Det er 17. mai, grunnloven vår har bursdag, og det samme gjelder datteren min. Datteren min. Det høres fortsatt litt rart ut inne i huet mitt når jeg tenker at jeg har en datter. Men nå har jeg altså ettårsdag som pappa. Forstå det den som kan.
For det føles ikke så fryktelig lenge siden at jeg sto på fødestua, sliten men happy, og klipte navlestrengen. Siv var helt kjørt, Heidi var klumpete etter kampen mot sugekoppen, og jeg hadde kommet meg gjennom uten dramatikk. Det som har forandret seg mest det siste året er vel at følelsen av hvor uvirkelig alt er har avtatt noe.
Og litt av hvert har skjedd. Den lille jenta mi har lært seg masse – rulle til magen, krabbe, reise seg opp, high five, le, vinke, klappe, hvor stor hun er osv. Hun klarer å gå noen skritt. Hun sier noen ord. Hun bruker dependency injection for å minke koblingen mellom klasser i C#-prosjektene sine. Og hun vet akkurat hvor mye sjarm hun trenger å skru på for å senke sin arme gamle far.
Jeg skal ikke rosemale dette og si at alt er sukkerspinn og Lactulose. Til tider kan det være ganske slitsomt, og man kan bli voldsomt irritert på den lille kroppen. Saken er bare den at der man med andre mennesker ville ha skjært av dem ansiktshuden og brent den hvis man var så irritert, så godtar man det utroligste fra sitt eget kjøtt og blod. En sånn greie som man kan høre om og godta, men som man likevel ikke forstår instinktivt før man har vært der selv. Ihvertfall for min del.
Det man må innse før eller siden er at babyer er idioter. Og jeg mener ikke noe verre med det enn at de faktisk ikke kan så fryktelig mye når de kommer ut. Det er en del ting de rett og slett ikke skjønner. Og det kan jeg forholde meg til – har fortsatt en og annen ting igjen å lære selv. Men sammenlignet med en baby er jeg et geni. Jeg forstår for eksempel at folk ikke er borte for alltid når de forsvinner bak ryggen på meg. Det kule er når du opplever at ungen din blir litt smartere for hver dag som går, og lærer seg ting. Følelsen når hun får til noe nytt og ser deg inn i øynene med et forventningsfullt smil som sier “Flink?” er det lite som overgår. Jeg er midt i pappapermisjonen nå og har sånne opplevelser daglig. Nei, jeg har ikke blitt noen myk stakkar som kjøper duftlys og gråter for Darfur. Men jeg skal innrømme at jeg alt i alt synes jeg har en ganske kul unge, og jeg koser meg sammen med henne.
Det må også sies at jeg er så heldig at jeg har fått denne ungen sammen med verdens flotteste jente. Enhver tvil om at det finnes et morsinstinkt er fjernet hos meg. Siv er sett fra mitt perspektiv en perfekt mor, og jeg er veldig glad for at jeg slipper å tenke på hva jeg skulle ha gjort uten henne. Jeg har ikke tall på de situasjonene der jeg hadde vært sjanseløs uten henne. Det finnes en bakside av den medaljen også – de to er naturligvis tettere enn Heidi og jeg er. Det er selvfølgelig både greit og naturlig, men man blir jo av og til litt misunnelig. Men sånn er det bare. Siv er mammaen. Jeg er lekekompisen og den strenge, autoritære som er der når hun skal legge seg. Han som sier “Nei!” når hun kaster DVDer rundt. Men også han som sover med balltreet ved siden av senga for å forsvare damene sine.
For det skal nevnes at holdningene mine har endret seg lite. Kommer det noen og er slem mot noen av mine, dør de. Sakte. Hvis en katolsk prest så mye som nærmer seg Heidi og hennes hjerteknusersmil, blir det kamp til døden, fortrinnsvis hans død. Som nevnt i tidligere blog om samme emne, så er ikke dette fordi jeg tror jeg er så bad og tar hvem som helst. Det betyr bare at jeg vet med meg selv at jeg gjør hva som helst for å forsvare dem, og med tanke på at jeg ser på pasifister som både feige, uansvarlige og umoralske, kan jeg love deg at vi snakker grusom vold hvis det skulle blitt nødvendig. Det håper jeg selvfølgelig det aldri blir. Men skjer det, vil “Saw”-filmene være som en laber episode av Drømmehagen i forhold når jeg setter igang.
Nå er bursdagen overstått, og Heidi sover søtt i sin lille seng. År to er påbegynt. Mor og far er småslitne etter en lang dag, men ikke verre enn at det blir pestokylling på grillen før vi gir oss. Heidi har sjarmert flere folk i senk i dag i den lille budnaden hun fikk av mormor til bursdagen sin, og har fått smake gelé og krem og sjokoladekake. I motsetning til foreldrene foretrekker hun foreløpig mat, men vi skal nok få fordervet henne med våre dårlige vaner etterhvert også. Det blir spennende å se hva fremtiden byr på – i umiddelbar fremtid går hun nok helt uten hjelp, og snart blir det nok mer snakking også. Før vi skjønner hva som traff oss sitter vi vel og griner i bryllupet hennes og lurer på hvor årene ble av. Sunrise, sunset.. Cats in the cradle og alt det der. Vi gleder oss uansett. Det er moro!
