Klage på NRK-lisensen

Det er ingen hemmelighet at jeg er sterk motstander av NRK-lisensen. Men når Siv og jeg nå må betale dobbelt for inneværende halvår, blir jeg sinna – og da er det tid for usakeligheter. En eller annen kommunist hos NRK får kose seg med å avslå følgende klage (personlige detaljer utelatt) som blir postlagt i morgen:

Rune Jacobsen 
XXXXXXXXXXXX 
XXXXXXXXXX
Lisensnummer XXX XXX XXX

Drammen, 28/7-2008

Klage på urettferdig ilagt kringkastingsavgift

Kamerater,

I april 2008 besluttet min kjæreste (Siv XXXXXXXX, lisensnummer XXX XXX XXX) og jeg å kjøpe oss et hus og flytte sammen. I denne sammenheng flyttet jeg inn i hennes leilighet mens vi startet husjakten - i midten av mai (15/5-2008) fikk vi tilslag på huset vi nå bor i, og kontrakter o.l. ble undertegnet 23/5. Det er kanskje nærliggende å tro at vi i lykkerusen over vårt eget sted å bo nå tenkte "Hurra! Vi eier vårt eget hus! Nå må vi forte oss og informere NRK!", men som de dårlige partisoldater vi er, prioriterte vi forsikringer, flyttemeldinger, lån og lignende - filleting man gjerne lett lar seg distrahere av i en slik prosess.

Når vi så tok over huset 15/7-2008 og meldte flytting til bl.a. Posten, gikk det ikke mange dagene før vi fikk tilsendt hver vår faktura med lisenskrav for det neste halvåret. Først ble vi lattermilde - alle moderne mennesker synes jo det er komisk at man i 2008 må betale lisens for å eie et TV-apparat - men etterhvert også triste av at dette tvangsabonnementet basert på en latterlig hjemmel i vår tid med digitale bakkenett, kabel-TV og parabolantenner fortsatt får eksistere. For all del - prinsippene om dobbel beskatning er noe staten Norge ikke lenger later som om de bryr seg om, men at man skal betale lisens til ett av mange TV-selskaper, som ikke engang står for distribusjon av TV-signalene (noe alle i Norge fremover må betale Riksnett eller ett av flere alternativer for), og som på meget tvilsomt vis snirkler seg rundt bestemmelsene om reklame/sponsing av TV-sendinger (ref. "LOV 1992-12-04 nr 127: Lov om kringkasting", §3-2 til §3-4), det er like patetisk som det er et godt eksempel på hva for slags totalitært regime vi lever i.

Når vi ringte NRK Lisensavdelingen for å opplyse om denne feilen, ble vi registrert som én enkelt husstand, men fikk streng beskjed om å betale begge lisensene for kommende halvår likevel. At forfallet på fakturaene var 13/8-2008 hadde ingenting å si - dette skulle vi ha meldt fra om før 1. juli, og siden vi ikke gjorde det, finnes det ingen vei tilbake. NRK vil med god samvittighet kreve inn lisens for et fullt halvår (183 dager fra 1/7-08 til 31/12-08) selv om de ikke har noen som helst rett på lisens for de 169 siste dagene - 92% av tiden som dere belaster oss for.

Dette er selvfølgelig fullt i tråd med de gammelkommunistiske prinsippene NRK drives med, slik som det fremgår av tidligere nevnte lov, §6-1: NRK er et aksjeselskap, men staten skal eie alle aksjene. Dette er som demokratiet i gamle Sovjet der man kunne stemme på hvilket som helst av det ene alternativet man ville. Forøvrig lever også Sovjet - som ikke burde være noe fremmed for NRK - i ånden i samme lov, §8-4, hvor staten gir seg selv full anledning til å legge beslag i personlige eiendeler, lønn o.l. hvis de skulle finne det for godt - selvfølgelig uten å måtte forsvare sine avgjørelser for noen. Om det så var de siste pengene man hadde igjen til for å sørge for mat til et barn, kommer staten og tar dem med et smil. Som gode byråkrater er jeg sikker på at dere leser dette med et smil og tenker "Loven er loven" og lar bruddet på alle rettferdighetsprinsipper varme dere om hjerterota. Det er ikke rart at det blir vanskelig å ha respekt for loven når den er så til de grader bygget på idioti, urettferdighet og grådighet.

Jeg er selvfølgelig ikke så naiv at jeg tror en appell til sunn fornuft vil rokke ved deres overbevisning om at dere gjør "det rette", men jeg håper likevel å lede oppmerksomheten til en åpenbar urettferdighet i lovverket: Hvis jeg hadde solgt mitt TV-apparat til noen som ikke hadde TV fra før av, ville de i følge "FOR 1980-10-23 nr 8798: Forskrifter om fjernsynsmottakere" §2 kun ha betalt for den gjenstående delen av lisensperioden. Lovverket åpner derved for å betale kun for deler av en periode, hvis man ikke har gjort det fra før. Overraskende nok sier det dog ingenting om de som allerede har betalt, og som så ikke lenger har TV-apparat; De har allerede betalt, og er ikke lenger interessante. Få igjen penger for den perioden man ikke lenger har TV, sier du? Om du så selger TVen dagen etter at du har betalt tvangsabonnementet på den norske stats propagandaapparat, kan du se langt etter pengene. Ditt halvår er betalt, mange takk, lykke til på din ferd. Tankegangen bak dette lovverket viser at staten ser seg selv som sola, og alle andre som små, irriterende planeter som skal betale dyrt for å virre rundt. Jeg skulle like å se noen klare å forsvare hvorfor det er sånn.

Til opplysning solgte jeg ifm. med at vi flyttet sammen mitt TV-apparat til samboeren min for NOK 1,-. I forskriftene nevnt i forrige avsnitt, §4, står det:

Mottakere som bare brukes av kortinnehavere/avgiftsbetaleren selv og ektefellen, eller av øvrige husstandsmedlemmer som helt forsørges av han/henne, forutsatt at mottakerne er plassert i boligen (herunder hytte eller landsted o.l.) eller bringes med til midlertidig opphold utenfor hjemmet. Den som har trygd, føderåd eller studielån, regnes ikke som forsørget av andre.

Hvis det er et absolutt krav at man må være gift (noe vi ikke er) eller at jeg må forsørges av henne (noe jeg ikke gjør), kan jeg opplyse om at mottakeren kun brukes av avgiftsbetaleren (ref. første avsnitt), da frykten for at TVen plutselig skulle kunne komme til å vise bilder fra NRK blir for mye for meg - dette orker jeg ikke tanken på etter kontakt med deres organisasjon.

Jeg har ingen illusjoner om at dere kommer til å se saken fra min side, men er man dum nok til å bo i dette landet, er man dum nok til å håpe. Jeg venter med å betale mitt tvangsabonnement til denne klagen er behandlet, og ser frem til deres godt begrunnede svar som utvilsomt vil gi meg patriotismen tilbake og få meg til å bøye meg fremover for å motta Den Norske Stats rettferdighet med full kraft.

Referanser:
http://www.lovdata.no/all/hl-19921204-127.html - Lov om kringkasting
http://www.lovdata.no/for/sf/kk/xk-19801023-8798.html - Forskrifter om fjernsynsmottakere

Do svidaniya,

Rune Jacobsen

Som det står, har jeg ingen forhåpninger om at de tar til seg usakelighetene, synes bare det var greit å si ifra. Siv er så lamslått av forlegenhet at hun ikke orker å si noe som helst. :)

EDIT 31/7-2008: Jeg sendte en kopi adressert til vår kjære kulturminister også - han lar seg sikkert imponere enda mer over sakelighetsnivået.

Overtroisk much?

Jeg regner meg selv som ganske skeptisk – jeg er kynisk, og prøver å holde beina på bakken, og er av de som mener at man må ha bevis for påstander man kommer med – derfor tror jeg ikke på spøkelser, gud eller TVNorge.

Men jeg lurer på hva slags filtre enkelte mennesker har noen ganger. Den vitenskapelige metoden fungerer faktisk, og selv om ikke forskere finner rett svar på første forsøk hver gang, er det den beste metoden vi har for å finne sammenheng mellom “cause and effect” – en forklaring på HVORFOR noe skjer.

I dagens utgave av Drammens Tidene kan vi lese om Siljan Helgerud, som via telepati kan kommunisere med dyr. I denne artikkelen kommuniserer hun med en hest som ble forelska på tur fra Stavanger, samt er litt småstøl etter et løp. I tillegg avsluttes artikkelen med følgende spørsmål og svar:

– Kan dyr holde på hemmeligheter, da?
– Ja, det kan de. Jeg har ikke opplevd det selv. Men jeg vet om en hund som tynt ble bedt om ikke å fortelle til kursdeltakerne at kursholderen var gravid. Det gjorde den heller ikke i direkte ordelag. Men symbolsk, via en sang, formidlet den det til en av kursdeltakerne.

Dette er selvfølgelig et ganske ekstremt eksempel, men her må det da gå an å med 36 punkts Arial Black si

HALLO!?

Jeg vet jo at det finnes kunstnersjeler som er mye flinkere til å ta på følelsene sine enn meg, men før vi gir dem mer credit, er det på tide å understreke én ting: ANEKDOTER BEVISER INGENTING! Ja jøss, du kan hevde at homeopati-medisin er noe annet enn vann, og at det å be (til gud) for syke folk har noen effekt, men for hvert eksempel på at noe sånt fungerer, finnes det hundretusenvis som viser at det IKKE gjør det! Ikke minst finnes det masse seriøs forskning som viser at dette har null effekt!

Så hunden klarte ikke å holde på hemmeligheten fordi den SANG at kursholderen var gravid? Akkurat. Kan du gjenta dette i en vitenskapelig setting? Kan vi gi 10 hester hemmelig informasjon som hun så “henter ut” helt uten noen mulighet for å vite hva det gikk ut på? Kan noen av de synske på TVNorge forsøke seg i en kontrollert sammenheng hvor de som måler resultatene ikke lever for å selge manipulativ, spekulativ TV-underholdning til folk med fritidsproblemer?

James Randi har i lang tid utlovet $1.000.000 til den første som klarer å bevise overnaturlige evner. Og det er ikke urimelige krav de stiller – kun at folk beviser sine påstander i en kontrollert setting. Dette har pågått siden 1964 (da med en mindre pengesum) og det er fortsatt ikke ÉN stakkar som har klart å komme seg videre fra “kvalifiseringsrunden” engang.

Neste gang noen kommer med påstander om at de prater med dyr, eller spøkelser, eller Jesus for den saks skyld, husk at det fortsatt er lov til å tenke selv! Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis, og som sagt tidligere – anekdoter beviser ingenting! Hadde dette vært noe som virkelig gikk an, hadde vi hørt om det fra andre steder enn TVNorge og Drammens Tidene!

Jeg vet det er varmt. Men bruk huet!

For faen.

Vi er i hus!

Bare et kort innlegg for å informere om at vi er i hus; Etter en lang og intens dag i går, har vi tilbragt første natt i huset, og vi er overlykkelige! Det meste er faktisk allerede på plass i huset, så får vi bare jobbe med å få satt det der det skal være. En stor takk for heroisk innsats til moder’n og Gjermund, bror Lars og nabo/kollega Jørn!

Mer kommer helt sikkert etterhvert som vi får litt oversikt og ting begynner å komme ut av pappeskene sine. :)

Conan: Et av livets store høydepunkt fyller 10

Den 7. juli 1998 var jeg – sammen med min mor og min bror – på plass i studio 6-A hos NBC i Rockefeller-bygningen i New York City. Vi hadde billetter til mitt favoritt-talkshow, Late Night with Conan O’Brien, som jeg hadde sett live for første gang ca. ett år tidligere.

Det er vanskelig å forklare hvor stor fan jeg er og var av Conan uten å ta helt av. Showet hans gikk i flere år hver kveld i Europa, og jeg var like trøtt på jobben dagen etter hver episode – konstant! Humoren hans er 100% midt i blinken for min del, og her snakker vi magekrampe, tårer og brøling som folk ikke ville ha satt pris på. Det går sjelden en episode av Conan uten at jeg ler så jeg griner – her er det off-the-wall-moro fra ende til annen. CNBC hadde nettopp bestemt seg for at Conan (og Jay Leno) skulle taes av plakaten i Europa for å plass til mer golf og business-programmer, så det var flere grunner til å sette pris på dette som fort kunne bli en av mine siste store Conan-opplevelser. Blech!

Etter å ha sett ham så mye hver dag i 3 år, var det selvfølgelig stas å igjen skulle se ham – samt Andy Richter og The Max Weinberg 7 - live igjen. Disse folkene er som familie for meg – familie som bare kommer frem én time hver kveld, og ikke har noen som helst idé om hvem jeg er.

Hvis du noensinne har tenkt til å ha meg som emne i Kvitt eller Dobbelt, så kan du lese hva jeg skrev den gangen her. For dere som ikke er stalkere, skal jeg oppsummere minnene etter beste evne her, ti år senere.

Når vi ble plassert i salen, havnet jeg ved midtgangen, og etter litt publikumsoppvarming, ble Conan introdusert til stormende jubel. Han hoppet og spratt, sang og danset i kjent stil, og tok sine glade fans i hånda. Plutselig setter han øynene i meg og kommer rett mot meg. Tenk deg selv hvordan det føles når ditt idol, din helt, din favorittstjerne i hele verden, plutselig kommer mot deg på den måten. Hjertet banket, halsen tørket ut, øynene ble blanke, skallen svettet… Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva jeg skulle gjøre, og panikken var på god vei. Jeg måtte reise meg opp og fortelle hva jeg het. Jeg sa “Rune” med norsk uttale, og han så rart på meg. Så gliste han og spurte hva jeg VIRKELIG het, og stavet navnet sitt for meg. Jeg fortalte hvor jeg kom fra, og fikk en stor klem. Jeg er ikke stor på kroppskontakt med andre mannfolk (bortsett fra når jeg tråkker på dem på fotballbanen), men dette var stort. Så fikk han en kar i salen som lignet på Super-Mario til å reise seg opp, og jeg måtte gi ham en klem også. Deretter begynte Max og bandet å spille, og jeg måtte danse med Conan i midtgangen. Siden dette er den ene gangen i mitt liv jeg har danset, ble det en pervers mellomting mellom spedalsk twist og sånn som Eddie Murphy mener alle hvite danser.

Etter litt mer moro og dansing, sender Conan sin “assistent” Andy backstage for å finne en gave til meg, ettersom jeg hadde stilt opp i god sportsånd, samt for å knytte tettere bånd mellom våre land. Han gliste tappert og forklarte at det egentlig er et ganske ræva show, så de har ikke så mye å gi bort. Andy kom så tilbake og fortalte at jeg skulle bli den stolte eier av ekte talk-show-vert-sokker! Han hadde funnet sokkene som Conan hadde på seg på vei til jobb den dagen, og disse skulle så bli mine. Publikum vræler, og jeg er stolt og fornøyd.

Selve showet i seg selv var helt ålreit, men jeg husker ikke så mange detaljer etter ti år. Jeg var på TV også, i en sketsj hvor de viste publikum i et par sekunder. Stor stas.

En uke senere, så jeg Conan for siste gang på mange år på TV, og med en seriøs klump i halsen. Det kunne fort bli lenge til neste gang. Minnene herjet fortsatt i hodet mitt. Og for å gjøre sorgen komplett, kunne Conan fortelle at William Preston, skuespilleren bak figuren Carl “Oldy” Olson, hadde gått bort. De spilte en rørende (og hysterisk morsom) hyllest til ham, og når den var ferdig, skrudde jeg av TVen. Det var en fin måte å avslutte på.

Dessverre er jeg ikke i stand til å skrive med ord hvor utrolig møtet med Conan var, men det skal sies at det er få ting som overgår noe sånt. At det allerede har gått ti år siden det skjedde er skremmende – jeg har blitt gammel og feit i mellomtiden, mens Conan har fått kremjobben som erstatter for Jay Leno på The Tonight Show fra 2009 av. Heldigvis har nettet gjort det lettere å se litt Conan av og til, samt at jeg har plukket opp noen DVDer når jeg har vært i USA for å døyve smertene.

Leve Conan, og skål for 10 nye år med desperate ønsker om å være tilbake i et lite TV-studio på andre siden av dammen! :)