onsdag 4. februar 2015

Kritisk analyse av “Folk og røvere i Kardemomme by”

Det er tid for å børste støvet av bloggen og gjøre klar for det årlige innlegget. Ikke fordi noen følger med, men fordi når man først får noe på hjernen er det best å få det ut før det gjør for mye skade. Hold deg fast, dette blir en lang en.

I 2012 var det 100 år siden Thorbjørn Egner ble født. Mannen trenger sannsynligvis ingen introduksjon – for mange generasjoner av oss nordmenn er han kjent som skaperen av noen av våre koseligste historier, sanger og skuespill, først og fremst for barn. Det er kanskje ikke noe vi bryr oss særlig om når vi tar et par skritt ut av barndommen, men når egne barn oppdager Egners verden kommer det strømmende tilbake. Syklusen er komplett, og man nynner med på Pepperkakebakesangen og de andre gromlåtene. Mange har det ihvertfall sånn. Derfor fant noen kloke hoder ut at 2012 også skulle være Egner-året. Arrangementene sto i kø. Et av høydepunktene må ha vært “Folk og røvere i Kardemomme by” oppført på Nationaltheateret – og på denne måten fikk jeg min egen private nostalgitripp i form av at eldstedatter Heidi så tv-opptaket av stykket 76 ganger på to uker.

Så forsvant opptaket fra PVRen vår, og det lå kun ute på nett i noen uker etter jul, så vi så ikke noe mer til det, før jula 2013. Da var det tilbake, og Heidi så det i snitt to ganger om dagen.

Romjula 2014 var forestillingen tilbake igjen, så iPaden har blitt flittig brukt også denne gang. Pappa benyttet også anledningen til å kopiere ned filmen permanent til disk sånn at vi ikke blir lidende av at NRK fjerner den i slutten av januar igjen.

Likevel – selv om jeg ikke satt og stirret like intenst som Heidi hver gang Politimester Bastian jaktet på Kasper, Jesper og Jonathan så klarer jeg jo ikke helt å la være å følge med heller. Jeg er en av de menneskene som ikke kan være i samme rom som en påslått skjerm uten å bli dratt mot lyset som en møll. Om jeg hadde stått på en bar med verdens mest interessante mennesker og en TV i bakgrunnen hadde vist et program om bleieskift hadde jeg bare måtte gi opp å motstå. Uansett hvor hardt jeg prøver, følger jeg med på det som skjer, om bare litt. Og følger man med på samme ting, dag inn og dag ut, gang på gang på gang, så plukker man opp noen ting. Ser noen mønstre man kanskje ikke legger merke til når man bare ser forestillingen hvert 20. år. Og man begynner å lure på om tingene man observerer bare er surr fra eget hode, eller om det ligger noe mer i det.

Jeg ble derfor etterhvert overbevist om at det var på sin plass å ta en grundigere titt på akkurat denne forestillingen. Jeg regner den som et frittstående verk, uavhengig av andre ting som bøker, filmer, skuespill eller hva det måtte være. Jeg har analysert det som etter min mening (om ikke hans egen) må være Egners magnum opus i en moderne kontekst, sett med voksne øyne. Akkurat som Pixar-filmer som Toy Story og A Bug’s Life er dette åpenbart laget for barn, men det er lagt inn litt moro for voksne også. Men er det alt? Kan det være flere skjulte budskap for de voksne her? Etter en gjennomgang tror jeg du vil være enig med meg i at denne forestillingen viser andre, mye mer alvorlige sider ved Egner. Er Kardemomme by bare moro for de minste, eller dystopisk samfunnskritikk på sitt mest kyniske? Kanskje var han enda mer brilliant en vi ga ham kreditt for, der han la på lag etter lag med betydninger og budskap? Er det mer å finne i Egners verker enn hyggelige karakterer, engasjerende sanger og en sykelig trang til å ramse opp matvarer?

La oss først se overfladisk på handlingen i “Folk og røvere”.

Etter et opptak av Egner selv som forteller om byen, åpner det hele med at politimester Bastian (Per Egil Aske) tar en kjapp prat om været med Tobias i tårnet (Espen Skjønberg), og mens innbyggerne myldrer rundt begynner han å synge sin kjente vise – den hvor Kardemommeloven blir introdusert, en variant av kristendommens gylne regel. Så får Bastian kjeft av byens slakter, som har blitt ranet av røverne – antagonistene er herved omtalt, om ikke enda introdusert. Politimesteren mener seg ute av stand til å gjøre noe, da røverne skal ha en løve, noe han anser som for risikofylt - han vil ikke bli spist på den store Kardemommedagen. Samtalen overhøres av Tante Sofie (Mari Maurstad), den strenge, sinte damen – en skikkelig bitch – som så fremfører sin sinnavise der hun synger om noe av de mange tingene hun synes er feil med byen, inkludert den snille politimesteren. Når hun har tømt seg kommer eselet til Silius – og nekter å flytte seg fra byens hovedgate. Eldstemann Tobias kommer til slutt frem til at de skal sette eselet i vogna og trille det vekk – litt omvendt av den opprinnelige arbeidsfordelingen. Med veien åpen blir vi nå introdusert til trikken med sin egen sang – topp for barna.

Trikken sklir ut av scenen, og inn kommer Kamomilla. Ah, Kamomilla. For et navn. En uskyldsren og vakker ung pike, som spiller og synger “en og to og tre” som en engel. Hvem var ikke dritforelska i Kamomilla i sin tid? Hun var jo selve drømmejenta! Men hva er dette? Kan hun ikke komme på Kardemommefesten? Nei, Tante Sofie er for streng og vil ikke tillate det. Unge Tommy får heldigvis med seg Tobias i Tårnet til å overtale Sofie til å komme på festen, og Kamomilla blir også med. En seier for rettferdigheten! Ja, for selve livet! Og kjærligheten!

Det neste på programmet er den store Kardemommedagen. Her kommer slagerne på samlebånd, med Kardemommesangen, værsangen til Tobias, den talende, syngende og dansende kamel, samt Tante Sofie som må steppe inn og ender opp med å synge sinnavisa si foran alle. Midt oppi dette blir vi introdusert til Kasper, Jesper og Jonathan som følger med fra et stykke unna og åpenbart har lyst til å være med på moroa. De vurderer å stjele kamelen men slår det fra seg.

På dette punktet kommer det et lite ekstranummer til ære for Egner – karakterene fremfører Sjørøvervisa, og det tar greit av. Vi møter røverne igjen, og de uttrykker sorg over å ikke få være med på noe av det som er gøy. De hevner seg ved å stjele trikken. Innbyggerne med hjelp av Tobias (som spør publikum) skjønner fort at den ikke kan bevege seg utenfor skinnene, og finner den etterlatt der sporet stopper, noe som tar ca. 8 sekunder.

Her er det duket for et sceneskifte, og vi befinner oss for første gang utenfor selve byen, i det vi ser røverne komme hjem fra sitt trikkestunt. De synger snart sin sang om hvor rotete alt er, “Jeg er sikker på jeg hadde den i går”, samt uttrykker bekymring for matmangel – både for deres egen del, og løven som henger ved huset deres. Summen av alt er at de forstår at de trenger et damemenneske, og beslutter seg for å røve en – Tante Sofie! Ut i natten går de med en annen monsterhit, “Vi lister oss så stilt på tå”, og en sovende Sofie er et lett bytte. End of act 1.

Akt 2 starter morgenen etter i det Sofie våkner hos røverne og straks tar kommandoen – etter en modifisert sinnasang har hun løven malende og røverne i stram givakt. Røverne sliter og synger om hvor fælt det er å vaske seg, og bestemmer seg også for at Sofie var en tabbe – hun må vekk. Sofie vil ikke, men innbyggerne fra Kardemomme by kommer marsjerende og krever å få henne tilbake. Det hjelper heller ikke – hun trives med å få orden på folk, og sheriff Bastian og de andre må gå tilbake med uforrettet sak. Desperate røvere gjør alt de kan, og bestemmer seg for å røve Sofie tilbake om natten.

Neste morgen kan unge Remo fortelle Bastian at Tobias fyller 75 år den dagen. Høydepunktene kommer tett! Byens innbyggere – inkludert Sofie, som er like overrasket som de andre over å være tilbake (“Jeg er der jeg er”) – bestemmer seg for å gi ham en bursdagssang og en gave i form av et dyr som trenger et hjem. Frisøren (Per Christian Ellefsen) lærer opp publikum i hurrasangen, før den andre gruppa finner en papegøye i dyrebutikken.

Tobias våkner til en deilig dag i tårnet sitt, og hele byen møter opp for å feire ham. Papegøyen fra Amerika blir presentert og kjører sin sang i tidvis moderne utførelse. En rørt Tobias får også en hundevalp av Tommy, før publikum stemmer i på hurrasangen til ære for byens eldste, klokeste og snilleste innbygger.

Røverne lurer stadig i bakgrunnen og sulten gnager i dem når de ser kaker og digg på festen til Tobias. De bestemmer seg for et røvertokt i byens butikker den natten, men dette overhøres av Tommy, som varsler handelsstanden. De bestemmer seg for å ta affære og ligge i bakhold og fange de tre skurkene. Dette lykkes de med, og de settes i arrest hos Bastian.

Befolkningen er overlykkelige når de forstår hva som har skjedd dagen etter, og røverne har det også bra – de har sovet godt og fått en deilig frokost i kroppen for første gang på lenge. De blir kommandert til å vaske seg, noe de har tungt for, men Fru Bastians vesen overtaler dem til å gjøre det som riktig er. Hun synger også sin sang som er en ren hyllest til sin mann. Røverne forandrer seg til bedre mennesker foran øynene våre, men uttrykker bekymring for den sultne løven deres som nå er etterlatt til seg selv. Bastian lærer dem at de ikke kan røve for å mate dem, men lover at mat skal leveres så dyret ikke sulter. På Bastians initiativ kommer barberer Sørensen innom fengselet for å fikse opp de kriminelle en del. Han har selvfølgelig også en egen sang, men den blir avbrutt midt i av stykkets dramatiske høydepunkt – branntrommer! Det brenner i tårnet til Tobias! Oh noes!

Røverne blir sporenstreks kommandert ut av Bastian for å hjelpe til. Byens innbyggere virrer hjelpeløst rundt, og gleden er stor når Tobias er trygt på bakken – men han er livredd for hunden og papegøya si som er igjen i tårnet. Kasper, Jesper og Jonathan viser handlekraft og heltemot, får reddet dyra og slukket brannen til stor jubel fra byens innbyggere. Tobias erklærer at røverne alltid skal være hans beste venner, og Bastian vil at de skal evakuere, men de får isteden organisert befolkningen til å skaffe vann til å slukke brannen. Snakk om heltedåder!

Kasper blir brannsjef i byen, og ber Sofie om å gifte seg med ham. Sofie blir tenåring og aksepterer før han rekker å fri ferdig. Kamomilla er fornøyd med å ha ikke bare én, men tre nye onkler.

Jesper og Jonathan tusler tilbake mot fengselet men blir lykkelige for å høre at de ikke er arrestert lenger – sistnevnte blir lærling hos bakeren. Jesper står deprimert igjen til slutt – ingen elsker ham, og nå blir han helt alene. Han avslører at hans største drøm er å bli sirkusdirektør, og Bastian bestemmer at dette skal skje, og at løven skal bli en del av sirkuset. Avslutningsvis forteller Egner at alt nå var bra, og vi får en variant av hurrasangen tilpasset de tre tidligere røverne.

En fantastisk forestilling! Skuespill, musikk, arrangement, scenografi, alt hva det heter, alt var på topp! Det er åpenbart at stemningen i salen er i taket, en dundrende suksess fra ende til annen. Har du tilgang på denne oppsetningen av skuespillet, ta en nostalgitripp av dimensjoner. You’ll be glad you did.

Så hvorfor er jeg skeptisk? Hva i alle dager kan man finne negativt med en så til de grader fantastisk barneforestilling? Hvor finner man noen skjult agenda i tidenes mest koselige teaterstykke? Hvorfor må jeg alltid pisse på tradisjoner som står så mange så nært?

Som nevnt tidligere – når man ser en ting for mange ganger på for kort tid blir man mer klar over strukturen i det man ser. Den kan være oppe i dagen eller mer subtil, men man aner mønster som så blir tydeligere for hver gang man blir dratt igjennom det. Jeg påstår ikke at jeg er så mye mer observant enn dere andre, jeg har bare blitt utsatt for Kardemomme by mer en det som godt er. Såpass mye at spørsmålene melder seg.

Stykket er satt opp for barn, med alt det fører med seg. Det betyr selvfølgelig at en del ting er overdrevent teatralske – slik må det sannsynligvis være for å holde på oppmerksomheten og sørge for at de små får med seg det som skjer. Eller er det egentlig derfor? Når man ser dette med skeptiske voksne øyne begynner ting å se litt annerledes ut.

Det første som slår meg er at en fargesprakende Bastian er en sjokkerende inkompetent politimann. Han er konfliktsky, har beslutningsvegring og er helt ute av stand til å ta stilling til noe som ikke er “hyggelig”. Hvordan i alle dager fikk han denne jobben? Og er det virkelig sånn at politiet er øverste og eneste myndighet i byen? Kanskje ikke akkurat demokratiets vugge vi snakker om?

Tante Sofie er et annet mysterie. Hun er sinna. Fryktelig sinna. Hun er misfornøyd med det meste i Kardemomme by, og det gnistrer av henne når hun setter i gang. Så blir hun bortført av tre møkkete rotehuer av noen røvere – mens niesen hennes er hjelpeløs tilbake i Kardemomme by – og velger av egen fri vilje å forbli hjemmefra for å holde skikk på de tre skurkene!? Når hun så blir returnert mot sin vilje er hun åpenbart kjempeskuffet. Ikke et ord blir sagt om at hun – som er så opptatt av orden og at folk skal oppføre seg korrekt – etterlater et forsvarsløst barn til seg selv.

Og hva er egentlig greia med Kamomilla? Det startet jo så lovende, med denne åpenbaringen som egenhendig sang meg inn i puberteten (sammen med Penny fra Inspector Gadget), men så forsvinner hun ganske effektivt ut av historien. Joda, hun dukker opp i bakgrunnen, og hun omfavner Kasper som sin nye onkel, men.. Kamomilla var et uforløst potensiale, et løfte om så mye mer, og så ble hun bare til… ingenting.

Hvis vi vender tilbake helt til begynnelsen, så kan vi finne noen spor. Et opptak av Egners’ KOLS-stemme starter som nevnt forestillingen. Hans ord er som følger (klikk på bildet for full størrelse).

Litt sånn klassisk snublete Egner-språk som gjør det koselig og barnevennlig, ikke sant? Men du må for all del ikke overse to ekstremt viktige elementer her;

  • Det skjer mye i Kardemomme by som ikke skjer andre steder.
  • Kardemomme by ligger skjult, borte fra folk, og veldig få vet om den.

Tiden er kommet for å avsløre min konklusjon, og så backe den opp med fakta som viser at den holder vann. Den er kanskje vanskelig å akseptere for oss moderne mennesker. Jeg prøver ikke å pisse på en nasjonal helt her. Han var som oss alle et barn av sin tid.

Egner var homofob.

Jeg snakker ikke om betydningen “Oi, jeg er bekymret for at jeg er litt tiltrukket av menn, og dette vemmes jeg av samtidig som det er bittelitt spennende da” (bonuspoeng om du leste den setningen med Egners stemme inne i hodet ditt). Neida, han var homofob i den forstand at han var livredd for at de homofile – og andre perverse avvikere, sett fra hans ståsted - ville reise seg og ta kontroll over samfunnet. Kardemomme by er hans visjon for hvordan et samfunn drevet av seksuelle utskudd ville se ut, kamuflert som et kvalmende koselig utopisk barnesamfunn.

Hvorfor er Kardemomme by skjult, langt unna folk? Hva skjer der som ikke skjer andre steder?

Sodomi er bare forbokstaven. Slik Egner fremstiller det er dette en by styrt av kjødets lyster, en slags seksualkapitalistisk pengebinge for avvikere. De har isolert seg fra resten av samfunnet for å utagere og synde fritt.

Latterlig påstand, sier du? Neppe.

Se på Bastian. En lallende spradebasse med fargesprakende uniform totalt fri for én eneste evne som gjør ham kvalifisert til jobben som politimester. Alt han gjør er å synes at alt skal være så forbanna hyggelig hele tiden, og ved første tegn på ubehageligheter reduseres han til en ubrukelig skrulle som er redd for sin egen skygge. Egner tegner ikke akkurat et positivt bilde av homofile her, og fremstiller dem som hjelpeløse stereotyper på styggeste og mest politisk ukorrekte vis.

Joda, Bastian har en kone. Vi kommer tilbake til henne.

Trikkefører Syvertsen er en annen ledetråd vi må gå litt etter i sømmene. Ikke en veldig sentral karakter, men han har en sang og er stadig tilstede i bakgrunnen. Han er også fargesprakende, grønn i dette tilfellet, et etterhvert ikke akkurat subtilt hint om hans legning. Så synger han følgende i sangen sin (om seg selv):

“Trikkefører Syvertsen han er en vennlig mann, som gjerne vil at alle er som ham”.

Vi forstår vel alle hva en mann i knallgrønn uniform kan regne som “vennlig”, eller hva? Særlig når han følger det opp med at han ønsker flere likesinnede. Trikken er gratis og serverer kake til alle som tar den – en tur som man selv kan observere er på maksimum ett minutt. Hvilken funksjon har denne trikken? Er nok ikke få som har fått polert balltreet på denne strekningen, for å si det mildt. En organisert joyride gjennom byen, hans egen permanente homseparade der man ikke nøyer seg med å spille tekno og se på folk med vemmelige ansiktsuttrykk.

Tante Sofie synger også om trikkeføreren i sin sinna-sang. I det hun begynner på verset om ham tar hun et par provoserende dansesteg for å vise hva slags type hun synes han er; Så synger hun:

“Trikkefører Syvertsen, han synger og er glad, men det er ikke slik en trikkefører vi vil ha! Han burde ikke synge i en så alvorlig stund! Han skulle styre trikken sin og ellers holde munn!”

Det er en barneforestilling, uten tvil. Ellers hadde hun kanskje byttet ut “trikken” med et annet ord? Som til og med rimer?

For tante Sofie er en meget interessant kontrast her. Hun liker ikke tingenes tilstand, og ved første anledning melder hun overgang til røverne, etter hennes eget utsagt en ubrukelig haug med slabbedasker. Av Egners mange hint er dette omtrent så lite subtil han blir. Røverne skal vise seg å være selve nøkkelen her.

For når røverne blir arrestert, er det rimelig åpenbart at Bastian ikke vet hva han skal gjøre med dem. Han sender inn frisøren, som er så homo at det umulig kan være noen tilfeldighet – her kan man jo velge å påpeke at Egners fremtidsvisjoner treffer, selv om man ikke trenger å være enig i hva de innebærer. Han spiller klarinett og danser seg helt bort på fanget til Jonathan, før han blir avbrutt av brannalarmen. Dette er en scene som også inneholder mye av nøkkelen for å forstå Egners advarsler.

Utgangspunktet er som følger: De tre røverne er oss. Og med det mener jeg ikke å ekskludere noen som leser denne bloggen. “Oss” sett fra Egners perspektiv. De heterofile. Hele greia ligger oppe i dagen. De er rotete og møkkete og helt hjelpeløse uten kvinnfolk. Når de så plutselig får prøve seg i en situasjon som krever handling og mot, opererer de uten sidestykke og ordner opp i stor stil. Egner var redd for en verden der vi heterofile ble satt på sidelinjen, i utkanten, og ikke fikk delta i samfunnet lenger, til tross for at vi hadde vært sentrale i den å organisere hele greia i utgangspunktet.

Bastian og de andre skrullene hadde laget sin drømmeby, der alle kunne jobbe som det de ville og trampe rundt og ha det hyggelig. Dette fungerte tilsynelatende en stund, men slår tydelige sprekker så fort innbyggerne blir satt på prøve. Hadde Egner gitt seg her, kunne man ha forstått det. På hans tid var det å være homo farlig og smittsomt. Det var viktig å plante inntrykk hos barna om at man måtte være en god borger og sørge for å produsere neste generasjon.

Men dette var ikke nok. Det er mørkere understrømninger i det som skjer. Egners Kardemomme by er et sted der byens gamle griser har seg fritt med alle de andre innbyggerne – damer, barn, ikke engang dyr går fritt.

Bare sjekk Tobias og Remo som ankommer scenen med eselet i begynnelsen. Dette er ikke tilfeldig.

For ikke å snakke om eselet selv, som streiker. Det er noe med hele energien i denne scenen.

Det kan ikke være mye tvil om at Tobias er en grabukk med tilsynelatende førsterett på alt som har puls i byen. Det er faktisk god grunn til å tro at “i tårnet” kun er en lettere omskriving av hans egentlige kallenavn – når man ser hvordan Bastian er underdanig i forhold den eldre mannen, skjønner man at Tobias MED tårnet er veldig sentral i byen og dens utvikling.

Se også når Tommy og Tobias planlegger hvordan de skal få tante Sofie og Kamomilla med på festen. Den gamle grisen blir tilsynelatende tenåring igjen over muligheten til å klå litt på en dame. At han er andpusten og må fokusere litt før han banker på er tilsynelatende kun fordi Espen Skjønberg begynner å dra på årene, men det er lett å se dette som at her har han fått en kribling i pungen som han ikke har kjent på årevis. Dette kan da ikke stemme?

Joda, det stemmer helt perfekt inn med siste del av puslespillet. Til tross for inkompetanse i verdensklasse er ikke herrene i Kardemommerådet (dette navnet blir aldri brukt av Egner, men jeg ser det som en sannsynlig og lett forståelig gruppering av makten i byen) dummere enn at de vet hvordan verden funker. De stikker kanskje kølla i hva som helst, men det er én ting man ikke finner i esler og smågutter – en (menneskelig) livmor. For å sikre rekrutteringen beholder de en del damer i byen som rene verpefabrikker. Dette forklarer Fru Bastians nesten sykelig krampaktige sang om hvor bra mann politimesteren er, og det forklarer at flere av representantene for primærnæringene i Egners univers – baker og kjøpmann, for eksempel – i denne utgaven av stykket spilles av kvinner.

Og dette gir oss da endelig forklaringen på sinte, sinte “tante” Sofie. Hun har fått nok av å være fødemaskin for Tobias og de andre avvikerne. Hun lever i konstant opprør mot sopermafiaen som styrer byen, og hopper ved første og beste anledning på et heterofilt alibi – ikke fordi hun har lyst til å vaske ørene deres og få skikk på dem, men fordi dette er hennes vei til revolusjon for å redde både seg selv, Kamomilla, og de andre. Skinkerytterne skal styrtes, og stykket viser at hun lykkes bedre enn hun kunne ha håpet på. Røverne, som representant for oss heterofile, med alle våre feil og mangler, blir fristet med byens ressurser i form av mat og hygge. Det er kun et tidsspørsmål før en situasjon vil oppstå hvor de tre heltene vil vise seg å være overlegne det nåværende skrulleveldet i handling og evne.

Bøgene ser selvfølgelig også denne faren, og Bastian forsøker i kjent inkompetent stil å kvitte seg med den. Når han helt uten egen innsats plutselig ender opp med røverne i arrest, sender han en snikmorder for å rydde dem av veie. Dette er det nærmeste han kommer en kompetent mann i sin by, frisøren, sett her i det han forsøker å kutte strupen på alfa-hannen Kasper.

Her ser vi Egners irrasjonelle homohat gå utover fortellingen hans – frisøren har alle muligheter til å lykkes i sitt oppdrag, men han blir overmannet av sine lyster og hopper på sjansen til å “ri” på fanget til Jonathan mens han spiller klarinett.

Stakkars Jonathan forstår ikke hva som skjer og protesterer minst mulig i håp om at det skal gå over.

Poenget med “Folk og røvere i Kardemomme by” er endelig klart. Egner ønsker å advare mot samfunnet han mener vi ville ha fått hvis vi lot avvikere, skruller og annet rask gå fritt. Til slutt vil de ta over og gjøre slaver og annenrangs borgere ut av oss som foretrekker det annet kjønn. Han understreker med all mulig tydelighet at et slikt samfunn til slutt vil kollapse og trenge viktige bidrag fra heterofile for å kunne fungere selv på aller mest grunnleggende nivå.

Hans måte å få frem sitt gammeldagse og irrasjonelle menneskesyn er selvfølgelig dypt sjokkerende når man ser det i lys av holdningsendringene i samfunnet fra etterkrigstiden til i dag. De fleste av oss aksepterer f.eks. at homofile gjør det de gjør, så lenge man slipper å se detaljene selv. Det mest sjokkerende er likevel ikke at Egner hatet homofile og andre avvikere såpass sterkt, men egenskapene han tillegger dem. For Egner var det tilsynelatende ingen forskjell på å være tiltrukket av eget kjønn, og det å dytte daim i dyr og små barn. Slik kan man si at stykket forsåvidt fungerer slik det er ment, men viser hvor håpløst utdatert det er i forhold til holdninger til seksuelle avvik.

Jeg håper dette har vært nyttig lesing, og at en del øyne har blitt åpnet i forhold til hva Egners agenda egentlig gikk ut på. Dersom det er interesse for det kan jeg også vise hvordan man kan analysere Egners største politiske verk, “Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen”, som skulle vise seg å forutse utviklingen i en veldig spesifikk del av det moderne samfunnet med sjokkerende presisjon.

Legg inn en kommentar