Rune på topp!

Jeg har tidligere klaget min nød over at jeg ikke bare kan slappe av hjemme hele tiden. Jeg har vært i militæret – noe som ikke var noen marsj på roser – og jeg har løpt halvmaraton. Man skulle kanskje tro at jeg ikke er en lat stakkar uten form eller viljestyrke – men det er jeg jo. Jeg liker meg best hjemme, på sofaen, foran TVen, med den lille familien min. Det er der jeg hører hjemme. Jeg trener litt fordi jeg må holde vekta i sjakk, men det er ytterst sjelden lystbetont. På toppen av dette er jeg fryktelig negativ til alt som er slit. Derfor var det bra med bitterhet på gang når en kunde plutselig fant ut at de skulle ha meg med på Galdhøpiggen.

Yep, det høyeste fjellet vi har her i landet.

2469 meter over havet. Det er langt opp det. For en som mistrives når han må gå i oppoverbakke med 2.5% stigning, er det et mareritt. Vi skulle selvfølgelig ikke starte ved 0, men likevel – her snakker vi smerte.
Grunnen til alt dette her er at firmaet jeg jobber for har Atea som en viktig kunde. Dette er en stor IT-bedrift, og vi samarbeider tett med dem. Når de har et arrangement, er vi med. De er 1500+, vi er 6. Det sier litt om styrkeforholdet og hvor viktig det er for oss å være synlige. Når Atea da bestemte seg for at de skulle sette rekord ved å dra brorparten av sine ansatte opp på den høyeste toppen de fant, ble samarbeidspartnerne rekruttert. Hvorfor kan ikke sånne firmaer bestemme seg for å sette rekord i hvem som kan slappe best av? Der kunne jeg bidratt.

Nuvel, ingenting annet å gjøre enn å si takk for alt og skaffe utstyr for å gå i fjellet. Jeg har jo ikke denslags. Dvs. jeg hadde fjellsko som jeg fikk av Siv. Datafolk liker fjellsko. Du vet aldri når det dukker opp et fjell på serverrommet. Og så hadde jeg visst en sovepose. Jøss. Brukt én gang. Det ble til at jeg kastet meg med på en gunstig avtale Atea hadde på jakke, bukse og sko. Jeg husket jo ikke der og da at jeg hadde sko. Dette forklarer mye av min impulsshopping. Takk meg senere, amazon.com.

I tillegg ble det en panikk-tur på XXL for å skaffe alt som manglet på pakklista som ble sendt ut før vi dro. Det var en del. Totalt kom jeg vel opp i 5.000,- for utstyret jeg trengte. Jaja, får sikkert brukt det mye på alle fjellturene i årene som kommer. Knis.

Før jeg visste hva som traff meg, var dagen kommet. Fredag 2. september, avgang Lom. Kollega og nabo Jørn skulle selvfølgelig også være med – han er nesten alltid i nærheten når jeg skal gjøre dumme ting, viser det seg. Vi fylte bilen med sekker, utstyr og øl. Bortsett fra å klatre i fjellet skulle det være messe. Vi må selge oss inn til de ansatte i Atea, så de selger produktene våre. For å få til det, hjelper det å gi dem øl. Kall det korrupsjon om du vil, jeg kaller det fest.

Bilen gikk rett etter kl. 7 om morgenen, og de nærmere fem timene til Lom gikk på et vis. Vi har en egen evne til å ta et hvilket som helst emne og prate det til døde på en måte som gjør at vi ler oss fillete, mens alle andre ser rart på oss. Heldigvis var det ingen andre i bilen. Vi lo av Skammestein, en plass man kjører forbi like før Beitostølen, vi lo av dårlige dialektetterligninger, og vi lo av det meste vi så. Blir ikke mye overrasket om dette for min del er en forsvarsmekanisme, designet for å beskytte meg mot traumer som kan oppstå ved å tenke på at jeg snart må gjøre noe fysisk.

Vel fremme i Lom er det tid for mat. Vi har flaks og finner en plass som har en seriøst god burger. Her snakker vi digg kjøtt, med speketing og dronningost. Ordentlig cowboymat. For meg som kjører lavkarbo-opplegg for tiden, var dette himmelsk. Hamburgerbrød er fyfy egentlig, men hvis det er en ting jeg kommer til å trenge denne helga, er det energi. Karbohydrater er det. Både ekte energi, og følelsen av energi. Begge ville være viktige for meg.

Når vi var mette og gode, fant vi frem til messeområdet, hvor vi fikk utdelt et telt som sto i nedoverbakke. Jaja, vi hadde ingen avansert stand uansett. Bare en sånn banner-sak og øl. Vi fant ut at vi nok burde tenke litt mer på sånt i fremtiden. Det var meningen å ha et villmarkstema, men det eneste vi hadde kommet på – presisjonskasting med fluestang – var det ikke plass til. Jau jau. Ned til lavvolandsbyen for å grine seg til en plass.

Det var ikke noen gjennomsnittlige same-lavvoer det var snakk om heller. 400 mennesker skulle det være plass til i hver. Cosy. Vi ble henvist til leverandør-lavvoen, og var blandt de første som kom dit. Vi valgte oss en plass langs kanten lengst fra utgangene, så folk ikke skulle snuble over oss i mørket, og la fra oss. Jeg hadde fått låne avansert liggeunderlag av Siv, og prøvde å lage en liten base der jeg hadde oversikt. Skulle tross alt opp 0530 morgenen etter, da var det lite tid til rot og surr. Konstanterte kjapt at jeg vel sjelden har ligget på et så hardt underlag. Gresset var som betong. Jaja, lenge til søvn, alkohol funker jo som en myk pute må vite, kommer sikkert til å gå bra.

Vi hadde med oss to kasser med ekte Drammens-øl som vi skulle dele med våre medklatrere. Vi fant ut at dette ikke var nok, og navigerte mot det lokale polet for å plukke opp noen vinbokser. Jeg overlot dette til vinekspert Jørn, som plukket ut en hvit og en en rød Brimi. Lokalt er jo greit. Når vi skulle betale, ble vi utsatt for en lokal gurk med ekte dialekt. “Shrabugerreti påssi?!” spurte hun, så Jørn skvatt og jeg fikk fnis. Reaksjonen vår avslørte oss ganske grundig, så hun gjentok på overdrevent østlandsk, “Skal dere ha en pose?”. Bedre. Husk at som opprinnelig Oslo-boer er jeg i en posisjon til å bestemme at det er alle andre som prater dialekt, ikke jeg. Jeg prater norsk. Når jeg er i nærheten, får alle andre sørge for å tilpasse seg. Nuvel, det bar avgårde for å fylle på med litt mer øl. Vi unngik Pokal-øl (lokalt? I dunno) og gikk for noen sixpacks med Tuborg. Yes. Klar for kvelden.

Vi tuslet opp til messeområdet, jeg fikk tak i klær og sko jeg hadde bestilt, og vi prøvde å dele ut noen øl til Atea-folk vi kjente. Det gikk dårlig – de hadde fått streng beskjed om å holde seg edru sånn at de skulle takle toppstøtet dagen etter. Jaja, vi var ikke ansatte, mer øl til oss. Vi kom snart i prat med flere av de andre leverandørene som var til stede, og drakk oss sakte i form. Det var også talkshow på stor scene med ymse gjester, deriblandt høvding-guiden som skulle få oss på toppen. Han ga oss noen gode råd på gurk ang. drikking av brevann (ikke gjør det, fullt av drit som daue lemen), å falle ned i bresprekk (ikke gjør det, særlig om du har tatt på sikkerhetssela feil, da blir det en “heilt anna upplevels”) og denslags. Etterhvert fant vi ut at vi skulle la talkshow være talkshow, og surret oss ned på et hotell med pub som viste landskamp. Der satt det et merkelig knippe kjendiser og så på, men det stoppet ikke oss – det ble øl og straffespark. Ettersom jeg kjenner min egen form ganske greit, ga jeg meg med 3-4 liter øl i kroppen. Ikke er jeg noen drikker, ikke er jeg noen fjellklatrer. Trenger ikke kombinasjonen fyllesyk og utslitt.

Lavvoen hadde fylt seg godt opp når jeg kom tilbake, men med mobiltelefonen som lommelykt fant jeg frem til vårt lille hjørne. Sjekket at alt lå klart til dagen etter. Hadde vært lur nok til å gå inn de nye fjellstøvlene hele kvelden, og de virket ganske gode – fra perspektivet til en småfull kar som knapt har satt sine føttter på et skikkelig fjell før. Hadde fått impregnert dem også. Yeah, forberedt! Så var det bare å krige seg ned i soveposen, og finne seg en nydelig og komfortabel stilling på verdens hardeste underlag. Ugh.

Jeg følte at jeg ikke sovnet på en evighet. Etter en stund kom Jørn snublende. Når han hadde krabbet oppi sin sovepose, kjente jeg at blæra ikke hadde tenkt til å holde på ølen hele natta. Ettersom det ikke fristet å våkne i pissvåt sovepose, var det bare å få på seg noen klær og stabbe ut for å finne en do. Det var heldigvis ikke mye kø om natten, så jeg kom rett inn. Likevel, jeg er vant hjemmefra til at jeg går fra sovende til pissende på 25 sekunder. Her var det 5 minutter fra avgjørelsen ble tatt til strålen var i lufta. Jeg rakk å lide en del på den tiden, og krigsdansen på vei mot dassen så sikkert fantastisk elegant ut. Når jeg var ferdig, snublet jeg rundt i mørket til jeg fant min egen sovepose. Krøp inn i den og gjorde et tappert forsøk på å sovne. Jeg sov sikkert, men det merket jeg ikke noe til.

Kl. 0530 begynte dagen på ny. Vi skulle deles inn i to puljer, som var avgjort allerede ved påmeldingen. Noen skulle gå fra Spiterstulen, en lengre og hardere løype. Vi pinglene skulle gå fra Juvasshytta, som er lenger opp og en noe mindre krevende rute. Spiter-bussen gikk 0630, Juvass 0730. Jeg satt pris på mitt kloke valg når de med dårligst tid sjanglet rundt i lavvoen og febrilsk forsøkte å gjøre seg klare. Jeg hadde god tid. Digg. Jørn og jeg sammenlignet hvor dårlig vi hadde sovet mens vi kom oss inn i ull og fjellklær. Jeg hadde satset og kjøpt en del bra klær. Egen boxershorts for formålet og greier. Jeg vil ikke ha landets høyeste vind rett på kølla. Det får være grenser.

Spitertrynene forsvant og det ble god plass i lavvo og leier. Vi var klare til kamp med klær og sekk og det som var, og gikk etterhvert mot oppsamlingsområdet hvor bussene gjorde seg klare. Vi fikk delt ut frokost fra Bakeriet i Lom, med to matpakker, et eple, en juiceflaske og en termos med enten kaffe eller te. Jeg drikker egentlig ingen av delene, men kjekt å ha litt varm drikke å helle i kroppen hvis det var det som skulle stå mellom meg og overlevelse når vi kom opp på toppen av landet. I tillegg til dette hadde jeg noen poser med nøtter, et batteri med kvikklunsj og litt annet snacks som kunne gi et boost til en stakkars slacker-kropp. Det veide litt, men det gjør jeg også, så det er bare rettferdig.

Å sette seg på bussen ga meg samme følelse som jeg innbiller meg at dødsdømte i USA får når de kommer på den siste cella. Point of no return. Hvis jeg skulle fake en sykdom, rømme landet eller ta gisler, burde jeg ha gjort det før nå. Ugh. Dette kom til å skje. Ingen nåde, ingen anger, ikke noe håp om benådning. Jeg fikk håpet et par ganger når bussen døde på vei opp de bratte, krokete veiene, men en rask reboot senere var den på vei igjen.

Omsider kom vi frem til punktet hvor bussen ikke kunne kjøre videre. Menneskekroppen måtte overta. Denne fantastisk kompliserte organismen, i stand til de utroligste prestasjoner, som på mirakuløst vis kan overleve de grimmeste utfordringer og se naturen i hvitøyet og si “Prøv meg”. Eller som i mitt tilfelle, kan ligge på sofaen og se på TV og spise potetgull, og av og til rulle litt over på siden for å uttrykke seg med en bønne. Menneske mot natur. En klassisk kamp som vi lå an til å endelig vinne overlegent helt til miljøvern plutselig ble populært.

Det første vi måtte gjøre når vi kom frem, var å få på oss sikkerhetsselene som skulle brukes til brevandringen. Disse var omtrent som fjellutgaven av tvangstrøyer, og det var et strev å få de på uten at de skulle gnage. Jørn fikk en som passet helt glimrende – til en liten jente. Ihvertfall ifølge en kommentar han fikk der han prøvde å knyte armer og bein inn i faenskapen. Jaja, litt etterhvert kom vi nå inn i dem, og vår gruppe begynte så smått å gå inn i villmarken - hvis man kan kalle det det. Det var rett og slett verdens største samling av stein, i størrelser fra litt stor grus til kampesteiner. Ingen sti eller noe, bare stein og oppoverbakke. Jeg har aldri vært noen fjellgeit, men litt balanse har jeg så jeg kom meg igang, noe som var nødvendig med tanke på at det var kun få plussgrader og lett regn.

Landskapet var egentlig ikke helt ulikt Mordor til tider, bare med litt ekstra snø og isbre. Folk skryter alltid av fantastisk natur, majestetisk og vakker. Vel, her må jeg få lov til å si at det var skikkelig grisestygg natur. Vi var godt over trelinja, så her var det kun drit. Mørke, våte steiner så langt øyet kunne se. Isbre med våt snø på. Ugh. Ræva sommer i år, følte det var litt tidlig å møte på selve arvefienden også.

Kroppen fungerte ganske bra, og jeg ble fort varm der jeg gikk og tuslet. Det var ganske mange av oss – ca. 500 skulle gå fra Juvasshytta – så det ble til tider litt køtendenser. Likevel lite å klage over. Denne første tredjedelen skulle ta 45. minutter til en time, og vi bommet vel ikke så mye på den. Avsluttet over en steinrøys som også markerte overgangen til isbre. Her ble det teknisk hvil med en kvikklunch og litt nøtter mens vi ventet på at guidene skulle legge ut tau til brevandringen. Dette tok ganske lang tid, og jeg rakk å bli god og kald igjen. Det sluddet litt, og isbreen lå stor og kald og gliste mot oss.

Omsider kom vi igang igjen. Den midterste tredjedelen av turen var bare kos – å gå over breen gikk som en lek. Varmen kom fort tilbake, og det eneste man måtte passe på var å gå sånn nogenlunde i sporene til han foran, samt å holde riktig avstand. Her funka det helt fint å tusle i koma og samle mentale og fysiske krefter til den siste tredjedelen – stigningen opp til toppen.

Nå begynte det å bli vær. Snøen var kanskje ikke tett, men den var der. Det var kaldt, og det var vind. Tåka var også tett. Alt dette var egentlig greit, sammenlignet med det som sto igjen – bratt oppoverbakke bestående av ganske store steiner. En oppoverbakke så bratt at man ikke ser så mange av dem der man vanligvis ferdes. Vi gikk over noen knauser som tidvis var ganske rett oppover. Her ble det dessverre til at vi sto en del i kø igjen, og rakk å bli gode og kalde. Men vi kom stadig noen cm. nærmere toppen. Etterhvert var det bare oppover, og det begynte å bli ganske tett med snø, både i lufta og på bakken. Marsjeringen oppover begynte også å merkes på en annen måte – lufta ble tynnere, og musklene som skrek etter oksygen brukte lengre tid på å hente seg inn for hver pust.

Jeg så ikke særlig mye mer enn noen meter foran meg pga. tåke og snø, men etterhvert fikk jeg helt noia av å gå i kø, og brøt ut og gikk bokstavelig talt mine egne veier, med Jørn rett bak. Jeg trampet oppover i nok tempo til å få puls, og gikk forbi masse folk som tilsynelatende var i enda dårligere form enn meg. Artig at de finnes. Jeg hørte jubel i det fjerne. Må ha vært en gruppe som har kommet til toppen. Kan umulig være langt unna nå! 10 meter senere passerte jeg de jublende og så toppen av Norge.

Det sies å være fantastisk utsikt fra Galdhøpiggen på en klar dag. Det kan godt være. På det beste så vi noen hundre meter langs fjellsiden. Jaja, ingen tid til å fortvile over naturens kjipe personlighet. Dårlig tid, må ha mat, nuh! Matpakke pluss moms ble inntatt, men jeg gadd ikke bruke tid på termos og te. Hadde det ikke vært så lang kø til kiosken på toppen (“Norges høyeste priser”) hadde jeg kanskje kjøpt noe der, men det var ikke tid til denslags. Jeg var ganske god og våt av svette innerst, og alle erfarne fjellfolk jeg hadde lyttet til hadde sagt det var en god ide og skifte. Så der, noen meter unna landets høyeste fjelltopp, tok jeg frem min kvapsete kropp i noen sekunder mens jeg skiftet til en ny, fersk og tørr ulltrøye. Ny lue, nye votter. Ull er min venn. Ah, så utrolig digg å være tørr og varm – det kom fort når jakke og klær var tilbake på igjen.

Vi var ikke på toppen i mange minutter før vi måtte bevege oss litt nedover for å delta i neste prosjekt. Det skulle lages en Atea-logo med mennesker som pixels. Alle hadde fått delt ut en plast-poncho i en viss farge. Ettersom vi var hvit fyllmasse mellom bokstavene, hadde vi skippet formasjonstreningen kvelden før. Vi fant ut at vi skulle stå på toppen av den ovale logoen og klamret oss fast der. Dessverre var det så mye vind, tåke, snø og drit at helikopteret som skulle filme oss ikke kom seg nærme nok. Uansett fikk vi oppleve hvordan det var å være keiserpingvin i “March of the Penguins”, der vi sto i 20 minutter i piskende vind og fokuserte på å ikke dø.

Uten videre seremoni begynte turen ned til verden igjen. Jeg innbiller meg at jeg ikke var den eneste som var drit lei og ville tilbake til sivilisasjonen. Vi lå litt foran den første bølgen av folk som styrtet utfor fjellkanten, og gikk i et brukbart tempo nedover. Her gikk neste store fjellsannhet opp for meg – selv om det er lettere å gå nedoverbakke enn oppover, er det ikke “gratis” å gå nedover heller. Jeg har et kne som ikke er helt samarbeidsvillig etter mange års systematisk misbruk i militæret og på fotballbanen, og det knirket stygt et par ganger når det måtte balansere på en våt, isete stein mens hele kroppsvekten min kom deisende etter. Det ble litt køtendenser etterhvert her også, men tross alt gikk det veldig greit. Sliten av balansering, lei av stein – jeg håpet brevandringen var like behagelig i revers som den var opp.

Vi kastet oss på første ledige taulag (tror ingen brydde seg nevneverdig om å komme sammen med samme gruppe som de gikk opp med) og kom oss ned til breen. Der trampet vi avgårde i høy marsjfart, og passerte fort et annet taulag på vei over breen. Vi kjørte hardt tempo, det ble varmt og godt, og det var vanvittig deilig med relativt jevnt og mykt underlag under føttene. Vi tok etterhvert igjen et annet taulag også – de hadde startet lenge før oss, men de var sjanseløse mot vår effektive trav. Hadde dette vært Alive, hadde vi nok vært nødt til å slakte å spise dem, da de ikke hadde livets rett. Vi, derimot, var en mager og sulten drapsmaskin. Vi kom oss til slutten av isen, gikk i sirkler litt for å samle opp tauet, og var fri til å gå ned den siste biten som vi ville.

Jeg må innrømme at jeg på dette punktet var så drit lei alt som het stein, tyngdekraft, knær, føtter, ankler, støvler, fjell og daler at jeg bare marsjerte på for å bli ferdig med det. Mens Jørn kom i prat med en av gurkeguidene, spratt jeg fra stein til stein i et litt for høyt tempo. Joda, jeg hadde selvfølgelig hørt det – det er på denne delen av turen som flest blir skadet. Man tror man er nede, selv om det er langt igjen. Man er sliten, lei, og blir lett litt uforsiktig. Og jeg tenkte på de tingene, men kroppen lystret ikke. “Ta sjansen”, så hjernen. Den ville ned. Legger og ankler begynte å få nok juling, så hvert steg fikk alarmsignalene til å gå av. Nok nå. Må hvile, må slutte å være i en natur som gjør det så krystallklart at den ikke ønsker meg der.
Det var en brukbar flokk av oss som tilsynelatende hadde omtrent samme tanker som meg. Vi var blandt de første som kom ned mot plassen hvor bussene sto, og jeg fulgte på når vi i den siste bakken tok den litt kjappere isveien nedover, istedenfor å gå litt rundt på stein. Brått sto jeg blandt bussene og var ferdig. Fremme. Fantastisk herlig at den vonde, lange turen var historie. Jeg overlevde, og det skulle feires med triumferende pissing. Jeg gikk litt ut i terrenget og beriket naturen, ga av meg selv. Jeg kunne hoppet på den første bussen som kjørte avgårde, men bestemte meg for å vente på Jørn, som fortsatt holdt sammen med guiden og tok den litt lengre veien rundt. Når de kom frem, forklarte han hvorfor – isveien vi hadde tatt var ikke spesielt solid, og med litt uflaks kunne vi lett ha falt millioner av meter gjennom isen til en nesten sikker død. Haha, der fikk de den, det skulle de ha fortalt oss før. Vi er tross alt byfolk på tur. Gøy på landet osv.

Vi fikk vrengt oss ut av våre respektive seler, og satt oss på bussen. Vi var begge tilfredse med at våre forventninger var innfridd – Jørn hadde hatt en fantastisk tur, jeg var sliten av bedritent vær, fysisk anstrengelse og lite imponerende natur. Vi raidet lageret i sekken for digg og nøt bussturen tilbake til Lom.
Ettersom vi var tidlig tilbake, hadde vi en stor fordel – dusjkøene var ikke etablert enda. Antallet dusjer i forhold til antallet mennesker var ikke oppmuntrende, så etter å ha fått en pølse i kroppen ved ankomst, kastet vi fra oss ting, rev til oss en fersk underbukse og tilbehør, og spratt opp der dusjbodene sto på rekke. Etter noen minutter venting ble det min tur, og kun lurende leggkramper holdt meg fra å løpe inn. Det var ikke som dusjen hjemme, så man kunne velge – enten varmt vann, eller trykk. Ikke begge samtidig. Same shit, jeg gikk for varmt vann og nøt de 2-3 minuttene jeg hadde til rådighet til fulle. Fikk vasket skrotten og gnidd litt på såre muskler. Et kort øyeblikk med lykke, så var det ut igjen så nestemann fikk prøve. Jeg fikk på meg boxer’n og vi gikk ned til lavvoen for å skifte. Smertene var i aller høyeste grad til stede. Kneet mitt hadde fått mye juling på vei ned, og det var vanvittig vondt å prøve å komme inn og ut av klær. Jeg måtte dra det ut av buksene før dusjen, og da kjentes det ut som hele driten skulle falle av.

Når vi hadde fått på oss nye filler var det egentlig bare å komme seg opp i messeområdet og gjøre seg klar til å prate med kunder. Vi var klare med øl, og ølen var klar for oss. Det var selvfølgelig god stemning, da de aller fleste hadde kommet seg til toppen og ned igjen. De fleste tok gladelig imot en herlig, kald og sprudlende Aass pils (bare i tilfelle dette oppfattes som reklame – en diger FUCK YOU til norske lover på dette området) og pratet litt produkt med oss. En del av dem kjente vi godt, og noen av dem vi kun har snakket med via telefon kom for å hilse på. Veldig hyggelig, og forhåpentligvis litt nyttig også. Ølen fungerte godt etter anstrengelsen, og jeg innbiller meg at de fleste var rimelig kostnadseffektive i drift den kvelden. Vi liker å tro at vi bidro til mer enn bare litt buzz hos deltagerne.

Tiden kom for mer sceneshow, og vi satte oss for å spise på et langbord sammen med flere av de andre leverandørene. Selv om mange av oss driver med helt forskjellige ting, og noen er direkte konkurrenter, er det en god tone og stemningen var upåklagelig. Høvdingen for Atea tok etterhvert scenen og var sprudlene happy – dette hadde definitivt vært en suksess til tross for problemene med bilder på toppen. Vi hørte at tre personer var igjen på toppen enda (dette var ca. kl. 20:30 om kvelden), men at de ville bli bragt ned i trygghet snart – noen slitne knær og denslags, ikke noe mer dramatisk enn det. En annen hadde møtt en stein litt for hardt med ansiktet sitt. Sånt må man regne med når så mange mennesker gjør ting de ikke kan.
Snart tok en mann fra Guiness scenen og annonserte at vi hadde satt verdensrekord i antall mennesker som har kravlet seg opp på toppen av ett og samme digre fjell. 972 stykker kom til toppen, visstnok. Cool. Guiness-diplomer på gang senere. Moro. Følelsen var god, og selv om jeg fortsatt ikke var positiv til den type utflukter som dagen ble brukt på, er det en viss tilfredsstillelse i det å komme seg på toppen. Kan ikke nekte for det.

Etterhvert som vi drakk messeområdet tomt var det tid for å gå på pub. For meg, derimot, nærmet dagen seg slutten. Klokka begynte å nærme seg midnatt, og vi hadde blitt enige om at jeg skulle kjøre hjem på søndagen – ihvertfall første etappe. Da var det greit å stoppe etter 7-8 halvlitere med øl – er tross alt verken vant til drikking eller klatring. Kombinasjonen var sikkert ikke noe bedre.

Inne i lavvoen luktet det skikkelig fest, og jeg vil understreke at med min dårlige luktesans, skal det litt til før jeg merker noe som helst. Jeg ble møtt av en symfoni av kroppslukt, akkompagnert av et snorkekor med en kraft som fikk den harde bakken til å dirre. Jeje, fuck that, jeg er sliten og småfull, jeg sover uansett. Det kostet 2-3 kramper å komme seg inn i soveposen, og jeg slet for å finne en god stilling på det smale liggeunderlaget, men søvnen kom snart og tok meg.

Jeg våknet en stund senere av at jeg måtte pisse. Hvem ville ha gjettet det? Jørn var tydeligvis på plass ved siden av meg, da han snorket i duett med en eller annen som lå litt bortenfor oss. Det hele var underlig musikalsk. Jørn tok seg av grunntemaet, de dype tonene, mens han andre eksperimenterte med temaet og sprudlet som en leken bekk. Hadde jeg hatt batteri på mobilen skulle jeg ha tatt det opp. Men det hadde jeg ikke – det jeg hadde var en full blære, og fem minutter til friheten. På tide med aksjon.

Jeg var fortsatt noget påvirket av alkohol der jeg danset mot utgangen på lavvoen. Det er mulig jeg sparket til noen, ikke vet jeg. Ut kom jeg, og dasskøen var der, om enn ikke lenger enn at jeg kunne holde meg. Den gikk fort unna. Folk satt fortsatt ute og skravlet og drakk. God stemning. Når jeg hadde gjort mitt fornødne, gikk jeg ut av dassen igjen, og det første jeg så var en zombie som kom mot meg. En kar i underbuksa, blendet av flomlyset på toppen av WC-greia, holdt seg for øynene og snublet i pallen som var brukt som provisorisk trapp. Godt å se at det er folk som har det mye, mye verre enn meg. Ikke det at jeg hadde det fælt, altså. Jeg liker bare å se uskyldige lide. Neida. Joda. Vi får se.

Inngangsprisen til soveposen er redusert til én krampe, og jeg innbiller at jeg ser litt ut som en reke der jeg vrir meg rundt for å prøve å komme i en stilling der jeg får strukket lårmuskelen til å slutte å drite seg ut. Jeg sovner, kanskje. Det føles bare som om jeg ligger på betong og stirrer i taket.

Etterhvert våkner jeg igjen. Det er bråk. Bare en stakkar som har gått på trynet like ved. Fortsatt mørkt, fortsatt natt. Det er vanskelig å retningsbestemme lyd inne i soveposen, så jeg stikker trynet ut. Det virker som om noen har trynet like ved Jørn, og nå prater usammenhengende mens han småler. Brått ser Jørn ut til å våkne, han reiser seg halvveis opp og går ut drithardt; “FAEN, HVORFOR I HELVETE DRIVER DU Å SNAKKER MED MEG A!?!?”. Den besøkende ler, reiser seg og snubler videre, og Jørn forsvinner inn i koma igjen. Jeg har nevnt situasjonen senere, og han kan ikke huske at det har skjedd.

Jeg legger meg nedpå for å liksomsove litt til, men bakken er nådeløs, og hvis jeg sover, er det ikke bra. En sliten kropp vrir og vender på seg for å bli komfortabel. Helvete som dette suger. Klokka blir etterhvert 0630, og de som skal til Stavanger og Haugesund blir bedt om å komme seg opp for å rekke avmarsj. De finner ut at den beste måten å stå opp på er ved å bråke mest mulig, så det blir ikke noe mer søvn. Jørn foreslår at vi står opp og drar. Jeg er lett å overtale. Bilen hans er en million ganger mer komfortabel enn dette helvetes underlaget. Vi pakker sammen og overser lett frokosten i messeområdet. Vi er road warriors. Vi lever av det ferden gir oss. Pølse på bensinstasjon og denslags. Bilen var heldigvis såpass god å sitte i at den klarte å dempe det faktum at jeg hadde vondt OVERALT til en viss grad.

Det å komme hjem var vanvittig deilig. Jeg fikk meg en skikkelig dusj og kost meg litt med Siv og Heidi. Skittent tøy med skummel lukt ble lagt til vask. Pizza ble etterhvert ordnet. Den ble fortært i sofaen. Jeg var tilbake i mitt rette element.

Noen dager senere var Jørn hos Atea på en greie, og der møtte han en av de andre leverandørene som vi har en del kontakt med, og som vi hang med oppe i Lom. Han fortalte at de også skulle hjem tidlig på søndagen, så han hadde vært fornuftig og gått fra puben kl. 0030 for å få litt søvn og hvile. I åpningen til lavvoen møtte han dog en flaske whiskey som lurte på om han ville bli med ut på plenen, så da fikk han først lagt seg – skikkelig dritings – kl. 0330. Noen hadde nok en dårligere søndag enn oss.

Til alle dere som mener jeg er negativ til naturopplevelser bare for å være tøff, eller fordi jeg ikke har forsøkt det, eller fordi jeg er en dass; Jeg kan betrygge dere med at jeg fortsatt er negativ. Og det kommer jeg til å fortsette å være, selv om det finnes landskap som er bedre live enn på bilder. Dere skal få lov til å være ute i fjell og mark, i skogen, i elva så mye dere vil for meg. Jeg er i sofaen og passer på TVen.

Dødsstraff, islamofobi og terror

Har ikke blogget på en stund, men nå er det på tide å pisse litt i brønnen igjen. Skal vel litt til å bli landets minst populære menneske for tiden, men jeg kan jo satse på andreplassen.

Alle vet hva dette gjelder: En gal ekstremist detonerte en bombe i regjeringskvartalet og skøyt folk på kaldeste vis på AUF-samlingen på Utøya. Jeg er direkte imponert hvis noen ikke har fått med seg dette i skrekkelig detalj. Det har vært overalt, 24 timer i døgnet, siden det skjedde. Anders Behring Breivik (heretter ABB) tar sin plass i historiebøkene ved siden av Vidkun Quisling, Arne Treholt (enn så lenge) og Tommy Steine. En grusom massakre – intet mindre enn en nasjonal tragedie. Det tipper jeg de fleste av oss er enige om.

(MERK: Etter noen kommentarer, vil jeg påpeke at det å inkludere Tommy Steine i samme bås som ABB, Quisling og Treholt er en såkalt flåsete kommentar. Det er noen av dem på denne bloggen, om ikke i akkurat dette innlegget. At JEG liker Steine like lite som de andre nevnte, betyr ikke at han bør rangeres som en landsforræder. Enda.)

I ettertid har Norge stått frem fra sin beste side. Det er i hvert fall det Norge gjør sitt aller beste for å si fra om. Vi står sammen! Sjekk VI er fulle av kjærlighet, a! Ingen skal slå vårt BADASS blomsterhav!

På generelt grunnlag, lenge før denne tragedien, var jeg ganske kvalm av den norske selvgodheten. Jeg skal ikke gi Gro skylda for hele greia, men hun satt egentlig ganske greit ord på ting – “Det er typisk norsk å være god”. Jepp, vi er nemlig bedre enn de andre. Husker dere 9/11? George W. Bush – “We’re gonna hunt you down”. Norge, 22/7? Jens Stoltenberg – “Svaret er enda mer demokrati, mer åpenhet”. Jess. Vi er bedre mennesker. Vi er et lite land, men hvis bare alle de store landene hadde sett på oss, så hadde det vært fred i verden!

Glemt er politikere som tar bilde av folk i dusjen, monstermaster og oljefondet. Vi er de nye blomsterbarna. Norge er verdens hippie, bare nydusjet og i moderne klær. Vi vet best. Hei, stormakter, kom hit og lær. Peace and love.

På twitter og andre sosiale medier går folk nesten over lik for å fremstå som de største menneskene. Vi vender det andre kinnet til og blir helt varme inne i oss når vi får høre på nyhetene at utlendingene synes vi bare er SÅÅÅ supre. Yes! Og så alle de som mistenkte muslimer til å begynne med! Ha! In your face, rasister! Og regjeringen, hvordan de har håndtert dette! Utrolig bra! Og vi vil ikke ha dødsstraff for svinet, for vi er de mest siviliserte EVER! Norge er Jesus i nasjonsform.

De fleste synes dette er kjempebra, skal man tro Facebook-gruppene og sidene som dominerer alt som er. Akkurat som når pelsdyr led, Maria Amelie ble utvist og talløse andre eksempler. Jeg har ofte lurt på hvor dypt det egentlig stikker for det store flertall. Mye er nok tilbake til normalt i løpet av et par uker. Frem til da må jeg finne meg i å være veldig annerledes.

Dødsstraff

Som en på twitter sa – “De som ønsker å endre loven så ABB kan få dødsstraff, har faktisk ikke skjønt NOEN ting”. Ok, hva med meg som alltid har vært for det?

“Oi”, sier den sjokkerte leser, “er han det? Og jeg som trodde han var for en sivilisert rettsstat! Så forfederlig!” – det neste man hører er et “klikk” i det vinduet blir lukket og bloggen mister enda en av sine få lesere.

Ja, jeg er for dødsstraff i veldig spesielle tilfeller. Kan det bevises bortenfor enhver tvil at et menneske har krysset en viss grense (jeg vil nødig alene definere den grensa, men ett sted går den), så fortjener det mennesket ikke å leve på mine skattepenger i et komfortabelt fengsel i noen år for så å gå fri pga. god oppførsel. Voldtekt og drap på barn er et område som er på vei inn i dette territoriet. Massedrap også. Forræderi. Jeg synes det var riktig at Quisling ble skutt i sin tid. Så ja, på ett eller annet punkt mener jeg at de straffene vi har i Norge ikke er strenge nok. En del er bekymret for at vi ville slutte å være en rettsstat dersom vi innførte dødsstraff. Dette er jeg åpenbart ikke enig i – rettsvesenet ville fungert som nå, men med et ekstra straffalternativ i ekstreme saker. Jeg snakker ikke om en usivilisert øye-for-øye-praksis. Jeg vet anti-dødsstraff-forkjemperne mener at alle som er uenige med dem er primitive barbarer. Det er nemlig greit å sette folk i bås når man er på den siden.

For de av dere som har overlevd frem til nå, vil jeg dog påpeke følgende punkter:

- Nye lover kan ikke innføres med tilbakevirkende kraft. Om vi så hadde innført dødsstraff, kunne ikke det ramme ABB. Dette er jeg klar over og støtter fullt ut.

- Dødsstraff er en meget endelig greie. Jeg ville derfor ha krevd ekstrem sikkerhet for at den dømte var skyldig bortenfor enhver tvil.

- Jeg har ingen tro på at det er realistisk at Norge kommer til å innføre dødsstraff i min levetid, eller noensinne. Jeg er klar over at jeg er i et forsvinnende mindretall.

Fortjener ABB å dø for det han har gjort? Jeg mener ja, men det kan ikke skje fra statlig hold. Kommer jeg til å gjøre noe med det? Selvfølgelig ikke. Blir jeg overrasket om noen tar initiativ og knerter ham i fengselet? Næh.

Islamofobi

Dette er ikke noe begrep som har blitt født i forbindelse med terroren fra ABB, selvfølgelig, men det er i vinden som aldri før. En del medier, både i Norge og utlandet, var raskt frempå med å spørre om det kunne være muslimer som sto bak – også etter at Utøya-angrepet ble linket til eksplosjonen. Så kom det frem at en norsk, blond nordmann sto bak, og da løp rasistene og gjemte seg, mens deres motstandere hoppet frem og proklamerte en evig seier for antirasismen og at muslimer aldri er farlig og at “The Religion of Peace” er uskyldig for alltid.

Islamofobi betyr rett og slekt “Irrasjonell frykt for Islam”. Det finnes helt sikkert en del mennesker som har det. Men jeg vil påstå at det også er mengder av grunner for helt rasjonell skepsis til Islam. Dette handler ikke om rasisme, som er en ganske primitiv overbevisning om en forgrening av geners fortreffelig over en annen. Det handler heller ikke om individuelle muslimer, som er mennesker helt på linje med oss fantastiske nordmenn. Dette handler om radikal islam, om fanatikere som setter religion foran nasjonale lover, som praktiserer jihad, og som er en reell fare for verden – om enn i relativt små doser.

Som ateist er jeg nemlig sterk motstander av religiøse mennesker som lager lover og regler for andre basert på irrasjonelle dogmer og primitive ørkenmyter. Islam er en av de største synderne her, sammen med den katolske kirke. De har et kvinnesyn fra middelalderen, hvor det er helt greit for en far eller bror å kaste syre i ansiktet på eller drepe sin datter/søster fordi de ikke liker hvem hun henger sammen med. Homofile er fritt vilt. Menneskeliv er lite verdt målt opp mot profeten.

Nei, det som skjedde i Oslo og på Utøya hadde ikke noe med Islam eller muslimer å gjøre – bortsett fra at det kom fra motsatt side av spekteret, da ABB forsøkte å ramme de som han mente har drevet med masseimport av muslimer. Det er ingenting som peker på at Al-Qaida hadde betalt ham eller noe sånt. Kun 9 mennesker ble drept og 30 skadd av islamister fredag 23/7 – i Nigeria og Pakistan. Dette har vi naturligvis ikke hørt noe om her hjemme, da nyhetene har handlet om vår egen tragedie 24/7. Og det er greit. Men det går knapt en dag ute i verden uten at islamister dreper noen i terrorhandlinger. Sjekk denne listen for en viss oversikt. Jepp, den siden er også drevet av folk som er ganske langt ute på anti-islam-vingen, men det skal ikke mer enn et Google-søk til for å bekrefte at hvert punkt på lista er reelt. Radikal Islam ER et problem. Ikke i særlig grad her hjemme, men det kan bli det hvis vi fortsetter vår skinnhellige vandring mot Kardemommeland og er helt blinde for hva ekstrem fanatisme kan føre til.

Jens

Det er sikkert ingen hemmelighet at jeg ikke er noen fan av Jens Stoltenberg og hans partifeller i AP. Jeg kan også si at jeg helt ærlig tror at det som (vanligvis) foregår på Utøya under AUF-samlingene ikke er så mange hakk fra hjernevasking. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg synes at noen av dem fortjente det som har skjedd, langt ifra. Politiske motstandere har livets rett og skal få kjempe for sin sak. Selv om jeg ikke synes at en opptelling av rasshøl alltid er riktig måte å bestemme retning for landet, er jeg faktisk for demokrati og menneskerettigheter. Så er det sagt.

Men jeg synes det blir litt mye av det gode når folk stresser om kapp for å lovprise Jensemann, regjeringen, konge- og kronprinspar osv. Jada, Jens har taklet det bra. Han dukket etterhvert opp fra bunkeren sin og har holdt noen gode taler, og har virket samlende. Men har han egentlig gjort noe som ikke alle andre i hans posisjon også ville ha gjort? Hvis det hadde vært Erna eller Siv eller Liv-Signe som var statsminister, tror du ikke de ville gjort akkurat de samme tingene? Hvis ikke, tenk gjennom dine egne fordommer. De har gjort det som er nødvendig, de har hatt bøttevis av rådgivere og taleskrivere som har sørget for at de riktige tingene har blitt sagt og gjort. Jeg tviler ikke et sekund på at Jens var oppriktig der han gråtkvalt fortalte om forholdet til flere av de døde under minnestunden, men jeg tviler heller ikke et sekund på at det i bakhuet på dem svømmer et lite ord. “Valgkamp”. Og de vil gjøre sitt beste for å bruke dette, og samtidig få det til å fremstå som at de ikke tenker på det i det hele tatt. Martin Kolberg er en kald fyr som garantert har ting på gang. Jepp, jeg er kynisk som bare faen, men jeg kan love deg at det er han og hans folk også.

Nå som Jens seiler opp til å bli den neste paven glemmer vi vel lett monstermaster og en liten episode der han ba Hans Majestet Kong Harald holde seg unna når medaljer skulle deles ut til soldater som hadde kjempet for sitt land for noen måneder tilbake. Det er kanskje en klisje, men soldatene går i krigen for “konge og fedreland”, ikke for “Jens og Arbeiderpartiet”. De som nå plutselig fremhever ham som den sterke lederen som gjør alt rett og står som et symbol på vårt perfekte folk, har imponerende dårlig hukommelse.

Norge

Vi har fått høre både at “Dette kommer til å forandre Norge for alltid!” og at “Vi skal ikke la dette forandre Norge!” en del i det siste. Nå skal vi nemlig få mer demokrati, hva det nå enn betyr i praksis. Kanskje vi skal stemme oftere?

Fakta er vel dessverre det at nå og i en tid fremover, vil media, Facebook og lignende domineres av “Feel the love”-folkene som vil stå sammen og synge Kumbaya. De som rett etter eksplosjonen i Oslo hetset utlendinger ligger lavt og er ikke en del av Perfekte Norge. I Perfekte Norge står vi med rosene – Arbeiderpartiets symbol – hevet og smiler selvgode, vel vitende om at andre land skulle ønske DE fikk sine egne psyko-terror-angrep sånn at de også kunne bli Perfekte som oss.

Jeg skal gi meg nå. Jeg vet jeg får en del pepper for dette, og en del av det er sikkert fortjent. Skal dere være skremt fordi en av deres landsmenn ikke tar avstand fra absolutt alt ABB sto for? Kanskje. Hitler var en forferdelig type, som sto bak grusomheter som hadde vært vanskelig å fatte om de ikke var en del av vår historie. Likevel gjorde han og nazistene noen gode ting midt oppe i all ondskapen. Eller skal vi kanskje alle sammen begynne å hate motorveier fordi nazistene var gode på infrastruktur?

DLD–Høyre svarer, da kan ikke jeg være dårligere

Høyre – partiet, ikke stortingsgruppa – svarte på min mail med følgende lite imponerende sammenkok:

Hei og takk for e-posten som gir mulighet til å utdype litt i en sak som engasjerer.

Høyre og Arbeiderpartiet inngikk i går inngått avtale som styrker personvernet og legger til rette for mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Avtalen sikrer et nasjonalt lovverk om lagring og sletting av elektroniske trafikkdata som er innenfor rammene av EUs datalagringsdirektiv.

Avtalen ivaretar og styrker personvernet på en rekke viktige samfunnsområder. Blant annet gjennom at plikt til logging og retten til innsyn i egen logg skal være et bærende prinsipp for alle større offentlige og private registre.
Endringene som følger av avtalen er viktige bidrag for å ivareta personvernet bedre enn i dag. Samtidig sikrer det at norsk politi får nødvendige verktøy for å etterforske, oppklare og straffeforfølge alvorlige straffbare forhold, som terrorhandlinger og organisert kriminalitet. Trafikkdata som sier noe om hvem som har kommunisert med hvem, hvor kommunikasjonen har funnet sted, når og hvordan skal heretter lagres. Det er viktig å understreke at innholdet i kommunikasjonen ikke lagres.

Det nye lovverket vil skjerpe plikten til å slette trafikkdata, når lagringsperioden er utløpt. Partene er enige om at det er ekomtilbyderne selv som skal ha ansvar for lagringen, og innfører en rekke krav for å styrke sikkerheten ved lagring av data. Det innføres blant annet konsesjonsplikt for tilbydere av elektronisk kommunikasjon, og det stilles krav til autorisering av personell som skal håndtere data som faller under lagringsplikten. Det innføres lukket lagring og det skal utarbeides forskriftsbestemmelser for kryptering.

Den enkeltes trygghet, rettssikkerhet og personvern blir også sikret gjennom innføring av nye og strenge regler for behandling av trafikkdata. Lagringstiden blir 6 måneder og det stilles krav om at utlevering av trafikkdata avgjøres av domstolen i hvert enkelt tilfelle. Strafferammekrav -normalt 4 års strafferamme- sikrer at innhenting av data bare kan skje i forbindelse med etterforskning av alvorlig kriminalitet.

Det kreves at enhver bruk av trafikkdata skal kunne spores Det er også enighet om behovet for at Datatilsynet styrker sitt tilsyn med ekomtilbydere og justissektoren, særlig med hensyn til overholdelse av sletteplikt, lagringstid og sikring av lagrede data. Gjennom endringer i straffeprosessloven styrkes pressens kildevern. I tillegg skjerpes taushetsplikten for alle ansatte ved advokatkontor

I dag lagres trafikkdata i enkelte tilfeller uten lovhjemmel, ofte i for kort tid og i blant lengre enn tillatt. Trafikkdata fra elektronisk kommunikasjon vil heretter gå fra å bli lagret kun av kommersielle hensyn (fakturering) til også å lagres av samfunnsmessige hensyn (kriminalitetsbekjempelse).

Avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre styrker den enkeltes personvern og rettssikkerhet. Samtidig får Norge et lovverk som vil være et viktig bidrag i kampen mot alvorlig kriminalitet.

Du kan lese mer utførlig om dette på nettsidene våre her: http://www.hoyre.no/www/aktuelt/nyheter_fra_hoyre/H%C3%B8yre+har+f%C3%A5tt+betydelig+gjennomslag+i+forhandlingene+om+DLD.d25-TwtbS00.ips

Dette ble kanskje litt langt og ikke helt hva du ønsket, men i allefall litt utdypende håper jeg.

mvh
Rune A Hansen

Selveste Rune A Hansen er sikkert en ærlig sliter som mener det godt. Å få servert det som i praksis er en pressemelding med de samme slitne, tilbakeviste påstandene på nytt er dessverre særdeles lite imponerende. Siden de ser ut til å ha svaret på alt bestemte jeg meg derfor til å komme med noen av de spørsmålene jeg virkelig lurer på. De tingene de åpenbart overser og ignorerer for å få gjennomslag for tullet. Sakelighetsnivået ble ikke noe særlig bedre totalt sett, men jeg mener fortsatt at de fortjener hvert ord:

(Mail begynner)

Takk for svar.

Du har rett i en ting – selv om dette var utdypende, var det ikke noe nytt, og langt fra hva jeg håpet på. Jeg vil kalle det lite tilfredsstillende i forhold til de grove feilene dere her gjør. For all del, jeg har ingen illusjoner om at dere kommer til å forandre noe som helst på grunn av meg. Jeg ønsker kun å dokumentere at det dere gjør er feil, sånn at dere har et grunnlag for å forstå hvorfor mange av deres mest lojale medlemmer nå melder seg ut av partiet, og hvorfor dere mister mange stemmer ved valg og meningsmålinger. Når jeg kaller dette for et svik og stortingsgruppa for en skam, er det ikke for å være flåsete og hysterisk – hadde det vært sterkere ord jeg kunne ha brukt uten å bli helt useriøs ville jeg ha brukt dem.

Jeg forstår selvfølgelig at dere lever i en annen verden enn meg. I min verden har fakta en egen verdi. Prinsipper er ikke noe man overser når de ikke måtte passe inn. Det finnes noen absolutte sannheter som ikke kan forhandles bort, og det finnes en grense for hva man kan akseptere av feighet og forkastelig oppførsel. Alle disse punktene strider dere med her.

Arbeiderpartiet og Høyre er stadig frempå og forsøker å mate oss løgnen om at innføring av dette direktivet vil styrke vårt personvern. Ettersom dette beviselig er feil, har jeg noen konkrete spørsmål som jeg lurer på om partiet Høyre er i stand til å svare ærlig på. Jeg forventer ikke Ja/Nei-svar, men jeg ønsker meg heller ikke politiker-svar som legger ut om alt annet enn det jeg faktisk spør om. Hvis dere har tenkt til å svare meg på denne forespørselen, ber jeg om at dere gjør det punktvis, konkret, og holder dere til poenget. Dere er tydeligvis ikke i stand til å se forbi deres egne pressemeldinger og propaganda, og da må man gå detaljert til verks for å avklare hva dere virkelig står for, om noe.

1. I partiet Høyres prinsipprogram, vedtatt på landsmøtet i Oslo i April 2008 (Ref 1), åpner prinsippene som følger:

“Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket. Hver enkelt skal ha størst mulig frihet til og ansvar for å forme sitt eget liv og sin egen fremtid basert på respekt for andre og for fellesskapet”

Samtidig vet vi at rettsstaten Norge bygger på prinsippet om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Å lagre hvor man befinner seg (mobiltelefon) og hvem man kommuniserer med (mobil og internet) snur begge prinsipper på hodet. Her skal man lagre informasjon om alle i tilfelle noen skulle komme til å begå en kriminell handling. Potensielt meget sensitiv informasjon om hver eneste borger i landet skal lagres. Uansett hvordan dere prøver å vri dere unna dette, er det et ubestridelig faktum at direktivet er diametralt motsatt disse prinsippene. Hvordan kan dere forsvare at dere svikter to så viktige prinsipper?

2. Høyre slår seg på brystet og skryter av hvor fantastisk umulig det skal være å få tak i informasjonen som blir logget om den enkelte. I forrige mail kom jeg med et høyst aktuelt eksempel som viste at dette kan stå om liv. Dere er veldig stolte av kravet om autorisering av personell som skal ha tilgang til disse dataene. Når dagen kommer da en høyt betrodd, ærlig, pliktoppfyllende og autorisert ansatt hos en ekom-tilbyder får en telefon fra kona om at det står 4 stk 2 meter lange øst-europeere i stua med et jernrør og ønsker litt harmløs informasjon om et par utvalgte borgere – kommer Høyre da til å ta ansvar for at dere feilaktig trodde at man kunne sikre et slikt system mot menneskelig svikt og det ubestridelige faktum at hvis NOEN, NOENSINNE skal kunne få tilgang til informasjonen, så vil det også være en høyst reell mulighet for at informasjonen også kan komme på avveie?

3. Høyre har tradisjon for moderasjon når det gjelder skatter og avgifter, og har alltid vært særdeles flinke til å ta til orde mot urimelig press på enkeltpersoner i forhold til hva hver av oss må betale for. Dette hårreisende direktivet vil kreve store ressurser i form av penger, utstyr og tidsbruk hos tilbyderne som blir pålagt å overvåke statens tjenere. Uavhengig av om dette finansieres av statlige innskudd eller at ekom-tilbyderne må betale for det selv, krever det lite tankegang for å komme til konklusjonen at det er vi selv som betaler for privilegiet det er å få bli overvåket. Synes Høyre dette er rimelig og forenelig med deres øvrige skatte- og avgiftspolitikk?

4. Tyskland har historisk sett mye å skamme seg for, men i moderne tid er de et foregangsland på mange områder. Som et meget sentralt land i EU innførte også Tyskland direktivet, men det er senere blitt kjent grunnlovsstridig av en grunnlovsdomstol, nettopp på grunn av personvernet (Ref 2). Det samme her skjedd i Romania (Ref 3). Vi har selvfølgelig en annen grunnlov her i Norge, men mange jurister har påpekt at akkurat det samme er tilfelle her. Er Høyres holdning her at Høyre har rett og at juristene tar feil?

5. Advokatforeningen påpeker (Ref 4) noe av det samme som Romania var inne på – innføring av direktivet er sannsynligvis i strid med Menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og 10 (Ref 5). Er partiet Høyre av den oppfatning at behovet for overvåkning av presumptivt uskyldige er av høyere viktighet enn menneskerettskonvensjonen?

6. I April 2010 presenterte vår største nasjonale ekom-tilbyder Telenor sitt høringssvar til Samferdselsdepartementet (Ref 6). Blant mange knusende argumenter understreker de også det som var mitt hovedpoeng i forrige mail – det faktum at dette er trivielt å omgå. Det kreves så godt som ingen innsats fra en som ønsker å skjule sine spor for å sørge for at ingenting blir logget. Anerkjenner partiet Høyre at det er trivielt å omgå direktivet og sørge for at ingenting av kommunikasjonen man deltar i på internet blir logget?

7. Telenor viser også til (Ref 6) at det er trivielt å bryte seg inn på trådløse nettverk i løpet av minutter, og dermed misbruke andres nettverk, eller enda verre, plante falske bevis mot noen. Dette er et ubestridelig teknisk faktum. Anerkjenner partiet Høyre dette?

8. I Tyskland viser all mulig statistikk at man får minimal effekt av dette direktivet – godt innenfor det man kan se bort fra som statistiske avvik hvis det hele tatt går i positiv retning (Ref 7). Anerkjenner partiet Høyre at alle reelle data viser at direktivet ikke har noen effekt?

9. Gitt punkt 3, 6 og 7, kan dere svare et klart ja på at dere mener at dette er en forsvarlig bruk av våre skattepenger?

10. Noen av de beste fagmiljøene vi har på dette i landet – Telenor (ref 6 som over), Datatilsynet (Ref 8) og IKT-Norge (Ref 9) (blant mange andre) fraråder implementering av direktivet. Jeg har foreløpig ikke kommet over fagmiljøer som har uttalt seg positivt til dette, men vet ikke dette med sikkerhet. Kan dere bekrefte at partiet Høyre mener å vite bedre enn disse fagmiljøene?

11. Deres eget ungdomsparti går historisk nok sammen med ALLE de andre ungdomspartiene ut mot innføring av direktivet. Kjenner partiet Høyre til hemmelig informasjon om direktivet som ingen i ungdomspartiet vet om, slik at dere har grunnlag for å ignorere dem?

12. Dette direktivet er i stor grad et misfoster unnfanget i panikk etter terrorangrep i New York, Madrid og London. Til tross for at en samlet demokratisk verden var forferdet over at noe sånt kunne skje, var kritikken stor mot USA under Bush når de begynte å innføre skremmende tiltak for overvåkning og behandling av mistenkte uten siktelse eller hjemmel i loven for å arrestere både egne og andres borgere. Kamerat Jagland sørget for oppmerksomhet rundt Kinas totalitære metoder i forbindelse med utdelingen av den stadig mer surrealistiske fredsprisen. Ved å gi staten den makten dette direktivet innebærer, frykter mange at vi tar vårt første skritt mot en slik virkelighet. Kan partiet Høyre garantere at dette direktivet ikke vil utvides i fremtiden, og at borgerne kan føle seg trygge på at staten ALDRI vil bruke dataene på noen annen måte enn det som er forespeilet?

13. I forbindelse med WikiLeaks-problematikken er det blitt kjent at grupper som Anonymous (Ref 10) – store mengder med løst organiserte, kunnskapsrike aktivister på internet – jobber hardt og ulovlig for å kjempe mot bl.a. den typen overgrep fra myndighetene som dette direktivet representerer. Dersom dette i fremtiden skulle føre til at de bryter seg inn i disse fantastiske systemene dere krever men som er ganske urealistisk i virkeligheten og lekker informasjon som fører til at liv går tapt, karrierer blir avsluttet, hemmeligheter avslørt eller andre meget uønskede situasjoner, vil partiet Høyre ta ansvar for at dere tok feil når dere mente at dere hadde sikret data godt nok gjennom spillet for galleriet som dere nå refererer til som forhandlinger?

14. Når dere innser hva for en grov feil dere har gjort, og at uopprettelig skade allerede er skjedd på menneskeliv og eiendom, vil dere ta ansvar for deres handlinger, trekke dere fra stortinget og partiet, og la historiebøkene huske dere med skam? Eller vil dere fortsatt prøve å overbevise oss om at dere trodde dere gjorde det rette, og at dere ikke forsto at de massive protestene fra de som faktisk har satt seg inn i saken og har grunnlag for å uttale seg faktisk var mer enn bare grunnløst hysteri?

15. En kommentar på bloggen til en av deres representanter (Arve Kambe, Ref 11) foreslår (sarkastisk/humoristisk) sitat: “Jeg synes det er vel så viktig at vi har kameraer i alle rom i Arve Kambes hjem, slik at når det skjer en forbrytelse der, så kan politiet raskt finne ut hvem det er. Bare politiet og en håndfull andre utnevnt av Staten vil kunne ha tilgang til materialet, så det er ingen grunn til å frykte personvernet i denne saken.” Anerkjenner partiet Høyre at problemstillingen med overvåkning lett kan utvides dersom feil krefter gradvis innfører verre og verre tiltak? Mener partiet Høyre å kjenne til en absolutt moralsk grense for hvor langt dette skal kunne gå, og kan dere garantere at vi ikke kommer til å krysse denne grensa i fremtiden?

16. I det øyeblikket AP bestemmer seg for at det ikke bare er straffesaker med strafferamme på 4+ år som skal kunne føre til oppslag i databasen, men også mistanke om svart arbeid, trygdesvindel, ulovlig fildeling, illojalitet mot Partiet og/eller LO eller andre ting, kan partiet Høyre garantere at dere vil være i en posisjon til å forhindre dette? Eller mener dere kanskje å vite at Arbeiderpartiet aldri kunne finne på å gjøre noe sånt?

17. Historien har vist at det er skjedd justismord i Norge opptil flere ganger, sannsynligvis flere enn vi er klar over. Et system bygget av mennesker vil alltid ha et potensiale for menneskelig svikt. Selv om man skulle få til et utopisk system der kun de som skulle ha tilgang til dataene fikk det, så kommer også dataene fra et sted. Teknisk personell hos ekom-leverandørene vil nødvendigvis ha tilgang til epost-servere og lignende, og være i en posisjon til å plante falske bevis eller endre informasjon på et punkt i nettverket som fører til at denne feilaktige informasjonen så havner i de krypterte loggene. Jeg vil ikke ta stilling til eksempelvis Treholt-saken, men der er det mange som mener å kunne påvise bevisforfalskning. Å gjøre denne typen forfalskning elektronisk/digitalt er enklere enn man skulle tro, og skremmende lett for kyndige personer med tilgang på feil sted i nettverket. Som i punkt 2 trenger vi ikke engang å vurdere utro tjenere – alt man trenger er litt god, gammeldags utpressing for å få det som man vil. Er partiet Høyre komfortable med hvor lett det er å forfalske informasjonen som blir loggført i henhold til direktivet?

18. Er dere i det hele tatt i stand til å innrømme at det finnes negative sider med dette direktivet, og at dere kan gjøre en feilvurdering når dere velger å overse disse?

19. Det er velkjent at dette direktivet ER blitt misbrukt i flere land (Ref 12). Kan partiet Høyre garantere at dette ikke kan skje i Norge?

20. Anerkjenner partiet Høyre at for eksempel en advokat med uærlige hensikter kan prioritere egen agenda foran taushetsplikten? Er dere innforstått med konsekvensene dette kan ha for den som blir overvåket?

21. Alle problemene med direktivet har ført til at EU skal ha en ny evaluering i ikke altfor fjern fremtid. Sverige og England har utsatt innføringen av direktivet som følge av dette. Kan partiet Høyre komme med argumenter (gode eller de dere vanligvis bruker i denne saken) for at ikke også Norge kan vente med å innføre dette til vi ser resultatene av EUs evalueringsprosess?

22. Gitt at politiet ikke har ressurser til å oppklare saker der de f.eks. kommer til et åsted hvor gjerningsmannen sitter ruset i en stjålet bil, klar til å sendes i fengsel, kan partiet Høyre redegjøre for hvorfor denne massive utgiften er den beste måten å gi nasjonens innbyggere troen på at de blir beskyttet og at de skyldige får sin straff? Kan vi ha forventninger om at den automatiske henleggelsen pg.a. “bevisets stilling” noen få uker etter anmeldelse – i saker hvor gjerningsmannen er kjent og beviselig skyldig – vil forsvinne når politiet får tilgang til denne livsviktige informasjonen?

23. Som demonstrert og dokumentert tidligere er det trivielt å omgå dette direktivet, og å kommunisere med andre gjennom for eksempel krypterte VPN-tuneller ut av Europa. Kriminelle er smarte nok til å benytte seg av dette i den grad de i det hele tatt bruker nettet for kommunikasjon og planlegging. De man står igjen med da, er presumptivt lovlydige borgere som det forhåpentlig aldri er grunn til å reise noen sak mot. Hvor går partiet Høyres grense for å mene at dette har vært en suksess i forhold til ressurser brukt, prinsipper brutt og velgere frastøtt?

24. Mange – meg selv inkludert – vil gjøre det vi kan for å informere alle som kan krype og gå her i landet om hvordan man unngår denne overvåkningen med enkle grep. Vi vil sørge for at de som ikke ønsker at staten og politiet skal ha innsikt og tilgang til deres privatliv med enkle midler kan beskytte seg mot overgrepet dette er. Dette kan knapt kalles sivil ulydighet, da det på ingen måte er lovstridig. Hva mener partiet Høyre om denne aktiviteten?

25. Telenor påpeker i sitt høringssvar (Ref 6) at dette vil innebære at brukere som ikke ønsker å bli overvåket for eksempel kan foretrekke å bruke nettjenester som Skype for å ringe, fremfor mobiltelefonen sin. Norske myndigheter kan ikke pålegge utenlandske selskaper å følge norsk lov i forbindelse med maktmisbruket vi snakker om her – de vil bl.a. ikke måtte investere i dyr logging og arkivering. Dette vil føre til et stort konkurransefortrinn for utenlandske selskaper som tilbyr tjenester hvor som helst så lenge man har en internet-forbindelse, og direkte gå utover konkurransemuligheten til norsk næringsliv innenfor ekom-sektoren. Er dette en utvikling Høyre med god samvittighet kan stå for å ha innført?

Det får holde for denne gang – dette er selvfølgelig ikke noen endelig liste over alle argumentene mot DLD, men hvis dere kan komme med konkrete svar på disse spørsmålene, skal jeg i det minste sette pris på at dere står for deres feil.

Vi vet alle at riksklovn Storberget og politiet vil bruke første anledning til å erklære dette som en suksess. De vil finne en sak der noen blir dømt for noe halvalvorlig, grave frem litt kommunikasjonsdata, og fremstille det som at vi aldri hadde fått tatt svinet om det ikke var for datalagringsdirektivet. Alle vi som er opptatt av dette vil selvfølgelig se rett igjennom det, men det vil ikke hjelpe, for de eneste som kunne ha hjulpet oss – partiet Høyre – dro ned buksa vår og bøyde oss over bordet og viste oss hva de mener om våre og sine egne prinsipper.

For å unngå ev. misforståelser – den noe roligere tonen i denne henvendelsen betyr ikke at jeg på noe som helst nivå aksepterer deres svik. Erna Solberg – du er en Quisling mot ditt parti, dine velgere, din nasjon og demokratiet som institusjon. Stortingsgruppa – dere er en gjeng med svikere som ikke fortjener å tjenestegjøre i vårt lands nasjonalforsamling etter det dere er i ferd med å gjøre. Torbjørn Røe Isaksen og de andre som kjempet mot skal ha ære for at de forsøkte, men når han blir stablet opp for å forsvare dette overgrepet mot et fritt samfunn minner det mest om dominanse-konsepter fra syk, syk porno som de fleste av oss vil holde oss langt unna. Jeg gjentar – dere er en skam for partiet, deres velgere og nasjonen. Jeg gråter blod for meg selv og alle andre dere har dolket i ryggen. Dette er sånt vi har blitt vant til fra AP og Stalins utenomekteskapelige sønn Martin Kolberg, men når Høyre hopper til sengs med dem istedenfor å fungere som et skinnende fyrtårn som lyser opp når det er som mørkest, minner det mest om en skikkelig dårlig skrekkfilm. Fy skam, Høyres stortingsgruppe. Vi er mange som aldri vil glemme. Vi er mange som aldri vil tilgi. Dere kan lese om det i den private eposten vår om noen år når dette har gått helt ut av kontroll.

Jeg håper virkelig dere får smake alle vonde konsekvenser av den astronomiske feilen dere er i ferd med å begå. Det hadde vært nærliggende å be dere brenne i helvete, men som ateist tror jeg ikke på den slags.

Rune Jacobsen

Referanser:

1: http://www.hoyre.no/www/politikk/hoyres_programmer/H%C3%B8yres+prinsipprogram.d25-TwdrWW3.ips

2: http://www.abcnyheter.no/nyheter/teknologi/100302/datalagringsdirektiv-avvist-av-tysk-domstol

3: http://www.datatilsynet.no/templates/Page____3241.aspx

4: http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/DLD-direktivet-strider-mot-EMK/

5: http://www.uhuru.biz/?p=25

6: http://www.regjeringen.no/pages/2281080/Telenor.pdf

7: http://www.nationen.no/2011/02/08/nyheter/eu/datalagring/datalagringsdirektivet/eu-direktiv/6436931/

8: http://www.datatilsynet.no/templates/Page____3376.aspx

9: http://www.digi.no/866258/hvem-skal-betale-for-dld-lagringen

10: http://en.wikipedia.org/wiki/Anonymous_(group)

11: http://arvekambe.blogspot.com/2011/03/hvorfor-ja-til-datalagringsdirektivet.html

12: http://www.lmd.no/index.php?article=12347

Band of Folk som er på hils

(OBS: Dette er veldig langt, og kun for spesielt interesserte. Du er herved advart)

Vi så nylig “The Pacific” hjemme – lillebroren til “Band of Brothers”. Begge er fantastiske TV-serier som gir innblikk i opplevelsene til noen få grupperinger av amerikanske soldater under andre verdenskrig. Absolutt verdt å se i BluRay-utgave på stor skjerm og med slemt lydanlegg. Dette er ikke et forsøk på å romantisere krig. Du får den brutale virkeligheten i overkommelige doser. Veldig, veldig bra, og selv om du på ingen måte får hele bildet på hva andre verdenskrig gikk ut på, bør du om ikke annet sitte igjen med en sinnsyk respekt for soldater sendt ut av landet sitt for å kjempe i en konflikt de selv sannsynligvis bidro fint lite til å starte. Jepp, den siste der er retta mot dere, fredselskende hippier som synes krig og fred og sånt er dumt, mens dere sitter komfortabelt hjemme i stua og synes NATO er feil og at våre soldater i Afghanistan er overgripere som bare er med fordi de får tenning av å forårsake lidelse.

Min egen militære karriere kan selvfølgelig ikke måle seg med noe av det vi ser i disse seriene, men et mulig unntak for første episode av BoB der Ross er litt kjip. Jeg har aldri vært i aktiv strid, jeg har aldri vært i utenlandstjeneste. Fallskjermjegere, marinejegere, soldater i FN-tjeneste, FSK, det er mange som har hatt en langt hardere tjeneste enn det jeg har vært igjennom. Men siden det er min blogg må jeg nesten holde meg til min egen erfaring.

Resten av dette kan godt leses i nesten-svart-hvitt, litt bleket virkelighet som i nevnte TV-serier, i det vi hopper bakover i tid til unge Rune anno sommer 1993…

Jeg var nettopp ferdig på videregående. En blek og småfeit (om ikke så ille som nå) nerd som likte seg best innendørs. Joda, diverse familie og skolevesen hadde gjennom tidene gjort tapre forsøk på å få meg ut i skogen, men jeg likte meg best foran en skjerm, og når jeg gikk ut, skulle det være asfalt. Ikke skog, ikke vidde. Allerede dengang hadde jeg tilgang til Internet (selv om dette så litt annerledes ut enn i dag), så behovet for å gå ut og å ha noe med andre mennesker å gjøre minsket for hver dag. Når jeg satt på toget fra Oslo til Kristiansand visste jeg nok ikke helt hva som ventet meg. Og ikke sånn vanlig, komisk “fish out of water”-greie. Den virkelige verden for meg var noe som bare eksisterte på film.

Jeg skulle møte på rekruttskolen på Evjemoen dagen etter. Først overnatte på hytta til en kamerat som var på ferie der nede, så starte et år med helt ukjente eventyr. Joda, jeg hadde jo hørt både det ene og det andre. Alt fra folk som satt bak en kontorpult og stirret på en vegg, til de som hadde vært i strid både på øvelser og med den samiske lokalbefolkningen der de var stasjonert i et helt år. Jeg hadde virkelig ingen idé om hva jeg kom til å ende opp med, utenom at jeg skulle være i infanteriet. Kanonføde. Gjennomsnittlig forventet levetid i strid: Ca. 8 sekunder. Løpe i gjørma, skyte og bli skutt, hinderløyper, smerter, skrikende befal, skyttergraver, you name it. Hadde jo sett noen krigsfilmer, så var optimist.

Første lille skremmeskudd kom ved oppmøte i leieren. Alle nye rekrutter ble samlet i en svær sal, og en Oberstløytnant holdt en lang tale om hva livet vårt de neste 12 månedene skulle handle om. De spilte til og med “You’re in the army now” med Status Quo, sammen med en video av folk som sprellet rundt i gjørme og vann og tilsynelatende kjempet for livet. Jeg tror de prøvde å gi oss et inntrykk av at dette kom til å bli annerledes enn livet hjemme hos mamma. Pfft. Det går sikkert bra.

Den første lille overraskelsen kom når vi skulle deles inn i tropper og gå hvert til vårt. Jeg ble ropt opp som en av de første, og skulle til befalsutdanning. Mmm, skeptisk? Jeg hadde kanskje krysset av for noe sånt på sesjonen. Men det hørtes slitsomt ut. Kommandere andre? Joda, hadde jo gjort det i krigsspill og sånt, men så for meg at jeg kom til å få nok med meg selv. Jaja, får vel bare tusle med og se hva som skjer, kan sikkert melde overgang hvis det blir for kjipt.

Min nye tropp ble plassert i rekker utenfor salen, og vi så sannsynligvis ut som verdensrekord i ferskinger, der vi tuslet i passgang og sivile klær og skjønte lite av hva som ventet oss. Etter ti minutters rolig marsj (mer enn nok til litt fuktig panne for min del), kom vi til en plass der vi ble plassert i en stor sirkel. Alle måtte presentere seg. Her kom dagens andre lille overraskelse; Absolutt ALLE andre nevnte spesifikt at de digget turer i skog og mark, de fleste drev med jakt og fiske i en eller annen variant, og alle trente regelmessig. Når turen kom til meg, så jeg at de to befalene (en fenrik og en sersjant) stusset litt over at en nerd hadde forvillet seg inn i troppen deres. Jaja. Jeg får bare prøve.

Måneder gikk, folk kom og forlot troppen, og vi kjente på kroppen at dette ikke var det livet vi var vant til. På videregående gikk jeg en linje som ble kalt “EDB og Allmenne fag” – som vil si standard artium pluss en del ekstra timer med datafag i uka. Jeg var én nerd blandt flere. Siden jeg spilte litt fotball var jeg der på øvre halvdel når det gjaldt fysisk form. I forsvaret var det ikke sånn. Det var én i troppen som hadde dårligere kondis enn meg. Han jobbet ti ganger så hardt med det, men hadde ikke en sjanse. Jeg ble bedre, ikke han, selv om han trente og trente og trente. Jeg innså igjen at innsats var nytteløst i forhold til fysiske begrensninger, men igjen, jeg fikk bare henge med så godt det gikk.

Pushups og (de)montering av AG-3 og tidlig opp og jævlig system for vekking ble rutine. Jeg likte det aldri, men jeg lærte å takle det. Maten var helt grei, men ikke noe mer. Jeg måtte begynne å barbere meg regelmessig. Fikk etterhvert grepet på uniform, pussing av sko, pussing av våpen. Troppen stabiliserte seg litt, det ble mindre gjennomtrekk av folk. Etterhvert som vi skjønte mer av hvordan dette funket, ble det ganske klart at vi var den troppen som ble kjørt hardest blandt aspirantene. De som ikke gadd dette, søkte seg over i andre tropper for å bli normale menige.

Til og med øvelser gikk ganske greit. Sommer, litt nord for Kristiansand, ikke noe problem å ligge i sovepose da. Kjedelig med teltvakt, selvfølgelig, men det var en relativt liten pris å betale for at ikke primusen skulle ta over og ta livet av alle. Den fysiske treningen begynte å ta effekt, og selv om hinderløype med gassmaske fortsatt var et helvete, virket ikke ting helt håpløse.

Det er selvfølgelig når du begynner å kjenne deg komfortabel med situasjonen at du virkelig må passe på. Vi hadde vært igjennom en (for meg) ganske tøff treningsperiode. Fredag ettermiddag fikk vi som vanlig oversikten over neste uke. Det kom til å bli tre dager med teori (et helvete å holde seg våken gjennom, men litt interessant med taktikk og stratergi i felt), og én dag hvor halve dagen ble satt av til politisk informasjon. Det skulle være stortingsvalg, og vi var pliktige til å holde oss informert om hva som skjedde ute i den sivile verden. Skal man beskytte et land er det greit å vite hva det står for. Wow. Den letteste uka siden vi kom inn. Utrolig bra.

Som vanlig ble jeg og en del andre igjen i leiren i helga. Jeg hadde kun dratt hjem på én perm, og det var skikkelig rart. Den sivile verdenen jeg kom tilbake til da var skikkelig snål. Folk brukte fornavnet mitt, og var skikkelig slappe når de sto og hang. Og så hadde de så god tid. Jeg var overrasket over hvor fort verdensbildet mitt hadde forandret seg. Jaja, blir vel vant til det når jeg er ferdig til sommeren igjen. Denne helga var det som alltid fotball i TV-stua på brakka (det begynte å lukte høst, var vel slutten av august/begynnelsen av september), noen krigsfilmer (det var stort sett det som gikk på den interne kanalen vi hadde som var alternativet til NRK), litt ålreit mat i messa (var bedre i helgene når det ikke var så mange der). Og så fikk man litt tid på å øve på diverse driller. Dem var det mange av. Montering og demontering av våpen. Vernemaskedrill. Forsvarets håndbok har til og med en prosedyre for hvordan man skal falle av en sykkel. Jeg slo det opp. Man skal falle kontrollert til venstre mens man roper “Hjelp, jeg faller!” tre ganger. Det sto ingenting om hva straffen var hvis man ikke gjorde dette riktig.

Helga gikk, og folk begynte å komme tilbake fra perm. Noen sent søndag kveld, andre i løpet av natta, og de siste innen morgenoppstilling. Sånn var fasiten. Vi var 8 mann på rommet, man lærte seg å sove gjennom snorking, romstering, folk som kom og gikk og måtte opp og pisse.

Det jeg derimot ikke klarte å sove gjennom, var alarmlyden som gikk ca. kl. 04:00. Det var en sirene, ikke ulikt flyalarmen, som gikk gjennom marg og bein. Jeg skalv bare av å høre den, og satt meg opp i senga med noe som må kunne betegnes som en slags forventningsfull panikk. Det var helt mørkt, men jeg hørte folk stresse noe sinnsykt rundt meg. “Kom deg opp, Jacobsen! ALARM!” var det noen som sa. Jeg visste hva dette innebar, jeg hadde jo trent på det i 2 1/2 måned. Men jeg var så tumlete og forfjamset at jeg brukte mye lenger tid en normalt. Jeg kom meg til slutt i stridsuniform, med stridssekk og hjelm og gru og alt klart, men jeg var blandt de siste som kom på plass utenfor brakka. Det var kaldt og jævlig, og befalet vårt – to løytnanter, en fenrik og fire sersjanter – sto og skreik i fullt feltutstyr. Uh oh. Dette lover ikke godt. Sist vi hadde blitt vekket midt på natten måtte vi bære skapet (!) vårt til nærmeste veikryss, hvor vi fikk kjeft fordi ting ikke lå pent stablet med rettekant. Dette føltes noe verre.

Troppssjefen informerte om at det var tid for prøven vår. En test for å se om vi hadde lært det vi skulle og var klare for videre befalsutdanning. Slutten på aspiranttilværelsen. Det mer erfarne soldater hadde omtalt som “Helvetesuka”. Pfft, hvor ille kan det være? Løytnanten sa jo til og med at vi kunne gi opp når som helst, og få varm mat og en dusj. Sove. Kose oss. Det innebar selvfølgelig en umiddelbar retur til en av de vanlige infanteritroppene. Men pytt pytt. Greit å alltid ha en rømningsvei.

Første bud var å komme oss tilbake inn på rommet og bytte utstyr. Stridssekk holdt ikke – vi skulle ha full oppakning, som vil si absolutt alt vi hadde av utstyr. Dette ble målt til 38kg, sannsynligvis for å psyke oss litt. Jaja, jeg kan bære litt. Er ikke noe pakkesel, men det går bra. Full uniform, AG-3, sekk, noen fikk i tillegg bære radio eller maskingevær. Det ble tungt nok.

Vi marsjerte ut av leieren rundt kvart på fem. For første gang i mitt liv var jeg skikkelig usikker på hva som kom til å skje. Vi visste ingenting – ikke hva vi skulle gjøre, ikke hvor lang tid vi kom til å være borte, ingenting. Og marsjen gikk i ubehagelig høyt tempo, inn i skogen, i mørket, i kulda. Etter i overkant av en time var det stopp, og vi ble delt inn i fem lag. Et lag besto av 8 soldater, og utgjorde typisk den enheten vi ville kommandere i strid. Hvert lag fikk også tildelt et av befalene som skulle være med oss. Mitt lag fikk en sersjant som jeg på en merkelig måte så opp til. Han var meget veltrent, hadde en meislet snusleppe, og gjorde sitt beste for å være som sersjantene på film. Samtidig så hadde han et glimt i øyet og en sans for humor som ble undertrykket men samtidig dukket opp her og der. Jeg likte ham, sånn i utgangspunktet. Det fikk jeg selvfølgelig god anledning til å slutte med.

Lagene gikk hvert til sitt gjennom skogen. Vårt mål var en høyde et par mil unna. Oh man. Dette kom til å bli vondt. Jeg var trøtt, sliten allerede, og godt sulten. Vi skulle rullere på laglederrollen, og jeg startet som NK (nestkommanderende), så jeg måtte være med på å stake ut kursen i følge kartet. Det hadde vel gått ca. 40 sekunder før vi fikk kjeft første gang. “DET ER KRIG! HOLD FOR HELVETE LYSDISIPLIN!” – oops. Kringvern ble dannet, vi laget et lystett avlukke ved hjelp av jakker, og klarte å stake ut en kurs. Ihvertfall etter beste evne. Det var mørkt som faen og vi visste ikke hvor vi var, men ble enige om hvor det var mest sannsynlig at vi skulle gå. Så marsjerte vi.

Hodet ditt gjør merkelige ting når du er trøtt og går rundt i mørket og ikke HELT ser hva som skjer rundt deg. Jeg så mye rare former og fasonger, men klarte meg bra. Vi fant en sti og fulgte den. Bortsett fra en konstant mengde greiner i trynet fra han foran, var ikke lidelsene så store.

Vi måtte krysse en bilvei. Underveis kom det en bil. Vi måtte jo anta det var fienden (tyskerne? russerne? oompa loompaene?), så vi kastet oss ned i grøfta. Stakkaren som kjørte den hadde sannsynligvis ingen idé om hva som skjedde. Jeg landet på en grein som hadde lyst på ribbeina mine. Det gikk bra, men var ikke akkurat digg.

Det ble lyst, og vi nærmet oss høyden vi skulle ta. Trøtt som en dupp begynte jeg å gå litt på autopilot. Vi var langt inne i skauen og det burde ikke være så mange sivile her å gjemme seg for. Det var det jeg var mest bekymret for. Som alltid i sånne sammenhenger fikk jeg betale for det ganske umiddelbart. Et sprak noen meter foran førstemann på stien blir avløst av hese rop – “GASS GASS GASS!”. Man. Tåregassgranat. Jeg hadde tidligere på rekruttskolen vist betydelig immunitet mot CS-gassen. Joda, jeg ble påvirket av den, og den gjorde vondt stort sett overalt, men jeg hadde det ikke så jævlig som de andre. Jeg kunne prate og ta pushups og sånt, mens de andre ble ubrukelige rimelig kjapt. Det var i et “gasskammer” med 6-7 piller med CS som ble tent på for å utvikle gass. I en granat, som den som lå og spydde foran oss nå, var det effekt tilsvarende ca. 250 piller. Best å få på seg vernemaska i en fart!

Etter mengder med drilling var ikke dette noe problem, men et par av gutta fikk smake litt i det maska var på vei over hodet. Det gikk bra, men de fungerte ikke akkurat optimalt. Det hjalp da heller ikke at vi måtte ut i angrepsformasjon og “ta” høyden den siste kilometeren. “Ild og bevegelse” kan være tungt nok i vanlig terreng. I oppoverbakke, med tung sekk, og vernemaske på, var det et helvete. Det dogget, lungene skrek etter luft, men filteret klarte kun å gi deg så mye. Når du i tillegg da måtte hive deg opp, spurte fremover, og kaste deg ned sånn ca. hver 5-15 meter, vokste sympatien for folk med astma betraktelig. En av de som allerede hadde fått smake litt på gassen spøy i maska, og måtte dra den av seg, så han fikk enda mer gass. Her snakker vi om at det smaker BRANN i det den er på vei ned, og det tar under et halvt sekund når du puster så fort som du gjør i en sånn situasjon. Øyne, nese, huden brenner på en smertefull måte som man må oppleve for å forstå. Han lå og sleit mens sersjanten sto og skreik på ham gjennom sin egen gassmaske. Sikkert ikke hans fineste øyeblikk.

Vi kom til slutt opp til toppen og fikk sikret den. Jeg tror jeg var tungpustet i ti minutter før systemet roet seg og jeg fikk nok luft av filteret i vernemaska. En halvtime senere fikk vi klarsignal til å ta av oss maska og samle oss i midten. Sersjanten flirte av oss og kalte oss kjerringer. Så langt var ikke dette det verste vi hadde opplevd, men slitsomt er det å bli dratt opp midt på natten og gjøre noe sånt på tom mage. Vi fikk ta en slurk iskaldt vann fra feltflaskene våre, mens sjanten koste seg med en colaboks. Jeg flirte litt, og det var vel ingen som ikke var inneforstått med at de ville gjøre hva som helst for å psyke oss ut.

Vi hadde ikke med oss noe mat, og det var naturligvis ikke noe på høyden. Vi regnet dermed med at neste utmarsj ville gå til et sted vi fikk noe å gnage på. Magene romlet jo. Må ha mat da. Som de sier på film – “When you assume, you make an ass out of u and me”.

Istedenfor marsjerte vi en del mil til et annet område, og det ble godt og mørkt før vi kom frem. Tempoet var ikke det høyeste, men det var slit nok å henge med. Når vi kom frem, så vi at de andre lagene også ble marsjert inn i samme område. De hadde vært gjennom lignende opplegg. Jeg ble rullert inn som lagleder, og måtte møte befalet for orientering. Vi skulle lage stillinger på en høyde som gikk langs en vei. Dette skulle brukes for å varsle en veistasjon litt lenger ned når noen kom. Vårt lag havnet i midten og var sånn sett skånet for det verste. Alle måtte rapportere inn, men laget som lå “ytterst” fikk det meste av presset med å varsle fra først. Laglederne gikk tilbake til hvert sitt lag og forklarte situasjonen. Vi satt opp telt et stykke bak, og gjorde istand en skyttergrav-lignende greie med god sikt, god dekning og relativt komfortabel stilling, med plass til to. Vi fikk også rigget til en MacGyver-greie som de kunne dra i for å vekke alle i teltet dersom noe skjedde. Jeg og en annen tok første vakt.

Ingen hadde klokke eller noe sånt, men jeg antok at vi kom oss i skyttergraven rundt midnatt. På tom mage er ikke iskaldt vann så fryktelig godt. Det var ikke noe særlig mer enn 2-3 plussgrader, og i tillegg til alt annet var jeg selvfølgelig vanvittig trøtt. Når vi lå stille og observerte ned mot veien kom hallusinasjonene. Jeg så først en bil som parkerte nede på veien. Så kom en hel tropp og satt seg i en slags kringvernsformasjon. Det så ut som de planla noe skummelt. Jeg snudde meg for å se på sidemannen, sjekke om han så det samme som meg. Han så helt uberørt ut. Jeg snudde hodet tilbake, og så at hele spetakkelet bare var en furugren ca. 2 meter fra meg. Jeg innså at jeg ikke kunne stole på egne øyne før jeg hadde fått hvile litt.

Etterhvert var min vakt over, og vi ble avløst. Vi kom tilbake, gjorde oss klare til å sove litt, og vekket nestemann som skulle ha teltvakt, vekke neste avløsere, koke kaffe osv. Jeg rakk ikke å sovne engang før det klinget i MacGyver-alarmen vår. Ugh. Bare FEM minutter søvn hadde vært SÅ digg. Jaja, hive på seg alt igjen og komme seg i posisjon. Dette var alvor.

En bil hadde kjørt inn på veien nedenfor, og tre uniformerte personer hadde stormet ut og skutt rundt seg med rødfis (for de som ikke har opplevd det: Løskrutt, ammunisjon som bare smeller men som ikke faktisk skyter noen farlige prosjektiler ut av løpet). Det førte til vill oppstandelse, selvfølgelig. Befalet kom og kjeftet på oss for ett eller annet, jeg husker ikke hva. Som straff måtte vi pakke sammen teltet og skulle marsjere ut lagvis igjen. Her kjente jeg at motivasjonen begynte å forlate meg. Men men. Nå var jeg menig igjen, trengte ikke å lede noen, måtte bare gjøre min andel, følge etter, ikke miste mannen foran meg.

Det var kuldegrader, og jeg gikk nest sist i laget, gjennom den tetteste skogen jeg noensinne har opplevd. Vi satt fast i alt, og det var fortsatt såpass mørkt at du måtte streve for å holde følge – mistet du mannen foran her, var det slutt. Ikke fikk vi prate, ikke fikk vi bruke lys, alt førte til kjeft. Kjeft var altså sånn sett utenfor gamet. Fienden kunne ikke høre kjeft. Bare vi kunne høre kjeft. Når vi endelig kom ut av den tetteste skogen og ut på et lite åpent område (ikke større enn 10x5 meter), gikk plutselig han foran meg ut til venstre og sto der og ventet. Jeg fikk signalisert til de foran at de måtte stoppe, og gikk og hørte med ham hva som skjedde. Han så dumt på meg. “Hæ? Ser du ikke det? Bussen kommer der borte!”. Ok, det var ikke bare jeg som så ting. Sersjanten glisa, vi tok en teknisk hvil, og fikk litt vann i trynet. Det angret vi selvfølgelig på fordi det var så vidt over frysepunktet, men vi ble ihvertfall litt mer tilstede for en stakket stund.

Det gikk mot morgen igjen, og vi ble klar over at vi var på vei ut i en gigantisk myr. Ikke noe er som å bli våt på beina i tillegg til alt annet. Jeg hadde også blitt radiooperatør. I utgangspunktet ikke en tung oppgave – radioen veier en del, men da ble en del av det andre utstyret mitt fordelt på de andre, så det fysiske var ingen byrde. Det var mer det psykiske. Radioen ble ikke brukt for å kommunisere med de andre lagene. Den ble brukt til å spille “What’s Up” med 4 Non Blondes. I loop. Om og om igjen. Hele døgnet. Den dag i dag får jeg grøsninger hvis jeg hører den sangen. “Heeeeeey, heeeeey, heeeey, heeeeeey…”

Myra var grunn, så det var ikke umulig å gå over den. Den var stor og flat og oversiktig, så det burde kanskje ikke komme som et sjokk når det plutselig begynte å smelle infernalsk rundt oss. Vi kastet oss ned og fikk vridd oss ut av sekkene. Jeg fikk på meg radioen og vi ålet i myra mot målet. Hadde vi brukt ekte ammunisjon hadde begge sider vært daue 100 ganger før vi kom frem. Men det slapp vi. Vi ble bare gjennomvåte. Det andre laget marsjerte ut, vi gikk tilbake og hentet sekkene våre, og skiftet til tørre klær. Så måtte vi drikke resten av feltflaska vår. Vann har aldri vært så jævlig. Jeg tror jeg hadde igjen nærmere en liter. Det førte nesten til krampe i magen.

Jeg innså at jeg var overtrøtt. Jeg gikk ikke og småsovnet hele tiden lenger – ihvertfall ikke som jeg merket. Jeg merket heller ikke hvor sløv jeg var. Man kunne se det i øynene på de andre også. Tusenmetersblikk. Utslitte og ukonsentrerte. Vi ble samlet i en sirkel, og sersjanten forklarte oss hva som skulle skje. Vi skulle bevege oss taktisk (som om det er fiender i området, men ingen kjent umiddelbar fare) til en ny høyde et par mil unna. Der skulle det endelig bli mat. Jeg ble klar over et par tårer på kinnet – jeg bokstavelig gråt av glede. Mat! Jeg var jo så glad i det selv uten å gå noen døgn mellom måltidene! Sjanten spiste en snickers og drakk en halv colaboks, men orket ikke mer og helte den ut i myra. Han så på oss og lo. Det var ingen som gadd å late som. Vi skulle kjøres ned på felgen og psykes så godt som lovlig var.

På en vannstasjon underveis (dette må ha vært rett før mørkets frembrudd, tirsdag kveld), møtte vi på et annet lag. De var 6 stykker – to hadde gitt seg. Vi var fortsatt fulltallige og fornøyde med det. Jeg tenkte på hvor lett det hadde vært å gi faen. Si takk for meg og lykke til, få en cheeseburger og litt brus, og dra tilbake til brakka og sove i et par dager. Tilbringe resten av verneplikten bak en pult. Sitte og knipse buser oppi en søplekasse. Hjem på perm hver helg. Innrømme at næh, dette var ikke noe for meg.

Men faen heller, det gikk jo bra så langt? Feige ut nå – kom jeg ikke alltid til å angre på det? Tenke “Hva om jeg hadde pushet meg selv LITT lenger – hadde jeg klart det da?". Det kom til å bli veldig lett å tenke sånn når jeg satt og mimret, mett og uthvilt, en gang i fremtiden. Fuck it. Vi er midt i ødemarken, en utfeiging nå ville bare betydd marsjering i en litt annen retning allikevel.

Når vi endelig kom frem til målet litt utpå morgenen på onsdagen, var det med betydelig mer betenkeligheter. Absolutt hele kroppen gjorde vondt. Jeg merket ikke sulten lenger, men muskler, sener og bein skrek etter hvile. Jeg var såpass sliten at jeg begynte å føle meg aggressiv. Jeg kunne se det i de andre lagene etterhvert som alle samlet seg. Det var ikke glede over mat i ansiktene deres. Det var en slags fandenivolsk resignasjon kombinert med en slags nobel stahet – vi nektet å legge oss ned for å dø, men vi skjønte samtidig at vi ikke akkurat var herre over egen skjebne. Jaja, hvile og mat. Herlig mat. Hadde ikke fått i meg noe annet enn vann siden søndag, tidlig kveld, da i form av en sjokolade. Energien den hadde å by på var nok borte nå.

Selv om jeg nok ikke utstråler selvtillit utad, har jeg alltid regnet meg selv som relativt sterkt psykisk. Joda, jeg kan bli rasende, oppgitt eller fortvilet, men jeg har ment at jeg ikke skulle være førstemann til å knekke sammen. Det mener jeg forsåvidt fortsatt, men det skal sies at jeg hadde mine tvil når maten kom på bordet. Og med bordet mener jeg en 10-liters bøtte med 16 ca. 30 cm. lange sild oppi. De var nylig drept, men ellers urørt. Rå, med alt inntakt. Og jeg var ikke spesielt glad i fisk i noen form, tilberedt eller ei. Om jeg var gråten nær husker jeg ikke, men desperasjonen og fortvilelsen var definitivt tilstede i kroppen min.

Det eneste som var aktuelt, var å velge seg en fisk i bøtta, og spise den Gollum-style – rå og uten noen form for fjerning av bein, hode eller annet. Her fikk jeg turens første behagelige overraskelse – det viser seg at etter et par dager uten mat, mister man smakssansen. Det reddet livet mitt. Jeg fikk i meg mesteparten av fisken, og begynte på nummer to. Jeg kom ca. halvveis i den, så var det bare å gi opp. Smaken var tilbake, og jeg måtte legge meg på bakken for å få roet brekningene. Joda, jeg kan spise fisk til vanlig selv om jeg ikke er noen fan. Men dette her… Uck.

Reaksjonene varierte fra de som var som meg, til de som ikke synes det var så ille. Alle var vi enige om at det var viktig – og godt, tross alt – å få noe i magen. Spiriten gikk noen hakk opp, men vi var selvfølgelig fortsatt i relativt dårlig form. Etter en liten stund i “paradis” ble vi samlet for videre ordre. Vi skulle få være med på en konkurranse, så vi måtte marsjere tilbake til leieren. Det var såpass langt unna at det kom til å ta ca. et døgn, men ved å gå en liten omvei utenom en ås, ble vi enige om at det kunne bli en ganske comfy tur. Og så var det i nærheten av leiren. Englene sang. Joda, det ville bare være torsdag når vi kom frem, men “Helvetesuka” var bare et kjælenavn. Den trengte ikke å vare en hel uke. Den kunne også vare to, men her var det om å gjøre å ikke ta sorgene på forskudd. Uansett, kom vi oss til leiren, var sjansen god for at det nærmet seg slutten. Yes!

Marsjen var vond, kald, og hardere enn forutsett. Mye ulendt terreng, og vi ble gasset et par ganger underveis. I tillegg fikk vi gleden av å kjenne sultfølelsen krype tilbake i kroppen. Jeg merket ikke selv at jeg var trøtt, men både mine egne og andres bevegelser tilsa at vi var langt fra brukbare. Hadde tre supermodeller dukket opp og invitert meg opp i senga til dem der og da, hadde jeg takket og lagt meg til å sove umiddelbart. Jeg hadde ikke fått til noe annet uansett.

Det hadde såvidt begynt å lysne når vi kjente oss igjen – vi var nå i området rundt selve leiren, og her hadde vi hatt øvelser mange ganger. Vi samlet oss sammen med de andre lagene, og fikk melding om at siden vi hadde vært så flinke og lå foran skjema, skulle vi få ta en runde i hinderløypa. Oh maaaan. Den hinderløypa er min naturlige fiende. Lang, vond, hard, IKKE det jeg trenger nå. Jeg svimer rundt i en slags fortvilet koma-tilstand mens vi venter på tur. Fem stykker gir seg, inkludert en av våre. Vi som står igjen, er nede på felgen, knust, ødelagt, beseiret. Likevel ber vi dem om å prøve, bare litt til. Vi er så nærme leiren. Det er snart ferdig. Ikke gi dere nå! Men de orker ikke mer. Minst én av dem har så vondt i beina at han ikke orker å gå den siste kilometeren inn i leiren, så de blir hentet med bil. Blikkene som sendes sier alt. De som drar sier “Unnskyld!” med øynene. De som er igjen sier “Ikke dra. Dere er en del av oss. Hjelp oss, ikke forlat oss!”. Eller noe sånt. Veldig poetisk. Eller så var det bare tusenmetersblikkene som avslørte hjerner som sleit med å tolke alt som skjedde.

Det ble vår tur i hinderløypa. Vi måtte gjøre det bedre enn de foran. Det første laget hadde gjort det best. Jeg ga faen, men måtte jo gi alt for laget. I løpet av månedene jeg hadde vært inne, hadde kondisen gått fra ubrukelig til lettere respektabel. Kondis er dog ikke noen faktor når man spurter avgårde etter dager med minimalt av mat og søvn. Blodsmaken er der umiddelbart, og stressnivået var høyt fra første stund. Jeg var ganske gjennomsnittlig i mitt lag, og kom meg over, under og gjennom hinderne uten større problemer. Vi hadde jo øvd på dette før. Vi hjalp hverandre, vi var et team, og her var vi vel nesten brødre. Vi hadde vært igjennom mye sammen, vi kjempet for hverandre, vi nektet å gi oss, vi nektet å dø. Vi dro hverandre opp, vi hjalp dem som sleit. Lojalitet og samhold som jeg ikke har opplevd utenfor i det sivile liv.

Et av hinderne var en sandgrop med piggtråd over. En av de du ser på film. Vi hadde vært under der tusen ganger, men noen detaljer var plutselig annerledes. Ikke bare at vi var i rufsete tilstand. Det var vann der, et skikkelig gjørmebad. Vi hadde på oss stridssekker i tillegg til AG-3en. Og så satt det to befal og skjøt med maskingevær rett over hodene våre. Med skarp ammunisjon også, vi kunne se tracerne (de kulene som har en liten pyroteknisk ladning i baken så man kan se hvor man skyter. Høres kult ut, men tracers work both ways). Dette økte stressnivået betraktelig. Om å gjøre å ikke få panikk her. Ikke at man klarte å reise seg opp gjennom all piggtråden uansett, altså.

Jeg ble sittende fast med sekken under der. Det smalt over meg, jeg satt fast, var full av gjørme overalt, sand i alle åpninger, og jeg sleit med å holde AG-3en unna gjørma. Jeg var også sistemann igjennom dette hinderet, så jeg hadde ingen bak meg som kunne hjelpe til. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å vri meg løs fra piggtråden, men det kostet meg en ganske dyp flenge som gikk langs hele siden av høyre lillefinger. Jaja, jeg har blødd for laget. Gi nå faen i det. Selv i så utkjørt tilstand viser det seg at raseri kan gi energi.

Vi kom oss gjennom, ikke som raskeste lag, men det dreit vi greit i. Sersjanten ga oss et blikk jeg i mitt sløve sinn leste som “Dere er noen kjerringer, men greit, jeg respekterer at dere fortsatt står på beina”. Det var helt sikkert ikke det han tenkte, men man tar motivasjon fra der man kan, om det så er sin egen fantasi.

Vi ble stilt opp på sletta utenfor leiren. Følelsen vi kollektivt hadde der og da kan vanskelig beskrives. Leiren! Reine, tørre klær! Seng! Mat! Sivilisasjon! En stopp på den endeløse “Heeeeeeeey, heeeeeeey, heeeeeeeey, heeeeeeeeey”-loopen! For min egen del var det lettelse blandet med en fantastisk følelse av å ha oppnådd noe.

Troppssjefen stilte seg foran oss og fortalte hvor stolt han var av oss, og at så mange hadde kommet så langt. Han visste at dette var fælt, men forklarte at de var nødt til å kjøre oss helt ned fordi det var det nærmeste de kom å evaluere hvordan noen ville fungere i skikkelig strid, hvor forholdene sannsynligvis ville være langt verre enn det vi opplevde. Før vi kunne marsjere inn i leiren skulle vi ha opptelling av utstyr og bandasjere litt skader og denslags. Troppssjefen spurte om noen var interessert i et glass melk. Han hadde bare én liter, men den skulle vi få. Et par utslitte og tørste sjeler stilte seg i kø. Jeg orket ikke tanken, men jeg sto like ved og fikk et plaster på fingeren.

Det som skjedde da må være noe av det mest bisarre jeg har sett. Løytnant troppssjeff var en usannsynlig dårlig skuespiller, og i det han falt i bakken og landet på melkekartongen, brast jeg ut i hjertelig latter, så dumt så det ut. Gutta som sto i kø så ut som om noen hadde drept familien deres foran dem – en ufattelig skuffelse og resignasjon. Troppssjefen sa “Oi, det var dumt” og reiste seg opp så vi fikk se resten av melka renne ut i bakken. Han stirret på meg, som fortsatt lo. Sannsynligvis tenkte han at jeg var et enda verre rasshøl enn ham selv, eller så tenkte han at jeg ikke var helt knekt enda. Det tenkte ihvertfall jeg. Endelig hadde taktikken med å alltid forvente det verste betalt seg. Jeg ble ikke skuffet. Jeg var, på en merkelig måte, munter i det vi marsjerte tilbake inn i skogen på vei mot det som skulle være den egentlige konkurransen.

Sent på dagen på torsdag var vi fremme ved målet. Det så ikke ut som mye, bare et skogsholt som mange andre. Det vi etterhvert skulle finne ut, var at de her hadde en labyrint, under bakken. Denne var på ca. 40x10 meter, og det var stort sett helt mørkt inni der, kun litt lys slapp inn her og der gjennom det konstruerte taket som var på bakkenivå. I tilfelle det ikke hørtes ille nok ut, var den fylt med vann helt opp til 30cm fra taket. Nevnte jeg at det var rundt nullpunktet? Vannet i labyrinten var flytende, men beinkaldt.

For å gjøre det hele perfekt, var vi siste lag som skulle gjennom, som betød at det var bekmørkt ute også. Vi var desorientert, knust, og gruet oss. Ihvertfall gjorde jeg det. Hvis noen der hadde det annerledes, må det ha vært noe galt med dem. Sjanten kom bort til oss. Det var vår tur. Det første laget, som hadde en viss fordel av dagslys, hadde fullført på 4:30. Han forventet at vi skulle slå dem, selv i stummende mørke. Tiden gikk fra førstemann gikk inn/ned i labyrinten, til sistemann var ute.

Selv om jeg ikke visste opp og ned på noe som helst når det ble min tur, fikk jeg en solid dose virkelighet rett i trynet i det jeg hoppet oppi. Jeg var totalt gjennomvåt med ÉN gang. Og det var kaldt, så jævlig kaldt! Jeg måtte lene hodet bakover for å få puste, da hjelmen og basshodet mitt betød at jeg gikk med vann til midt på nesa. Og så var det ca. 1.60 fra gulv til tak, så jeg måtte gå veldig sammenkrøpet. Labyrinten var mørk, trang, og det eneste håpet vi hadde var å gå tett samlet. Alle skreik og bannet i ett sett fordi det var så kaldt, og fordi de stadig møtte blindveier. Jeg gikk nest sist, og holdt på å få panikk når AG-3en satte seg fast i noe og jeg mistet kontakt med han foran – heldigvis fant jeg ham fort tilbake. Sistemann var ikke så heldig. Han var over 2 meter høy, og i vår uendelige visdom hadde han også endt opp med MGen (maskingeværet, større og mye mer uhåndterlig enn en AG-3). Han ble sittende fast bak meg, og fikk panikk. Han kom ikke fremover, ikke bakover, ikke opp, ned var det bare vann. Klaus, angst, panikk, kall det hva du vil, han mistet grepet totalt og skreik og ble desperat. Jeg prøvde å formidle dette fremover, noe som endte i 7 mennesker som skreik og bannet og prøvde å få ting til å skje. På ett eller annet vis kom vi oss løs, og jobbet videre. Det var kaldt, det var vondt, jeg svelget sikkert flere liter isvann, og gulpet minst like mye opp igjen. Hjelmen ble stadig sittende fast i taket, noe som førte til at jeg ble gått på av han bak, sparket fremover med underkroppen, hjelmen slapp taket, jeg falt bakover.. Isvann overalt, desperasjon, panikk, må komme meg ut, må komme meg hjem, varm dusj, kakao, MAMMA! Ser ingenting, hører masse stønning og hyling, ingen har det bedre enn meg. Kommer til å få lungebetennelse og dø her. Kanskje drukne. Sittende fast. Brukte de siste kreftene på å røske meg løs. Snubler fremover, demper fallet med ansiktet på støvelen til han foran som er på vei opp.. Kan ikke slappe av her nede, drukner, og blir snart gått på bakfra igjen. Sparker opp i desperasjon, skaller i taket, hjelmen tar smellen men trykker meg ned så jeg svelger mer vann. Hoster og småspyr, fryser, hater. Skrikingen foran meg endrer seg litt. Vi er kommet til mål. Lagleder krabber opp og ut. Vi andre kommer etter. Våte som rotter, kalde, tomme for energi. Vi får høre at vi har brukt 48 minutter, og kom sist i konkurransen. Akkurat det tar ingen av oss tungt når vi ligger og gisper på bakken. Det er under null i lufta. Befalet jobber hardt for å få oss i tørre klær. Et stort bål blir tent. Det tar lang tid før beinmargen er varm, selv om jeg sitter så nære bålet at det gjør vondt på huden.

Det var ingen som snakket så mye der vi satt. Ingen visste vel hva vi skulle si. Litt sympati fikk vi fra de andre lagene – dagslyset hadde hjulpet dem til å komme seg gjennom mye raskere, og selv om de var våte og kalde de også, hadde det dårligste laget før oss brukt rett over ti minutter. Jaja, alle lever. Ingen ble igjen i labyrinten. Det er en fordel med den forbrødringen man opplever i sånne situasjoner. Jepp, du har det jævlig selv, men du sørger for at han foran og han bak også er med. Og de sørger for deg.

Etter en stund ved bålet, skulle vi marsjere ut igjen. Sekkene ble ikke noe lettere av å være fulle av våte klær. Stemningen i troppen var endret igjen – nå virket det som om alle tenkte “Samme faen hva de gir oss, klarer de ikke å knuse oss!”. Vi fortsatte med en slags grimm bestemthet.

Det lysnet litt tidlig fredag morgen, og vi stoppet på en åpning inne i skogen. Vi skulle leke en lek. “Oi, kult!” virket det som noen tenkte – de hadde fortsatt ikke helt plukket opp dette med at vi skulle prøves. Selskapsleken gikk på at vi alle skulle sitte i en stor sirkel, og så skulle vi sende ting rundt. Feltflasker, magasiner (med ammunisjon, ikke sånne man leser), utstyr.. og to granater med tåregass, der splinten var dratt ut. Det betyr rett og slett at man må være veldig forsiktig når man gir den videre, sånn at den ikke går av. Vi visste selvfølgelig at dette ville innebære at granatene faktisk gikk av før eller siden, så det var bare å gjøre seg klar til å kjøre vernemaskedrill.

I en lang stund gikk det helt fint. Vi sendte ting rundt med stor presisjon. Alle var jo dødsslitne og ufokuserte, men vi gjorde alt vi kunne for å ikke miste noe. Granatene var bare to av 20-25 gjenstander som gikk runden, men alle var klar over hvor de var og passet på å ikke gjøre feil. Til slutt gikk det dog som det måtte gå, og ca. tre plasser til venstre for meg hørte jeg “GASS GASS GASS!” i det den gikk i bakken. Jeg slapp det jeg hadde i hendene, åpnet veska med vernemaska som hang på låret, og grep tak i den med høyre hånd. Jeg så på skrå bort mot granaten, og hadde maska halvveis mellom låret og ansiktet når den hvite røyksøylen traff meg rett i trynet.

Husker du jeg nevnte at jeg var delvis immun mot CS-gass? Vel, dette her var 30-40 ganger konsentrert i forhold til da. Jeg våknet noen minutter senere i en busk hvor jeg lå og tørrspydde. På bakken under meg lå det som må ha vært fisk etter noen dager i magesyre. Smakssansen var borte igjen så det var ikke noe problem, men lungene brant, øynene svei, og magen prøvde i krampe å kvitte seg med noe som ikke var der.

Jeg kjente at jeg begynte å bli litt lei.

Etterhvert som jeg kom til hektene, merket jeg at det var flere som hadde havnet i samme situasjon. Ca. halve sirkelen satt igjen, og på ett eller annet vis hadde han som hadde tåregass-granat #2 klart å holde på den samtidig som han fikk på seg maska med én hånd. Det betød selvfølgelig bare at vi skulle leke én runde til. For å gjøre det litt vanskeligere, skulle noen ting nå gå med klokka, mens andre skulle gå mot klokka. Som om ikke koordinasjon var vanskelig nok fra før, med nesten en arbeidsuke uten noe mat og søvn å snakke om, utslitt, grim, bitter, skjelven og rett og slett grusomt sløv. Etter en god stund hørte jeg “GASS GASS GASS!” igjen, denne gangen heldigvis fra andre siden av sirkelen. Jeg hadde det som føltes som en evighet til å få på meg maska, og satt fornøyd og så på når de som ikke rakk det i tide begynte å skille seg ut. Ikke at jeg følte noen skadefryd, ikke en gang et lite smil. Jeg har vel aldri vært Mr. Empati, men jeg følte med dem, selvfølgelig i en stor grad fordi jeg nettopp hadde vært der selv.

Klokken må ha nærmet seg 7 om morgenen når vi la ut på marsj igjen. Kroppen verket, men den generelle sløvheten var mer enn nok til at jeg ga faen. Det er litt som å være hos tannlegen, grundig bedøvet. Du kjenner kanskje ikke så mye, men du vet at noe er fryktelig feil allikevel. Til vår fordel gikk vi på en grusvei. Hardt nok underlag for knuste knær, men man slapp å følge med på busker, røtter, og andre morsomme triks naturen brukte for å fucke med oss.

Etter å ha gått i ca. en time, forsvant plutselig han som gikk foran meg – og først i laget – ut i en veigrøft i en fart. Forfjamselsen gikk fort over i fortvilelse i det jeg så hvorfor – den hvite røyksøylen var på vei i min retning, granaten kunne ikke ligge mer enn 10 meter foran meg. Der og da vurderte jeg det til 50/50 om jeg skulle følge prosedyrene, eller bare legge meg ned og håpe på å få dø. Det tok litt tid å bestemme seg, men jeg tok riktig valg, og det krevde en enorm innsats å bare dra litt ekstra luft ned i lungene for å brøle “GASS GASS GASS!” med en raspete, fillete, ødelagt stemme. Så bare falt jeg sidelengs i sakte film, landet på sekken, og sparket fra mot grøfta. Maska var på før jeg kom frem. Det svei litt i øynene, men lungene klarte seg fint. Sjukt heldig. Eller? Et inferno av små smell kom fra toppen av bakken som lå på den ene siden av veien. Yay. Et bakhold. Sekk og AG-3 viklet seg inn i et salig rot i det jeg prøvde å vri meg løs. Jeg hadde sannsynligvis fått panikk og despet totalt hvis jeg hadde hatt krefter til det. Til slutt reiv jeg av meg rifla med en anstrengelse som nesten resulterte i at det ene øret fulgte med. Jeg vrei meg løs fra sekken, snudde meg rundt, og sprintet opp bakken. Ihvertfall inne i hodet mitt. Det var kommandoen hjernen sendte til kroppen. Kroppen sviktet bare bittelitt. Ansiktet meldte seg frivillig til å dempe fallet i det jeg gikk ned. Jeg klarte å løfte hodet nok til å se opp. De andre sleit like mye som meg med å komme seg oppover. Jeg begynte å åle, men geværet ble hengende fast i absolutt alt og jeg kom meg ikke noe særlig avgårde. Jeg mistet besinnelsen totalt og ble blendet av raseri. Humørsvingninger, pfft, kvinnfolk! Jeg kom meg på bena og stabbet oppover, og fyrte av et par skudd. Drit i skjul, drit i dekning, skyt meg nå, vær så snill! Det tok ikke lang før kjeft kom fra sersjanten. Å hildrande du som jeg hadde lyst til å banke løs på kjeven hans med kolben på rifla. Han hadde selvfølgelig gruset meg uten å anstrenge seg, men jeg hatet ham intenst der og da.

Vi kom til slutt til toppen og sendte overgriperne våre videre. Vi tok over stillingene deres, og måtte kjappe på for å hente sekkene vi la igjen nede i bakken så neste lag ikke skulle vite at vi var der. Det var en kraftanstrengelse, men det hjalp å slippe gassmaska. Vi la oss i stilling og ventet. I følge planen skulle de komme i løpet av 5-10 minutter. Jeg fokuserte etter alle kunstens evner, men var selvfølgelig sjanseløs. Jeg våknet av at naboen åpnet ild, og begynte å fyre av selv, uten å vite hva som skjedde. Heldigvis var det fienden som hadde gått inn i vår “killzone”, og vi hadde åpnet ild i det gassgranaten gikk av. Stakkarene på veien satt seg disiplinert ned og tok på maske (hadde vi hatt skarp ammo hadde vi vel ikke truffet dem uansett), og kjørte så ild og bevegelse opp mot oss – med 40kg sekk på ryggen. Så utkjørt jeg selv følte meg, tipper jeg at de hadde det enda litt verre når de endelig kom opp til oss.

Og igjen fikk vi et eksempel på det rare samholdet som utviklet seg. Når de kom til toppen, var det slutt på å forsøke å “drepe” dem. Da var det håndtrykk og “Bra jobba!” og mandig banning. De la seg til, vi gikk videre.

Fredag ettermiddag. Jeg vet ikke hvordan det kjennes ut når man fryser ihjel på vidda, men det har blitt beskrevet som euforisk. Jeg var ikke munter, men jeg var fornøyd med å leve og gi faen. Jeg gikk ikke – jeg bare falt fremover, og hver gang var beina der for å ta imot. Jeg ble klar over at vi sirklet i sivile områder rundt leieren. I utkanten av boligområder, denslags. Arbeidsfolk kom hjem til familien sin for å ta helg. Åh. Helg. Konseptet virket fremmed, kunstig, selv om det var det siste jeg hadde opplevd før denne øvelsen tok til. Kom det noensinne til å ta slutt?

Det kom til det. Fredag kveld marsjerte vi inn i leiren igjen. Muntre menige med helgefri stoppet opp og så på oss. Man trengte ikke speil for å skjønne reaksjonen deres. Vi så for jævlige ute. Blod, sand, gjørme og skog i hvert ansikt. Sløve blikk, subbing. En utrolig stolthet over å fortsatt være en del av troppen, men ingen energi til å vise det. Vi kom til oppstillingsplassen.

Løytnanten tok oss opp i “Rett” og gjentok deler av talen han ga for noen hundre år siden, utenfor leiren, dagen før. Eller noe sånt. Tid var et flytende konsept. Han gjentok også at vi med rette skulle være stolte av å ha kommet igjennom, og at vi nå ville innse at vi kjente oss selv bedre enn før. Han fikk rett. Han kom også med noen praktiske tips. Ikke spis for mye. En innskrumpet magesekk vil reagere feil. Ta en dusj, men være forsiktig. Sov, men prøv å opprettholde en viss døgnrytme. Hvil lemmer og sinn. Ikke tro på hjernen når den sier at du har lyst til å trene litt søndag formiddag. Det vil man ikke ha noen glede av. Jeg velger å tro ham på det. Avslutningsvis gir befalet oss en kraftig applaus – og et utkjørt, fragilt sinn blir rørt og åpner en tårekanal på gløtt.

Troppen trer av, og vi tusler til rommene våre. Ingen sier noe særlig, vi bare pakker ut, kler av oss, og går til dusjen. Joda, stor fellesdusj sånn som i fengsel, men ingen har ork til å voldta noen. Jeg legger merke til at alle – inkludert meg selv - har dype sår på skuldrene etter sekken. Dusjen var utrolig deilig, men stort sett bare fordi utmattetheten gjorde det lettere å ignorere den sinnsyke smerten som oppsto når varmt vann traff sår hud. Tenker på alt som har skjedd. Det er mye, mye mer enn det jeg har beskrevet her. Noe har gått i sløvhetens glemmebok, andre ting fikk vike fordi det var for langt. Uansett var det erfaringer som summerte seg til å bli dypere selvinnsikt enn før. Jeg vet hva jeg tåler. Får høre at en i troppen har sjekket – han har gått ned 11kg på uka vi var ute. Ingen anbefalt slankemetode.

Jeg tar på meg tørre, rene klær. Spiser en liten sjokolade. Legger meg på senga, og sover i 23 timer. Når jeg våkner er jeg så svimmel og groggy som jeg aldri har vært før. Tenker jeg skal gå bort i messa en tur, som er døgnåpen for at vi skal ha tilgang på næring. Å ta på seg skoene er en prøvelse, men det er først når jeg prøver å gå mer enn ti meter jeg kjenner hvor utrolig vondt jeg har under beina. Jeg halter som en 100-åring, og bruker tre ganger så lang tid som normalt. Når jeg kommer frem har jeg mest lyst til å begynne å grine, men jeg biter det i meg og spiser to brødskiver. Smakssansen er fortsatt borte, men jeg er nær ved å måtte kaste opp. Jeg ringer hjem for å fortelle at jeg er i live. Det er ikke uvanlig at de ikke hører fra meg på en stund, men jeg må jo fortelle hvorfor jeg har vært borte i en ukes tid. Hønemor bekymret og vil ha meg hjem.

Hun får ønsket sitt noen få uker senere. Rekruttskolen er over, jeg kom meg gjennom. Ikke fordi jeg prøvde så hardt, eller fordi jeg er så fantastisk, men bare fordi jeg ikke la meg ned for å dø. Jeg har perm en ukes tid før jeg skal melde meg til tjeneste på BSIN, Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge, nå nedlagt. Det blir min første tur nord for trøndelag i bevisst alder. Jeg skal være der et halvt år – vinterhalvåret – for å gå Utskrevet Sersjantkurs (USK), spesialisering innen våpen brukt i infanteriet. En utdanning med en prislapp på rundt 800.000, som i 1993 ble regnet som mye penger. Alt jeg kunne tenke på var at jeg ikke ville, at det var nok nå, at nord ikke var noe for meg. Vi snakker tross alt om fuckings Harstad. Men uansett hvor mye jeg stirret på klokka ville den ikke stoppe, og flyet nordover sto til slutt klart. Ugh.

Ankomst Harstad var kjølig og bekreftet vel mine fordommer ang. vår nordlige landsdel. Små plasser, folk som prater rart, fiendtlig holdning overfor søringa, særlig Oslo-folk. Jaja, det skal vel ikke gå utover tjenesten. Selve befalsskolen var i veldig bra stand, og alt vi kunne drømme om av treningsutstyr og landskap var på plass. I tillegg var vi i gangavstand fra “Adolfkanonene”, verdens største landbaserte kanoner, med rekkevidde på 56km. Ett eller annet sted finnes et bilde av meg som stikker ut av løpet. Jeg veier mer nå.

Det var et merkbart temposkifte på læringen her. Der befalet vårt i det daglige stort sett besto av sersjanter og fenriker på rekruttskolen, hadde vi nå et erfarent team på en kaptein, tre løytnanter og en fenrik som jobbet tett med oss, i tillegg til andre kapteiner og løytnanter som jobbet ved skolen. Skolen hadde to kull – ett vanlig befalsskolekull (de som har ett fullt år på befalsskolen, etterfulgt av ett år med tjeneste som sersjant, med mulighet for videre militær karriere), og oss USKene, som da kjørte 3 mnd. rekruttskole, 6 mnd. befalsutdanning, og 3 mnd. praksis etterpå, før vi ble dimmitert som reservebefal. Den gangen ble BSene til troppssjefer, vi til NK tropp. Senere ble de til NKer og USKer til lagførere. Samme faen. Jeg var ferdig etter ett år uansett. Og når jeg var ferdig med året, hvis alt gikk etter planen, ville jeg være en vaskeekte sersjant. Ikke at det er kongen over verden, men litt kult for det. Sersjant har en viss badass-klang.

Månedene gikk, jeg hang med, uten å utmerke meg på noen måte. Innsatsen var like slapp som på videregående og rekruttskolen – jeg gjorde det jeg måtte, og ikke mer. Det var hardt både fysisk og psykisk, og befalet krevde mye av oss. Kapteinen som ledet oss var en spesiell type. Han så relativt ordinær ut, men hadde en fysisk styrke som var urovekkende. Han var rolig på en måte som gjorde at du skjønte at han lett kunne rive deg i fillebiter hvis du klarte å få ham sint. Det klarte vi ikke, men det var mest fordi vi skjønte hvor lite lurt det var å prøve. En medelev påsto at han hadde hørt at selv venner av ham krysset gata for å slippe å møte ham hvis de kunne unngå det. I bevegelsesmønster og væremåte var han… spesiell. Når jeg tenker tilbake på ham, er det som en slange. Måten han beveget øyne og hode på, måten han så på deg når han snakket til deg. Den rolige, balanserte, beregnende stemmen som kunne rose deg eller rive deg i fillebiter uten å endre toneleie.. En utrolig creepy fyr, på sin måte. Og jeg vet at hvis jeg noensinne havnet i strid, er det ingen jeg heller ville hatt ved siden av meg. Utrolig kunnskapsrik, flink, sterk, og god. Han lærte oss riktigheten i at “Målet er ikke å dø for fedrelandet – det er å gi fienden sjansen til å dø for sitt!”. Selv et fredselskende pudding-hippie-kollektiv som Norge kan sove bedre om natten når de vet at sånne som ham er klare hvis noe skulle skje. Han sa aldri “Hvis det blir krig”, det var alltid “Når”.

Det nærmet seg 4 måneder fullført, og vi hadde lært utrolig mye. Teorien satt godt, og vi var ofte på øvelse for å praktisere. Selv om jeg fortsatt hatet litt når de ukeslange skimarsjene satt igang, lærte jeg at det var til mitt eget beste å forsøke å være positiv. Alt gikk så mye lettere da. Og jeg lærte meg å drepe på mange forskjellige måter, med mange forskjellige våpen. Jeg lærte at hvis jeg hadde valget, skulle jeg skyte fienden i magen – en mann som ligger og kauker binder opp sine kollegaer for å skaffe ham legehjelp. En dau fiende er bare søppel. Vi lærte om psykologien rundt det å gå en patrulje i skogen og plutselig se bestekameraten din skutt i filler, borte lenge før han treffer bakken. Vi lærte hvor kynisk man må tenke i en krigssituasjon hvis man har et ønske om å overleve. Vi lærte hvor umoralsk det kan være å være pasifist for de som velger å være tilstede i den virkelige verden. Og vi lærte at vår jobb som soldater ikke var å drive politikk eller lage lover, men å utføre ordre fra de som har bedre oversikt enn oss selv. Neida, man skal ikke følge ulovlige ordre, men man må innse som et lite menneske i en skyttergrav at man kanskje ikke sitter med fasiten og de riktige svarene alltid.

Det var mandag morgen, det var kaldt, og kapteinen sto foran oss. Mandager fungerte på samme måte som de gjør i det sivile – ingen var spesielt muntre, men vi hadde ikke særlig mye valg. Der sto vi i givakt og ventet i det som føltes som en evighet på at han skulle fortelle oss planen for dagen og uka. Han tok seg tid til å se hver av oss i øynene. Så så han ned, opp igjen, og sa rolig og behersket det siste ordet noen av oss ønsket å høre.

“Alarm.”

Det er vanskelig å få forklart med ord her hvordan dette ordet satt i hjernebarken hos oss. For oss betød dette i praksis at Russland har invadert. The proverbial shit has hit the equally proverbial fan. Alt annet utgår, vi er i strid, glem enhver plan du måtte ha. Vi var rutinerte, vi hadde trent på dette, vi visste hva vi skulle gjøre. Men i det sekken ble fylt til 40kg på ny, må jeg innrømme at jeg var ganske bitter. Vi visste at vi skulle gjennom en ny form for test før vi var ferdige, men ikke når den kom, og ikke hva den gikk ut på. Det vi dog visste var at det kom til å bli hardere enn sist, samtidig som vi også visste at vi var bedre forberedt. Det var bare å bite tennene sammen og forsøke å forberede seg mentalt på å kjempe til siste slutt.

Den følgende uka marsjerte vi opp på alle høyder som var i Harstad-området. Jeg overdriver ikke når jeg skriver at anstrengelsene på denne “helvetesuka” var minst 150% av den på rekruttskolen. Veldig mye var det samme, og jeg skal ikke gjenta det. En del situasjoner var dog annerledes, og her kommer et par av dem.

Noe av det første som gjorde seg gjeldende, var sola – eller fraværet av sol. Så langt nord, rett etter nyttår, er ikke noen perle for oss som er vant til dagslys. Vi så ikke sola i det hele tatt i månedene rundt jul, og på det verste (tilfeldigvis når denne øvelsen pågikk) var det bare en halvtime med skumring hver dag. Det sies at selvmordsstatistikken er høy der oppe. Jeg forstår det. Å gå rundt i evig mørke er ille nok når man får nok mat og søvn. Tilbake i sløvsinn-modus forsterket det alle vonde ting tusen ganger. Det eneste positive å si om det var at det hjalp oss å holde track på dagene. Hvor mange lyse halvtimer hadde vi sett? To? Da var det onsdag.

To dager uten mat og søvn. Sliten og bitter, ingen overraskelse der. Tempoet var høyt, og vi gikk opp og ned alle fjell som var skrevet inn på et kart. Det er en ubeskrivelig herlig følelse med svette overalt som fryser og nekter å forsvinne. På en stopp fikk vi beskjed om at vi skulle få litt energi, da det neste fjellet vi skulle opp på var digert og bratt. Joy. Energien fikk vi i form av to sukkerbiter hver. Befalet fliret. Vi tok til oss det vi kunne. Smakte ikke noe uansett, og gjorde vel ikke ting verre. Gikk glatt ned med iskaldt vann. Magekrampene var aldri langt unna. Når vi endelig kom til toppen, var jeg klar for graven. Istedenfor ble det ny marsj til ny høyde. Og der skulle det være mat!

Man kan lure på hvor dumme mennesker egentlig kan bli, eller ev. vurdere det som at håper vi bærer i oss er ukuelig. Vi trodde selvfølgelig på matbiten, og trakk litt motivasjon ut av det. Subbet avgårde, tålte gassing og det som var. Når vi kom på fjelltoppen, lå det mat og ventet på oss, som vi var blitt lovet. En pose ferdig oppskjærte brødskiver! O Helga Natt! Samme om det ikke var noe pålegg, det smakte vi ikke uansett. Bare å få NOE i magen var gull verdt! Det vi selvfølgelig ikke hadde tatt høyde for, var i hvilken grad befalet prøvde å sette oss opp mot hverandre, skape splid og misnøye. Det var én brødskive for lite i posen, så når det kom til sistemann, sto han igjen med svarteper. En potensielt eksplosiv situasjon ble heldigvis reddet av at ikke alle hadde slukt brødskivene sine hele, så den uheldige fikk sagt fra, og endte opp med noen biter så han også fikk litt i magen. Jeg kan ikke si at jeg merket at befalet ble skuffet, men det skulle ikke forundre meg. De prøvde seg hele tiden.

De forsøkte også å lære oss nye ting. Kanskje ikke tidenes beste tilstand for å lære, men samme det, så lenge det som skal læres bort er livsfarlig. Da får man oppmerksomhet. Mot midten av uka befant vi oss plutselig på en 30 meter høy silo (mulig minnet fusker og overdriver litt, men det var noe sånt). Der skulle vi lære å rappellere. Eller, rettere sagt, der skulle vi rappellere. Lære først? Nei. Vi lærte av å gjøre. Jeg har aldri hatt høydeskrekk, men respekt for høyder, joda, det har jeg nok av. Jeg kom meg over kanten og sparket fra og slapp meg ned. Det gikk bra, men skjelven satt godt i knærne lenge etterpå. Det viste seg at en i troppen hadde høydeskrekk – han ble sittende igjen til slutt. Han var en fighter, så han hadde ikke tenkt til å gi seg, men det var ganske klart at han måtte jobbe seriøst med seg selv. Skrekken for høyder blir kanskje ikke særlig mindre av at man vet man er sløv og lett kan gjøre feil. Etter det som virket som en evighet, hektet han seg på, og hang seg utenfor kanten. Der ble han. Han sleit. Kom seg ikke av flekken. Da tok Captain Creepy det mest imponerende pedagogiske grepet jeg har sett. Han tok frem sin blanke, skarpe feltkniv og holdt den mot tauet. Meldingen var klar – “Ned skal du uansett”. Og ned kom han, tross alt bedre å prøve å komme seg ned enn å garantert gå i bakken i dødelig hastighet.

Litt senere skulle vi få mat igjen. Jepp, reine luksuscruiset dette. Troppen samlet seg rundt en åpning i skogen etter nok en evighetsmarsj. Befalet hadde et bur med fem høns. Vi var fire lag. Huh? Selvfølgelig hadde de en vri på det. Ett lag skulle få en ekstra høne. Hvilket? Det skulle vi sloss om. Hvert lag skulle velge ut én representant, og så ble det semifinaler etterfulgt av finale. Førstemann med ryggen i bakken var ute. Vi valgte en på laget som var råsterk, og var så heldige å gå av med seieren. Da var det bare å kjøre det tradisjonelle “Kapp huet av høna”-løpet og forsøke å få noe mat ut av det. Jeg tror vi brukte fire timer på å koke en form for suppe av de to stakkars krekene, med 10-12 hønebiter oppi. Kjøtt og kraft! Vi nøt måltidet, faktisk såpass lenge at vi rakk å kjenne hvor for jævlig vondt det smakte.

En lang dag senere skulle vi få være med på et eksperiment. “Oi, artig” tenkte vi sikkert. Eller kanskje “Hva som helst annet enn marsjering”. Og helt garantert noen “Drep meg nå”. Men vi var på dette tidspunktet over i udødelighetsmodus. Ingenting de kunne hive etter oss kunne ta knekken på oss. Vi overlevde alt. Vi var kanskje ikke raske, sterke eller smarte, men vi nektet å dø. Overraskende hvor fort ting kan snu når man har det moro.

Vi gikk til en stor haug, og alle fikk beskjed om å ha med seg hjelmen sin. Haugen var rund, omtrent som en rund pyramide, hvis noe sånt fantes, og kapteinen gikk opp på toppen, som var ca. 2 meter over bakkeplan. Han forklarte hva moroa gikk ut på. Vi skulle gå til haugen, som bestod av jord og stein, og legge oss på den. Vinkelen i forhold til bakken var kanskje 60-70 grader, så vi sto ikke helt oppreist, men lå ikke helt nede heller. Vi lå ved siden av hverandre rundt hele haugen. Kapteinen forklarte at vi nå skulle teste effekten av sprengstoff. Det er sånt som er kjekt å ha følt på kroppen. Det var dog et par ting som var viktige å passe på, så vi fikk noen spilleregler:

• Eksplosivene skulle ligge på toppen av haugen, slik at alle skulle få kjenne det likt.
• Ettersom eksplosivene lå rett over hodet vårt, var det STRENGT FORBUDT å reise seg opp, om så bare litt. Hodet ville lett rives fra halsen dersom man fikk denne trykkbølgen i trynet.
• Fordi en eksplosjon lager et vanvittig trykk, ville vi oppleve å få lufta slått ut av oss. Derfor var det viktig at vi hadde åpen munn og åpne luftveier hele tiden. Å prate, eller lukke munnen, ville kunne få veldig kjipe konsekvenser. Korte pust var viktig – hvis man forsøkte å puste samtidig som eksplosjonen gikk av, ville eksplosjonen vinne. Det meste ville rettes rett oppover, men vi ville merke godt hva som skjedde på siden av haugen også.
• Vi måtte ha på oss hjelm og ligge sånn at armene beskyttet ansiktet. Eksplosjonen kom til å kaste opp en del stein og drit, som det var greit å ikke bli skadet av.
• Det var snakk om 1kg sprengstoff. I følge teorien vi hadde lært, var det maks lov å bruke 7kg av dette stoffet i øvelser i fredstid. Piece of cake.
• Vi kom ikke til å vite når eksplosjonen inntraff. Det kunne være 30 sekunder, det kunne være 30 minutter.

Moro? Joda, klart det. Man får nerver av sånt. Ligge stille i bekmørket? Joda, lyst til å sove ja, men kulda og det faktum at EN KILO FUCKINGS SPRENGSTOFF STRAKS SKULLE GÅ AV 75CM FRA HODET MITT gjorde at jeg holdt meg våken.

Selv om jeg stirret ned i bakken, oppfattet jeg det som et slags lysglimt når det smalt, etter det som må ha vært 15-20 minutter. En sånn situasjon der hjernen oppfatter at noe skjer, men du rekker ikke å gjøre noe som helst før det ikke er noe som helst du kan gjøre. Det smalt, og det smalt godt. Jeg husker følelsen av noe utrolig digert som presset meg ned mot bakken med en utrolig styrke. De overdrev ikke når de sa at luften ville bli presset ut av deg. “Uhhhhhhh” hørte jeg meg selv si. Det de ikke fortalte, var at all luften fort ville inn igjen for å fylle vakuumet som oppsto. Og den luften som kom tilbake, var full av sand og støv og drit. Dette ble jeg oppmerksom på omtrent samtidig med at voksne steiner begynte å deise ned i hodet på meg. Juling, rett og slett. Jeg ble mørbanket.

Kapteinen var snart på toppen av haugen igjen, og spurte oss hvordan dette var. “Jævlig” var vel det som gikk igjen hos de fleste. “Det er bra”, sa han på sitt sedvanlige, rolige vis. “Nå skal vi prøve 2.5kg”.

Oh. My. Fucking. God. Det er mer enn dobbelt så kraftig! Dette kan da umulig gå bra!? Det tok nesten en ny halvtime før vi fant det ut. “UhhhhhhhhhhHHHHHHH!” sa jeg helt av meg selv i det jeg ble trampet nådeløst ned i bakken av de sjuke kreftene som ble sluppet løs rett over hodet på meg. Enda mer støv og drit på innpust. Jeg hostet og vrei meg i smerte over steinene som landet på ryggen min. Ugh, dette var for jævlig.

Kapteinen dukket opp og lurte på hvordan det kjentes ut. Folk hostet og hørtes stusselige ut. Neste selskapslek: 7kg.

Fuck. Vi mer enn dobler igjen. Dette kan da umulig være sunt? Lovlig grense er sikkert der for en grunn. “UUUUUUUUGGGGGGGGGGHHHHHHHHHHHH” skrek jeg når verden kun 30 sekunder senere raste sammen rundt meg. Lufta på vei inn igjen ble møtt av magesyre som ville ut. Hadde selvfølgelig ikke noe særlig i kroppen som jeg kunne kaste opp, så det ble med å spytte magesyre blandet med sand. Herlig smak. Grusom hodepine. En stein på størrelse med neven min landet på hjelmen min, og det var nok til å gjøre vondt. Det verket fra topp til tå. Heldigvis var det over.

Kapteinen spratt opp igjen. “Bra kjempet”, sa han, “Neste ladning er på 10kg”.

Fortvilelsen kom kollektivt. Ingen var redde for å motsi kapteinen i det alle protesterte i munnen på hverandre. “Men det er jo ikke lov”, “Det er alt for mye”, “Det går ikke” ble møtt med et flir. “Tror dere vi har med oss noen som skal sjekke det ut hit midt på natta? Haha!”.

Vi innså at vi ikke hadde noe vi skulle ha sagt. Det eneste vi kunne gjøre, var å ligge stille og vente på smerten. Det føltes som om ti minutter gikk før det smalt igjen. Joda, 10kg kunne sikkert stemme ganske bra. Alt som kom ut av meg var “…..hhhhhhhhhhhhhh…!” i det det kjentes ut som jeg ble overkjørt og alle beina i kroppen knuste. Jeg ble trykket såpass ned at jeg i rein refleks spratt tilbake og lå i fosterstilling i lufta før jeg landet sammen med steinene som var på vei for å ta seg av ryggen min. Tørrbrekninger, snørr og tårer, pip i øra (vi hadde på hørselsvern hele veien), så stjerner… Nytt bunnpunkt i livet. Rapet sand og skulle så gjerne ønsket at jeg hadde noe jeg kunne spy opp. Vondt. Alt var vondt. Øyeeplene verket, så jævlig var det.

Kapteinen igjen. “Det er bra, gutta. Dere tåler litt av hvert! Nå må vi prøve med 15kg!”. Troppen var kollektivt på gråten. En gang til med 10kg hadde vært alt for mye. Dette kom til å ta livet av oss. Det kunne ikke fortsette. Men hva for slags valg hadde vi? Bare ett. Ligg ned og ta imot.

5 minutter gikk, og jeg skalv. Jeg var livredd, og tenkte at neste gang så er det mørkt og natta. Jeg var hellig overbevist om at dette kom til å drepe meg og flere andre, og så for meg rettssaken mot forsvaret som mine og andre pårørende sto bak. Ha! Det skulle vise dem! Da hadde*PAAANG*!!!

What the hell?

Et knallskudd – omtrent tilsvarende en litt kraftig kinaputt. Helvete heller. Kapteinshumor. Lettelsen var til å ta og føle på, og vi fikk reise oss opp for første gang på et par timer. Vi fikk skryt, og befalet fortalte at siden de visste når ladningene ville gå av, hadde de gått rundt rett bak oss i løpet av ventetiden og hørt hva som hadde skjedd. Noen hadde pratet sammen, om hvor redde de var for å dø og lignende. Andre hadde grått. En hadde bedt til høyere makter. Dette var visst den slemmeste testen av psyke opp mot rå makt de fikk lov å bruke. Vi overlevde, enda en gang. Men vi var ikke like overbevist om at vi kom til å fortsette med det. Vi var på vei til å bli like fillete psykisk som vi var fysisk.

En av de siste nettene vi var ute skulle vi marsjere igjen. Jeg var knust, av typen helt, totalt og grundig. Jeg fokuserte konstant på å overleve de neste fem sekundene. Jeg vet ikke hvorfor denne marsjen var annerledes; Kanskje fordi den foregikk på hardt underlag (is og asfalt), kanskje fordi den gikk fortere enn ellers, kanskje fordi det stort sett var nedoverbakke, eller kanskje bare fordi jeg var mer utslitt enn jeg noensinne har vært i mitt liv. Hmm. Virker som om jeg har sagt det før. Vanskelig å sette de opp mot hverandre. Jeg var langt forbi den berømte “felgen”, og så ting i mørket, svarte usammenhengende, var grinete. Jeg var ikke alene om det selvfølgelig. Uansett, marsjen gikk, og det gjorde vondt. Fryktelig vondt, vondere enn før, faktisk. Inne i venstre kne kjentes det ut som det satt en 20cm lang rusten spiker, og hver gang jeg tråkket ned, ble den kjørt nedenfra og opp inn i kneet og låret. Salte satan så vondt! Kiloene på ryggen hjalp selvfølgelig ikke heller. Det ble ganske fort klart at dette var vendepunktet for meg. For første gang kom jeg til et punkt hvor jeg seriøst vurderte å bryte. Jeg vurderte også seriøst å skyte kapteinen, da vi hadde skarp ammo i rifla av en eller annen grunn, men jeg valgte å la være. Krigsrett i fredstid var kanskje ikke noe å være stolt av.

Det gikk og det gikk, og jeg var ute av stand til å holde igjen stønnene som kom hver gang jeg tråkket ned. Kapteinen fikk med seg dette og beordret oss til å gå fortere. Motherfucker. Jeg begynte å vakle, mest fordi musklene i låret var kjørt etter et tappert forsøk på å kompensere for kneet som hadde blitt til Hitler. Tårene rant, så vondt var det, men jeg nektet å dø. Likevel – når hvert skritt hamrer grenseløs smerte inn i kroppen, innser man at det er en grense for hvor lenge man holder ut. Ved et tidspunkt fikk jeg øyekontakt med kapteinen. Han gliste. Gliste et sleskt og nedlatende smil til en utslitt og forbanna jævel med skarpladet våpen og få tegn til moralske kvaler. Jeg smilte tilbake og hevet øyebrynene kjapt, som for å si “Bring it on, biatch!” – skulle ønske selvtilliten var like god inne i hodet mitt da som jeg innbilte meg at den måte virke som utad.

Etterhvert ble det en teknisk hvil, og jeg fikk satt meg ned og rettet ut kneet. Da skjedde en av de tingene som en skjelden gang gir meg trua på menneskeheten tilbake. De andre i troppen – like slitne og herpa som meg – kom og tok noe av utstyret mitt og bar det for meg. Jeg hadde vært med å gjøre det for andre tidligere, og synes ikke det var noe å snakke om da, men nå når jeg trengte det selv, og de uten å si et ord uoppfordret stilte opp for å hjelpe til – da ble det en liten klump i halsen, og den bestod av takknemmelighet. Vi gikk videre, og jeg klarte meg mye bedre med litt mindre vekt på kroppen. Det tok ikke lang tid før jeg kunne gå med full pakke igjen heller, men kneet er fortsatt herpa den dag i dag. Å sitte trangt med venstre kne uten å kunne strekke ut beinet er uaktuelt – da er spikeren tilbake i løpet av kun få minutter. Kan kanskje ikke kalle det en krigsskade, men jeg tenker på det som om det er i samme genré.

Uka nærmet seg slutten. Ihvertfall på den måten at det var torsdag kveld. Vi visste jo ikke hvor lenge øvelsen ville vare. Hvis noen hadde fortalt oss at vi var én utmarsj unna å være ferdige, hadde vi sikkert blitt glade. Eller ikke, dersom de hadde fortalt oss noe om marsjen.

For å være så klar jeg kan på dette: Det var kun rein vilje og fandenivolskhet som skilte meg fra å være klinisk død. Jeg hallusinerte stadig vekk – om jeg ikke så de klassiske rosa elefantene som danset, så var jeg ikke langt unna. Ved et tilfelle satt jeg visstnok og så på en flokk grønne traktorer som kjørte formasjonsdans inne i skogen (litt ala synkronsvømming, men uten vann). Dette husker jeg ingenting av selv – jeg ble fortalt det av et befal etter øvelsen. Jeg var så sulten at magen kneip konstant. Det iskalde vannet hjalp lite. Nummen i hele kroppen – det var så man vurderte å skjære seg litt på is eller stein bare for å kjenne noe. Øynene skle stadig igjen. Armene hang på AG-3en, som igjen hang i reima over nakken. Nakken var sliten, men brakk ikke. Sannsynligvis av gammel vane. Jeg var rett og slett totalt og fullkomment ubrukelig.

Når vi så får beskjed om koordinatene vi skal komme oss til, skjønner vi at dette blir vår død. En marsj som ville tatt minst ti timer i perfekt vær. Over to store fjell, dekket av is og snø, med temperaturer rundt null. “Åja, ikke så kaldt”, tenker kanskje den kjære leser. “Smeltevann på den forpulte fuckings isen!” er mitt eneste svar på det.

Vi gikk og gikk. Det var mørkt, det var glatt, og det var hardt. “Gå forsiktig”, tenkte jeg, “så slipper du å gå på trynet”. Ha. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at jeg gikk i bakken 60-70 ganger på de 16 timene marsjen varte. Og det var ikke “Pytt sann, jeg skle visst, jaja, feie av ankelen og opp igjen”. Det var et sånne fall der beina forsvinner under deg, og du svømmer litt komisk i lufta et lite øyeblikk, før du smeller i panser-isen i full fart, med AG-3 foran deg og 40 kg sekk på ryggen. Ikke var jeg koordinert nok eller hadde jeg ork til å ta meg for heller. Man måtte bare satse på at fysikkens lover gjorde at du landet på siden. Gikk du bakover ble du liggende på sekken, som var vanskelig å både løfte og å komme løs fra. Datt du forover, var AG-3en mer enn klar til å slå ut tenner og skjære opp fjes. Jeg prøvde begge, flere ganger, og foretrekker fortsatt siden.

Naturen synes tydeligvis ikke at vi har det ille nok, så en jævlig nordnorsk isvind blir med på festen. Befalet som ikke vil ha kjeft for å ha tatt livet av et tredvetalls unge lovende, gir oss en time hvile i telt. Har du forsøkt å sette opp et lagtelt på ujevn is midt på svarte natta, utslitt og blåkald og full av utsøkt hat? Det er ikke moro. Ikke fikk vi sove heller, bare hvile litt. Det var min tur til det ærefulle oppdraget som tetningslist også, og det var en gleppe på 30cm fra isen til teltduken på min side. Ah, isvind rett i kroppen, smekkert!

At vi klarte å reise oss opp når “hvilen” var over, er vel nærmest et mirakel. Teltet ble pakket sammen, og vi visste vi hadde minst halve marsjen igjen. Jeg tror jeg gikk på trynet to ganger før vi i det hele tatt begynte å gå igjen. Den siste gangen vurderte jeg igjen seriøst å bare bli liggende og dø. Du vet du er på tur når du vurderer det som et seriøst alternativ. Dessverre var jeg litt for pysete og orket ikke å kjenne at trynet mitt frøs fast i den våte isen, så jeg stabbet meg på beina igjen.

Vi hadde vel kanskje gått 50 meter når han som gikk bak meg gikk på trynet og skle inn i meg. Vi holdt god avstand, men det var nedoverbakke, og han klarte ikke å varlse meg før han traff. “Nnnnnnngggghhhhh” sa jeg i det vi dannet vår egen lille knute. Han – en innfødt – bannet som bare nordlendinger kan, mens jeg prøvde å finne ut hva som satt fast i hva så vi kunne komme oss løs. At ingenting ble brukket på denne turen skjønner jeg ingenting av. Det må ha vært fordi vi var så slappe at vi datt sånn som fulle folk og de som kan judo.

Etter et par evigheter, begynte vi å komme ned fra fjellet. Fastere grunn under føttene. Og hva var dette rundt oss? Uhm.. sivilisasjon? Det er litt av en følelse å se den virkelige verden for første gang på mange døgn. Det skulle også vise seg at dette var innspurten på hele øvelsen. I det vi kom inn mot leiren, tenkte jeg hardt på at jeg måtte være mentalt forberedt på skuffelsen ved å snu i porten og gå ut igjen i enda en uke. Det kunne skje.

Vi ble bedt om å få det grøvste av utstyret på plass, og møte opp i klasserommet der vi vanligvis hadde forskjellige former for teori. Stemningen var nervøs. Alle elsket å være tilbake, men ingen stolte helt på at det var over. Kapteinen gikk igjennom øvelsen. Mye av det samme – stolt av det vi hadde gjort, måten vi hadde gjennomført på. Han refererte direkte til kneet mitt og en del problemer andre hadde hatt. Så skulle vi slippes fri til å spise, sove, hva vi ville. Skepsis.

En av medsoldatene tok mot til seg. “Uhm.. Kaptein? Jeg mener jeg har hørt at det er en regel som sier at når kommanderende befal sier ‘Endex’, så er øvelsen over. Ordentlig over. Ikke noen som kommer løpende inn på brakka kl. 3 om natten og skriker ‘suckers!’ og sender oss ut i skogen igjen. Stemmer det?”

Kapteinen kostet på seg sitt sleskeste smil. Han tenkte litt. “Det er nok ingen ubrytelig regel som sier det”, svarte han på sin særegne måte. “Men likevel… Endex.”

Vi visste at han mente det, og lettelsen var enorm. Dusjen som fulgte gjorde vondt, den lille mengden mat jeg tok sjansen på var alt for mye, men jeg tygde unna til oppkastet ble enig om å holde seg på plass. Var det noe jeg var vant til nå, så var det at hjernen bestemte over kroppen. Jeg la meg. Tror jeg svimte av istedenfor å sovne. Kun 16 timer ble det denne gangen – men når jeg våknet, var jeg så svimmel og groggy at jeg ikke visste hvor jeg var. Det gikk bokstavelig talt rundt for meg. Mye verre enn etter den første helvetesuka.

Skolehalvåret nærmet seg slutten. Vi hadde eksamen i både teori og praksis. Jeg gjorde det jeg måtte for å klare meg, ikke mer. Det meste gikk ganske lett når man visste at man hadde en tørr seng og et måltid mat i relativt nær fremtid nesten uansett. Før vi forlot Harstad, hadde vi en avslutningsmiddag, der vi offisielt ble forfremmet til USK-korporaler, og hvor foreldre hadde anledning til å være med (ingen av mine kunne komme, men jeg bærer ikke et fnugg av nag for det, vi snakker tross alt om fuckings Harstad). Kapteinen holdt en tale, og en del av det han sa husker jeg klart enda. Han henvendte seg til de oppmøtte familiemedlemmene, og forklarte. “Det vil komme en periode når tjenesten er slutt hvor de forsøker å forklare dere hva de har vært igjennom. Dere kommer til å lytte og nikke empatisk og si hvor forferderlig det høres ut. Og de kommer til å bli frustrert, fordi de ikke klarer å uttrykke dybden i denne opplevelsen. Bare vit at de har vært igjennom mye. Så mye vi har hatt lov til å dra dem gjennom i fredstid. Dette er ikke de samme unge mennene dere lot oss få låne for seks måneder siden”. Jeg kunne jo ikke vite det da, men det føltes instinktivt som at han hadde rett. Og det tror jeg forsåvidt fortsatt.

Vi dro hvert til vårt. De fleste av oss kom aldri til å møtes igjen. Med tre måneder igjen av verneplikten fikk vi velge hvor vi ville tjenestegjøre blandt en liste med alternativer. Den som gjorde det best (fikk høyest karakterer) valgte først. Jeg endte opp i Garden, og det var ikke fordi jeg gjorde det så bra at jeg fikk velge tidlig. Jeg var tross alt omgitt av folk som likte turer i skog og mark, og synes det var like greit at en bygutt fikk komme hjem og passe litt på kongen. Det var jeg i idrettstroppen, en spesialtropp for folk som utmerker seg innen diverse varianter av sport. Snakk om annen verden. Gardeuniform, sabel, fruktcoctail til lunsj på befalsmessa. Ok, så måtte vi pusse skoene litt nøyere, men i forhold til det vi hadde vært igjennom tidligere, var dette luksus av en annen verden. En som gikk i tyskklassen min på videregående dukket opp som menig i HMKG etterhvert også. Han måtte hilse hver gang vi møttes – som alle andre menige. En viss nytelse i det, ja. Fikk håndhilse på kongen ved en oppstilling, og opplevde litt. Vår i Oslo – blir ikke mye bedre enn det.

Det nærmet seg fotball-VM i 1994, og min militære karriere gikk mot slutten. Jeg hadde vært slapp i Garden som jeg hadde de fleste andre steder, men likte meg der, og spiste mer enn nok fruktcoctail til at kondis og trening forsvant før jeg kom ut i det sivile igjen. Min siste dag hadde jeg pakket de få tingene jeg hadde, levert fra meg siste rest av utstyret, og gikk opp til kompanisjefen for å offisielt dimmitere. Det skjedde med et minimum av fanfare, i sivile klær, med en siste hilsen og et håndtrykk. Min siste offisielle handling var å motta forfremmelse til sersjant. Jeg fikk med vinklene for å sette på uniformen jeg skal bruke på repetisjonsøvelse en gang i fremtiden. Jeg gikk ut porten og tok t-banen hjem. Eller noe sånt. Hjem? Joda, det var jo hjemme. Ihvertfall for lenge siden. Og det skulle bli det igjen. Hva i alle dager skulle jeg gjøre nå? De eksistensielle og filosofiske dilemmaene ble fort avløst av potetgull på sofaen.

I ettertid har jeg fått brev om at jeg er flyttet over til Heimevernet. Jeje, samme for meg. Jeg har ikke ambisjoner innen aktiv krigføring uansett. Jeg er ferdig med det der. Jeg fikk invitasjon til å være med på den offisielle avviklingen av Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge når den ble lagt ned i 2003. Hadde sikkert vært mulig å dra opp dit og hatt et sånt voksen-øyeblikk hvor man reflekterer over livet og valg man har tatt og alt som har skjedd siden da og mimret og sånn, men vi snakker tross alt om fuckings Harstad.

Jeg fnyser nesten av meg selv når jeg fortsatt tenker at hele året var en erfaring jeg ikke ville ha vært foruten. Det er virkelig det. Men det sugde. På en bra måte. Jeg hatet det, og det var akkurat det jeg trengte.