Jeg har tidligere klaget min nød over at jeg ikke bare kan slappe av hjemme hele tiden. Jeg har vært i
militæret – noe som ikke var noen marsj på roser – og jeg har løpt
halvmaraton. Man skulle kanskje tro at jeg ikke er en lat stakkar uten form eller viljestyrke – men det er jeg jo. Jeg liker meg best hjemme, på sofaen, foran TVen, med den lille familien min. Det er der jeg hører hjemme. Jeg trener litt fordi jeg må holde vekta i sjakk, men det er ytterst sjelden lystbetont. På toppen av dette er jeg fryktelig negativ til alt som er slit. Derfor var det bra med bitterhet på gang når en kunde plutselig fant ut at de skulle ha meg med på Galdhøpiggen.
Yep, det høyeste fjellet vi har her i landet.
2469 meter over havet. Det er langt opp det. For en som mistrives når han må gå i oppoverbakke med 2.5% stigning, er det et mareritt. Vi skulle selvfølgelig ikke starte ved 0, men likevel – her snakker vi smerte.
Grunnen til alt dette her er at firmaet jeg jobber for har
Atea som en viktig kunde. Dette er en stor IT-bedrift, og vi samarbeider tett med dem. Når de har et arrangement, er vi med. De er 1500+, vi er 6. Det sier litt om styrkeforholdet og hvor viktig det er for oss å være synlige. Når Atea da bestemte seg for at de skulle sette rekord ved å dra brorparten av sine ansatte opp på den høyeste toppen de fant, ble samarbeidspartnerne rekruttert. Hvorfor kan ikke sånne firmaer bestemme seg for å sette rekord i hvem som kan slappe best av? Der kunne jeg bidratt.
Nuvel, ingenting annet å gjøre enn å si takk for alt og skaffe utstyr for å gå i fjellet. Jeg har jo ikke denslags. Dvs. jeg hadde fjellsko som jeg fikk av Siv. Datafolk liker fjellsko. Du vet aldri når det dukker opp et fjell på serverrommet. Og så hadde jeg visst en sovepose. Jøss. Brukt én gang. Det ble til at jeg kastet meg med på en gunstig avtale Atea hadde på jakke, bukse og sko. Jeg husket jo ikke der og da at jeg hadde sko. Dette forklarer mye av min impulsshopping. Takk meg senere, amazon.com.
I tillegg ble det en panikk-tur på XXL for å skaffe alt som manglet på pakklista som ble sendt ut før vi dro. Det var en del. Totalt kom jeg vel opp i 5.000,- for utstyret jeg trengte. Jaja, får sikkert brukt det mye på alle fjellturene i årene som kommer. Knis.
Før jeg visste hva som traff meg, var dagen kommet. Fredag 2. september, avgang Lom. Kollega og nabo Jørn skulle selvfølgelig også være med – han er nesten alltid i nærheten når jeg skal gjøre dumme ting, viser det seg. Vi fylte bilen med sekker, utstyr og øl. Bortsett fra å klatre i fjellet skulle det være messe. Vi må selge oss inn til de ansatte i Atea, så de selger produktene våre. For å få til det, hjelper det å gi dem øl. Kall det korrupsjon om du vil, jeg kaller det fest.
Bilen gikk rett etter kl. 7 om morgenen, og de nærmere fem timene til Lom gikk på et vis. Vi har en egen evne til å ta et hvilket som helst emne og prate det til døde på en måte som gjør at vi ler oss fillete, mens alle andre ser rart på oss. Heldigvis var det ingen andre i bilen. Vi lo av Skammestein, en plass man kjører forbi like før Beitostølen, vi lo av dårlige dialektetterligninger, og vi lo av det meste vi så. Blir ikke mye overrasket om dette for min del er en forsvarsmekanisme, designet for å beskytte meg mot traumer som kan oppstå ved å tenke på at jeg snart må gjøre noe fysisk.
Vel fremme i Lom er det tid for mat. Vi har flaks og finner en plass som har en seriøst god burger. Her snakker vi digg kjøtt, med speketing og dronningost. Ordentlig cowboymat. For meg som kjører lavkarbo-opplegg for tiden, var dette himmelsk. Hamburgerbrød er fyfy egentlig, men hvis det er en ting jeg kommer til å trenge denne helga, er det energi. Karbohydrater er det. Både ekte energi, og følelsen av energi. Begge ville være viktige for meg.
Når vi var mette og gode, fant vi frem til messeområdet, hvor vi fikk utdelt et telt som sto i nedoverbakke. Jaja, vi hadde ingen avansert stand uansett. Bare en sånn banner-sak og øl. Vi fant ut at vi nok burde tenke litt mer på sånt i fremtiden. Det var meningen å ha et villmarkstema, men det eneste vi hadde kommet på – presisjonskasting med fluestang – var det ikke plass til. Jau jau. Ned til lavvolandsbyen for å grine seg til en plass.
Det var ikke noen gjennomsnittlige same-lavvoer det var snakk om heller. 400 mennesker skulle det være plass til i hver. Cosy. Vi ble henvist til leverandør-lavvoen, og var blandt de første som kom dit. Vi valgte oss en plass langs kanten lengst fra utgangene, så folk ikke skulle snuble over oss i mørket, og la fra oss. Jeg hadde fått låne avansert liggeunderlag av Siv, og prøvde å lage en liten base der jeg hadde oversikt. Skulle tross alt opp 0530 morgenen etter, da var det lite tid til rot og surr. Konstanterte kjapt at jeg vel sjelden har ligget på et så hardt underlag. Gresset var som betong. Jaja, lenge til søvn, alkohol funker jo som en myk pute må vite, kommer sikkert til å gå bra.
Vi hadde med oss to kasser med ekte Drammens-øl som vi skulle dele med våre medklatrere. Vi fant ut at dette ikke var nok, og navigerte mot det lokale polet for å plukke opp noen vinbokser. Jeg overlot dette til vinekspert Jørn, som plukket ut en hvit og en en rød Brimi. Lokalt er jo greit. Når vi skulle betale, ble vi utsatt for en lokal gurk med ekte dialekt. “Shrabugerreti påssi?!” spurte hun, så Jørn skvatt og jeg fikk fnis. Reaksjonen vår avslørte oss ganske grundig, så hun gjentok på overdrevent østlandsk, “Skal dere ha en pose?”. Bedre. Husk at som opprinnelig Oslo-boer er jeg i en posisjon til å bestemme at det er alle andre som prater dialekt, ikke jeg. Jeg prater norsk. Når jeg er i nærheten, får alle andre sørge for å tilpasse seg. Nuvel, det bar avgårde for å fylle på med litt mer øl. Vi unngik Pokal-øl (lokalt? I dunno) og gikk for noen sixpacks med Tuborg. Yes. Klar for kvelden.
Vi tuslet opp til messeområdet, jeg fikk tak i klær og sko jeg hadde bestilt, og vi prøvde å dele ut noen øl til Atea-folk vi kjente. Det gikk dårlig – de hadde fått streng beskjed om å holde seg edru sånn at de skulle takle toppstøtet dagen etter. Jaja, vi var ikke ansatte, mer øl til oss. Vi kom snart i prat med flere av de andre leverandørene som var til stede, og drakk oss sakte i form. Det var også talkshow på stor scene med ymse gjester, deriblandt høvding-guiden som skulle få oss på toppen. Han ga oss noen gode råd på gurk ang. drikking av brevann (ikke gjør det, fullt av drit som daue lemen), å falle ned i bresprekk (ikke gjør det, særlig om du har tatt på sikkerhetssela feil, da blir det en “heilt anna upplevels”) og denslags. Etterhvert fant vi ut at vi skulle la talkshow være talkshow, og surret oss ned på et hotell med pub som viste landskamp. Der satt det et merkelig knippe kjendiser og så på, men det stoppet ikke oss – det ble øl og straffespark. Ettersom jeg kjenner min egen form ganske greit, ga jeg meg med 3-4 liter øl i kroppen. Ikke er jeg noen drikker, ikke er jeg noen fjellklatrer. Trenger ikke kombinasjonen fyllesyk og utslitt.
Lavvoen hadde fylt seg godt opp når jeg kom tilbake, men med mobiltelefonen som lommelykt fant jeg frem til vårt lille hjørne. Sjekket at alt lå klart til dagen etter. Hadde vært lur nok til å gå inn de nye fjellstøvlene hele kvelden, og de virket ganske gode – fra perspektivet til en småfull kar som knapt har satt sine føttter på et skikkelig fjell før. Hadde fått impregnert dem også. Yeah, forberedt! Så var det bare å krige seg ned i soveposen, og finne seg en nydelig og komfortabel stilling på verdens hardeste underlag. Ugh.
Jeg følte at jeg ikke sovnet på en evighet. Etter en stund kom Jørn snublende. Når han hadde krabbet oppi sin sovepose, kjente jeg at blæra ikke hadde tenkt til å holde på ølen hele natta. Ettersom det ikke fristet å våkne i pissvåt sovepose, var det bare å få på seg noen klær og stabbe ut for å finne en do. Det var heldigvis ikke mye kø om natten, så jeg kom rett inn. Likevel, jeg er vant hjemmefra til at jeg går fra sovende til pissende på 25 sekunder. Her var det 5 minutter fra avgjørelsen ble tatt til strålen var i lufta. Jeg rakk å lide en del på den tiden, og krigsdansen på vei mot dassen så sikkert fantastisk elegant ut. Når jeg var ferdig, snublet jeg rundt i mørket til jeg fant min egen sovepose. Krøp inn i den og gjorde et tappert forsøk på å sovne. Jeg sov sikkert, men det merket jeg ikke noe til.
Kl. 0530 begynte dagen på ny. Vi skulle deles inn i to puljer, som var avgjort allerede ved påmeldingen. Noen skulle gå fra Spiterstulen, en lengre og hardere løype. Vi pinglene skulle gå fra Juvasshytta, som er lenger opp og en noe mindre krevende rute. Spiter-bussen gikk 0630, Juvass 0730. Jeg satt pris på mitt kloke valg når de med dårligst tid sjanglet rundt i lavvoen og febrilsk forsøkte å gjøre seg klare. Jeg hadde god tid. Digg. Jørn og jeg sammenlignet hvor dårlig vi hadde sovet mens vi kom oss inn i ull og fjellklær. Jeg hadde satset og kjøpt en del bra klær. Egen boxershorts for formålet og greier. Jeg vil ikke ha landets høyeste vind rett på kølla. Det får være grenser.
Spitertrynene forsvant og det ble god plass i lavvo og leier. Vi var klare til kamp med klær og sekk og det som var, og gikk etterhvert mot oppsamlingsområdet hvor bussene gjorde seg klare. Vi fikk delt ut frokost fra Bakeriet i Lom, med to matpakker, et eple, en juiceflaske og en termos med enten kaffe eller te. Jeg drikker egentlig ingen av delene, men kjekt å ha litt varm drikke å helle i kroppen hvis det var det som skulle stå mellom meg og overlevelse når vi kom opp på toppen av landet. I tillegg til dette hadde jeg noen poser med nøtter, et batteri med kvikklunsj og litt annet snacks som kunne gi et boost til en stakkars slacker-kropp. Det veide litt, men det gjør jeg også, så det er bare rettferdig.
Å sette seg på bussen ga meg samme følelse som jeg innbiller meg at dødsdømte i USA får når de kommer på den siste cella. Point of no return. Hvis jeg skulle fake en sykdom, rømme landet eller ta gisler, burde jeg ha gjort det før nå. Ugh. Dette kom til å skje. Ingen nåde, ingen anger, ikke noe håp om benådning. Jeg fikk håpet et par ganger når bussen døde på vei opp de bratte, krokete veiene, men en rask reboot senere var den på vei igjen.
Omsider kom vi frem til punktet hvor bussen ikke kunne kjøre videre. Menneskekroppen måtte overta. Denne fantastisk kompliserte organismen, i stand til de utroligste prestasjoner, som på mirakuløst vis kan overleve de grimmeste utfordringer og se naturen i hvitøyet og si “Prøv meg”. Eller som i mitt tilfelle, kan ligge på sofaen og se på TV og spise potetgull, og av og til rulle litt over på siden for å uttrykke seg med en bønne. Menneske mot natur. En klassisk kamp som vi lå an til å endelig vinne overlegent helt til miljøvern plutselig ble populært.
Det første vi måtte gjøre når vi kom frem, var å få på oss sikkerhetsselene som skulle brukes til brevandringen. Disse var omtrent som fjellutgaven av tvangstrøyer, og det var et strev å få de på uten at de skulle gnage. Jørn fikk en som passet helt glimrende – til en liten jente. Ihvertfall ifølge en kommentar han fikk der han prøvde å knyte armer og bein inn i faenskapen. Jaja, litt etterhvert kom vi nå inn i dem, og vår gruppe begynte så smått å gå inn i villmarken - hvis man kan kalle det det. Det var rett og slett verdens største samling av stein, i størrelser fra litt stor grus til kampesteiner. Ingen sti eller noe, bare stein og oppoverbakke. Jeg har aldri vært noen fjellgeit, men litt balanse har jeg så jeg kom meg igang, noe som var nødvendig med tanke på at det var kun få plussgrader og lett regn.
Landskapet var egentlig ikke helt ulikt Mordor til tider, bare med litt ekstra snø og isbre. Folk skryter alltid av fantastisk natur, majestetisk og vakker. Vel, her må jeg få lov til å si at det var skikkelig grisestygg natur. Vi var godt over trelinja, så her var det kun drit. Mørke, våte steiner så langt øyet kunne se. Isbre med våt snø på. Ugh. Ræva sommer i år, følte det var litt tidlig å møte på selve arvefienden også.
Kroppen fungerte ganske bra, og jeg ble fort varm der jeg gikk og tuslet. Det var ganske mange av oss – ca. 500 skulle gå fra Juvasshytta – så det ble til tider litt køtendenser. Likevel lite å klage over. Denne første tredjedelen skulle ta 45. minutter til en time, og vi bommet vel ikke så mye på den. Avsluttet over en steinrøys som også markerte overgangen til isbre. Her ble det teknisk hvil med en kvikklunch og litt nøtter mens vi ventet på at guidene skulle legge ut tau til brevandringen. Dette tok ganske lang tid, og jeg rakk å bli god og kald igjen. Det sluddet litt, og isbreen lå stor og kald og gliste mot oss.
Omsider kom vi igang igjen. Den midterste tredjedelen av turen var bare kos – å gå over breen gikk som en lek. Varmen kom fort tilbake, og det eneste man måtte passe på var å gå sånn nogenlunde i sporene til han foran, samt å holde riktig avstand. Her funka det helt fint å tusle i koma og samle mentale og fysiske krefter til den siste tredjedelen – stigningen opp til toppen.
Nå begynte det å bli vær. Snøen var kanskje ikke tett, men den var der. Det var kaldt, og det var vind. Tåka var også tett. Alt dette var egentlig greit, sammenlignet med det som sto igjen – bratt oppoverbakke bestående av ganske store steiner. En oppoverbakke så bratt at man ikke ser så mange av dem der man vanligvis ferdes. Vi gikk over noen knauser som tidvis var ganske rett oppover. Her ble det dessverre til at vi sto en del i kø igjen, og rakk å bli gode og kalde. Men vi kom stadig noen cm. nærmere toppen. Etterhvert var det bare oppover, og det begynte å bli ganske tett med snø, både i lufta og på bakken. Marsjeringen oppover begynte også å merkes på en annen måte – lufta ble tynnere, og musklene som skrek etter oksygen brukte lengre tid på å hente seg inn for hver pust.
Jeg så ikke særlig mye mer enn noen meter foran meg pga. tåke og snø, men etterhvert fikk jeg helt noia av å gå i kø, og brøt ut og gikk bokstavelig talt mine egne veier, med Jørn rett bak. Jeg trampet oppover i nok tempo til å få puls, og gikk forbi masse folk som tilsynelatende var i enda dårligere form enn meg. Artig at de finnes. Jeg hørte jubel i det fjerne. Må ha vært en gruppe som har kommet til toppen. Kan umulig være langt unna nå! 10 meter senere passerte jeg de jublende og så toppen av Norge.
Det sies å være fantastisk utsikt fra Galdhøpiggen på en klar dag. Det kan godt være. På det beste så vi noen hundre meter langs fjellsiden. Jaja, ingen tid til å fortvile over naturens kjipe personlighet. Dårlig tid, må ha mat, nuh! Matpakke pluss moms ble inntatt, men jeg gadd ikke bruke tid på termos og te. Hadde det ikke vært så lang kø til kiosken på toppen (“Norges høyeste priser”) hadde jeg kanskje kjøpt noe der, men det var ikke tid til denslags. Jeg var ganske god og våt av svette innerst, og alle erfarne fjellfolk jeg hadde lyttet til hadde sagt det var en god ide og skifte. Så der, noen meter unna landets høyeste fjelltopp, tok jeg frem min kvapsete kropp i noen sekunder mens jeg skiftet til en ny, fersk og tørr ulltrøye. Ny lue, nye votter. Ull er min venn. Ah, så utrolig digg å være tørr og varm – det kom fort når jakke og klær var tilbake på igjen.
Vi var ikke på toppen i mange minutter før vi måtte bevege oss litt nedover for å delta i neste prosjekt. Det skulle lages en Atea-logo med mennesker som pixels. Alle hadde fått delt ut en plast-poncho i en viss farge. Ettersom vi var hvit fyllmasse mellom bokstavene, hadde vi skippet formasjonstreningen kvelden før. Vi fant ut at vi skulle stå på toppen av den ovale logoen og klamret oss fast der. Dessverre var det så mye vind, tåke, snø og drit at helikopteret som skulle filme oss ikke kom seg nærme nok. Uansett fikk vi oppleve hvordan det var å være keiserpingvin i “March of the Penguins”, der vi sto i 20 minutter i piskende vind og fokuserte på å ikke dø.
Uten videre seremoni begynte turen ned til verden igjen. Jeg innbiller meg at jeg ikke var den eneste som var drit lei og ville tilbake til sivilisasjonen. Vi lå litt foran den første bølgen av folk som styrtet utfor fjellkanten, og gikk i et brukbart tempo nedover. Her gikk neste store fjellsannhet opp for meg – selv om det er lettere å gå nedoverbakke enn oppover, er det ikke “gratis” å gå nedover heller. Jeg har et kne som ikke er helt samarbeidsvillig etter mange års systematisk misbruk i militæret og på fotballbanen, og det knirket stygt et par ganger når det måtte balansere på en våt, isete stein mens hele kroppsvekten min kom deisende etter. Det ble litt køtendenser etterhvert her også, men tross alt gikk det veldig greit. Sliten av balansering, lei av stein – jeg håpet brevandringen var like behagelig i revers som den var opp.
Vi kastet oss på første ledige taulag (tror ingen brydde seg nevneverdig om å komme sammen med samme gruppe som de gikk opp med) og kom oss ned til breen. Der trampet vi avgårde i høy marsjfart, og passerte fort et annet taulag på vei over breen. Vi kjørte hardt tempo, det ble varmt og godt, og det var vanvittig deilig med relativt jevnt og mykt underlag under føttene. Vi tok etterhvert igjen et annet taulag også – de hadde startet lenge før oss, men de var sjanseløse mot vår effektive trav. Hadde dette vært Alive, hadde vi nok vært nødt til å slakte å spise dem, da de ikke hadde livets rett. Vi, derimot, var en mager og sulten drapsmaskin. Vi kom oss til slutten av isen, gikk i sirkler litt for å samle opp tauet, og var fri til å gå ned den siste biten som vi ville.
Jeg må innrømme at jeg på dette punktet var så drit lei alt som het stein, tyngdekraft, knær, føtter, ankler, støvler, fjell og daler at jeg bare marsjerte på for å bli ferdig med det. Mens Jørn kom i prat med en av gurkeguidene, spratt jeg fra stein til stein i et litt for høyt tempo. Joda, jeg hadde selvfølgelig hørt det – det er på denne delen av turen som flest blir skadet. Man tror man er nede, selv om det er langt igjen. Man er sliten, lei, og blir lett litt uforsiktig. Og jeg tenkte på de tingene, men kroppen lystret ikke. “Ta sjansen”, så hjernen. Den ville ned. Legger og ankler begynte å få nok juling, så hvert steg fikk alarmsignalene til å gå av. Nok nå. Må hvile, må slutte å være i en natur som gjør det så krystallklart at den ikke ønsker meg der.
Det var en brukbar flokk av oss som tilsynelatende hadde omtrent samme tanker som meg. Vi var blandt de første som kom ned mot plassen hvor bussene sto, og jeg fulgte på når vi i den siste bakken tok den litt kjappere isveien nedover, istedenfor å gå litt rundt på stein. Brått sto jeg blandt bussene og var ferdig. Fremme. Fantastisk herlig at den vonde, lange turen var historie. Jeg overlevde, og det skulle feires med triumferende pissing. Jeg gikk litt ut i terrenget og beriket naturen, ga av meg selv. Jeg kunne hoppet på den første bussen som kjørte avgårde, men bestemte meg for å vente på Jørn, som fortsatt holdt sammen med guiden og tok den litt lengre veien rundt. Når de kom frem, forklarte han hvorfor – isveien vi hadde tatt var ikke spesielt solid, og med litt uflaks kunne vi lett ha falt millioner av meter gjennom isen til en nesten sikker død. Haha, der fikk de den, det skulle de ha fortalt oss før. Vi er tross alt byfolk på tur. Gøy på landet osv.
Vi fikk vrengt oss ut av våre respektive seler, og satt oss på bussen. Vi var begge tilfredse med at våre forventninger var innfridd – Jørn hadde hatt en fantastisk tur, jeg var sliten av bedritent vær, fysisk anstrengelse og lite imponerende natur. Vi raidet lageret i sekken for digg og nøt bussturen tilbake til Lom.
Ettersom vi var tidlig tilbake, hadde vi en stor fordel – dusjkøene var ikke etablert enda. Antallet dusjer i forhold til antallet mennesker var ikke oppmuntrende, så etter å ha fått en pølse i kroppen ved ankomst, kastet vi fra oss ting, rev til oss en fersk underbukse og tilbehør, og spratt opp der dusjbodene sto på rekke. Etter noen minutter venting ble det min tur, og kun lurende leggkramper holdt meg fra å løpe inn. Det var ikke som dusjen hjemme, så man kunne velge – enten varmt vann, eller trykk. Ikke begge samtidig. Same shit, jeg gikk for varmt vann og nøt de 2-3 minuttene jeg hadde til rådighet til fulle. Fikk vasket skrotten og gnidd litt på såre muskler. Et kort øyeblikk med lykke, så var det ut igjen så nestemann fikk prøve. Jeg fikk på meg boxer’n og vi gikk ned til lavvoen for å skifte. Smertene var i aller høyeste grad til stede. Kneet mitt hadde fått mye juling på vei ned, og det var vanvittig vondt å prøve å komme inn og ut av klær. Jeg måtte dra det ut av buksene før dusjen, og da kjentes det ut som hele driten skulle falle av.
Når vi hadde fått på oss nye filler var det egentlig bare å komme seg opp i messeområdet og gjøre seg klar til å prate med kunder. Vi var klare med øl, og ølen var klar for oss. Det var selvfølgelig god stemning, da de aller fleste hadde kommet seg til toppen og ned igjen. De fleste tok gladelig imot en herlig, kald og sprudlende Aass pils (bare i tilfelle dette oppfattes som reklame – en diger FUCK YOU til norske lover på dette området) og pratet litt produkt med oss. En del av dem kjente vi godt, og noen av dem vi kun har snakket med via telefon kom for å hilse på. Veldig hyggelig, og forhåpentligvis litt nyttig også. Ølen fungerte godt etter anstrengelsen, og jeg innbiller meg at de fleste var rimelig kostnadseffektive i drift den kvelden. Vi liker å tro at vi bidro til mer enn bare litt buzz hos deltagerne.
Tiden kom for mer sceneshow, og vi satte oss for å spise på et langbord sammen med flere av de andre leverandørene. Selv om mange av oss driver med helt forskjellige ting, og noen er direkte konkurrenter, er det en god tone og stemningen var upåklagelig. Høvdingen for Atea tok etterhvert scenen og var sprudlene happy – dette hadde definitivt vært en suksess til tross for problemene med bilder på toppen. Vi hørte at tre personer var igjen på toppen enda (dette var ca. kl. 20:30 om kvelden), men at de ville bli bragt ned i trygghet snart – noen slitne knær og denslags, ikke noe mer dramatisk enn det. En annen hadde møtt en stein litt for hardt med ansiktet sitt. Sånt må man regne med når så mange mennesker gjør ting de ikke kan.
Snart tok en mann fra Guiness scenen og annonserte at vi hadde satt verdensrekord i antall mennesker som har kravlet seg opp på toppen av ett og samme digre fjell. 972 stykker kom til toppen, visstnok. Cool. Guiness-diplomer på gang senere. Moro. Følelsen var god, og selv om jeg fortsatt ikke var positiv til den type utflukter som dagen ble brukt på, er det en viss tilfredsstillelse i det å komme seg på toppen. Kan ikke nekte for det.
Etterhvert som vi drakk messeområdet tomt var det tid for å gå på pub. For meg, derimot, nærmet dagen seg slutten. Klokka begynte å nærme seg midnatt, og vi hadde blitt enige om at jeg skulle kjøre hjem på søndagen – ihvertfall første etappe. Da var det greit å stoppe etter 7-8 halvlitere med øl – er tross alt verken vant til drikking eller klatring. Kombinasjonen var sikkert ikke noe bedre.
Inne i lavvoen luktet det skikkelig fest, og jeg vil understreke at med min dårlige luktesans, skal det litt til før jeg merker noe som helst. Jeg ble møtt av en symfoni av kroppslukt, akkompagnert av et snorkekor med en kraft som fikk den harde bakken til å dirre. Jeje, fuck that, jeg er sliten og småfull, jeg sover uansett. Det kostet 2-3 kramper å komme seg inn i soveposen, og jeg slet for å finne en god stilling på det smale liggeunderlaget, men søvnen kom snart og tok meg.
Jeg våknet en stund senere av at jeg måtte pisse. Hvem ville ha gjettet det? Jørn var tydeligvis på plass ved siden av meg, da han snorket i duett med en eller annen som lå litt bortenfor oss. Det hele var underlig musikalsk. Jørn tok seg av grunntemaet, de dype tonene, mens han andre eksperimenterte med temaet og sprudlet som en leken bekk. Hadde jeg hatt batteri på mobilen skulle jeg ha tatt det opp. Men det hadde jeg ikke – det jeg hadde var en full blære, og fem minutter til friheten. På tide med aksjon.
Jeg var fortsatt noget påvirket av alkohol der jeg danset mot utgangen på lavvoen. Det er mulig jeg sparket til noen, ikke vet jeg. Ut kom jeg, og dasskøen var der, om enn ikke lenger enn at jeg kunne holde meg. Den gikk fort unna. Folk satt fortsatt ute og skravlet og drakk. God stemning. Når jeg hadde gjort mitt fornødne, gikk jeg ut av dassen igjen, og det første jeg så var en zombie som kom mot meg. En kar i underbuksa, blendet av flomlyset på toppen av WC-greia, holdt seg for øynene og snublet i pallen som var brukt som provisorisk trapp. Godt å se at det er folk som har det mye, mye verre enn meg. Ikke det at jeg hadde det fælt, altså. Jeg liker bare å se uskyldige lide. Neida. Joda. Vi får se.
Inngangsprisen til soveposen er redusert til én krampe, og jeg innbiller at jeg ser litt ut som en reke der jeg vrir meg rundt for å prøve å komme i en stilling der jeg får strukket lårmuskelen til å slutte å drite seg ut. Jeg sovner, kanskje. Det føles bare som om jeg ligger på betong og stirrer i taket.
Etterhvert våkner jeg igjen. Det er bråk. Bare en stakkar som har gått på trynet like ved. Fortsatt mørkt, fortsatt natt. Det er vanskelig å retningsbestemme lyd inne i soveposen, så jeg stikker trynet ut. Det virker som om noen har trynet like ved Jørn, og nå prater usammenhengende mens han småler. Brått ser Jørn ut til å våkne, han reiser seg halvveis opp og går ut drithardt; “FAEN, HVORFOR I HELVETE DRIVER DU Å SNAKKER MED MEG A!?!?”. Den besøkende ler, reiser seg og snubler videre, og Jørn forsvinner inn i koma igjen. Jeg har nevnt situasjonen senere, og han kan ikke huske at det har skjedd.
Jeg legger meg nedpå for å liksomsove litt til, men bakken er nådeløs, og hvis jeg sover, er det ikke bra. En sliten kropp vrir og vender på seg for å bli komfortabel. Helvete som dette suger. Klokka blir etterhvert 0630, og de som skal til Stavanger og Haugesund blir bedt om å komme seg opp for å rekke avmarsj. De finner ut at den beste måten å stå opp på er ved å bråke mest mulig, så det blir ikke noe mer søvn. Jørn foreslår at vi står opp og drar. Jeg er lett å overtale. Bilen hans er en million ganger mer komfortabel enn dette helvetes underlaget. Vi pakker sammen og overser lett frokosten i messeområdet. Vi er road warriors. Vi lever av det ferden gir oss. Pølse på bensinstasjon og denslags. Bilen var heldigvis såpass god å sitte i at den klarte å dempe det faktum at jeg hadde vondt OVERALT til en viss grad.
Det å komme hjem var vanvittig deilig. Jeg fikk meg en skikkelig dusj og kost meg litt med Siv og Heidi. Skittent tøy med skummel lukt ble lagt til vask. Pizza ble etterhvert ordnet. Den ble fortært i sofaen. Jeg var tilbake i mitt rette element.
Noen dager senere var Jørn hos Atea på en greie, og der møtte han en av de andre leverandørene som vi har en del kontakt med, og som vi hang med oppe i Lom. Han fortalte at de også skulle hjem tidlig på søndagen, så han hadde vært fornuftig og gått fra puben kl. 0030 for å få litt søvn og hvile. I åpningen til lavvoen møtte han dog en flaske whiskey som lurte på om han ville bli med ut på plenen, så da fikk han først lagt seg – skikkelig dritings – kl. 0330. Noen hadde nok en dårligere søndag enn oss.
Til alle dere som mener jeg er negativ til naturopplevelser bare for å være tøff, eller fordi jeg ikke har forsøkt det, eller fordi jeg er en dass; Jeg kan betrygge dere med at jeg fortsatt er negativ. Og det kommer jeg til å fortsette å være, selv om det finnes landskap som er bedre live enn på bilder. Dere skal få lov til å være ute i fjell og mark, i skogen, i elva så mye dere vil for meg. Jeg er i sofaen og passer på TVen.
