Tett på tre

Onsdag 26/11 var det dessverre slutt på “Tett på tre” med Espen Eckbo, ihvertfall i denne omgang. Kommende onsdag kommer et program om programmet, men inntil videre er det slutt.

Jeg har lenge vært en stor fan av Eckbo, og mener at han sammen med Team Antonsen-gjengen representerer det fremste vi har av humor i Norge. Denne gangen handlet hver episode om tre karakterer (alle spilt av Eckbo) som gikk igjennom en historie, og hver episode hadde et tema, som “Helse”, “Døden” og “Kjærlighet”.

Jeg innrømmer selvfølgelig at dette er helt subjektivt, men dette var sinnsykt bra saker! Jeg lo meg fillete av hver episode, men det var tross alt ikke moroa som sto i fokus; Det var til tider direkte vondt å se på de ulike tragiske skjebnene utfolde seg, og mesterverket til Eckbo ligger i å få frem og fokusere på de vonde øyeblikkene, ansiktsuttrykkene i det karakteren oppfatter at livet raser sammen rundt seg, og de pinlige, flaue situasjonene som oppstår når disse stakkarene får juling. Alle rollefigurene har sine feil og brister, noen selvforskyldt og noen helt ufortjente, og sånn sett er det ikke alle som fortjener sitt ublide møte med Eckbo’s glimrende humor.

Dette er langt fra bananskallhumor, her snakker vi et intelligent innblikk i vonde situasjoner, pinlige øyeblikk og dyp smerte, såvel fortjent som ufortjent. De fleste historiene ender med en eller annen ironisk vri, noen ganger negativ, men som regel klarer de triste folkene å vri noe positivt ut av sine forferdelige situasjoner.

Jeg håper de klarer å få ut DVDen i tide til jul, og håper da selvfølgelig også den ligger under treet her i huset på julaften. Espen Eckbo er et geni, og selv om han er en god karakterskuespiller i “Tett på tre” (og helt fantastisk når det gjelder å spille gamlinger), er idé og manus enda noen hakk vassere, noe som bare understreker allsidigheten til en av vår tids store norske moromenn. Fantastisk bra!