Dørselgeren

Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til selgere. Ikke som mennesker – noen av mine beste venner jobber med salg. Bare når de er i selger-modus. Det har nok noe med at jeg er en innadvendt type uten spesielt gode kommunikasjonsevner. Når jeg da prater med noen som er utadvendt, pågående og som har øvd inn salgspitchen sin til fingerspissene, blir det fort monolog og en ukomfortabel følelse av å bli dominert brer seg.

Hvis man da kombinerer dette med oppsøkende salg, blir det enda litt verre. Telefonsalg, dørsalg, folk som står på kjøpesenteret og prøver å prakke på meg kredittkort, mobilabonnementer og aviser. Jeg har øvd inn forsvarsmekanismene etter beste evne. “Ikke interessert”, sier jeg, og går litt fortere enn normalt, med blikket stivt fremover. “Mobilen betales av jobben”. “I gave at the office”. Denslags.

Det ble derfor spennende når en dørselger fra Get ringte på for noen uker siden. En velkledd herre i siste halvdel av førtiårene. Svart dress, skallet med krans, stresskoffert. Han lurte på om jeg hadde tid til en liten prat. Det hadde jeg ikke, da det kun var minutter før vi skulle ha barnebursdag for Heidi.

Klart, hvis historien sluttet der ville dette vært et mer meningsløst blogginnlegg enn det jeg vanligvis presterer.

Av ren høflighet sa jeg “Du får heller komme igjen en annen dag”. Som den intense typen han viste seg å være, hoppet han på muligheten. “I morgen? Klokka 17?” kontret han. “Ugh”, tenkte jeg, siden jeg allerede visste at svaret kom til å være “Ikke interessert”. Men hva kunne jeg si? “Jeg er redd for mennesker, gå vekk og kom aldri tilbake”? Kan ikke være så svak på egen eiendom. Jeg sa “Går sikkert bra” og stresset inn igjen for å se på at Siv gjøre absolutt alt.

Dagen etter - sånn ca. 16:48 – så jeg ham igjen. Get-bilen hadde stått der siden jeg kom hjem, og han satt urørlig der inne. Han var ikke død. Han øvde sikkert på argumentene sine. Tenkte at jeg var et lett bytte. En konfliktsky, utilpass type som ikke vil klare å forsvare sitt slott.

Han hadde mye rett, men han kjente ikke til de andre sidene av min personlighet. Hevngjerrigheten, staheten, den komplette mangelen på evnen til å høre på andre når jeg vet jeg har rett.

Noen minutter før kl. 17 steg han ut av bilen. High noon, tid for handling. Heidi og Siv var ute for å sykle på sykkelen som førstnevnte hadde fått til bursdagen sin. Jeg var alene med Elin. Nesten 3 måneder gammel og klar til bruk som menneskelig skjold. Hvis han fikk overtaket kunne jeg alltids klype henne og bruke henne som unnskyldning for å krype inn igjen og gjemme meg.

På dette tidspunktet ønsker jeg å sitere fra “Forbrukerombudets retningslinjer for stands- og dørsalg”:


4.2 Oppførsel
Standsalg og spesielt dørsalg er en påtrengende salgsform, hvilket medfører at det bør vises varsomhet ved disse salgsmetodene. En for aggressiv og pågående oppførsel kan i seg selv være lovstridig.
 
Selgeren skal straks respektere et ønske fra forbrukeren om ikke å innlede eller å avslutte salgssamtalen. Det bør vises særskilt varsomhet ved salg til grupper som kan være særlig sårbare.

Det hele startet hyggelig, men ble fort surrealistisk. Det jeg mangler i sosiale evner, forbigikk han i evner til å prate annet enn jobb. Jeg gjengir utdrag av dialogen her for å illustrere:

Get: “Ja, dere hadde bursdagsselskap her i går?”
Meg: “Yep, eldstemann hadde bursdag”.
Get: “Hvor mange barn har dere?”
Meg: “Bare to, denne her og bursdagsbarnet”
Get: “Hvor gammel ble hun da?”
Meg: “Hun ble tre”
Get: “Og hvor gammel er denne da?” *peker på Elin* “To”?

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Hadde han aldri sett et barn før? Er det virkelig mulig å tro at en nesten tre måneder gammel jente er 2 år?

Meg: “Neida, hun er nesten tre måneder”.
Get: “Jaja. BLAAAAAAAAAAAAABLABLABLABLABLA…”

Jeg vet ikke hva tanken var her. “Avvæpne ham med interesse for barna hans, og så BAM!” eller noe sånt. Han hoppet ihvertfall med hodet først inn i en brutal tale om hvorfor Get er best og Altibox (som vi har i dag) gir deg kreft og spiser barna. Ikke så ille, men det var sånn passe ensidig.

Nå er jo jeg litt teknisk anlagt – jeg mistenker at jeg kjøpte de evnene med de sosiale gavene på et tidlig tidspunkt i livet – og har tilbragt noen timer foran TV. Jeg vet litt om hvordan det virker, og når det gjelder internet-linje (som også var en del av det han snakket om), så vil jeg påstå at jeg er i øvre halvdel av befolkningen når det gjelder kunnskap. Yep, jeg er selvgod også. En samling av fantastiske egenskaper.
Men når jeg kommenterte det han sa, var det nesten komisk å se hvordan han ble forstyrret av alt som ikke passet inn i propagandaen hans, og bare kjørte på med ting som ikke hadde noen relevans til det jeg hadde sagt.

Jeg kom så med det jeg tenkte ville være mitt stjerneargument – hvorfor jeg er skeptisk til Get og det punktet hvor den tidligere nevnte hevngjerrigheten kommer inn i historien. I den gamle leiligheten min var jeg nemlig Get-kunde i en årrekke. Problemene vi hadde med det var ikke utelukkende Get sin feil, men jeg ble etterhvert grundig lei. Joda, tv-signalene kunne være stabile i flere minutter av gangen, men når man ikke har noe liv kan man ikke leve med at skjermen ikke er der for å underholde deg. Toppen kom når fjernkontrollen min en dag sluttet å fungere for annet enn å slå driten (Get-boksen) av og på.

Etter å ha prøvd litt av hvert (bl.a. sjekket at batteriene funket og at den faktisk sendte IR-signaler), ringte jeg dem. Etter en god stund kom jeg igjennom til et kvinnemenneske som var bråkjekk og andpusten. Jeg forklarte problemet og min vitenskapelige fremgangsmåte for å forsøke å løse det. Hun snøftet “Åh!” og ble borte litt. Så kom hun tilbake og sa “Prøv nå”. Jeg prøvde, og fikk forandret kanal på første forsøk. “Ok”, sa hun og ventet litt, “nå da?”. Jeg prøvde igjen. Virket ikke. Jeg spurte hva løsningen var. Sitatet er ikke ordrett presist (dette er en stund siden), men innholdet stemmer: “Det er fordi du har grunnpakka med kanaler. Vi har hatt det problemet hos en del kunder. Når jeg skrudde på den utvidede pakka, fungerte det. Du må ha den.”

Kjenner du følelsen når hjernen eksploderer fordi ingenting gir mening i det hele tatt? Dekoderen fra Get klarte ikke å skifte kanal (eller noe annet utenom å skrus av eller på) fordi jeg ikke hadde den utvidede kanalpakken. Hvorfor i alle DAGER er det en sammenheng der? Hvilken teknisk grunn kunne det på NOE plan finnes for at det var en logisk sammenheng!?

Hjernen hoppet så ett nivå opp og spurte “Så jeg må betale for utvidet kanalpakke for å ha en fjernkontroll som fungerer?”

Svaret var ja. De var klar over problemet, men de kom ikke til å fikse det. Det berørte for få og de visste ikke hva det skyldtes, og siden de hadde en kjent fiks (utvidet kanalpakke) så var det slutten på visa.
Mitt kundeforhold med GET opphørte ca. 3 dager senere. Jeg betalte det som skulle til for å avslutte forholdet, og sverget på at jeg aldri mer skulle tilbake.

Jeg fortalte dette til dørselgeren. Han hoppet over i den mest velpolerte delen av talen hans – “GET var fæle før men nå er vi helt annerledes, For Realz™” – og fortalte villig om hvor grusomt alt hadde vært, men at nå var det bare snille og vakre mennesker som jobbet der og høy moral og kort ventetid på support.

På dette tidspunktet (ca. 10 minutter siden han ringte på) begynte jeg å bli litt lei, og fant ut at det var på tide å avslutte samtalen. “Jeg snakket med samboeren min om dette i går, og vi sier nei takk”. Haha! Trumfkortet! Paragraf 4.2! Jeg sa nei, han må gå! Bwahaha!

Han kjørte på. “Det er ikke tilfeldig at alle borettslagene velger GET. Vi gir de beste avtalene”. ALL OF MY WHAT!? Jeg er ikke noe borettslag! Paragraf 4.2! Gå vekk! Jeg vil ikke ha deg her!

“Det er greit”, svarer jeg, “men dette er ikke interessant for oss. Vi sier nei takk”.
“Supporten kom nylig på førsteplass på blabla kundebarometer som målte kundetilfredshet”

What the hell?! Nå må han vel gi seg? Jeg har sagt klart nei to ganger!

“Jeg forstår det, men vi har bestemt oss. Det er ingenting du kan si som får oss til å skifte mening”. Litt strengere i tonen nå. Jeg kan når jeg må. Har vært i militæret, for ikke nevne 3 år som pappa.

På dette tidspunktet kommer en hylende Heidi løpende. Hun hadde trynet på sykkelen og blødde på minst et sted. Siv kom rett bak og ga meg et blikk som sa “Hvorfor står du å prater med ham? Få ham vekk.” Jeg prøvde meg på et blikk tilbake som sa “Tro meg, jeg prøver. Kan jeg få is etterpå?”

Upåvirket av dramaet som foregikk rundt ham dronet han videre. “Vi har en veldig bra iPad-app hvis du liker å ta med deg tv’n rundt”.

Jeg kastet et blikk inn på operasjonsstua (badet) der Siv var igang med livredning i form av trøst og vasking, etterfulgt av plaster. Snudde mot ham og brukte øynene til å si “Nei. Nei! NEI! Gå vekk! NÅ!”

Mr. Sosiale Antenner valgte å ta en ny runde på at alle borettslagene velger GET.

Det var her at ønsket om å ikke være frekk eller uhøflig forsvant helt. Tenk på når Hulk mister besinnelen og blir stor, grønn og slem. Der var jeg med mine følsomme sosiale angster i alle deres former. Nok nå.

“Som du sikkert skjønner må jeg inn og bidra. Som sagt sier vi nei takk, vi blir hos Altibox” sier jeg i min mest påtatt høflige tone.

GET-mannen åpner kofferten sin og tar frem en brosjyre. Han åpner den og begynner å peke og forklare.

Jeg tar brosjyra fra ham, går inn og lukker døra.

Han forsvinner etterhvert fra området, etter sikkert å ha kjørt samme rutine med flere andre.

La meg gjøre det helt klart. Jeg var ikke redd for ham. Jeg synes bare det fryktelig ubehagelig å bli oppsøkt i mitt eget hjem på den måten. Særlig når han ikke ville gi seg sånn som paragraf 4.2 sier han må.

Jeg gidder selvfølgelig ikke å gjøre noe med det. Så ille var det ikke. Bare nok til å spy opp et lite blogginnlegg. Kjære GET-mann, du er sikkert en hyggelig fyr, men dette her er grunnen til at sånne som meg krysser gata for å slippe å snakke med sånne som deg.

Jeg er i utgangspunktet ikke mot markedsføring, men skal jeg kjøpe noe, så fikser jeg det selv. Jeg gjør research på nettet. Sjekker hva andre mener om produkter og tjenester. Ser på variasjoner i priser, forskjellige modeller, vurderer hva jeg virkelig trenger og hva jeg bare har lyst på.

Kommer det et chat-vindu med et menneske som vil prate om hva jeg er ute etter, stikker jeg.

Sånn liker jeg det, og sånn kommer det til å fortsette.

Jeg tror jeg skal kjøpe meg et skilt.

Petter

Her en dag i helga hadde jeg nettopp sovnet, og lå og drømte behagelig om code coverage. Jeg så for meg en del grafer som gikk litt opp og ned, men i all hovedsak gikk det i riktig retning, dvs. at nivået med code coverage ble bedre og bedre. Jepp, en av de merkeligere tingene jeg har drømt om på en god stund.

Med ett våknet jeg av at Siv snakket til meg. Hun ammet Heidi, og hadde en anelse av noe i stemmen. Ikke akkurat frykt, kanske ubehag.

Det viste seg at det sto en edderkopp på gulvet. En ganske stor en, med en skikkelig feit kropp. Jeg vil påstå at Siv er tøff når det gjelder denslags, men med en baby hengende på puppen var hun ikke klar for å sloss med noe sånt. Jeg spratt mer eller mindre opp og så den stå der, midt på gulvet. Et øyeblikk tenkte jeg at den sikkert var mer redd for meg enn jeg var for den, men så kom jeg på at jeg var naken og at den sikkert kom til å hoppe opp og skyte syre på ballene mine. Jaja, man må jo beskytte sine kvinner.

Jeg løp ut på dass for å hente litt papir, men når jeg kom tilbake, var den borte. Det likte jeg dårlig, den var jo tross alt på størrelse med en krabbe, og kunne ikke få overleve her inne. Bare tanken på at den skulle krype ned i kjeften på en av oss – særlig Heidi – var kjip nok til at kampmodus ble aktivert. Jeg ba Siv holde et øye med området den sist ble observert i, og gikk ut i gangen for å ta på meg shortsen. Syre og baller, you know what I’m talking about. I et lyst øyeblikk på vei tilbake skrudde jeg på lyset i gangen – og så svinet løpe langs veggen mot et tryggere gjemmested. Den var på størrelse med en liten hund og jeg tok tak i en sko og prøvde å fike den, men den løp bak en ovn og under et liggeunderlag.

På en måte hadde jeg overtaket – jeg visste hvor den var, og den kunne ikke komme seg ut derfra uten at jeg så den. På den annen side – den kunne gjøre om dette til et spill om venting og konsentrasjon, og jeg var trøtt – klokka var tross alt rundt 02:30. Jeg kunne ikke risikere å miste fokus ett øyeblikk – du kødder ikke med en edderkopp på størrelse med en kalv.

På dette tidspunktet var Siv ferdig med matingen, og hun kom ut for å bidra. Jeg holdt fokus på området hvor svinet gjemte seg, og ba Siv hente plast-dingsen vi bruker for å tenne i peisen med. Den gir litt rekkevidde, og små kryp takler varme dårlig. I tillegg skaffet hun meg en sånn Jif mopp-aktig greie, hvor jeg ba henne ta av de myke bitene som samler støv. Jeg trengte store, harde overflater – man må ta de fordelene man kan få når man sloss med et monster på størrelse med Shelob fra Return of the King.

Det ble bestemt at vi skulle sjekke liggeunderlaget og ta bort det, for å fjerne en mulighet for å gjemme seg. Straks vi gjorde det, krabbet edderkoppen litt opp på veggen. Da kunne jeg bruke våpenet mitt – jeg strakk ut tenn-dingsen og fyrte opp, med en viss spenning i kroppen – selv om det ikke ble syre på ballene, snakker vi tross alt om monsteret fra Cloverfield her, og kampen ble hard. Den hoppet ned, den løp avgårde, og jeg kjempet heroisk med mopp og flammekaster. Jævelen var rask, men til slutt måtte den gi tapt for temperatur og skvising ved hardplast.

Sin siste tur fikk den ned gjennom dassen pakket inn i papir. Litt gira gikk vi tilbake for å legge oss.. vel vitende om at der det er én, kan det være flere..

Vi er i hus!

Bare et kort innlegg for å informere om at vi er i hus; Etter en lang og intens dag i går, har vi tilbragt første natt i huset, og vi er overlykkelige! Det meste er faktisk allerede på plass i huset, så får vi bare jobbe med å få satt det der det skal være. En stor takk for heroisk innsats til moder’n og Gjermund, bror Lars og nabo/kollega Jørn!

Mer kommer helt sikkert etterhvert som vi får litt oversikt og ting begynner å komme ut av pappeskene sine. :)

I can has house?

(Tittelen er bare en vennlig referanse til LOLcats, som vi selvfølgelig aldri kan få nok av)

Da er det hermed offisielt – Siv og jeg blir samboere, i et hus vi har kjøpt på Konnerud. Huset er fra 1981, er på to etasjer, er digert, har peis, vaskerom, vindfang, veranda på to sider, og i det hele tatt – det er et hus!

For to uker siden var jeg på cruise med jobben, og underholdningen under middagen besto av sang fra Jonas Fjeld og Ole Paus. De som kjenner meg godt vet at jeg var en stor fan av Paus i “gamle dager” når han sang slemme, samfunnskritiske sanger om litt av hvert. Uansett, her åpnet de ironisk nok med en sang som handler om at dersom man havner på Konnerud, så har man kjørt seg bort. Hurra?

Noen vil muligens påpeke at dette skjer tidlig. Og ja, sånn teknisk sett har man kanskje rett i det. Men i motsetning til alle andre som har hoppet i ting før, tror vi at det kommer til å gå bra! ;) Neida, vi ser jo at ting har gått fort. Samtidig tror vi at vi skal klare å få til dette her. Og går det på trynet, har vi ihvertfall bunnløs gjeld sammen resten av livet. :D

Det er nå offisielt at vi tar over huset 15/7-2008 kl. 12:00:00.000 – du kan banne på at jeg skal inn og bæsje kun kort tid senere! I det minste er det planen, så får vi bare satse på at det ikke blir noen flere skogbranner i nabolaget med det aller første..

Kun et par hus bortenfor oss bor en kamerat/kollega/sjef som jeg har jobbet sammen med i 11 år. Som en annen kollega har påpekt - vi blir sikkert enkle å ha med å gjøre på jobben etterhvert. Her skal det schemes og diskrimineres mot alle! Bare vi i Konnerud-mafiaen skal herske.

Så fort vi flytter inn og får på plass alle de viktige møblene (som i praksis betyr seng og subwoofer) er det fare for at det blir en innflyttingsfest eller fem. Stay tuned!