Filmhelg: “Max Manus” og “Mamma Mia!”

På fredag var Siv og jeg en tur på kino for å se den norske storsatsningen “Max Manus”, som åpenbart nok handler om den norske sabotøren og motstandsmannen.

Det er forfriskende å kunne si at denne filmen var bra, uten å måtte legge til “til å være norsk” bak. Lite av det som vises i filmen er faktisk feil, men det er jo en del ting fra historien som blir utelatt, nødvendigvis. Uansett er det en sterk produksjon, og man kan tilgi den litt “enkle” filmstrukturen når man vet at dette i så stor grad er basert på virkelige hendelser.

Skuespillerne gjør en god innsats, men til å begynne med er det litt forstyrrende at de faktisk prater sånn som man gjorde på den tiden. Det blir man fort nok vant til, men jeg må vel innrømme at jeg synes det norske språk lett blir litt teatralsk når det brukes i dramatiske sammenhenger. Nicolai Cleve Broch gjør en god figur gjennom filmen, men representerer samtidig mange av grunnene til at jeg har et anstrengt forhold til en del folk fra vestkanten av Oslo. ;) De fikk også plass til en liten rolle for Kjersti Holmen, som får bruke det ene ansiktsuttrykket hun ble født med, “Trist, underdanig og i desperat bønn etter hjelp”.

Denne filmen anbefales på det sterkeste, både for de som liker film og de som liker historie, og liker du begge har du ingen unnskyldning for å ikke løpe til nærmeste kino. Med mindre du faktisk har en unnskyldning, da. Det har jeg forståelse for. Det er jo jul. Filmen får 8 av 10 skalla feitinger, noe som det sannsynligvis blir en stund til noen norsk film overgår.

EDIT 22/12: Får legge til at Siv og jeg var helt enige om at det hadde vært veldig fint om filmen sluttet med en rask tekst som forklarte hvordan det gikk med de overlevende. Det er jo ikke uvanlig i filmer basert på ekte hendelser. Ikke det at det ikke er kjent, men det hadde f.eks. ikke vært dumt å få med at Max Manus i sin bedrift i etterkrigstiden faktisk ansatte landssvikere (dvs. folk som hadde samarbeidet med tyskerne under krigen) bevisst. Eller at han faktisk giftet seg med dama si, og døde for litt over ti år siden.

Så tar vi turen til andre enden av skalaen. Jeg har blitt homo nå, siden jeg har sett Mamma Mia! Filmen er hyllet som en feel good-fest av dimensjoner, og menn som liker menn går på sing-along-utgaver av filmen på kino og greier. Her skal jeg avsløre at jeg har noen forutinntatte holdninger som gjør at denne filmen nok aldri var noe for meg;

• Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av ABBA-musikk
• Jeg har et anstrengt forhold til musikaler
• Folk som synger i tide og utide har jeg vanskelig for å forholde meg til
• Jeg liker bra filmer

Filmen er basert på teaterstykket/musikalen/Broadway-showet av samme navn, og handler om en berte som inviterer sine tre potensielle fedre (hverken hun eller moren vet hvem av dem som er den som har skylda) til bryllupet sitt på en gresk øy. Så følger nesten to timer med mer eller mindre krampeaktige forsøk på å klemme ABBA-sanger inn i historien. Dette varierer fra det helt jevne til det grusomme, med et spesielt lavmål hver gang Pierce Brosnan skal til pers – det både ser og høres ut som om han synger mens en hysterisk hamster forsøker å kjempe seg fri fra kjeften hans.

Historien er relativt tynn, og hadde det ikke vært for all ABBA-musikken hadde det vel blitt buet ut av kinosalen. Hvis vi da legger til folk som synger hver gang de åpner kjeften, blir det ikke feel-good for meg, det blir raseri av typen som får meg til å ville kle meg ut som psykonissen og bryte meg inn hos tilfeldige familier på julaften og knivstikke dem med intensivitet og glede. De sterkeste følelsene for gladvold kommer kanskje hver gang den grusomt stygge Christine Baranski er på skjermen i sin rolle som et av Saurons skrømt på jakt etter ringen. Hun er så ugly at jeg ble helt svett og nesten ikke orket å spise potetgull.

Nei, jeg tar tilbake det jeg sa tidligere. Til tross for at jeg kom meg gjennom hele filmen, fikk jeg ikke lyst på mangina, og min sterkt negative reaksjon forteller meg at jeg fortsatt er heterofil. Hvis du blir glad av folk som hopper og danser og synger om følelsene sine, for all del, dette er sikkert en film for deg. For meg var dette filmutgaven av å sitte i tannlegestolen. Den får én skalla feiting for den ene scenen i filmen som var morsom, den hvor man får se de tre potensielle pappaene som unge hippier.