Gift

Jeg er litt treig av meg. Det tok nesten 40 år før jeg endelig ble gift. Da er det kanskje bare på sin plass at det tok nesten 9 måneder før jeg fikk skrevet ferdig et blogginnlegg om det?

28. september 2013 var dagen endelig der. Jeg dro på meg smoking og tilbehør. Det var tid for bryllup. Mitt eget. Og selv om jeg var litt anspent, så var jeg ikke nervøs. Det virket ikke helt riktig. Er det ikke naturlig å ha litt usikkerhet, litt forsvarsmekanismer, litt angst for at alt skal gå på trynet, for at bruden ikke møter opp?

Jeg vet ikke, men sånn var det. Anspent, intenst tankefull, men ikke nervøs.

Tidligere på dagen hadde jeg våknet i behagelig tempo, og bare virret litt rundt. Gjort klart litt småtteri. Tenkt på hvilken dag det var. Så hadde jeg tuslet de få meterne bort til min forlover, nabo, kollega og venn Jørn for en bedre frokost. Og da mener jeg bedre. Det var biff og omelett og masse digg tilbehør. Viktig med et godt grunnlag, og Jørn er en fortreffelig kokk. Selv om jeg ikke hadde nerver her heller, merket vel både Jørn og jeg at jeg var litt annerledes. Datoen for bryllupet var satt for ca. ett år siden, men likevel ble det skippertak mot slutten. Omskriving av tale, ikke øvd på dans, masse forberedelser som burde ha vært tatt hånd om lenge før. Kom sluttresultatet til å bli bra? Eller ville alle de tilreisende bli så frustrert og skuffet at de kastet meg i elva?

Rundt kl. 10 – etter en runde med intens PlayStation-kriging som fikk hjernen min på helt andre tanker – tuslet jeg tilbake for å ta en dusj og stusse luggen. Jeg leker ikke skalla, tross alt. Her var det høvel som skulle til, og helst da etter kl. 10 for at det ikke skulle vokse ut til afro i løpet av kvelden.

Tiden gikk, Siv forsvant avgårde til frisør, og jeg sto plutselig ferdig påkledd. Tiden var kommet. Hjernen funket ikke i det hele tatt – det var godt at jeg hadde Jørn til å passe på meg og hans fantastiske datter Tonje til å passe på småjentene, for til tross for nervefri eksistens, var hodet mitt et eneste stort rot. Vi ble kjørt ned til byen, og jeg måtte innom Kiwi for å kjøpe våtservietter til min blanke skalle – jeg går stort sett aldri i varme klær, og svetter av ingenting. Dere som har hår vet ikke hvor godt dere har det i forhold til å slippe dråper som uhindret samler seg på issen og renner dit de finner det for godt.

I kassa på Kiwi står vi bak det jeg tror er en liten gutt. Jeg er jo ikke akkurat kong observant til vanlig, og i dag er jeg helt blåst. Gutten blir ferdig, jeg betaler, og vi går ut. Jørn kommenterer at det er NØDT til å være et godt omen at vi kom bak en tenåringsdverg med hanekam i køen. Jeg har jo hele livet vært veldig opptatt av dverger, og hatt stor glede av dem, og så klarer jeg å misse en på det som vel er en av de viktigste dagene i mitt liv? Jaja, sånn er det. Jørn la til at når vi sto der hadde dvergen stirret rart på oss to i smoking. Det var VI som var frikene.

Så gikk vi bort til Børsen Festlokaler, der både vielse og fest skulle finne sted. For de som måtte lure – nei, vi giftet oss ikke i kirka, det var ingen prest, ikke noe sånt. Human-Etisk Forbund sto for vielsen, vi ble gift uten at noe ingen av oss tror på var en del av avtalen.

Vel fremme var det bare å konstatere at lydanlegg var på plass, at instruksene til mine gode hjelpere var klare, og at jeg var overlykkelig for at mitt bidrag den nærmeste timen stort sett ville bestå av å si “ja”. Nervene var helt fraværende fortsatt, men inne i hjernen hadde jeg det som jeg ikke har hatt det siden eksamenstid på skolen – ingenting fungerte. Jeg husket ikke om jeg skulle ha gjort noe eller ikke, så jeg sto bare og fiklet med restene av en revnet ballong.

Kjente fjes dukket opp. Familie og venner, fra nyere og eldre historie, kom inn, pent kledd, blide og klare for fest. Som den eneste av hovedpersonene som var tilstede hilste de på meg. Jeg er usikker på om jeg hilste tilbake eller bare stirret på dem med glassaktig blikk og et stivt glis. Hva var dette, om ikke nerver? Jeg var helt rolig, men virkelighetsoppfattelsen var mildt sagt uortodoks. En ro som jeg ikke har kjent siden Heidi ble født.

Toastmasterne dukket også opp, og med det forsvant det siste jeg kunne hatt anledning for å bekymre meg for – de hadde tross alt en viktig oppgave både under vielsen og festen. Min lillebror Lars og Siv sin lillebror Kristian hadde fått oppgaven på deling. Det var et valg vi ikke kom til å angre på.

Tiden var kommet. Vigsleren var på plass. Det eneste som manglet var bruden og hennes forlover, Vibecke. Men jeg var ikke nervøs. Jeg følte meg helt sikker på at hun kom til å møte opp, hele tiden. Så mens man forsøkte å presse alle gjestene inn i det noe underdimensjonerte rommet der vielsen skulle finne sted, gikk jeg ut på gangen og gjorde meg klar. Tradisjonen i kirkebryllup er jo at brudens far går sammen med henne ned midtgangen for å gi henne til sin nye eier. Vi ønsket en annen vri, og skulle komme inn sammen, hånd i hånd, og så gå ut igjen arm i arm når det var gjort. Dørene til salen ble lukket. Forlover Vibecke dukket opp og spurte om alt var klart, og jeg så ned trappa på min nydelige brud. For all del, kona mi er strålende vakker hver eneste dag hele året, men det er selvfølgelig noe spesielt med å se henne i hvit kjole, klar til å gifte seg med deg.

Der jeg sto i min avslappede salighet oppfattet jeg at de to var noe mer stresset. Frisøren hadde tatt seg friheter med klokka og de hadde så vidt rukket frem i tide. Samme det. Nå var vi her. Vibecke gikk inn i salen og lukket døren bak seg – det endelige tegnet på at vi var klare.

Musikken startet. Og igjen var dette vårt bryllup. Det var ingen salme vi hørte fra den andre siden av døren; det var kjærlighetstemaet fra Star Wars II – Attack of the Clones – selvfølgelig foreslått av undertegnede. Vi hadde forhandlet oss frem til den roligste delen, kun melodi, lite eksplosjoner og lyssabler. Etter ca. ett minutt av den gikk døren opp og vi snek oss gjennom den trange gangen mellom gjestene. Siv var ivrig og forsøkte å gå hardt, mens jeg holdt igjen etter beste evne sånn at vi skulle gå rolig, behersket og høytidelig opp.

Vel fremme tok musikken slutt, vi inntok stolene, og vigsleren tok ordet. Jeg svettet som en bjørn men hadde heldigvis plassert våtserviettene mine et helt annet sted. Dette var vel første gangen det virkelig slo meg at jeg var en del av midtpunktet for dagen. Selvfølgelig er bruden gjenstand for mest oppmerksomhet på en sånn dag, men jeg fikk da mitt jeg også, og kunne lett ha levd med at alle bare stirret på Siv.

Vigsleren sluttet å prate, og musikken begynte igjen. “River Flows In You” av og med Yiruma fylte de neste 3 minuttene, og livet som ugift gikk ubønnhørlig mot slutten. Og det var rett og slett en fantastisk følelse. Ikke noe å grine for. Jeg var tross alt kommet hit med vilje.

Når musikken var ferdig, hadde tiden kommet for å formelt skaffe seg kone. På dette tidspunktet var jeg godt marinert der jeg satt, men det plaget meg ikke. Jeg kom meg gjennom seremonien. Noen snufset litt i salen. Papirer ble undertegnet. Jeg fikk en ring på fingeren. Jeg ble gift.

Det føltes selvfølgelig ikke brutalt annerledes, men likevel svevde jeg litt på en sky der og da. Jeg hadde klart det! Jeg hadde fått meg kone! Og ikke en hvilken som helst kone! Samboeren min! Kjæresten min! Moren til mine to barn! Ha! Førstevalget mitt!

Tiden var kommet for vår første handling som mann og kone – å gå sammen ut av salen og ubeskjedent kreve beundring og lykkeønskninger fra de oppmøtte. Dette skjedde til “Perfect Day” av Lou Reed – først og fremst foretrukket av meg for ordene “It’s such a perfect day – I’m glad I spent it with you!”, ikke fordi enkelte mener den handler om Reeds forhold til heroin.

Vel ute var det bare å ta frem festgliset og ta imot koser, gratulasjoner og all verdens positivitet fra de nesten 90 som hadde møtt opp. Selv en uempatisk halvpsykopat som meg ble lettere rørt av alle de glade menneskene som på en tilsynelatende uendelig rekke var klare til å overøse oss med alt som var bra. Noen hilste jeg på for aller første gang på dette tidspunktet, andre så jeg igjen for første gang på altfor lenge.

De to små jentene våre var dette tidspunktet 4 og 1 1/2 år gamle, og til tross for at de fikk gjort seg selv til en del av seremonien (på forholdsvis sjarmerende vis, særlig når lille Elin erklærte “Min!” i det mammas ring ble tatt frem), var det ikke meningen at de skulle være med på festen. Før vi skulle avgårde å ta bilder hadde vi derfor bestemt oss for at vi skulle ta en liten dans i samme salen – rett og slett fordi Heidi hadde gledet seg så lenge til å danse i den nye, hvite kjolen sin. Det ble dermed en liten svingom til “Canon in D” av Pachelbel, der Siv og jeg byttet på med hver vår unge, men selvfølgelig sparte hverandre til senere på kvelden. Noen av gjestene ble også med. Elin viste klare tegn på at dette var en slitsom dag, så vi fikk i henne litt drikke, og gjorde oss klar til neste eventyr – fotografering.

Første stopp for oss var Ypsilon-brua i Drammen. Der fikk vi tatt noen flotte bilder av oss som smiler, kysser og stirrer ut i evigheten. Så gikk ferden til Gulskogen Gård, der forlovere og unger også var klare. Vi gjorde unna bildene sammen med ungene først, og sendte dem hjem sammen med Jørns datter Tonje, som skulle passe dem resten av kvelden. Så kjørte vi på med bilder – med og uten forlovere – mens klokka gikk alt for fort. Jørn hadde skaffet (ke)babb da det fort kunne bli litt lenge uten mat her, men dessverre fikk Siv og jeg rotet i oss den litt for sent – like før vi skulle tilbake til festen. Jaja. Sånn er det når huet er et eneste virrvarr.

Turen gikk tilbake til Børsen i den flotte hvite BMWen vi hadde fått låne for anledningen (igjen takket være Jørn), og vi snek oss inn på bakrommet for å gjøre oss klare. Gjestene hadde i mellomtiden funnet på egne greier – noen hadde vært på pub, alle hadde vært innom photobooth’en (stor takk til Christin, Milla og Alan som ordnet opp i stor stil der!), og etterhvert var alle klare i storsalen for bryllupsfest og –middag.

På lerretet inne i salen ble det satt i gang en liten introvideo som ramset opp hvor mange dager det var siden Siv og jeg ble født, møttes, ble forlovet, fikk barn osv., til tittelmusikken fra “Cutthroat Island”. Når denne var slutt kom vi inn til generøs applaus fra de 86 oppmøtte gjestene, og det eneste som manglet var at jeg hadde sørget for en knapp å trykke på for å stoppe musikken når vi kom frem til bordet. Etter noen lange minutter med stirring ga den endelig opp, og Siv og jeg ønsket velkommen, takket for oppmøtet, og overlot ordet til våre brødre – dagens toastmastere. Siv pekte på dem oppe på balkongen på motsatt side av salen, og i det folk snudde seg falt de ned 3-4 meter, før de reiste seg opp og kom frem for å ta ordet. Dummy-stuntet var ganske teit, og opprinnelig min idé – jeg er ikke sikker på hvor begeistret Siv var for det, men det fungerte tålelig bra. Den ene dummyen mistet sågar hodet på vei ned, og folk hylte som om det var ekte, så det fungerte etter planen.

Jeg velger å påstå at vi traff perfekt med valget av toastmastere. Vi kunne sikkert fått det bra med bare én, men Kristian og Lars viste seg tilliten verdig og ledet festen med stødige hender.

Til forrett hadde vi minipizzaer – ingen skal si at dette ikke var vår fest. Brudeparet satt fortsatt og gulpet kebab, men jeg tror og håper alle synes dette var godt. Så kom tiden for første taler – Kristian introduserte sin egen og brudens far.

Svigerfar Trygve holdt en veldig fin tale, som selvfølgelig handlet mest om sin nygifte datter, men jeg satt også igjen med følelsen av at jeg var godtatt. Det skal dog sies at jeg på dette tidspunktet multitasket intenst for å finne ut hvordan jeg lå an til neste taler, som var meg selv. Jeg har dog sett igjennom videoen i ettertid og kan konstatere at mitt opprinnelige inntrykk stemte - det ble en veldig fin tale.

Etter noen minutters pause, reiste så min bror Lars seg med et skummelt glimt i øyet. Han introduserte meg med en rørende oppsummering av vår oppvekst sammen og hva slags kontakt vi har hatt siden vi sluttet å bo sammen hjemme i barndomshjemmet, før han ledet an med prikken over i-en – en gammel sang fra Framfylkingen om å bygge nasjonen og å holde hverandre i hendene. Dette var absolutt innertier – jeg tror ikke jeg har vært flauere på noe tidspunkt, før eller siden, i hele mitt liv. Når allsangen gjallet med “Kamerater!” og alle stirret på meg følte jeg virkelig at jeg burde ha vært et helt annet sted.

Så var det min tur. Bryllupstale. Ved siden av vielsen og valsen utgjør talen den tradisjonelle treenigheten som brudgommer gruer seg til. Ikke så rart kanskje. Her skal man erklære sin udødelige kjærlighet til sin nye kone foran alle sine nærmeste, helst uten å begynne å grine eller å kjede noen til døde. En formidabel oppgave, særlig for en som føler seg mest komfortabel foran en PC-skjerm, og kun har holdt én tale før. “The Imperial March – Darth Vader’s Theme” spilte meg opp på “scenen” og jeg kom ihvertfall i riktig sinnsstemning.

Det skal sies at jeg hadde tenkt på talen en stund. Jeg ønsket ikke en sånn døll formel-tale man kopierer fra nettet og distansert leser opp som en robot for å ikke bli for følelsesmessig engasjert. Jeg ønsket en personlig tale, fra meg til Siv, men som også skulle være underholdende for de andre som var til stede. Den skulle ikke være for seriøs, samtidig som det ikke skulle være noe tvil om at jeg mente det jeg sa. At den ble utradisjonell var bare en konsekvens av hvordan jeg valgte å legge frem det som slapp gjennom nåløyet.

Når talen opprinnelig var ferdig, var den ved gjennomføring rett over 3 timer lang. Det blir litt for mye, selv for det som sies å være en av kveldens hovedtalere. Så jeg kuttet nådeløst ned på alt jeg kunne, og veldig mye av det jeg hadde håpet å få med, havnet i bøtta. Til slutt kom jeg meg ned til én time og fem minutter. Fortsatt grusomt mye lenger enn det burde være, men av hensyn til den totale strukturen i talen klarte jeg ikke å ta vekk mer.

Ikke dermed sagt at det ikke var sånn at talen ikke kunne ha vært bedre. Oh no. Når jeg har sett på den i ettertid, ser jeg massive feil og mangler. Elementer som burde vært kuttet ned på og gjort annerledes. Hele segmenter som kunne vært byttet ut med noe bedre. Men sånn blir det med skippertak. Talen som den ble fremført var 2. utkast. Den kunne vært mye, mye bedre, men sånn ble det ikke. I tillegg var det mye stotring, vrengning av ord, pusting i mikrofonen, jeg sto og vagget altfor mye fra side til side, og jeg leste nesten konstant fra PC-skjermen som fungerte som sufflør.

Likevel fikk jeg god respons underveis, og mye skryt etterpå. Jeg får telle det som en seier, til tross for at det ble veldig utradisjonelt. Det jeg var mest nervøs for på forhånd – avslutningen – fungerte tilsynelatende. Det handlet om kjærlighetserklæringen. Etter å ha tullet i en time med stort sett absolutt alt, kom tiden for alvor. Til “Time” fra Inception av Hans Zimmer ble det vist en videosnutt av meg som viste frem polaroidbilder av Siv og meg, av min familie, av hennes familie, av venner, av ungene… og kastet dem avgårde etterhvert. Etter en stund flyttet kameraet seg så til “haugen” av bilder, sentrert rundt det første av oss to, og zoomet sakte ut. Alle bildene vi hadde sett så langt lå der, samt bilder av så godt som alle gjestene og noen flere, sentrert rundt oss. Til slutt ble det klart at alle bildene utgjorde et hjerte – et symbol på alt jeg har og alt som er bedre i livet mitt takket være Siv. For første og eneste gang i løpet av talen fikk jeg sagt ordene “Jeg elsker deg, jenta mi” før jeg takket for meg. En time gjort mulig å overleve utelukkende fordi toastmasterne sørget for at serveringspersonalet helte vin i folk i ett sett.

Det var en liten utladning å bli ferdig med min egen tale, men da var det mulig å nyte resten av festen. Hovedretten kom på bordet – oksestek med digg saus og tilbehør – og vi fikk høre en god del flere taler fra familie, venner, forlovere og min kjære kone. Jeg synes alle gjorde en veldig god jobb, og hadde det helt fortreffelig, selv om jeg synes litt synd på Vibecke, Sivs forlover, som endte opp med å måtte holde en ferdig tale med en tidlig, uferdig utgave av presentasjonen sin i bakgrunnen. Hun skal ha for at hun gjennomførte med stil til tross for at all jobben hun hadde lagt i “lysbildene” dessverre ikke fikk vist seg i sin fulle glans.

Til takk-for-maten-talen kom kveldens dramatikk – da vi skulle reise oss og takke serveringspersonalet, fikk en av gjestene et illebefinnende og måtte hentes med ambulanse. Det var selvfølgelig trist at det skulle skje, men det gikk bra med alle og festen fortsatte.

Her ble det hele litt mindre stivt, og jeg fikk sjansen til å prate med gjestene ordentlig for første gang – men da nok en gang med aberet det er å skulle være midtpunkt. I snitt fikk jeg pratet med folk i 30 sekunder før jeg måtte videre til noe annet. Så til alle dere som hadde reist langt, som jeg ikke hadde sett på lenge eller til og med møtte for første gang, og som jeg ikke fikk pratet skikkelig med – beklager! Jeg skulle gjerne ha skravlet mere med dere alle sammen.

Vi fikk i oss bryllupskake – en lekker greie som smakte like godt som den så ut, og vi fikk til og med tatt oss en svingom som fungerte som stand-in for en ekte brudevals. Dette var første gang i mitt liv jeg har danset med vilje, så det ble deretter – et stivt forsøk på å se ut som om jeg visste noe som helst om hva jeg gjorde. Jeg har sett videoen og selv om det kunne vært verre, ser jeg ihvertfall hvor jeg IKKE har en alternativ karriere om jeg skulle trenge en.

Menneskelig som man er blir man etterhvert sliten, og etter en kjempehyggelig kveld med god mat og drikke, hyggelig prat med masse trivelige folk, og noen minner som jeg håper varer livet ut, var dagen over. Siv og jeg tok farvel med de gjenværende gjestene og satt kurs for hotellrommet vi hadde for natten. Resten får jeg ikke lov å fortelle om av min kjære kone.

Når vi våknet dagen etter og var enige om at vi begge hadde glemt å få med oss morgengavene, var det egentlig bare om å gjøre å komme seg hjem og starte oppryddingen. Lokalene skulle tømmes, en vanvittig mengde kaker skulle få plass i kjøleskapet, og et digert lydanlegg måtte oppbevares til vi kunne levere det tilbake mandag. Det gikk i ett, og når kvelden kom var man visst utslitt igjen. Rart det der.

Mandagen hadde vi fri og vi benyttet det til å levere tilbake anlegg og antrekk. Lydutstyret hadde fått stå i huset til Jørn, og som takk for fantastisk hjelp og bidrag under hele prosessen, lot vi døra hans stå ikke bare ulåst men helt åpen sånn at hvem som helst kunne vandre inn og rane alt de ville fra huset hans mens han var på jobben. Følelsen av å være et godt menneske der, altså.

Kakene ble spist, hverdagen kom krypende tilbake, og jeg vente meg til å si “kona mi”. Måneder går, fort! Lyden av noe som suser forbi viser seg å være et halvt års bryllupsdag. Ungene vokser. Jeg har blitt 40. Og kona mi er fortsatt kona mi. Går det an å ha det bedre?

Det å bli gift er noe av det beste som har skjedd meg. Vil det vare livet ut? Jeg håper det. Noen klarer det, andre ikke. Det jeg trenger å gjøre, er å ta meg i nakken og gjøre ferdig Blu-Rayen med all videoen fra bryllupet. Det har tatt mye lengre tid enn det skulle, først og fremst fordi hver gang jeg ser på det, svømmer tankene tilbake til den magiske dagen i september i fjor.

Men jeg skal nok bli ferdig. En eller annen gang.