Bli en bedre databruker: Hurtigtaster 101

Ettersom stort sett hele livet mitt foregår foran en skjerm av ett eller annet slag, har jeg skaffet meg litt peiling på data. Jeg jobber med det, jeg programmerer som hobby, er nysgjerrig så det holder og lar meg provosere når jeg ikke forstår hvordan ting virker.

Derfor prøver jeg stadig å lære meg nye ting, forstå hvordan jeg kan bli mer effektiv, og finne ut av små mysterier. Enkelt forklart – hvis du kan velge mellom å bruke 60 minutter på en oppgave hver dag, eller 55 minutter på oppgaven og 5 minutter på hvordan du kan gjøre den smartere, bedre, mer effektivt – så tar det ikke lang tid før du tar igjen de 5 minuttene og vel så det ved at du får gjort mer. Det er selvfølgelig ikke sånn at produktivitet er det eneste som betyr noe, men det er heller ikke sånn at det er noe poeng i å kaste bort tid på piss når du ikke trenger det.

Derfor fant jeg ut at jeg skulle være litt samfunnsnyttig og lære bort noen smarte hurtigtaster man kan bruke for å gjøre ting kjappere. Disse kommer ikke til å revolusjonere hverdagen din, men kan være greie å kunne for å slippe å ta den ene hånda fra tastaturet og helt bort til musa for å få noe gjort.

Taster man må vite noe om

De fleste vet at man kan trykke på Shift-tastene for å få store bokstaver og spesialtegn. Dette er de brede tastene på høyre og venstre side av tastaturet som vanligvis har en pil som peker oppover, eller så står det rett og slett Shift.

I tillegg til denne, har vi Ctrl (Control) som også finnes både på høyre og venstre side. Alt og Alt Gr (det er noen små nyanseforskjeller) finnes også på hver sin side av mellomromstasten. Til venstre for den venstre Alt-tasten har vi også Windows-tasten (å bare trykke på denne er som å trykke på Start-menyen, men den har også andre funksjoner), og til høyre for Alt Gr er meny-tasten (har sikkert et offisielt navn, men jeg gadd ikke å finne det ut. Denne har samme funksjon som å trykke med høyre musknapp der hvor tekstmarkøren befinner seg). I tillegg har en del bærbare PCer en blå Fn-knapp som man kan bruke for diverse moro.

Hva kan man så gjøre med disse?

Bytte mellom programmer

Jeg er ganske slapp med å lukke programmer jeg bruker av og til, og det blir fort uoversiktelig nede på oppgavelinja. Det å rote rundt der nede for å finne programmer, suger. Ved å bruke Alt+Tab (tab er den over CAPS LOCK på venstre side) kan man fort bytte mellom forskjellige åpne vinduer.

De som har Vista kan også bruke Windows+Tab for en lignende, men mer fancy, utgave.

Manipulere vinduer

Ønsker du å legge ned et vindu uten å klikke “Minimer”-knappen? Trykk Alt+Space og så N for å minimere. Du kan evt. trykke Alt+Space og så M for å maksimere. For å lukke et vindu, trykker du Alt+F4. For å lukke et dokument inne i et fler-dokuments-vindu, kan du trykke Ctrl+F4. Hvis du vil legge ned alle vinduer (fordi sjefen kommer gående mens du ser på voldsporno, f.eks.), kan du trykke Windows+M.

Andre småfancy ting

Trenger du en Windows Utforsker (Explorer) til å lete etter noen filer? Windows+E er din venn. Vil du logge ut av maskinen din mens du går på dass? Windows+L fikser den saken. Alle vet vel forhåpentligvis om snarveiene for å kopiere (Ctrl+C), klippe ut (Ctrl+X) og lime inn (Ctrl+V), men ingen artikkel om tastatursnarveier er komplett uten dem. Plager Windows deg og du vil finne ut hva som skjer? Ctrl+Shift+Esc drar opp Oppgavebehandling, hvor du kan drepe faenskapen.

Gi meg mer!

Nå som du har lært deg et par triks, er du sikkert sulten etter å lære annet som kan gjøre deg til et bedre datahue. Jeg har tidligere anbefalt Launchy, og det er nå en såpass innarbeidet del av min datahverdag at jeg gjerne gjentar det; Selv om man lett får tak i Start-menyen med Ctrl+Esc (for de som har gamle tastaturer uten Windows-knapp), er det sjukt mye raskere å bare skrive det man vil ha tak i.

Vi får se om det blir noen respons på dette her. Hvis det er interesse for det, skriver jeg kanskje flere artikler, så kan dere alle sammen bli like vasse nerder som meg. :)

Ut på tur – alltid bloggmateriale

(Alle involverte blir utelukkende omtalt ved fornavn for å beskytte de skyldige)

(EDIT: Skal fikse bildelayouten en gang jeg gidder. Ble litt funky)

Det første som ble klart når jeg kom tilbake fra ferie, var at jeg måtte ta en tur nordover for å installere et callcenter. Kunden jeg var hos tidligere i år skulle ha utført noen endringer, og så skulle vi ut til en mer avsidesliggende plass for å installere et nytt system. Omstendighetene tilsa at systemet måtte være oppe og gå innen 27/8, noe som i praksis innebærer at jeg måtte reise oppover søndag 24/8, og så hjem igjen kvelden tirsdag 26/8. Litt ekstra omstendigheter innebar en grillfest på tunet hvor vi har flyttet inn lørdag 23/8, som betød moderate mengder alkohol og et småtungt hode som kjente effektene av trykk-kabin relativt godt dagen derpå.

Planen var å besøke firmaet i Sandnessjøen på søndag, gjøre litt jobb der, så ligge over på hotellet til dagen etter, etterfulgt av ferjetur til Vega kommune (første norske kommune som er oppkalt etter software) som ligger ute i havgapet. Her skulle vi holde på til båten gikk tilbake på tirsdag, etterfulgt av min exit tilbake til sivilisasjonen. Firmaet jeg skulle besøke består utelukkende av veldig hyggelige folk, så det var ingen grunn til å være negativ her; Mest spenning var knyttet til om varene vi sendte oppover onsdag i forrige uke faktisk ville komme frem i tide.

Litt utpå ettermiddagen kjørte Siv meg til flytoget, og i motsetning til forrige gang gikk turen veldig smooth. På Gardermoen så jeg Øyvind Alsaker på vei inn i et fly til Bergen – bitterheten over at jeg ikke skulle få se kampen mellom brann og Rosenborg ble noe mildere av at han skulle kommentere den. Turen til Trondheim gikk med meg i koma, og vi fløy ikke innom Brønnøysund på vei oppover. Værgudene og Widerøe-piloten så ingen grunn til å utfordre hverandre heller, så dette gikk veldig greit. Jeg var mer eller mindre i koma hele veien – herlig! Været i nord var kjempeflott, skyfritt og sol, og vinden var til og med litt varm. Jeg ble hentet på flyplassen av Thomas som er adm. dir for firmaet, og han kom med litt ekstra detaljer om hva de ønsket at jeg skulle gjøre. Nyttig siden dette ble planlagt mens jeg var på ferie. Når vi kom frem til Sandnessjøen møtte jeg bl.a. Raymond som er ny IKT-mann siden siste jeg var oppom, og Birgit. Birgit fortjener eget avsnitt.

Vi kjenner Birgit fra en annen kunde av oss, hvor hun jobbet tidligere. Når hun så byttet jobb, anbefalte hun oss for sin nye arbeidsgiver. I tillegg til at dette sier noe om hvor fantastiske vi i Euroline er, sier det litt om hva slags forhold vi har til noen av kundene våre. Birgit er i aller høyeste grad en ekte nordlending; Hun kan være grovere i kjeften enn de fleste sjømenn, og står ikke tilbake for å komme med antydninger som hadde fått pornofilmskuespillere til å rødme. Et råskinn av en dame som sier ting rett frem og ikke er redd for noe. Går man ut med henne kan man fort havne på narkofylla, hun spytter ikke i glasset og mishandler fysisk folk som gir seg tidlig (meg, ja) med iver og entusiasme. En glimrende representant for nordnorske damer i 40-50 årene. :)

Vi satte igang med jobb umiddelbart, og sto på fra ca. kl. 20 til 23 – ikke direkte avskrekkende, men mer enn jeg vanligvis jobber søndag kveld. Kombinert med det litt tunge huet var jeg sliten nok når jeg sjekket inn på hotellet – alle steder man kunne skaffe mat var stengt, så søvn var det eneste alternativet, vel og merke etter at jeg hadde tatt opp forbrukslån for å få meg en pose potetgull (porsjonspakke av en størrelse som må være beregnet på midd) fra minibaren. Sov godt og sto opp kl. 7, klar til ny dag. Været så ut til å bli bra på mandagen også, blå himmel og knapt en sky i sikte. Det blåste ikke mer enn at det kun knaste litt i vinduene, så alt var bra.

Det viste seg at ferga vi skulle videre med ikke skulle gå før kl. 18, så det ble intens jobbing på Sandnessjøen-avdelingen frem til det. Jeg fikk gjort mesteparten av det jeg skulle, og kjørte en del opplæring av Raymond, som også viste seg å være en knakende trivelig type. Som nordlendinger flest (med noen markante unntak), altså.

Når kvelden nærmet seg 18 tok vi med oss bagasje og utstyr (papptallerkner og dyner) ned på kaia. For dere som tror at vi i IT-bransjen bare spiser kaviar og driter små diamanter, så kan jeg opplyse om at vi også tar ferjer til avsidesliggende strøk og overnatter på steder som ville overraske. Mer om det følger.

Båtturen hadde sikkert vært en opplevelse om det ikke hadde vært for at jeg satt med trynet i en bok hele tiden. En av kommunene vi passerte på veien, består visstnok av over 2000 store og små øyer (over 6000 hvis man teller med skjær). Suger å være han som er ansatt for å feie der. Senere fikk jeg høre at de for en del år tilbake hadde valgt å bygge den lokale skolen på en øy der det ikke bodde mennesker i det hele tatt – så måtte alle ro like langt og ingen kunne klage på at andre hadde det bedre enn dem.

Når vi kom til Vega, ble vi plukket opp av Bjørnar, som skal jobbe med det nye systemet. Han kjørte oss fra fergekaia til andre siden av øya der kontoret lå – rett ved siden av en fergekai. Turen over øya gikk veldig fint, været viste seg fra sin aller beste side, og jeg fikk et inntrykk av det fanatikerne refererer til når de snakker om vakker nordnorsk natur. Fantastisk skjærgård blandet med majestetiske fjell, avløst av grønne stepper og begynnende høstfarger. Flotte landskaper seilet forbi bilvinduet, og når to fjordinghester plutselig løp lekende og fritt ved siden av bilen ute på en grønn eng var det hakket før jeg fikk tårer i øynene og hørte Grieg-musikk i hodet mitt mens nasjonalromantikken svellet opp i meg. Ihvertfall helt til jeg la merke til at den ene fjordingen var en feit faen som sikkert har spist alt for mye hestesjokoladepudding. Derfra og inn sleit jeg med å holde latteren unna – mer skal det ikke til.

Vel fremme på riktig side av øya ble vi først transportert til leiligheten hvor vi skulle ligge over. Her kjørte Birgit løpet mens møbler ble flyttet inn og ting ble satt i stand. Det viste seg å være et lite problem med støpselet til komfyren, så vi tok med oss mat og kjørte til kontoret. Der inspiserte vi fasilitetene – en ganske stor bygning som bl.a. inneholdt en nedlagt radiostasjon. Det var omtrent som å gå rundt på et brett av Quake, og jeg forventet når som helst å bli angrepet av et monster, gjerne en Shambler.

For å holde hjernene på track, kokte vi noen grillpølser (ikke bli sinna, Jørn) og skylte de ned med litt juice. Utenfor vinduet holdt en sinnsykt optimistisk edderkopp seg fast i spindelvevet sitt – kanskje ikke helt på nett, siden vinden var for sterk til å holde seg der særlig lenge. Etter herremåltidet var det back to work med å få ting klart til systemet forhåpentligvis kom med posten dagen etterpå.

Det viste seg å være en del utfordringer her – bl.a. manglet en del av nettverksutstyret som vi hadde blitt fortalt skulle være tilstede. Birgit ringte til han som hadde kablet, og jeg måtte diskutere en del detaljer med ham – det viste seg at dette var ordføreren (!) i kommunen – snakk om hands-on lederskap og detaljinvolvering. Vi fikk noen svar og begynte å plyndre radiostasjonen for brukbare ting – heldigvis (tilfeldigvis?) sto det en del brukbart nettverksutstyr der, og vi fant til og med en ADSL-linje som ingen visste eksisterte. Internet-tilgang gjør alltid alt mye enklere. Likevel manglet vi det meste av det vi trengte. En telefonsamtale til Birgit senere, så ramlet det en kar innom kl. 23 med lokal kunnskap om hvor vi kunne stjele enda mer. Det var nesten så man fikk tro på menneskeheten igjen.

Før det ble for sent kom også Birgit innom med noen snitter til oss. Raymond utbryter da på noe som viser seg å være kjærlig nordlandsk - “Du er jo så omtænksom at det nesten er for jævlig”! Vi satt pris på dem og fortsatt med kobling og moro – til klokka ble to om natta, og vi ble enige om at det å bære tunge PCer og koble i kabler hadde mistet litt av apellen. Vi forsvant dermed ut i natten for å komme oss tilbake til leiligheten. Det var lettere sagt enn gjort, da de ikke har skrudd på gatelysene på Vega og det var usannsynlig mørkt ute. Stjernene så vi klart, men månen var bare en liten flis og vi så bokstavelig talt ikke veien vi gikk på – av og til klarte vi så vidt å skimte havet, sånn at vi slapp å gå uti det. Vi kom oss frem og ble enige om å gå i koma for å være klare til dagen etter.

Rommet mitt var et ganske lite kott med en køyeseng. Det var to meter fra dassen, hvor cisterna var ødelagt, så faenskapet gurglet unna ti liter vann i minuttet. I tillegg sloss to vannlekasjer om å dominere gulvet på badet. Bråket fra dassen forsøkte jeg å blokke ut ved å lukke igjen døra til soverommet, men den var for stor til karmen – men jeg var trøtt nok og det var ikke noe problem å sovne til lyden av rennende vann.

Det var heller ikke noe problem å våkne til lyden av rennende vann litt under fem timer senere, selv om jeg bevilget meg 15 små minutter med snoozing. Så var det tid for dusj og å mekke litt frokost, før vi tuslet bort til kontoret igjen for å fortsette. Vi skulle tilbake til fastlandet med en ferje som skulle gå kl. 15:30, så tiden begynte plutselig å bli en faktor; Selv om alle var i familie med en eller annen som jobbet i postverket på øya, var det ingen som visste hvor pakkene jeg ventet på var – uten dem fikk jeg ikke gjort stort, og situasjonen gikk fra å være kjedelig til å bli halvspent.

Heldigvis kom telefonen fra den lokale sheriffen om at servere og utstyr hadde kommet frem litt før kl. 11. Raymond, Bjørnar og jeg hoppet i bilen for å hente dem, og Bjørnar pekte ut et sted på veien som visstnok hadde kriminelt gode hamburgere som vi bare MÅTTE prøve – litt seinere. Pakkene gikk foran. Vi fikk lastet inn i bilen så godt det gikk, med kun få kubikkcm til overs, og Raymond så ut som en overlevende etter et ras. Så var det Rune-time.

Jeg har ikke husk eller energi til å ramse opp alt som gikk på trynet, men her snakker vi om motgang i Armageddon-klassen. Ting manglet, var koblet feil, hadde ikke kontakt og falt fra hverandre fortere enn jeg klarte å sette dem sammen. Med to timer igjen før ferja skulle gå, kom jeg heldigvis i the zone – alt gikk fra klønete virkelighet til nydelig koreografert, grasiøs ballett. Jeg gjorde tre ting på en gang, i riktig rekkefølge, det som var umulig ble til en vanesak, jeg var udødelig, hadde roen, full kontroll. Perfeksjon. Med ti minutter igjen til deadline, var vi klare for røyktesten. Det virket ikke. Jeg bannet som en nordlending, men det var bare utad. Inne i meg bannet jeg som hundre nordlendinger, hatet brant som tusen glødende stjerner i det jeg så for meg et ekstra døgn i jordens rumpe. Akkurat i det jeg skulle til å skjære hodet av alle innen rekkevidde, kom Birgit med gladnyheten om at vi kunne ta ferja fra den lokale kaia til en annen plass og kjøre derfra tilbake til Sandnessjøen, og fortsatt være der i tide til flyet mitt. Hat ble til fokus og jeg forsøkte å finne ut hvorfor vi ikke klarte å ringe ut med den GSM-baserte sentralen. Det viste seg fort å være fordi noen hadde bestemt at serverrommet skulle være i den delen av bygningen som sto rett under et berg, hvor det var fantastisk dårlig dekning. Musikken fra MacGyver begynte å spille i det jeg avanserte til et høyere eksistensnivå og jobbet enda bedre enn før. Som Neo i The Matrix kunne jeg bøye reglene for selve universet og få døde ting til å adlyde meg – enten det eller så begynte jeg å bli litt trøtt. Etterhvert kom Birgit med jegergryte (laget med kjøttdeig istedenfor viltkjøtt, men veldig godt), så vi slapp å prøve den lokale superburgeren også.

Uansett, ting begynte å virke og vi rakk ferja. Det var Raymond, Birgit og moren til Birgit som ble med ut i havgapet. På turen tilbake fortalte Birgit at hun noen uker tidligere hadde vært på tur med 10-20 venner, venners venner og tilfeldige folk hun ikke kjente. En av dem var en vestlending (som Birgit ikke kjente), en stutt kar som var 1.50 både høy og brei, og som bare satt og drakk og holdt kjeft til følgende dialog fant sted litt utpå kvelden:

Vestlending: Birgit, du har bodlemus.

Birgit: Ka faen e det du si’!? Du har faen meg boillekuk!

Poenget med historien? Jeg vet ikke. Jeg synes bare den var verdt å få med. Jeg lo ihvertfall.

Resten av veien var det bare å ta på rutina – jeg kom meg til flyplassen, til Trondheim, og til Gardermoen, og gikk som en zombie inn på flytoget. På Asker stasjon satt jenta mi og halvsov i bilen, og vi var hjemme rett før midtnatt. Nok en tur var over, og jeg fikk et par timer søvn før det var jobb igjen.

Jeg innså akkurat at jeg burde fokusere på å ha en viss mening med det jeg legger ut på bloggen. Men det får bli neste gang.

Alicante 2008

Midt i innflyttingen fant vi ut at det hadde vært litt digg med en skikkelig ferie også – skoleferien gikk mot slutten, og jeg hadde akkurat startet på mine 3 uker, så vi dumpet innom restplass.no og fant en ganske rimelig tur til Alicante i Spania. Da var det bare å pakke badebukse og solkrem og komme seg avgårde.

Siden vi hadde med litt bagasje, synes vi det var greit å ta bilen til Gardermoen. Etter anbefalning fra Jørn prøvde vi oss på VIP-parkering som møtte opp for å hente bilen når vi dro, og sto klare med den når vi kom tilbake en uke senere – for 580 kroner synes jeg det var et helt glimrende tilbud. Fornøyd!

Selvfølgelig kan ikke jeg dra noe sted uten at noe går litt på skrå. Flyet vårt til Spania gikk ca. kl. 7 om morgenen, så vi ble enige om at Siv skulle sove litt kvelden før vi dro, mens jeg bare skulle være våken og heller sove på flyet – så risikerte vi ikke at vi “glemte” å stå opp og gikk glipp av hele greia. Og skal man være oppe over et døgn er det greit å holde seg i aktivitet, så jeg satte igang. En av tingene jeg bestemte meg for å gjøre var å barbere huet slik at den blåhvite skallen min skulle få litt sol. Selv om man er ekstremt korthåra (skalla i praksis) kommer ikke sola så godt til når de små hårene står i veien, så de måtte gå. Litt trøtt svingte jeg høvelen med iver og glede, frem til blodspruten sto og jeg innså at jeg hadde skjært av meg bakhuet. Slik kjentes det ihvertfall ut – det var bare en flik som var ca. 2cm bred og 0.5cm høy som gikk, men det blødde nok for et vesentlig større område. Jeg kunne ikke slutte med barberingen her – da ville jeg jo se ut som en kreftpasient med hårflekker her og der – så med hendene fulle av blod og kjeften full av banneord fortsatte jeg til det var nogenlunde tomt. Veien gikk så inn i dusjen – en tur til syden-sola gjør meg lett rød som en hummer uten at jeg trenger å være full av blod på forhånd. Når vannstrålen traff hullet i bakhodet måtte jeg kjempe for å holde tilbake et voksent brøl – alle nervene i verden hogg til, og det svei noe desperat. Ouchie! For å stoppe blødningen når jeg kom ut av dusjen, festet jeg et tørk med dasspapir bak der, og det gjorde susen så lenge.

Når jeg så vekket Siv, så hun ganske sjokkert ut når jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, men etterhvert som hun kom til hektene, klarte hun å hive på meg et plaster. Så var stresset igang, og det var bare å kaste seg med på gjespe-ekspressen til Gardermoen.

Som kollega Jørn blir også jeg irritert over hvor tilbakestående en del mennesker blir så fort de befinner seg på en flyplass. Det gikk forsåvidt relativt rolig for seg denne gangen, men man må lure av og til; For noen mennesker tror jeg selve turen bare er et biprodukt av det at de får slippe inn på tax-free – det er deres himmel, eller nirvana om du vil. Og de går gjerne over lik for å få tak i det de skal ha, selv om det står en hel hylle med varer der så det er mer enn nok til alle. Folk som kommer til sikkerhetskontrollen med et jævla Boeing 787 piercet i leppa og ikke skjønner hvorfor det piper. Og så har man selvfølgelig de menneskene som ikke forstår hvordan en kø virker. “Hehe, så snålt, der står det mange mennesker på rad, så dumt av dem” tenker de mens de går rett frem til skranken. FUCK YOU! Heldigvis blir de som regel sendt bakerst med hodet hengende i skam, og hvis jeg får øyekontakt med dem, benytter jeg alltid anledningen til å se på dem og flire litt og si “Haha! DU er dum du! Skjønte du ikke DET engang!?” med øynene mine. Dette er en utrolig kul måte å fyre opp folk på, og de tør ikke angripe deg, for de vet at alle andre i køen også hater dem og ville ha hjulpet deg med å banke skiten ut av dem.

Vel inne på flyet setter jeg meg ned ved nødutgangen (de fleste sydenturister er såpass primitive at de ikke har forstått at det går an å sjekke inn på nettet kvelden før man skal reise) og sovner nesten umiddelbart, så 3 1/2 time går ganske smooth. Vel fremme i varmen går alt ganske greit, vi får tak i bagasjen, tar ut litt penger og setter oss i en taxi. Turen går gjennom og forbi selve Alicante sentrum, så vi havner litt på utkanten – ca. 10 minutter med trikk fra sentrum, men rett nedenfor trikkestasjonen er det en kjempedigg strand så vi er happy.

Hotell Albahia skulle være vårt hjem den neste uka, og det var helt ålreit – ikke noe superfancy, men heller ingenting å klage på, kanskje bortsett fra mangel på kjøleskap og at aircondition på rommet var ganske svak. Vi fant også ganske kjapt et supermarked rett oppe i gata hvor to asiater holdt fortet stort sett hele døgnet, mens ungene deres lekte i trafikken like ved. Der fikk vi tak i livsnødvendigheter som ukloret vann, verdens beste is, after sun-krem og masse annet.

Første dagen gikk vi bort for å stekes på stranda i et par timer – kun armert med et par håndklær, badebukse og min fantastisk bleikfeite kropp gikk det overraskende bra. Jeg ble lettere rosa, men ifølge rapportene luktet det ikke svinekotelett når jeg lå og solte meg, så det var bra. Jeg hadde da også på streng kommando fra El Hefe smurt meg inn etter alle kunstens regler, samt byttet ut plasteret i bakhodet med to vanlige, slik at det så ut som et kors. Sikkert ingen som trodde jeg var en hooligan. Det var usannsynlig deilig å ligge og duppe i vannet, og det var litt bølger og stas som bidro til at livet var perfekt. Fikk litt salt og sand i nese og munn også. Herlig!

Middagen på hotellrestauranten ventet jeg vel ikke så mye av, og en lattermild Siv erklærte at det nok var en Pizza Originale jeg endte opp med. Det kan umulig ha vært langt fra sannheten heller, og den var skikkelig godt stekt, så tennene fikk noe å bryne seg på. Ølen var ihvertfall kald, så helt håpløst var det ikke.

For å komme litt inn i rytmen, la vi oss til normal tid og sov greit nok i en ganske hard seng. Vi “spratt” så opp for å rekke hotellfrokosten – som var helt ålreit – og løp tilbake til stranda.

Her tok det selvfølgelig helt av – så fort man kommer til varmere strøk blir jeg til en fisk, og hiver meg uti vannet. Jeg duppet lenge av gangen, og når jeg kom tilbake, smurte jeg meg inn og la meg til tørk. Rinse and repeat. En meget deilig dag. Kvelden ble selvfølgelig noe helt annet.

Jeg er sannsynligvis i den gruppa av jordens befolkning som utgjør de 5%’ene med mest sensitiv (ubrukelig) hud – sammen med bl.a. albinoene og de fleste fra Island. Det skal ingenting til for at jeg blir solbrent, og solkrem styrke 20 er som å prøve å beskytte seg mot en atombombe med en drue. Det svei – å hei som det svei. Jeg skal selvfølgelig ikke påstå at min smerte var noe verre enn noen andre sin, bare at jeg kommer dit raskere når jeg er i sola. Vi visste det ikke på dette tidspunktet, men jeg hadde dratt på meg en ny 2. grads forbrenning med små blemmer og greier på skuldrene. Dette stoppet oss ikke fra å ta en tur til byen på kvelden, og vi fikk spist en brutal entrecote på 650G (litt bein, men dog), så måtte jeg feige ut – å ha en t-skjorte hengende på skuldrene gjorde meg til en hvinende pyse.

Tilbake på hotellrommet sovnet Siv etterhvert, mens jeg fylte badekaret med kaldtvann og hoppet oppi for å kjøle ned. Jeg er jo ingen smågutt, så det var ganske mye flesk som skulle stappes oppi for at vannet skulle komme til skuldrene. Dette førte til at hele kroppen bortsett fra beina lå i kaldt vann, og jeg fikk skikkelig badetiss. Godt ikke Siv var våken. Jeg lå der så lenge jeg orket – ca. tre kvarter – før jeg krabbet ut og smørte inn med aftersun med aloe vera og det som verre var. Dette svei selvfølgelig også, og det gikk en lang stund før jeg klarte å finne en stilling i senga hvor jeg klarte å sove uten å skrike.

Dagen etter var skuldrene mine farget som en rasende mann med dårlig lungekapasitet som spiller tuba i en badstu, så vi bestemte oss for å utforske byen litt og droppe stranda. Det skal sies at det var rein pinsel å få på seg t-skjorte igjen, men det gikk på et vis. Til frokost var det en franskmann som svinset rundt i bare litt-for-kort skjorte og en speedo der alt sto rett ut. Han pekte og koste seg mens alle andre løp rundt for å ikke komme borti ekkelheten. Jeg vet ikke helt hva sånne folk tenker - “Sacre bleu! Jeg har en ganske stor tiss, den kan jeg vise frem til barnefamiliene som spiser frokost!” – men franskmenn er menneskehetens katter, de er sære og til tider umulige å forstå seg på. Turen gikk så videre til byen på trikkesystemet, som var like gjennomtenkt som alt spanjolene foretar seg; Det var umulig å kjøpe billett på vår lokale stasjon (La Isleta), og meningen var å kjøpe dette ombord på toget. Problemet var bare at kun 1/6 av togene som kom hadde automater ombord, og i sentrum var det fysisk umulig å komme ut av stasjonen uten billett, med mindre man er en ninja, noe jeg ikke er (og hadde jeg vært det, hadde jeg ikke fortalt det til deg!). Vår løsning på dette problemet ble da (også for resten av turen) å hoppe av én stasjon før målet, kjøpe billett der, og vente i 5-12 minutter på neste tog.

Vel fremme i byen fant vi et apotek som solgte konsentrert Aloe Vera i grønn gelé-form, noe jeg gledet meg til å komme hjem og prøve. Ellers gikk vi rundt og stampet og så på verden i all for høy temperatur, og spanjakkene tar jo selvfølgelig siesta på de unødvendigste tider, samt selger kun frimerker på siesta-elskende tobakk-butikker, så vi virret rundt ganske lenge.

Når vi kom tilbake tok Siv seg en dukkert i den lokale bukta mens jeg smurte inn kroppen min med Aloe Vera, i håp om at jeg skulle bli grønn nok til at minst én spanjol skulle tro jeg var Hulk, eller ihvertfall Hulks slappe, utrente fetter Ulk. Det funket dårlig, men huden “drakk” Aloe Vera så det sang, og i det jeg var ferdig med å smøre meg inn, var den tørr og klar for mer. Jeg innbiller meg at dette hjalp en del, smertene ble ihvertfall mindre etterhvert.

Dagen etter var jeg redusert til parasollvakt på stranda. Siv badet, solte seg og koste seg, mens jeg satt med t-skjorte på i skyggen og leste. Og hvis du noensinne har lurt på hva slags folk som sitter fullt påkledd på stranda, i skyggen, og leser tunge bøker om programmering, kjære leser, så kan jeg opplyse om at det er meg!

Uka gikk med meg som strandvakt om dagen, og oss på tur til byen om kvelden for å spise og glane. Vi havnet som oftest i nærheten av én spesiell gate for å få tak i mat, og dette var ganske populært også blandt de andre turistene. Derfor tiltrakk det seg dessverre også en del gatemusikanter. Som et kynisk rasshøl synes jo jeg tigging i alle former skulle straffes med giftsprøyte, men når trekkspill-tryne satt igang for alvor, hadde jeg nøyd meg med en taser gun (kan jeg få en sånn til jul?).

Vi skulle hjem igjen på lørdag, og fredag begynte faktisk de verste blemmene å bli borte – en lett forbrenning denne gangen. Etter en dusj begynte derimot flassingen – nok DNA her til å klone en hel Rune-hær – men jeg bestemte meg likevel for å ta på badebuksa og være med på stranda. Det gikk veldig bra, jeg fikk meg noen dukkerter og ble bare lettere solbrent på et par nye steder. Derimot ble jeg litt for ivrig på flass-plukkingen, så de røde sinna-skuldrene flerret opp og beit meg hver gang jeg prøvde å røre på armene.

Fredag kveld var vi i byen for å spise som vanlig, men vi bestemte oss for å prøve noe annet enn italiensk, som hadde blitt en gjennomgangs-greie på turen (mye pizza!). Vi endte derfor opp på en plass som hadde litt av hvert av lokale ting. Jeg ville ikke ha renneræv på flyet hjem, så jeg safet med indrefilét, mens Siv i panikk og under press fra kelneren gikk for geit – på en annen restaurant kunne man bestille “Boneless Kid (goat)”, her var det mer bein enn geit, og selv om jeg ikke smakte, skjønner jeg at det ikke var særlig godt. På vei hjem stoppet vi derfor innom en italiensk greie så Siv fikk seg en pizzabit til “dessert”. :)

Så var det bare å dra tilbake for å legge seg og være klar til hjemreise. Det gikk ganske udramatisk, selv om vi mistet hørselen i taxien på vei til flyplassen da sjåføren hadde et OL-ritt i sykkel på altfor høyt på radioen (det endte med spansk gull). Jeg sov bare halve flyturen, leste resten, mens Siv forsøkte å bestille mat fra en flyvertinne som svarte ved å legge ut om sin medisinske historie som tilsa at hun hadde god hørsel – kanskje da ironisk at det ikke var det Siv spurte om, og at hun endte opp med å gjøre flere feil med bestillingen.

Vel fremme på Gardermoen i overskyet og 15 grader var det bare å unngå å bli trampet ihjel av syden-turister på vei mot taxfree’en, før vi måtte vente på bagasjen ved belte 8 sammen med flyet fra København, som tydeligvis hadde vært fylt til randen med alt de klarte å oppdrive av indere. De eier om mulig enda mindre køkultur enn sør-europeere, så her sto ALLE med TO bagasjevogner helt inntil båndet så det var klin umulig å slippe til og få tak i bagasjen. Grrrr! Er det SÅ vanskelig å stå bak den røde streken? I tillegg eier tydeligvis ikke disse folkene skam når det gjelder bagasjemengde. Det var flere som hadde 7-8 STORE kofferter, sikkert fylt med sjuke, radioaktive fargemidler til laknene de hadde på seg.

Vel ute derfra sto VIP-Parkering klare med bilen, så det var bare å kjøre ut i den grønne vinteren og komme seg hjem til huset vårt.

Til tross for all sytingen og fokuset på det negative, hadde vi en flott tur, og vi koste oss skikkelig begge to. Skal ikke se bort ifra at vi tar en ferietur til en gang i fremtiden!

The Dark Knight

I går kveld tok jeg og to kamerater/kollegaer turen på kino for å se den nye Batman-filmen. Det har vært mye hype rundt denne filmen, men den overgikk faktisk alt sammen!

En av aspektene man ikke kommer unna er Heath Ledger som den psykotiske Joker – kombinert med hans overdose-død er det vanskelig å se at han ikke får en Oscar for denne rollen. Selvfølgelig står det bra manus bak dette også, men Joker er på mange måter høydepunktet i hele filmen.

Det sa vel kanskje også sitt at flere ganger hvor Joker gjorde eller sa noe psykotisk, sadistisk e.l., satt Jørn og jeg og lo godt, mens resten av kinosalen gispet. Vi setter pris på en god psykopat, det skal vi ha.

Ellers er dette en lang actionfilm der mye moro skjer hele tiden. Bra skuespill, bra plot twists, bra bruk av lyd og bilde. Forfriskende å se Gary Oldman som snill for en gangs skyld – selv om også han er rå til å spille psykotiske jævler.

Dette var rett og slett moro fra ende til annen, og selv om filmen var lang, føltes det ikke som om man hadde sittet der i 2 1/2 time. Anbefales for alle som tåler litt action, og filmen får 8 av 10 skalla feitinger.