søndag 16. juni 2013

Utdrukket

Jeg er så heldig at jeg skal gifte meg med Den Rette til høsten, og en av de tingene som følger med i “pakka” da er utdrikningslag. Heldigvis har jeg valgt meg en forlover som ikke er så glad i fest, alkohol og denslags, så alt tydet jo på at dette kom til å gå rolig for seg.

Neida.

Problemet, hvis man kalle det det, er at forlover Jørn og jeg er på hver vår ende av skalaen når det gjelder å takle alkohol i blodomløpet. Jeg tåler omtrent like mye som en anorektisk linærle, mens Jørn til sammenligning er omtrent som en M1 Abrams. Han er på ingen måte noen alkoholiker, bare for å være presis, men han er vokst opp i Drammen og herdet på en måte jeg aldri kommer til å bli.

Dermed har min største bekymring de siste månedene vært når dette skulle skje, og hva innholdet ville bli når det kom. Man har da hørt litt av hvert om hva som skjer på sånne tilstelninger. Jeg har sett for meg en dag som for meg ville bestå av omtrent like mengder oppkast og ydmykelse, krydret med synet av kamerater i krampelatter som peker og koser seg. Jeg satt veldig pris på at det ikke ble sånn – i tillegg til at Jørn lett kan knuse meg i alle former for drikking, vet han også at jeg ikke er noen ungsau lenger, og la dermed opp til et løp med litt mindre grusomheter.

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke har tenkt mitt og vært lettere skeptisk. Jeg har også drevet med omfattende sannsynlighetsregning for å finne ut når det skulle skje. Jeg har vært ganske overbevist om at det ville skje på en lørdag, ev. starte en fredag kveld og fortsette inn i natten. Jeg var HELT sikker på at det skulle komme lørdag for ca. to uker siden, men dagen kom og gikk uten at det ble noe. Så var jeg litt mindre sikker for én uke siden, men hadde noen mistanker, og skvatt litt når jeg fikk en SMS av Jørn om at det var på tide å få på “uniformen”. Det viste seg å bare være en falsk alarm – han kom bort for å levere resten av outfit’en - og jeg fikk pulsen noe ned i løpet av helga. Denne helga var jeg igjen HELT sikker på at det kom – og det var mange grunner til det, noen av dem abstrakte, andre ganske konkrete. Samme det. Jeg fikk rett, selv om jeg måtte ta feil 1 1/2 gang først.

Jeg nevnte uniformen. Der er det litt backstory. I fjor høst var en gruppe naboer (pluss æresnabo Cecilie) på vår andre årlige idrettstur. Første tur gikk året før til Stockholm hvor vi så to kamper med mine elskede New York Rangers. Denne gangen gikk turen til Barcelona for å se deres “El Clásico”-oppgjør mot erkefienden Real Madrid. En fantastisk opplevelse der vi fikk oppleve 95000 psyko hjemmefans skrike sammenhengende i 90 minutter og se verdensstjernene Messi og Ronaldo score to mål hver. En av de utenomsportslige opplevelsene på denne turen var buksene til nabo Espen. Jørn og jeg er ikke spesielt opptatt av mote og det å kle seg korrekt, fint eller i det hele tatt akseptabelt. Jørn er nok en del flinkere enn meg, men ingen av oss kan påstå at “personlig stil” er noe vi er fryktelig opptatt av. Espen, derimot, bryr seg om sånt, og er vesentlig mer bevandret enn oss i en verden av fargekombinasjoner, plagg og skjerf. Når vi så skulle ut på byen en av kveldene i Barcelona dukket Espen opp i røde bukser, noe som fikk oss andre til å komme med en del kommentarer som sikkert ikke ble oppfattet som helt vennlige. Jeg vil ikke påstå at det var mobbing – eller ihvertfall ikke ment sånn – men vi uskolerte på motefronten fikk ihvertfall uttrykt vårt synt på saken.

Dette førte selvfølgelig til at Jørn fant ut at røde bukser måtte være hjørnesteinen i det perfekte antrekket for meg på utdrikningslaget. Til jul fikk jeg en pakke fra Jørn hvor det bare sto “Hello, sweet pants” (Friends-referanse) og innholdet skjønner da alle hva var.

Som nevnt kom resten av antrekket fredag for litt over en uke siden. Jørn meldte sin ankomst, og jeg hadde å stå klar i røde bukser når han kom. Selv om det ikke ble starten på utdrikningslaget der og da, ble jeg mer enn nok skeptisk når jeg så hva han hadde med seg. En fargerik, rutete skjorte og et blått og hvitt skjerf. Flotte klær av høy kvalitet som jeg aldri i livet ville ha valgt ut og gått med selv – noe som selvfølgelig sier mest om meg og min manglende sans for den slags.

Så kom da til slutt dagen for å bruke dem. Jørn og Siv hadde selvfølgelig samarbeidet om alle nødvendige dekkhistorier. Vi hadde sørget for ungefri ved at de unge lovende tilbringer langhelg hos farmor i Oslo. Lørdagskvelden skulle tilbringes i 40-årslaget til en kollega av Siv. Og var det noe ingen skulle gjøre, så var det å bli drukket ut, det var ihvertfall helt sikkert.

Etter noen uker med godt utviklet paranoia var jeg rimelig skeptisk der jeg våknet ca. 0730 av alarmen på telefonen til Siv. Hun sto opp. Jøss. Greit at hun står opp litt før meg, men vi hadde tross alt ungefri. Så tidlig kunne det vel ikke være nødvendig å krabbe ut av senga? Som jeg alltid gjør når jeg våkner, kjente jeg behovet for en kjapp tur på do. På min ferd møtte jeg på Siv, som så veldig overrasket ut. Med alle mulige teorier kjørende gjennom hodet mitt prøvde jeg å si noe som ikke trengte å gi noen hint om at jeg var mistenksom. “Hvorfor står du opp så tidlig da?”. Bra Rune! Jeg var på do før hun svarte, og fant kjapt veien til senga igjen. Normalt ville jeg ha sovnet etter få sekunder, men som et barn på bursdagen sin lå jeg med øynene kun nok igjen til at det så ut som de var lukket. Ørene – som aldri har vært veldig bra – lyttet. Høyrehånda kjente etter at balltreet var der det skulle. Jeg så ikke for meg at det ble noe vold, men hadde ikke utelukket at de kunne komme stormende inn med finlandshetter for å bokstavelig talt ta meg på senga. Altså, ta meg på senga, ikke TA meg på senga. Det ville vært for drøyt, håper jeg.

Snart hørte jeg en dempet stemme utenfor, og selv om jeg ikke kjente den igjen, var jeg sikker i min sak. Nå kommer det. Jeg hørte døren åpnet seg. Så var det brått ikke noe mer å lure på i det lyset gikk på og det strømmet folk inn på soverommet. Selv om jeg var mentalt våken var jeg skikkelig trøtt i trynet (lurt å legge seg 0130 kvelden før), og fikk så vidt opp øynene for å registrere at Jørn sto der med et kamera og glisende tok bilder av meg, mens flere kjente fjes også var der og satte stor pris på å få se meg våkne. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde ti minutter på å få på meg uniformen, at jeg fikk lov til å ha med meg mobiltelefon og kredittkort i tilfelle jeg skulle komme meg helt vekk, men ikke noe annet. Så gikk de ut av rommet igjen for å gi meg mulighet til å dra på underbukse og den slags. Sympatisk gjort.

Ettersom klærne til utdrikningslaget ikke har funnet sin plass i min normale garderobe enna, fikk jeg på meg undertøy og tasset trøtt ut blandt de som hadde møtt opp. Jeg innbiller meg at jeg forsøkte å hilse på en del av dem, men samtidig var jeg såpass greit i koma at jeg ikke våger å påstå at de oppfattet det sånn. Det var en bra miks av nye og gamle venner, med barndomskompiser, folk fra videregående og senere, og nåværende naboer. Jeg hadde gitt Jørn en liste over folk som ville være naturlig å ha med på utdrikningslaget, og en stor del av dem hadde møtt opp på soverommet mitt. Noen fler skulle komme til i løpet av dagen og kvelden også.

La meg forresten bare nevne her at jeg ikke garanterer for at mine minner av dagen er komplette, eller i det hele tatt korrekte. Det har en viss sammenheng med tidligere nevnte kapasitet for alkoholinntak.

Jeg kom meg i uniformen, gamblet på at jeg fikk lov til å ha på meg solbriller (jeg blir helt ubrukelig uten) og forlot huset sammen med flokken. Det ville vel ikke være urimelig å si at jeg på dette tidspunktet var lettere spent. Herlig å være i en sånn situasjon hvor alle vet hva som skal skje med deg untatt deg selv.Vi trasket bort til huset til Jørn, som er noen få meter fra mitt eget. Der hadde noen satt opp grillen min som de hadde hentet samtidig med at jeg ble dratt opp av senga. Dette ga meg et visst håp – da var ihvertfall muligheten stor for at vi skulle holde oss sånn ca. i området, og at jeg skulle slippe å våkne i en bakgate i Litauen etter å ha tilbragt natta med en fordervet horegris.

Hos Jørn kom det selvfølgelig øl på bordet til undertegnede og alle som ville ha ganske kjapt, og verten – som også er en habil hobbykokk – dro til med omelett. Jeg visste at jeg kom til å måtte drikke mye mer enn jeg er vant til (som er ingenting), så jeg spiste det jeg var kar om i håp om å ikke bli helt borte før kl. var ni om morgenen.

frokostDet ble en hyggelig frokost og jeg tror ikke noen hadde noe å klage på. Det dukket opp en maxi-taxi som parkerte og fikk melding om å vente litt – pulsen steg litt når jeg innså at vi ikke kunne sitte og spise frokost hele dagen. Før vi skulle reise, måtte jeg gjennom en lett oppvarmingsrunde. Jørn hadde funnet frem theme-sangene til en rekke tv-serier som jeg burde kjenne godt. Jeg fikk noen få sekunder til å kjenne dem igjen, og hvis jeg ikke klarte det, måtte jeg ta en tyrkershot. Som ekte nerd klarte jeg meg forholdsvis bra – jeg tok The Sopranos, Dexter, Band of Brothers, NYPD Blue (som er de jeg husker nå) ganske greit, mens jeg pinlig nok ikke klarte å plassere Breaking Bad. Dermed endte det opp med to straffeshots – én for bommen, og én til fordi den allerede var oppi glasset, så man måtte jo drikke den opp.

Kort tid senere var vi i maxi-taxi’en, og jeg la merke til at alle hadde med seg bag – inkludert en til meg. Spennende. Øl var det også, så vi drakk ganske konstant. En del av gutta la inn kjipe hint i samtalen, som at vi skulle se på enkelte ting når vi kom til Gardermoen og denslags. Jaja, jeg var innstilt på å ta alt som det kom.

Vi kom ikke lenger enn avkjøringen til Liertoppen før angsten for Litauen-tur gikk i vasken, ihvertfall for denne gang. Vi svingte av og satt kursen mot (for meg) ukjent område, og når vi begynte å komme greit unna allfarvei, plukket jeg opp et skilt som viste veien til “Dynamic Events”. Det hørtes omtrent riktig ut for et utdrikningslag. Siden jeg ikke visste hva som skulle komme, åpnet jeg kontoen for blæra for dagen, noe som mer eller mindre garanterte at det ikke ville gå mer enn en halvtime mellom dobesøkene.

Etterhvert kom vi oss inn på låven der vi skulle være, og jeg skiftet ut av mitt metroseksuelle antrekk til shorts og t-skjorte. Dette var tydeligvis en lagkonkurranse, og jeg skulle være på lag Jørn. Første øvelse var menneskebowling – og jeg skulle være kula. I praksis betød dette at jeg skulle klatre inn i en metall-“ball” med et sete, håndtak og masse sikkerhetsseler. Jeg fikk på meg en hjelm og konstanterte kjapt at dette nok var konstruert for folk som er minst ett hode lavere enn meg, men jeg klarte å komme inn nok til at de fikk lukket “døra” og boltet meg fast. Mens jeg ble stappet inn dukket det opp to kamerater fra Oslo som ikke hadde vært med fra morgenen av.

Jeg regnet kjapt på mulighetene for at jeg ikke kom til å kaste opp allerede på første hendelse – de var små. Øldrikking fra man krabber ut av senga er én ting, noe helt annet er at jeg lett er i stand til å bli spysjuk av karuseller og lignende. Berg- og dalbane er ikke noe problem, men ting som går rundt - og særlig i 3 dimensjoner – sliter jeg veldig med. Her skulle jeg da rulles avgårde uten mulighet til å påvirke noe som helst. Samtidig var det jo absolutt sånn at hvis jeg klarte å kaste opp mens ballen var i fart så ville jeg jo klare å lage litt liv og røre. Om å gjøre å se positivt på det. “Heldigvis” hadde nabo Alan festet et action-kamera inne i kula sammen med meg, så jeg regner med at han har fått noen blinkskudd av noen ansiktsuttrykk der.

De seks kastene gikk udramatisk nok for seg, og jeg klarte å svelge unna. Å bli rullet baklengs i god fart og så sprette rundt føltes nok ihvertfall noe verre enn jeg antar det så ut. Det var likevel ikke kvalmheten som var verst – det var verkingen i musklene etter å ha holdt seg fast. Det var ikke bowling-ballen til Rolls Royce de hadde investert i. Når jeg fikk komme ut var jeg helt skjelven i lårene.

Neste øvelse var skyting med pil og bue. Ikke noe jeg har gjort mye, men jeg var førstemann ut og klarte 19 poeng på tre piler – ikke fantastisk, men så vidt jeg vet var det ingen som slo meg på dette, og poengsummene varierte fra 4 opp til 19. Dette var ren moro – ingen ydmykelser som man ikke sørget for selv.

Neste øvelse var gladiatorkamp – sånn der man står og balanserer på en liten rund dings og får en kjempe-q-tip som man må forsøke å slå motstanderen ut av balanse med. Igjen var vel jeg førstemann ut, og min motstander var eks-nabo Jonas. Han har en klar fordel overfor meg på lengde og rekkevidde, mens jeg har fordel av tyngde – jeg burde forhåpentligvis kunne stå mer støtt hvis ikke øl + bowling hadde ødelagt balansen min. Det var best av tre, ikke lov til å slå mot hodet, og jeg klarte å få ham ned to ganger ved å parere noen slag og angripe tyngdepunktet hans nådeløst. Deilig!

Neste øvelse på programmet var boksing med komisk overdimensjonerte boksehansker. Jeg har vært i én slosskamp i mitt liv, på barneskolen, og så at dette kunne bli tungt. I tillegg visste jeg at dette skulle være ekstremt intensivt. Heldigvis var ikke jeg førstemann ut, og jeg skjønte fort at dette tok på – de som kom før meg var helt kjørt etter sine ett-minutts-matcher. Så var det min tur – motstander var Ola, som er omtrent like høy som meg men mye mye lettere. Jeg vet han driver med klatring så han er nok også sterkere, men jeg håpet likevel jeg skulle kunne bruke tyngden til min fordel. Det ble veldig mye kaving med kjempeboksehanskene, men jeg gikk offensivt ut og fikk inn et par greie treff, og klarte å dukke unna en del av de tilfellene der jeg var for åpen defensivt. Så kom det et tilfelle hvor jeg moste til med venstre, og så klarte å svinge høyra på utsiden der Ola ikke så den, og jeg traff tydeligvis noe, for Ola gikk ned så det sang. Han kom seg tilsynelatende greit opp igjen, og vi fortsatte til de sa at minuttet var over – uten tvil det lengste minuttet i mitt liv. Jeg var kjørt. Til tross for en del intervalltrening i det siste hadde jeg ikke noe mer å gi, og var sjeleglad for å kunne gå ut av ringen.

Så fikk jeg beskjed om å gå inn igjen. Jeg vet ikke om det var tellefeil eller hva det var, men jeg måtte ta neste kamp også. Og det var rematch mot lange, sinte Jonas. Jeg klarte nesten ikke å løfte boksehanskene, og var sjanseløs til å forsvare meg. Jeg tipper han vant 20-0 i treff mot hodet. Når dette minuttet var over hadde jeg motstandskraft som en våt fille.

Denne øvelsen krevde noen offer. Alan fikk skulderen ut av ledd, men det var visst ikke noe problem så lenge han fikk den tilbake på plass. Ola fikk et brudd i tåa når jeg slo ham i bakken, noe vi ikke visste før søndag ettermiddag når han var på legevakta i Oslo og fikk gips for de neste ti dagene. Beklager, det var virkelig ikke meningen! Fylla har skylda?

Siste øvelse var å sitte på en mekanisk okse så lenge man klarte mens den vridde og snudde og gjorde det den kunne for å kaste deg av. Man måtte bli på oksen til man klarte å holde ut i ti sekunder, og så telte beste tid parvis. Jeg fikk så vidt med meg at noen klarte seg veldig bra, bestemann satt vel på i 46 sekunder eller deromkring, mens andre hadde seriøse problemer med å klare de ti sekundene. Selv var jeg meget godt fornøyd med å holde i 24 sekunder.

Vi i lag Jørn gikk til slutt av med seieren totalt sett, etter å ha vunnet alle “greiner” utenom boksingen. Seieren ble feiret med en øl, og slik hadde vi egentlig feiret hele tiden underveis også. Vi satt oss ut i sola og ventet på taxien, og jeg fikk skiftet tilbake til mitt fargerike antrekk. Jeg tror ikke jeg drømte at det var veldig god stemning i gruppa her, noe det forsåvidt hadde vært hele tiden og ville fortsette å være resten av dagen og kvelden.

Turen gikk så tilbake mot Drammen, og jeg fikk høre at broder’n skulle ha vært med, men at han dessverre var blitt syk og ikke kunne. Det var også flere andre som egentlig ville være med, men av ulike årsaker ikke fikk det til. Synd, det hadde vært moro å hatt med dere også!

Vi ankom Drammen sentrum og marsjerte opp på Goggen Sportspub, hvor vi skulle bli en stund. heroDet dukket kjapt opp øl, og vi fikk beskjed om at det skulle komme pizza om en times tid. Ste-svoger Atle dukket også opp og ble med på moroa. Her er et bilde av meg på Goggen i mitt svært fancy antrekk. Det er lett å se at jeg føler meg meget sexy på dette tidspunktet. Ikke at jeg vet hva tidspunkter var, muligens delvis pga. diverse shots som dukket opp til stadighet. Jeg hadde etterhvert ingen idé om klokkeslett utover de vage hintene jeg fikk fra ting som dagslys.

Etter å ha spist pizza som om det sto om livet og fått i meg mer enn nok øl (igjen), ruslet vi ned torget og over brua for å komme til neste hendelse. Først skulle mange en tur innom butikken for å kjøpe øl, før vi spaserte bort til Globusgården hvor det lå et firma som de fleste av oss noen timer senere var klare til å søke jobb i, Prolek. Kort fortalt skulle vi plasseres i kjøresimulatorer (bilspill) og kjøre om kapp. Alle spilte på en gang, og det var en del hensyn å ta – alle glemt av meg mens han som snakket fortalte oss om det. Var kanskje litt surrete allerede på dette tidspunktet.

Løpene startet og det var intenst kult fra første trykk på gassen. Det mest negative for meg og nabo Lars som satt rett ved siden av var at vi stadig smalt inn i vegger i full fart, noe som gikk utover plasseringen vår. Jeg kom aldri i mål, og var vel stort sett alltid på plass nr. 10 og dårligere. Dette synes jeg var litt unødvendig, da jeg jo synes bilspill er moro, og har pleid å gjøre det brukbart – jeg har ratt hjemme og greier. Samtidig så skal det jo sies at en nerd har ofte nerdevenner, og de av de som var der som ikke var nerder hadde likevel vinnerinnstinkt i bøtter og spann. Allikevel – jeg synes det var ille at jeg skulle være SÅ dårlig. Etter ett av våre spektakulære kræsj snakket Lars og jeg om hvor dårlige bremsene våre var – de hadde omtrent akkurat samme effekt som å bare slippe opp bremsen. Vi nevnte dette for de innfødte, de så lyset, og gjorde litt omkonfigurering. Vips så hadde vi også bremser. Og for dere av dere som hverken spiller bilspill eller har lappen, så kan jeg bare opplyse om at bremser har en viss misjon når man kjører. Til og med når man kjører om kapp!

Fyllekjøring er jeg derimot dårlig til, så selv om det gikk litt bedre etter dette, dominerte jeg aldri, og havnet stort sett på 5. til 8. plass. Så var det min tur til å være med opp i etasjen over (vi gikk opp gruppevis), hvor de hadde enda litt mer avanserte simulatorer. Det var samme bilspill, men denne gang satt man i en stol som beveget seg i takt med bilens bevegelser – og DET var kult det! Vanvittig heftig! Det gikk skikkelig unna, og selv om jeg ikke kjørte fantastisk, var det stor moro og du “kjente” virkelig hvordan farten påvirket alt. Jeg spurte hva dette utstyret ville koste, klar til å dra kredittkortet, men fant ut at jeg skulle vente til etter bryllupet når svaret var ca. 350.000,- eks. mva. Jaja, kanskje en annen gang!

Vel nede i “kjelleren” igjen ble det å se på de som kjørte og bannet og skrek og drakk, før jeg måtte bli med på noen runder igjen selv. Det gikk litt bedre nå, og jeg kom så høyt som på 3. plass den siste runden jeg var med på. Kjølv, Alan, Jan Pedro, Martin, Ola og Jørn gjorde det alle skarpt her til tider så vidt jeg fikk med meg, men i rettferdighetens navn så tror jeg det er riktig å påpeke at jeg begynte å være lettere påvirket av alkohol på dette tidspunktet. Beklager hvis jeg glemte noen.

Snart var timene i himmelen over, og vi gikk ut i sommerkvelden – hvor det brått var blitt overskyet. Ikke visste jeg hvor sent det var heller. Litt deilig og samtidig litt ekkelt å totalt miste følelsen av tid. Neste punkt på programmet var taxitur opp på Konnerud igjen. Hørtes ikke dumt ut for meg!

Når vi kom frem dit, så vi at en kokkefant sto og holdt på med grillen min. Lovende! Det ble dekket bord og noen helte masse øl i meg og det ble mat og den var veldig god. Nabo Espen som indirekte hadde inspirert antrekket jeg hadde på meg dukket også opp og ble med på middagen – jeg forsto han hadde unge-ansvaret så han hadde ikke kunnet ta av med oss andre. Etterhvert ble det litt kjøligere, men det merket ikke jeg noe til, da folk fortsatte å helle ting i meg. Mest tyrkershots, men også andre ting som jeg ikke har en sjanse til å identifisere, særlig ikke nå. Moen av gutta tok initiativ og ranet naboene til Jørn for utepeis eller hva det var, varmt ble det ihvertfall. Jeg tror at dette markerer et punkt på kvelden hvor jeg begynte å surre litt. Ola – med doktorgrad i kjemi – fikk en ølboks til å prompe. Jeg tror jeg husker at jeg hilste på stesøster Eva, som dukket opp for å hente gubben sin. Jeg begynte å gå baklengs. Jeg tror vi må ha lekt stolleken, for plutselig var alle veldig opptatt av at jeg skulle sette meg ned. De satt vel rett og slett ikke pris på god dans.

Jeg vet ikke om jeg noensinne var klar over det, men Jørn innså ihvertfall etterhvert at kvelden – for meg – var slutt. Han tok meg med hjem, og jeg klarte å gå alle de 50-60 meterne uten å ramle. Han fant frem nøkkelen til huset basert på en SMS Siv hadde sendt (hun var jo på 40-årslag, den delen var ikke svindel). Han slapp meg inn, mulig jeg skrudde av alarmen, jeg gikk på do. I følge Jørn kom jeg ut av do, og gikk baklengs inn igjen for å spy. Jeg var ikke kvalm eller noe, men sånn erfaringsmessig sover jeg best når det ikke er så mye sjø. Jeg husker at jeg produserte en elgkvige og to søte små elgbabyer, så ble det svart. Det neste noenlunde bevisste øyeblikket mitt var rundt 04:30 når jeg måtte på do, og Siv plutselig lå ved siden av meg. Jeg hadde selvfølgelig ikke merket noe som helst, men tiden var kommet for å sette pris på ting. På Siv, på manglende skallebank, på et utdrikningslag tilpasset meg til de grader. Pang, så sov jeg noen timer til.

Jeg våknet igjen like før Siv sto opp, og vi pratet litt om det lille jeg husket. Når Siv sto opp skulle jeg bare slappe av litt for å balansere magen, og sov til kl. 13. Våknet bare kort en gang når grillen ble kjørt på plass i etasjen over. Jeg var sikker på at det var krigen som kom.

Dagen i dag har gått veldig rolig for seg – ungefri kan ikke overvurderes, selv om man savner de små puddingene. Siv lagde egg og bacon til meg til frokost, vi endte opp med å dra ut og spise til middag (hello, store digge kjempeburger med bacon og ting), og fikk med oss en diger italiensk is til dessert. Resten av dagen har bare gått med til å slappe av og utveksle noen meldinger med de involverte og andre.

Henning, Thomas, Alan, Ola, Martin, Kjølv, Jonas, Lars, Geir Arne, Jan Pedro, Atle og Espen: Takk for oppmøtet og at dere var med på å gjøre dette til en så glimrende dag! Jeg er meget fornøyd med å ha klart å ende opp med såpass glimrende venner!

Og Jørn, som sto bak hele greia og klarte å lage et kalas som både levde opp til kriteriene for utdrikningslag og samtidig fikk meg gjennom det uten problemer – takk. Bare takk. Dette var glimrende. Ingen skal si at du ikke har gått above and beyond her igjen. Sinnsykt bra!

Så var det selvfølgelig synd at bror Lars, Siv-bror Kristian og andre dessverre ikke kunne komme – det hadde vært veldig moro å ha dere med, og jeg må bare si at dere dessverre gikk glipp av noe. Min tåkete fylle-erindring klarer ikke å gjøre opplevelsen rettferd.

Da er nok tiden kommet for å avslutte dette, sende dette ut i verden, og innta horisontalen på sofaen. Jeg er støl på helt unaturlige steder og har nok helt sikkert ikke vondt av å slappe av litt til før det er mandag morgen.

Utdrukne Rune out!