Barne-TV for 36-åringer

Som alle moderne foreldre lar vi TVen stå for mesteparten av oppdragelsen her i huset – det er for mye mas forbundet med å involvere seg selv. Siden Heidi foreløpig ikke har vist interesse for hverken Babylon 5, Star Wars eller Lord of the Rings, har det blitt litt barne-TV det siste halvannet året. Ettersom jeg selv er en stor unge, har jeg fått med meg mer enn nok – farlig nær overdose til tider. Jeg føler meg derfor kvalifisert til å stille som kritiker av en håndfull serier som stadig går på kopekassa her i huset.

For å få litt struktur på dette, har jeg prøvd å holde meg til et nogenlunde fast format. Man får selvfølgelig tittel og kanal for hver serie, en rask intro, målgruppe for serien, appellen til serien, viktige karakterer, en oppsummering av handlingen og hva man skal lære, samt en oversikt over irriterende sanger som du gjerne lett får på hjernen og repeterende elementer som hele tiden går igjen. Barn elsker jo repetisjon. Til slutt prøver jeg å Tarantino it up – jeg har selvfølgelig ingen illusjoner om å kunne gjøre noe som helst i nærheten av hans nivå, men som blodfan prøver jeg å beskrive en episode av den gjeldene serien slik jeg ville ha likt å se den – dersom Tarantino fikk frie tøyler og av en eller annen obskur grunn hadde noen interesse av å tilfredsstille meg.

Det finnes selvfølgelig tusenvis av serier som ikke er dekket her. Jeg tar bare med de Heidi viser interesse for og jeg dermed har sett litt av.

Drømmehagen – NRK3/Super

Intro: Det ble ramaskrik når NRK3 prøvde å fjerne/flytte Drømmehagen for en stund tilbake. Dette er serien vi småbarnsforeldre stoler på når vi trenger pause fra avkommet.

Målgruppe: Lallende idioter, folk som går på hallusinasjonsfremkallende narkotika, og babyer som er for unge til å ha utviklet kritisk sans.

Appell: Store, smilende og fargerike figurer virrer rundt, synger, danser og lever enkle liv.

Viktige karakterer: Hinkel Pinkel må sies å være hovedpersonen – en stor blå muppet som drar rundt på et rødt teppe og ikke sier så mye. Whoopsi Daisy (mange skrivemåter) er til en viss grad dama hans – glad i sang og dans og kliner med alle som har puls. Makka Pakka er en feit liten faen som er besatt av å vaske alle sammen, samt å stable steiner. Tomlingene er tre små babyfigurer som virrer, søler og lager helvete. Ninky nonken og Plinky plonken er hagens transportmekanismer, der de som tog og luftskip respektive surrer rundt etter sin helt egen uforståelige agenda. Konglene og Vottene er to knøttsmå familier bestående av mor og far og 8 unger hver. Hahoene er noen gigantiske badeball-aktige greier som bare suser rundt uten mål og mening. Til slutt har vi de irriterende Titteiene (som jeg i et mesterverk av bitende sarkasme refererer til som Dritteiene), en samling ulike fugler som stadig dukker opp for å synge hver sine deler av en liten sang, som til slutt blir satt sammen til en helhet for å signalisere at episoden går mot slutten.

Oppsummering av handling: Hver episode starter med at Hinkel Pinkel sovner til havs i sin lille båt, og vi transporteres inn i drømmehagen der alle vennene står og venter. Dvs. Hinkel Pinkel kommer rett inn, mens vi havner utenfor hekken og må ledes inn av Ninky Nonken eller Plinky Plonken. Så følger “plottet” der vi møter på de ulike figurene – hver av dem blir introdusert med egen sang og dans første gang vi ser dem – og følger deres eskapader. Det kan være så spennende som at Hinkel Pinkel går tur i hagen, Konglene skal spise middag, Hinkel Pinkel legger seg og sover i senga til Hoppsi Deisy (jeg sa det var mange skrivemåter) og blir kjeppjaget rundt av hele bølingen, eller at Herr Kongle mister barten sin og alle må læbbe rundt for å få tak i den igjen. I alt er det visst laget 104 episoder, og de er satt sammen av velbrukte klipp som går igjen så ofte at man lurer på hva slags plan det lå bak.

Hva man skal lære: Ingen verdens ting. Noen av figurene oppfører seg som ting babyene kanskje observerer i hverdagslivet (Hinkel Pinkel og Upsy Daisy (yay) kysset, oi, det er sånn som pappa og barnevakten gjør!), bortsett fra det kjenner man at hjernen blir litt mer til grøt for hver episode man ser. For ordens skyld vil jeg påpeke at samboer Siv sier at poenget med programmet er å få en rolig stund før sengetid, samt for barnet å se at alle skal legge seg. Godt poeng.

Irriterende sanger: Alle figurintroduksjonene blir irriterende når man har sett dem nok ganger, men Titteiene tar kaka, særlig den ene dustefuglen med det digre nebbet som drar det frem og tilbake. Han ser så jævlig åndssvak ut. Jeg liker ikke dyreplaging og har sjelden trang til å skade dyr, men akkurat disse skulle jeg likt å møte i wrestling-ringen. Men det måtte ha blitt en cage-match, ellers hadde de bare flydd avgårde.

Repeterende elementer: Absolutt alt sammen. Jeg har langt fra sett alle episodene, men ville blitt sjokkert hvis det hadde skjedd noe i de jeg ikke har sett som ikke også har skjedd i de jeg har sett.

Tarantino it up: Mange populære serier har en slags “gjenforeningsepisode” eller film noen år etter for å vise hvordan det gikk med våre kjære venner etter at det ble stopp. “Drømmehagen – Apocalypse” ville ha funnet sted 15 år etter siste episode. Kort tid etter at kameraene slukket og BBC dro sin vei, hersket det anarki i hagen, og Hahoene fant ut at som de største og sterkeste, kunne de undertrykke de andre. Hinkel Pinkel ledet opprøret, men Hahoene ble for sterke, og som straff henrettet de Tomlinge Unn på broa nær der Makka Pakka bor. Nakkeskudd. Nå, mange år senere, er hagen grå og forfalt. Hinkel Pinkel – den eneste som kan forlate hagen – har mistet idealisten i seg og blitt en hard, kynisk narkotikasmugler, som stapper de andre fulle av heroin så de skal slippe å forholde seg til marerittet som livet deres har blitt til. Whoopsi Daisy har sluttet å danse etter at hun fikk tennene slått inn så hun ikke skulle bite når Hahoene tvang henne til å tilfredsstille dem. Makka Pakka prøver å erstatte Tomlinge Unn, men etter at huset deres ble revet sitter de bare nede i en grøft og sniffer lim. Verst er det kanskje for Konglene og Vottene, etter at Hahoene fikk smaken på ungene deres (omtrent som hvaler og krill) og fant ut at de reproduserer seg utrolig kjapt. Ninky Nonken fikk sammenbrudd av å transportere barna til sin død, så den sørget for en frontkollisjon med Whoopsi Daisy sin seng som gjorde den totalt invalid. Hans gode venn Plinky Plonken må dermed nå frakte kveget til slakteriet, og betaler for det med sin etterhvert tomme, døde sjel.

Makka Pakka takler heroin dårligere enn de andre, men i et øyeblikks klarhet ser han at dette kommer til å vare evig om han ikke gjør noe. Han går apeshit med en spikerpistol, får tatt ut tre av Hahoene, men slipper opp for ammo og blir trampet ihjel av de to gjenværende. De er rasende og nådeløse, og begynner å slakte alt og alle de ser – til slutt innser Hinkel Pinkel at det eneste riktige er å detonere en bombe han har smuglet inn i hagen tidligere og gjemt i hula til Makka Pakka. Eksplosjonen avslutter de gjenlevende i sakte film, og i det kameraet gir oss bilder av de avdøde, hører vi som kontrast til grusomhetene lyden av figurene som leker og danser og synger. En trist, forenklet utgave av Drømmehagen-musikken spiller for å minne oss på at selv om det endte dårlig, slapp våre venner ihvertfall å lide noe mer.

Spesialagent Oso – Playhouse Disney

Intro: Spesialagent Oso er en fargerik panda-aktig kløne som stadig er ute på oppdrag der han hjelper barn med trivielle problemer.

Målgruppe: Barn som er for unge til å sette pris på James Bond-filmer.

Appell: Vi lærer oss å løse problemer ved å dele dem opp i tre lette trinn, samt masse andre småting underveis.

Viktige karakterer: Oso selv er en teit bjørn som trenger hjelp for å klare å fly en drage eller ta på seg votter, men som uten anstrengelse kjører bil eller hopper i fallskjerm. Han bærer med seg en dings hvor vi finner Potepilot, som varsler om spesialalarmer og synger informasjon nødvendig for å fullføre oppgavene. Major Dos er den usette sjefen som deler ut oppdrag og digimedaljer etterpå. Ulvis og Duddi er to andre spesialagenter som hjelper Oso med hans treningsoppdrag. Pelikopter og noe annet utstyr hjelper til med å få Oso til der hvor oppdragene skal finne sted.

Oppsummering av handling: Oso er ute på treningsoppdrag. Han gjør det tilsynelatende bra. Så får vi se ett eller flere barn ute i verden som sliter med noe – dette blir plukket opp av videomarihøna (eller ikke, hvis det er vinter), og informasjonen blir sendt via gitarsolo til en satelitt, som trigger en spesialalarm hos Oso. Han tryner og kløner til treningsoppdraget sitt, og blir sendt ut for å hjelpe barn(et/a) etter å ha fått beskrevet trinnene han må igjennom. Oso løser oppgaven like før nedtellingen når 0, og tar med seg lærdommen inn i treningsoppdraget som han nå løser. Oso får så medalje, og det gjør vi seere også, fordi dette liksom skal være interaktivt, og vi har hjulpet Oso underveis.

Hva man skal lære: Del opp problemene i tre trinn. Husk hva folk sier til deg.

Irriterende sanger: Intro-sangen er bra plagsom (åpner med “Spesialagenten Oso er alltid snill og grei!”), men “Tre lette trinn” og den beslektede “Spesialoppdraget ditt var en suksess” tar lett kaka for å sette seg fast på en nogenlunde voksen hjerne. I tillegg synger Potepilot som regel en James Bond-inspirert sang som tittel på hvert oppdrag. Painful.

Repeterende elementer: Hver gang Oso fucker opp noe, sier han “Akkurat som planlagt – mer eller mindre”. Ellers er strukturen på hver episode helt lik, så repetisjon er det ikke noen mangel på.

Tarantino it up: Oso blir forferdet over å oppdage at Major Dos har brukt ham for å finne potensielle kandidater til et omfattende nettverk av pedofile som kidnapper og misbruker barn. Han får med seg Ulvis og Duddi, de fanger Potepilot, som viser dem bilder av hva som har skjedd med barna som Oso tidligere har hjulpet. Oso blir så forferdet at han mister all farge og blir til en vanlig panda – altså helt verdiløs. Ulvis og Duddi forlater grønnsaken som er igjen av deres tidligere elev, og konfronterer fienden. Det viser seg at Major Dos bare var en datagenerert stemme, og at det var Potepilot – ikke mer enn et barn selv – som sto bak hele operasjonen. Hun knerter de to spesialagentene med tre lette trinn, og drar avgårde for å avslutte lidelsene til Oso. Hun kaller ham opp på radioen for å finne ham på GPS, men han kløner det til som vanlig, og faller ned i en sjø av lava. Potepilot mister en stor del av sin personlighet da den var aktiv i den smeltede enheten, og sitter siklende igjen og laller på “Spesialoppdraget ditt var en suksess” mens hun ser utover de fangede barna som ikke har noen mulighet til å unnslippe, og bare må forbli i fangenskap.

 

Mikke Mus Klubbhus – Playhouse Disney

Intro: Alle kjenner vel Mikke Mus. En irriterende bedreviter med kastratstemme som ihvertfall alltid har rubbet meg feil vei. I denne 3D-animerte serien har han sitt eget magiske klubbhus der det foregår litt av hvert. Han og vennene må stadig løse en haug med problemer ved hjelp av list og “musketing” – objekter som de får av “Gluggen”, som holder til i klubbhuset.

Målgruppe: Unger som synes Disney-figurer er kult.

Appell: Det skal være litt interaktivt, så Mikke spør oss stadig om hjelp i løpet av episoden. Ellers oppfører de seg i tråd med sine Disney-tildelte personligheter.

Viktige karakterer: Mikke, Donald, Langbein, Minnie, Dolly og Pluto er faste medlemmer i klubbhuset. “Gluggen” er en.. eh.. dings som flakser rundt og skaffer ting når de roper på den. En del andre Disney-fjes dukker opp innimellom, som han nazi-professoren, Snipp og Snapp, Klara Ku, og Svarte-Petter (Nils Ole Oftebro i sitt foreløpige karriere-høydepunkt).

Oppsummering av handling: Mikke kommer ruslende og spør om vi vil være med i klubbhuset hans. Det antar han bare at vi vil (jeg har brølt “NEEEEEEI!” mange ganger, men han driter i meg), og så må vi være med å si de hemmelige ordene. “Miska, Muska, Mikke MUUUUS” eller noe sånt setter igang en transformasjon der et åpent område blir gjort om til et ugudelig Mikke-tempel. Så er vi i gang – episodens problem blir vanligvis introdusert ganske kjapt, og vi må telle og peke og vite oss igjennom diverse oppgaver. Litt, men ikke helt ulikt et dataspill. Til slutt – når alt er løst – skal medlemmene danse muskedansen, før de stikker ut i skauen og klubbhuset går i oppløsning.

Hva man skal lære: Litt av hvert. Spørsmålene Mikke stiller til seerne er kanskje trivielle, men de er sikkert utfordrende nok for den rette målgruppa. Tall, retning og annet blir utfordret.

Irriterende sanger: Intro-sangen med “M-I-dobbelt K-E, M og U og S!” kan være ganske plagsom og sette seg på hjernebarken, men animasjonen og de døde, kalde øynene til Langbein under muskedansen er det som gir meg mest trang til vold.

Repeterende elementer: Selv om strukturen på hver episode er ganske lik, er det mye variasjon her – faktisk en av seriene som er minst plagsomme på akkurat dette punktet.

Tarantino it up: Misunnelsen over å alltid se parene Donald-Dolly og Mikke-Minnie kose seg sammen i klubbhuset tar overhånd, og Langbein bestemmer seg for å komme ut av skapet som homofil. Donald blir forbanna fordi han er bukseløs og mener Langbein helt sikkert har kikket på ham på “den” måten og misbrukt tilliten hans som “den jævla homseniggeren han er”. Mikke – som også er svart (stort sett) blir rasende på Donald og prøver å være aksepterende overfor bestekameraten, men sjokket blir for mye når Langbein forteller at han og Pluto er elskere. Donald må avbryte utskjellingen for å eskortere en gråtende Dolly ut av klubbhuset. Den evig snusfornuftige Mikke sprekker helt og sier at Langbein ikke får misbruke kjæledyret hans på den måten, hvorpå Langbein påpeker at Mikke ikke bare er homofob, men at han ikke kan forstå at Mikke kan ha sett på ham selv – en hund - som sin beste venn og samtidig behandlet Pluto som et dyr bare fordi han er handikappet med sin talefeil og manglende evne til å gå oppreist. Mikke tvinger Pluto til å velge, og blir knust når hans to beste venner sier farvel til ham for alltid. Det hele avsluttes med en montasje der “Everybody hurts” (REM) spilles mens vi ser de respektive tre parene i hver sin seng samme kveld. Donald har sinna-sex med Dolly, en deprimert Mikke får den ikke opp for Minnie, og Langbein gråter i strie strømmer mens Pluto gir jernet – passende nok – i doggy style.

 

Handy Manny – Playhouse Disney

Intro: Handy Manny er den snilleste, flinkeste, mest reale karen du kan tenke deg. Han fikser og ordner opp, med en ydmykhet som overgår det aller meste, uten å bli like kvalm som Alexander Rybak. Med seg på laget har han verktøyene sine, levende skapninger som hjelper til med å fikse det som trengs. Handy Manny og verktøyet hans er populære i Kalksteinsåsen, og vi blir kjent med de fleste innbyggerne når de stadig trenger hjelp med noe.

Målgruppe: Unger som er for dårlige til å fikse ting selv, og som trenger grunnleggende engelskkunnskaper.

Appell: Manny og hans fargerike verktøy ordner alltid opp. De reparerer det meste, og får seg en god latter på veien.

Viktige karakterer: Manny er stjerna. Han er MacGyver uten hockey-pleddet. I verktøykassa hans finner vi hans beste venner; Skru-Jens (blå/lilla, flat skrutrekker) er den eneste voksne blandt dem, en skikkelig tøffing og bedreviter. Hans motstykke – Phillip (gul stjernetrekker) – er en snåling som prater engelsk på en fantastisk irriterende måte. Spik (hammer) er idiot men veldig ivrig i tjenesten. Skvise (tang) er en lita jente som ofte lager helvete. Strekk (målebånd) er muligens transe, jeg vet ihvertfall ikke hva slags kjønn det skal være. Flise (sag) blir ofte fremstilt som en tenåringsjente. Rustein er en rørtang som lider av sterk engstelse for det aller meste. I noen episoder møter vi også Glimte, en lommelykt. I butikken sin har også Manny en freaky Frankenstein-robothund ved navn Fikse. Av andre mennesker i Kalksteinsåsen er nok Kelly den viktigste. Hun eier butikken hvor Manny kjøper delene han trenger. Det er helt klart noe på gang mellom Manny og Kelly, men det kommer tilsynelatende aldri videre. Butikken ved siden av Manny eies av Herr Klomse – en mann som har så jævlig hentesveis at til og med katten hans har hentesveis. Som navnet tilsier roter han det ofte til, men han vil helst ikke ha hjelp av Manny. Ellers finnes det mange koselige innbyggere i Kalksteinsåsen, og vi møter en del av dem flere ganger, sånn som Grandpa.

Oppsummering av handling: Noen ringer Manny med et problem – verktøyet samles og de fyker avgårde. Manny finner problemet, og må ha en del fra Kellys butikk. Kelly har alltid det Manny trenger. Noen ganger dukker det opp et sekundært problem. Verktøyene roter det til innimellom. Manny fikser biffen til slutt, og noen lærer noe.

Hva man skal lære: Å være iherdig og ydmyk og ha empati med de som trenger hjelp. At folk med hentesveis er evneveike. Og engelsk.

Irriterende sanger: Introsangen er vel grei nok. Når Manny og crew skal ut på oppdrag, synges “Hopp hopp hopp inn – kom la oss dra” mens de styrter til verktøykassa. Nært beslektet er “Vi skal fikse med brask og bram” når de setter igang – disse to siste er veldig like, og tar lett bolig i den delen av hjernen som er mest påvirkelig, sånn at de svirrer rundt på skallen din leeeenge.

Repeterende elementer: Foruten sangene, har vi besøkene til Kelly, og Herr Klomses uendelige kapasitet for å kløne det til.

Tarantino it up: Manny kommer inn i butikken til Kelly, og blir sjokkert over å finne henne på lagerrommet der hun har seg med Herr Klomse. Manny løper ut og får et mindre sammenbrudd, og i et øyeblikks klarhet innser han at det har rablet for ham, at verktøyene hans aldri har vært levende, og at de andre innbyggerne i byen bare jatter med ham fordi de synes synd på ham. Han har egentlig ikke reparert noe på flere år, og barna er redde for ham. Fortvilet prøver han å skille på den virkelige verden og hans egen fantasi, men når ingen vil fortelle ham hva som har skjedd, drikker han seg mannevond på vodka og skamslår Grandpa for å få ham til å snakke. Når han får høre historien om hvordan en desperat gærning torturerte og drepte hans kone og to barn foran ham med hans egne verktøy, mister han siste rest av kontakt med virkeligheten. Tilbake i fantasi-modus får vi se hvordan Philip og Skru-Jens hjelper ham med å knerte Grandpa, før han gjør en fatal feil og prøver å ha trekant med Flise og Skvise. Blodig og døende ligger Manny i et smug og gråter fortvilet. Han håper på en gjenforenelse med familien sin i himmelen (Lilja-4-ever style), men det viser seg at når man dør er det slutt, og alt blir bare svart.

Nye eventyr med Ole Brumm – Playhouse Disney

Intro: Ole Brumm kjenner vi vel alle fra før. Den koselige bjørnen og vennene hans i hundremeterskogen som stadig misforstår hvordan verden (sett gjennom øynene til Kristoffer Robin) funker. Her i god gammeldags 2D-animasjon.

Målgruppe: Barn som er drit lei av at alt skal være så jævlig lærerikt hele tiden, og bare vil ha litt underholdning.

Appell: Figurer som er på nivå med barna selv opplever mye rart i en verden som er både skummel og morsom på en gang.

Viktige karakterer: Her har vi et persongalleri som representerer flere kjente psykologisk ugunstige situasjoner. Ole Brumm har spiseforstyrrelser, og hans avhengighet av honning har sannsynligvis gitt ham diabetes. Nasse Nøff lider av sterk engstelse og er helt uskikket til å fungere i verden. Tigergutt har ADHD og ville sannsynligvis gått på sterkt beroligende medisin. Tussi er manisk depressiv og bør ikke ha tilgang på barberblader. Petter Sprett lider av tvangstanker (OCD) og er lammet handlingsmessig av sin konstante trang til kontroll over enhver situasjon. Og man skal ikke tenke lenge på saken før man innser at Kristoffer Robin er schizofren. I tillegg til disse møter vi ugla og jordrotta eller hva han er og noen andre.

Oppsummering av handling: Gjengen misforstår noe, tar av i leken med Kristoffer Robin, eller roter seg ut på dypt vann, og gjennom flaks og videre kløning ender vi alltid opp med en god løsning.

Hva man skal lære: Gode venner holder sammen, til tross for altoverskyggende personlighetsforstyrrelser.

Irriterende sanger: Introsangen – “OOOOOOOLE BRUMM ER EN FIIIIIIIN BJØRN!!” – er forsåvidt ikke så ille. Ikke i dette selskapet.

Repeterende elementer: Personlighetsproblemene til de enkelte kosedyrene.

Tarantino it up: Gjengen er bekymret for en stadig mer gretten Ole Brumm, og når han plutselig slår ned Nasse Nøff over en bagatell, innser de at det er på tide å konfrontere bjørnen med honningmisbruket som stadig kommer mer ut av kontroll. Brumm eksploderer og skjeller ut de andre etter noter – hver av dem meget spesifikt og detaljert og faktabasert så de står måpende tilbake. Knust og fullstendig klar over at de er i ferd med å brenne alle broer, prøver en desperat Nasse å appelere til Brumm ved å erklære at han aldri har brydd seg så mye om noen, til tross for feil og mangler. Brumm i honningabstinenser kaller Nasse for et homsete glory-hole som han kun for moro skyld hadde seg med hver gang Nasse var redd. Forferdet over sviket og ydmykelsen bryter Nasse sammen. Ole Brumm erklærer at han forlater hundremeterskogen da han blir kvalm av trynene på sine nedbrutte eksvenner. Han snur seg og går mot døra, og ser ned på kniven til Nasse Nøff som sakte sklir inn i brystet hans. “Nasse, NEEEI!” skriker Petter Sprett og Tigergutt, men det er for sent, og mens Brumm dør, bryter Nasse sammen i krampegråt og hikster at hvis ikke han kan få bestevennen, skal ingen få ham.

 

Fantasiens Flyttefolk – Playhouse Disney

Intro: Eneste “live action” show på lista som inneholder mennesker. Fantasien flyttefolk er fire homsete typer i blå kjeledress som oppfører seg sinnsykt teit i et mislykket forsøk på å være morsomme. De løser surrealistiske problemer ved prøving og feiling og uten noensinne å forlate lokalene sine.

Målgruppe: Barn uten kritisk sans. Folk som får tenning av katastrofalt dårlig dubbing.

Appell: Sang, dans og sterke farger. Kreativ problemløsning uten rot i virkeligheten.

Viktige karakterer: Hovedpersonene er Rich, Smitty, Scott og Dave. De har en irriterende husmus, og en kjedelig nabo ved navn Strikkulf. Han har igjen en niese ved navn Nina som vanker mye hos flyttefolkene. Når hun smiler har hun mer munn enn ansikt.

Oppsummering av handling: Uansett om de roter det til selv, eller det kommer en kunde med et problem, så må flyttefolkene finne ut av ett eller flere problemer. Dette gjør de som regel ved prøve-og-feile-metoden til de snubler over riktig løsning, men noen ganger gir de opp og skriver om problemet for å få en løsning til å passe. De synger og “hjernejogger” og går i omvendtrommet og litt av hvert.

Hva man skal lære: At man for guds skyld må holde ungene unna sånne folk. Jeg er veldig skeptisk til voksne mannfolk som oppfører seg sånn for å underholde unger. I tillegg lærer ihvertfall jeg å holde igjen en del. Som regel har jeg lyst til å fly på Smitty eller Scott først, mens Dave og Rich sjelden er de jeg har mest lyst til å grisebanke. Hvorfor har jeg enda ikke klart å finne ut.

Irriterende sanger: Introsangen “Fantasiens Flyttefolk” både setter seg på hjernen og inspirerer til gladvold. “Hjernejogging” er en annen som jeg merker meg – den er nesten alltid med og har nok gitt meg hjerneskade. De spiller ofte andre sanger også, alltid irriterende, men ikke like repeterende og dermed ikke så frustrerende heller. Ellers bonuspoeng for dubbingen som er spesielt håpløs under sangene.

Repeterende elementer: Dave bommer alltid på high five. Strikkulf synes alltid allting er alt for spennende. Jeg får alltid lyst til å banke Smitty med Scott, eller omvendt.

Tarantino it up: Gutta blir fortvilet når alle har fått samme kjønnssykdom – fra Nina! De hjernejogger og kommer frem til at de må konfrontere Strikkulf – det viser seg at hun ikke er niesen hans, men et trafficking-offer han har smuglet fra balkan. Flyttefolket – som hver for seg er forelsket i Nina – moser Strikkulf med en rørtang for å frigjøre drømmedama, men sliter når de ikke blir enige om hvem som får gjøre horeprinsessa til en ærbar kvinne. Nina påpeker at ingen av dem eier henne, og at hun helst vil hjem til mann og barn i sitt eget hjemland. Den opphetede diskusjonen tar en vond vending når husmusa – som også har hatt seg med Nina – forteller at han er døende, med HIV, og at han fikk det fra henne. De løper til HIV-test-rommet og konstanterer at de alle vil være døde innen kort tid, da de allerede har utviklet AIDS. Fortvilelsen fører til dårlige avgjørelser, og i håndgemenget som følger, ramler alle overende, men Nina nederst. Hun hoster blod og dør med angst i øynene, og synet av liket blir for mye for Smitty, som drar frem en håndpistol og skyter seg selv via munnen. De tre gjenlevende flyttefolkene sloss om Smitty’s pistol, noe som ender med en kule gjennom brillene på Scott. Rich ender opp med pistolen, og vi ser han er usikker på om han skal skyte seg selv eller Dave. Han vurderer frem og tilbake. Dave pisser på seg, svetter og griner. Ber om nåde. Rich får en bestemt mine. Alt blir svart. Vi hører et skudd. Rulletekst.

 

Håper dette har vært nyttig for foreldre på jakt etter passende barne-TV for nettopp deres håpefulle!