Ut på tur – alltid bloggmateriale

(Alle involverte blir utelukkende omtalt ved fornavn for å beskytte de skyldige)

(EDIT: Skal fikse bildelayouten en gang jeg gidder. Ble litt funky)

Det første som ble klart når jeg kom tilbake fra ferie, var at jeg måtte ta en tur nordover for å installere et callcenter. Kunden jeg var hos tidligere i år skulle ha utført noen endringer, og så skulle vi ut til en mer avsidesliggende plass for å installere et nytt system. Omstendighetene tilsa at systemet måtte være oppe og gå innen 27/8, noe som i praksis innebærer at jeg måtte reise oppover søndag 24/8, og så hjem igjen kvelden tirsdag 26/8. Litt ekstra omstendigheter innebar en grillfest på tunet hvor vi har flyttet inn lørdag 23/8, som betød moderate mengder alkohol og et småtungt hode som kjente effektene av trykk-kabin relativt godt dagen derpå.

Planen var å besøke firmaet i Sandnessjøen på søndag, gjøre litt jobb der, så ligge over på hotellet til dagen etter, etterfulgt av ferjetur til Vega kommune (første norske kommune som er oppkalt etter software) som ligger ute i havgapet. Her skulle vi holde på til båten gikk tilbake på tirsdag, etterfulgt av min exit tilbake til sivilisasjonen. Firmaet jeg skulle besøke består utelukkende av veldig hyggelige folk, så det var ingen grunn til å være negativ her; Mest spenning var knyttet til om varene vi sendte oppover onsdag i forrige uke faktisk ville komme frem i tide.

Litt utpå ettermiddagen kjørte Siv meg til flytoget, og i motsetning til forrige gang gikk turen veldig smooth. På Gardermoen så jeg Øyvind Alsaker på vei inn i et fly til Bergen – bitterheten over at jeg ikke skulle få se kampen mellom brann og Rosenborg ble noe mildere av at han skulle kommentere den. Turen til Trondheim gikk med meg i koma, og vi fløy ikke innom Brønnøysund på vei oppover. Værgudene og Widerøe-piloten så ingen grunn til å utfordre hverandre heller, så dette gikk veldig greit. Jeg var mer eller mindre i koma hele veien – herlig! Været i nord var kjempeflott, skyfritt og sol, og vinden var til og med litt varm. Jeg ble hentet på flyplassen av Thomas som er adm. dir for firmaet, og han kom med litt ekstra detaljer om hva de ønsket at jeg skulle gjøre. Nyttig siden dette ble planlagt mens jeg var på ferie. Når vi kom frem til Sandnessjøen møtte jeg bl.a. Raymond som er ny IKT-mann siden siste jeg var oppom, og Birgit. Birgit fortjener eget avsnitt.

Vi kjenner Birgit fra en annen kunde av oss, hvor hun jobbet tidligere. Når hun så byttet jobb, anbefalte hun oss for sin nye arbeidsgiver. I tillegg til at dette sier noe om hvor fantastiske vi i Euroline er, sier det litt om hva slags forhold vi har til noen av kundene våre. Birgit er i aller høyeste grad en ekte nordlending; Hun kan være grovere i kjeften enn de fleste sjømenn, og står ikke tilbake for å komme med antydninger som hadde fått pornofilmskuespillere til å rødme. Et råskinn av en dame som sier ting rett frem og ikke er redd for noe. Går man ut med henne kan man fort havne på narkofylla, hun spytter ikke i glasset og mishandler fysisk folk som gir seg tidlig (meg, ja) med iver og entusiasme. En glimrende representant for nordnorske damer i 40-50 årene. :)

Vi satte igang med jobb umiddelbart, og sto på fra ca. kl. 20 til 23 – ikke direkte avskrekkende, men mer enn jeg vanligvis jobber søndag kveld. Kombinert med det litt tunge huet var jeg sliten nok når jeg sjekket inn på hotellet – alle steder man kunne skaffe mat var stengt, så søvn var det eneste alternativet, vel og merke etter at jeg hadde tatt opp forbrukslån for å få meg en pose potetgull (porsjonspakke av en størrelse som må være beregnet på midd) fra minibaren. Sov godt og sto opp kl. 7, klar til ny dag. Været så ut til å bli bra på mandagen også, blå himmel og knapt en sky i sikte. Det blåste ikke mer enn at det kun knaste litt i vinduene, så alt var bra.

Det viste seg at ferga vi skulle videre med ikke skulle gå før kl. 18, så det ble intens jobbing på Sandnessjøen-avdelingen frem til det. Jeg fikk gjort mesteparten av det jeg skulle, og kjørte en del opplæring av Raymond, som også viste seg å være en knakende trivelig type. Som nordlendinger flest (med noen markante unntak), altså.

Når kvelden nærmet seg 18 tok vi med oss bagasje og utstyr (papptallerkner og dyner) ned på kaia. For dere som tror at vi i IT-bransjen bare spiser kaviar og driter små diamanter, så kan jeg opplyse om at vi også tar ferjer til avsidesliggende strøk og overnatter på steder som ville overraske. Mer om det følger.

Båtturen hadde sikkert vært en opplevelse om det ikke hadde vært for at jeg satt med trynet i en bok hele tiden. En av kommunene vi passerte på veien, består visstnok av over 2000 store og små øyer (over 6000 hvis man teller med skjær). Suger å være han som er ansatt for å feie der. Senere fikk jeg høre at de for en del år tilbake hadde valgt å bygge den lokale skolen på en øy der det ikke bodde mennesker i det hele tatt – så måtte alle ro like langt og ingen kunne klage på at andre hadde det bedre enn dem.

Når vi kom til Vega, ble vi plukket opp av Bjørnar, som skal jobbe med det nye systemet. Han kjørte oss fra fergekaia til andre siden av øya der kontoret lå – rett ved siden av en fergekai. Turen over øya gikk veldig fint, været viste seg fra sin aller beste side, og jeg fikk et inntrykk av det fanatikerne refererer til når de snakker om vakker nordnorsk natur. Fantastisk skjærgård blandet med majestetiske fjell, avløst av grønne stepper og begynnende høstfarger. Flotte landskaper seilet forbi bilvinduet, og når to fjordinghester plutselig løp lekende og fritt ved siden av bilen ute på en grønn eng var det hakket før jeg fikk tårer i øynene og hørte Grieg-musikk i hodet mitt mens nasjonalromantikken svellet opp i meg. Ihvertfall helt til jeg la merke til at den ene fjordingen var en feit faen som sikkert har spist alt for mye hestesjokoladepudding. Derfra og inn sleit jeg med å holde latteren unna – mer skal det ikke til.

Vel fremme på riktig side av øya ble vi først transportert til leiligheten hvor vi skulle ligge over. Her kjørte Birgit løpet mens møbler ble flyttet inn og ting ble satt i stand. Det viste seg å være et lite problem med støpselet til komfyren, så vi tok med oss mat og kjørte til kontoret. Der inspiserte vi fasilitetene – en ganske stor bygning som bl.a. inneholdt en nedlagt radiostasjon. Det var omtrent som å gå rundt på et brett av Quake, og jeg forventet når som helst å bli angrepet av et monster, gjerne en Shambler.

For å holde hjernene på track, kokte vi noen grillpølser (ikke bli sinna, Jørn) og skylte de ned med litt juice. Utenfor vinduet holdt en sinnsykt optimistisk edderkopp seg fast i spindelvevet sitt – kanskje ikke helt på nett, siden vinden var for sterk til å holde seg der særlig lenge. Etter herremåltidet var det back to work med å få ting klart til systemet forhåpentligvis kom med posten dagen etterpå.

Det viste seg å være en del utfordringer her – bl.a. manglet en del av nettverksutstyret som vi hadde blitt fortalt skulle være tilstede. Birgit ringte til han som hadde kablet, og jeg måtte diskutere en del detaljer med ham – det viste seg at dette var ordføreren (!) i kommunen – snakk om hands-on lederskap og detaljinvolvering. Vi fikk noen svar og begynte å plyndre radiostasjonen for brukbare ting – heldigvis (tilfeldigvis?) sto det en del brukbart nettverksutstyr der, og vi fant til og med en ADSL-linje som ingen visste eksisterte. Internet-tilgang gjør alltid alt mye enklere. Likevel manglet vi det meste av det vi trengte. En telefonsamtale til Birgit senere, så ramlet det en kar innom kl. 23 med lokal kunnskap om hvor vi kunne stjele enda mer. Det var nesten så man fikk tro på menneskeheten igjen.

Før det ble for sent kom også Birgit innom med noen snitter til oss. Raymond utbryter da på noe som viser seg å være kjærlig nordlandsk - “Du er jo så omtænksom at det nesten er for jævlig”! Vi satt pris på dem og fortsatt med kobling og moro – til klokka ble to om natta, og vi ble enige om at det å bære tunge PCer og koble i kabler hadde mistet litt av apellen. Vi forsvant dermed ut i natten for å komme oss tilbake til leiligheten. Det var lettere sagt enn gjort, da de ikke har skrudd på gatelysene på Vega og det var usannsynlig mørkt ute. Stjernene så vi klart, men månen var bare en liten flis og vi så bokstavelig talt ikke veien vi gikk på – av og til klarte vi så vidt å skimte havet, sånn at vi slapp å gå uti det. Vi kom oss frem og ble enige om å gå i koma for å være klare til dagen etter.

Rommet mitt var et ganske lite kott med en køyeseng. Det var to meter fra dassen, hvor cisterna var ødelagt, så faenskapet gurglet unna ti liter vann i minuttet. I tillegg sloss to vannlekasjer om å dominere gulvet på badet. Bråket fra dassen forsøkte jeg å blokke ut ved å lukke igjen døra til soverommet, men den var for stor til karmen – men jeg var trøtt nok og det var ikke noe problem å sovne til lyden av rennende vann.

Det var heller ikke noe problem å våkne til lyden av rennende vann litt under fem timer senere, selv om jeg bevilget meg 15 små minutter med snoozing. Så var det tid for dusj og å mekke litt frokost, før vi tuslet bort til kontoret igjen for å fortsette. Vi skulle tilbake til fastlandet med en ferje som skulle gå kl. 15:30, så tiden begynte plutselig å bli en faktor; Selv om alle var i familie med en eller annen som jobbet i postverket på øya, var det ingen som visste hvor pakkene jeg ventet på var – uten dem fikk jeg ikke gjort stort, og situasjonen gikk fra å være kjedelig til å bli halvspent.

Heldigvis kom telefonen fra den lokale sheriffen om at servere og utstyr hadde kommet frem litt før kl. 11. Raymond, Bjørnar og jeg hoppet i bilen for å hente dem, og Bjørnar pekte ut et sted på veien som visstnok hadde kriminelt gode hamburgere som vi bare MÅTTE prøve – litt seinere. Pakkene gikk foran. Vi fikk lastet inn i bilen så godt det gikk, med kun få kubikkcm til overs, og Raymond så ut som en overlevende etter et ras. Så var det Rune-time.

Jeg har ikke husk eller energi til å ramse opp alt som gikk på trynet, men her snakker vi om motgang i Armageddon-klassen. Ting manglet, var koblet feil, hadde ikke kontakt og falt fra hverandre fortere enn jeg klarte å sette dem sammen. Med to timer igjen før ferja skulle gå, kom jeg heldigvis i the zone – alt gikk fra klønete virkelighet til nydelig koreografert, grasiøs ballett. Jeg gjorde tre ting på en gang, i riktig rekkefølge, det som var umulig ble til en vanesak, jeg var udødelig, hadde roen, full kontroll. Perfeksjon. Med ti minutter igjen til deadline, var vi klare for røyktesten. Det virket ikke. Jeg bannet som en nordlending, men det var bare utad. Inne i meg bannet jeg som hundre nordlendinger, hatet brant som tusen glødende stjerner i det jeg så for meg et ekstra døgn i jordens rumpe. Akkurat i det jeg skulle til å skjære hodet av alle innen rekkevidde, kom Birgit med gladnyheten om at vi kunne ta ferja fra den lokale kaia til en annen plass og kjøre derfra tilbake til Sandnessjøen, og fortsatt være der i tide til flyet mitt. Hat ble til fokus og jeg forsøkte å finne ut hvorfor vi ikke klarte å ringe ut med den GSM-baserte sentralen. Det viste seg fort å være fordi noen hadde bestemt at serverrommet skulle være i den delen av bygningen som sto rett under et berg, hvor det var fantastisk dårlig dekning. Musikken fra MacGyver begynte å spille i det jeg avanserte til et høyere eksistensnivå og jobbet enda bedre enn før. Som Neo i The Matrix kunne jeg bøye reglene for selve universet og få døde ting til å adlyde meg – enten det eller så begynte jeg å bli litt trøtt. Etterhvert kom Birgit med jegergryte (laget med kjøttdeig istedenfor viltkjøtt, men veldig godt), så vi slapp å prøve den lokale superburgeren også.

Uansett, ting begynte å virke og vi rakk ferja. Det var Raymond, Birgit og moren til Birgit som ble med ut i havgapet. På turen tilbake fortalte Birgit at hun noen uker tidligere hadde vært på tur med 10-20 venner, venners venner og tilfeldige folk hun ikke kjente. En av dem var en vestlending (som Birgit ikke kjente), en stutt kar som var 1.50 både høy og brei, og som bare satt og drakk og holdt kjeft til følgende dialog fant sted litt utpå kvelden:

Vestlending: Birgit, du har bodlemus.

Birgit: Ka faen e det du si’!? Du har faen meg boillekuk!

Poenget med historien? Jeg vet ikke. Jeg synes bare den var verdt å få med. Jeg lo ihvertfall.

Resten av veien var det bare å ta på rutina – jeg kom meg til flyplassen, til Trondheim, og til Gardermoen, og gikk som en zombie inn på flytoget. På Asker stasjon satt jenta mi og halvsov i bilen, og vi var hjemme rett før midtnatt. Nok en tur var over, og jeg fikk et par timer søvn før det var jobb igjen.

Jeg innså akkurat at jeg burde fokusere på å ha en viss mening med det jeg legger ut på bloggen. Men det får bli neste gang.