en stor og tung tredør med en eller annen tekst på fransk som sannsynligvis betyr "Kun for personalet" e.l. Jeg gikk mot døra sammen med et par fra mitt bord og noen gjester fra andre bord som tydeligvis var mer nysgjerrige enn redde. Et nytt skrik kom fra døra, og det var så fælt at det kjentes ut som om blodet frøs til is. Et par av de som nærmet seg døra mistet motet og snudde, mens jeg overrasket meg selv ved å trosse gåsehuden og fortsette mot døra.

Når vi kom frem, åpnet vi den forsiktig (den knirket selvfølgelig skikkelig bra, sånn som skumle dører skal), og vi kikket inn. Lyset fra døra reflekterte nedover en meget dyp sjakt, hvor en spiraltrapp (vindeltrapp? I dunno!) gikk nedover og nedover, tilsynelatende uendelig dyp. Lyset holdt bare til at vi så 20-30 meter ned, og der var det ingenting. Trappa var av metall, og trinnene laget i åpent rutemønster som man kan se gjennom - det var mørket og ikke trappa som gjorde at vi ikke så lenger. En stillhet senket seg over både oss ved døra som tittet ned, og de andre gjestene som sto inne i selve restauranten og ventet på informasjon. Etter noen sekunder, hørte vi en lyd. Noen hadde tatt et skritt i trappa langt, langt nede. En av de store tøffe gutta ved døra fikk nerver, og stakk tilbake til bordet sitt, hvor han nervøst bablet noe på fransk. Noen sekunder gikk. Ny lyd. Denne gangen et grynt, som om noen anstrengte seg, etterfulgt av det som tilsynelatende var et nytt steg på trappa. Lyden kom i små ekko oppover sjakta, så det var vanskelig å bedømme hvor langt unna det var. Nye stønn, nye skritt. Og så begynte de å komme fortere. Hjertet mitt begynte for alvor å slå hardt, og jeg så tilbake til bordet mitt - ansiktsuttrykkene deres avslørte at de oppfattet ansiktsuttrykket mitt som lite tillitsvekkende.

Lyden av klatringen i trappa var også lett å høre for alle de andre i spisesalen, jeg antok at den forplantet seg godt i et så gammelt steinslott. Og murringen blandt gjestene begynte å nå et nivå som tydet på at flere var lite komfortable med stemningen. Jeg var selv pissredd, men for fascinert av det som skjedde til å gå unna. Jeg forsøkte å myse for å se noe som helst der nede, men det var for mørkt.

Plutselig så jeg det. En bevegelse. Det kom fra det området hvor lysrefleksjonene fra døra måtte gi tapt for dypets bunnløse mørke. En til. Hele tiden lydene av stønning - nå mer tydelig som en sint person som anstrengte seg - og steg for steg i trappa. Jeg kunne se omrisset av en person, men ikke mye mer. Et par av de som sto ved siden av meg slapp ut noen små hyl, og løp tilbake til bordene sine. Ved noen av bordene begynte gjestene å reise seg opp og trekke tilbake mot motsatt vegg. Omrisset nede i sjakta begynte å ta form - og selv om jeg antok at vesenet ville nå oss innen ett minutt, klarte jeg ikke å tenke på å flykte i sikkerhet. Nå var vesenet bare 10 meter fra oss - en ung dame, kanskje tidlig i tenårene, med langt svart hår, kom vaklende men meget bestemt opp trappa. Jeg gispet sammen med et par andre, og skikkelsen stoppet. Et sekund gikk, og i en brå bevegelse stirret hun opp på oss - på dette tidspunktet ville jeg normalt ha pisset på meg. Ansiktet var helt hvitt, med en veldig streng mine, full av hat og raseri. Øynene var også helt hvite, og totalt uttrykksløse. Denne kombinasjonen var så uventet og ekkel at gåsehuden min fikk gåsehud, og i det jenta gryntet og satte igang i enda større tempo, skreik jeg og de andre av frykt og smelte igjen døra det vi var gode for. Siden døra åpnet seg ut mot rommet, tok nærmeste franskmann tak i en stol og satte den under dørklinka, så det ikke skulle gå an å åpne den fra andre siden. Jeg løp tilbake til bordet mitt og forsøkte panisk å overtale de jeg var der sammen med om å komme seg til helvete opp og til andre siden av rommet.

Hva jeg ropte og skreik kan ikke ha vært veldig sammenhengende, men panikken i ansiktet mitt gjorde mer enn nok for å overbevise, og ganske snart sto vi i andre enden av rommet sammen med de andre gjestende, og så med forventningsfull angst mot døra på den andre siden. Et par evigheter passerte, mens jeg så meg om etter noe jeg kunne bruke som våpen. Jeg endte opp med en diger lysestake - kanskje ikke et elegant våpen for en mer sivilisert tid, men den var tung og hadde noen skarpe kanter.

Et høyt knirk kom fra døra på den andre siden. Det kom fra stolen som protesterte på at den ble dyttet. Noen sekunders stillhet. Så kom et dunk. Og dunket var ikke fra noen typisk fislete liten jente, det drønnet sånn at vi alle forsto at her var det enorme krefter på gang. Det dunket igjen. Stolen flyttet litt på seg. Det tredje dunket sørget for at stolen fløy unna og at døra svingte opp med voldsom kraft. Publikum hylte i det den sinte lille jenta med bestemte skritt kom ut og stirret hatsk rundt seg. Hylet gjorde at hun straks kom mot oss med bestemte skritt - sakte men meget sikkert. Og selv om de helt hvite øyeballene fortsatt var like uttrykksløse, var ansiktet forvridd i raseri som man bare ser i lavbudsjettsfilmer med masse kampsport.

Jeg og to andre var plutselig forvandlet til handlingens menn, og omtrent samtidig rykket vi frem med våre ulike våpen. Jeg har sett nok skrekkfilmer til å vite at overnaturlige fenomener sjelden blir overtalt av gla'vold, men jeg ville heller ikke bare stå og vente på en dyster ende. I det jeg løp mot grusomheten, løftet jeg lysestaken - ca. 70 cm lang - opp bak meg, og beregnet det sånn at jeg kjørte den mot jentas hode av all kraft i samme øyeblikk som jeg kom innenfor rekkevidde. Jeg rakk å kjenne glede og lettelse i det jeg så metallet passere det punktet hvor det ville være for sent for henne å dukke unna, og så ble alt litt merkelig. All lyd ble borte, og et slør av brunt farget verden i det jeg fløy ut mot siden. Jeg så henne bare opp ned mens jeg svevde avgårde mot nærmeste vegg. Alt foregikk i sakte film, og jeg kjente ingenting. Alt jeg tenkte var bare "Hmmm, hva skjedde nå?" - helt til jeg traff veggen og alt ble svart.

Når jeg våknet, sekunder eller minutter senere, registrerte jeg bare at moder'n (som plutselig var til stede) hakket vilt på ett eller annet vesen med en diger kniv. Tror ikke det var jenta. Svimte av igjen.

I denne pausen bidro hjernen min til å forklare én ting - hvorfor alt dette virket så kjent. Jeg kom på at jeg faktisk har vært på denne restauranten og opplevd dette en gang for lenge siden. Så tenkte jeg litt til, og kom på at jeg ikke har vært der - jeg har hatt dette marerittet en gang før, for mange år siden. Nesten helt likt.

Jeg "våknet" opp i borgen igjen, og nå var stemningen en ganske annen. Der jenta hadde vært, sto bare en blid dame i middelalderuniform og forklarte noe på fransk. Fredelig musikk spilte i borgen. Publikum - inkludert de jeg var der med, som skjønner like lite fransk som meg - klappet begeistret og snakket entusiastisk om det som hadde skjedd. Det hele var åpenbart iscenesatt av borgen, og en eller annen historie om jentas skjebne i torturkammeret hadde utspilt seg mens jeg var bevisstløs.

Her svikta drømmelogikken igjen, og jeg begynte sakte men sikkert å våkne - noen sekunder før en viss person kom inn i rommet og synes jeg hadde sovet lenge nok. ;) Men i det jeg våknet, husket jeg veldig godt alt som hadde skjedd, inkludert det at jeg faktisk hadde dette samme marerittet en gang før, for mange år siden. Litt April Fools Day, litt The Ring, og egentlig var det jo ikke så mye handling, men følelsen av total terror i det jeg sto og så ned i sjakta var lammende. Når jeg derimot skjønte at det var et reprise-mareritt, var alt bare kult og jeg glisa for meg selv.

Poenget med dette blogginnlegget, spør du? Tja, vet ikke. Kanskje jeg ved å skrive ned den livlige drømmen kan huske den enda lettere hvis den kommer tilbake igjen. Slemme drømmer slutter å være slemme når man skjønner at de er en drøm. Og det kan være greit å være i stand - i underbevisstheten - til å forstå at joda, dette er faktisk en drøm.

Sov godt....!

Ut på tur - alltid skeptisk!

Ny tur med jobben - denne gang til Bergen. Bortsett fra buss-for-flytog pga. signalanlegg som sleit, gikk turen prikkfritt denne gangen. Men litt frykt ble det.

På turen over til Bergen, ble jeg sittende på 2C, mot midtgangen. 2B var ledig, og på 2A satt det en Gillette-kar med unaturlig brunfarge og kjempemoteriktig hvit høyhalset genser. De dukker opp her og der, så greit nok det. Flyet ble ca. en halvtime forsinket pga. kø på av-isningen, så jeg gikk selvfølgelig i koma. Etter en stund våknet jeg av mitt eget skriksnork - noe som er like flaut uansett hvor mange ganger jeg gjør det, eller hvor (en buss mellom New York City og New Jersey hvor alle (98% svarte) lo av meg er den beste så langt). Det er selvfølgelig umulig å håndtere noe sånt elegant, så jeg bare lukka igjen munnen, konstanterte kjapt at jeg ikke hadde siklet, og merket at han i 2A satt og så på meg. Jeg latet som ingenting men hjernen tenkte instinktivt "Ekle bruning!" - jeg er da en av de som ikke kommer opp med snappy comebacks før dagen etter.

Jeg sov videre til vi kom frem til Bergen, tuslet ut av flyet i halvkoma, og fant et toalett. Når jeg kom ut derifra, gikk jeg mot drosjene - og da kom 2A bort til meg og sa på en litt merkelig dialekt "Unnskyld.. jeg lurte på... har du lyst til å dele en drosje inn til sentrum?" - med et LITT for vennlig smil!

Alle homofob-alarmene gikk selvfølgelig på en gang, nettopp-våknet-panikken satte i, og hadde det ikke vært for at en kollega ringte meg AKKURAT da og reddet meg, hadde jeg sannsynligvis blitt nødt til å drepe ham og legge liket bak skuret. Hyl!

(Til 2A, hvis du skulle lese dette: Du er sikkert en hyggelig fyr, og mente det sikkert ikke sånn, men fordommene mine får du aldri!)

Godt nytt år!

2007 er historie, og i den sammenheng er det en viktig ting å ta opp. Foran oss ligger 2008, og forhåpentligvis kommer det mange gode år etter det også. For at det skal skje, er det viktig at vi ikke tillater en gjentagelse av 2007.

Det er fortsatt mange gjenlevende fra en generasjon av oss nordmenn som ordene "Aldri mer!" har en spesiell betydning for. Det handler om å ikke være passiv, å ikke godta ting uten protest, å bruke stemmen sin og si ifra! Det handler om å engasjere seg, å kjempe for både oss selv og fremtiden, og å stå for noe. Hvis vi bare godtar og godtar, vil vi selv til slutt bli utslettet som mennesker. Dette kan ikke gå ubesvart!

I 2007 ble Sportsklubben Brann seriemester i norsk eliteserie. Dette skjedde på VÅR vakt. VI lot det skje. Vi må for alltid leve med skammen - la oss i det minste sørge for at dette blir et engangstilfelle i vår levetid!

Odontophobia

Som enkelte av dere som av og til leser denne bloggen muligens vet, har jeg total og altoverskyggende tannlegeskrekk. En av grunnene til dette er at jeg er delvis immun mot bedøvelsen de bruker - jeg må ha dobbel dose for å ikke kjenne alt de gjør. Dette tok det noen år før jeg fant ut av, så tannlegeopplevelser opp gjennom årene har ofte vært forbundet med grensesprengende smerte.

Vel, nå har jeg vært der igjen. Nervene i helspenn, angsten total. Og ett hull fant de. Damn. Ved en amalgam-fylling også. Skal ordnes på tirsdag.

Jeg vil dermed benytte anledningen til å ønske alle en God Jul, et Godt Nytt År, og lykke til videre i livet, sånn i tilfelle dødsangsten ikke er overdrevet. Hvis det finnes et liv etter døden, kommer jeg tilbake og installerer Sloth på PCene deres.