Jeg har alltid vært et vrak. En av de “Jeg kan motstå alt utenom fristelser”-typene som spiser for mye og aldri nekter seg noe. Joda, det finnes de som er verre enn meg. Men det er en grunn til at jeg fikk diabetes type 2, delt opp i mange undergrupper. Pizza, Knott, is, kjøtt, alt som hadde sukker eller fett. De var mine venner. Venner jeg spiste uten anger eller tanke på konsekvens.
Nå er “plutselig” livet litt annerledes. Jeg er en etablert type med familie, hus, ansvar og forpliktelser. Den slitte, triste ungkarshula nede i byen er byttet ut med huset oppi skogkanten (sort of). Timene foran film og PC er redusert med 80% til fordel for familieaktiviteter. Joda, har fortsatt mye å hente akkurat der, men stor endring allerede. Og inntaket av føde er noe helt annet enn det var. Tidligere hadde jeg gullkort hos Peppes. Nå snakker vi om å bestille ukentlig grønnsakskurv fra en eller annen gård.
Endringene er selvfølgelig til det bedre. Forfallet er byttet ut med A4-liv, og det er ikke så ille som alle skal ha det til. Jeg savner ikke det gamle livet mitt. Joda, det var digg å kunne komme hjem fra jobb og se 3 filmer før jeg sovna, eller spille og programmere på PCen i 8 timer i strekk uten pause uten at noen klagde på det. Når man nærmer seg 40, er det kanskje ikke det man vil lenger. Når man har dame og en 2 år gammel jente løpende rundt er det hyggelig å ha litt med dem å gjøre innimellom. Vanene er vonde å vende, men det skjer, gradvis.
I sommer har Siv og jeg tatt det enda litt lenger. For fem uker siden kuttet jeg Pepsi Max, og det var ingen lek. Det var mitt heroin. Det gikk godt over en liter om dagen, hver dag. Når vi kom på besøk til folk, lastet de inn paller med flytende narkotika for å holde oss happy. Et halvlitersglass til frokost, et glass når jeg kom hjem fra jobb, og så fri flyt utover kvelden. Det var ikke lett å si stopp. Jeg var hjemme den siste jobbuka mi, Siv og Heidi hadde dratt til trøndelag, og jeg leste mye om det og fant ut at alt som er rasjonelt tilsa at det måtte slutte. Og den beste måten å slutte å drikke Pepsi Max på, var å ikke ha det tilgjengelig. Så det ble ikke kjøpt. Vann ble satt i kjøleskapet for å være tilgjengelig. Og det gikk. Det var hat uten like, men det gikk.
Så var ferien slutt for en uke siden. På tide å komme seg igang igjen. Trening skal det være. Og kursendring i kostholdet. Nå skal det være LCHF. Low Carb, High Fat. Vi er enige om det. Vi skal samarbeide. Dra hverandre opp av søla.
Problemet er jo bare at det å kutte karbohydrater (ned, om ikke ut) ikke er trivielt. Karbo gir energi. Lykke. Tilfredshet. Joda, man blir mett av en biff også, men det er i veldig stor grad noen karbohydrater inne i bildet i de fleste måltider som gjør meg happymett. Poteter, korn, brød, ris, pasta, sukker, stivelse, ARGH! Det er overalt!
Den siste uka har dermed vært lang. Siv har kjøpt en bok med oppskrifter, og vi spiser godt, vi spiser fornuftig. Jeg har jogget en 4km lang runde som inkluderer en dødsbakke hele 3 ganger, uten å dø. Jeg har ikke følt meg mett i det hele tatt, selv om jeg vet at jeg er det. Det har manglet noe. Jeg vet jo at kroppen forsøker å lure meg, og vi har lest nok til å vite at det er en overgang. Hodepina lurer alltid rundt neste hjørne. Og ingenting blir lettere av å gå fra lat ferie tilbake i full jobb.
Vi har blitt enige om at vi ikke kan bli fulltids-asketer, og at vi må kose oss litt. Et mål må man ha. For å overleve uka, har vi i en stund vært enige om at lørdag kveld blir det pizza. Og ikke noen trist lavkarbo-pizza heller. Ekte saker fra Peppes. Vi har levd lenge uten. Gullkortet er inndratt. De leverer ikke oppi skauen her hvor vi bor. Sånn har det vært en stund. Men for noen uker tilbake fikk vi vite via nabo Jørn at hvis vi ringte dem og sa fra oss times-garantien, så kom de allikevel! Joy of joys! Så pizza skulle det være, og det skulle bli gildt.
Jeg var svak etter joggeturen. Såpass svak at jeg hørte med Siv om hun kunne ringe og bestille. Det gikk jo ikke da hun har Ringeogbestillepizzaofobi, men jeg klarte å ringe nummeret, stønne frem historien om at adressen vår er grei uten timesgaranti, og mine siste ord før jeg gikk i koma var “New Orleans, stor”.
Litt over en time gikk. Jeg hadde våknet opp i en slags zombie-tilstand, og trasket hvileløst rundt i påvente av premien for en ukes jogging og mattortur (neida, det var ikke SÅ ille. Neste uke blir nok verre). Vi hadde begge vært sultne lenge. Plutselig hører jeg at Siv kommer med noen gledeshyl. Peppes-bilen står utenfor. Siden Siv har Taimotpizzaofobi snublet jeg ned trappa, med gledestårer i øynene og litt panikk fordi jeg ikke visste hvor VISA-kortet mitt var. Jeg fant det på første forsøk, og slet meg ut døra. Der sto den. Peppes-bilen. Ingen luftspeiling, ekte saker. Jeg smilte. Tiden var kommet.
Jeg sto og rotet litt med kortholderen min, så jeg så ikke at pizzabudet kom ut av bilen. Brått hørte jeg en blid stemme. “Næmen… Er det HER du har gjemt deg!?”. Jeg så opp. Jeg smilte. Han smilte. Vi kjente hverandre igjen. Det var jo han! Han har sikkert levert pizza til meg 100 ganger i den gamle leiligheten min. En jovial og litt smårund type, halvveis rufsete og alltid veldig blid og hyggelig. Vi pratet litt mens jeg dyttet inn kortet og formalitetene ble unnagjort. Jeg fikk pizza, han fikk litt tips og dro. Jeg gikk inn og lo. Fortalte hva som skjedde til Siv. Jeg spurte om hun synes det var trist at pizzabudet ikke bare kjente meg igjen, men til og med lurte på hvor det hadde blitt av meg, savnet meg på en måte. Hun påpekte at det kanskje var tristere at han fortsatt jobbet der. Kyniske Siv, med sine fobier ville hun aldri kunne få dele min kjærlighet til pizzabud. Men hun ble fort tilgitt når pizzaen ble fortært. Den var fantastisk, la oss nøye oss med det.
Pizzabud er helter. De trosser vær, trafikk og dårlig betaling for å gjøre meg mett og lykkelig. Han her – som jeg ikke vet hva heter engang – står frem som en stjerne, en leder, en prins. Jeg er hans jomfru i nød, han er min ridder i skinnende rustning. Mange ganger har han kikket nysgjerrig inn i leiligheten min når han har levert føde mens jeg har spilt spill på 90” prosjektor-skjerm mens jeg hørte på speed metal. Det hadde sikkert blitt feil å invitere ham inn, men på en annen måte, kanskje ikke. Han hadde sikkert vært en habil player 2. En lojal soldat som alltid dekket ryggen min. En venn.
Sunnhetshysteriet kommer til å fortsette, men det blir flere pizzaer. Og en gang innimellom, kommer pizzaen til å leveres av den samme fyren. Han som ikke dømmer, ikke synes jeg er tjukk, ikke synes jeg spiser på rare tidspunkter. Han er bare glad og serviceinnstilt. Hvis vi noensinne havner i en situasjon hvor han er kunde av meg, skal han få det samme tilbake. Han er kompisen min.
