Luksusfellen

Jeg liker i utgangspunktet ikke å se så mye på TV-programmer av denne sorten, med utbretting av privatliv på høyeste nivå. Det er rett og slett ikke noe for meg. Sier han som ser på programmer med krepse-nekrofili og apehorer.

Derfor må jeg med en litt flau smak i munnen innrømme at Luksusfellen har blitt en slags “guilty pleasure”, nærmest et slags mørkt rituale, på onsdagskveldene. En tilsynelatende endeløs rekke hjernedøde og uheldige mennesker stiller opp for å ramse opp sine dårlige avgjørelser. Her snakker vi om folk i bunnløs kredittkortgjeld, med skobudsjetter som lett når fire ganger deres månedlige inntekt. Folk som griner når de kun får lov til å bruke 500 kroner på klær i måneden. Jeg kommer ikke på sist jeg brukte 500 kroner på et år en gang, men så skal det sies at jeg er en slask også.

Kveldens episode handlet om en dame som bl.a. sleit litt med huslånet sitt. Lånet sto på henne og eks-samboeren, og selv om hun betalte alt, fikk hun ikke lånet på seg alene, noe som ville bety trøbbel dersom eksen skulle kjøpe seg noe nytt. Hun hadde også skiftet fil underveis, og var nå sammen med en skikkelig cowgirl. Dette førte dessverre til at jeg kom med kommentarer som inneholdt ordet “strap-on” to ganger, som er én mer enn månedskvota Siv tillater meg (hun teller også det jeg skriver på bloggen, så jeg er i Slitevik uten årer nå). Episoden inneholdt alt som gjør en Luksusfellen-episode til en så stor glede.

Stjerna i programmet er utvilsomt Hallgeir, en knallgod økonom som lett kan virke litt deppa og trist på de som ikke ser hans sanne natur. Med seg som programleder har han enten Magne Gundersen eller Christian Vennerød – hvem av dem betyr ikke så mye, de bare surrer rundt og lager uro uansett. Det er Hallgeir som på edruelig vis går gjennom regningsbunkene, innkassokravene, månedsbudsjettene og den generelle tilstanden. Han kommer med de harde sannhetene, gjerne til pianomusikk eller en dyp undertone, avhengig av hvor dramatisk det er, og så er det han som kommer med Fullmakten.

Fullmakten er viktig. Den gir TV-økonomene fullmakt (see?) til å ta økonomiske avgjørelser på vegne av kveldens mehe. Dette innebærer som regel å finne det de aller minst har lyst til å kvitte seg med, og så bygge opp historien rundt dette. Typisk vil dette været huset, bilen eller noe annet dyrt. Dette representerer dramatikken – for noen uker siden var det noen stakkarslige vestkantfyrer som holdt på å dø av tanken på å måtte flytte til Grorud. God latter.

Hallgeir og hans varierende partner jobber så med forskjellige løsninger. Det handler ofte om å selge noe, eller å ha møter med banken. Innimellom får vi innslag av naturlig samtale og godt skuespill når Hallgeir og Han Andre står ved Luksusfellen-bilen og slår av en prat om tingenes tilstand. Det er som om man skulle tro at kameraet ikke var til stede! Men det er det, hvis ikke kunne ikke vi ha sett det som foregår! Ha!

Kveldens episode inneholdt et langt møte med banken, noe det var mye dramatikk rundt – hovedpersonen var bl.a. redd for å parkere foran banken, i tilfelle de skulle se henne…! Dette er på linje med tidligere deltagere som har lagt inkassokrav i en pose og gjemt den i et skap så den ikke skal bite. Mot slutten av programmet tar Hallgeir en telefon til banken, og når han kommer inn igjen, er spenningen til å ta og føle på. I sin sedvanlige lav-energi-stil forteller han om alle hindringene og alt det de har forsøkt å gjøre… og så kommer go’ing-smilet og han kan fortelle at banken gikk med på å ordne opp! Ha! Han er en luring, han Hallgeir! Det er så man får lyst til å gi ham litt kokos, men han er skalla som faen, så det går ikke.

Høydepunktet i hver episode er når Hallgeir skal rive istykker Fullmakten. Det gjør han med glede og et smil som kunne vinne over enhver ikke-økonom. Dette høydepunktet blir som regel etterfulgt av at Siv og jeg prøver å gjette hva gaven er. Finansgeniet som det handler om får nemlig en gave. Det kan være alt fra en sykkel om de bor i byen og måtte selge bilen, til en varmepumpe dersom de har høye strømutgifter. Vakkert!

Det er ikke alt over som utelukkende er skrevet ironisk. Jeg er nok på vei til å bli en bløtfis, men når Hallgeir smiler og river Fullmakten i to nøyaktig like store deler blir jeg litt yr. Jeg kan se for meg en Luksusfellen-fornøyelsespark, hvor man kan sette penger på budsjett-tavla, telle hvor mye man bruker på sko, og se videosnutter av tidligere Fullmakten-istykkerrivinger. Det hadde vært bra om de hadde en greie hvor man kunne rive istykker fullmakter selv, men ingen kan gjøre dette like bra som Hallgeir, så det er best å la være. Man kan dog drømme…

Jeg skrev dette bare fordi Siv synes jeg er så sint når jeg blogger. Jeg prøvde å la være denne gangen, kjære. Flink gutt? Kjeks?

Når sekundene mellom fotballsesongene blir kortere..

Som fanatisk fotballsupporter er det ikke mye som gleder meg mer enn at Tippeligaen snart er igang igjen – det måtte isåfall være angsthylene fra alle de som får livene sine ødelagt av at norsk fotball er tilbake på TV. Det er tydeligvis ikke mulig å skifte kanal eller (gisp) skru av TVen, så da må det grines på Facebook og nettforumer og i lunsjpauser og overalt. Jeg får bare henvise til et sitat av Arne Scheie som visstnok er feilsitert i det han siterer en annen:

«For mye fotball på TV?? Jeg sier som Sølve Grotmol: Det er for mange bøker på biblioteket også.»

Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg er skaptrønder; Jeg er også en slapp blogger. Derfor benytter jeg allerede nå anledningen til å mimre litt rundt 2009 og se frem til sesongen som starter denne helga.

For RBK var 2009-sesongen helt brukbar. Jeg er ikke enig i at det var helt topp – siden sesongen startet offisielt, tapte de kun fire kamper, men de var til gjengjeld verdt å merke seg.

23/7 klarte RBK å ryke ut av Europa mot en gjeng huleboere fra Qarabag. Dette er det ikke mange som prater om, men det er en skam av katastrofalt omfang. RBK har vært kasteball mot topplag i Europa før, men her ble de tvunget i kne av et lag som hadde slitt med å hevde seg i norsk 2. divisjon. Rett og slett en skam. Ikke noe skikkelig Europa-spill denne sesongen – ikke bare en skam, men en skam med store konsekvenser altså.

Kort tid etter var det kvartfinale i NM mot moille. Arvefienden til RBK har fin tradisjon med å avle opp ufyser til norsk fotball de siste tiårene. Bernt Hulsker, Petter Rudi, Daniel Berg Hestad, Magne Hoseth – folk jeg gjerne skulle ha sett under gresset istedenfor oppå. Martin Andresen har også vært innom. Denne kampen vant svina 5-0, og det var ikke ufortjent heller. Ute av cup’en i skam, etter tidvis å ha vartet opp med bra spill, men med baklengsmål som hører hjemme i en dårlig tegneserie. Skjerpings!

Rett etter denne skandalen, kom det frem at RBK hadde blitt invitert til å bli sodomisert av Real Madrid i deres siste treningskamp før seriestart. De hadde nettopp kjøpt inn alle verdens beste spillere for millioner av millarder, og når AC Milan måtte trekke seg fra kampen, ble RBK bedt om å steppe inn. Jada, jeg er klar over at vi ble hanket inn for at stjernene skulle kunne briljere uforstyrret. Men det er likevel en sinnsyk ære å få være med på noe sånt foran 80.000 sinnsyke tilskuere. 0-4 var nesten bedre enn jeg hadde våget å håpe på, og et respektabelt nok resultat mot et sånt lag. Betydningsløs kamp, og dermed var det vel lettere å svelge stoltheten også.

Årets siste tap er på mange måter det sureste. Vi var ute av alle turneringer utenom serien, og den var i praksis allerede vunnet. Det eneste som var igjen å spille for, var å gå ubeseiret gjennom serien, som altså ikke gikk. Det var hjemmekamp mot bibelbeltets stolthet, Start. Dommer var mannen som ser ut som jordens feiteste skjelett, Tom Henning Øvrebø, den eneste som etterhvert har tatt opp kampen med Terje Hauge som eliteseriens dårligste. For all del, RBK klarte å rote det til selv i denne kampen. Men det hadde blitt uavgjort hvis ikke Øvrebø hadde gitt Start seieren. De hadde utlignet til 2-2, og helt på slutten har de corner, frispark eller noe sånt. Ballen blir spilt inn i 16-meteren, hvor Start’s goodson (som også behørig er lagt for evig hat og hører hjemme under torva sammen med moldenserne) løper inn i ryggen til Rade Prica, som blir unødvendig hissig i kampens hete og dytter dusten tilbake. Shit-for-brains dømmer straffe, og RBK taper 2-3. Jaja. Det er ingen big deal. Men følgende fakta kan ingen benekte:

1. Goodson løper inn i Prica, som skulle hatt frispark. Videoer tilgjengelige på nettet viser dette helt klart. Prica får nesten whiplash. I henhold til reglene skulle det altså vært frispark til RBK før straffesituasjonen oppsto. Øvrebø har sett videoen og mener han ikke ser noe som helst. Åpenbar inkompetanse.

2. Når Prica klikker og dytter til goodson, har Jarstein ballen i fast grep. I følge reglene skulle det dermed MAKS vært indirekte frispark til Start – dersom vi overser pkt. 1, som Øvrebø gjør. Altså var straffesparket feil idømt.

3. Noen aviser har påpekt at Prica tidligere i kampen hadde provosert goodson ved å tråkke på ham eller lignende. Dette stemmer sikkert – Prica er ikke nødvendigvis noen gentleman på banen. Det er derimot ikke sånn i reglene for fotball at det er lov å være slemme mot folk dersom de har vært slemme mot deg først. Hvis Prica hadde gjort noe ulovlig tidligere, skulle det ha vært dømt for der og da. Det er ingenting i regelverket som åpner for hevn, og dette er dermed irrelevant. Til Øvrebøs forsvar er ikke han ansvarlig for akkurat denne idiotien.

Hvis man skal ta hensyn til reglene, kom tapet altså beviselig som følge av feil dømming av Øvrebø. Det svir litt mer enn om man taper fortjent, selv om det som sagt var i en helt betydningsløs kamp.

Det skal også sies at de gangene Øvrebø er lur nok til å dømme i internasjonale kamper, faller han igjennom gang på gang, og får kjeft av stort sett alle. Man kan bare håpe at 2010 er året hvor folket innser at han er altfor dårlig også i norsk sammenheng.

Men jeg er ikke bitter.

Men hva så med 2010? De fleste har tippet RBK som seriemester. Vi har mistet Sapara og Jarstein pluss moms, og har fått inn noen kapable (omtrent) erstattere. Jeg frykter fjollene fra Stabæk og svina fra moille. Fascist-pedoene fra Lillestrøm kan også bli vonde, og bergenserne funker alltid som salt i eventuelle sår. Og så er det alltids representantene for trygde-Norge, vålerengen, som gjennom år med utagerende arroganse har klart å komme seg i en posisjon der det å tape for dem svir litt mer enn å gjøre det for noen andre lag.

Mitt tips for kommende sesong er at RBK til slutt ramler opp på toppen, men på ingen måte overlegent, og det kan fort bli en ny 5. plass hvis de ikke spiller opp mot sitt beste i hver eneste kamp.

Så får jeg bare ha som ambisjon å komme meg på flere kamper i år enn i fjor. Det ble med den ene i fjor – hjemmekamp mot vif (3-0-seier, yay) i første serierunde. Hadde flere muligheter underveis, men gjemte meg bak min nye rolle som småbarnspappa. Dårlig supporter. Skal bli bedre i år, tror jeg.

Sånn, dette var ikke interessant for noen andre enn meg. Men da har jeg skrevet noe på bloggen for første gang på et kvartal. Man kan bare håpe det skjer igjen.