En av de første tingene jeg fikk med “på kjøpet” når jeg ble sammen med Siv i fjor var Tøfflus – en hannkatt som fylte 6 år i juni i år. Jeg har alltid vært glad i dyr, og vi kom ganske godt overens, selv om han ofte ble sjalu og skulle være med bl.a. når vi satt tett inntil hverandre i sofaen. Navnet fikk han fordi han var den suverent feigeste i sitt kull, noe han forøvrig har videreført, med noen få unntak; Bl.a. har han jaget en rev i sin tid.
Når vi flyttet til Konnerud, gikk det to dager før vi fikk fanget Tøfflus på Spikkestad og tatt ham med. I det lille buret satt han og peip hele bilturen. Livredd var han, og hørtes nesten ut som et menneske. Når vi endelig kom hjem, tok han en rask runde i huset og erklærte det som sitt. Her bodde han og gjorde seg kjent i rett over to uker; Han undersøkte borettslaget, han kartla tunets hunder, han drepte noen smådyr og tok dem med hjem, og han lærte seg hvor vi sov sånn at han kunne pipe utenfor vinduet vårt om han måtte inn og ha mat om natta.
Så, 2. august, dagen før vi dro til Alicante, var det skikkelig uvær, og Tøfflus stakk av. Siv fortalte at han har vært borte i flere uker av gangen før, men bare for sikkerhets skyld fikk vi overtalt nabo Jørn m. fam. til å stikke innom og legge litt mat på verandaen av og til – kan jo hende han bare var på en litt utvidet skogstur.
Vi kom hjem, og ingen Tøfflus var å se, selv om matskålene stadig var tomme – nabolagets katter hadde sannsynligvis kost seg godt i hans fravær. En natt kom til og med en katt inn for å se hvor det ble av maten, men den stakk kjapt av igjen når den fant et ukjent menneske.
Enkelte naboer rapporterte at de hadde sett ham, så vi mistet ikke håpet – han ville sikkert stikke innom før eller siden. En dag to uker etter at vi sist så ham, gikk Siv og jeg en tur gjennom den lokale skogen. Helt i begynnelsen av løypa ble vi overrasket av noe ståk – en grå katt hoppet på en fugl og forsøkte å spise den. De kjempet innenfor vårt synsfelt i noen sekunder før begge ble borte – vi ropte på Tøfflus og prøvde å få ham til å komme frem med alle kunstens midler, men vi så ikke noe mer til katta.
Så, noen dager senere, og vi spiser middag. Plutselig tar jeg meg selv i å si “OI!” – en grå katt sitter og stirrer inn den ene verandadøra! Siv snur seg akkurat tidsnok til å se at en skremt katt forsvinner avgårde. Vi løper til døra og ser etter den – og må skuffet konstantere at katta vi og naboene har sett i det siste ikke er Tøfflus. Det er en noe lysere og mindre katt, uten den karakteristiske hvite flekken med hår “vår” Tøfflus har på brystet.
Tiden gikk og Siv begynte å innse at han ikke ville komme tilbake. Han kunne være på vei tilbake til Spikkestad, han kunne ha gått seg bort, han kunne ha blitt påkjørt, han kunne ha blitt tatt av et annet dyr.. Mulighetene var mange, og ingen av alternativene var noe koselige å tenke på. Jeg forsøkte å holde stemningen oppe ved å påstå at han sikkert kommer tilbake snart, men vi visste begge at jeg ikke hadde noe som helst grunnlag for å si det.
Vi satt ut litt kyllingrester og andre ting på verandaen med jevne mellomrom, i håp om at lukta av livretten skulle lokke ham. Alt vi fikk ut av dette var veps. Slutten av August kom, og matskåla hans ble vasket og ryddet bort for siste gang. Ingen sa noe, men det var åpenbart trist stemning.
2. September – det var nå én måned siden sist vi hadde sett noe til Tøffe Tøfflus. Sjansene for at han skulle komme tilbake til oss bleknet for hver dag som gikk. Siv så av og til mot verandadøra og sa at hun synes det var på tide at han skulle komme hjem – det var umulig å ikke høre det triste toneleiet i stemmen hennes. Tøfflus var en veldig kosete type, han kunne gå bort til deg og “nikke” til deg for å kreve en kos, og han pratet stadig til oss – ingen av oss snakker Katt flytende, men noen av pipene ga mening og vi matet ham når han var sulten og slapp ham ut når han måtte på do. Det er kanskje en latterlig påstand i lys av dette, men man sitter jo med et inntrykk av at han forstår oss litt av og til, og samme andre veien. Så at han var en del av “familien” er det ingen tvil om. Det var derfor selvfølgelig like ille hver gang vi kom til å nevne ham og Siv sa “Han er død” eller “Tenk om han ligger skadet…”
Fredag 5. september skulle vi ha indisk middag (chicken tikka masala), og mens Siv skar opp kyllingen i biter, spurte hun om det var noen vits i å spare restene i tilfelle Tøfflus kom tilbake. I et forsøk på optimisme sa jeg at ja da, han dukker opp når vi minst venter det – så en liten skål med kyllingbiter ble lagt i kjøleskapet, bare sånn i tilfelle. Maten var god som vanlig, og etterhvert la vi oss for å sove.
De som kjenner meg, vet at hvis soving hadde vært en OL-gren, hadde jeg sannsynligvis møtt opp med flagget på brystet. Siv har forsåvidt med glede registrert at det ikke er så ofte vi spiser frokost kl. 15:30 i helgene lenger, men jeg sover ofte hardt og lenge likevel. Det er ikke så veldig ofte jeg er oppe før kl. 7 en lørdag morgen. Hvor mye klokka var enset jeg dog ikke når jeg våknet av at noe pep utenfor. Først ett pip som vekte meg. Var det noen unger? En katt? EN KATT? Pip nr. to kjente jeg igjen – jeg har aldri “møtt” en katt som har samme “stemme” som Tøfflus. Overbevist om at jeg drømte, gikk jeg fra horisontal til stående stilling på et halvt sekund. Naken som den dagen jeg ble født prøvde jeg å åpne vinduet, men hjernen virket ikke og ingenting ga mening. Brått sto Siv ved siden av meg – hun hadde hørt det samme som meg, og med trøtthet i stemmen utbrøt hun “Tøfflus!?” på vei til vinduet, mens jeg løp ut i gangen til døra. Åpnet den – ingen katt. Skjønte ikke hvor pipingen kom fra, før jeg hørte Siv (som hadde fått åpnet vinduet) rope på vakker trøndersk - “Hainn er opp!”
Selv med et vondt kne løp jeg opp trappa i få byks – bak anstendig antrukne Siv så jeg sikkert smart ut med morrabrød og komatryne. Siv åpnet verandadøra i 2. etasje, hvor vår lille, pelskledde venn sto og ventet på oss. Han pratet og pratet og peip som besatt, og gjensynsgleden var enorm for alle tre. Han var også tynn som en flis så mat ble fort et tema. Kyllingen ble hentet fra kjøleskapet, og han gulpet i seg en porsjon som ville ha vært middag nok for enkelte mennesker på få sekunder. I kjøleskapet fant vi også en pepperbiff på ca. 150g som Siv ikke orket når vi hadde det til middag noen dager tidligere – vi skar den opp i biter og han gulpet i seg den i en skremmende fart også. Så hev han i seg litt tørrfor og drakk litt – lille skrotten fikk i seg mer mat på to minutter enn mange mennesker orker på et døgn.
Vi vet ikke hvor han har vært eller hva han har gjort. Han var utsultet, og han virket veldig sliten. Han har vært som et skjerf i hele dag, og skal kose og sove non stop. Når han sover og vi ikke er i nærheten, roper han av og til – små pip som gjør at han virker redd for at vi skal gå fra ham. Vi måtte la ham være alene i huset i noen timer når vi skulle på IKEA, og da var han ikke veldig happy – men det ble ny kosestund når vi kom tilbake. Han har spist nesten sammenhengende i hele dag, og roper stadig på oss når vi er ute av synsfeltet hans.
Det er rart hvor glad man kan bli i sånne små dyr. Vi er veldig glade for å ha ham tilbake, og håper det er lenge til neste gang han stikker av. I natt skal han få ligge på menneskesenga og kose seg. :)
