Alkohol

Vanligvis når jeg blogger, gjør jeg et minimum av research for å prøve å ha noen fakta på bordet. Ikke i dag. Dette er bare en “brain fart” – eller “stream of consciousness” som det heter på fint. Ikke dermed sagt at det ikke er med noen fakta her. Det hender at det er sammenfall mellom mine meninger og fakta. Det skjer bare ikke så ofte at jeg legger noe særlig merke til det.

Alkohol vekker sterke følelser. Enten man prater om det eller drikker det. Selv drikker jeg egentlig ganske lite. Jeg drikker veldig sjelden hvis jeg ikke skulle befinne meg på noe som ligner en fest. Selv en rolig fredagskveld hjemme når jeg bare kan slappe av og drite i alt, er det ikke så veldig ofte jeg drikker. Hvorfor det? Har jeg noe imot det, kanskje? Å neida. Litt av det er kanskje at jeg ikke har noe spesielt behov for å bli full – så viktig er det ikke for meg. En annen side av samme sak er at jeg ihvertfall til en viss grad er en kontrollfrik – ikke helt komfortabel med å slippe kontrollen og ikke ha “stenkoll” på hva jeg gjør, sier og husker. Og så er det det dessverre sånn at det ikke skal så mye til før hjelmen strammer hos meg. Jeg kan få skallebank mens jeg står og drikker min 4. øl. Eller ikke. Det er avhengig av mange faktorer jeg tydeligvis ikke har oversikt over. Jeg ville bare ha det på det rene – jeg drikker svært lite, men å kalle meg en avholdsmann ville vært en fornærmelse.

Det er ikke det at jeg har noe imot avholdsmenn generelt. Eller totalavholdsmenn. Forskjellen der er jeg ikke helt sikker på – hvor mye drikker en avholdsmann som ikke er totalavholdsmann? Jeg forstår den språklige nyanseforskjellen, men som programmerer er jeg nok litt for opphengt i strikt logikk. Det er som når matematikere sier “hvis og bare hvis” – fordi “hvis” ikke er godt nok. What the hell? Hvis jeg har et krav om at x skal være lik 10, hvilke situasjoner finnes da i universet hvor “Hvis x er 10” ikke eliminerer absolutt alle andre muligheter enn at x = 10 på lik linje med “Hvis og bare hvis x er 10”? Er det noe i ordet “hvis” som tilsier at det ikke er sterkt nok? Hvis jeg sier “Hvis x er 10”, betyr det da for en matematiker “Hvis x er 10, eller noe annet, jeg bryr meg ikke”? Yes, jeg babler igjen. Men jeg sliter altså med å se hva en totalavholdsmann gjør som ikke en avholdsmann gjør, eller omvendt. Jeg skjønner at en totalavholdsmann ikke drikker noe, ever. Men er ikke det egentlig også definisjonen på en avholdsmann? Betyr “total” i denne sammen bare rett og slett “En som faktisk mener det”?

Men som sagt før jeg sporet av, jeg har ikke noe imot avholdsmenn, verken av den ene eller andre sorten. De drikker bare litt mindre enn meg. Problemet kommer når de skal dytte sitt syn på andre. Akkurat det er mitt problem med mange ting, både stat og religion f.eks. “Dette mener jeg er riktig for mitt liv, og dermed skal alle andre også gjøre som meg”. Uh, nei takk. Vil velge selv, jeg.

Må selvfølgelig her få skyte inn at man selvfølgelig ikke skal drikke før man kjører bil. Jeg tar en akevitt til jul av tradisjonshensyn, men synes barn fortjener nogenlunde edru foreldre i en sånn sammenheng. Bare så det er sagt.

Men her slutter også min forståelse av hvorfor alkoholen har fått rollen som en folkefiende.

Jeg er av den oppfatning av at det ikke er pistolen sin skyld at noen blir skutt – det er personen som står med fingeren på avtrekkeren. Likeledes har alkohol i seg selv ingen egen vilje – det er først når den kjemiske reaksjonen mellom giftstoffet og personligheten til den som får det i seg inntreffer at ting skjer. Jeg har flere ganger drukket meg stupfull, spydd i alle vinkler og vært skikkelig på bærtur. Men jeg har aldri vært i nærheten av å hoppe i elva, slå ned eller voldta noen, eller sette meg i en bil. Jeg har aldri vært så langt borte at jeg har tenkt at det er gode idéer. Det handler litt hva man tar med seg inn i fylla også. Kunne jeg drukket så mye at jeg hadde drept og plyndret, voldtatt og fyllekjørt? Teknisk sett, helt sikkert, men jeg hadde spydd, gått i koma og måtte pumpes lenge før jeg kom dit. Jeg tåler rett og slett ikke så mye.

Selvfølgelig finnes det alkoholikere og folk med issues som ikke har godt av alkohol. Enten fordi de ikke klarer å slutte, eller fordi alkoholen fjerner filtrene som er siste hindring for at de iverksetter dævelskapen de har inne i seg.

Men er det riktig at vi andre skal straffes for det? Skal alle lide fordi noen enten ikke kan kontrollere sitt forhold til alkohol, eller fordi noen er lei av alt og bare har lyst til å drikke seg ihjel?

For disse stakkarene må selvfølgelig få hjelp, det er ikke det. Hvis vi har en måte å hjelpe dem og/eller de pårørende på, så er jeg for.

Det jeg ikke er for, er det som skjedde sist fredag når Siv og jeg akkurat hadde sendt Heidi på Oslo-langhelg, og skulle innom butikken på veien hjem. I vår nærbutikk har de begynt å selge et ølmerke som tilfeldigvis heter det samme som mitt etternavn. Det fikk jeg lyst til å teste. Ikke noe verre enn det – en liten flaske som jeg f.eks. kunne ha med meg på festen vi skulle på dagen etter.

Sånn gikk det selvfølgelig ikke, da klokka var 20:45. Det hadde ikke slått meg i det hele tatt, og det slo ikke kassadama heller. Hun prøvde å scanne den, og fikk pip. Prøvde igjen, og fikk pip igjen. Det tok noen sekunder før noen av oss kom på at vi bor i den siste sovjetstaten, der myndighetene har behov for å styre livene våre ned på detaljnivå. Fordi det var etter et visst klokkeslett, kunne jeg ikke kjøpe den lille flaska med en tredjedels liter kosevann som besto av usle 4% alkohol eller deromkring. Hadde jeg fått kjøpe den, hadde vi nok skapt et monster. Ting ville ha forløpt vesentlig annerledes enn om jeg hadde møtt opp noen timer tidligere og kjøpt den samme flaska!

For å strø salt i rettferdighetssansen, kunne den stakkars butikkansatte opplyse om at hun kom til å få en anmerkning for dette. Kassa hadde registrert vårt kriminelle samarbeid, og selv om jeg var mesterhjernen bak, vil hun måtte stå til rette for sjefen sin som forklarer rettferdigheten i dette. Sjansen er god for at han synes det er like latterlig, selvfølgelig. Jeg kunne ikke annet enn å beklage for at jeg ikke hadde tenkt meg om, men hun tok det ikke SÅ tungt.

Er dette virkelig nødvendig? Er det øl kjøpt etter kl. 20 som er forskjellen på perfekte Norge - der alle løper på blomsterenger og sover med bildet av Jonas Gahr-Støre under puta - og slitne, rusknekte alkis-Norge som minner mer om en kina-restaurant skalert opp til nasjonalt nivå? Jeg forstår at vi vil alkisene som ikke klarer å stå opp før kl. 20 og ikke klarer å planlegge noen timer frem i tiden til livs, men hvilket problem løser dette EGENTLIG? Jeg lurer oppriktig, kan noen gi meg et svar på det?

En annen ting som er veldig nært beslektet og plassert omtrent likt på idiotiskalaen, er det faktum at man ikke kan gå i butikken og kjøpe alkohol på valgdagen. Neida, da er det valg, og ved valg trenger vi verdighet. En øl representerer da mangel på verdighet, mens desperate politikere med stive smil og løgner på samlebånd er vår idé av verdighet. Flott. Jeg ser poenget i at fulle folk er lette å overtale til å gjøre ting de kanskje ikke ellers ville ha gjort. Så det å nekte ølsalg i butikkene løser det problemet og redder demokratiet. Right?

Kanskje ikke. De kriminelle mesterhjernene som ønsker å benytte sin personlige frihet til å kose seg med en øl har funnet ut at det er ett og annet smutthull og noen logisk glipper i tankegangen her.

• Man kan kjøpe øl DAGEN FØR! GISP! Å NEI! At vi ikke tenkte på det!
• Barer og serveringssteder kan operere som før. De kan til og med selge brennevin.
• Sitat fra denne artikkelen: “Valgloven ikke har ingen bestemmelser om at du må være klink edru for å avgi stemme, men berusede personer som forstyrrer andre velgere kan bortvises fra valglokalet.”

Au da, det var et skudd for baugen. Heldigvis er det ikke så mange som leser denne bloggen, for hvis massene som gråter blod når de blir avvist av butikken på valgdagen finner ut at de kan rusle inn i nærmeste vannhul, drikke seg hårete full og enda stemme akkurat så riktig eller galt de vil, ryker vårt perfekte samfunn på en kjempesmell.

Mer idioti? Sure. Alkoholreklame. Neida, jeg vil heller ikke ha whiskey-reklame på barne-tv. Men vi må komme oss vekk fra den håpløse tilstanden vi har nå. Tidligere i år ble det klart at Aass bryggeri måtte fjerne bilder av sine egne produkter fra sine egne websider, da dette tydeligvis ble omfattet av en eller annen hjernedød lov. Her snakker vi altså om en webside man selv må oppsøke, der en produsent ønsker å fortelle og vise hva de driver med. Jeg vet ikke hvem som sto for denne loven i sin tid, men de må ha huet så lang oppi sin egen bakside at det ikke kan være særlig håp for å få det ut.

Jeg kan selvfølgelig nevne mye annet i samme gate – som måten man blir straffet hvis man som bedrift ønsker å ta en gjest med ut på middag med et glass vin eller lignende til. Dette er fy-fy. I mer eller mindre alle andre land er alkohol kultur, noe man koser seg med. I Norge er det noe bare de slemme drikker. Enda er det her hos oss at vi har folk som drikker seg blinde på smuglersprit, eller har ungdom som kjører helgefylla så langt at når de våkner opp søndag ettermiddag, er de døde. Er det bare jeg som synes noe skurrer her?

Jeg antar at hvis rette menneske leser dette her, så blir jeg slått ihjel med statistikker som sier både det ene og det andre om alkoholens ondskap. Jeg skulle da veldig gjerne sett statistikkene som tilsier at tiltakene over her faktisk påvirker noe som helst. Forskjellen på å stenge ølsalget kl. 20 og 21. Grunnen til at en Long Island Ice Tea på bar på valgdagen ikke er sammenlignbart med en øl kjøpt i butikk.

Det er ingen tvil om at enkelte individer må holdes unna alkoholen. Jeg synes bare at det er urettferdig at alle vi andre skal straffes med idioti fordi enkelte ikke har kontroll.

Rune på topp!

Jeg har tidligere klaget min nød over at jeg ikke bare kan slappe av hjemme hele tiden. Jeg har vært i militæret – noe som ikke var noen marsj på roser – og jeg har løpt halvmaraton. Man skulle kanskje tro at jeg ikke er en lat stakkar uten form eller viljestyrke – men det er jeg jo. Jeg liker meg best hjemme, på sofaen, foran TVen, med den lille familien min. Det er der jeg hører hjemme. Jeg trener litt fordi jeg må holde vekta i sjakk, men det er ytterst sjelden lystbetont. På toppen av dette er jeg fryktelig negativ til alt som er slit. Derfor var det bra med bitterhet på gang når en kunde plutselig fant ut at de skulle ha meg med på Galdhøpiggen.

Yep, det høyeste fjellet vi har her i landet.

2469 meter over havet. Det er langt opp det. For en som mistrives når han må gå i oppoverbakke med 2.5% stigning, er det et mareritt. Vi skulle selvfølgelig ikke starte ved 0, men likevel – her snakker vi smerte.
Grunnen til alt dette her er at firmaet jeg jobber for har Atea som en viktig kunde. Dette er en stor IT-bedrift, og vi samarbeider tett med dem. Når de har et arrangement, er vi med. De er 1500+, vi er 6. Det sier litt om styrkeforholdet og hvor viktig det er for oss å være synlige. Når Atea da bestemte seg for at de skulle sette rekord ved å dra brorparten av sine ansatte opp på den høyeste toppen de fant, ble samarbeidspartnerne rekruttert. Hvorfor kan ikke sånne firmaer bestemme seg for å sette rekord i hvem som kan slappe best av? Der kunne jeg bidratt.

Nuvel, ingenting annet å gjøre enn å si takk for alt og skaffe utstyr for å gå i fjellet. Jeg har jo ikke denslags. Dvs. jeg hadde fjellsko som jeg fikk av Siv. Datafolk liker fjellsko. Du vet aldri når det dukker opp et fjell på serverrommet. Og så hadde jeg visst en sovepose. Jøss. Brukt én gang. Det ble til at jeg kastet meg med på en gunstig avtale Atea hadde på jakke, bukse og sko. Jeg husket jo ikke der og da at jeg hadde sko. Dette forklarer mye av min impulsshopping. Takk meg senere, amazon.com.

I tillegg ble det en panikk-tur på XXL for å skaffe alt som manglet på pakklista som ble sendt ut før vi dro. Det var en del. Totalt kom jeg vel opp i 5.000,- for utstyret jeg trengte. Jaja, får sikkert brukt det mye på alle fjellturene i årene som kommer. Knis.

Før jeg visste hva som traff meg, var dagen kommet. Fredag 2. september, avgang Lom. Kollega og nabo Jørn skulle selvfølgelig også være med – han er nesten alltid i nærheten når jeg skal gjøre dumme ting, viser det seg. Vi fylte bilen med sekker, utstyr og øl. Bortsett fra å klatre i fjellet skulle det være messe. Vi må selge oss inn til de ansatte i Atea, så de selger produktene våre. For å få til det, hjelper det å gi dem øl. Kall det korrupsjon om du vil, jeg kaller det fest.

Bilen gikk rett etter kl. 7 om morgenen, og de nærmere fem timene til Lom gikk på et vis. Vi har en egen evne til å ta et hvilket som helst emne og prate det til døde på en måte som gjør at vi ler oss fillete, mens alle andre ser rart på oss. Heldigvis var det ingen andre i bilen. Vi lo av Skammestein, en plass man kjører forbi like før Beitostølen, vi lo av dårlige dialektetterligninger, og vi lo av det meste vi så. Blir ikke mye overrasket om dette for min del er en forsvarsmekanisme, designet for å beskytte meg mot traumer som kan oppstå ved å tenke på at jeg snart må gjøre noe fysisk.

Vel fremme i Lom er det tid for mat. Vi har flaks og finner en plass som har en seriøst god burger. Her snakker vi digg kjøtt, med speketing og dronningost. Ordentlig cowboymat. For meg som kjører lavkarbo-opplegg for tiden, var dette himmelsk. Hamburgerbrød er fyfy egentlig, men hvis det er en ting jeg kommer til å trenge denne helga, er det energi. Karbohydrater er det. Både ekte energi, og følelsen av energi. Begge ville være viktige for meg.

Når vi var mette og gode, fant vi frem til messeområdet, hvor vi fikk utdelt et telt som sto i nedoverbakke. Jaja, vi hadde ingen avansert stand uansett. Bare en sånn banner-sak og øl. Vi fant ut at vi nok burde tenke litt mer på sånt i fremtiden. Det var meningen å ha et villmarkstema, men det eneste vi hadde kommet på – presisjonskasting med fluestang – var det ikke plass til. Jau jau. Ned til lavvolandsbyen for å grine seg til en plass.

Det var ikke noen gjennomsnittlige same-lavvoer det var snakk om heller. 400 mennesker skulle det være plass til i hver. Cosy. Vi ble henvist til leverandør-lavvoen, og var blandt de første som kom dit. Vi valgte oss en plass langs kanten lengst fra utgangene, så folk ikke skulle snuble over oss i mørket, og la fra oss. Jeg hadde fått låne avansert liggeunderlag av Siv, og prøvde å lage en liten base der jeg hadde oversikt. Skulle tross alt opp 0530 morgenen etter, da var det lite tid til rot og surr. Konstanterte kjapt at jeg vel sjelden har ligget på et så hardt underlag. Gresset var som betong. Jaja, lenge til søvn, alkohol funker jo som en myk pute må vite, kommer sikkert til å gå bra.

Vi hadde med oss to kasser med ekte Drammens-øl som vi skulle dele med våre medklatrere. Vi fant ut at dette ikke var nok, og navigerte mot det lokale polet for å plukke opp noen vinbokser. Jeg overlot dette til vinekspert Jørn, som plukket ut en hvit og en en rød Brimi. Lokalt er jo greit. Når vi skulle betale, ble vi utsatt for en lokal gurk med ekte dialekt. “Shrabugerreti påssi?!” spurte hun, så Jørn skvatt og jeg fikk fnis. Reaksjonen vår avslørte oss ganske grundig, så hun gjentok på overdrevent østlandsk, “Skal dere ha en pose?”. Bedre. Husk at som opprinnelig Oslo-boer er jeg i en posisjon til å bestemme at det er alle andre som prater dialekt, ikke jeg. Jeg prater norsk. Når jeg er i nærheten, får alle andre sørge for å tilpasse seg. Nuvel, det bar avgårde for å fylle på med litt mer øl. Vi unngik Pokal-øl (lokalt? I dunno) og gikk for noen sixpacks med Tuborg. Yes. Klar for kvelden.

Vi tuslet opp til messeområdet, jeg fikk tak i klær og sko jeg hadde bestilt, og vi prøvde å dele ut noen øl til Atea-folk vi kjente. Det gikk dårlig – de hadde fått streng beskjed om å holde seg edru sånn at de skulle takle toppstøtet dagen etter. Jaja, vi var ikke ansatte, mer øl til oss. Vi kom snart i prat med flere av de andre leverandørene som var til stede, og drakk oss sakte i form. Det var også talkshow på stor scene med ymse gjester, deriblandt høvding-guiden som skulle få oss på toppen. Han ga oss noen gode råd på gurk ang. drikking av brevann (ikke gjør det, fullt av drit som daue lemen), å falle ned i bresprekk (ikke gjør det, særlig om du har tatt på sikkerhetssela feil, da blir det en “heilt anna upplevels”) og denslags. Etterhvert fant vi ut at vi skulle la talkshow være talkshow, og surret oss ned på et hotell med pub som viste landskamp. Der satt det et merkelig knippe kjendiser og så på, men det stoppet ikke oss – det ble øl og straffespark. Ettersom jeg kjenner min egen form ganske greit, ga jeg meg med 3-4 liter øl i kroppen. Ikke er jeg noen drikker, ikke er jeg noen fjellklatrer. Trenger ikke kombinasjonen fyllesyk og utslitt.

Lavvoen hadde fylt seg godt opp når jeg kom tilbake, men med mobiltelefonen som lommelykt fant jeg frem til vårt lille hjørne. Sjekket at alt lå klart til dagen etter. Hadde vært lur nok til å gå inn de nye fjellstøvlene hele kvelden, og de virket ganske gode – fra perspektivet til en småfull kar som knapt har satt sine føttter på et skikkelig fjell før. Hadde fått impregnert dem også. Yeah, forberedt! Så var det bare å krige seg ned i soveposen, og finne seg en nydelig og komfortabel stilling på verdens hardeste underlag. Ugh.

Jeg følte at jeg ikke sovnet på en evighet. Etter en stund kom Jørn snublende. Når han hadde krabbet oppi sin sovepose, kjente jeg at blæra ikke hadde tenkt til å holde på ølen hele natta. Ettersom det ikke fristet å våkne i pissvåt sovepose, var det bare å få på seg noen klær og stabbe ut for å finne en do. Det var heldigvis ikke mye kø om natten, så jeg kom rett inn. Likevel, jeg er vant hjemmefra til at jeg går fra sovende til pissende på 25 sekunder. Her var det 5 minutter fra avgjørelsen ble tatt til strålen var i lufta. Jeg rakk å lide en del på den tiden, og krigsdansen på vei mot dassen så sikkert fantastisk elegant ut. Når jeg var ferdig, snublet jeg rundt i mørket til jeg fant min egen sovepose. Krøp inn i den og gjorde et tappert forsøk på å sovne. Jeg sov sikkert, men det merket jeg ikke noe til.

Kl. 0530 begynte dagen på ny. Vi skulle deles inn i to puljer, som var avgjort allerede ved påmeldingen. Noen skulle gå fra Spiterstulen, en lengre og hardere løype. Vi pinglene skulle gå fra Juvasshytta, som er lenger opp og en noe mindre krevende rute. Spiter-bussen gikk 0630, Juvass 0730. Jeg satt pris på mitt kloke valg når de med dårligst tid sjanglet rundt i lavvoen og febrilsk forsøkte å gjøre seg klare. Jeg hadde god tid. Digg. Jørn og jeg sammenlignet hvor dårlig vi hadde sovet mens vi kom oss inn i ull og fjellklær. Jeg hadde satset og kjøpt en del bra klær. Egen boxershorts for formålet og greier. Jeg vil ikke ha landets høyeste vind rett på kølla. Det får være grenser.

Spitertrynene forsvant og det ble god plass i lavvo og leier. Vi var klare til kamp med klær og sekk og det som var, og gikk etterhvert mot oppsamlingsområdet hvor bussene gjorde seg klare. Vi fikk delt ut frokost fra Bakeriet i Lom, med to matpakker, et eple, en juiceflaske og en termos med enten kaffe eller te. Jeg drikker egentlig ingen av delene, men kjekt å ha litt varm drikke å helle i kroppen hvis det var det som skulle stå mellom meg og overlevelse når vi kom opp på toppen av landet. I tillegg til dette hadde jeg noen poser med nøtter, et batteri med kvikklunsj og litt annet snacks som kunne gi et boost til en stakkars slacker-kropp. Det veide litt, men det gjør jeg også, så det er bare rettferdig.

Å sette seg på bussen ga meg samme følelse som jeg innbiller meg at dødsdømte i USA får når de kommer på den siste cella. Point of no return. Hvis jeg skulle fake en sykdom, rømme landet eller ta gisler, burde jeg ha gjort det før nå. Ugh. Dette kom til å skje. Ingen nåde, ingen anger, ikke noe håp om benådning. Jeg fikk håpet et par ganger når bussen døde på vei opp de bratte, krokete veiene, men en rask reboot senere var den på vei igjen.

Omsider kom vi frem til punktet hvor bussen ikke kunne kjøre videre. Menneskekroppen måtte overta. Denne fantastisk kompliserte organismen, i stand til de utroligste prestasjoner, som på mirakuløst vis kan overleve de grimmeste utfordringer og se naturen i hvitøyet og si “Prøv meg”. Eller som i mitt tilfelle, kan ligge på sofaen og se på TV og spise potetgull, og av og til rulle litt over på siden for å uttrykke seg med en bønne. Menneske mot natur. En klassisk kamp som vi lå an til å endelig vinne overlegent helt til miljøvern plutselig ble populært.

Det første vi måtte gjøre når vi kom frem, var å få på oss sikkerhetsselene som skulle brukes til brevandringen. Disse var omtrent som fjellutgaven av tvangstrøyer, og det var et strev å få de på uten at de skulle gnage. Jørn fikk en som passet helt glimrende – til en liten jente. Ihvertfall ifølge en kommentar han fikk der han prøvde å knyte armer og bein inn i faenskapen. Jaja, litt etterhvert kom vi nå inn i dem, og vår gruppe begynte så smått å gå inn i villmarken - hvis man kan kalle det det. Det var rett og slett verdens største samling av stein, i størrelser fra litt stor grus til kampesteiner. Ingen sti eller noe, bare stein og oppoverbakke. Jeg har aldri vært noen fjellgeit, men litt balanse har jeg så jeg kom meg igang, noe som var nødvendig med tanke på at det var kun få plussgrader og lett regn.

Landskapet var egentlig ikke helt ulikt Mordor til tider, bare med litt ekstra snø og isbre. Folk skryter alltid av fantastisk natur, majestetisk og vakker. Vel, her må jeg få lov til å si at det var skikkelig grisestygg natur. Vi var godt over trelinja, så her var det kun drit. Mørke, våte steiner så langt øyet kunne se. Isbre med våt snø på. Ugh. Ræva sommer i år, følte det var litt tidlig å møte på selve arvefienden også.

Kroppen fungerte ganske bra, og jeg ble fort varm der jeg gikk og tuslet. Det var ganske mange av oss – ca. 500 skulle gå fra Juvasshytta – så det ble til tider litt køtendenser. Likevel lite å klage over. Denne første tredjedelen skulle ta 45. minutter til en time, og vi bommet vel ikke så mye på den. Avsluttet over en steinrøys som også markerte overgangen til isbre. Her ble det teknisk hvil med en kvikklunch og litt nøtter mens vi ventet på at guidene skulle legge ut tau til brevandringen. Dette tok ganske lang tid, og jeg rakk å bli god og kald igjen. Det sluddet litt, og isbreen lå stor og kald og gliste mot oss.

Omsider kom vi igang igjen. Den midterste tredjedelen av turen var bare kos – å gå over breen gikk som en lek. Varmen kom fort tilbake, og det eneste man måtte passe på var å gå sånn nogenlunde i sporene til han foran, samt å holde riktig avstand. Her funka det helt fint å tusle i koma og samle mentale og fysiske krefter til den siste tredjedelen – stigningen opp til toppen.

Nå begynte det å bli vær. Snøen var kanskje ikke tett, men den var der. Det var kaldt, og det var vind. Tåka var også tett. Alt dette var egentlig greit, sammenlignet med det som sto igjen – bratt oppoverbakke bestående av ganske store steiner. En oppoverbakke så bratt at man ikke ser så mange av dem der man vanligvis ferdes. Vi gikk over noen knauser som tidvis var ganske rett oppover. Her ble det dessverre til at vi sto en del i kø igjen, og rakk å bli gode og kalde. Men vi kom stadig noen cm. nærmere toppen. Etterhvert var det bare oppover, og det begynte å bli ganske tett med snø, både i lufta og på bakken. Marsjeringen oppover begynte også å merkes på en annen måte – lufta ble tynnere, og musklene som skrek etter oksygen brukte lengre tid på å hente seg inn for hver pust.

Jeg så ikke særlig mye mer enn noen meter foran meg pga. tåke og snø, men etterhvert fikk jeg helt noia av å gå i kø, og brøt ut og gikk bokstavelig talt mine egne veier, med Jørn rett bak. Jeg trampet oppover i nok tempo til å få puls, og gikk forbi masse folk som tilsynelatende var i enda dårligere form enn meg. Artig at de finnes. Jeg hørte jubel i det fjerne. Må ha vært en gruppe som har kommet til toppen. Kan umulig være langt unna nå! 10 meter senere passerte jeg de jublende og så toppen av Norge.

Det sies å være fantastisk utsikt fra Galdhøpiggen på en klar dag. Det kan godt være. På det beste så vi noen hundre meter langs fjellsiden. Jaja, ingen tid til å fortvile over naturens kjipe personlighet. Dårlig tid, må ha mat, nuh! Matpakke pluss moms ble inntatt, men jeg gadd ikke bruke tid på termos og te. Hadde det ikke vært så lang kø til kiosken på toppen (“Norges høyeste priser”) hadde jeg kanskje kjøpt noe der, men det var ikke tid til denslags. Jeg var ganske god og våt av svette innerst, og alle erfarne fjellfolk jeg hadde lyttet til hadde sagt det var en god ide og skifte. Så der, noen meter unna landets høyeste fjelltopp, tok jeg frem min kvapsete kropp i noen sekunder mens jeg skiftet til en ny, fersk og tørr ulltrøye. Ny lue, nye votter. Ull er min venn. Ah, så utrolig digg å være tørr og varm – det kom fort når jakke og klær var tilbake på igjen.

Vi var ikke på toppen i mange minutter før vi måtte bevege oss litt nedover for å delta i neste prosjekt. Det skulle lages en Atea-logo med mennesker som pixels. Alle hadde fått delt ut en plast-poncho i en viss farge. Ettersom vi var hvit fyllmasse mellom bokstavene, hadde vi skippet formasjonstreningen kvelden før. Vi fant ut at vi skulle stå på toppen av den ovale logoen og klamret oss fast der. Dessverre var det så mye vind, tåke, snø og drit at helikopteret som skulle filme oss ikke kom seg nærme nok. Uansett fikk vi oppleve hvordan det var å være keiserpingvin i “March of the Penguins”, der vi sto i 20 minutter i piskende vind og fokuserte på å ikke dø.

Uten videre seremoni begynte turen ned til verden igjen. Jeg innbiller meg at jeg ikke var den eneste som var drit lei og ville tilbake til sivilisasjonen. Vi lå litt foran den første bølgen av folk som styrtet utfor fjellkanten, og gikk i et brukbart tempo nedover. Her gikk neste store fjellsannhet opp for meg – selv om det er lettere å gå nedoverbakke enn oppover, er det ikke “gratis” å gå nedover heller. Jeg har et kne som ikke er helt samarbeidsvillig etter mange års systematisk misbruk i militæret og på fotballbanen, og det knirket stygt et par ganger når det måtte balansere på en våt, isete stein mens hele kroppsvekten min kom deisende etter. Det ble litt køtendenser etterhvert her også, men tross alt gikk det veldig greit. Sliten av balansering, lei av stein – jeg håpet brevandringen var like behagelig i revers som den var opp.

Vi kastet oss på første ledige taulag (tror ingen brydde seg nevneverdig om å komme sammen med samme gruppe som de gikk opp med) og kom oss ned til breen. Der trampet vi avgårde i høy marsjfart, og passerte fort et annet taulag på vei over breen. Vi kjørte hardt tempo, det ble varmt og godt, og det var vanvittig deilig med relativt jevnt og mykt underlag under føttene. Vi tok etterhvert igjen et annet taulag også – de hadde startet lenge før oss, men de var sjanseløse mot vår effektive trav. Hadde dette vært Alive, hadde vi nok vært nødt til å slakte å spise dem, da de ikke hadde livets rett. Vi, derimot, var en mager og sulten drapsmaskin. Vi kom oss til slutten av isen, gikk i sirkler litt for å samle opp tauet, og var fri til å gå ned den siste biten som vi ville.

Jeg må innrømme at jeg på dette punktet var så drit lei alt som het stein, tyngdekraft, knær, føtter, ankler, støvler, fjell og daler at jeg bare marsjerte på for å bli ferdig med det. Mens Jørn kom i prat med en av gurkeguidene, spratt jeg fra stein til stein i et litt for høyt tempo. Joda, jeg hadde selvfølgelig hørt det – det er på denne delen av turen som flest blir skadet. Man tror man er nede, selv om det er langt igjen. Man er sliten, lei, og blir lett litt uforsiktig. Og jeg tenkte på de tingene, men kroppen lystret ikke. “Ta sjansen”, så hjernen. Den ville ned. Legger og ankler begynte å få nok juling, så hvert steg fikk alarmsignalene til å gå av. Nok nå. Må hvile, må slutte å være i en natur som gjør det så krystallklart at den ikke ønsker meg der.
Det var en brukbar flokk av oss som tilsynelatende hadde omtrent samme tanker som meg. Vi var blandt de første som kom ned mot plassen hvor bussene sto, og jeg fulgte på når vi i den siste bakken tok den litt kjappere isveien nedover, istedenfor å gå litt rundt på stein. Brått sto jeg blandt bussene og var ferdig. Fremme. Fantastisk herlig at den vonde, lange turen var historie. Jeg overlevde, og det skulle feires med triumferende pissing. Jeg gikk litt ut i terrenget og beriket naturen, ga av meg selv. Jeg kunne hoppet på den første bussen som kjørte avgårde, men bestemte meg for å vente på Jørn, som fortsatt holdt sammen med guiden og tok den litt lengre veien rundt. Når de kom frem, forklarte han hvorfor – isveien vi hadde tatt var ikke spesielt solid, og med litt uflaks kunne vi lett ha falt millioner av meter gjennom isen til en nesten sikker død. Haha, der fikk de den, det skulle de ha fortalt oss før. Vi er tross alt byfolk på tur. Gøy på landet osv.

Vi fikk vrengt oss ut av våre respektive seler, og satt oss på bussen. Vi var begge tilfredse med at våre forventninger var innfridd – Jørn hadde hatt en fantastisk tur, jeg var sliten av bedritent vær, fysisk anstrengelse og lite imponerende natur. Vi raidet lageret i sekken for digg og nøt bussturen tilbake til Lom.
Ettersom vi var tidlig tilbake, hadde vi en stor fordel – dusjkøene var ikke etablert enda. Antallet dusjer i forhold til antallet mennesker var ikke oppmuntrende, så etter å ha fått en pølse i kroppen ved ankomst, kastet vi fra oss ting, rev til oss en fersk underbukse og tilbehør, og spratt opp der dusjbodene sto på rekke. Etter noen minutter venting ble det min tur, og kun lurende leggkramper holdt meg fra å løpe inn. Det var ikke som dusjen hjemme, så man kunne velge – enten varmt vann, eller trykk. Ikke begge samtidig. Same shit, jeg gikk for varmt vann og nøt de 2-3 minuttene jeg hadde til rådighet til fulle. Fikk vasket skrotten og gnidd litt på såre muskler. Et kort øyeblikk med lykke, så var det ut igjen så nestemann fikk prøve. Jeg fikk på meg boxer’n og vi gikk ned til lavvoen for å skifte. Smertene var i aller høyeste grad til stede. Kneet mitt hadde fått mye juling på vei ned, og det var vanvittig vondt å prøve å komme inn og ut av klær. Jeg måtte dra det ut av buksene før dusjen, og da kjentes det ut som hele driten skulle falle av.

Når vi hadde fått på oss nye filler var det egentlig bare å komme seg opp i messeområdet og gjøre seg klar til å prate med kunder. Vi var klare med øl, og ølen var klar for oss. Det var selvfølgelig god stemning, da de aller fleste hadde kommet seg til toppen og ned igjen. De fleste tok gladelig imot en herlig, kald og sprudlende Aass pils (bare i tilfelle dette oppfattes som reklame – en diger FUCK YOU til norske lover på dette området) og pratet litt produkt med oss. En del av dem kjente vi godt, og noen av dem vi kun har snakket med via telefon kom for å hilse på. Veldig hyggelig, og forhåpentligvis litt nyttig også. Ølen fungerte godt etter anstrengelsen, og jeg innbiller meg at de fleste var rimelig kostnadseffektive i drift den kvelden. Vi liker å tro at vi bidro til mer enn bare litt buzz hos deltagerne.

Tiden kom for mer sceneshow, og vi satte oss for å spise på et langbord sammen med flere av de andre leverandørene. Selv om mange av oss driver med helt forskjellige ting, og noen er direkte konkurrenter, er det en god tone og stemningen var upåklagelig. Høvdingen for Atea tok etterhvert scenen og var sprudlene happy – dette hadde definitivt vært en suksess til tross for problemene med bilder på toppen. Vi hørte at tre personer var igjen på toppen enda (dette var ca. kl. 20:30 om kvelden), men at de ville bli bragt ned i trygghet snart – noen slitne knær og denslags, ikke noe mer dramatisk enn det. En annen hadde møtt en stein litt for hardt med ansiktet sitt. Sånt må man regne med når så mange mennesker gjør ting de ikke kan.
Snart tok en mann fra Guiness scenen og annonserte at vi hadde satt verdensrekord i antall mennesker som har kravlet seg opp på toppen av ett og samme digre fjell. 972 stykker kom til toppen, visstnok. Cool. Guiness-diplomer på gang senere. Moro. Følelsen var god, og selv om jeg fortsatt ikke var positiv til den type utflukter som dagen ble brukt på, er det en viss tilfredsstillelse i det å komme seg på toppen. Kan ikke nekte for det.

Etterhvert som vi drakk messeområdet tomt var det tid for å gå på pub. For meg, derimot, nærmet dagen seg slutten. Klokka begynte å nærme seg midnatt, og vi hadde blitt enige om at jeg skulle kjøre hjem på søndagen – ihvertfall første etappe. Da var det greit å stoppe etter 7-8 halvlitere med øl – er tross alt verken vant til drikking eller klatring. Kombinasjonen var sikkert ikke noe bedre.

Inne i lavvoen luktet det skikkelig fest, og jeg vil understreke at med min dårlige luktesans, skal det litt til før jeg merker noe som helst. Jeg ble møtt av en symfoni av kroppslukt, akkompagnert av et snorkekor med en kraft som fikk den harde bakken til å dirre. Jeje, fuck that, jeg er sliten og småfull, jeg sover uansett. Det kostet 2-3 kramper å komme seg inn i soveposen, og jeg slet for å finne en god stilling på det smale liggeunderlaget, men søvnen kom snart og tok meg.

Jeg våknet en stund senere av at jeg måtte pisse. Hvem ville ha gjettet det? Jørn var tydeligvis på plass ved siden av meg, da han snorket i duett med en eller annen som lå litt bortenfor oss. Det hele var underlig musikalsk. Jørn tok seg av grunntemaet, de dype tonene, mens han andre eksperimenterte med temaet og sprudlet som en leken bekk. Hadde jeg hatt batteri på mobilen skulle jeg ha tatt det opp. Men det hadde jeg ikke – det jeg hadde var en full blære, og fem minutter til friheten. På tide med aksjon.

Jeg var fortsatt noget påvirket av alkohol der jeg danset mot utgangen på lavvoen. Det er mulig jeg sparket til noen, ikke vet jeg. Ut kom jeg, og dasskøen var der, om enn ikke lenger enn at jeg kunne holde meg. Den gikk fort unna. Folk satt fortsatt ute og skravlet og drakk. God stemning. Når jeg hadde gjort mitt fornødne, gikk jeg ut av dassen igjen, og det første jeg så var en zombie som kom mot meg. En kar i underbuksa, blendet av flomlyset på toppen av WC-greia, holdt seg for øynene og snublet i pallen som var brukt som provisorisk trapp. Godt å se at det er folk som har det mye, mye verre enn meg. Ikke det at jeg hadde det fælt, altså. Jeg liker bare å se uskyldige lide. Neida. Joda. Vi får se.

Inngangsprisen til soveposen er redusert til én krampe, og jeg innbiller at jeg ser litt ut som en reke der jeg vrir meg rundt for å prøve å komme i en stilling der jeg får strukket lårmuskelen til å slutte å drite seg ut. Jeg sovner, kanskje. Det føles bare som om jeg ligger på betong og stirrer i taket.

Etterhvert våkner jeg igjen. Det er bråk. Bare en stakkar som har gått på trynet like ved. Fortsatt mørkt, fortsatt natt. Det er vanskelig å retningsbestemme lyd inne i soveposen, så jeg stikker trynet ut. Det virker som om noen har trynet like ved Jørn, og nå prater usammenhengende mens han småler. Brått ser Jørn ut til å våkne, han reiser seg halvveis opp og går ut drithardt; “FAEN, HVORFOR I HELVETE DRIVER DU Å SNAKKER MED MEG A!?!?”. Den besøkende ler, reiser seg og snubler videre, og Jørn forsvinner inn i koma igjen. Jeg har nevnt situasjonen senere, og han kan ikke huske at det har skjedd.

Jeg legger meg nedpå for å liksomsove litt til, men bakken er nådeløs, og hvis jeg sover, er det ikke bra. En sliten kropp vrir og vender på seg for å bli komfortabel. Helvete som dette suger. Klokka blir etterhvert 0630, og de som skal til Stavanger og Haugesund blir bedt om å komme seg opp for å rekke avmarsj. De finner ut at den beste måten å stå opp på er ved å bråke mest mulig, så det blir ikke noe mer søvn. Jørn foreslår at vi står opp og drar. Jeg er lett å overtale. Bilen hans er en million ganger mer komfortabel enn dette helvetes underlaget. Vi pakker sammen og overser lett frokosten i messeområdet. Vi er road warriors. Vi lever av det ferden gir oss. Pølse på bensinstasjon og denslags. Bilen var heldigvis såpass god å sitte i at den klarte å dempe det faktum at jeg hadde vondt OVERALT til en viss grad.

Det å komme hjem var vanvittig deilig. Jeg fikk meg en skikkelig dusj og kost meg litt med Siv og Heidi. Skittent tøy med skummel lukt ble lagt til vask. Pizza ble etterhvert ordnet. Den ble fortært i sofaen. Jeg var tilbake i mitt rette element.

Noen dager senere var Jørn hos Atea på en greie, og der møtte han en av de andre leverandørene som vi har en del kontakt med, og som vi hang med oppe i Lom. Han fortalte at de også skulle hjem tidlig på søndagen, så han hadde vært fornuftig og gått fra puben kl. 0030 for å få litt søvn og hvile. I åpningen til lavvoen møtte han dog en flaske whiskey som lurte på om han ville bli med ut på plenen, så da fikk han først lagt seg – skikkelig dritings – kl. 0330. Noen hadde nok en dårligere søndag enn oss.

Til alle dere som mener jeg er negativ til naturopplevelser bare for å være tøff, eller fordi jeg ikke har forsøkt det, eller fordi jeg er en dass; Jeg kan betrygge dere med at jeg fortsatt er negativ. Og det kommer jeg til å fortsette å være, selv om det finnes landskap som er bedre live enn på bilder. Dere skal få lov til å være ute i fjell og mark, i skogen, i elva så mye dere vil for meg. Jeg er i sofaen og passer på TVen.

Fyllesjuk

Det er ikke greit å være en lettvekter på alkoholfronten når folk med allmektig lever innbyr til 40-årslag.

OBS: Dette innlegget inneholder potensielt sterke scener og vond informasjon for de med svake mager. Jeg anstrenger meg ikke for å være ekkel, men dette er ikke for alle. Du er herved advart.

Kollega, nabo og kamerat Jørn fylte 40 i sommer. Det er overraskende hvor ungt det virker nå når man nærmer seg selv, sammenlignet med når man selv var 18, udødelig, og ALDRI skulle bli gammel. Sist lørdag var vi innkalt til fest, 10 minutter til fots unna her vi bor. Veldig enkel oppgave for oss; Møt opp, drit i gave (det hadde vi ordnet på selve dagen), spis og drikk, gå hjem når vi ikke orker mer.

Det må vi vel kunne fikse?

Jørn er en ekte drammenser. Jeg er en fisle fra Oslo nordøst, oppvokst i beskyttende omgivelser hvor ingen slapp en fis. Alkohol var noe De Slemme drakk. Selvfølgelig var det ikke sånn, men det kunne kanskje like gjerne vært sånn – som sagt er jeg en lettvekter, et av områdene i livet man kan kalle meg akkurat det, i motsetning til f.eks. rent fysisk. Joda, jeg tåler noen øl, jeg kan til og med måke unna en del sprit, men det blir alltid konsekvenser. Jeg har spydd ned barer og utesteder på flere kontinenter og i mange land og byer med en glede og entusiasme som man skulle tro smittet flere. For noen år siden spøy jeg ned en portugiser på en dass i Lisboa. Han ble sint, men jeg var en del større enn ham så han gikk istedenfor, og jeg bare lo mens jeg tømte meg. Så kom Jørn og sparket inn døra og tok med med til hotellet. En annen gang lå jeg og kavet på gulvet på Burger King i Hannover sentrum og lo av stakkaren som måtte vaske etter meg, for det kom bare mer og mer. Når jeg endelig var ferdig, gikk jeg ut i restauranten igjen, der Jørn ventet. Jørn. Alltid Jørn. Like uberørt. Full som en dupp, men ingenting fikk ham ned. Hvis det var noe mål å ha kapasitet for alkohol, ville Jørn ha vært mitt store forbilde. Der jeg er en spurv, er han dødsstjernen. Nei, han er på ingen måte noen fyllik. Men hvis du er ute etter å ta livet av ham, ikke prøv med alkohol. Det kommer ikke til å gå.

Så der var vi. Et koselig og intimt lokale, med nesten 40 mennesker inkludert Siv og meg. En god musserende velkomstdrink. Vi satt ved siden av naboer og en kamerat av Jørn jeg kjente litt fra før, så praten gikk fra første stund. Hyggelige folk overalt! Jeg har jo hørt noen historier fra Jørns ungdom, så jeg visste at det var flere som ham der. Hans folk. Drammensere, av typen som ikke la seg ned så lett. Og selv om jeg ikke hadde tenkt til å gi dem kamp til døra, kunne jeg vel ikke sitte og stirre i bordet og nippe litt til et glass med lettøl.

Heldigvis ble ikke det noe problem, da bordene mer eller mindre var dekorert med akevittflasker, og de var selvfølgelig ikke til pynt. Jeg er egentlig ingen fan av akevitt. Jeg tar et par til jul for å være med i gjengen, men det smaker grevling, og gjør ting med folk. Hvis Hitler og Mullah Krekar fikk et kjærlighetsbarn, og personligheten til det barnet ble destillert om til sprit, ville resultatet blitt noe i nærheten av akevitt. Det smaker som smerte og i store nok mengder kan det gjøre hvem som helst til massemorder. Så hva kunne vel være bedre enn at det sto små 2cl shotglass på hver plass, klare til action?

Jeg svartmaler. Det var faktisk digg. Veldig runde og gode akevitter fikk vi, og jeg helte innpå rundt 10 av dem i løpet av middag og dessert, sammen med noen øl. Vanligvis ville jeg kjenne hjelmen stramme seg rundt dette inntaket, men formen var forbausende god. Stemningen steg med bra taler – der jeg ble nevnt som delvis medskyldig i et par - og mye moro. Som seg hør og bør på fest gikk middagen mot slutten når folk begynte å kaste borddekorasjonene på bursdagsbarnet – ikke akevittflaskene selvfølgelig, man har da spritvett – og det ble ryddet til danseplass.

Som vanlig på festlige tilstelninger fikk jeg litt stick fordi jeg konsekvent nekter å danse. Til og med min oppnevnte svenske tvillingbror for kvelden – nabo Jonas – sviktet og hev seg ut på dansegulvet. Joda, jeg synes synd på Siv som har en så kjip type. Men dans er ikke meg. Kanskje jeg skriver mer om det en annen gang. Uansett var stemningen bra, det gikk over i alt for velfylte glass med suveren cognac, og jeg kjente at jeg begynte å bli sjarmerende salongberuset, for å bruke et Pondus-uttrykk. En dame-gjest som jeg ikke kjente fra før holdt foredrag utenfor, og ble senere funnet der hun hadde tryna mellom noen biler. Enda senere måtte visst noen hente henne oppi skauen. Sånt står det respekt av – da vet du at de fester på alvor. En nabodame lagde en drink til meg – jeg fikk ikke med meg hva det var, bare at den var rød og veldig god. Skummel, saft-lignende. De drinkene hvor man ikke smaker spriten er best, de blir man nemlig ikke full av. Har jeg hørt.

En veldig hyggelig kveld kom til slutt til veis ende. Ihvertfall for Siv og meg. Vi tok et tårevått farvel med Jørn, og startet på den harde veien hjem. Som kontrollfrik hadde jeg nogenlunde stø kurs, og det var helt greit, for jeg tror ikke vi passerte ÉN busk som ikke Siv var på vei inn i. Men med jernnevene mine holdt jeg henne på beina nesten hele veien. Hun sovnet vel omtrent i det vi gikk inn døra. Jeg gnagde i meg en massiv Ibux som jeg visste kroppen min kom til å trenge. Sånn. Alt vel. Sove nå.

Rundt kl. 0630 våkner jeg. Sort of. Man kan til en viss grad argumentere for at jeg var ved en form for bevissthet. Jeg lå på magen. Trynet langt nedi puta. Siv lå ved siden av meg. Noe var galt. Det tok et par øyeblikk før jeg skjønte hva det var, så slo det meg; Det var den dundrende smerten i hver eneste del av kroppen! “Ligg helt stille”, tenkte jeg.. “Kanskje de går videre!”.

De går aldri videre.

Hvem jeg nå tenkte på.

Kaldsvetten kom. Og neida, ikke sånn koselig, gradvis kaldsvette som vi alle elsker. Spruten sto. Musklene i nakken strammet seg, og hodet dunket noe infernalsk. Magen utstrålte en intens kvalme som gjennomboret alt. Jeg skjønte at jeg måtte komme meg over i en annen stilling. Å ligge på magen var verre enn døden. Men ingenting lystret. Inne i hodet mitt visste jeg at uansett hvor ille dette var, ville det være enda mye verre å røre på meg. Så jeg lå helt stille, og håpet det ville gå over. Jeg begynte nesten å grine fordi det var så jævlig å ikke komme seg rundt.

Etter en liten stund, begynte jeg å skjelve. Jeg hadde ikke nerver, da jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe som helst dumt, men jeg skalv, og var svak, og synes synd på meg selv, og hadde det vondt. Så kom jeg på en ting. Jeg måtte jo bare få ut fyllebæsjen, så ville alt ordne seg! Det pleier å få sakene i sving i min kropp. Med en anstrengelse på nivå med den siste bakken i halvmaraton for et år siden kom jeg meg på dass kl. 06:48, og satt meg ned på ramma. Siden enhver tanke og bevegelse ble fulgt av intens, dunkende smerte, prøvde jeg å gjøre minst mulig av begge.

Lite skjedde.

Noen dunkende tanker senere skjønte jeg hvor dette bar. Våt av svette byttet jeg stilling og sørget for å peke det forvridde trynet mitt ned i skåla, og gjorde meg klar til å presentere elg. Jeg har rutine på dette området, og magen var ikke vond å be. HHHHHHHHUUUUUUUUURRRRLLLLLLLLLL sa det sånn omtrent, og en god mengde uønsket traff vann. Men det var mer. Jeg pustet korte, kjappe pust, og satset på å time dette riktig, så jeg slapp å få det ut gjennom nesa. Rutine er godt å ha. HHHHHHHHHHHHHHHUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUURRRRRRRRRLLLLLLLLLLLLLLLLLLLLLL nummer to var større. Mer klumpete. Større fart. Gamle kunster på vei tilbake. Så kom det to mindre etterskjelv. Den siste var helt tørr. Jeg hater de voldsomme brekningene uten noe payload. Noe så bortkasta. Men magen var tom.

Jeg tørket tårer og snørr, spyttet og gurglet litt vann, og tok fatt på den lange turen tilbake til soverommet. Hodet verket intenst etter anstrengelsen med å kaste opp. Kaldsvetten fløt i strie strømmer. Det gjorde vondt å legge seg ned, men det var bare en nyanseforskjell i forhold til smerten ved å stå oppreist. Jeg så på vannflaska og Ibux’en. Jeg visste de ville redde livet mitt. Dessverre visste jeg også at ved å røre dem, ville fyllesyken bli sinna. Den ville beskytte seg selv. Kaste opp vann og Ibux. Straffe meg med smerte, kaldsvette og kvalme. Jeg prøvde å sove litt istedenfor.

Noen timer senere får jeg meg med at Siv snubler ut på do for å levere sin elg. Kaldsvetten kommer. Det er ikke det at jeg ikke tåler å høre andre spy. Det er bare det at jeg gjerne skulle ha sovet litt til. For sent nå. Opp av senga, på med noen filler, løpe opp trappa, knele foran dassen i andre etasje. Magen knyter seg i krampe for å kvitte seg med uønsket innhold. ØØØHØØØØØCK stønner jeg i det ingenting kommer ut, bortsett fra en liten rød masse. “Eeeeeyh, blod!” tenker jeg og smiler for første gang den morgenen. Men neida, det var ikke det. Kan ha vært litt ukjent saftdrink. Jeg tørrbrøler fire ganger til. Det gjør vondt, hodet dunker infernalsk, jeg klarer bare å spytte. Tårene renner sånn at det virker som jeg spytter med øynene også. Jeg føler meg tøff.

Etter en liten stund skjønner jeg at dette ikke er noe blivende sted. Svetten renner og jeg føler meg historisk ekkel. Når jeg kommer ut i stua ligger Siv på sofaen. Hun ser ut som hun har vært i krigen. “Dårlig form?” eller noe sånt, spør hun meg. Jeg vet ikke helt hva jeg svarer, muligens noe om at jeg trenger en dusj. God idé. Rennende vann kan redde liv. Smertene i hode og nakke river i meg, og jeg føler at ingen i historien har hatt det så fælt i det de kryper inn i en dusj. Evt. Holocaust-pårørende som måtte lese dette får ha meg unnskyldt. Verden er i mot meg og jeg takler det dårlig.

Det er slitsomt å stå oppreist, og dusjen blir ikke lang. Hjalp ikke. Må legge kabel. Rekker knapt å tørke meg fra dusjen. Orker ikke presse, alt gjør vondt. Skjelver. Får ut noe. Ikke bra farge, men bedre utenfor enn inni. Tørker meg i det som føles som en evighet. Skikkelig blyantrumpe. Hjelper hverken på kvalme eller sinnsstemning. Og jeg tåler vanligvis det meste av det du kan tenke deg av ekle ting uten at det går utover magen. Når jeg er dårlig blir jeg følsom. En gang jeg hadde feber så jeg den Netcom-reklamen hvor en dame mister mobilen sin oppi en blender, og en liten engle-mobil kom svevende opp. Jeg gråt som en kjerring. Nå, derimot, var det ingen følelser i sikte. Bare kvalme. Jaja, til slutt tar det slutt, og jeg er fornøyd. Drar ned. Ser på dosetet som er vått av dusjvann og blir kvalmere. Finner ut at jeg må slappe av og setter meg ned. Oooh, varmekabler. Første som har gått min vei så langt i dag.

En stund senere våkner jeg sovende på dassgulvet, naken som dagen jeg ble født, med hodet liggende på den ene armen. Armen har meldt seg ut. Vondt! Jævlig! Jeg får lyst til å grine igjen, men klarer å bruke bena til å vri meg rundt så jeg havner på ryggen. Oooh, varmekabler. Digg.

Noen timer senere finner Siv meg sånn, og sier ett eller annet så jeg våkner. Mer vondt, mer tørrspying. Arrrgh! Drep meg nå! Krabber opp i senga igjen. Stirrer på Ibux og vann. Er på gråten. Det eneste som kan være jævligere enn å ikke få det i seg, må være å få det i seg.

Rundt kvart over ett våkner jeg av en SMS fra Jørn. “Våken?” sier den. Jeg bruker en halvtime på å samle krefter til å svare. “Nei. Lider. Dør snart”. Jeg har aldri ment noe så alvorlig i mitt liv. Han svarer at han hadde tenkt til å levere tilbake lydanlegget han hadde lånt til festen, men innser at han kanskje bør vente. Jeg er takknemmelig, men orker ikke svare.

En times tid senere orker jeg ikke å vente på å dø lenger. Hjernen skriker i smerte, og det er ingen tegn på at det skal bli bedre. For første gang virker fordelene med Ibux’en større enn ulempene, og med heroisk innsats klarer jeg å svelge gigant-pilla med en halv munnfull vann. Jeg segner om og sovner igjen.

Neste gang jeg våkner er ting heldigvis litt bedre. Nakken er vond som et helvete enda, mens hodet kjennes ut som det er pakket inn i ull. En forbedring av en annen verden! Jeg står opp og tar muligens en dusj til. Husker ikke. Snakker litt med Siv. Hun er slapp. Jeg også. Vi vurderer frokost som et reelt alternativ. Min kvinne steker egg til oss! Jeg er følsom igjen og er nær gråten for tusende gang denne dagen. Ekte kjærlighet! Jeg vet jeg er kvalm som en Gillette-mann, men vet også at dette vil hjelpe. Orker ikke tanken på å drikke noe. Spiser tørt brød og speilegg. Herlig. Forventningene som følger hver bit slår ikke til – jeg dør ikke. Etterhvert klarer jeg å drikke litt også. Hiver innpå med brus. Romlingen i magen hersker.

Siv får ett eller annet merkelig husmors-kick og begynner å bake boller og brød. Bokstavelig talt. Jeg slapper av og prøver å lese litt. Det er ikke lett. Jeg manner meg opp til å sende en SMS til Oslo hvor Heidi er på besøk hos farmor for helgen. Det er greit at vi venter til mandag med å hente henne. Vi savner henne, men hun har det bedre der.

Etter hvert kommer Jørn med høyttalere og forsterker. Jeg har heldigvis fått pusset tennene først. Vi ler og han forteller mer om nattens hendelser. Jeg ler litt men har fortsatt mest lyst til å gråte. Han drar. Jeg går inn. På tide med ny Ibux. Jeg begynner å bli sliten av å leve 20 sekunder av gangen. Kvalmen hersker i meg.

En eller annen gang begynner en fotballkamp nedi bakken. Strømsgodset – Rosenborg, noen få kilometer fra meg. Jeg orker ikke tanken på å ta turen engang. Det har vært en hard uke som RBK-supporter, og gutta trenger støtte. Sorry, kanskje en annen gang. Jeg presser meg inn i drakta som en basketball i et pølseskinn, og setter meg ned for å se på. Yay. Ledelse. Å nei, de scorte. 1-1, uavgjort, vif vinner og tar innpå. Faen, forsåvidt, men jeg orker ikke å engasjere meg.

Vi snakker middag. Jeg foreslo pizza, Siv taco. Taco er godt, men pizza er mer smeltet ost og mindre anstrengelse. Siv sier det ikke plager henne. Hun fikser. Nachos, smeltet ost, tacokrydret kjøttdeig. Alle som har vært i en sånn situasjon vet at vi snakker ekte kjærlighet her. Skal det ikke mer til for at man hengir seg til en dame for evig tid? Litt vennlighet i lidelsens stund? Tro meg, vær der, og du vil skjønne hva jeg mener. Hadde jeg trodd på engler, ville de sett ut som Siv. Her lider hun selv, og så jobber hun hardt for å gjøre min stakkarslige tilværelse så mye bedre. Ikke det at jeg var i tvil, altså. Men dette er jenta mi. Jeg kan aldri gjøre meg fortjent til henne, men jeg skal prøve.

Vi blir enige om å avslutte dagen med en film. Valget faller på Sin City. Kanskje ikke det beste valget med tanke på hvor glad Siv er i gladvold, og fylleangsten hjelper ikke. Men jeg ler og har det moro. Vi har begge munchies og får i oss nok ugunstigheter.

Litt før filmen er slutt, slutter dagen. Det er på tide å legge seg. Sove nå. Hvile. Glemme denne rassen av en dag fortest mulig.

Mandag morgen. Trøtt som en dupp. Groggy. Men ingenting er vondt! Ikke noe dunker! Ikke kvalm! Det er nesten så jeg har lyst til å grine av glede, men følsomheten er også borte! Joy of joys!

Jørn og jeg skal til Fredrikstad for møte sammen. Jeg legger en kabel før og en kabel etter. Skjelvingen i ryggmargen signaliserer at faenskapet er over. Nok en runde med selvforskyldt vondskap er historie. Vi blir ikke de siste som sier “Aldri mer”, i full viten om at det er løgn. Men det blir lenge til neste gang. Vær så snill å la det bli lenge til neste gang!