Rune på topp!

Jeg har tidligere klaget min nød over at jeg ikke bare kan slappe av hjemme hele tiden. Jeg har vært i militæret – noe som ikke var noen marsj på roser – og jeg har løpt halvmaraton. Man skulle kanskje tro at jeg ikke er en lat stakkar uten form eller viljestyrke – men det er jeg jo. Jeg liker meg best hjemme, på sofaen, foran TVen, med den lille familien min. Det er der jeg hører hjemme. Jeg trener litt fordi jeg må holde vekta i sjakk, men det er ytterst sjelden lystbetont. På toppen av dette er jeg fryktelig negativ til alt som er slit. Derfor var det bra med bitterhet på gang når en kunde plutselig fant ut at de skulle ha meg med på Galdhøpiggen.

Yep, det høyeste fjellet vi har her i landet.

2469 meter over havet. Det er langt opp det. For en som mistrives når han må gå i oppoverbakke med 2.5% stigning, er det et mareritt. Vi skulle selvfølgelig ikke starte ved 0, men likevel – her snakker vi smerte.
Grunnen til alt dette her er at firmaet jeg jobber for har Atea som en viktig kunde. Dette er en stor IT-bedrift, og vi samarbeider tett med dem. Når de har et arrangement, er vi med. De er 1500+, vi er 6. Det sier litt om styrkeforholdet og hvor viktig det er for oss å være synlige. Når Atea da bestemte seg for at de skulle sette rekord ved å dra brorparten av sine ansatte opp på den høyeste toppen de fant, ble samarbeidspartnerne rekruttert. Hvorfor kan ikke sånne firmaer bestemme seg for å sette rekord i hvem som kan slappe best av? Der kunne jeg bidratt.

Nuvel, ingenting annet å gjøre enn å si takk for alt og skaffe utstyr for å gå i fjellet. Jeg har jo ikke denslags. Dvs. jeg hadde fjellsko som jeg fikk av Siv. Datafolk liker fjellsko. Du vet aldri når det dukker opp et fjell på serverrommet. Og så hadde jeg visst en sovepose. Jøss. Brukt én gang. Det ble til at jeg kastet meg med på en gunstig avtale Atea hadde på jakke, bukse og sko. Jeg husket jo ikke der og da at jeg hadde sko. Dette forklarer mye av min impulsshopping. Takk meg senere, amazon.com.

I tillegg ble det en panikk-tur på XXL for å skaffe alt som manglet på pakklista som ble sendt ut før vi dro. Det var en del. Totalt kom jeg vel opp i 5.000,- for utstyret jeg trengte. Jaja, får sikkert brukt det mye på alle fjellturene i årene som kommer. Knis.

Før jeg visste hva som traff meg, var dagen kommet. Fredag 2. september, avgang Lom. Kollega og nabo Jørn skulle selvfølgelig også være med – han er nesten alltid i nærheten når jeg skal gjøre dumme ting, viser det seg. Vi fylte bilen med sekker, utstyr og øl. Bortsett fra å klatre i fjellet skulle det være messe. Vi må selge oss inn til de ansatte i Atea, så de selger produktene våre. For å få til det, hjelper det å gi dem øl. Kall det korrupsjon om du vil, jeg kaller det fest.

Bilen gikk rett etter kl. 7 om morgenen, og de nærmere fem timene til Lom gikk på et vis. Vi har en egen evne til å ta et hvilket som helst emne og prate det til døde på en måte som gjør at vi ler oss fillete, mens alle andre ser rart på oss. Heldigvis var det ingen andre i bilen. Vi lo av Skammestein, en plass man kjører forbi like før Beitostølen, vi lo av dårlige dialektetterligninger, og vi lo av det meste vi så. Blir ikke mye overrasket om dette for min del er en forsvarsmekanisme, designet for å beskytte meg mot traumer som kan oppstå ved å tenke på at jeg snart må gjøre noe fysisk.

Vel fremme i Lom er det tid for mat. Vi har flaks og finner en plass som har en seriøst god burger. Her snakker vi digg kjøtt, med speketing og dronningost. Ordentlig cowboymat. For meg som kjører lavkarbo-opplegg for tiden, var dette himmelsk. Hamburgerbrød er fyfy egentlig, men hvis det er en ting jeg kommer til å trenge denne helga, er det energi. Karbohydrater er det. Både ekte energi, og følelsen av energi. Begge ville være viktige for meg.

Når vi var mette og gode, fant vi frem til messeområdet, hvor vi fikk utdelt et telt som sto i nedoverbakke. Jaja, vi hadde ingen avansert stand uansett. Bare en sånn banner-sak og øl. Vi fant ut at vi nok burde tenke litt mer på sånt i fremtiden. Det var meningen å ha et villmarkstema, men det eneste vi hadde kommet på – presisjonskasting med fluestang – var det ikke plass til. Jau jau. Ned til lavvolandsbyen for å grine seg til en plass.

Det var ikke noen gjennomsnittlige same-lavvoer det var snakk om heller. 400 mennesker skulle det være plass til i hver. Cosy. Vi ble henvist til leverandør-lavvoen, og var blandt de første som kom dit. Vi valgte oss en plass langs kanten lengst fra utgangene, så folk ikke skulle snuble over oss i mørket, og la fra oss. Jeg hadde fått låne avansert liggeunderlag av Siv, og prøvde å lage en liten base der jeg hadde oversikt. Skulle tross alt opp 0530 morgenen etter, da var det lite tid til rot og surr. Konstanterte kjapt at jeg vel sjelden har ligget på et så hardt underlag. Gresset var som betong. Jaja, lenge til søvn, alkohol funker jo som en myk pute må vite, kommer sikkert til å gå bra.

Vi hadde med oss to kasser med ekte Drammens-øl som vi skulle dele med våre medklatrere. Vi fant ut at dette ikke var nok, og navigerte mot det lokale polet for å plukke opp noen vinbokser. Jeg overlot dette til vinekspert Jørn, som plukket ut en hvit og en en rød Brimi. Lokalt er jo greit. Når vi skulle betale, ble vi utsatt for en lokal gurk med ekte dialekt. “Shrabugerreti påssi?!” spurte hun, så Jørn skvatt og jeg fikk fnis. Reaksjonen vår avslørte oss ganske grundig, så hun gjentok på overdrevent østlandsk, “Skal dere ha en pose?”. Bedre. Husk at som opprinnelig Oslo-boer er jeg i en posisjon til å bestemme at det er alle andre som prater dialekt, ikke jeg. Jeg prater norsk. Når jeg er i nærheten, får alle andre sørge for å tilpasse seg. Nuvel, det bar avgårde for å fylle på med litt mer øl. Vi unngik Pokal-øl (lokalt? I dunno) og gikk for noen sixpacks med Tuborg. Yes. Klar for kvelden.

Vi tuslet opp til messeområdet, jeg fikk tak i klær og sko jeg hadde bestilt, og vi prøvde å dele ut noen øl til Atea-folk vi kjente. Det gikk dårlig – de hadde fått streng beskjed om å holde seg edru sånn at de skulle takle toppstøtet dagen etter. Jaja, vi var ikke ansatte, mer øl til oss. Vi kom snart i prat med flere av de andre leverandørene som var til stede, og drakk oss sakte i form. Det var også talkshow på stor scene med ymse gjester, deriblandt høvding-guiden som skulle få oss på toppen. Han ga oss noen gode råd på gurk ang. drikking av brevann (ikke gjør det, fullt av drit som daue lemen), å falle ned i bresprekk (ikke gjør det, særlig om du har tatt på sikkerhetssela feil, da blir det en “heilt anna upplevels”) og denslags. Etterhvert fant vi ut at vi skulle la talkshow være talkshow, og surret oss ned på et hotell med pub som viste landskamp. Der satt det et merkelig knippe kjendiser og så på, men det stoppet ikke oss – det ble øl og straffespark. Ettersom jeg kjenner min egen form ganske greit, ga jeg meg med 3-4 liter øl i kroppen. Ikke er jeg noen drikker, ikke er jeg noen fjellklatrer. Trenger ikke kombinasjonen fyllesyk og utslitt.

Lavvoen hadde fylt seg godt opp når jeg kom tilbake, men med mobiltelefonen som lommelykt fant jeg frem til vårt lille hjørne. Sjekket at alt lå klart til dagen etter. Hadde vært lur nok til å gå inn de nye fjellstøvlene hele kvelden, og de virket ganske gode – fra perspektivet til en småfull kar som knapt har satt sine føttter på et skikkelig fjell før. Hadde fått impregnert dem også. Yeah, forberedt! Så var det bare å krige seg ned i soveposen, og finne seg en nydelig og komfortabel stilling på verdens hardeste underlag. Ugh.

Jeg følte at jeg ikke sovnet på en evighet. Etter en stund kom Jørn snublende. Når han hadde krabbet oppi sin sovepose, kjente jeg at blæra ikke hadde tenkt til å holde på ølen hele natta. Ettersom det ikke fristet å våkne i pissvåt sovepose, var det bare å få på seg noen klær og stabbe ut for å finne en do. Det var heldigvis ikke mye kø om natten, så jeg kom rett inn. Likevel, jeg er vant hjemmefra til at jeg går fra sovende til pissende på 25 sekunder. Her var det 5 minutter fra avgjørelsen ble tatt til strålen var i lufta. Jeg rakk å lide en del på den tiden, og krigsdansen på vei mot dassen så sikkert fantastisk elegant ut. Når jeg var ferdig, snublet jeg rundt i mørket til jeg fant min egen sovepose. Krøp inn i den og gjorde et tappert forsøk på å sovne. Jeg sov sikkert, men det merket jeg ikke noe til.

Kl. 0530 begynte dagen på ny. Vi skulle deles inn i to puljer, som var avgjort allerede ved påmeldingen. Noen skulle gå fra Spiterstulen, en lengre og hardere løype. Vi pinglene skulle gå fra Juvasshytta, som er lenger opp og en noe mindre krevende rute. Spiter-bussen gikk 0630, Juvass 0730. Jeg satt pris på mitt kloke valg når de med dårligst tid sjanglet rundt i lavvoen og febrilsk forsøkte å gjøre seg klare. Jeg hadde god tid. Digg. Jørn og jeg sammenlignet hvor dårlig vi hadde sovet mens vi kom oss inn i ull og fjellklær. Jeg hadde satset og kjøpt en del bra klær. Egen boxershorts for formålet og greier. Jeg vil ikke ha landets høyeste vind rett på kølla. Det får være grenser.

Spitertrynene forsvant og det ble god plass i lavvo og leier. Vi var klare til kamp med klær og sekk og det som var, og gikk etterhvert mot oppsamlingsområdet hvor bussene gjorde seg klare. Vi fikk delt ut frokost fra Bakeriet i Lom, med to matpakker, et eple, en juiceflaske og en termos med enten kaffe eller te. Jeg drikker egentlig ingen av delene, men kjekt å ha litt varm drikke å helle i kroppen hvis det var det som skulle stå mellom meg og overlevelse når vi kom opp på toppen av landet. I tillegg til dette hadde jeg noen poser med nøtter, et batteri med kvikklunsj og litt annet snacks som kunne gi et boost til en stakkars slacker-kropp. Det veide litt, men det gjør jeg også, så det er bare rettferdig.

Å sette seg på bussen ga meg samme følelse som jeg innbiller meg at dødsdømte i USA får når de kommer på den siste cella. Point of no return. Hvis jeg skulle fake en sykdom, rømme landet eller ta gisler, burde jeg ha gjort det før nå. Ugh. Dette kom til å skje. Ingen nåde, ingen anger, ikke noe håp om benådning. Jeg fikk håpet et par ganger når bussen døde på vei opp de bratte, krokete veiene, men en rask reboot senere var den på vei igjen.

Omsider kom vi frem til punktet hvor bussen ikke kunne kjøre videre. Menneskekroppen måtte overta. Denne fantastisk kompliserte organismen, i stand til de utroligste prestasjoner, som på mirakuløst vis kan overleve de grimmeste utfordringer og se naturen i hvitøyet og si “Prøv meg”. Eller som i mitt tilfelle, kan ligge på sofaen og se på TV og spise potetgull, og av og til rulle litt over på siden for å uttrykke seg med en bønne. Menneske mot natur. En klassisk kamp som vi lå an til å endelig vinne overlegent helt til miljøvern plutselig ble populært.

Det første vi måtte gjøre når vi kom frem, var å få på oss sikkerhetsselene som skulle brukes til brevandringen. Disse var omtrent som fjellutgaven av tvangstrøyer, og det var et strev å få de på uten at de skulle gnage. Jørn fikk en som passet helt glimrende – til en liten jente. Ihvertfall ifølge en kommentar han fikk der han prøvde å knyte armer og bein inn i faenskapen. Jaja, litt etterhvert kom vi nå inn i dem, og vår gruppe begynte så smått å gå inn i villmarken - hvis man kan kalle det det. Det var rett og slett verdens største samling av stein, i størrelser fra litt stor grus til kampesteiner. Ingen sti eller noe, bare stein og oppoverbakke. Jeg har aldri vært noen fjellgeit, men litt balanse har jeg så jeg kom meg igang, noe som var nødvendig med tanke på at det var kun få plussgrader og lett regn.

Landskapet var egentlig ikke helt ulikt Mordor til tider, bare med litt ekstra snø og isbre. Folk skryter alltid av fantastisk natur, majestetisk og vakker. Vel, her må jeg få lov til å si at det var skikkelig grisestygg natur. Vi var godt over trelinja, så her var det kun drit. Mørke, våte steiner så langt øyet kunne se. Isbre med våt snø på. Ugh. Ræva sommer i år, følte det var litt tidlig å møte på selve arvefienden også.

Kroppen fungerte ganske bra, og jeg ble fort varm der jeg gikk og tuslet. Det var ganske mange av oss – ca. 500 skulle gå fra Juvasshytta – så det ble til tider litt køtendenser. Likevel lite å klage over. Denne første tredjedelen skulle ta 45. minutter til en time, og vi bommet vel ikke så mye på den. Avsluttet over en steinrøys som også markerte overgangen til isbre. Her ble det teknisk hvil med en kvikklunch og litt nøtter mens vi ventet på at guidene skulle legge ut tau til brevandringen. Dette tok ganske lang tid, og jeg rakk å bli god og kald igjen. Det sluddet litt, og isbreen lå stor og kald og gliste mot oss.

Omsider kom vi igang igjen. Den midterste tredjedelen av turen var bare kos – å gå over breen gikk som en lek. Varmen kom fort tilbake, og det eneste man måtte passe på var å gå sånn nogenlunde i sporene til han foran, samt å holde riktig avstand. Her funka det helt fint å tusle i koma og samle mentale og fysiske krefter til den siste tredjedelen – stigningen opp til toppen.

Nå begynte det å bli vær. Snøen var kanskje ikke tett, men den var der. Det var kaldt, og det var vind. Tåka var også tett. Alt dette var egentlig greit, sammenlignet med det som sto igjen – bratt oppoverbakke bestående av ganske store steiner. En oppoverbakke så bratt at man ikke ser så mange av dem der man vanligvis ferdes. Vi gikk over noen knauser som tidvis var ganske rett oppover. Her ble det dessverre til at vi sto en del i kø igjen, og rakk å bli gode og kalde. Men vi kom stadig noen cm. nærmere toppen. Etterhvert var det bare oppover, og det begynte å bli ganske tett med snø, både i lufta og på bakken. Marsjeringen oppover begynte også å merkes på en annen måte – lufta ble tynnere, og musklene som skrek etter oksygen brukte lengre tid på å hente seg inn for hver pust.

Jeg så ikke særlig mye mer enn noen meter foran meg pga. tåke og snø, men etterhvert fikk jeg helt noia av å gå i kø, og brøt ut og gikk bokstavelig talt mine egne veier, med Jørn rett bak. Jeg trampet oppover i nok tempo til å få puls, og gikk forbi masse folk som tilsynelatende var i enda dårligere form enn meg. Artig at de finnes. Jeg hørte jubel i det fjerne. Må ha vært en gruppe som har kommet til toppen. Kan umulig være langt unna nå! 10 meter senere passerte jeg de jublende og så toppen av Norge.

Det sies å være fantastisk utsikt fra Galdhøpiggen på en klar dag. Det kan godt være. På det beste så vi noen hundre meter langs fjellsiden. Jaja, ingen tid til å fortvile over naturens kjipe personlighet. Dårlig tid, må ha mat, nuh! Matpakke pluss moms ble inntatt, men jeg gadd ikke bruke tid på termos og te. Hadde det ikke vært så lang kø til kiosken på toppen (“Norges høyeste priser”) hadde jeg kanskje kjøpt noe der, men det var ikke tid til denslags. Jeg var ganske god og våt av svette innerst, og alle erfarne fjellfolk jeg hadde lyttet til hadde sagt det var en god ide og skifte. Så der, noen meter unna landets høyeste fjelltopp, tok jeg frem min kvapsete kropp i noen sekunder mens jeg skiftet til en ny, fersk og tørr ulltrøye. Ny lue, nye votter. Ull er min venn. Ah, så utrolig digg å være tørr og varm – det kom fort når jakke og klær var tilbake på igjen.

Vi var ikke på toppen i mange minutter før vi måtte bevege oss litt nedover for å delta i neste prosjekt. Det skulle lages en Atea-logo med mennesker som pixels. Alle hadde fått delt ut en plast-poncho i en viss farge. Ettersom vi var hvit fyllmasse mellom bokstavene, hadde vi skippet formasjonstreningen kvelden før. Vi fant ut at vi skulle stå på toppen av den ovale logoen og klamret oss fast der. Dessverre var det så mye vind, tåke, snø og drit at helikopteret som skulle filme oss ikke kom seg nærme nok. Uansett fikk vi oppleve hvordan det var å være keiserpingvin i “March of the Penguins”, der vi sto i 20 minutter i piskende vind og fokuserte på å ikke dø.

Uten videre seremoni begynte turen ned til verden igjen. Jeg innbiller meg at jeg ikke var den eneste som var drit lei og ville tilbake til sivilisasjonen. Vi lå litt foran den første bølgen av folk som styrtet utfor fjellkanten, og gikk i et brukbart tempo nedover. Her gikk neste store fjellsannhet opp for meg – selv om det er lettere å gå nedoverbakke enn oppover, er det ikke “gratis” å gå nedover heller. Jeg har et kne som ikke er helt samarbeidsvillig etter mange års systematisk misbruk i militæret og på fotballbanen, og det knirket stygt et par ganger når det måtte balansere på en våt, isete stein mens hele kroppsvekten min kom deisende etter. Det ble litt køtendenser etterhvert her også, men tross alt gikk det veldig greit. Sliten av balansering, lei av stein – jeg håpet brevandringen var like behagelig i revers som den var opp.

Vi kastet oss på første ledige taulag (tror ingen brydde seg nevneverdig om å komme sammen med samme gruppe som de gikk opp med) og kom oss ned til breen. Der trampet vi avgårde i høy marsjfart, og passerte fort et annet taulag på vei over breen. Vi kjørte hardt tempo, det ble varmt og godt, og det var vanvittig deilig med relativt jevnt og mykt underlag under føttene. Vi tok etterhvert igjen et annet taulag også – de hadde startet lenge før oss, men de var sjanseløse mot vår effektive trav. Hadde dette vært Alive, hadde vi nok vært nødt til å slakte å spise dem, da de ikke hadde livets rett. Vi, derimot, var en mager og sulten drapsmaskin. Vi kom oss til slutten av isen, gikk i sirkler litt for å samle opp tauet, og var fri til å gå ned den siste biten som vi ville.

Jeg må innrømme at jeg på dette punktet var så drit lei alt som het stein, tyngdekraft, knær, føtter, ankler, støvler, fjell og daler at jeg bare marsjerte på for å bli ferdig med det. Mens Jørn kom i prat med en av gurkeguidene, spratt jeg fra stein til stein i et litt for høyt tempo. Joda, jeg hadde selvfølgelig hørt det – det er på denne delen av turen som flest blir skadet. Man tror man er nede, selv om det er langt igjen. Man er sliten, lei, og blir lett litt uforsiktig. Og jeg tenkte på de tingene, men kroppen lystret ikke. “Ta sjansen”, så hjernen. Den ville ned. Legger og ankler begynte å få nok juling, så hvert steg fikk alarmsignalene til å gå av. Nok nå. Må hvile, må slutte å være i en natur som gjør det så krystallklart at den ikke ønsker meg der.
Det var en brukbar flokk av oss som tilsynelatende hadde omtrent samme tanker som meg. Vi var blandt de første som kom ned mot plassen hvor bussene sto, og jeg fulgte på når vi i den siste bakken tok den litt kjappere isveien nedover, istedenfor å gå litt rundt på stein. Brått sto jeg blandt bussene og var ferdig. Fremme. Fantastisk herlig at den vonde, lange turen var historie. Jeg overlevde, og det skulle feires med triumferende pissing. Jeg gikk litt ut i terrenget og beriket naturen, ga av meg selv. Jeg kunne hoppet på den første bussen som kjørte avgårde, men bestemte meg for å vente på Jørn, som fortsatt holdt sammen med guiden og tok den litt lengre veien rundt. Når de kom frem, forklarte han hvorfor – isveien vi hadde tatt var ikke spesielt solid, og med litt uflaks kunne vi lett ha falt millioner av meter gjennom isen til en nesten sikker død. Haha, der fikk de den, det skulle de ha fortalt oss før. Vi er tross alt byfolk på tur. Gøy på landet osv.

Vi fikk vrengt oss ut av våre respektive seler, og satt oss på bussen. Vi var begge tilfredse med at våre forventninger var innfridd – Jørn hadde hatt en fantastisk tur, jeg var sliten av bedritent vær, fysisk anstrengelse og lite imponerende natur. Vi raidet lageret i sekken for digg og nøt bussturen tilbake til Lom.
Ettersom vi var tidlig tilbake, hadde vi en stor fordel – dusjkøene var ikke etablert enda. Antallet dusjer i forhold til antallet mennesker var ikke oppmuntrende, så etter å ha fått en pølse i kroppen ved ankomst, kastet vi fra oss ting, rev til oss en fersk underbukse og tilbehør, og spratt opp der dusjbodene sto på rekke. Etter noen minutter venting ble det min tur, og kun lurende leggkramper holdt meg fra å løpe inn. Det var ikke som dusjen hjemme, så man kunne velge – enten varmt vann, eller trykk. Ikke begge samtidig. Same shit, jeg gikk for varmt vann og nøt de 2-3 minuttene jeg hadde til rådighet til fulle. Fikk vasket skrotten og gnidd litt på såre muskler. Et kort øyeblikk med lykke, så var det ut igjen så nestemann fikk prøve. Jeg fikk på meg boxer’n og vi gikk ned til lavvoen for å skifte. Smertene var i aller høyeste grad til stede. Kneet mitt hadde fått mye juling på vei ned, og det var vanvittig vondt å prøve å komme inn og ut av klær. Jeg måtte dra det ut av buksene før dusjen, og da kjentes det ut som hele driten skulle falle av.

Når vi hadde fått på oss nye filler var det egentlig bare å komme seg opp i messeområdet og gjøre seg klar til å prate med kunder. Vi var klare med øl, og ølen var klar for oss. Det var selvfølgelig god stemning, da de aller fleste hadde kommet seg til toppen og ned igjen. De fleste tok gladelig imot en herlig, kald og sprudlende Aass pils (bare i tilfelle dette oppfattes som reklame – en diger FUCK YOU til norske lover på dette området) og pratet litt produkt med oss. En del av dem kjente vi godt, og noen av dem vi kun har snakket med via telefon kom for å hilse på. Veldig hyggelig, og forhåpentligvis litt nyttig også. Ølen fungerte godt etter anstrengelsen, og jeg innbiller meg at de fleste var rimelig kostnadseffektive i drift den kvelden. Vi liker å tro at vi bidro til mer enn bare litt buzz hos deltagerne.

Tiden kom for mer sceneshow, og vi satte oss for å spise på et langbord sammen med flere av de andre leverandørene. Selv om mange av oss driver med helt forskjellige ting, og noen er direkte konkurrenter, er det en god tone og stemningen var upåklagelig. Høvdingen for Atea tok etterhvert scenen og var sprudlene happy – dette hadde definitivt vært en suksess til tross for problemene med bilder på toppen. Vi hørte at tre personer var igjen på toppen enda (dette var ca. kl. 20:30 om kvelden), men at de ville bli bragt ned i trygghet snart – noen slitne knær og denslags, ikke noe mer dramatisk enn det. En annen hadde møtt en stein litt for hardt med ansiktet sitt. Sånt må man regne med når så mange mennesker gjør ting de ikke kan.
Snart tok en mann fra Guiness scenen og annonserte at vi hadde satt verdensrekord i antall mennesker som har kravlet seg opp på toppen av ett og samme digre fjell. 972 stykker kom til toppen, visstnok. Cool. Guiness-diplomer på gang senere. Moro. Følelsen var god, og selv om jeg fortsatt ikke var positiv til den type utflukter som dagen ble brukt på, er det en viss tilfredsstillelse i det å komme seg på toppen. Kan ikke nekte for det.

Etterhvert som vi drakk messeområdet tomt var det tid for å gå på pub. For meg, derimot, nærmet dagen seg slutten. Klokka begynte å nærme seg midnatt, og vi hadde blitt enige om at jeg skulle kjøre hjem på søndagen – ihvertfall første etappe. Da var det greit å stoppe etter 7-8 halvlitere med øl – er tross alt verken vant til drikking eller klatring. Kombinasjonen var sikkert ikke noe bedre.

Inne i lavvoen luktet det skikkelig fest, og jeg vil understreke at med min dårlige luktesans, skal det litt til før jeg merker noe som helst. Jeg ble møtt av en symfoni av kroppslukt, akkompagnert av et snorkekor med en kraft som fikk den harde bakken til å dirre. Jeje, fuck that, jeg er sliten og småfull, jeg sover uansett. Det kostet 2-3 kramper å komme seg inn i soveposen, og jeg slet for å finne en god stilling på det smale liggeunderlaget, men søvnen kom snart og tok meg.

Jeg våknet en stund senere av at jeg måtte pisse. Hvem ville ha gjettet det? Jørn var tydeligvis på plass ved siden av meg, da han snorket i duett med en eller annen som lå litt bortenfor oss. Det hele var underlig musikalsk. Jørn tok seg av grunntemaet, de dype tonene, mens han andre eksperimenterte med temaet og sprudlet som en leken bekk. Hadde jeg hatt batteri på mobilen skulle jeg ha tatt det opp. Men det hadde jeg ikke – det jeg hadde var en full blære, og fem minutter til friheten. På tide med aksjon.

Jeg var fortsatt noget påvirket av alkohol der jeg danset mot utgangen på lavvoen. Det er mulig jeg sparket til noen, ikke vet jeg. Ut kom jeg, og dasskøen var der, om enn ikke lenger enn at jeg kunne holde meg. Den gikk fort unna. Folk satt fortsatt ute og skravlet og drakk. God stemning. Når jeg hadde gjort mitt fornødne, gikk jeg ut av dassen igjen, og det første jeg så var en zombie som kom mot meg. En kar i underbuksa, blendet av flomlyset på toppen av WC-greia, holdt seg for øynene og snublet i pallen som var brukt som provisorisk trapp. Godt å se at det er folk som har det mye, mye verre enn meg. Ikke det at jeg hadde det fælt, altså. Jeg liker bare å se uskyldige lide. Neida. Joda. Vi får se.

Inngangsprisen til soveposen er redusert til én krampe, og jeg innbiller at jeg ser litt ut som en reke der jeg vrir meg rundt for å prøve å komme i en stilling der jeg får strukket lårmuskelen til å slutte å drite seg ut. Jeg sovner, kanskje. Det føles bare som om jeg ligger på betong og stirrer i taket.

Etterhvert våkner jeg igjen. Det er bråk. Bare en stakkar som har gått på trynet like ved. Fortsatt mørkt, fortsatt natt. Det er vanskelig å retningsbestemme lyd inne i soveposen, så jeg stikker trynet ut. Det virker som om noen har trynet like ved Jørn, og nå prater usammenhengende mens han småler. Brått ser Jørn ut til å våkne, han reiser seg halvveis opp og går ut drithardt; “FAEN, HVORFOR I HELVETE DRIVER DU Å SNAKKER MED MEG A!?!?”. Den besøkende ler, reiser seg og snubler videre, og Jørn forsvinner inn i koma igjen. Jeg har nevnt situasjonen senere, og han kan ikke huske at det har skjedd.

Jeg legger meg nedpå for å liksomsove litt til, men bakken er nådeløs, og hvis jeg sover, er det ikke bra. En sliten kropp vrir og vender på seg for å bli komfortabel. Helvete som dette suger. Klokka blir etterhvert 0630, og de som skal til Stavanger og Haugesund blir bedt om å komme seg opp for å rekke avmarsj. De finner ut at den beste måten å stå opp på er ved å bråke mest mulig, så det blir ikke noe mer søvn. Jørn foreslår at vi står opp og drar. Jeg er lett å overtale. Bilen hans er en million ganger mer komfortabel enn dette helvetes underlaget. Vi pakker sammen og overser lett frokosten i messeområdet. Vi er road warriors. Vi lever av det ferden gir oss. Pølse på bensinstasjon og denslags. Bilen var heldigvis såpass god å sitte i at den klarte å dempe det faktum at jeg hadde vondt OVERALT til en viss grad.

Det å komme hjem var vanvittig deilig. Jeg fikk meg en skikkelig dusj og kost meg litt med Siv og Heidi. Skittent tøy med skummel lukt ble lagt til vask. Pizza ble etterhvert ordnet. Den ble fortært i sofaen. Jeg var tilbake i mitt rette element.

Noen dager senere var Jørn hos Atea på en greie, og der møtte han en av de andre leverandørene som vi har en del kontakt med, og som vi hang med oppe i Lom. Han fortalte at de også skulle hjem tidlig på søndagen, så han hadde vært fornuftig og gått fra puben kl. 0030 for å få litt søvn og hvile. I åpningen til lavvoen møtte han dog en flaske whiskey som lurte på om han ville bli med ut på plenen, så da fikk han først lagt seg – skikkelig dritings – kl. 0330. Noen hadde nok en dårligere søndag enn oss.

Til alle dere som mener jeg er negativ til naturopplevelser bare for å være tøff, eller fordi jeg ikke har forsøkt det, eller fordi jeg er en dass; Jeg kan betrygge dere med at jeg fortsatt er negativ. Og det kommer jeg til å fortsette å være, selv om det finnes landskap som er bedre live enn på bilder. Dere skal få lov til å være ute i fjell og mark, i skogen, i elva så mye dere vil for meg. Jeg er i sofaen og passer på TVen.

Sommer-bøkene

Siden august var en så ræva sommermåned, utsatte jeg avslutningen av sommeren til å inkludere september. I hvert fall sånn bokmessig. Som nevnt i omtalen av Kindle tidligere, liker jeg å lese, men det går mest i fagbøker. Kjempespennende. For de som psykoanalyserer meg gjennom å lese denne bloggen – noe som vel etter hvert gjelder dere begge – kan det dog kanskje være interessant å se hva annet jeg leser på. Eller ikke, men som alltid, jeg skriver om det likevel. Akkurat som med fotball på TV – det er mye bedre om du ser på noe annet enn at du syter til meg om det.

Denne sommeren har jeg ikke hatt et minutt ferie (pga. pappapermisjon, også kjent som ferie), så det har gått litt saktere enn vanlig. Men noe har jeg fått pløyet meg gjennom.

Our Dumb World

The Onion, Hachette Group, 2007

Jeg har fulgt med på The Onion mer eller mindre fast i over 10 år, og når jeg fant denne boka i en butikk her i Norge måtte jeg bare ha den. Det er intet mindre enn et atlas, og som de skryter av på forsiden – ”Nå med 30% mer Asia” – her er det mye bra info å hente ut. Alle land blir hengt ut og gjort narr av, spesielt USA selvfølgelig. For Norges del handler det om vikinger og vår brutale historie. Om Henrik Ibsen skriver de: The country’s most celebrated literary figure, Ibsen exposed the disquieting reality behind the facades of Norwegian life in his plays “A Doll’s House”, “Hedda Gabler” and “Why The Hell Aren’t We Stabbing Anybody Anymore?”

En bok man kanskje ikke sitter og leser fra perm til perm, men for meg var det i hvert fall en morsom opplevelse. 8 av 10 skalla feitinger!

A Practical Guide to Racism

C. H. Dalton, Gotham Books, 2007

Kjapt unnagjort med kun 195 sider – som tittelen sier, en praktisk guide til rasisme. Her får du alt du trenger – fakta om rasene, stereotyper, historikk. Kort sagt – alt man trenger for å bli en mer effektiv rasist. Selv om humoren for det meste er ganske mild, er det noen veldig bra øyeblikk i løpet av boka. Dritt blir slengt i alle retninger, og blir man støtt av dette mener jeg at man er altfor hårsår og sannsynligvis på jakt etter noe å syte for. Anbefales med 7 av 10 skalla feitinger!

Awkward Situations for Men

Danny Wallace, Ebury Digital, 2010

Denne boka hadde æren av å bli den første jeg kjøpte og leste på min Kindle. Jeg har tidligere lest ”Join Me” av samme forfatter, og den var morsom, så jeg tok sjansen på å e-debutere med denne. Boka handler om en rekke pinlige, klønete og vonde situasjoner som Danny kommer opp i, og som vi nok alle kan relatere til. Dette er en studie i uventede reaksjonsmønstre som går fra det veldig morsomme til det relativt familievennlige. Noen ganger heier man med ham, andre ganger har man lyst til å grave seg ned sammen med ham. Boka er delt inn i korte kapitler som handler om de forskjellige situasjonene, og man blir fort vant til triks og fortellerform. Likevel blir det minst et lite fnis ut av hvert kapittel. Verdt tiden, 6 av 10 skalla feitinger.

Star Wars – Darth Bane: Dynasty of Evil

Drew Karpyshyn, Del Rey Books, 2009

Jada, jeg er en nerd. Og dette er definitivt i ”Guilty pleasure”-territoriet. Men jeg liker onde jævler som svinger lyssabelen og hogger ned alt og alle. Hvis du har sett de nye Star Wars-filmene, vet du at Sith’ene (de onde) alltid er to – en mester, og en lærling. En som skal ha makta, og en som skal hige etter den. Historien viser at dersom de blir flere enn dette, blir det uenighet og splittelse og de onde blir svakere som helhet. Darth Bane var han som fant på denne regelen, og dette er den tredje boka i serien om hvordan han gikk fra grim gruvearbeider til Dark Lord of the Sith. Mye lyssabel og the force og hei og hå. Ufattelig lettlest – dette er ikke noe man bruker mange timene på. Jeg synes de to foregående var bedre, men vi får nå en form for avslutning her. Som flere av filmene blir man ikke nødvendigvis revet med i historien så mye som om man føler at man sitter med en oppsummering av det som har skjedd. Likevel, har man lest de to første, bør denne også være med. Det er ting her som taler for flere oppfølgere, men kanskje greit å stoppe før dette blir Star Wars-bøkenes Saw. 6 av 10 skalla feitinger!

Flowers for Algernon

Daniel Keyes, Harcourt, 1966

Dette er visst en sånn bok som ”alle” har lest. Ikke jeg, før nå. Den er i dagboksform (skrevet som ”progress reports” av hovedpersonen) og dokumenterer en del av livet til Charlie Gordon. Charlie er en tilbakestående voksen mann med en enkel jobb som ikke forstår så veldig mye av det som skjer. Grunnen til at han skriver rapportene, er at han er valgt ut til et vitenskapelig eksperiment som skal gjøre ham smartere. Samme eksperiment er tidligere utført på musa Algernon fra tittelen. Til å begynne med skriver han som et barn og er fryktelig enkel, og etter hvert som det ser ut til at eksperimentet kan virke, følger vi utviklingen til både Charlie og Algernon. Her er det mye budskap og samfunnskritikk, og boka har blitt omtalt som hjerteskjærende når den beskriver hvordan Charlie brått forstår hvordan han har blitt latterliggjort og vært uønsket i hele sitt liv. Selv er jeg en sucker etter hjerteskjærende historier, men denne dro det ikke helt i land for meg. Visst er det noen øyeblikk hvor man føler med karakterene for det som skjer, men når boka til slutt var ferdig, kjente jeg at det var helt greit. En klassiker som smartere mennesker enn meg forstår og liker bedre enn en tilbakestående bloggskribent, 6 av 10 skalla feitinger.

F U, Penguin

Matthew Gasteier, Villard books, 2009

Denne boka startet som en blogg hvor forfatteren kjeftet på søte (og ikke fullt så søte dyr). Jeg digger konseptet, og skulle virkelig ønske jeg digget boka også. Det gjør jeg ikke. Joda, noen festlige øyeblikk er det, men mye av humoren er platt, og det skinner igjennom all kjeftbruken at forfatteren er en bløting. Det skal dog sies at det kom et og annet skratt her, men boka levde altså på ingen måte opp til potensialet. 5 av 10 skalla feitinger.

Ut på tur – alltid skremt

Nordmenn er et usannsynlig irriterende folk. Joda, som alltid, individer er ålreite, saueflokker er plagsomme. Men mer selvgode rasstapper enn oss skal man lete lenge etter. Jeg har klaget på dette flere ganger før, men jeg blir tilsynelatende aldri lei. Sånn blir det når man går rundt med en urokkelig holdning om at man er bedre fordi man er norsk.

Dette er skrevet i løpet av og etter en reise med jobben. Ikke store greiene, jeg og en kollega skal være i Stockholm i to dager for å besøke en leverandør. Burde være enkelt og friksjonsfritt, men sånn blir det selvfølgelig aldri.

De første irritasjonene kommer i sikkerhetskontrollen. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg er verdens mest rutinerte reisende, men jeg flyr nok litt mer enn snittet, og prøver dermed å legge opp et løp som gjør at det blir minst mulig grunn til forsinkelse. Dessverre er det ikke alle som har de samme prioritetene som meg. Der jeg prioriterer å gjøre ting så enkle som mulig for meg selv for å komme kjapt gjennom sikkerhetskontrollen, legger andre tilsynelatende vekt på å være mest mulig i veien for alle andre. Mens jeg tar ut PCen og legger den i en plastgreie, pakker andre den på bunnen av en koffert som er alt for stor til å være håndbagasje uansett. Mens jeg tar av meg beltet uansett fordi det piper såpass ofte, nekter andre å ta det av seg NÅR DE AKKURAT HAR GÅTT IGJENNOM OG DET HAR PEPET. “Øh, nei, er ikke noen vits det da, det pleier aldri å pipe på det”. Hallo! Begynn å diskutere! For DET kommer til å funke! Og ta gjerne med det en full flaske vann igjennom også. Når de sier “Hei! Den kan du ikke ta med!”, så kan du jo tross alt bare argumentere for din sak med at “Jamen det er jo bare vann”! AHA! DET hadde de ikke tenkt på! Sannsynligvis hadde de ikke TENKT på at det finnes vann engang! Argh, regler er regler, og er det noen det er MENINGSLØST å diskutere med, er det folk som jobber i sikkerhetssjekken på flyplasser. Anser jeg meg selv som et bedre menneske enn dem? Nei. Men det er ingen tvil om at jeg blir imponert hvis jeg klarer å irritere dem like mye som de irriterer meg.

Frustrasjonene tar selvfølgelig ikke slutt når man er ferdig med metalldetektorer og anale glorifiserte senter-vakter. Du har ikke skammet deg over å være norsk før du har sett nordmenn i fri utfoldelse i taxfree-butikken. Det er noe… DESPERAT over det. Frykten for å ikke få tak i nok billig sprit, røyk, snus og ansiktskrem. Du ser at en del mennesker her LEVER for dette øyeblikket. Og selv dette er de som regel for inkompetente til å gjennomføre med noe som skal kunne kalles stil. Her står de i køen, lasset til randen med alt mulig rart som de kan spare en tier på, og blir SJOKKERT over ting som at de må betale, og at de må vise frem boarding pass. Shit, lommeboka er jo det ENESTE som ligger under laptopen i kjempekofferten de tror er håndbagasje. Her er et lite hint til deg: Hvis kofferten din er så stor at du trenger hjelp med alt annet enn å stå og stirre på den, ER DEN FOR FUCKINGS STOR TIL Å VÆRE HÅNDBAGASJE! Og når man ser i øynene på folk at de kunne ha ofret ungene sine for en flaske billig akevitt, er det på tide med kurs og sertifikat for å få lov til å forlate landet. Sorry, du er for dårlig, vi kan ikke ha sånne nordmenn i utlandet. Prøv igjen når du har lært deg å være menneske.

Selv skulle jeg ikke ha noe på utgående taxfree denne gangen, mens Jørn som jeg reiste med skulle ha noe småtteri. Han havnet i en kø bak en familie som sannsynligvis måtte samarbeide for å finne ut hvordan de skulle åpne en dør. Det var et mirakel at de klarte å stå oppreist. De representerte alt det som er skrevet over og mere til. Og det var ikke bare jeg som ble irritert av dem. Om det ikke var lynsjestemning, akkurat, så var det flere som kunne tenke seg å diskvalifisere dem fra å fly. En annen Norsk Vinner kom i køen ved siden av Jørn. Han måtte levere tilbake taxfree-varene sine, da han ble nektet ombord på flyet sitt ettersom han var for full. En onsdag morgen kl. 08:45. Sannsynligheten for at du som gjorde det leser denne bloggen er vel like stor som at du innser at du er en SKAM for deg selv, din familie, ditt firma, din by og ditt land, og hver eneste person som noensinne har vært så uheldig å møte deg ville ha ristet på hodet og tenkt “Nei nei nei, er det MULIG!?” om de hadde visst om det.

Selve flyturen gikk på et blunk – sånn er det bare når man har den irriterende egenskapen å sovne umiddelbart når man setter seg i et flysete. Den har jeg. Irriterende for de jeg reiser sammen med også, bortsett fra i dette tilfellet, da Jørn har akkurat den samme evnen. Jeg våknet av at vi tok bakken.

Selve kurset var ålreit og nyttig, og onsdag kveld var vi på svensk julebord. Det ble mye sild, men de hadde en del annet også, så alle ble mette. Svensk juleøl var ok (ikke fantastisk, men ikke grusomt heller), og kveldens høydepunkt var vel ansiktet til Jørn når en 150 kg tung svensk-pakistaner ville ha Baileys til kaffen etterpå. Sånt gjør man bare ikke. ;)

En stor fordel er det når man flyr fra Stockholm (Arlanda) og Helsinki – de har skikkelig digge burgere på flyplassen. Selv om det ikke ble noe fyllekalas var det helt behagelig å kose i seg litt fett før man utsatte seg selv for nye prøvelser. Alt som var galt her var det selvfølgelig ikke nordmenn som sto bak, men vi var godt representert her også.

Det begynte i køen inn til sikkerhetssjekken. Jørn og jeg havnet i én kø som gikk til to sikkerhetspunkter, og altså da delte seg sånn at man gikk til høyre eller venstre, avhengig av hvor det var færrest folk. Akkurat i det vi hadde kommet frem og valgt å gå til venstre, kom det et par som startet sin egen kø til høyre – de snek altså foran hun bak meg og alle andre i den 20-30 meter lange køen. Hun bak meg ble forbanna og sa “Du kan ikke gå foran!” og gikk foran dem igjen. Resten av køen slang stygge meldinger til dem, og gubben satt frem et fårete halvsmil som ikke lignet noe som helst. “Jepp, jeg er en arrogant drittsekk som hverken forstår eller bryr meg om hvordan en kø virker, men siden jeg er så mye viktigere, får dere bare finne dere i det” var det han sa med det ansiktsuttrykket. De snakket ikke, så jeg vet ikke hvor de var fra, men det hadde vel ikke vært noe sjokk om de var norske.

Etterhvert ble det tid for boarding. Jørn og jeg sto klare (av grunner som blir klare i neste irritasjon) når de skulle begynne boardingen, og rett før vi skulle gå inn, kom det et gammelt skrell med gulrot-farget hår og stilte seg rett foran meg. “Ja, ok” sa jeg høyt, men hun hadde tydeligvis ikke noe å skamme seg for. Hun skulle jo inn på flyet. Kø? Nei. Bare masse andre mennesker som står her. Ingen av dem skal på flyet, bare jeg. Jeg håpet på en sjanse til å tråkke på foten hennes eller noe, men hun forsvant og det ble dessverre ikke noe av.

Så til en av de tingene som virkelig irriterer meg når jeg skal ut og fly. Dette gjelder selvfølgelig heller ikke bare nordmenn, men vi er DRIT dårlige på det vi også.

Et par minutter før boardingen starter, sier dama som holder på bak pulten følgende over høyttaleranlegget, på svensk og engelsk. “God dag, bla bla, vi starter snart boarding. Kan reisende som skal sitte på rad 15 til 33 vennligst boarde først, så tar vi resten etterpå”.

Legg merke til de små nyansene her. Hun sier rad 15 til 33. Dette er avansert kvantefysikk. Det er ikke noe et normalt menneske skal forholde seg til. Jørn og jeg sto som nevnt overfor klare fordi vi skulle sitte på rad 22. Jeg sa høyt til Jørn “Hvor mange av de som står rundt oss nå skjønte rett og slett ikke det som ble sagt nå, tror du?” – for erfaringsmessig er ikke det få.

Jeg skal forklare en ting. Når noen sier “15 til 33”, hva tror DU de mener? Kanskje det betyr at de som skal sitte på ALLE rader, fra 15 til 33, skal inn først? Eller er det alle BORTSETT fra 15 til 33? Når de sier “FRA 15 TIL 33”, betyr det egentlig fra og med 16, til og med 32, eller er det implisitt inklusive ytterpunktene på skalaen?

Siden dette er så jævlig umulig å forholde seg til for folk som åpenbart er oppegående nok til å klare å transportere kroppen sin til en flyplass, skal jeg her komme med et par eksempler.

Hvis du sitter på rad 1, er du IKKE “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 8, er du IKKE “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 14, er du IKKE “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 22, ER du “fra 15 til 33”.

Hvis du sitter på rad 33, ER du “fra 15 til 33”.

Var det så FRYKTELIG vanskelig? Jørn og jeg gikk ganske tidlig ombord, men av de ca. 10 som var foran oss, var det MINST 8 som skulle sitte på rader før 15. Nordmenn utgjorde de fleste av dem. HVOR FORPULT JÆVLA DUM ER DU EGENTLIG DA!? Ok, du synes kanskje det er en teit måte å gjøre det på. Men for alt du veit så KAN det jo hende at SAS har fylt fly med folk en og annen gang før, eller!? Og det KAN jo hende de vet at det går litt kjappere i en trang midtgang hvis man får inn de som skal være BAKERST FØRST!? Jeg klarer ikke å komme frem til noe annet enn at IDIOTENE som gjør dette må inneha minst én av følgende egenskaper, sannsynligvis begge;

ARROGANSE – av typen “Jeg er viktigere” eller “Det gjelder ikke MEG” eller “Hæ? Finnes det andre mennesker i verden?”

DUMHET – av typen “Uh, er rad 8 mellom 15 og 33"?” eller “Hæ? Følge med på det de sier? Hvorfor det?” eller “HA HA! Jeg kom inn først! Nå kommer jeg først frem!”

Det manglet selvfølgelig ikke på kommentarer fra meg (og litt fra Jørn) når vi gikk forbi disse vinnerne på vei bakover i flyet. Jeg så en i øynene når jeg sa “Ah, det er disse som ikke forstår hvordan tall virker”. Det tomme blikket jeg fikk tilbake sier meg at det nok er mer dumhet enn arroganse, men at de fleste balanserer mellom disse to.

Siste av de større irritasjonene kom når vi skulle en tur i kiosken på vei til Flytoget. Jeg skulle ha VG (hvor en kompis dukket opp over to sider og snakket om avanserte ting) og “one for the road”, og bak meg i køen sto Jørn og skulle ha noe småtteri. Etterhvert som jeg nærmet meg kassen, kom det et gammelt skinn av en dame inn fra vingen som tilsynelatende også var hevet over behovet for å stå i kø. “Kø, sier du? Nei, ikke jeg, jeg skal bare kjøpe noe, skjønner du”.. Hun prøvde seg først litt på å gå foran meg, og når det ikke gikk, forsøkte hun å snike seg inn foran Jørn. Han lot ikke det skje, så da prøvde hun å stå parallelt med ham…! Ettersom hun fikk lite gjennomslag for sin ræva oppførsel måtte hun finne seg i å komme bak, men når jeg snudde meg og så på i det Jørn betalte, sto hun praktisk talt oppå ham – det var som avanserte fysiske teorier som handler om at to solide objekter kan okkupere samme rom til samme tid. Vi fikk slengt noen gloser om skrellet før vi gikk (som hun absolutt burde ta til seg), men hele turen forteller meg egentlig én ting.

Nordmenn som skal ut av landet burde sertifiseres. Gå et kurs. Få diplom. Bevis at du klarer å oppføre deg som folk utenfor landets grenser. Einar Gerhardsen roterer i sin grav når vi stolte nordmenn en gang i blandt stiger ned fra våre bedre liv for å la de stakkars andre få kose seg i gløden fra våre overlegne vesen. Gi nordmenn en prøve når de bestiller flybillett. Den skal ikke være lett. Og klarer de ikke 100% på den må de ta intensivkurs i å oppføre seg i offentlighet. De som ikke gjennomfører med glans må være hjemme og vaske dassene.

Dette var den snille utgaven av dette blogginnlegget. Jeg vurderte å skrive en mer brutal, men også mer realistisk utgave. Da hadde jeg vel blitt landsforvist som upatriotisk.

Avslutningsvis blir dette blogginnlegget dedikert til onde Anja og Christian som har blitt foreldre – litt for tidlig, men læll! Gratulerer, håper lille David ikke blir noen typisk nordmann! ;)

Godt nytt år!

Litt forsinket i gang med bloggingen i år – der røk det nesten-forsettet.. Neida, skal prøve å skrive litt jevnere, stadig mye på hjertet..

Jula var veldig ålreit – Siv og jeg debuterte som verter, og det gikk helt ålreit. Måtte nødgrille ribba litt for å få svoren skikkelig sprø, og bortsett fra at det nesten førte til mordbrann, ble resultatet bra. Alle sa ihvertfall det. Vet ikke om de mente det, men jeg spiste meg ihvertfall såpass mett at jeg sov dårlig natt til første juledag.

De neste dagene gikk kjapt, får vi tredje juledag fløy opp til trøndelag (både sør og nord) for turbobesøk i supertempo. Det var familieselskaper og vennebesøk, stort sett lagt opp til ett om dagen og ett om kvelden. Vi hadde ikke bil så skyss-løypene ble lagt opp fortløpende og det er vel et under at det gikk så bra som det gjorde. Veldig hyggelig var det, og vi var konstant såpass mette at bare det å tenke på mat gjorde fysisk vondt.

Jeg la merke til en ting – i alle selskaper på hele trøndelagsturnéen var det to ord som ble nevnt i HVERT selskap, hus eller sted vi var - “Spekulere” og “Farrang”. Det var stort sett dyr og barn som ble omtalt som spekulerende, mens farrang (trøndersk omgangssyke av høyeste kvalitet) var noe de fleste vi møtte på hadde vært utsatt for i nær fortid. Uansett litt spesielt at ALLE nevnte disse to ordene. Jeg gjorde Siv oppmerksom på det halvveis, og det ble en kilde til mye bra fnis etterhvert som det dukket opp i den ene sammenhengen etter den andre.

Vi tok med oss trønderbakteriene hjem og blandet dem med seriøs østlandskulde (jepp, jeg går alltid i t-skjorte, men –10 er for kaldt), så Siv har vært ganske syk noen dager, mens jeg har vært heldig og sluppet unna.

Sånn, det var en kjapp oppsummering – skal som sagt prøve å skrive mer, har mye vondt å komme med så heng på!

Ut på tur – alltid bloggmateriale

(Alle involverte blir utelukkende omtalt ved fornavn for å beskytte de skyldige)

(EDIT: Skal fikse bildelayouten en gang jeg gidder. Ble litt funky)

Det første som ble klart når jeg kom tilbake fra ferie, var at jeg måtte ta en tur nordover for å installere et callcenter. Kunden jeg var hos tidligere i år skulle ha utført noen endringer, og så skulle vi ut til en mer avsidesliggende plass for å installere et nytt system. Omstendighetene tilsa at systemet måtte være oppe og gå innen 27/8, noe som i praksis innebærer at jeg måtte reise oppover søndag 24/8, og så hjem igjen kvelden tirsdag 26/8. Litt ekstra omstendigheter innebar en grillfest på tunet hvor vi har flyttet inn lørdag 23/8, som betød moderate mengder alkohol og et småtungt hode som kjente effektene av trykk-kabin relativt godt dagen derpå.

Planen var å besøke firmaet i Sandnessjøen på søndag, gjøre litt jobb der, så ligge over på hotellet til dagen etter, etterfulgt av ferjetur til Vega kommune (første norske kommune som er oppkalt etter software) som ligger ute i havgapet. Her skulle vi holde på til båten gikk tilbake på tirsdag, etterfulgt av min exit tilbake til sivilisasjonen. Firmaet jeg skulle besøke består utelukkende av veldig hyggelige folk, så det var ingen grunn til å være negativ her; Mest spenning var knyttet til om varene vi sendte oppover onsdag i forrige uke faktisk ville komme frem i tide.

Litt utpå ettermiddagen kjørte Siv meg til flytoget, og i motsetning til forrige gang gikk turen veldig smooth. På Gardermoen så jeg Øyvind Alsaker på vei inn i et fly til Bergen – bitterheten over at jeg ikke skulle få se kampen mellom brann og Rosenborg ble noe mildere av at han skulle kommentere den. Turen til Trondheim gikk med meg i koma, og vi fløy ikke innom Brønnøysund på vei oppover. Værgudene og Widerøe-piloten så ingen grunn til å utfordre hverandre heller, så dette gikk veldig greit. Jeg var mer eller mindre i koma hele veien – herlig! Været i nord var kjempeflott, skyfritt og sol, og vinden var til og med litt varm. Jeg ble hentet på flyplassen av Thomas som er adm. dir for firmaet, og han kom med litt ekstra detaljer om hva de ønsket at jeg skulle gjøre. Nyttig siden dette ble planlagt mens jeg var på ferie. Når vi kom frem til Sandnessjøen møtte jeg bl.a. Raymond som er ny IKT-mann siden siste jeg var oppom, og Birgit. Birgit fortjener eget avsnitt.

Vi kjenner Birgit fra en annen kunde av oss, hvor hun jobbet tidligere. Når hun så byttet jobb, anbefalte hun oss for sin nye arbeidsgiver. I tillegg til at dette sier noe om hvor fantastiske vi i Euroline er, sier det litt om hva slags forhold vi har til noen av kundene våre. Birgit er i aller høyeste grad en ekte nordlending; Hun kan være grovere i kjeften enn de fleste sjømenn, og står ikke tilbake for å komme med antydninger som hadde fått pornofilmskuespillere til å rødme. Et råskinn av en dame som sier ting rett frem og ikke er redd for noe. Går man ut med henne kan man fort havne på narkofylla, hun spytter ikke i glasset og mishandler fysisk folk som gir seg tidlig (meg, ja) med iver og entusiasme. En glimrende representant for nordnorske damer i 40-50 årene. :)

Vi satte igang med jobb umiddelbart, og sto på fra ca. kl. 20 til 23 – ikke direkte avskrekkende, men mer enn jeg vanligvis jobber søndag kveld. Kombinert med det litt tunge huet var jeg sliten nok når jeg sjekket inn på hotellet – alle steder man kunne skaffe mat var stengt, så søvn var det eneste alternativet, vel og merke etter at jeg hadde tatt opp forbrukslån for å få meg en pose potetgull (porsjonspakke av en størrelse som må være beregnet på midd) fra minibaren. Sov godt og sto opp kl. 7, klar til ny dag. Været så ut til å bli bra på mandagen også, blå himmel og knapt en sky i sikte. Det blåste ikke mer enn at det kun knaste litt i vinduene, så alt var bra.

Det viste seg at ferga vi skulle videre med ikke skulle gå før kl. 18, så det ble intens jobbing på Sandnessjøen-avdelingen frem til det. Jeg fikk gjort mesteparten av det jeg skulle, og kjørte en del opplæring av Raymond, som også viste seg å være en knakende trivelig type. Som nordlendinger flest (med noen markante unntak), altså.

Når kvelden nærmet seg 18 tok vi med oss bagasje og utstyr (papptallerkner og dyner) ned på kaia. For dere som tror at vi i IT-bransjen bare spiser kaviar og driter små diamanter, så kan jeg opplyse om at vi også tar ferjer til avsidesliggende strøk og overnatter på steder som ville overraske. Mer om det følger.

Båtturen hadde sikkert vært en opplevelse om det ikke hadde vært for at jeg satt med trynet i en bok hele tiden. En av kommunene vi passerte på veien, består visstnok av over 2000 store og små øyer (over 6000 hvis man teller med skjær). Suger å være han som er ansatt for å feie der. Senere fikk jeg høre at de for en del år tilbake hadde valgt å bygge den lokale skolen på en øy der det ikke bodde mennesker i det hele tatt – så måtte alle ro like langt og ingen kunne klage på at andre hadde det bedre enn dem.

Når vi kom til Vega, ble vi plukket opp av Bjørnar, som skal jobbe med det nye systemet. Han kjørte oss fra fergekaia til andre siden av øya der kontoret lå – rett ved siden av en fergekai. Turen over øya gikk veldig fint, været viste seg fra sin aller beste side, og jeg fikk et inntrykk av det fanatikerne refererer til når de snakker om vakker nordnorsk natur. Fantastisk skjærgård blandet med majestetiske fjell, avløst av grønne stepper og begynnende høstfarger. Flotte landskaper seilet forbi bilvinduet, og når to fjordinghester plutselig løp lekende og fritt ved siden av bilen ute på en grønn eng var det hakket før jeg fikk tårer i øynene og hørte Grieg-musikk i hodet mitt mens nasjonalromantikken svellet opp i meg. Ihvertfall helt til jeg la merke til at den ene fjordingen var en feit faen som sikkert har spist alt for mye hestesjokoladepudding. Derfra og inn sleit jeg med å holde latteren unna – mer skal det ikke til.

Vel fremme på riktig side av øya ble vi først transportert til leiligheten hvor vi skulle ligge over. Her kjørte Birgit løpet mens møbler ble flyttet inn og ting ble satt i stand. Det viste seg å være et lite problem med støpselet til komfyren, så vi tok med oss mat og kjørte til kontoret. Der inspiserte vi fasilitetene – en ganske stor bygning som bl.a. inneholdt en nedlagt radiostasjon. Det var omtrent som å gå rundt på et brett av Quake, og jeg forventet når som helst å bli angrepet av et monster, gjerne en Shambler.

For å holde hjernene på track, kokte vi noen grillpølser (ikke bli sinna, Jørn) og skylte de ned med litt juice. Utenfor vinduet holdt en sinnsykt optimistisk edderkopp seg fast i spindelvevet sitt – kanskje ikke helt på nett, siden vinden var for sterk til å holde seg der særlig lenge. Etter herremåltidet var det back to work med å få ting klart til systemet forhåpentligvis kom med posten dagen etterpå.

Det viste seg å være en del utfordringer her – bl.a. manglet en del av nettverksutstyret som vi hadde blitt fortalt skulle være tilstede. Birgit ringte til han som hadde kablet, og jeg måtte diskutere en del detaljer med ham – det viste seg at dette var ordføreren (!) i kommunen – snakk om hands-on lederskap og detaljinvolvering. Vi fikk noen svar og begynte å plyndre radiostasjonen for brukbare ting – heldigvis (tilfeldigvis?) sto det en del brukbart nettverksutstyr der, og vi fant til og med en ADSL-linje som ingen visste eksisterte. Internet-tilgang gjør alltid alt mye enklere. Likevel manglet vi det meste av det vi trengte. En telefonsamtale til Birgit senere, så ramlet det en kar innom kl. 23 med lokal kunnskap om hvor vi kunne stjele enda mer. Det var nesten så man fikk tro på menneskeheten igjen.

Før det ble for sent kom også Birgit innom med noen snitter til oss. Raymond utbryter da på noe som viser seg å være kjærlig nordlandsk - “Du er jo så omtænksom at det nesten er for jævlig”! Vi satt pris på dem og fortsatt med kobling og moro – til klokka ble to om natta, og vi ble enige om at det å bære tunge PCer og koble i kabler hadde mistet litt av apellen. Vi forsvant dermed ut i natten for å komme oss tilbake til leiligheten. Det var lettere sagt enn gjort, da de ikke har skrudd på gatelysene på Vega og det var usannsynlig mørkt ute. Stjernene så vi klart, men månen var bare en liten flis og vi så bokstavelig talt ikke veien vi gikk på – av og til klarte vi så vidt å skimte havet, sånn at vi slapp å gå uti det. Vi kom oss frem og ble enige om å gå i koma for å være klare til dagen etter.

Rommet mitt var et ganske lite kott med en køyeseng. Det var to meter fra dassen, hvor cisterna var ødelagt, så faenskapet gurglet unna ti liter vann i minuttet. I tillegg sloss to vannlekasjer om å dominere gulvet på badet. Bråket fra dassen forsøkte jeg å blokke ut ved å lukke igjen døra til soverommet, men den var for stor til karmen – men jeg var trøtt nok og det var ikke noe problem å sovne til lyden av rennende vann.

Det var heller ikke noe problem å våkne til lyden av rennende vann litt under fem timer senere, selv om jeg bevilget meg 15 små minutter med snoozing. Så var det tid for dusj og å mekke litt frokost, før vi tuslet bort til kontoret igjen for å fortsette. Vi skulle tilbake til fastlandet med en ferje som skulle gå kl. 15:30, så tiden begynte plutselig å bli en faktor; Selv om alle var i familie med en eller annen som jobbet i postverket på øya, var det ingen som visste hvor pakkene jeg ventet på var – uten dem fikk jeg ikke gjort stort, og situasjonen gikk fra å være kjedelig til å bli halvspent.

Heldigvis kom telefonen fra den lokale sheriffen om at servere og utstyr hadde kommet frem litt før kl. 11. Raymond, Bjørnar og jeg hoppet i bilen for å hente dem, og Bjørnar pekte ut et sted på veien som visstnok hadde kriminelt gode hamburgere som vi bare MÅTTE prøve – litt seinere. Pakkene gikk foran. Vi fikk lastet inn i bilen så godt det gikk, med kun få kubikkcm til overs, og Raymond så ut som en overlevende etter et ras. Så var det Rune-time.

Jeg har ikke husk eller energi til å ramse opp alt som gikk på trynet, men her snakker vi om motgang i Armageddon-klassen. Ting manglet, var koblet feil, hadde ikke kontakt og falt fra hverandre fortere enn jeg klarte å sette dem sammen. Med to timer igjen før ferja skulle gå, kom jeg heldigvis i the zone – alt gikk fra klønete virkelighet til nydelig koreografert, grasiøs ballett. Jeg gjorde tre ting på en gang, i riktig rekkefølge, det som var umulig ble til en vanesak, jeg var udødelig, hadde roen, full kontroll. Perfeksjon. Med ti minutter igjen til deadline, var vi klare for røyktesten. Det virket ikke. Jeg bannet som en nordlending, men det var bare utad. Inne i meg bannet jeg som hundre nordlendinger, hatet brant som tusen glødende stjerner i det jeg så for meg et ekstra døgn i jordens rumpe. Akkurat i det jeg skulle til å skjære hodet av alle innen rekkevidde, kom Birgit med gladnyheten om at vi kunne ta ferja fra den lokale kaia til en annen plass og kjøre derfra tilbake til Sandnessjøen, og fortsatt være der i tide til flyet mitt. Hat ble til fokus og jeg forsøkte å finne ut hvorfor vi ikke klarte å ringe ut med den GSM-baserte sentralen. Det viste seg fort å være fordi noen hadde bestemt at serverrommet skulle være i den delen av bygningen som sto rett under et berg, hvor det var fantastisk dårlig dekning. Musikken fra MacGyver begynte å spille i det jeg avanserte til et høyere eksistensnivå og jobbet enda bedre enn før. Som Neo i The Matrix kunne jeg bøye reglene for selve universet og få døde ting til å adlyde meg – enten det eller så begynte jeg å bli litt trøtt. Etterhvert kom Birgit med jegergryte (laget med kjøttdeig istedenfor viltkjøtt, men veldig godt), så vi slapp å prøve den lokale superburgeren også.

Uansett, ting begynte å virke og vi rakk ferja. Det var Raymond, Birgit og moren til Birgit som ble med ut i havgapet. På turen tilbake fortalte Birgit at hun noen uker tidligere hadde vært på tur med 10-20 venner, venners venner og tilfeldige folk hun ikke kjente. En av dem var en vestlending (som Birgit ikke kjente), en stutt kar som var 1.50 både høy og brei, og som bare satt og drakk og holdt kjeft til følgende dialog fant sted litt utpå kvelden:

Vestlending: Birgit, du har bodlemus.

Birgit: Ka faen e det du si’!? Du har faen meg boillekuk!

Poenget med historien? Jeg vet ikke. Jeg synes bare den var verdt å få med. Jeg lo ihvertfall.

Resten av veien var det bare å ta på rutina – jeg kom meg til flyplassen, til Trondheim, og til Gardermoen, og gikk som en zombie inn på flytoget. På Asker stasjon satt jenta mi og halvsov i bilen, og vi var hjemme rett før midtnatt. Nok en tur var over, og jeg fikk et par timer søvn før det var jobb igjen.

Jeg innså akkurat at jeg burde fokusere på å ha en viss mening med det jeg legger ut på bloggen. Men det får bli neste gang.

Alicante 2008

Midt i innflyttingen fant vi ut at det hadde vært litt digg med en skikkelig ferie også – skoleferien gikk mot slutten, og jeg hadde akkurat startet på mine 3 uker, så vi dumpet innom restplass.no og fant en ganske rimelig tur til Alicante i Spania. Da var det bare å pakke badebukse og solkrem og komme seg avgårde.

Siden vi hadde med litt bagasje, synes vi det var greit å ta bilen til Gardermoen. Etter anbefalning fra Jørn prøvde vi oss på VIP-parkering som møtte opp for å hente bilen når vi dro, og sto klare med den når vi kom tilbake en uke senere – for 580 kroner synes jeg det var et helt glimrende tilbud. Fornøyd!

Selvfølgelig kan ikke jeg dra noe sted uten at noe går litt på skrå. Flyet vårt til Spania gikk ca. kl. 7 om morgenen, så vi ble enige om at Siv skulle sove litt kvelden før vi dro, mens jeg bare skulle være våken og heller sove på flyet – så risikerte vi ikke at vi “glemte” å stå opp og gikk glipp av hele greia. Og skal man være oppe over et døgn er det greit å holde seg i aktivitet, så jeg satte igang. En av tingene jeg bestemte meg for å gjøre var å barbere huet slik at den blåhvite skallen min skulle få litt sol. Selv om man er ekstremt korthåra (skalla i praksis) kommer ikke sola så godt til når de små hårene står i veien, så de måtte gå. Litt trøtt svingte jeg høvelen med iver og glede, frem til blodspruten sto og jeg innså at jeg hadde skjært av meg bakhuet. Slik kjentes det ihvertfall ut – det var bare en flik som var ca. 2cm bred og 0.5cm høy som gikk, men det blødde nok for et vesentlig større område. Jeg kunne ikke slutte med barberingen her – da ville jeg jo se ut som en kreftpasient med hårflekker her og der – så med hendene fulle av blod og kjeften full av banneord fortsatte jeg til det var nogenlunde tomt. Veien gikk så inn i dusjen – en tur til syden-sola gjør meg lett rød som en hummer uten at jeg trenger å være full av blod på forhånd. Når vannstrålen traff hullet i bakhodet måtte jeg kjempe for å holde tilbake et voksent brøl – alle nervene i verden hogg til, og det svei noe desperat. Ouchie! For å stoppe blødningen når jeg kom ut av dusjen, festet jeg et tørk med dasspapir bak der, og det gjorde susen så lenge.

Når jeg så vekket Siv, så hun ganske sjokkert ut når jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, men etterhvert som hun kom til hektene, klarte hun å hive på meg et plaster. Så var stresset igang, og det var bare å kaste seg med på gjespe-ekspressen til Gardermoen.

Som kollega Jørn blir også jeg irritert over hvor tilbakestående en del mennesker blir så fort de befinner seg på en flyplass. Det gikk forsåvidt relativt rolig for seg denne gangen, men man må lure av og til; For noen mennesker tror jeg selve turen bare er et biprodukt av det at de får slippe inn på tax-free – det er deres himmel, eller nirvana om du vil. Og de går gjerne over lik for å få tak i det de skal ha, selv om det står en hel hylle med varer der så det er mer enn nok til alle. Folk som kommer til sikkerhetskontrollen med et jævla Boeing 787 piercet i leppa og ikke skjønner hvorfor det piper. Og så har man selvfølgelig de menneskene som ikke forstår hvordan en kø virker. “Hehe, så snålt, der står det mange mennesker på rad, så dumt av dem” tenker de mens de går rett frem til skranken. FUCK YOU! Heldigvis blir de som regel sendt bakerst med hodet hengende i skam, og hvis jeg får øyekontakt med dem, benytter jeg alltid anledningen til å se på dem og flire litt og si “Haha! DU er dum du! Skjønte du ikke DET engang!?” med øynene mine. Dette er en utrolig kul måte å fyre opp folk på, og de tør ikke angripe deg, for de vet at alle andre i køen også hater dem og ville ha hjulpet deg med å banke skiten ut av dem.

Vel inne på flyet setter jeg meg ned ved nødutgangen (de fleste sydenturister er såpass primitive at de ikke har forstått at det går an å sjekke inn på nettet kvelden før man skal reise) og sovner nesten umiddelbart, så 3 1/2 time går ganske smooth. Vel fremme i varmen går alt ganske greit, vi får tak i bagasjen, tar ut litt penger og setter oss i en taxi. Turen går gjennom og forbi selve Alicante sentrum, så vi havner litt på utkanten – ca. 10 minutter med trikk fra sentrum, men rett nedenfor trikkestasjonen er det en kjempedigg strand så vi er happy.

Hotell Albahia skulle være vårt hjem den neste uka, og det var helt ålreit – ikke noe superfancy, men heller ingenting å klage på, kanskje bortsett fra mangel på kjøleskap og at aircondition på rommet var ganske svak. Vi fant også ganske kjapt et supermarked rett oppe i gata hvor to asiater holdt fortet stort sett hele døgnet, mens ungene deres lekte i trafikken like ved. Der fikk vi tak i livsnødvendigheter som ukloret vann, verdens beste is, after sun-krem og masse annet.

Første dagen gikk vi bort for å stekes på stranda i et par timer – kun armert med et par håndklær, badebukse og min fantastisk bleikfeite kropp gikk det overraskende bra. Jeg ble lettere rosa, men ifølge rapportene luktet det ikke svinekotelett når jeg lå og solte meg, så det var bra. Jeg hadde da også på streng kommando fra El Hefe smurt meg inn etter alle kunstens regler, samt byttet ut plasteret i bakhodet med to vanlige, slik at det så ut som et kors. Sikkert ingen som trodde jeg var en hooligan. Det var usannsynlig deilig å ligge og duppe i vannet, og det var litt bølger og stas som bidro til at livet var perfekt. Fikk litt salt og sand i nese og munn også. Herlig!

Middagen på hotellrestauranten ventet jeg vel ikke så mye av, og en lattermild Siv erklærte at det nok var en Pizza Originale jeg endte opp med. Det kan umulig ha vært langt fra sannheten heller, og den var skikkelig godt stekt, så tennene fikk noe å bryne seg på. Ølen var ihvertfall kald, så helt håpløst var det ikke.

For å komme litt inn i rytmen, la vi oss til normal tid og sov greit nok i en ganske hard seng. Vi “spratt” så opp for å rekke hotellfrokosten – som var helt ålreit – og løp tilbake til stranda.

Her tok det selvfølgelig helt av – så fort man kommer til varmere strøk blir jeg til en fisk, og hiver meg uti vannet. Jeg duppet lenge av gangen, og når jeg kom tilbake, smurte jeg meg inn og la meg til tørk. Rinse and repeat. En meget deilig dag. Kvelden ble selvfølgelig noe helt annet.

Jeg er sannsynligvis i den gruppa av jordens befolkning som utgjør de 5%’ene med mest sensitiv (ubrukelig) hud – sammen med bl.a. albinoene og de fleste fra Island. Det skal ingenting til for at jeg blir solbrent, og solkrem styrke 20 er som å prøve å beskytte seg mot en atombombe med en drue. Det svei – å hei som det svei. Jeg skal selvfølgelig ikke påstå at min smerte var noe verre enn noen andre sin, bare at jeg kommer dit raskere når jeg er i sola. Vi visste det ikke på dette tidspunktet, men jeg hadde dratt på meg en ny 2. grads forbrenning med små blemmer og greier på skuldrene. Dette stoppet oss ikke fra å ta en tur til byen på kvelden, og vi fikk spist en brutal entrecote på 650G (litt bein, men dog), så måtte jeg feige ut – å ha en t-skjorte hengende på skuldrene gjorde meg til en hvinende pyse.

Tilbake på hotellrommet sovnet Siv etterhvert, mens jeg fylte badekaret med kaldtvann og hoppet oppi for å kjøle ned. Jeg er jo ingen smågutt, så det var ganske mye flesk som skulle stappes oppi for at vannet skulle komme til skuldrene. Dette førte til at hele kroppen bortsett fra beina lå i kaldt vann, og jeg fikk skikkelig badetiss. Godt ikke Siv var våken. Jeg lå der så lenge jeg orket – ca. tre kvarter – før jeg krabbet ut og smørte inn med aftersun med aloe vera og det som verre var. Dette svei selvfølgelig også, og det gikk en lang stund før jeg klarte å finne en stilling i senga hvor jeg klarte å sove uten å skrike.

Dagen etter var skuldrene mine farget som en rasende mann med dårlig lungekapasitet som spiller tuba i en badstu, så vi bestemte oss for å utforske byen litt og droppe stranda. Det skal sies at det var rein pinsel å få på seg t-skjorte igjen, men det gikk på et vis. Til frokost var det en franskmann som svinset rundt i bare litt-for-kort skjorte og en speedo der alt sto rett ut. Han pekte og koste seg mens alle andre løp rundt for å ikke komme borti ekkelheten. Jeg vet ikke helt hva sånne folk tenker - “Sacre bleu! Jeg har en ganske stor tiss, den kan jeg vise frem til barnefamiliene som spiser frokost!” – men franskmenn er menneskehetens katter, de er sære og til tider umulige å forstå seg på. Turen gikk så videre til byen på trikkesystemet, som var like gjennomtenkt som alt spanjolene foretar seg; Det var umulig å kjøpe billett på vår lokale stasjon (La Isleta), og meningen var å kjøpe dette ombord på toget. Problemet var bare at kun 1/6 av togene som kom hadde automater ombord, og i sentrum var det fysisk umulig å komme ut av stasjonen uten billett, med mindre man er en ninja, noe jeg ikke er (og hadde jeg vært det, hadde jeg ikke fortalt det til deg!). Vår løsning på dette problemet ble da (også for resten av turen) å hoppe av én stasjon før målet, kjøpe billett der, og vente i 5-12 minutter på neste tog.

Vel fremme i byen fant vi et apotek som solgte konsentrert Aloe Vera i grønn gelé-form, noe jeg gledet meg til å komme hjem og prøve. Ellers gikk vi rundt og stampet og så på verden i all for høy temperatur, og spanjakkene tar jo selvfølgelig siesta på de unødvendigste tider, samt selger kun frimerker på siesta-elskende tobakk-butikker, så vi virret rundt ganske lenge.

Når vi kom tilbake tok Siv seg en dukkert i den lokale bukta mens jeg smurte inn kroppen min med Aloe Vera, i håp om at jeg skulle bli grønn nok til at minst én spanjol skulle tro jeg var Hulk, eller ihvertfall Hulks slappe, utrente fetter Ulk. Det funket dårlig, men huden “drakk” Aloe Vera så det sang, og i det jeg var ferdig med å smøre meg inn, var den tørr og klar for mer. Jeg innbiller meg at dette hjalp en del, smertene ble ihvertfall mindre etterhvert.

Dagen etter var jeg redusert til parasollvakt på stranda. Siv badet, solte seg og koste seg, mens jeg satt med t-skjorte på i skyggen og leste. Og hvis du noensinne har lurt på hva slags folk som sitter fullt påkledd på stranda, i skyggen, og leser tunge bøker om programmering, kjære leser, så kan jeg opplyse om at det er meg!

Uka gikk med meg som strandvakt om dagen, og oss på tur til byen om kvelden for å spise og glane. Vi havnet som oftest i nærheten av én spesiell gate for å få tak i mat, og dette var ganske populært også blandt de andre turistene. Derfor tiltrakk det seg dessverre også en del gatemusikanter. Som et kynisk rasshøl synes jo jeg tigging i alle former skulle straffes med giftsprøyte, men når trekkspill-tryne satt igang for alvor, hadde jeg nøyd meg med en taser gun (kan jeg få en sånn til jul?).

Vi skulle hjem igjen på lørdag, og fredag begynte faktisk de verste blemmene å bli borte – en lett forbrenning denne gangen. Etter en dusj begynte derimot flassingen – nok DNA her til å klone en hel Rune-hær – men jeg bestemte meg likevel for å ta på badebuksa og være med på stranda. Det gikk veldig bra, jeg fikk meg noen dukkerter og ble bare lettere solbrent på et par nye steder. Derimot ble jeg litt for ivrig på flass-plukkingen, så de røde sinna-skuldrene flerret opp og beit meg hver gang jeg prøvde å røre på armene.

Fredag kveld var vi i byen for å spise som vanlig, men vi bestemte oss for å prøve noe annet enn italiensk, som hadde blitt en gjennomgangs-greie på turen (mye pizza!). Vi endte derfor opp på en plass som hadde litt av hvert av lokale ting. Jeg ville ikke ha renneræv på flyet hjem, så jeg safet med indrefilét, mens Siv i panikk og under press fra kelneren gikk for geit – på en annen restaurant kunne man bestille “Boneless Kid (goat)”, her var det mer bein enn geit, og selv om jeg ikke smakte, skjønner jeg at det ikke var særlig godt. På vei hjem stoppet vi derfor innom en italiensk greie så Siv fikk seg en pizzabit til “dessert”. :)

Så var det bare å dra tilbake for å legge seg og være klar til hjemreise. Det gikk ganske udramatisk, selv om vi mistet hørselen i taxien på vei til flyplassen da sjåføren hadde et OL-ritt i sykkel på altfor høyt på radioen (det endte med spansk gull). Jeg sov bare halve flyturen, leste resten, mens Siv forsøkte å bestille mat fra en flyvertinne som svarte ved å legge ut om sin medisinske historie som tilsa at hun hadde god hørsel – kanskje da ironisk at det ikke var det Siv spurte om, og at hun endte opp med å gjøre flere feil med bestillingen.

Vel fremme på Gardermoen i overskyet og 15 grader var det bare å unngå å bli trampet ihjel av syden-turister på vei mot taxfree’en, før vi måtte vente på bagasjen ved belte 8 sammen med flyet fra København, som tydeligvis hadde vært fylt til randen med alt de klarte å oppdrive av indere. De eier om mulig enda mindre køkultur enn sør-europeere, så her sto ALLE med TO bagasjevogner helt inntil båndet så det var klin umulig å slippe til og få tak i bagasjen. Grrrr! Er det SÅ vanskelig å stå bak den røde streken? I tillegg eier tydeligvis ikke disse folkene skam når det gjelder bagasjemengde. Det var flere som hadde 7-8 STORE kofferter, sikkert fylt med sjuke, radioaktive fargemidler til laknene de hadde på seg.

Vel ute derfra sto VIP-Parkering klare med bilen, så det var bare å kjøre ut i den grønne vinteren og komme seg hjem til huset vårt.

Til tross for all sytingen og fokuset på det negative, hadde vi en flott tur, og vi koste oss skikkelig begge to. Skal ikke se bort ifra at vi tar en ferietur til en gang i fremtiden!

Ut på tur, alltid .. eh .. retur?

Kjapp tur ned til Aalborg i Danmark og opp igjen i dag. Eller - kjapp og kjapp - måtte stå opp kl. 0400 i natt for å rekke flyet. Må innrømme at kombinasjonen av FlyToget fra Asker og innsjekking på nett før avreise (tok det i går kveld) gjør livet noe lettere. Man lærer seg etterhvert å bli litt minimalist på sånne turer også - kun det aller mest nødvendige får være med. Det gjør det lettere å bære, raskere gjennom sikkerhetssjekken, og er til mindre irritasjon for andre passasjerer.

Og andre passasjerer kommer man ikke utenom uansett. På denne typen fly - mandag morgen kl. 0705 til København - kommer man ikke unna at de fleste er business-typer. Som meg sitter de der i skjorte og forsøker å få i seg flyfrokosten innenfor sin allokerte verden på 200 kubikkcentimeter uten å søle utover hele seg. I motsetning til meg leser de aviser og får med seg hva som har skjedd i verden. Jeg bare sitter i koma og prøver å holde munnen igjen. Det blir litt som et lite samfunn på et fly, eller en stor familie. En stor familie som spiser frokost sammen og helst vil ha minst mulig med hverandre å gjøre. Dama som sitter ved siden av meg er forsåvidt relativt pen der hun sitter og sover, men baklyset fra vinduet understreker hvor mye hår hun har i trynet. Det er forsåvidt greit det, sånn er det vel med de fleste, det synes bare vanligvis ikke så godt.

En av fordelene ved å sjekke inn på forhånd, er at jeg får midtgang på alle fire flyturene, samt nødutgang på tre av dem. Ettersom jeg er litt større (både i høyde og bredde) enn et gjennomsnittsmenneske, er det veldig ålreit med en mulighet for å strekke litt på bena. Dessuten gir det meg en stor fordel når den mest aggressive delen av ritualet setter igang - landing og rullebane-taxi blir etterfulgt av at setebeltelyset skrus av - plutselig er det hver mann for seg selv, dog eat dog, og folk går over lik for å komme først ut av flyet. Det de mindre rutinerte ikke er klar over, er selvfølgelig det at man i det øyeblikket man IKKE sitter i midtgangen, er bitchen til alle rundt deg. Du skal ikke noen steder før de er borte! Ha! Det er også mange som synder mot den uskrevne (men universiellt observerte) regelen om at man lar de på raden foran gå ut før man selv presser seg frem. Her ser vi da den positive delen av min størrelse - å presse seg frem forbi meg i en trang flygang koster mer enn det smaker. Og jeg kjemper innbitt. Han som sitter i det andre midtgangsetet på samme rad som deg, er din verste fiende. Han (eller hun) må knuses. De går ut av setet likt som deg, vanskelig å få en fordel der. Trikset ligger i forberedelsene. Hvis man enten har alt man skal ha med seg klart i det setebeltelyset slukkes, eller har det liggende lett tilgjengelig i bagasjehyllen over seg, er det en smal sak å vri et bein ut i midtgangen slik at man teknisk sett er foran. Og det er alt som skal til. Uansett hvor ivrig han måtte være, har man først beinet foran ham, er kampen over - han vet bare ikke at han har tapt enda. Gradvis sklir man inn foran ham ved hjelp av friksjonsfri rotasjon, før det til slutt er ugjenkallelig over og han innser at han vil gå ut som nr. 2 fra denne raden.

Hva vinner man så på dette?

Kanskje 3 sekunder på vei ut av flyet. Det viktige er selvfølgelig ikke tiden man vinner, men det å vinne i seg selv. Og mens man drikker seierens søte nektar, vet man at trynet som kommer tuslende bak deg har fått en dårlig start på dagen. "Jeg har tapt", tenker han. Selvtilliten har fått en trøkk. Hvorfor er det så viktig for meg å slå ham? Det er ikke det. Men det er viktig for ham. Han prøver seg. Det koster.

Det er stort sett ganske vanlige mennesker som sitter på disse flyene, sånn utseendemessig. Ganske mange er bleikfeite sånn som meg, noen har fremgangshjelm (korrekt hår), mens andre er skalla. En som sitter tre rader foran meg har noen sinnsyke øyenbryn, de går minst fire cm ut og opp fra skallen hans. Det er befriende få Gillette-typer her. Noen suits er det jo, men de har helt vanlige haker og lever fint med det.

Møtet går forsåvidt helt greit. Jeg skal bare være rådgiver for et firma som jobber med de samme tingene som oss i Danmark. Et spennende prosjekt, og jeg tror løsningen jeg kommer opp med vil være bra for kunden. Når det er sagt, blir jeg under min egen presentasjon klar over hvor nasal og monoton min egen stemme er. Ikke det at jeg ikke vet dette fra før, det er bare slitsomt å høre på det. Men det går vel greit. Vi slapp de helt store språkproblemene også.

Neste på timeplanen var et par timer med venting på Aalborg flyplass. Får ikke lov til å gå gjennom sikkerhetssjekken før en halvtime før boarding, og utenfor er det fint lite å finne på. Jeg kjøper meg et dansk Illustrert Vitenskap og en is, og setter meg ned og leser i halvkoma. Tiden går i teorien, i praksis ser jeg ikke mye til det.

Når jeg endelig kommer meg inn på flyet til København, sovner jeg umiddelbart. Herlig evne å ha.

Under dagens siste flytur er jeg derimot mer våken. Sitter og koser meg med Aftenposten, mens de to digre, danske hooligansene jeg sitter ved siden av tar god plass. Jaja, jeg har midtgang, jeg henger litt utenfor. Fikk kjøpt meg noen bøker på Kastrup også - de pleier å ha bra utvalg i den kiosken som er like ved B-gatene.

Går rett ut av flyet og inn på FlyToget - klarer heldigvis å presse meg gjennom stimen med TaxFree-ville nordmenn uten stor dramatikk. Får programmert litt på toget også. Hurra for 2008! Ved å skru av wifi og kjøre HPen i strømsparingsmodus holder batteriet i praksis nesten i 4 timer. Det er nok til å glede en gammel nerd. Litt mer RAM nå..

Hvis jeg skal klage på noe som helst, så er det det trådløse nettverket ombord på FlyToget. Denne PCen har vært ekstremt snill når det gjelder å koble seg til utstyr og nett av ymse kvalitet, men her er det ikke snakk om. Jeg har glimrende signalstyrke hele veien også. Kanskje i 2009..?

Hvorfor skriver jeg forresten alt dette? Jeg vet ikke, ihvertfall ikke fordi jeg tror at noen gidder å lese det. Alle bloggere er vel til en viss grad selvopptatte og PR-kåte, og ønsker at folk skal synes de forteller om interessante ting, men alt jeg i praksis kan håpe på er en billig latter ut av de max. 3-4 som leser dette, hvorav én er min egen mor. Hei hei til deg, forresten.

Jaja, da var turen slutt, på tide å gjøre noe helt annet! Et langt døgn er omsider over, på tide å sove litt før jobben venter igjen!

Ut på tur, stadig overrasket

Jeg er nok ikke i de jobbreisendes øverste divisjon - det blir med rundt to flyturer i måneden i jobbsammenheng, sånn i snitt. Det finnes de som reiser vesentlig mer, og de som reiser vesentlig mindre. I dag (dagen jeg skriver dette, 13/5-08) har jeg nådd en milepæl som jeg ser for meg at mange går et helt liv uten å oppleve.

Den første kofferten som kom på samlebåndet ved baggasjeutleveringen, var min.

Dette er enda større enn første gang jeg var førstemann til å gå av flyet (bokstavelig talt førstemann ut etter at de åpnet døra, ble litt sånn "We come in peace!" når jeg fikk øyekontakt med dørknekten på andre siden), første gang jeg ble oppgradert til første klasse på et amerikansk innenriksfly (flyvertinnene gikk fra å se på deg som et skadedyr til å oppføre seg om det var like før de skulle til å ha sex med deg, hele tiden), og første gang de mistet bagasjen min.

På den andre siden var det litt kult første gang jeg ble stoppet for ekstra nøye sikkerhetssjekk fordi jeg ser ut som en boms/nazist/terrorist. Nå skjer det ca. annenhver gang jeg flyr, så mye av luften er sluppet ut av DEN ballongen.

Hvis vi tar med at jeg har vært i tredjegradsforhør i fylla (Israel), fornærmet en sikkerhetsvakt pga. en t-skjorte (Gardermoen), vært etterlatt på et lagerrom i underbuksa uten pass og mobiltelefon (Israel igjen) føler jeg at jeg kan si jeg har vært med på de vanligste greiene på en flyplass.

Forresten så spiste jeg en seriøst digg burger som besto av 50% bjørn og 50% reinsdyr her. Ville, ville burger. Anbefales hvis noen skulle stoppe innom Paul's Bistro i hotell Sello, Espoo.

CeBIT 2008

En av verdens største messer innenfor min bransje er CEBIT-messa som holdes hvert år i Hannover. Mye har skjedd opp gjennom årene - møter, fyll, mat og mye moro. Historiene er like mange som de er varierte, og det er ikke lite latter som stemmer herfra.

Dette er ikke en av de historiene - dette er bare et "reisebrev" om du vil, en liten logg på hva som skjer. I år er vi (kollega og sjef Jørn, samt tildels eieren min, Brian) her fra tirsdag 4/3 til og med fredag 7/3. Jørn er kanonforkjøla, jeg er meg selv, og i skrivende stund (tirsdag kveld) er Brian missing in action. Over til oppsummeringene dag for dag..

TIRSDAG

Jørn og jeg drar innom jobben på morrakvisten, og rekker en drøy time der før vi skal avgårde. Etter noen tårevåte farvel med våre tapre kollegaer, hiver vi oss i bilen og kjører til Asker. Så fort vi kommer frem til perrongen for Flytoget, ser vi Brian komme luskende på den andre siden. Han har vært syk i litt over en uke og skal gå på pencilin - men han er stor Tyskland-fan og vil nok ikke gå glipp av denne turen!

Turen til Gardermoen går uten dramatikk, og vel fremme forsvinner Brian inn i en heis. Jørn og jeg sjekker inn og går gjennom sikkerhetssjekk, jeg kjøper en bok jeg har sett etter en stund, og vi får oss en liten pizzabit. Forkjølede Jørn har også lyst på en Jäger, men det er for tidlig på dagen - de serverer ikke sånt før kl. 13. Vi ser ikke noe mer til Brian før vi boarder, men han skal ta et annet fly (til Hamburg, og så en tur innom Kiel før han kommer til oss i Hannover), så det er forsåvidt ikke så rart.

Jeg leser så vidt ett kapittel av boka før jeg går i koma - jeg sover som et barn når jeg flyr (kanskje bra jeg ikke er pilot). I Danmark (mellomlanding på Kastrup) rekker vi en voksen øl - 0.75l, men det skulle bare mangle, det er jo (så vidt) ettermiddag. Jørn får seg endelig jägeren sin. Kjempekø for å gå ombord på flyet da noe datagreier har brutt sammen. Vi kommer oss inn til slutt, og jeg blir sittende og lese hele turen. Vel fremme tar vi ut litt € og tar drosje til Frau Kiesewetter - privat innlosjering er stort sett det eneste som er tilgjengelig i Hannover når det er messetid.

Vi er fysne og bestemmer oss for å dra ut og få oss litt mat - jeg ringer Brian for å si fra om dette, så han ikke skal lure på hvor vi er blitt av når han kommer frem. Brian kan fortelle at han hadde booket flybillett til feil dato, han skulle egentlig ha flydd i morgen, så de booket ham om til Billund (!), hvor han nå satt og ventet på et tog som skulle over grensa til Tyskland. Sånne ting skjer selvfølgelig bare med Brian.

Jørn og jeg havner på Maredo, en sør-amerikansk-inspirert restaurantkjede med mye digg. Vi er ulvesultne, så mens Jørn spiser en miksa tallerken med alle skogens dyr, hiver jeg i meg en bra dose med både biff og spareribs. Selv om vi også spiste forrett, kjenner begge at det nok blir en pølse på vei hjem. Vi flytter oss litt rundt, tar en øl på Bavarium og litt mer på en irsk pub vi alltid havner på, og så er Jørn så tett og full av haibønner og jeg så slapp at vi bare blir enige om å dra hjem. Må bare ha en pølse først. Og en pizzabit. Og en kjempekanin laget av sjokolade. Du vet, sånn i tilfelle jeg får lavt blodsukker.

Ingen vet hvor Brian er. Han dukker nok opp.

ONSDAG

Morgenen starter med en dusj etterfulgt av meg som prøver å vrenge meg inn i dressen. Etterhvert står Jørn opp, og han hoster som besatt i dusjen. På vei til eget rom for å kle på seg, stopper han utenfor mitt for å proklamere at han må ha hatt feber i natt, for han drømte at skoene hans tok over. Han trodde han skulle klare å stoppe dem, men de truet med å drepe familien hans.

På messa var det relativt lite folk, og ellers alt som før; Endeløse haller med utstillere i hopetall, og de ansatte ved hver stand kan generelt deles inn i 3 kategorier:

- Overivrige tyskere som enda ikke er leie av det knusende messelivet, og dermed hopper på deg med stor glede og entusiasme til de skjønner at du ikke snakker en tøddel tysk.

- Asiatiske droner som ser ut til å være hjernevasket og adskilt fra enhver form for personlighet og livsvilje. Minner mer om bier enn noe annet. Tror de er usynlige når de sniker i køer. Tilsynelatende masseprodusert.

- Innleide reklamedamer i klovneantrekk og med unaturlig fine kropper. Får sannsynligvis glassaktige blikk hvis man spør dem om produktene de står der for å representere.

Heldigvis er det ikke alle som er like lette å sette i bås. Vi hadde et par møter på messa, og var egentlig ganske fornøyd med det vi fikk utrettet. Så møtte vi en kunde, konkurrent og leverandør (!) til lunsj og drakk en liter med smooth, smooth tysk øl. Vi svømte videre til pølselangeren, og innen vi hadde slukt varene hans, var vi enige om at 7 timer messetramping var nok for én dag. Tid for retur og cowboystrekk! Og en øl, da.

Når jeg våknet, hadde Brian kommet frem. Snakk om hvirvelvind - hvis det var mulig å tappe hans entusiasme og lagre det som ren energi, kunne vi bare glemme atomkraft, lyn og lignende. Vi dro på en gresk restaurant for å spise litt, og etterhvert som øl, vin og ouzo (sp?) kom på bordet, kom også historiene. Alle var slitne etterpå så vi valgte å ta en relativt tidlig kveld.

Dagens ord: Brillekåt.

Dagens personomtale: "Hun hadde ikke vasket seg i underlivet på ÅREVIS!" (Om en programmerer som synes det var for dyrt med hotell i Stockholm, så hun la seg på gata).

TORSDAG

Torsdagen begynte med felles frokost, der Brian kunne fortelle at han hadde sovnet med tunga mellom tennene (!) kvelden før. Vi dro sammen til messa, og skilte snart lag - Brian snakker med en del andre leverandører enn det Jørn og jeg gjør. I en av hallene så Jørn noe som bare kunne kalles Tjukke Cuba-Elvis - jeg fikk bare sett ham kjapt i en dårlig vinkel etter at han hadde gått forbi, men han var tjukk, så ut til å være fra Cuba, og hadde Elvis-hår. Derav navnet. Han har i ettertid skapt en del latter.

Vi fikk sett en del og gjort oss ferdige på messa, tok en øl og en wurst til lunsj, og møtte Brian for et raskt stand-besøk før vi gjorde oss ferdig med møter og stakk avgårde. Det var jo viktig å rekke en ny cowboystrekk før middagen. Jeg sovnet hardt, og etterhvert fant vi ut at Brian aldri kom seg fra messa, så han ventet på oss i byen. Vi satte nesa mot restaurant Mövenpick - kjent for mye mer enn bare deilig is - og var klare til å kose oss. Det ble øl, fisk, kjøtt, vin og is i skjønn forening, og jeg var så mett etterpå at jeg satt og smågulpet. Jørn stakk på WC en tur, og mens han var borte innrømte Brian til meg - og jeg siterer - "Jeg tror jeg har blitt forkjølet helt ned i tissen". Istedenfor å spørre om hva det innebar, konsentrerte jeg meg om å dø litt inne i meg.

Før middagen var ferdig hadde Jørn vist frem bilde av Carmela - familiens nye hund - til Brian, og han klarte i en senere telefonsamtale å si "Ååååå! Den så så god ut! Den var så nyyyyydelig! Lukter sikkert godt også!" - nok en gang, det er bedre å ikke spørre. Vi dro hjem helt uten å stoppe for pølse, og jeg måtte ligge på ryggen hele natten for å slippe akutte haibønner.

FREDAG

Vi rakk så vidt å sluke frokosten før vi måtte kaste oss i en drosje til flyplassen. Her var det flere spenningsmomenter - det hadde vært mye streik innen transportsektoren i det siste (og noe greier med brannvesenet som kunne gå utover vår evne til å ta av), når det gikk i orden var flyet tilsynelatende såpass forsinket at vi sto i fare for å rekke neste fly (nok en gang mellomlanding i Køben), og når vi landet viste det seg at det flyet også var forsinket. Jeg klarte å lese en del, sove en del og Sloth'e litt, så turen gikk ganske smertefritt.

Dermed var nok en jobbreise over. Ikke så spennende, lite fyll og slossing denne gangen også, men jeg kom meg hjem til min utkårede og det ble helg! Hurra!