Alicante 2008

Midt i innflyttingen fant vi ut at det hadde vært litt digg med en skikkelig ferie også – skoleferien gikk mot slutten, og jeg hadde akkurat startet på mine 3 uker, så vi dumpet innom restplass.no og fant en ganske rimelig tur til Alicante i Spania. Da var det bare å pakke badebukse og solkrem og komme seg avgårde.

Siden vi hadde med litt bagasje, synes vi det var greit å ta bilen til Gardermoen. Etter anbefalning fra Jørn prøvde vi oss på VIP-parkering som møtte opp for å hente bilen når vi dro, og sto klare med den når vi kom tilbake en uke senere – for 580 kroner synes jeg det var et helt glimrende tilbud. Fornøyd!

Selvfølgelig kan ikke jeg dra noe sted uten at noe går litt på skrå. Flyet vårt til Spania gikk ca. kl. 7 om morgenen, så vi ble enige om at Siv skulle sove litt kvelden før vi dro, mens jeg bare skulle være våken og heller sove på flyet – så risikerte vi ikke at vi “glemte” å stå opp og gikk glipp av hele greia. Og skal man være oppe over et døgn er det greit å holde seg i aktivitet, så jeg satte igang. En av tingene jeg bestemte meg for å gjøre var å barbere huet slik at den blåhvite skallen min skulle få litt sol. Selv om man er ekstremt korthåra (skalla i praksis) kommer ikke sola så godt til når de små hårene står i veien, så de måtte gå. Litt trøtt svingte jeg høvelen med iver og glede, frem til blodspruten sto og jeg innså at jeg hadde skjært av meg bakhuet. Slik kjentes det ihvertfall ut – det var bare en flik som var ca. 2cm bred og 0.5cm høy som gikk, men det blødde nok for et vesentlig større område. Jeg kunne ikke slutte med barberingen her – da ville jeg jo se ut som en kreftpasient med hårflekker her og der – så med hendene fulle av blod og kjeften full av banneord fortsatte jeg til det var nogenlunde tomt. Veien gikk så inn i dusjen – en tur til syden-sola gjør meg lett rød som en hummer uten at jeg trenger å være full av blod på forhånd. Når vannstrålen traff hullet i bakhodet måtte jeg kjempe for å holde tilbake et voksent brøl – alle nervene i verden hogg til, og det svei noe desperat. Ouchie! For å stoppe blødningen når jeg kom ut av dusjen, festet jeg et tørk med dasspapir bak der, og det gjorde susen så lenge.

Når jeg så vekket Siv, så hun ganske sjokkert ut når jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, men etterhvert som hun kom til hektene, klarte hun å hive på meg et plaster. Så var stresset igang, og det var bare å kaste seg med på gjespe-ekspressen til Gardermoen.

Som kollega Jørn blir også jeg irritert over hvor tilbakestående en del mennesker blir så fort de befinner seg på en flyplass. Det gikk forsåvidt relativt rolig for seg denne gangen, men man må lure av og til; For noen mennesker tror jeg selve turen bare er et biprodukt av det at de får slippe inn på tax-free – det er deres himmel, eller nirvana om du vil. Og de går gjerne over lik for å få tak i det de skal ha, selv om det står en hel hylle med varer der så det er mer enn nok til alle. Folk som kommer til sikkerhetskontrollen med et jævla Boeing 787 piercet i leppa og ikke skjønner hvorfor det piper. Og så har man selvfølgelig de menneskene som ikke forstår hvordan en kø virker. “Hehe, så snålt, der står det mange mennesker på rad, så dumt av dem” tenker de mens de går rett frem til skranken. FUCK YOU! Heldigvis blir de som regel sendt bakerst med hodet hengende i skam, og hvis jeg får øyekontakt med dem, benytter jeg alltid anledningen til å se på dem og flire litt og si “Haha! DU er dum du! Skjønte du ikke DET engang!?” med øynene mine. Dette er en utrolig kul måte å fyre opp folk på, og de tør ikke angripe deg, for de vet at alle andre i køen også hater dem og ville ha hjulpet deg med å banke skiten ut av dem.

Vel inne på flyet setter jeg meg ned ved nødutgangen (de fleste sydenturister er såpass primitive at de ikke har forstått at det går an å sjekke inn på nettet kvelden før man skal reise) og sovner nesten umiddelbart, så 3 1/2 time går ganske smooth. Vel fremme i varmen går alt ganske greit, vi får tak i bagasjen, tar ut litt penger og setter oss i en taxi. Turen går gjennom og forbi selve Alicante sentrum, så vi havner litt på utkanten – ca. 10 minutter med trikk fra sentrum, men rett nedenfor trikkestasjonen er det en kjempedigg strand så vi er happy.

Hotell Albahia skulle være vårt hjem den neste uka, og det var helt ålreit – ikke noe superfancy, men heller ingenting å klage på, kanskje bortsett fra mangel på kjøleskap og at aircondition på rommet var ganske svak. Vi fant også ganske kjapt et supermarked rett oppe i gata hvor to asiater holdt fortet stort sett hele døgnet, mens ungene deres lekte i trafikken like ved. Der fikk vi tak i livsnødvendigheter som ukloret vann, verdens beste is, after sun-krem og masse annet.

Første dagen gikk vi bort for å stekes på stranda i et par timer – kun armert med et par håndklær, badebukse og min fantastisk bleikfeite kropp gikk det overraskende bra. Jeg ble lettere rosa, men ifølge rapportene luktet det ikke svinekotelett når jeg lå og solte meg, så det var bra. Jeg hadde da også på streng kommando fra El Hefe smurt meg inn etter alle kunstens regler, samt byttet ut plasteret i bakhodet med to vanlige, slik at det så ut som et kors. Sikkert ingen som trodde jeg var en hooligan. Det var usannsynlig deilig å ligge og duppe i vannet, og det var litt bølger og stas som bidro til at livet var perfekt. Fikk litt salt og sand i nese og munn også. Herlig!

Middagen på hotellrestauranten ventet jeg vel ikke så mye av, og en lattermild Siv erklærte at det nok var en Pizza Originale jeg endte opp med. Det kan umulig ha vært langt fra sannheten heller, og den var skikkelig godt stekt, så tennene fikk noe å bryne seg på. Ølen var ihvertfall kald, så helt håpløst var det ikke.

For å komme litt inn i rytmen, la vi oss til normal tid og sov greit nok i en ganske hard seng. Vi “spratt” så opp for å rekke hotellfrokosten – som var helt ålreit – og løp tilbake til stranda.

Her tok det selvfølgelig helt av – så fort man kommer til varmere strøk blir jeg til en fisk, og hiver meg uti vannet. Jeg duppet lenge av gangen, og når jeg kom tilbake, smurte jeg meg inn og la meg til tørk. Rinse and repeat. En meget deilig dag. Kvelden ble selvfølgelig noe helt annet.

Jeg er sannsynligvis i den gruppa av jordens befolkning som utgjør de 5%’ene med mest sensitiv (ubrukelig) hud – sammen med bl.a. albinoene og de fleste fra Island. Det skal ingenting til for at jeg blir solbrent, og solkrem styrke 20 er som å prøve å beskytte seg mot en atombombe med en drue. Det svei – å hei som det svei. Jeg skal selvfølgelig ikke påstå at min smerte var noe verre enn noen andre sin, bare at jeg kommer dit raskere når jeg er i sola. Vi visste det ikke på dette tidspunktet, men jeg hadde dratt på meg en ny 2. grads forbrenning med små blemmer og greier på skuldrene. Dette stoppet oss ikke fra å ta en tur til byen på kvelden, og vi fikk spist en brutal entrecote på 650G (litt bein, men dog), så måtte jeg feige ut – å ha en t-skjorte hengende på skuldrene gjorde meg til en hvinende pyse.

Tilbake på hotellrommet sovnet Siv etterhvert, mens jeg fylte badekaret med kaldtvann og hoppet oppi for å kjøle ned. Jeg er jo ingen smågutt, så det var ganske mye flesk som skulle stappes oppi for at vannet skulle komme til skuldrene. Dette førte til at hele kroppen bortsett fra beina lå i kaldt vann, og jeg fikk skikkelig badetiss. Godt ikke Siv var våken. Jeg lå der så lenge jeg orket – ca. tre kvarter – før jeg krabbet ut og smørte inn med aftersun med aloe vera og det som verre var. Dette svei selvfølgelig også, og det gikk en lang stund før jeg klarte å finne en stilling i senga hvor jeg klarte å sove uten å skrike.

Dagen etter var skuldrene mine farget som en rasende mann med dårlig lungekapasitet som spiller tuba i en badstu, så vi bestemte oss for å utforske byen litt og droppe stranda. Det skal sies at det var rein pinsel å få på seg t-skjorte igjen, men det gikk på et vis. Til frokost var det en franskmann som svinset rundt i bare litt-for-kort skjorte og en speedo der alt sto rett ut. Han pekte og koste seg mens alle andre løp rundt for å ikke komme borti ekkelheten. Jeg vet ikke helt hva sånne folk tenker - “Sacre bleu! Jeg har en ganske stor tiss, den kan jeg vise frem til barnefamiliene som spiser frokost!” – men franskmenn er menneskehetens katter, de er sære og til tider umulige å forstå seg på. Turen gikk så videre til byen på trikkesystemet, som var like gjennomtenkt som alt spanjolene foretar seg; Det var umulig å kjøpe billett på vår lokale stasjon (La Isleta), og meningen var å kjøpe dette ombord på toget. Problemet var bare at kun 1/6 av togene som kom hadde automater ombord, og i sentrum var det fysisk umulig å komme ut av stasjonen uten billett, med mindre man er en ninja, noe jeg ikke er (og hadde jeg vært det, hadde jeg ikke fortalt det til deg!). Vår løsning på dette problemet ble da (også for resten av turen) å hoppe av én stasjon før målet, kjøpe billett der, og vente i 5-12 minutter på neste tog.

Vel fremme i byen fant vi et apotek som solgte konsentrert Aloe Vera i grønn gelé-form, noe jeg gledet meg til å komme hjem og prøve. Ellers gikk vi rundt og stampet og så på verden i all for høy temperatur, og spanjakkene tar jo selvfølgelig siesta på de unødvendigste tider, samt selger kun frimerker på siesta-elskende tobakk-butikker, så vi virret rundt ganske lenge.

Når vi kom tilbake tok Siv seg en dukkert i den lokale bukta mens jeg smurte inn kroppen min med Aloe Vera, i håp om at jeg skulle bli grønn nok til at minst én spanjol skulle tro jeg var Hulk, eller ihvertfall Hulks slappe, utrente fetter Ulk. Det funket dårlig, men huden “drakk” Aloe Vera så det sang, og i det jeg var ferdig med å smøre meg inn, var den tørr og klar for mer. Jeg innbiller meg at dette hjalp en del, smertene ble ihvertfall mindre etterhvert.

Dagen etter var jeg redusert til parasollvakt på stranda. Siv badet, solte seg og koste seg, mens jeg satt med t-skjorte på i skyggen og leste. Og hvis du noensinne har lurt på hva slags folk som sitter fullt påkledd på stranda, i skyggen, og leser tunge bøker om programmering, kjære leser, så kan jeg opplyse om at det er meg!

Uka gikk med meg som strandvakt om dagen, og oss på tur til byen om kvelden for å spise og glane. Vi havnet som oftest i nærheten av én spesiell gate for å få tak i mat, og dette var ganske populært også blandt de andre turistene. Derfor tiltrakk det seg dessverre også en del gatemusikanter. Som et kynisk rasshøl synes jo jeg tigging i alle former skulle straffes med giftsprøyte, men når trekkspill-tryne satt igang for alvor, hadde jeg nøyd meg med en taser gun (kan jeg få en sånn til jul?).

Vi skulle hjem igjen på lørdag, og fredag begynte faktisk de verste blemmene å bli borte – en lett forbrenning denne gangen. Etter en dusj begynte derimot flassingen – nok DNA her til å klone en hel Rune-hær – men jeg bestemte meg likevel for å ta på badebuksa og være med på stranda. Det gikk veldig bra, jeg fikk meg noen dukkerter og ble bare lettere solbrent på et par nye steder. Derimot ble jeg litt for ivrig på flass-plukkingen, så de røde sinna-skuldrene flerret opp og beit meg hver gang jeg prøvde å røre på armene.

Fredag kveld var vi i byen for å spise som vanlig, men vi bestemte oss for å prøve noe annet enn italiensk, som hadde blitt en gjennomgangs-greie på turen (mye pizza!). Vi endte derfor opp på en plass som hadde litt av hvert av lokale ting. Jeg ville ikke ha renneræv på flyet hjem, så jeg safet med indrefilét, mens Siv i panikk og under press fra kelneren gikk for geit – på en annen restaurant kunne man bestille “Boneless Kid (goat)”, her var det mer bein enn geit, og selv om jeg ikke smakte, skjønner jeg at det ikke var særlig godt. På vei hjem stoppet vi derfor innom en italiensk greie så Siv fikk seg en pizzabit til “dessert”. :)

Så var det bare å dra tilbake for å legge seg og være klar til hjemreise. Det gikk ganske udramatisk, selv om vi mistet hørselen i taxien på vei til flyplassen da sjåføren hadde et OL-ritt i sykkel på altfor høyt på radioen (det endte med spansk gull). Jeg sov bare halve flyturen, leste resten, mens Siv forsøkte å bestille mat fra en flyvertinne som svarte ved å legge ut om sin medisinske historie som tilsa at hun hadde god hørsel – kanskje da ironisk at det ikke var det Siv spurte om, og at hun endte opp med å gjøre flere feil med bestillingen.

Vel fremme på Gardermoen i overskyet og 15 grader var det bare å unngå å bli trampet ihjel av syden-turister på vei mot taxfree’en, før vi måtte vente på bagasjen ved belte 8 sammen med flyet fra København, som tydeligvis hadde vært fylt til randen med alt de klarte å oppdrive av indere. De eier om mulig enda mindre køkultur enn sør-europeere, så her sto ALLE med TO bagasjevogner helt inntil båndet så det var klin umulig å slippe til og få tak i bagasjen. Grrrr! Er det SÅ vanskelig å stå bak den røde streken? I tillegg eier tydeligvis ikke disse folkene skam når det gjelder bagasjemengde. Det var flere som hadde 7-8 STORE kofferter, sikkert fylt med sjuke, radioaktive fargemidler til laknene de hadde på seg.

Vel ute derfra sto VIP-Parkering klare med bilen, så det var bare å kjøre ut i den grønne vinteren og komme seg hjem til huset vårt.

Til tross for all sytingen og fokuset på det negative, hadde vi en flott tur, og vi koste oss skikkelig begge to. Skal ikke se bort ifra at vi tar en ferietur til en gang i fremtiden!