Jeg har aldri vært det mest musikalske mennesket i verden, og selv om interessen for musikk er der, blir jeg til tider kalt Drillo – som hadde vært et kompliment hvis jeg var fotballtrener, men ikke når det gjelder å høre på musikk.
Jeg synes dog en del musikk er ganske digg – jeg kan høre på alt fra klassisk til Rammstein, men ikke rap. Og Norge har de siste 20-30 årene hatt mye bra innen rock og alternativ musikk – fremst blandt disse (for meg) er Seigmen.
Gleden var derfor stor når vi fikk tak i billetter til ekstrakonserten som ble satt opp i operaen som et resultat av at den første ble utsolgt på et tusendels sekund. Vi dro tidlig innover for å få med oss middag på Fridays – jeg hadde med meg Siv, og vi dro sammen med kollega Kjetil og kona Vibeke (bloggløs så vidt jeg vet). Maten var som alltid god, og selv om jeg likte de “nye” Texas BBQ ribs’a jeg bestilte, kommer jeg nok ikke til å bytte ut min “faste” livrett, Jack Daniels Glazed Ribs, sånn helt uten videre.
Vi fikk vandret en tur på operaen også, og det var jo ålreit nok – diskuterte opptil flere potensielt fatale Jackass-stunts man kunne arrangere der.
Selve salen virket mindre enn den sikkert er, men sånn er det vel alltid med studioer og saler som man har sett på TV. Mannskoret sto for oppvarmingen, og det var en fornøyelig affære – de sang bra, lyden i salen var overbevisende, og det ble moro når de bl.a. skulle synge nasjonalsangene til nedlagte stater, samt at de opplyste om at det gikk an å sette seg på liste for å ligge med koret.
Men med all respekt å melde – det var ikke for dem vi var der. Det var Seigmen som gjaldt, og det ble klart fra første sekund; De eide scenen og fylte operaen med rå, slem og alternativ lyd. Greit at de ikke har flammekastere eller tygger huet av flaggermus, men her snakker vi hypnotisk totalopplevelse – lys, røyk, scene-rallemikk av en annen verden, og flere av de deiligste sangene planeten har hørt på rullende bånd; De viste virkelig hvor multi-talentfulle de var, og vi fikk passende nok også et skikkelig opera-nummer som det sto respekt av.
Det tok derimot ikke helt av (for meg) før min norske favorittsang gjennom tidene dukket opp – deres monsterutgave av Lillo-sangen Hjernen er Alene – og jeg må si at når 1500 sto og hoppet og brølte i et lysshow som så ut som en mordbrann, var stemningen uvirkelig bra. Konserten ellers var glimrende, men denne sangen alene hadde vært nok for meg. Perfekt gjennomføring.
Selv om det kjentes ut som jeg hadde et ullpledd i hvert øre i timene etter konserten, var dette en utrolig bra opplevelse. Dagbladet er enige, uten at det betyr så mye for min del. Man kan alltid drømme om at Seigmen fortsetter, men gjør de ikke det, er jeg enig med avisen; Dette var en sinnsykt bra og verdig exit!
