Død Snø

Ett av nyttårsforsettene mine var tilsynelatende å la denne bloggen dø en lang og smertefull død. Nei, det var ikke sånn, det bare virket sånn. På tide å ta seg sammen.

Til tross for en lang rekke advarsler, ble jeg onsdag denne uka med for å se Død Snø på kino. Som en av ganske få filmer i sin klasse – norske nazi-zombie-filmer – har den fått en hysterisk bra mottagelse bl.a. i USA. Greit å sjekke ut hva som skjedde.

Det er ihvertfall ingen tvil om at regissør Wirkola har gjort hjemmeleksa si når det gjelder å oppfylle “reglene” for slike filmer – det er masse referanser til andre godfilmer i samme og relaterte kategorier, både gjennom t-skjortene til Erlend og det sykt urealistiske subplottet der slemfine Chris prøver å imponere samme filmnerd med sin kunnskap om emnet. Et lite trekk for at man faktisk bruker ordet “zombie” i filmen – sånn skal det altså ikke være.

Historien er ellers tynn – et stort pluss i denne typen filmer – og skuespillet er som man forventer. Litt vanskelig å forstå mumlingen til et par av hovedrolleinnehaverne til tider er det dog – trist når man ønsker seg undertekst på en norsk film.

Ellers er det masse humor her, både med og uten involler, som gjør det sånn nogenlunde fornøyelig å få med seg.

Norsk Films skuespillerkvote er denne gangen oppfylt av Ane Dahl Torp og Bjørn Sundquist.

Jeg er litt mellomfornøyd, for å være helt ærlig. Lo og koste meg, men skvatt ikke noe særlig, til tross for bra overdreven bruk av dyp bass for å bygge opp stemningen. Ellers må det vel sies at bruken av norsk musikk var bra, men at Åge Aleksandersen tok kaka der han dukket opp – perfekt sang til perfekt tid. Moro.

Sitter fortsatt med en følelse at norske filmer er inne på et visst spor. Håper det kan ta seg opp enda litt. 6 skalla feitinger er ikke så fryktelig dårlig, tross alt. Og jeg har sett MYE dårlig skrekkfilm.

Godt nytt år!

Litt forsinket i gang med bloggingen i år – der røk det nesten-forsettet.. Neida, skal prøve å skrive litt jevnere, stadig mye på hjertet..

Jula var veldig ålreit – Siv og jeg debuterte som verter, og det gikk helt ålreit. Måtte nødgrille ribba litt for å få svoren skikkelig sprø, og bortsett fra at det nesten førte til mordbrann, ble resultatet bra. Alle sa ihvertfall det. Vet ikke om de mente det, men jeg spiste meg ihvertfall såpass mett at jeg sov dårlig natt til første juledag.

De neste dagene gikk kjapt, får vi tredje juledag fløy opp til trøndelag (både sør og nord) for turbobesøk i supertempo. Det var familieselskaper og vennebesøk, stort sett lagt opp til ett om dagen og ett om kvelden. Vi hadde ikke bil så skyss-løypene ble lagt opp fortløpende og det er vel et under at det gikk så bra som det gjorde. Veldig hyggelig var det, og vi var konstant såpass mette at bare det å tenke på mat gjorde fysisk vondt.

Jeg la merke til en ting – i alle selskaper på hele trøndelagsturnéen var det to ord som ble nevnt i HVERT selskap, hus eller sted vi var - “Spekulere” og “Farrang”. Det var stort sett dyr og barn som ble omtalt som spekulerende, mens farrang (trøndersk omgangssyke av høyeste kvalitet) var noe de fleste vi møtte på hadde vært utsatt for i nær fortid. Uansett litt spesielt at ALLE nevnte disse to ordene. Jeg gjorde Siv oppmerksom på det halvveis, og det ble en kilde til mye bra fnis etterhvert som det dukket opp i den ene sammenhengen etter den andre.

Vi tok med oss trønderbakteriene hjem og blandet dem med seriøs østlandskulde (jepp, jeg går alltid i t-skjorte, men –10 er for kaldt), så Siv har vært ganske syk noen dager, mens jeg har vært heldig og sluppet unna.

Sånn, det var en kjapp oppsummering – skal som sagt prøve å skrive mer, har mye vondt å komme med så heng på!