November-dingsen: Logitech Harmony 900

Oi oi, et år siden sist, har nerden holdt seg så lenge uten dings? Selvfølgelig er den andre muligheten den riktige – jeg er like treig som vanlig. Vi snakker her om november for et år siden. Så lenge hadde jeg aldri klart å gå uten noe nytt teknisk vidunder å leke med.

Denne gangen var det en ting som ikke bare var til glede for meg. Blandt gadget-nerder snakker man ofte om Wife Acceptance Factor – WAF – og selv om jeg ikke er gift (enda?), benytter jeg meg ofte av dette som parameter når jeg bestemmer meg for hva jeg skal – og ikke skal – kjøpe. Denne gangen vil jeg mene at WAFen var meget høy.

Når man har så mye drit som vi (altså, jeg) har, ender man fort opp med en del fjernkontroller. I stua er det TV, surround-anlegg, dekoder, PlayStation 3, DVD-spiller (for sonefri moro, ev. for å unngå suset fra PS3en), SqueezeBox, MediaCenter PC og i fremtiden kanskje enda mer. 7 fjernkontroller er ikke nødvendigvis det som skal til for å score hos damene. Nå har jeg kun én dame jeg skal score hos, men verken størrelsen eller mengden fjernkontroller ser ut til å tenne henne nevneverdig.

Logitech Harmony 900 er noe så genialt enkelt som en alt-i-én-fjernkontroll. Man kan koble den til PCen, fortelle programvaren hva man har av utstyr, og så vet den hvordan den skal styre det. Mange tusen dingser har kodene forhåndsscannet, så det er bare å velge og vrake – har du noe fra nogenlunde kjent utstyr, så er sjansen god for at det allerede ligger klart. Skulle det derimot ikke være støttet – eller man har behov for litt selvmekking – så har også fjernkontrollen en IR-leser i stumpen, sånn at man kan scanne kodene fra eksisterende fjernkontroller. Lett som en plett!

Når man skal styre så mange ting med én fjernkontroll, er det selvfølgelig noen utfordringer. Både TV, dekoder, receiver, SqueezeBox m.fler har f.eks. volumkontroll. Hvordan ordner man dette? Blir det kaos i stua? Nei, dette er løst veldig greit. Man har såkalte aktiviteter, f.eks. “Se TV”, “MediaCenter” eller “PlayStation3”. Fjernkontrollen vet at hvis jeg skal ha på PlayStation, så må TVen på, surround-anlegget må på og settes til riktig kanal, og PlayStation må på. Dette fikser den for deg, og den holder også styr på hva som er av og på til enhver tid. Når man så er inne på en aktivitet, så vet den hvilke knapper som styrer hva. Når jeg er på “Se TV”-aktiviteten min, så vil volumkontroll-knappen styre surround-anlegget, mens “Guide”-knappen vil gå til dekoderen. Den ålreite touch-skjermen (se bilde til høyre) vil da typisk vise logoene til de mest bruke TV-kanalene våre.
Man kan også når som helst hoppe ut av aktiviteten for å styre ett enkelt komponent, dersom noe går galt, eller man har spesielle behov som ikke dekkes av aktivitetene. Det er sjelden vi trenger å gjøre dette, men det hender.

Logitech har også mindre modeller, men det som gjorde at jeg gikk for akkurat denne, er at den i tillegg til den tradisjonelle IR-kontrollen (infrarød – signaler som er usynlige for mennesker, men som f.eks. plukkes opp av mobilkameraer), også kan sende ut signaler via radiofrekvenser. Hvorfor er det bra? To grunner som direkte påvirker meg; For det første, så betyr det at man ikke trenger “Line of sight” til det man skal styre for å styre det; Man kan gjemme ting i skap og vegger, og så koble til en såkalt “repeater” som tar imot radiosignaler og videreformidler dem som IR. Også bra for WAFen! Jeg bruker dette for å styre en MediaCenter-PC som står i et annet rom enn der vi bruker fjernkontrollen.

Den andre grunnen til at dette er bra, er at det finnes en spesiell type repeater som tar radiosignalet og gjør om til BlueTooth, spesifikt for PlayStation. PS3 bruker nemlig ikke IR for fjernstyring – der er det bluetooth hele veien. Med denne repeateren gjemt i et skap kan man likevel styre den sammen med alt det andre utstyret.

Så til det store aberet – prisen. Denne koster rundt 2500,- veiledende, men man kan finne den for nesten en tusenlapp mindre hvis man bruker en tjeneste som prisjakt.no – noe jeg gjør i de aller fleste sammenhenger. For min del endte jeg vel opp med rundt 1850,- inkl. frakt for ca. et år siden, og det vil jeg påstå det var verdt.

Fjernkontrollen leveres med en “seng” den kan ligge og lade batteriet i når den ikke er i bruk. Det eneste jeg egentlig savner er at den også fungerer som lyssabel. Da hadde alt vært perfekt.

Alkohol

Vanligvis når jeg blogger, gjør jeg et minimum av research for å prøve å ha noen fakta på bordet. Ikke i dag. Dette er bare en “brain fart” – eller “stream of consciousness” som det heter på fint. Ikke dermed sagt at det ikke er med noen fakta her. Det hender at det er sammenfall mellom mine meninger og fakta. Det skjer bare ikke så ofte at jeg legger noe særlig merke til det.

Alkohol vekker sterke følelser. Enten man prater om det eller drikker det. Selv drikker jeg egentlig ganske lite. Jeg drikker veldig sjelden hvis jeg ikke skulle befinne meg på noe som ligner en fest. Selv en rolig fredagskveld hjemme når jeg bare kan slappe av og drite i alt, er det ikke så veldig ofte jeg drikker. Hvorfor det? Har jeg noe imot det, kanskje? Å neida. Litt av det er kanskje at jeg ikke har noe spesielt behov for å bli full – så viktig er det ikke for meg. En annen side av samme sak er at jeg ihvertfall til en viss grad er en kontrollfrik – ikke helt komfortabel med å slippe kontrollen og ikke ha “stenkoll” på hva jeg gjør, sier og husker. Og så er det det dessverre sånn at det ikke skal så mye til før hjelmen strammer hos meg. Jeg kan få skallebank mens jeg står og drikker min 4. øl. Eller ikke. Det er avhengig av mange faktorer jeg tydeligvis ikke har oversikt over. Jeg ville bare ha det på det rene – jeg drikker svært lite, men å kalle meg en avholdsmann ville vært en fornærmelse.

Det er ikke det at jeg har noe imot avholdsmenn generelt. Eller totalavholdsmenn. Forskjellen der er jeg ikke helt sikker på – hvor mye drikker en avholdsmann som ikke er totalavholdsmann? Jeg forstår den språklige nyanseforskjellen, men som programmerer er jeg nok litt for opphengt i strikt logikk. Det er som når matematikere sier “hvis og bare hvis” – fordi “hvis” ikke er godt nok. What the hell? Hvis jeg har et krav om at x skal være lik 10, hvilke situasjoner finnes da i universet hvor “Hvis x er 10” ikke eliminerer absolutt alle andre muligheter enn at x = 10 på lik linje med “Hvis og bare hvis x er 10”? Er det noe i ordet “hvis” som tilsier at det ikke er sterkt nok? Hvis jeg sier “Hvis x er 10”, betyr det da for en matematiker “Hvis x er 10, eller noe annet, jeg bryr meg ikke”? Yes, jeg babler igjen. Men jeg sliter altså med å se hva en totalavholdsmann gjør som ikke en avholdsmann gjør, eller omvendt. Jeg skjønner at en totalavholdsmann ikke drikker noe, ever. Men er ikke det egentlig også definisjonen på en avholdsmann? Betyr “total” i denne sammen bare rett og slett “En som faktisk mener det”?

Men som sagt før jeg sporet av, jeg har ikke noe imot avholdsmenn, verken av den ene eller andre sorten. De drikker bare litt mindre enn meg. Problemet kommer når de skal dytte sitt syn på andre. Akkurat det er mitt problem med mange ting, både stat og religion f.eks. “Dette mener jeg er riktig for mitt liv, og dermed skal alle andre også gjøre som meg”. Uh, nei takk. Vil velge selv, jeg.

Må selvfølgelig her få skyte inn at man selvfølgelig ikke skal drikke før man kjører bil. Jeg tar en akevitt til jul av tradisjonshensyn, men synes barn fortjener nogenlunde edru foreldre i en sånn sammenheng. Bare så det er sagt.

Men her slutter også min forståelse av hvorfor alkoholen har fått rollen som en folkefiende.

Jeg er av den oppfatning av at det ikke er pistolen sin skyld at noen blir skutt – det er personen som står med fingeren på avtrekkeren. Likeledes har alkohol i seg selv ingen egen vilje – det er først når den kjemiske reaksjonen mellom giftstoffet og personligheten til den som får det i seg inntreffer at ting skjer. Jeg har flere ganger drukket meg stupfull, spydd i alle vinkler og vært skikkelig på bærtur. Men jeg har aldri vært i nærheten av å hoppe i elva, slå ned eller voldta noen, eller sette meg i en bil. Jeg har aldri vært så langt borte at jeg har tenkt at det er gode idéer. Det handler litt hva man tar med seg inn i fylla også. Kunne jeg drukket så mye at jeg hadde drept og plyndret, voldtatt og fyllekjørt? Teknisk sett, helt sikkert, men jeg hadde spydd, gått i koma og måtte pumpes lenge før jeg kom dit. Jeg tåler rett og slett ikke så mye.

Selvfølgelig finnes det alkoholikere og folk med issues som ikke har godt av alkohol. Enten fordi de ikke klarer å slutte, eller fordi alkoholen fjerner filtrene som er siste hindring for at de iverksetter dævelskapen de har inne i seg.

Men er det riktig at vi andre skal straffes for det? Skal alle lide fordi noen enten ikke kan kontrollere sitt forhold til alkohol, eller fordi noen er lei av alt og bare har lyst til å drikke seg ihjel?

For disse stakkarene må selvfølgelig få hjelp, det er ikke det. Hvis vi har en måte å hjelpe dem og/eller de pårørende på, så er jeg for.

Det jeg ikke er for, er det som skjedde sist fredag når Siv og jeg akkurat hadde sendt Heidi på Oslo-langhelg, og skulle innom butikken på veien hjem. I vår nærbutikk har de begynt å selge et ølmerke som tilfeldigvis heter det samme som mitt etternavn. Det fikk jeg lyst til å teste. Ikke noe verre enn det – en liten flaske som jeg f.eks. kunne ha med meg på festen vi skulle på dagen etter.

Sånn gikk det selvfølgelig ikke, da klokka var 20:45. Det hadde ikke slått meg i det hele tatt, og det slo ikke kassadama heller. Hun prøvde å scanne den, og fikk pip. Prøvde igjen, og fikk pip igjen. Det tok noen sekunder før noen av oss kom på at vi bor i den siste sovjetstaten, der myndighetene har behov for å styre livene våre ned på detaljnivå. Fordi det var etter et visst klokkeslett, kunne jeg ikke kjøpe den lille flaska med en tredjedels liter kosevann som besto av usle 4% alkohol eller deromkring. Hadde jeg fått kjøpe den, hadde vi nok skapt et monster. Ting ville ha forløpt vesentlig annerledes enn om jeg hadde møtt opp noen timer tidligere og kjøpt den samme flaska!

For å strø salt i rettferdighetssansen, kunne den stakkars butikkansatte opplyse om at hun kom til å få en anmerkning for dette. Kassa hadde registrert vårt kriminelle samarbeid, og selv om jeg var mesterhjernen bak, vil hun måtte stå til rette for sjefen sin som forklarer rettferdigheten i dette. Sjansen er god for at han synes det er like latterlig, selvfølgelig. Jeg kunne ikke annet enn å beklage for at jeg ikke hadde tenkt meg om, men hun tok det ikke SÅ tungt.

Er dette virkelig nødvendig? Er det øl kjøpt etter kl. 20 som er forskjellen på perfekte Norge - der alle løper på blomsterenger og sover med bildet av Jonas Gahr-Støre under puta - og slitne, rusknekte alkis-Norge som minner mer om en kina-restaurant skalert opp til nasjonalt nivå? Jeg forstår at vi vil alkisene som ikke klarer å stå opp før kl. 20 og ikke klarer å planlegge noen timer frem i tiden til livs, men hvilket problem løser dette EGENTLIG? Jeg lurer oppriktig, kan noen gi meg et svar på det?

En annen ting som er veldig nært beslektet og plassert omtrent likt på idiotiskalaen, er det faktum at man ikke kan gå i butikken og kjøpe alkohol på valgdagen. Neida, da er det valg, og ved valg trenger vi verdighet. En øl representerer da mangel på verdighet, mens desperate politikere med stive smil og løgner på samlebånd er vår idé av verdighet. Flott. Jeg ser poenget i at fulle folk er lette å overtale til å gjøre ting de kanskje ikke ellers ville ha gjort. Så det å nekte ølsalg i butikkene løser det problemet og redder demokratiet. Right?

Kanskje ikke. De kriminelle mesterhjernene som ønsker å benytte sin personlige frihet til å kose seg med en øl har funnet ut at det er ett og annet smutthull og noen logisk glipper i tankegangen her.

• Man kan kjøpe øl DAGEN FØR! GISP! Å NEI! At vi ikke tenkte på det!
• Barer og serveringssteder kan operere som før. De kan til og med selge brennevin.
• Sitat fra denne artikkelen: “Valgloven ikke har ingen bestemmelser om at du må være klink edru for å avgi stemme, men berusede personer som forstyrrer andre velgere kan bortvises fra valglokalet.”

Au da, det var et skudd for baugen. Heldigvis er det ikke så mange som leser denne bloggen, for hvis massene som gråter blod når de blir avvist av butikken på valgdagen finner ut at de kan rusle inn i nærmeste vannhul, drikke seg hårete full og enda stemme akkurat så riktig eller galt de vil, ryker vårt perfekte samfunn på en kjempesmell.

Mer idioti? Sure. Alkoholreklame. Neida, jeg vil heller ikke ha whiskey-reklame på barne-tv. Men vi må komme oss vekk fra den håpløse tilstanden vi har nå. Tidligere i år ble det klart at Aass bryggeri måtte fjerne bilder av sine egne produkter fra sine egne websider, da dette tydeligvis ble omfattet av en eller annen hjernedød lov. Her snakker vi altså om en webside man selv må oppsøke, der en produsent ønsker å fortelle og vise hva de driver med. Jeg vet ikke hvem som sto for denne loven i sin tid, men de må ha huet så lang oppi sin egen bakside at det ikke kan være særlig håp for å få det ut.

Jeg kan selvfølgelig nevne mye annet i samme gate – som måten man blir straffet hvis man som bedrift ønsker å ta en gjest med ut på middag med et glass vin eller lignende til. Dette er fy-fy. I mer eller mindre alle andre land er alkohol kultur, noe man koser seg med. I Norge er det noe bare de slemme drikker. Enda er det her hos oss at vi har folk som drikker seg blinde på smuglersprit, eller har ungdom som kjører helgefylla så langt at når de våkner opp søndag ettermiddag, er de døde. Er det bare jeg som synes noe skurrer her?

Jeg antar at hvis rette menneske leser dette her, så blir jeg slått ihjel med statistikker som sier både det ene og det andre om alkoholens ondskap. Jeg skulle da veldig gjerne sett statistikkene som tilsier at tiltakene over her faktisk påvirker noe som helst. Forskjellen på å stenge ølsalget kl. 20 og 21. Grunnen til at en Long Island Ice Tea på bar på valgdagen ikke er sammenlignbart med en øl kjøpt i butikk.

Det er ingen tvil om at enkelte individer må holdes unna alkoholen. Jeg synes bare at det er urettferdig at alle vi andre skal straffes med idioti fordi enkelte ikke har kontroll.

Good night, sweet prince – del III

(Første variant, Andre variant)

Innlegg i denne “serien” har stort sett handlet om de som ikke lenger er blant oss. De vi (dvs. jeg) savner, selv om jeg ikke nødvendigvis har noe seriøst forhold til den eller det som forsvinner. I dette tilfellet var jeg ikke klar over personen før han var død. Likevel føler jeg et slags ekte savn nå. Ikke dyp sorg, men definitivt en form for anger på at noe er over som jeg ikke fikk ta del i før det var for sent.

Dette er nok ikke noen nyhet for de fleste av dere – det skjedde for over en måned siden, og jeg ble ikke klar over det før noen uker senere. Sjokket har selvfølgelig gjort at jeg ikke har vært i stand til å skrive om det før nå.

Det var den respektable nyhetsformidleren Sunday Sport som kom med det først. Dette er en publikasjon som får “Se & Hør” til å fremstå som Financial Times i forhold til seriøsitet. Det nyhetsspeilet.no er for gale konspirasjonsfriker, er Sunday Sport for ufattelig irrelevante saker med eneste fellestrekk at de har negativ effekt på din IQ når de leser om dem. Som et eksempel, se artikkelen om Storbritannias dårligste transe-Cheryl Cole-lookalike.

De som var gamle nok husker hvor de var når Brå brakk staven. Dette kan fort bli et sånt øyeblikk for deg. Hold deg fast.

Den 26. August rapporterte Sunday Sport altså at Gordon Ramsays pornodverg-lookalike var funnet delvis spist i et grevling-hi. Det er en overskrift med såpass slagkraft at vi nesten må bryte den ned litt for å fordøye den.

Gordon Ramsay er såpass kjent at selv jeg vet hvem han er. En hissig kokk med minst ett reality-tv-program. Helt greit.

Pornodverg. Tygg litt på det ordet. For noen av oss er det dagligdags (ikke spør), for andre er det et konsept som kan få hjernen til å eksplodere. Dverger vet selvfølgelig de fleste hva er – de er som mennesker, bare mindre. Jeg har selv lenge latt meg fascinere og underholde av disse hva-man-nå-skal-kalle-dem. Jeg bryr meg åpenbart ikke om å være politisk korrekt, men hva er de? En egen rase? En mutasjon? En defekt? Samme det. Man kjenner stort sett igjen dverger på utseendet.

Og så er det selvfølgelig noen som må ta det litt videre og lage porno av det. Man lager jo porno av alt. Da kan ikke dvergene være noe dårligere. Vi mennesker har jo alltid brukt dverger som underholdning. I følge en turistguide for noen år tilbake, var det sånn at når Colosseum i Roma i gamle dager tidvis sto under vann, satt de sinte dverger ut på primitive flåter og fikk dem til å sloss med krokodiller og annet surr. Dette var før ville dyr begynte å synge og danse i Disney-filmer, så publikum elsket det. På bursdagen min i 2005 (muligens til ære for meg, vet ikke) ble 28 dverger drept og 14 hardt skadd i en arrangert slosskamp med en løve. Dverg-wrestling er stadig populært. Tucker Max hadde seg med en dverg. Dvergkasting er fortsatt en greie rundt omkring selv om siviliserte land har vært innom tanken om at det kan være feil. Dvergporno må vi nok dermed anse som en naturlig evolusjon slik verden har blitt.

Man skulle kanskje tro at små, stygge mennesker som har seg var nok, men neida. Det er nemlig enda bedre hvis de små, stygge menneskene ligner på ekte, kjente mennesker. Percy Foster (35) – han hadde et navn utover “Gordon Ramsay’s pornodverg-lookalike” – hadde sånn sett kanskje flaks med oppsynet sitt. Ikke nok med at han hadde tatt steget fra mening dverg til pornodverg, men han hadde altså status som lookalike-pornodverg for et relativt kjent menneske. I dvergsamfunnet er dette det øverste statusnivået ved siden av Fangene på Fortet-dverg.

Det er verdt å bruke en tanke på et samfunn som har utviklet seg dit vårt har kommet. Vi har porno. Folk betaler penger for å se andre ha seg, gjerne på en falsk og tilgjort måte. Folk betaler også penger for å se små friker gjøre det samme. Og av en eller annen grunn så har hjernene bak dvergpornobransjen funnet ut at dersom dvergene ligner på ekte mennesker, så er det enda bedre!

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med logikken. Jeg skal gjerne innrømme at jeg aldri har vært noen forbruker av porno. Jeg vet hva det er og har sett det, for all del, men for det meste synes jeg at det er helt omvendt av sport: Det er bedre å delta selv enn å se på. Men greit nok, noen liker porno. Jeg dømmer ikke. Jeg forstår ikke at dvergporno skal være opphissende for andre enn dverger, men den største bristen for meg kommer da i det jeg er ment å tenke “Men vent! Han har enkle milde fellestrekk med et kjent menneske! DA koker blodet!” – det funker ikke for meg. Det er selvfølgelig en mulighet for at det er jeg som er spesiell.

Til slutt kommer vi til den tragiske vendingen, avslutningen av setningen som setter krona på en allerede fantastisk story – det “faktum” at han visstnok ble drept og spist av en grevling.

Wow.

Dette ble oppdaget når myndighetene skulle gjennomføre et grevlings-gassings-opplegg. Det tror jeg ikke vi har her. Hadde vi gasset grevlinger, ser jeg for meg at det hadde vært en del av den offentlige debatten. I alle tilfeller tviler jeg på at kommunens grevlinggasser er mentalt forberedt på å komme over halvspiste pornodverg-lookalike-lik. Eller reflekterer det bare mine fordommer?

Percy, som var stjerne i “Hi-Ho Hi-Ho, It’s Up Your Arse We Go”, var visstnok under en del press, og man har ikke utelukket selvmord. Det er selvfølgelig tragisk at vi nå kanskje aldri får se “Midget MasterChef: Assbasters 7”, men det får eventuelt bare gå.

Jeg skal innrømme at dette stadig kommer tilbake til hjernen min. Litt fordi jeg synes det er morsomt, litt fordi jeg lurer på hva fremtidige generasjoner kommer til å tenke om oss. Kommer mine tipp-tipp-tipp-osv.-oldebarn om 500 år til å drive med slektsforskning, og finne ut at de hadde en fjern forfar som het Rune, som levde på den tiden da pornodvergene herjet på jorda? Jeg vet ikke, men jeg skulle ønske jeg kunne finne svar. Her sitter jeg kun igjen med spørsmål.

Rune på topp!

Jeg har tidligere klaget min nød over at jeg ikke bare kan slappe av hjemme hele tiden. Jeg har vært i militæret – noe som ikke var noen marsj på roser – og jeg har løpt halvmaraton. Man skulle kanskje tro at jeg ikke er en lat stakkar uten form eller viljestyrke – men det er jeg jo. Jeg liker meg best hjemme, på sofaen, foran TVen, med den lille familien min. Det er der jeg hører hjemme. Jeg trener litt fordi jeg må holde vekta i sjakk, men det er ytterst sjelden lystbetont. På toppen av dette er jeg fryktelig negativ til alt som er slit. Derfor var det bra med bitterhet på gang når en kunde plutselig fant ut at de skulle ha meg med på Galdhøpiggen.

Yep, det høyeste fjellet vi har her i landet.

2469 meter over havet. Det er langt opp det. For en som mistrives når han må gå i oppoverbakke med 2.5% stigning, er det et mareritt. Vi skulle selvfølgelig ikke starte ved 0, men likevel – her snakker vi smerte.
Grunnen til alt dette her er at firmaet jeg jobber for har Atea som en viktig kunde. Dette er en stor IT-bedrift, og vi samarbeider tett med dem. Når de har et arrangement, er vi med. De er 1500+, vi er 6. Det sier litt om styrkeforholdet og hvor viktig det er for oss å være synlige. Når Atea da bestemte seg for at de skulle sette rekord ved å dra brorparten av sine ansatte opp på den høyeste toppen de fant, ble samarbeidspartnerne rekruttert. Hvorfor kan ikke sånne firmaer bestemme seg for å sette rekord i hvem som kan slappe best av? Der kunne jeg bidratt.

Nuvel, ingenting annet å gjøre enn å si takk for alt og skaffe utstyr for å gå i fjellet. Jeg har jo ikke denslags. Dvs. jeg hadde fjellsko som jeg fikk av Siv. Datafolk liker fjellsko. Du vet aldri når det dukker opp et fjell på serverrommet. Og så hadde jeg visst en sovepose. Jøss. Brukt én gang. Det ble til at jeg kastet meg med på en gunstig avtale Atea hadde på jakke, bukse og sko. Jeg husket jo ikke der og da at jeg hadde sko. Dette forklarer mye av min impulsshopping. Takk meg senere, amazon.com.

I tillegg ble det en panikk-tur på XXL for å skaffe alt som manglet på pakklista som ble sendt ut før vi dro. Det var en del. Totalt kom jeg vel opp i 5.000,- for utstyret jeg trengte. Jaja, får sikkert brukt det mye på alle fjellturene i årene som kommer. Knis.

Før jeg visste hva som traff meg, var dagen kommet. Fredag 2. september, avgang Lom. Kollega og nabo Jørn skulle selvfølgelig også være med – han er nesten alltid i nærheten når jeg skal gjøre dumme ting, viser det seg. Vi fylte bilen med sekker, utstyr og øl. Bortsett fra å klatre i fjellet skulle det være messe. Vi må selge oss inn til de ansatte i Atea, så de selger produktene våre. For å få til det, hjelper det å gi dem øl. Kall det korrupsjon om du vil, jeg kaller det fest.

Bilen gikk rett etter kl. 7 om morgenen, og de nærmere fem timene til Lom gikk på et vis. Vi har en egen evne til å ta et hvilket som helst emne og prate det til døde på en måte som gjør at vi ler oss fillete, mens alle andre ser rart på oss. Heldigvis var det ingen andre i bilen. Vi lo av Skammestein, en plass man kjører forbi like før Beitostølen, vi lo av dårlige dialektetterligninger, og vi lo av det meste vi så. Blir ikke mye overrasket om dette for min del er en forsvarsmekanisme, designet for å beskytte meg mot traumer som kan oppstå ved å tenke på at jeg snart må gjøre noe fysisk.

Vel fremme i Lom er det tid for mat. Vi har flaks og finner en plass som har en seriøst god burger. Her snakker vi digg kjøtt, med speketing og dronningost. Ordentlig cowboymat. For meg som kjører lavkarbo-opplegg for tiden, var dette himmelsk. Hamburgerbrød er fyfy egentlig, men hvis det er en ting jeg kommer til å trenge denne helga, er det energi. Karbohydrater er det. Både ekte energi, og følelsen av energi. Begge ville være viktige for meg.

Når vi var mette og gode, fant vi frem til messeområdet, hvor vi fikk utdelt et telt som sto i nedoverbakke. Jaja, vi hadde ingen avansert stand uansett. Bare en sånn banner-sak og øl. Vi fant ut at vi nok burde tenke litt mer på sånt i fremtiden. Det var meningen å ha et villmarkstema, men det eneste vi hadde kommet på – presisjonskasting med fluestang – var det ikke plass til. Jau jau. Ned til lavvolandsbyen for å grine seg til en plass.

Det var ikke noen gjennomsnittlige same-lavvoer det var snakk om heller. 400 mennesker skulle det være plass til i hver. Cosy. Vi ble henvist til leverandør-lavvoen, og var blandt de første som kom dit. Vi valgte oss en plass langs kanten lengst fra utgangene, så folk ikke skulle snuble over oss i mørket, og la fra oss. Jeg hadde fått låne avansert liggeunderlag av Siv, og prøvde å lage en liten base der jeg hadde oversikt. Skulle tross alt opp 0530 morgenen etter, da var det lite tid til rot og surr. Konstanterte kjapt at jeg vel sjelden har ligget på et så hardt underlag. Gresset var som betong. Jaja, lenge til søvn, alkohol funker jo som en myk pute må vite, kommer sikkert til å gå bra.

Vi hadde med oss to kasser med ekte Drammens-øl som vi skulle dele med våre medklatrere. Vi fant ut at dette ikke var nok, og navigerte mot det lokale polet for å plukke opp noen vinbokser. Jeg overlot dette til vinekspert Jørn, som plukket ut en hvit og en en rød Brimi. Lokalt er jo greit. Når vi skulle betale, ble vi utsatt for en lokal gurk med ekte dialekt. “Shrabugerreti påssi?!” spurte hun, så Jørn skvatt og jeg fikk fnis. Reaksjonen vår avslørte oss ganske grundig, så hun gjentok på overdrevent østlandsk, “Skal dere ha en pose?”. Bedre. Husk at som opprinnelig Oslo-boer er jeg i en posisjon til å bestemme at det er alle andre som prater dialekt, ikke jeg. Jeg prater norsk. Når jeg er i nærheten, får alle andre sørge for å tilpasse seg. Nuvel, det bar avgårde for å fylle på med litt mer øl. Vi unngik Pokal-øl (lokalt? I dunno) og gikk for noen sixpacks med Tuborg. Yes. Klar for kvelden.

Vi tuslet opp til messeområdet, jeg fikk tak i klær og sko jeg hadde bestilt, og vi prøvde å dele ut noen øl til Atea-folk vi kjente. Det gikk dårlig – de hadde fått streng beskjed om å holde seg edru sånn at de skulle takle toppstøtet dagen etter. Jaja, vi var ikke ansatte, mer øl til oss. Vi kom snart i prat med flere av de andre leverandørene som var til stede, og drakk oss sakte i form. Det var også talkshow på stor scene med ymse gjester, deriblandt høvding-guiden som skulle få oss på toppen. Han ga oss noen gode råd på gurk ang. drikking av brevann (ikke gjør det, fullt av drit som daue lemen), å falle ned i bresprekk (ikke gjør det, særlig om du har tatt på sikkerhetssela feil, da blir det en “heilt anna upplevels”) og denslags. Etterhvert fant vi ut at vi skulle la talkshow være talkshow, og surret oss ned på et hotell med pub som viste landskamp. Der satt det et merkelig knippe kjendiser og så på, men det stoppet ikke oss – det ble øl og straffespark. Ettersom jeg kjenner min egen form ganske greit, ga jeg meg med 3-4 liter øl i kroppen. Ikke er jeg noen drikker, ikke er jeg noen fjellklatrer. Trenger ikke kombinasjonen fyllesyk og utslitt.

Lavvoen hadde fylt seg godt opp når jeg kom tilbake, men med mobiltelefonen som lommelykt fant jeg frem til vårt lille hjørne. Sjekket at alt lå klart til dagen etter. Hadde vært lur nok til å gå inn de nye fjellstøvlene hele kvelden, og de virket ganske gode – fra perspektivet til en småfull kar som knapt har satt sine føttter på et skikkelig fjell før. Hadde fått impregnert dem også. Yeah, forberedt! Så var det bare å krige seg ned i soveposen, og finne seg en nydelig og komfortabel stilling på verdens hardeste underlag. Ugh.

Jeg følte at jeg ikke sovnet på en evighet. Etter en stund kom Jørn snublende. Når han hadde krabbet oppi sin sovepose, kjente jeg at blæra ikke hadde tenkt til å holde på ølen hele natta. Ettersom det ikke fristet å våkne i pissvåt sovepose, var det bare å få på seg noen klær og stabbe ut for å finne en do. Det var heldigvis ikke mye kø om natten, så jeg kom rett inn. Likevel, jeg er vant hjemmefra til at jeg går fra sovende til pissende på 25 sekunder. Her var det 5 minutter fra avgjørelsen ble tatt til strålen var i lufta. Jeg rakk å lide en del på den tiden, og krigsdansen på vei mot dassen så sikkert fantastisk elegant ut. Når jeg var ferdig, snublet jeg rundt i mørket til jeg fant min egen sovepose. Krøp inn i den og gjorde et tappert forsøk på å sovne. Jeg sov sikkert, men det merket jeg ikke noe til.

Kl. 0530 begynte dagen på ny. Vi skulle deles inn i to puljer, som var avgjort allerede ved påmeldingen. Noen skulle gå fra Spiterstulen, en lengre og hardere løype. Vi pinglene skulle gå fra Juvasshytta, som er lenger opp og en noe mindre krevende rute. Spiter-bussen gikk 0630, Juvass 0730. Jeg satt pris på mitt kloke valg når de med dårligst tid sjanglet rundt i lavvoen og febrilsk forsøkte å gjøre seg klare. Jeg hadde god tid. Digg. Jørn og jeg sammenlignet hvor dårlig vi hadde sovet mens vi kom oss inn i ull og fjellklær. Jeg hadde satset og kjøpt en del bra klær. Egen boxershorts for formålet og greier. Jeg vil ikke ha landets høyeste vind rett på kølla. Det får være grenser.

Spitertrynene forsvant og det ble god plass i lavvo og leier. Vi var klare til kamp med klær og sekk og det som var, og gikk etterhvert mot oppsamlingsområdet hvor bussene gjorde seg klare. Vi fikk delt ut frokost fra Bakeriet i Lom, med to matpakker, et eple, en juiceflaske og en termos med enten kaffe eller te. Jeg drikker egentlig ingen av delene, men kjekt å ha litt varm drikke å helle i kroppen hvis det var det som skulle stå mellom meg og overlevelse når vi kom opp på toppen av landet. I tillegg til dette hadde jeg noen poser med nøtter, et batteri med kvikklunsj og litt annet snacks som kunne gi et boost til en stakkars slacker-kropp. Det veide litt, men det gjør jeg også, så det er bare rettferdig.

Å sette seg på bussen ga meg samme følelse som jeg innbiller meg at dødsdømte i USA får når de kommer på den siste cella. Point of no return. Hvis jeg skulle fake en sykdom, rømme landet eller ta gisler, burde jeg ha gjort det før nå. Ugh. Dette kom til å skje. Ingen nåde, ingen anger, ikke noe håp om benådning. Jeg fikk håpet et par ganger når bussen døde på vei opp de bratte, krokete veiene, men en rask reboot senere var den på vei igjen.

Omsider kom vi frem til punktet hvor bussen ikke kunne kjøre videre. Menneskekroppen måtte overta. Denne fantastisk kompliserte organismen, i stand til de utroligste prestasjoner, som på mirakuløst vis kan overleve de grimmeste utfordringer og se naturen i hvitøyet og si “Prøv meg”. Eller som i mitt tilfelle, kan ligge på sofaen og se på TV og spise potetgull, og av og til rulle litt over på siden for å uttrykke seg med en bønne. Menneske mot natur. En klassisk kamp som vi lå an til å endelig vinne overlegent helt til miljøvern plutselig ble populært.

Det første vi måtte gjøre når vi kom frem, var å få på oss sikkerhetsselene som skulle brukes til brevandringen. Disse var omtrent som fjellutgaven av tvangstrøyer, og det var et strev å få de på uten at de skulle gnage. Jørn fikk en som passet helt glimrende – til en liten jente. Ihvertfall ifølge en kommentar han fikk der han prøvde å knyte armer og bein inn i faenskapen. Jaja, litt etterhvert kom vi nå inn i dem, og vår gruppe begynte så smått å gå inn i villmarken - hvis man kan kalle det det. Det var rett og slett verdens største samling av stein, i størrelser fra litt stor grus til kampesteiner. Ingen sti eller noe, bare stein og oppoverbakke. Jeg har aldri vært noen fjellgeit, men litt balanse har jeg så jeg kom meg igang, noe som var nødvendig med tanke på at det var kun få plussgrader og lett regn.

Landskapet var egentlig ikke helt ulikt Mordor til tider, bare med litt ekstra snø og isbre. Folk skryter alltid av fantastisk natur, majestetisk og vakker. Vel, her må jeg få lov til å si at det var skikkelig grisestygg natur. Vi var godt over trelinja, så her var det kun drit. Mørke, våte steiner så langt øyet kunne se. Isbre med våt snø på. Ugh. Ræva sommer i år, følte det var litt tidlig å møte på selve arvefienden også.

Kroppen fungerte ganske bra, og jeg ble fort varm der jeg gikk og tuslet. Det var ganske mange av oss – ca. 500 skulle gå fra Juvasshytta – så det ble til tider litt køtendenser. Likevel lite å klage over. Denne første tredjedelen skulle ta 45. minutter til en time, og vi bommet vel ikke så mye på den. Avsluttet over en steinrøys som også markerte overgangen til isbre. Her ble det teknisk hvil med en kvikklunch og litt nøtter mens vi ventet på at guidene skulle legge ut tau til brevandringen. Dette tok ganske lang tid, og jeg rakk å bli god og kald igjen. Det sluddet litt, og isbreen lå stor og kald og gliste mot oss.

Omsider kom vi igang igjen. Den midterste tredjedelen av turen var bare kos – å gå over breen gikk som en lek. Varmen kom fort tilbake, og det eneste man måtte passe på var å gå sånn nogenlunde i sporene til han foran, samt å holde riktig avstand. Her funka det helt fint å tusle i koma og samle mentale og fysiske krefter til den siste tredjedelen – stigningen opp til toppen.

Nå begynte det å bli vær. Snøen var kanskje ikke tett, men den var der. Det var kaldt, og det var vind. Tåka var også tett. Alt dette var egentlig greit, sammenlignet med det som sto igjen – bratt oppoverbakke bestående av ganske store steiner. En oppoverbakke så bratt at man ikke ser så mange av dem der man vanligvis ferdes. Vi gikk over noen knauser som tidvis var ganske rett oppover. Her ble det dessverre til at vi sto en del i kø igjen, og rakk å bli gode og kalde. Men vi kom stadig noen cm. nærmere toppen. Etterhvert var det bare oppover, og det begynte å bli ganske tett med snø, både i lufta og på bakken. Marsjeringen oppover begynte også å merkes på en annen måte – lufta ble tynnere, og musklene som skrek etter oksygen brukte lengre tid på å hente seg inn for hver pust.

Jeg så ikke særlig mye mer enn noen meter foran meg pga. tåke og snø, men etterhvert fikk jeg helt noia av å gå i kø, og brøt ut og gikk bokstavelig talt mine egne veier, med Jørn rett bak. Jeg trampet oppover i nok tempo til å få puls, og gikk forbi masse folk som tilsynelatende var i enda dårligere form enn meg. Artig at de finnes. Jeg hørte jubel i det fjerne. Må ha vært en gruppe som har kommet til toppen. Kan umulig være langt unna nå! 10 meter senere passerte jeg de jublende og så toppen av Norge.

Det sies å være fantastisk utsikt fra Galdhøpiggen på en klar dag. Det kan godt være. På det beste så vi noen hundre meter langs fjellsiden. Jaja, ingen tid til å fortvile over naturens kjipe personlighet. Dårlig tid, må ha mat, nuh! Matpakke pluss moms ble inntatt, men jeg gadd ikke bruke tid på termos og te. Hadde det ikke vært så lang kø til kiosken på toppen (“Norges høyeste priser”) hadde jeg kanskje kjøpt noe der, men det var ikke tid til denslags. Jeg var ganske god og våt av svette innerst, og alle erfarne fjellfolk jeg hadde lyttet til hadde sagt det var en god ide og skifte. Så der, noen meter unna landets høyeste fjelltopp, tok jeg frem min kvapsete kropp i noen sekunder mens jeg skiftet til en ny, fersk og tørr ulltrøye. Ny lue, nye votter. Ull er min venn. Ah, så utrolig digg å være tørr og varm – det kom fort når jakke og klær var tilbake på igjen.

Vi var ikke på toppen i mange minutter før vi måtte bevege oss litt nedover for å delta i neste prosjekt. Det skulle lages en Atea-logo med mennesker som pixels. Alle hadde fått delt ut en plast-poncho i en viss farge. Ettersom vi var hvit fyllmasse mellom bokstavene, hadde vi skippet formasjonstreningen kvelden før. Vi fant ut at vi skulle stå på toppen av den ovale logoen og klamret oss fast der. Dessverre var det så mye vind, tåke, snø og drit at helikopteret som skulle filme oss ikke kom seg nærme nok. Uansett fikk vi oppleve hvordan det var å være keiserpingvin i “March of the Penguins”, der vi sto i 20 minutter i piskende vind og fokuserte på å ikke dø.

Uten videre seremoni begynte turen ned til verden igjen. Jeg innbiller meg at jeg ikke var den eneste som var drit lei og ville tilbake til sivilisasjonen. Vi lå litt foran den første bølgen av folk som styrtet utfor fjellkanten, og gikk i et brukbart tempo nedover. Her gikk neste store fjellsannhet opp for meg – selv om det er lettere å gå nedoverbakke enn oppover, er det ikke “gratis” å gå nedover heller. Jeg har et kne som ikke er helt samarbeidsvillig etter mange års systematisk misbruk i militæret og på fotballbanen, og det knirket stygt et par ganger når det måtte balansere på en våt, isete stein mens hele kroppsvekten min kom deisende etter. Det ble litt køtendenser etterhvert her også, men tross alt gikk det veldig greit. Sliten av balansering, lei av stein – jeg håpet brevandringen var like behagelig i revers som den var opp.

Vi kastet oss på første ledige taulag (tror ingen brydde seg nevneverdig om å komme sammen med samme gruppe som de gikk opp med) og kom oss ned til breen. Der trampet vi avgårde i høy marsjfart, og passerte fort et annet taulag på vei over breen. Vi kjørte hardt tempo, det ble varmt og godt, og det var vanvittig deilig med relativt jevnt og mykt underlag under føttene. Vi tok etterhvert igjen et annet taulag også – de hadde startet lenge før oss, men de var sjanseløse mot vår effektive trav. Hadde dette vært Alive, hadde vi nok vært nødt til å slakte å spise dem, da de ikke hadde livets rett. Vi, derimot, var en mager og sulten drapsmaskin. Vi kom oss til slutten av isen, gikk i sirkler litt for å samle opp tauet, og var fri til å gå ned den siste biten som vi ville.

Jeg må innrømme at jeg på dette punktet var så drit lei alt som het stein, tyngdekraft, knær, føtter, ankler, støvler, fjell og daler at jeg bare marsjerte på for å bli ferdig med det. Mens Jørn kom i prat med en av gurkeguidene, spratt jeg fra stein til stein i et litt for høyt tempo. Joda, jeg hadde selvfølgelig hørt det – det er på denne delen av turen som flest blir skadet. Man tror man er nede, selv om det er langt igjen. Man er sliten, lei, og blir lett litt uforsiktig. Og jeg tenkte på de tingene, men kroppen lystret ikke. “Ta sjansen”, så hjernen. Den ville ned. Legger og ankler begynte å få nok juling, så hvert steg fikk alarmsignalene til å gå av. Nok nå. Må hvile, må slutte å være i en natur som gjør det så krystallklart at den ikke ønsker meg der.
Det var en brukbar flokk av oss som tilsynelatende hadde omtrent samme tanker som meg. Vi var blandt de første som kom ned mot plassen hvor bussene sto, og jeg fulgte på når vi i den siste bakken tok den litt kjappere isveien nedover, istedenfor å gå litt rundt på stein. Brått sto jeg blandt bussene og var ferdig. Fremme. Fantastisk herlig at den vonde, lange turen var historie. Jeg overlevde, og det skulle feires med triumferende pissing. Jeg gikk litt ut i terrenget og beriket naturen, ga av meg selv. Jeg kunne hoppet på den første bussen som kjørte avgårde, men bestemte meg for å vente på Jørn, som fortsatt holdt sammen med guiden og tok den litt lengre veien rundt. Når de kom frem, forklarte han hvorfor – isveien vi hadde tatt var ikke spesielt solid, og med litt uflaks kunne vi lett ha falt millioner av meter gjennom isen til en nesten sikker død. Haha, der fikk de den, det skulle de ha fortalt oss før. Vi er tross alt byfolk på tur. Gøy på landet osv.

Vi fikk vrengt oss ut av våre respektive seler, og satt oss på bussen. Vi var begge tilfredse med at våre forventninger var innfridd – Jørn hadde hatt en fantastisk tur, jeg var sliten av bedritent vær, fysisk anstrengelse og lite imponerende natur. Vi raidet lageret i sekken for digg og nøt bussturen tilbake til Lom.
Ettersom vi var tidlig tilbake, hadde vi en stor fordel – dusjkøene var ikke etablert enda. Antallet dusjer i forhold til antallet mennesker var ikke oppmuntrende, så etter å ha fått en pølse i kroppen ved ankomst, kastet vi fra oss ting, rev til oss en fersk underbukse og tilbehør, og spratt opp der dusjbodene sto på rekke. Etter noen minutter venting ble det min tur, og kun lurende leggkramper holdt meg fra å løpe inn. Det var ikke som dusjen hjemme, så man kunne velge – enten varmt vann, eller trykk. Ikke begge samtidig. Same shit, jeg gikk for varmt vann og nøt de 2-3 minuttene jeg hadde til rådighet til fulle. Fikk vasket skrotten og gnidd litt på såre muskler. Et kort øyeblikk med lykke, så var det ut igjen så nestemann fikk prøve. Jeg fikk på meg boxer’n og vi gikk ned til lavvoen for å skifte. Smertene var i aller høyeste grad til stede. Kneet mitt hadde fått mye juling på vei ned, og det var vanvittig vondt å prøve å komme inn og ut av klær. Jeg måtte dra det ut av buksene før dusjen, og da kjentes det ut som hele driten skulle falle av.

Når vi hadde fått på oss nye filler var det egentlig bare å komme seg opp i messeområdet og gjøre seg klar til å prate med kunder. Vi var klare med øl, og ølen var klar for oss. Det var selvfølgelig god stemning, da de aller fleste hadde kommet seg til toppen og ned igjen. De fleste tok gladelig imot en herlig, kald og sprudlende Aass pils (bare i tilfelle dette oppfattes som reklame – en diger FUCK YOU til norske lover på dette området) og pratet litt produkt med oss. En del av dem kjente vi godt, og noen av dem vi kun har snakket med via telefon kom for å hilse på. Veldig hyggelig, og forhåpentligvis litt nyttig også. Ølen fungerte godt etter anstrengelsen, og jeg innbiller meg at de fleste var rimelig kostnadseffektive i drift den kvelden. Vi liker å tro at vi bidro til mer enn bare litt buzz hos deltagerne.

Tiden kom for mer sceneshow, og vi satte oss for å spise på et langbord sammen med flere av de andre leverandørene. Selv om mange av oss driver med helt forskjellige ting, og noen er direkte konkurrenter, er det en god tone og stemningen var upåklagelig. Høvdingen for Atea tok etterhvert scenen og var sprudlene happy – dette hadde definitivt vært en suksess til tross for problemene med bilder på toppen. Vi hørte at tre personer var igjen på toppen enda (dette var ca. kl. 20:30 om kvelden), men at de ville bli bragt ned i trygghet snart – noen slitne knær og denslags, ikke noe mer dramatisk enn det. En annen hadde møtt en stein litt for hardt med ansiktet sitt. Sånt må man regne med når så mange mennesker gjør ting de ikke kan.
Snart tok en mann fra Guiness scenen og annonserte at vi hadde satt verdensrekord i antall mennesker som har kravlet seg opp på toppen av ett og samme digre fjell. 972 stykker kom til toppen, visstnok. Cool. Guiness-diplomer på gang senere. Moro. Følelsen var god, og selv om jeg fortsatt ikke var positiv til den type utflukter som dagen ble brukt på, er det en viss tilfredsstillelse i det å komme seg på toppen. Kan ikke nekte for det.

Etterhvert som vi drakk messeområdet tomt var det tid for å gå på pub. For meg, derimot, nærmet dagen seg slutten. Klokka begynte å nærme seg midnatt, og vi hadde blitt enige om at jeg skulle kjøre hjem på søndagen – ihvertfall første etappe. Da var det greit å stoppe etter 7-8 halvlitere med øl – er tross alt verken vant til drikking eller klatring. Kombinasjonen var sikkert ikke noe bedre.

Inne i lavvoen luktet det skikkelig fest, og jeg vil understreke at med min dårlige luktesans, skal det litt til før jeg merker noe som helst. Jeg ble møtt av en symfoni av kroppslukt, akkompagnert av et snorkekor med en kraft som fikk den harde bakken til å dirre. Jeje, fuck that, jeg er sliten og småfull, jeg sover uansett. Det kostet 2-3 kramper å komme seg inn i soveposen, og jeg slet for å finne en god stilling på det smale liggeunderlaget, men søvnen kom snart og tok meg.

Jeg våknet en stund senere av at jeg måtte pisse. Hvem ville ha gjettet det? Jørn var tydeligvis på plass ved siden av meg, da han snorket i duett med en eller annen som lå litt bortenfor oss. Det hele var underlig musikalsk. Jørn tok seg av grunntemaet, de dype tonene, mens han andre eksperimenterte med temaet og sprudlet som en leken bekk. Hadde jeg hatt batteri på mobilen skulle jeg ha tatt det opp. Men det hadde jeg ikke – det jeg hadde var en full blære, og fem minutter til friheten. På tide med aksjon.

Jeg var fortsatt noget påvirket av alkohol der jeg danset mot utgangen på lavvoen. Det er mulig jeg sparket til noen, ikke vet jeg. Ut kom jeg, og dasskøen var der, om enn ikke lenger enn at jeg kunne holde meg. Den gikk fort unna. Folk satt fortsatt ute og skravlet og drakk. God stemning. Når jeg hadde gjort mitt fornødne, gikk jeg ut av dassen igjen, og det første jeg så var en zombie som kom mot meg. En kar i underbuksa, blendet av flomlyset på toppen av WC-greia, holdt seg for øynene og snublet i pallen som var brukt som provisorisk trapp. Godt å se at det er folk som har det mye, mye verre enn meg. Ikke det at jeg hadde det fælt, altså. Jeg liker bare å se uskyldige lide. Neida. Joda. Vi får se.

Inngangsprisen til soveposen er redusert til én krampe, og jeg innbiller at jeg ser litt ut som en reke der jeg vrir meg rundt for å prøve å komme i en stilling der jeg får strukket lårmuskelen til å slutte å drite seg ut. Jeg sovner, kanskje. Det føles bare som om jeg ligger på betong og stirrer i taket.

Etterhvert våkner jeg igjen. Det er bråk. Bare en stakkar som har gått på trynet like ved. Fortsatt mørkt, fortsatt natt. Det er vanskelig å retningsbestemme lyd inne i soveposen, så jeg stikker trynet ut. Det virker som om noen har trynet like ved Jørn, og nå prater usammenhengende mens han småler. Brått ser Jørn ut til å våkne, han reiser seg halvveis opp og går ut drithardt; “FAEN, HVORFOR I HELVETE DRIVER DU Å SNAKKER MED MEG A!?!?”. Den besøkende ler, reiser seg og snubler videre, og Jørn forsvinner inn i koma igjen. Jeg har nevnt situasjonen senere, og han kan ikke huske at det har skjedd.

Jeg legger meg nedpå for å liksomsove litt til, men bakken er nådeløs, og hvis jeg sover, er det ikke bra. En sliten kropp vrir og vender på seg for å bli komfortabel. Helvete som dette suger. Klokka blir etterhvert 0630, og de som skal til Stavanger og Haugesund blir bedt om å komme seg opp for å rekke avmarsj. De finner ut at den beste måten å stå opp på er ved å bråke mest mulig, så det blir ikke noe mer søvn. Jørn foreslår at vi står opp og drar. Jeg er lett å overtale. Bilen hans er en million ganger mer komfortabel enn dette helvetes underlaget. Vi pakker sammen og overser lett frokosten i messeområdet. Vi er road warriors. Vi lever av det ferden gir oss. Pølse på bensinstasjon og denslags. Bilen var heldigvis såpass god å sitte i at den klarte å dempe det faktum at jeg hadde vondt OVERALT til en viss grad.

Det å komme hjem var vanvittig deilig. Jeg fikk meg en skikkelig dusj og kost meg litt med Siv og Heidi. Skittent tøy med skummel lukt ble lagt til vask. Pizza ble etterhvert ordnet. Den ble fortært i sofaen. Jeg var tilbake i mitt rette element.

Noen dager senere var Jørn hos Atea på en greie, og der møtte han en av de andre leverandørene som vi har en del kontakt med, og som vi hang med oppe i Lom. Han fortalte at de også skulle hjem tidlig på søndagen, så han hadde vært fornuftig og gått fra puben kl. 0030 for å få litt søvn og hvile. I åpningen til lavvoen møtte han dog en flaske whiskey som lurte på om han ville bli med ut på plenen, så da fikk han først lagt seg – skikkelig dritings – kl. 0330. Noen hadde nok en dårligere søndag enn oss.

Til alle dere som mener jeg er negativ til naturopplevelser bare for å være tøff, eller fordi jeg ikke har forsøkt det, eller fordi jeg er en dass; Jeg kan betrygge dere med at jeg fortsatt er negativ. Og det kommer jeg til å fortsette å være, selv om det finnes landskap som er bedre live enn på bilder. Dere skal få lov til å være ute i fjell og mark, i skogen, i elva så mye dere vil for meg. Jeg er i sofaen og passer på TVen.

“Hello, old friend”

Jeg har alltid vært et vrak. En av de “Jeg kan motstå alt utenom fristelser”-typene som spiser for mye og aldri nekter seg noe. Joda, det finnes de som er verre enn meg. Men det er en grunn til at jeg fikk diabetes type 2, delt opp i mange undergrupper. Pizza, Knott, is, kjøtt, alt som hadde sukker eller fett. De var mine venner. Venner jeg spiste uten anger eller tanke på konsekvens.

Nå er “plutselig” livet litt annerledes. Jeg er en etablert type med familie, hus, ansvar og forpliktelser. Den slitte, triste ungkarshula nede i byen er byttet ut med huset oppi skogkanten (sort of). Timene foran film og PC er redusert med 80% til fordel for familieaktiviteter. Joda, har fortsatt mye å hente akkurat der, men stor endring allerede. Og inntaket av føde er noe helt annet enn det var. Tidligere hadde jeg gullkort hos Peppes. Nå snakker vi om å bestille ukentlig grønnsakskurv fra en eller annen gård.

Endringene er selvfølgelig til det bedre. Forfallet er byttet ut med A4-liv, og det er ikke så ille som alle skal ha det til. Jeg savner ikke det gamle livet mitt. Joda, det var digg å kunne komme hjem fra jobb og se 3 filmer før jeg sovna, eller spille og programmere på PCen i 8 timer i strekk uten pause uten at noen klagde på det. Når man nærmer seg 40, er det kanskje ikke det man vil lenger. Når man har dame og en 2 år gammel jente løpende rundt er det hyggelig å ha litt med dem å gjøre innimellom. Vanene er vonde å vende, men det skjer, gradvis.

I sommer har Siv og jeg tatt det enda litt lenger. For fem uker siden kuttet jeg Pepsi Max, og det var ingen lek. Det var mitt heroin. Det gikk godt over en liter om dagen, hver dag. Når vi kom på besøk til folk, lastet de inn paller med flytende narkotika for å holde oss happy. Et halvlitersglass til frokost, et glass når jeg kom hjem fra jobb, og så fri flyt utover kvelden. Det var ikke lett å si stopp. Jeg var hjemme den siste jobbuka mi, Siv og Heidi hadde dratt til trøndelag, og jeg leste mye om det og fant ut at alt som er rasjonelt tilsa at det måtte slutte. Og den beste måten å slutte å drikke Pepsi Max på, var å ikke ha det tilgjengelig. Så det ble ikke kjøpt. Vann ble satt i kjøleskapet for å være tilgjengelig. Og det gikk. Det var hat uten like, men det gikk.

Så var ferien slutt for en uke siden. På tide å komme seg igang igjen. Trening skal det være. Og kursendring i kostholdet. Nå skal det være LCHF. Low Carb, High Fat. Vi er enige om det. Vi skal samarbeide. Dra hverandre opp av søla.

Problemet er jo bare at det å kutte karbohydrater (ned, om ikke ut) ikke er trivielt. Karbo gir energi. Lykke. Tilfredshet. Joda, man blir mett av en biff også, men det er i veldig stor grad noen karbohydrater inne i bildet i de fleste måltider som gjør meg happymett. Poteter, korn, brød, ris, pasta, sukker, stivelse, ARGH! Det er overalt!

Den siste uka har dermed vært lang. Siv har kjøpt en bok med oppskrifter, og vi spiser godt, vi spiser fornuftig. Jeg har jogget en 4km lang runde som inkluderer en dødsbakke hele 3 ganger, uten å dø. Jeg har ikke følt meg mett i det hele tatt, selv om jeg vet at jeg er det. Det har manglet noe. Jeg vet jo at kroppen forsøker å lure meg, og vi har lest nok til å vite at det er en overgang. Hodepina lurer alltid rundt neste hjørne. Og ingenting blir lettere av å gå fra lat ferie tilbake i full jobb.

Vi har blitt enige om at vi ikke kan bli fulltids-asketer, og at vi må kose oss litt. Et mål må man ha. For å overleve uka, har vi i en stund vært enige om at lørdag kveld blir det pizza. Og ikke noen trist lavkarbo-pizza heller. Ekte saker fra Peppes. Vi har levd lenge uten. Gullkortet er inndratt. De leverer ikke oppi skauen her hvor vi bor. Sånn har det vært en stund. Men for noen uker tilbake fikk vi vite via nabo Jørn at hvis vi ringte dem og sa fra oss times-garantien, så kom de allikevel! Joy of joys! Så pizza skulle det være, og det skulle bli gildt.

Jeg var svak etter joggeturen. Såpass svak at jeg hørte med Siv om hun kunne ringe og bestille. Det gikk jo ikke da hun har Ringeogbestillepizzaofobi, men jeg klarte å ringe nummeret, stønne frem historien om at adressen vår er grei uten timesgaranti, og mine siste ord før jeg gikk i koma var “New Orleans, stor”.

Litt over en time gikk. Jeg hadde våknet opp i en slags zombie-tilstand, og trasket hvileløst rundt i påvente av premien for en ukes jogging og mattortur (neida, det var ikke SÅ ille. Neste uke blir nok verre). Vi hadde begge vært sultne lenge. Plutselig hører jeg at Siv kommer med noen gledeshyl. Peppes-bilen står utenfor. Siden Siv har Taimotpizzaofobi snublet jeg ned trappa, med gledestårer i øynene og litt panikk fordi jeg ikke visste hvor VISA-kortet mitt var. Jeg fant det på første forsøk, og slet meg ut døra. Der sto den. Peppes-bilen. Ingen luftspeiling, ekte saker. Jeg smilte. Tiden var kommet.

Jeg sto og rotet litt med kortholderen min, så jeg så ikke at pizzabudet kom ut av bilen. Brått hørte jeg en blid stemme. “Næmen… Er det HER du har gjemt deg!?”. Jeg så opp. Jeg smilte. Han smilte. Vi kjente hverandre igjen. Det var jo han! Han har sikkert levert pizza til meg 100 ganger i den gamle leiligheten min. En jovial og litt smårund type, halvveis rufsete og alltid veldig blid og hyggelig. Vi pratet litt mens jeg dyttet inn kortet og formalitetene ble unnagjort. Jeg fikk pizza, han fikk litt tips og dro. Jeg gikk inn og lo. Fortalte hva som skjedde til Siv. Jeg spurte om hun synes det var trist at pizzabudet ikke bare kjente meg igjen, men til og med lurte på hvor det hadde blitt av meg, savnet meg på en måte. Hun påpekte at det kanskje var tristere at han fortsatt jobbet der. Kyniske Siv, med sine fobier ville hun aldri kunne få dele min kjærlighet til pizzabud. Men hun ble fort tilgitt når pizzaen ble fortært. Den var fantastisk, la oss nøye oss med det.

Pizzabud er helter. De trosser vær, trafikk og dårlig betaling for å gjøre meg mett og lykkelig. Han her – som jeg ikke vet hva heter engang – står frem som en stjerne, en leder, en prins. Jeg er hans jomfru i nød, han er min ridder i skinnende rustning. Mange ganger har han kikket nysgjerrig inn i leiligheten min når han har levert føde mens jeg har spilt spill på 90” prosjektor-skjerm mens jeg hørte på speed metal. Det hadde sikkert blitt feil å invitere ham inn, men på en annen måte, kanskje ikke. Han hadde sikkert vært en habil player 2. En lojal soldat som alltid dekket ryggen min. En venn.

Sunnhetshysteriet kommer til å fortsette, men det blir flere pizzaer. Og en gang innimellom, kommer pizzaen til å leveres av den samme fyren. Han som ikke dømmer, ikke synes jeg er tjukk, ikke synes jeg spiser på rare tidspunkter. Han er bare glad og serviceinnstilt. Hvis vi noensinne havner i en situasjon hvor han er kunde av meg, skal han få det samme tilbake. Han er kompisen min.

Dødsstraff, islamofobi og terror

Har ikke blogget på en stund, men nå er det på tide å pisse litt i brønnen igjen. Skal vel litt til å bli landets minst populære menneske for tiden, men jeg kan jo satse på andreplassen.

Alle vet hva dette gjelder: En gal ekstremist detonerte en bombe i regjeringskvartalet og skøyt folk på kaldeste vis på AUF-samlingen på Utøya. Jeg er direkte imponert hvis noen ikke har fått med seg dette i skrekkelig detalj. Det har vært overalt, 24 timer i døgnet, siden det skjedde. Anders Behring Breivik (heretter ABB) tar sin plass i historiebøkene ved siden av Vidkun Quisling, Arne Treholt (enn så lenge) og Tommy Steine. En grusom massakre – intet mindre enn en nasjonal tragedie. Det tipper jeg de fleste av oss er enige om.

(MERK: Etter noen kommentarer, vil jeg påpeke at det å inkludere Tommy Steine i samme bås som ABB, Quisling og Treholt er en såkalt flåsete kommentar. Det er noen av dem på denne bloggen, om ikke i akkurat dette innlegget. At JEG liker Steine like lite som de andre nevnte, betyr ikke at han bør rangeres som en landsforræder. Enda.)

I ettertid har Norge stått frem fra sin beste side. Det er i hvert fall det Norge gjør sitt aller beste for å si fra om. Vi står sammen! Sjekk VI er fulle av kjærlighet, a! Ingen skal slå vårt BADASS blomsterhav!

På generelt grunnlag, lenge før denne tragedien, var jeg ganske kvalm av den norske selvgodheten. Jeg skal ikke gi Gro skylda for hele greia, men hun satt egentlig ganske greit ord på ting – “Det er typisk norsk å være god”. Jepp, vi er nemlig bedre enn de andre. Husker dere 9/11? George W. Bush – “We’re gonna hunt you down”. Norge, 22/7? Jens Stoltenberg – “Svaret er enda mer demokrati, mer åpenhet”. Jess. Vi er bedre mennesker. Vi er et lite land, men hvis bare alle de store landene hadde sett på oss, så hadde det vært fred i verden!

Glemt er politikere som tar bilde av folk i dusjen, monstermaster og oljefondet. Vi er de nye blomsterbarna. Norge er verdens hippie, bare nydusjet og i moderne klær. Vi vet best. Hei, stormakter, kom hit og lær. Peace and love.

På twitter og andre sosiale medier går folk nesten over lik for å fremstå som de største menneskene. Vi vender det andre kinnet til og blir helt varme inne i oss når vi får høre på nyhetene at utlendingene synes vi bare er SÅÅÅ supre. Yes! Og så alle de som mistenkte muslimer til å begynne med! Ha! In your face, rasister! Og regjeringen, hvordan de har håndtert dette! Utrolig bra! Og vi vil ikke ha dødsstraff for svinet, for vi er de mest siviliserte EVER! Norge er Jesus i nasjonsform.

De fleste synes dette er kjempebra, skal man tro Facebook-gruppene og sidene som dominerer alt som er. Akkurat som når pelsdyr led, Maria Amelie ble utvist og talløse andre eksempler. Jeg har ofte lurt på hvor dypt det egentlig stikker for det store flertall. Mye er nok tilbake til normalt i løpet av et par uker. Frem til da må jeg finne meg i å være veldig annerledes.

Dødsstraff

Som en på twitter sa – “De som ønsker å endre loven så ABB kan få dødsstraff, har faktisk ikke skjønt NOEN ting”. Ok, hva med meg som alltid har vært for det?

“Oi”, sier den sjokkerte leser, “er han det? Og jeg som trodde han var for en sivilisert rettsstat! Så forfederlig!” – det neste man hører er et “klikk” i det vinduet blir lukket og bloggen mister enda en av sine få lesere.

Ja, jeg er for dødsstraff i veldig spesielle tilfeller. Kan det bevises bortenfor enhver tvil at et menneske har krysset en viss grense (jeg vil nødig alene definere den grensa, men ett sted går den), så fortjener det mennesket ikke å leve på mine skattepenger i et komfortabelt fengsel i noen år for så å gå fri pga. god oppførsel. Voldtekt og drap på barn er et område som er på vei inn i dette territoriet. Massedrap også. Forræderi. Jeg synes det var riktig at Quisling ble skutt i sin tid. Så ja, på ett eller annet punkt mener jeg at de straffene vi har i Norge ikke er strenge nok. En del er bekymret for at vi ville slutte å være en rettsstat dersom vi innførte dødsstraff. Dette er jeg åpenbart ikke enig i – rettsvesenet ville fungert som nå, men med et ekstra straffalternativ i ekstreme saker. Jeg snakker ikke om en usivilisert øye-for-øye-praksis. Jeg vet anti-dødsstraff-forkjemperne mener at alle som er uenige med dem er primitive barbarer. Det er nemlig greit å sette folk i bås når man er på den siden.

For de av dere som har overlevd frem til nå, vil jeg dog påpeke følgende punkter:

- Nye lover kan ikke innføres med tilbakevirkende kraft. Om vi så hadde innført dødsstraff, kunne ikke det ramme ABB. Dette er jeg klar over og støtter fullt ut.

- Dødsstraff er en meget endelig greie. Jeg ville derfor ha krevd ekstrem sikkerhet for at den dømte var skyldig bortenfor enhver tvil.

- Jeg har ingen tro på at det er realistisk at Norge kommer til å innføre dødsstraff i min levetid, eller noensinne. Jeg er klar over at jeg er i et forsvinnende mindretall.

Fortjener ABB å dø for det han har gjort? Jeg mener ja, men det kan ikke skje fra statlig hold. Kommer jeg til å gjøre noe med det? Selvfølgelig ikke. Blir jeg overrasket om noen tar initiativ og knerter ham i fengselet? Næh.

Islamofobi

Dette er ikke noe begrep som har blitt født i forbindelse med terroren fra ABB, selvfølgelig, men det er i vinden som aldri før. En del medier, både i Norge og utlandet, var raskt frempå med å spørre om det kunne være muslimer som sto bak – også etter at Utøya-angrepet ble linket til eksplosjonen. Så kom det frem at en norsk, blond nordmann sto bak, og da løp rasistene og gjemte seg, mens deres motstandere hoppet frem og proklamerte en evig seier for antirasismen og at muslimer aldri er farlig og at “The Religion of Peace” er uskyldig for alltid.

Islamofobi betyr rett og slekt “Irrasjonell frykt for Islam”. Det finnes helt sikkert en del mennesker som har det. Men jeg vil påstå at det også er mengder av grunner for helt rasjonell skepsis til Islam. Dette handler ikke om rasisme, som er en ganske primitiv overbevisning om en forgrening av geners fortreffelig over en annen. Det handler heller ikke om individuelle muslimer, som er mennesker helt på linje med oss fantastiske nordmenn. Dette handler om radikal islam, om fanatikere som setter religion foran nasjonale lover, som praktiserer jihad, og som er en reell fare for verden – om enn i relativt små doser.

Som ateist er jeg nemlig sterk motstander av religiøse mennesker som lager lover og regler for andre basert på irrasjonelle dogmer og primitive ørkenmyter. Islam er en av de største synderne her, sammen med den katolske kirke. De har et kvinnesyn fra middelalderen, hvor det er helt greit for en far eller bror å kaste syre i ansiktet på eller drepe sin datter/søster fordi de ikke liker hvem hun henger sammen med. Homofile er fritt vilt. Menneskeliv er lite verdt målt opp mot profeten.

Nei, det som skjedde i Oslo og på Utøya hadde ikke noe med Islam eller muslimer å gjøre – bortsett fra at det kom fra motsatt side av spekteret, da ABB forsøkte å ramme de som han mente har drevet med masseimport av muslimer. Det er ingenting som peker på at Al-Qaida hadde betalt ham eller noe sånt. Kun 9 mennesker ble drept og 30 skadd av islamister fredag 23/7 – i Nigeria og Pakistan. Dette har vi naturligvis ikke hørt noe om her hjemme, da nyhetene har handlet om vår egen tragedie 24/7. Og det er greit. Men det går knapt en dag ute i verden uten at islamister dreper noen i terrorhandlinger. Sjekk denne listen for en viss oversikt. Jepp, den siden er også drevet av folk som er ganske langt ute på anti-islam-vingen, men det skal ikke mer enn et Google-søk til for å bekrefte at hvert punkt på lista er reelt. Radikal Islam ER et problem. Ikke i særlig grad her hjemme, men det kan bli det hvis vi fortsetter vår skinnhellige vandring mot Kardemommeland og er helt blinde for hva ekstrem fanatisme kan føre til.

Jens

Det er sikkert ingen hemmelighet at jeg ikke er noen fan av Jens Stoltenberg og hans partifeller i AP. Jeg kan også si at jeg helt ærlig tror at det som (vanligvis) foregår på Utøya under AUF-samlingene ikke er så mange hakk fra hjernevasking. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg synes at noen av dem fortjente det som har skjedd, langt ifra. Politiske motstandere har livets rett og skal få kjempe for sin sak. Selv om jeg ikke synes at en opptelling av rasshøl alltid er riktig måte å bestemme retning for landet, er jeg faktisk for demokrati og menneskerettigheter. Så er det sagt.

Men jeg synes det blir litt mye av det gode når folk stresser om kapp for å lovprise Jensemann, regjeringen, konge- og kronprinspar osv. Jada, Jens har taklet det bra. Han dukket etterhvert opp fra bunkeren sin og har holdt noen gode taler, og har virket samlende. Men har han egentlig gjort noe som ikke alle andre i hans posisjon også ville ha gjort? Hvis det hadde vært Erna eller Siv eller Liv-Signe som var statsminister, tror du ikke de ville gjort akkurat de samme tingene? Hvis ikke, tenk gjennom dine egne fordommer. De har gjort det som er nødvendig, de har hatt bøttevis av rådgivere og taleskrivere som har sørget for at de riktige tingene har blitt sagt og gjort. Jeg tviler ikke et sekund på at Jens var oppriktig der han gråtkvalt fortalte om forholdet til flere av de døde under minnestunden, men jeg tviler heller ikke et sekund på at det i bakhuet på dem svømmer et lite ord. “Valgkamp”. Og de vil gjøre sitt beste for å bruke dette, og samtidig få det til å fremstå som at de ikke tenker på det i det hele tatt. Martin Kolberg er en kald fyr som garantert har ting på gang. Jepp, jeg er kynisk som bare faen, men jeg kan love deg at det er han og hans folk også.

Nå som Jens seiler opp til å bli den neste paven glemmer vi vel lett monstermaster og en liten episode der han ba Hans Majestet Kong Harald holde seg unna når medaljer skulle deles ut til soldater som hadde kjempet for sitt land for noen måneder tilbake. Det er kanskje en klisje, men soldatene går i krigen for “konge og fedreland”, ikke for “Jens og Arbeiderpartiet”. De som nå plutselig fremhever ham som den sterke lederen som gjør alt rett og står som et symbol på vårt perfekte folk, har imponerende dårlig hukommelse.

Norge

Vi har fått høre både at “Dette kommer til å forandre Norge for alltid!” og at “Vi skal ikke la dette forandre Norge!” en del i det siste. Nå skal vi nemlig få mer demokrati, hva det nå enn betyr i praksis. Kanskje vi skal stemme oftere?

Fakta er vel dessverre det at nå og i en tid fremover, vil media, Facebook og lignende domineres av “Feel the love”-folkene som vil stå sammen og synge Kumbaya. De som rett etter eksplosjonen i Oslo hetset utlendinger ligger lavt og er ikke en del av Perfekte Norge. I Perfekte Norge står vi med rosene – Arbeiderpartiets symbol – hevet og smiler selvgode, vel vitende om at andre land skulle ønske DE fikk sine egne psyko-terror-angrep sånn at de også kunne bli Perfekte som oss.

Jeg skal gi meg nå. Jeg vet jeg får en del pepper for dette, og en del av det er sikkert fortjent. Skal dere være skremt fordi en av deres landsmenn ikke tar avstand fra absolutt alt ABB sto for? Kanskje. Hitler var en forferdelig type, som sto bak grusomheter som hadde vært vanskelig å fatte om de ikke var en del av vår historie. Likevel gjorde han og nazistene noen gode ting midt oppe i all ondskapen. Eller skal vi kanskje alle sammen begynne å hate motorveier fordi nazistene var gode på infrastruktur?

Gjestehets av Høyre

Som de som bryr seg vel har fått med seg, har Norge tatt et vesentlig steg i retning av Nord-Korea. Neida, vi kommer ikke dit i morgen, om ett år, eller om fem; Dette blir forkastet i rettsvesenet før den tid. Dessverre har det da allerede kostet masse penger og vist oss at vi ikke kan stole på politikere. Og ikke sånn tradisjonell “Ha ha, meterologer og politikere lyver alltid”-mistillit, men den type mistillit som kommer av løgn, svik og bedrag (Hei hei, Erna). Jeg kommer tilbake til dette senere – litt dårlig tid nå pga. reise med jobben – men i anledning sviket har vi her litt smekkert Høyre-hat fra en meningsfelle. Følgende er sendt til stortingsgruppa til Høyre:

Jeg har stemt Høyre siden 1993 men nå er det slutt, landssvikere. Makan til løgnere, kunnskapsløse og veike politikere har vel ikke Norge sett. Når Quisling svek Norge gjorde han det ihvertfall i tråd med noe han trodde på, mens dere solgte sjela deres til AP av alle partier. Som både dere og politet vet vil ikke dette gjøre noe for å verken å hindre grov kriminalitet eller etterforske det i ettertid, da mange allerede i dag omgår det helt uvitende.

Jaja, om ikke annet får vi andre trøste oss med at det antagelig er grunnlovsstridig og ikke kommer til å overleve uansett. Jeg skal ihvertfall sørge for at ingen glemmer landssviket deres så lenge jeg lever og det er mange av oss nå. Mange som føler oss forrådt da vi så dere som flaggskipet og vår beskytter mot Statens overgrep i privatlivet.

Jeg ser frem til deres fremtidige katastrofevalg.

Tidligere Høyre-velger, nå Høyre-hater,

[Ekte navn anonymisert på bloggen]

PS! Ta en titt her;

http://www.theregister.co.uk/2011/04/04/ore_errors_covered_up/

http://www.theregister.co.uk/2011/04/04/operation_ore_suspect_wins_damages/

Det kan være verdt å merke seg at mange uskyldige ble dømt i denne barneporno-saken som førte til selvmord, bedrifter som gikk konkurs, familier som ble splittet - generelt en haug med menneskelige tragedier.  En skjebne man kunne ønske de som sto bak disse anklagene og forfalskede bevisene. Dersom dere evner å dra paralleller mot deres egen stortingsgruppe så ser dere vel hvor jeg vil med dette.

Tenk så flott om Høyre faktisk brydde seg et døyt om hva velgerne deres mente. Sånn er det dessverre ikke.

DLD–Høyre svarer, da kan ikke jeg være dårligere

Høyre – partiet, ikke stortingsgruppa – svarte på min mail med følgende lite imponerende sammenkok:

Hei og takk for e-posten som gir mulighet til å utdype litt i en sak som engasjerer.

Høyre og Arbeiderpartiet inngikk i går inngått avtale som styrker personvernet og legger til rette for mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Avtalen sikrer et nasjonalt lovverk om lagring og sletting av elektroniske trafikkdata som er innenfor rammene av EUs datalagringsdirektiv.

Avtalen ivaretar og styrker personvernet på en rekke viktige samfunnsområder. Blant annet gjennom at plikt til logging og retten til innsyn i egen logg skal være et bærende prinsipp for alle større offentlige og private registre.
Endringene som følger av avtalen er viktige bidrag for å ivareta personvernet bedre enn i dag. Samtidig sikrer det at norsk politi får nødvendige verktøy for å etterforske, oppklare og straffeforfølge alvorlige straffbare forhold, som terrorhandlinger og organisert kriminalitet. Trafikkdata som sier noe om hvem som har kommunisert med hvem, hvor kommunikasjonen har funnet sted, når og hvordan skal heretter lagres. Det er viktig å understreke at innholdet i kommunikasjonen ikke lagres.

Det nye lovverket vil skjerpe plikten til å slette trafikkdata, når lagringsperioden er utløpt. Partene er enige om at det er ekomtilbyderne selv som skal ha ansvar for lagringen, og innfører en rekke krav for å styrke sikkerheten ved lagring av data. Det innføres blant annet konsesjonsplikt for tilbydere av elektronisk kommunikasjon, og det stilles krav til autorisering av personell som skal håndtere data som faller under lagringsplikten. Det innføres lukket lagring og det skal utarbeides forskriftsbestemmelser for kryptering.

Den enkeltes trygghet, rettssikkerhet og personvern blir også sikret gjennom innføring av nye og strenge regler for behandling av trafikkdata. Lagringstiden blir 6 måneder og det stilles krav om at utlevering av trafikkdata avgjøres av domstolen i hvert enkelt tilfelle. Strafferammekrav -normalt 4 års strafferamme- sikrer at innhenting av data bare kan skje i forbindelse med etterforskning av alvorlig kriminalitet.

Det kreves at enhver bruk av trafikkdata skal kunne spores Det er også enighet om behovet for at Datatilsynet styrker sitt tilsyn med ekomtilbydere og justissektoren, særlig med hensyn til overholdelse av sletteplikt, lagringstid og sikring av lagrede data. Gjennom endringer i straffeprosessloven styrkes pressens kildevern. I tillegg skjerpes taushetsplikten for alle ansatte ved advokatkontor

I dag lagres trafikkdata i enkelte tilfeller uten lovhjemmel, ofte i for kort tid og i blant lengre enn tillatt. Trafikkdata fra elektronisk kommunikasjon vil heretter gå fra å bli lagret kun av kommersielle hensyn (fakturering) til også å lagres av samfunnsmessige hensyn (kriminalitetsbekjempelse).

Avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre styrker den enkeltes personvern og rettssikkerhet. Samtidig får Norge et lovverk som vil være et viktig bidrag i kampen mot alvorlig kriminalitet.

Du kan lese mer utførlig om dette på nettsidene våre her: http://www.hoyre.no/www/aktuelt/nyheter_fra_hoyre/H%C3%B8yre+har+f%C3%A5tt+betydelig+gjennomslag+i+forhandlingene+om+DLD.d25-TwtbS00.ips

Dette ble kanskje litt langt og ikke helt hva du ønsket, men i allefall litt utdypende håper jeg.

mvh
Rune A Hansen

Selveste Rune A Hansen er sikkert en ærlig sliter som mener det godt. Å få servert det som i praksis er en pressemelding med de samme slitne, tilbakeviste påstandene på nytt er dessverre særdeles lite imponerende. Siden de ser ut til å ha svaret på alt bestemte jeg meg derfor til å komme med noen av de spørsmålene jeg virkelig lurer på. De tingene de åpenbart overser og ignorerer for å få gjennomslag for tullet. Sakelighetsnivået ble ikke noe særlig bedre totalt sett, men jeg mener fortsatt at de fortjener hvert ord:

(Mail begynner)

Takk for svar.

Du har rett i en ting – selv om dette var utdypende, var det ikke noe nytt, og langt fra hva jeg håpet på. Jeg vil kalle det lite tilfredsstillende i forhold til de grove feilene dere her gjør. For all del, jeg har ingen illusjoner om at dere kommer til å forandre noe som helst på grunn av meg. Jeg ønsker kun å dokumentere at det dere gjør er feil, sånn at dere har et grunnlag for å forstå hvorfor mange av deres mest lojale medlemmer nå melder seg ut av partiet, og hvorfor dere mister mange stemmer ved valg og meningsmålinger. Når jeg kaller dette for et svik og stortingsgruppa for en skam, er det ikke for å være flåsete og hysterisk – hadde det vært sterkere ord jeg kunne ha brukt uten å bli helt useriøs ville jeg ha brukt dem.

Jeg forstår selvfølgelig at dere lever i en annen verden enn meg. I min verden har fakta en egen verdi. Prinsipper er ikke noe man overser når de ikke måtte passe inn. Det finnes noen absolutte sannheter som ikke kan forhandles bort, og det finnes en grense for hva man kan akseptere av feighet og forkastelig oppførsel. Alle disse punktene strider dere med her.

Arbeiderpartiet og Høyre er stadig frempå og forsøker å mate oss løgnen om at innføring av dette direktivet vil styrke vårt personvern. Ettersom dette beviselig er feil, har jeg noen konkrete spørsmål som jeg lurer på om partiet Høyre er i stand til å svare ærlig på. Jeg forventer ikke Ja/Nei-svar, men jeg ønsker meg heller ikke politiker-svar som legger ut om alt annet enn det jeg faktisk spør om. Hvis dere har tenkt til å svare meg på denne forespørselen, ber jeg om at dere gjør det punktvis, konkret, og holder dere til poenget. Dere er tydeligvis ikke i stand til å se forbi deres egne pressemeldinger og propaganda, og da må man gå detaljert til verks for å avklare hva dere virkelig står for, om noe.

1. I partiet Høyres prinsipprogram, vedtatt på landsmøtet i Oslo i April 2008 (Ref 1), åpner prinsippene som følger:

“Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket. Hver enkelt skal ha størst mulig frihet til og ansvar for å forme sitt eget liv og sin egen fremtid basert på respekt for andre og for fellesskapet”

Samtidig vet vi at rettsstaten Norge bygger på prinsippet om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Å lagre hvor man befinner seg (mobiltelefon) og hvem man kommuniserer med (mobil og internet) snur begge prinsipper på hodet. Her skal man lagre informasjon om alle i tilfelle noen skulle komme til å begå en kriminell handling. Potensielt meget sensitiv informasjon om hver eneste borger i landet skal lagres. Uansett hvordan dere prøver å vri dere unna dette, er det et ubestridelig faktum at direktivet er diametralt motsatt disse prinsippene. Hvordan kan dere forsvare at dere svikter to så viktige prinsipper?

2. Høyre slår seg på brystet og skryter av hvor fantastisk umulig det skal være å få tak i informasjonen som blir logget om den enkelte. I forrige mail kom jeg med et høyst aktuelt eksempel som viste at dette kan stå om liv. Dere er veldig stolte av kravet om autorisering av personell som skal ha tilgang til disse dataene. Når dagen kommer da en høyt betrodd, ærlig, pliktoppfyllende og autorisert ansatt hos en ekom-tilbyder får en telefon fra kona om at det står 4 stk 2 meter lange øst-europeere i stua med et jernrør og ønsker litt harmløs informasjon om et par utvalgte borgere – kommer Høyre da til å ta ansvar for at dere feilaktig trodde at man kunne sikre et slikt system mot menneskelig svikt og det ubestridelige faktum at hvis NOEN, NOENSINNE skal kunne få tilgang til informasjonen, så vil det også være en høyst reell mulighet for at informasjonen også kan komme på avveie?

3. Høyre har tradisjon for moderasjon når det gjelder skatter og avgifter, og har alltid vært særdeles flinke til å ta til orde mot urimelig press på enkeltpersoner i forhold til hva hver av oss må betale for. Dette hårreisende direktivet vil kreve store ressurser i form av penger, utstyr og tidsbruk hos tilbyderne som blir pålagt å overvåke statens tjenere. Uavhengig av om dette finansieres av statlige innskudd eller at ekom-tilbyderne må betale for det selv, krever det lite tankegang for å komme til konklusjonen at det er vi selv som betaler for privilegiet det er å få bli overvåket. Synes Høyre dette er rimelig og forenelig med deres øvrige skatte- og avgiftspolitikk?

4. Tyskland har historisk sett mye å skamme seg for, men i moderne tid er de et foregangsland på mange områder. Som et meget sentralt land i EU innførte også Tyskland direktivet, men det er senere blitt kjent grunnlovsstridig av en grunnlovsdomstol, nettopp på grunn av personvernet (Ref 2). Det samme her skjedd i Romania (Ref 3). Vi har selvfølgelig en annen grunnlov her i Norge, men mange jurister har påpekt at akkurat det samme er tilfelle her. Er Høyres holdning her at Høyre har rett og at juristene tar feil?

5. Advokatforeningen påpeker (Ref 4) noe av det samme som Romania var inne på – innføring av direktivet er sannsynligvis i strid med Menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og 10 (Ref 5). Er partiet Høyre av den oppfatning at behovet for overvåkning av presumptivt uskyldige er av høyere viktighet enn menneskerettskonvensjonen?

6. I April 2010 presenterte vår største nasjonale ekom-tilbyder Telenor sitt høringssvar til Samferdselsdepartementet (Ref 6). Blant mange knusende argumenter understreker de også det som var mitt hovedpoeng i forrige mail – det faktum at dette er trivielt å omgå. Det kreves så godt som ingen innsats fra en som ønsker å skjule sine spor for å sørge for at ingenting blir logget. Anerkjenner partiet Høyre at det er trivielt å omgå direktivet og sørge for at ingenting av kommunikasjonen man deltar i på internet blir logget?

7. Telenor viser også til (Ref 6) at det er trivielt å bryte seg inn på trådløse nettverk i løpet av minutter, og dermed misbruke andres nettverk, eller enda verre, plante falske bevis mot noen. Dette er et ubestridelig teknisk faktum. Anerkjenner partiet Høyre dette?

8. I Tyskland viser all mulig statistikk at man får minimal effekt av dette direktivet – godt innenfor det man kan se bort fra som statistiske avvik hvis det hele tatt går i positiv retning (Ref 7). Anerkjenner partiet Høyre at alle reelle data viser at direktivet ikke har noen effekt?

9. Gitt punkt 3, 6 og 7, kan dere svare et klart ja på at dere mener at dette er en forsvarlig bruk av våre skattepenger?

10. Noen av de beste fagmiljøene vi har på dette i landet – Telenor (ref 6 som over), Datatilsynet (Ref 8) og IKT-Norge (Ref 9) (blant mange andre) fraråder implementering av direktivet. Jeg har foreløpig ikke kommet over fagmiljøer som har uttalt seg positivt til dette, men vet ikke dette med sikkerhet. Kan dere bekrefte at partiet Høyre mener å vite bedre enn disse fagmiljøene?

11. Deres eget ungdomsparti går historisk nok sammen med ALLE de andre ungdomspartiene ut mot innføring av direktivet. Kjenner partiet Høyre til hemmelig informasjon om direktivet som ingen i ungdomspartiet vet om, slik at dere har grunnlag for å ignorere dem?

12. Dette direktivet er i stor grad et misfoster unnfanget i panikk etter terrorangrep i New York, Madrid og London. Til tross for at en samlet demokratisk verden var forferdet over at noe sånt kunne skje, var kritikken stor mot USA under Bush når de begynte å innføre skremmende tiltak for overvåkning og behandling av mistenkte uten siktelse eller hjemmel i loven for å arrestere både egne og andres borgere. Kamerat Jagland sørget for oppmerksomhet rundt Kinas totalitære metoder i forbindelse med utdelingen av den stadig mer surrealistiske fredsprisen. Ved å gi staten den makten dette direktivet innebærer, frykter mange at vi tar vårt første skritt mot en slik virkelighet. Kan partiet Høyre garantere at dette direktivet ikke vil utvides i fremtiden, og at borgerne kan føle seg trygge på at staten ALDRI vil bruke dataene på noen annen måte enn det som er forespeilet?

13. I forbindelse med WikiLeaks-problematikken er det blitt kjent at grupper som Anonymous (Ref 10) – store mengder med løst organiserte, kunnskapsrike aktivister på internet – jobber hardt og ulovlig for å kjempe mot bl.a. den typen overgrep fra myndighetene som dette direktivet representerer. Dersom dette i fremtiden skulle føre til at de bryter seg inn i disse fantastiske systemene dere krever men som er ganske urealistisk i virkeligheten og lekker informasjon som fører til at liv går tapt, karrierer blir avsluttet, hemmeligheter avslørt eller andre meget uønskede situasjoner, vil partiet Høyre ta ansvar for at dere tok feil når dere mente at dere hadde sikret data godt nok gjennom spillet for galleriet som dere nå refererer til som forhandlinger?

14. Når dere innser hva for en grov feil dere har gjort, og at uopprettelig skade allerede er skjedd på menneskeliv og eiendom, vil dere ta ansvar for deres handlinger, trekke dere fra stortinget og partiet, og la historiebøkene huske dere med skam? Eller vil dere fortsatt prøve å overbevise oss om at dere trodde dere gjorde det rette, og at dere ikke forsto at de massive protestene fra de som faktisk har satt seg inn i saken og har grunnlag for å uttale seg faktisk var mer enn bare grunnløst hysteri?

15. En kommentar på bloggen til en av deres representanter (Arve Kambe, Ref 11) foreslår (sarkastisk/humoristisk) sitat: “Jeg synes det er vel så viktig at vi har kameraer i alle rom i Arve Kambes hjem, slik at når det skjer en forbrytelse der, så kan politiet raskt finne ut hvem det er. Bare politiet og en håndfull andre utnevnt av Staten vil kunne ha tilgang til materialet, så det er ingen grunn til å frykte personvernet i denne saken.” Anerkjenner partiet Høyre at problemstillingen med overvåkning lett kan utvides dersom feil krefter gradvis innfører verre og verre tiltak? Mener partiet Høyre å kjenne til en absolutt moralsk grense for hvor langt dette skal kunne gå, og kan dere garantere at vi ikke kommer til å krysse denne grensa i fremtiden?

16. I det øyeblikket AP bestemmer seg for at det ikke bare er straffesaker med strafferamme på 4+ år som skal kunne føre til oppslag i databasen, men også mistanke om svart arbeid, trygdesvindel, ulovlig fildeling, illojalitet mot Partiet og/eller LO eller andre ting, kan partiet Høyre garantere at dere vil være i en posisjon til å forhindre dette? Eller mener dere kanskje å vite at Arbeiderpartiet aldri kunne finne på å gjøre noe sånt?

17. Historien har vist at det er skjedd justismord i Norge opptil flere ganger, sannsynligvis flere enn vi er klar over. Et system bygget av mennesker vil alltid ha et potensiale for menneskelig svikt. Selv om man skulle få til et utopisk system der kun de som skulle ha tilgang til dataene fikk det, så kommer også dataene fra et sted. Teknisk personell hos ekom-leverandørene vil nødvendigvis ha tilgang til epost-servere og lignende, og være i en posisjon til å plante falske bevis eller endre informasjon på et punkt i nettverket som fører til at denne feilaktige informasjonen så havner i de krypterte loggene. Jeg vil ikke ta stilling til eksempelvis Treholt-saken, men der er det mange som mener å kunne påvise bevisforfalskning. Å gjøre denne typen forfalskning elektronisk/digitalt er enklere enn man skulle tro, og skremmende lett for kyndige personer med tilgang på feil sted i nettverket. Som i punkt 2 trenger vi ikke engang å vurdere utro tjenere – alt man trenger er litt god, gammeldags utpressing for å få det som man vil. Er partiet Høyre komfortable med hvor lett det er å forfalske informasjonen som blir loggført i henhold til direktivet?

18. Er dere i det hele tatt i stand til å innrømme at det finnes negative sider med dette direktivet, og at dere kan gjøre en feilvurdering når dere velger å overse disse?

19. Det er velkjent at dette direktivet ER blitt misbrukt i flere land (Ref 12). Kan partiet Høyre garantere at dette ikke kan skje i Norge?

20. Anerkjenner partiet Høyre at for eksempel en advokat med uærlige hensikter kan prioritere egen agenda foran taushetsplikten? Er dere innforstått med konsekvensene dette kan ha for den som blir overvåket?

21. Alle problemene med direktivet har ført til at EU skal ha en ny evaluering i ikke altfor fjern fremtid. Sverige og England har utsatt innføringen av direktivet som følge av dette. Kan partiet Høyre komme med argumenter (gode eller de dere vanligvis bruker i denne saken) for at ikke også Norge kan vente med å innføre dette til vi ser resultatene av EUs evalueringsprosess?

22. Gitt at politiet ikke har ressurser til å oppklare saker der de f.eks. kommer til et åsted hvor gjerningsmannen sitter ruset i en stjålet bil, klar til å sendes i fengsel, kan partiet Høyre redegjøre for hvorfor denne massive utgiften er den beste måten å gi nasjonens innbyggere troen på at de blir beskyttet og at de skyldige får sin straff? Kan vi ha forventninger om at den automatiske henleggelsen pg.a. “bevisets stilling” noen få uker etter anmeldelse – i saker hvor gjerningsmannen er kjent og beviselig skyldig – vil forsvinne når politiet får tilgang til denne livsviktige informasjonen?

23. Som demonstrert og dokumentert tidligere er det trivielt å omgå dette direktivet, og å kommunisere med andre gjennom for eksempel krypterte VPN-tuneller ut av Europa. Kriminelle er smarte nok til å benytte seg av dette i den grad de i det hele tatt bruker nettet for kommunikasjon og planlegging. De man står igjen med da, er presumptivt lovlydige borgere som det forhåpentlig aldri er grunn til å reise noen sak mot. Hvor går partiet Høyres grense for å mene at dette har vært en suksess i forhold til ressurser brukt, prinsipper brutt og velgere frastøtt?

24. Mange – meg selv inkludert – vil gjøre det vi kan for å informere alle som kan krype og gå her i landet om hvordan man unngår denne overvåkningen med enkle grep. Vi vil sørge for at de som ikke ønsker at staten og politiet skal ha innsikt og tilgang til deres privatliv med enkle midler kan beskytte seg mot overgrepet dette er. Dette kan knapt kalles sivil ulydighet, da det på ingen måte er lovstridig. Hva mener partiet Høyre om denne aktiviteten?

25. Telenor påpeker i sitt høringssvar (Ref 6) at dette vil innebære at brukere som ikke ønsker å bli overvåket for eksempel kan foretrekke å bruke nettjenester som Skype for å ringe, fremfor mobiltelefonen sin. Norske myndigheter kan ikke pålegge utenlandske selskaper å følge norsk lov i forbindelse med maktmisbruket vi snakker om her – de vil bl.a. ikke måtte investere i dyr logging og arkivering. Dette vil føre til et stort konkurransefortrinn for utenlandske selskaper som tilbyr tjenester hvor som helst så lenge man har en internet-forbindelse, og direkte gå utover konkurransemuligheten til norsk næringsliv innenfor ekom-sektoren. Er dette en utvikling Høyre med god samvittighet kan stå for å ha innført?

Det får holde for denne gang – dette er selvfølgelig ikke noen endelig liste over alle argumentene mot DLD, men hvis dere kan komme med konkrete svar på disse spørsmålene, skal jeg i det minste sette pris på at dere står for deres feil.

Vi vet alle at riksklovn Storberget og politiet vil bruke første anledning til å erklære dette som en suksess. De vil finne en sak der noen blir dømt for noe halvalvorlig, grave frem litt kommunikasjonsdata, og fremstille det som at vi aldri hadde fått tatt svinet om det ikke var for datalagringsdirektivet. Alle vi som er opptatt av dette vil selvfølgelig se rett igjennom det, men det vil ikke hjelpe, for de eneste som kunne ha hjulpet oss – partiet Høyre – dro ned buksa vår og bøyde oss over bordet og viste oss hva de mener om våre og sine egne prinsipper.

For å unngå ev. misforståelser – den noe roligere tonen i denne henvendelsen betyr ikke at jeg på noe som helst nivå aksepterer deres svik. Erna Solberg – du er en Quisling mot ditt parti, dine velgere, din nasjon og demokratiet som institusjon. Stortingsgruppa – dere er en gjeng med svikere som ikke fortjener å tjenestegjøre i vårt lands nasjonalforsamling etter det dere er i ferd med å gjøre. Torbjørn Røe Isaksen og de andre som kjempet mot skal ha ære for at de forsøkte, men når han blir stablet opp for å forsvare dette overgrepet mot et fritt samfunn minner det mest om dominanse-konsepter fra syk, syk porno som de fleste av oss vil holde oss langt unna. Jeg gjentar – dere er en skam for partiet, deres velgere og nasjonen. Jeg gråter blod for meg selv og alle andre dere har dolket i ryggen. Dette er sånt vi har blitt vant til fra AP og Stalins utenomekteskapelige sønn Martin Kolberg, men når Høyre hopper til sengs med dem istedenfor å fungere som et skinnende fyrtårn som lyser opp når det er som mørkest, minner det mest om en skikkelig dårlig skrekkfilm. Fy skam, Høyres stortingsgruppe. Vi er mange som aldri vil glemme. Vi er mange som aldri vil tilgi. Dere kan lese om det i den private eposten vår om noen år når dette har gått helt ut av kontroll.

Jeg håper virkelig dere får smake alle vonde konsekvenser av den astronomiske feilen dere er i ferd med å begå. Det hadde vært nærliggende å be dere brenne i helvete, men som ateist tror jeg ikke på den slags.

Rune Jacobsen

Referanser:

1: http://www.hoyre.no/www/politikk/hoyres_programmer/H%C3%B8yres+prinsipprogram.d25-TwdrWW3.ips

2: http://www.abcnyheter.no/nyheter/teknologi/100302/datalagringsdirektiv-avvist-av-tysk-domstol

3: http://www.datatilsynet.no/templates/Page____3241.aspx

4: http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/DLD-direktivet-strider-mot-EMK/

5: http://www.uhuru.biz/?p=25

6: http://www.regjeringen.no/pages/2281080/Telenor.pdf

7: http://www.nationen.no/2011/02/08/nyheter/eu/datalagring/datalagringsdirektivet/eu-direktiv/6436931/

8: http://www.datatilsynet.no/templates/Page____3376.aspx

9: http://www.digi.no/866258/hvem-skal-betale-for-dld-lagringen

10: http://en.wikipedia.org/wiki/Anonymous_(group)

11: http://arvekambe.blogspot.com/2011/03/hvorfor-ja-til-datalagringsdirektivet.html

12: http://www.lmd.no/index.php?article=12347

Åpent brev til partiet Høyre ifm. innføring av datalagringsdirektivet

(Følgende er sendt partiet Høyre pr. epost. Jeg legger det ut her i full offentlighet – hvis du synes du kan finne et snev av ironi der, gratulerer)

Til: Stortingsrepresentanter for partiet Høyre

Jeg har med forferdelse fulgt utviklingen der dere har sviktet deres egne prinsipper og gitt etter for de overvåkningskåte og totalitære AP-politikerne som vil innføre Datalagringsdirektivet. At de går inn for det har aldri overrasket meg – de har aldri vært mitt parti, og kommer aldri heller til å bli det. Jeg må dog si at jeg er uendelig mye mer skuffet over dere.

Jeg har alltid trodd at partiet Høyre var de som skulle kjempe for enkeltmennesket i kampen mot myndighetenes tyranni. At dere hadde prinsipper som dere faktisk ville kjempe for. Ikke minst at når politikken var på sitt verste, og klovnepolitikere fra alle hold kastet skit og gjorde skam på nasjonen, så kunne jeg stole på dere. “Høyre er ordentlige”, tenkte jeg. “De kan jeg stole på. De er seriøse, de mener stort sett det samme som meg, de er ryddige. Folk jeg kan tenke meg skal styre utviklingen til landet mitt”. Jo sterkere man tror på en ting, jo mer vondt gjør det å bli blodpisket i fjeset med det faktum at man tok feil.

For å ta noen få ord om hvorfor akkurat jeg skriver dette; Jeg er programmerer, og jobber som teknisk ansvarlig i et firma som primært jobber med diverse former for datakommunikasjon. Selv om jeg på ingen måte er noen ledende ekspert på området, vil jeg påstå at jeg vet litt om det. Jeg baserer det jeg skriver her på fakta og erfaring, ikke for å fremheve meg selv, men for å understreke hva for en forferdelig feil dere er i ferd med å begå.

At det å overvåke alle elektroniske bevegelser til presumtivt uskyldige (jfr. Prinsippene rettsstaten Norge er bygget på) borgere er et forkastelig overgrep mot alt det jeg trodde vi står for, er jo hevet over enhver tvil. Det er ikke det som opptar meg mest, selv om dette er noe dere burde miste mye søvn over i de kommende årene etterhvert som dere innser hvor feil dere har tatt. Det at DLD har vært skremmende ineffektivt i de EU-landene som ennå ikke har funnet det grunnlovsstridig er heller ikke mitt hovedpoeng.

Det som plager meg aller mest, er at dette rent teknisk sett er trivielt å omgå om man ønsker det. Man trenger ikke å være spesielt datakyndig for å bruke web basert GMail med kryptert HTTPS-protokoll som mailklient. Eller Hotmail. Hva om man kommuniserer via Facebook? Twitter? World of Warcraft? IRC, Skype, MSN, Yahoo, Usenet, et uendelig antall nettforum, en egenutviklet protokoll? Det er faktisk ikke sånn at man trenger spesiell kompetanse for å unngå denne idiotiske loggingen. Det er så lett at mange brukere gjør det som standard, uten å være klar over det engang. Hva da med terrorister og pedofile som vet at alle jakter på dem, hele tiden? Hvis politiet som kjemper for å få innført dette direktivet tror at ikke de vil skjule sine spor ved å bruke ca. 20 sekunder på å få opp en kryptert VPN-forbindelse ut av landet, er de så håpløst naive at de ikke fortjener jobben med å beskytte samfunnet vårt.

La meg være veldig klar: Jeg er ekstremt for lov og orden. Jeg ønsker at politiet skal få massivt mer med ressurser. Mer politi i gatene, mer midler de trenger for å bekjempe kriminalitet. Men la det ikke være noen tvil: Hvis noen i politiet påstår at dette ikke vil være et problem, er de enten inkompetente, eller lyver med overlegg. Dette er et ubestridelig fakta, og dere må gjerne hente frem politietatens mest kyndige ansatte – de vil uansett ikke klare å komme seg unna det faktum at hvem som helst lett kan sørge for at internet-trafikk ikke kan overvåkes. Kryptering handler i bunn og grunn om matematikk, og den er det veldig vanskelig å komme utenom. Jeg kan i løpet av noen timer skrive et program som krypterer en tekst slik at politiet ikke kunne ha knekt den om de hadde hundre år på seg – og dette er ingen overdrivelse. Og jeg er ikke spesielt kyndig på området, utover at jeg vet litt om hva som er tilgjengelig. Utfordringen er der. Jeg skulle like å se at dere respekterte fakta nok til at dere tok dette til dere.

La meg også være klar på at det ikke er noe som helst ulovlig med å skjule sine spor på nettet. Mange anser det som et sikkerhetstiltak mot identitetstyveri og lignende. Og hvorfor skulle det ikke være det? Skal staten også begynne å åpne brevene våre for å sjekke hvem vi virkelig kommuniserer med? Det er jo ikke sikkert at vi kan stole på navnet på baksiden av konvolutten – det er omtrent like vanskelig å jukse med.

Hvorfor skulle vi så gjøre dette hvis vi ikke har noe å skjule? Man trenger ikke å tenke seg om så mange ganger for å se at det er åpenbart. Det finnes noen flotte bøker som handler om totalitære samfunn hvor myndighetene kontrollerer innbyggerne i detalj. Noen av dem er fiksjon, andre er historiebøker. Til felles har de at de presenterer samfunn som et Høyre-hjerte nødig ville bli forbundet med.

Hvis en terrorist i fremtiden ønsker å unngå dette fantastiske direktivet som dere selger partisjela deres for, kan han for eksempel la mobiltelefonen ligge igjen hjemme, ta med seg en laptop, og hacke seg inn på et trådløst nettverk et sted, og sende det han vil uten frykt. Som en artig bonus har vi der en potensielt uskyldig dømt norsk borger som ikke har gjort seg skyldig i noe annet enn å ikke være i stand til å sikre hjemmenettverket sitt tilstrekkelig.

Et annet poeng her er selvfølgelig sikkerheten hos den enkelte private aktør som myndighetene pålegger direktivet. Har vi noen grunn til å tro at disse vil klare denne jobben noe bedre enn de som hadde ansvar for de strengt bevoktede diplomatiske dokumentene som WikiLeaks la ut? Advokat Jon Wessel-Aas har på sin blogg en kommentar fra en bruker som gir et meget realistisk eksempel på at dette kan stå om liv – som ett eksempel bruker han en fiktiv homofil muslim som lever i skjul og kommuniserer med støttegrupper på nett. Kan hver og en av Høyres representanter leve med konsekvensene for denne personen dersom feil person får tak i informasjonen?

Det sier seg selv at jeg og veldig, veldig mange med meg vil gjøre det vi kan for å informere om hvordan man kan omgå dette direktivet i dagene, ukene, månedene og årene som kommer. Vi vil fortelle hvorfor dette må bekjempes, og vi vil gi dem verktøyene de trenger for å skjule sine spor. Frykter jeg at jeg hjelper terrorister og pedofile? Nei. De kan dette mye bedre enn jeg noensinne vil. De har noe å frykte i forhold til sin datatrafikk. Det har ikke jeg. Jeg mener bare at mitt liv er mitt eget, og at myndighetene ikke skal stikke nesa si i mine saker så lenge jeg ikke gjør noe ulovlig. Hørtes det kjent ut? Det pleide å være noe dere sto for, før jeg mistet all respekt for dere.

La det ikke være noen tvil – dere av Høyres representanter på stortinget som stemmer for å innføre dette direktivet er en skam. Dere er en skam for partiet dere representerer, dere er en skam for demokratiet dere er en del av, og dere fortjener ikke å bo i et fritt og åpent samfunn som vi har i Norge, til tross for det nåværende vanstyret. At dere overser en av deres egne giganter – Georg Apenes – som til og med er blant landets mest kunnskapsrike på dette området, gjør ikke tingene noe bedre. Det er en ikke ubetydelig andel av de som har stemt på dere som føler seg sveket, og kjenner smerten fra kniven i ryggen.

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg var medlem av Høyre, slik at jeg kunne melde meg ut i protest. Det kan jeg ikke – alt jeg kan gjøre er å la være å stemme på dere. Sånn er demokratiet blitt. Dere var i større og større grad det siste partiet jeg med samvittighet og overbevisning kunne stemme på. Nå går dette mot en endelig og hjerteskjærende slutt, når dere om få dager går til avstemning på stortinget og med viten og vilje begår den største feilen i partiets historie. Tilbake vil stå et uspiselig parti uten ryggrad, uten prinsipper, uten ære og uten mange av velgerne som stolte på dere. Som dere svek, dolket i ryggen, og så inn i øynene med et smil mens dere gjorde det. Dette kommer aldri til å tilgis. En blå stemme blir for alltid blank. Jeg ønsker dere alt vondt for deres uansvarlige oppførsel og håper dere i løpet av deres liv innser dybden i deres massive feilvurdering.

Takk for ingenting.

Rune Jacobsen