Dørselgeren

Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til selgere. Ikke som mennesker – noen av mine beste venner jobber med salg. Bare når de er i selger-modus. Det har nok noe med at jeg er en innadvendt type uten spesielt gode kommunikasjonsevner. Når jeg da prater med noen som er utadvendt, pågående og som har øvd inn salgspitchen sin til fingerspissene, blir det fort monolog og en ukomfortabel følelse av å bli dominert brer seg.

Hvis man da kombinerer dette med oppsøkende salg, blir det enda litt verre. Telefonsalg, dørsalg, folk som står på kjøpesenteret og prøver å prakke på meg kredittkort, mobilabonnementer og aviser. Jeg har øvd inn forsvarsmekanismene etter beste evne. “Ikke interessert”, sier jeg, og går litt fortere enn normalt, med blikket stivt fremover. “Mobilen betales av jobben”. “I gave at the office”. Denslags.

Det ble derfor spennende når en dørselger fra Get ringte på for noen uker siden. En velkledd herre i siste halvdel av førtiårene. Svart dress, skallet med krans, stresskoffert. Han lurte på om jeg hadde tid til en liten prat. Det hadde jeg ikke, da det kun var minutter før vi skulle ha barnebursdag for Heidi.

Klart, hvis historien sluttet der ville dette vært et mer meningsløst blogginnlegg enn det jeg vanligvis presterer.

Av ren høflighet sa jeg “Du får heller komme igjen en annen dag”. Som den intense typen han viste seg å være, hoppet han på muligheten. “I morgen? Klokka 17?” kontret han. “Ugh”, tenkte jeg, siden jeg allerede visste at svaret kom til å være “Ikke interessert”. Men hva kunne jeg si? “Jeg er redd for mennesker, gå vekk og kom aldri tilbake”? Kan ikke være så svak på egen eiendom. Jeg sa “Går sikkert bra” og stresset inn igjen for å se på at Siv gjøre absolutt alt.

Dagen etter - sånn ca. 16:48 – så jeg ham igjen. Get-bilen hadde stått der siden jeg kom hjem, og han satt urørlig der inne. Han var ikke død. Han øvde sikkert på argumentene sine. Tenkte at jeg var et lett bytte. En konfliktsky, utilpass type som ikke vil klare å forsvare sitt slott.

Han hadde mye rett, men han kjente ikke til de andre sidene av min personlighet. Hevngjerrigheten, staheten, den komplette mangelen på evnen til å høre på andre når jeg vet jeg har rett.

Noen minutter før kl. 17 steg han ut av bilen. High noon, tid for handling. Heidi og Siv var ute for å sykle på sykkelen som førstnevnte hadde fått til bursdagen sin. Jeg var alene med Elin. Nesten 3 måneder gammel og klar til bruk som menneskelig skjold. Hvis han fikk overtaket kunne jeg alltids klype henne og bruke henne som unnskyldning for å krype inn igjen og gjemme meg.

På dette tidspunktet ønsker jeg å sitere fra “Forbrukerombudets retningslinjer for stands- og dørsalg”:


4.2 Oppførsel
Standsalg og spesielt dørsalg er en påtrengende salgsform, hvilket medfører at det bør vises varsomhet ved disse salgsmetodene. En for aggressiv og pågående oppførsel kan i seg selv være lovstridig.
 
Selgeren skal straks respektere et ønske fra forbrukeren om ikke å innlede eller å avslutte salgssamtalen. Det bør vises særskilt varsomhet ved salg til grupper som kan være særlig sårbare.

Det hele startet hyggelig, men ble fort surrealistisk. Det jeg mangler i sosiale evner, forbigikk han i evner til å prate annet enn jobb. Jeg gjengir utdrag av dialogen her for å illustrere:

Get: “Ja, dere hadde bursdagsselskap her i går?”
Meg: “Yep, eldstemann hadde bursdag”.
Get: “Hvor mange barn har dere?”
Meg: “Bare to, denne her og bursdagsbarnet”
Get: “Hvor gammel ble hun da?”
Meg: “Hun ble tre”
Get: “Og hvor gammel er denne da?” *peker på Elin* “To”?

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Hadde han aldri sett et barn før? Er det virkelig mulig å tro at en nesten tre måneder gammel jente er 2 år?

Meg: “Neida, hun er nesten tre måneder”.
Get: “Jaja. BLAAAAAAAAAAAAABLABLABLABLABLA…”

Jeg vet ikke hva tanken var her. “Avvæpne ham med interesse for barna hans, og så BAM!” eller noe sånt. Han hoppet ihvertfall med hodet først inn i en brutal tale om hvorfor Get er best og Altibox (som vi har i dag) gir deg kreft og spiser barna. Ikke så ille, men det var sånn passe ensidig.

Nå er jo jeg litt teknisk anlagt – jeg mistenker at jeg kjøpte de evnene med de sosiale gavene på et tidlig tidspunkt i livet – og har tilbragt noen timer foran TV. Jeg vet litt om hvordan det virker, og når det gjelder internet-linje (som også var en del av det han snakket om), så vil jeg påstå at jeg er i øvre halvdel av befolkningen når det gjelder kunnskap. Yep, jeg er selvgod også. En samling av fantastiske egenskaper.
Men når jeg kommenterte det han sa, var det nesten komisk å se hvordan han ble forstyrret av alt som ikke passet inn i propagandaen hans, og bare kjørte på med ting som ikke hadde noen relevans til det jeg hadde sagt.

Jeg kom så med det jeg tenkte ville være mitt stjerneargument – hvorfor jeg er skeptisk til Get og det punktet hvor den tidligere nevnte hevngjerrigheten kommer inn i historien. I den gamle leiligheten min var jeg nemlig Get-kunde i en årrekke. Problemene vi hadde med det var ikke utelukkende Get sin feil, men jeg ble etterhvert grundig lei. Joda, tv-signalene kunne være stabile i flere minutter av gangen, men når man ikke har noe liv kan man ikke leve med at skjermen ikke er der for å underholde deg. Toppen kom når fjernkontrollen min en dag sluttet å fungere for annet enn å slå driten (Get-boksen) av og på.

Etter å ha prøvd litt av hvert (bl.a. sjekket at batteriene funket og at den faktisk sendte IR-signaler), ringte jeg dem. Etter en god stund kom jeg igjennom til et kvinnemenneske som var bråkjekk og andpusten. Jeg forklarte problemet og min vitenskapelige fremgangsmåte for å forsøke å løse det. Hun snøftet “Åh!” og ble borte litt. Så kom hun tilbake og sa “Prøv nå”. Jeg prøvde, og fikk forandret kanal på første forsøk. “Ok”, sa hun og ventet litt, “nå da?”. Jeg prøvde igjen. Virket ikke. Jeg spurte hva løsningen var. Sitatet er ikke ordrett presist (dette er en stund siden), men innholdet stemmer: “Det er fordi du har grunnpakka med kanaler. Vi har hatt det problemet hos en del kunder. Når jeg skrudde på den utvidede pakka, fungerte det. Du må ha den.”

Kjenner du følelsen når hjernen eksploderer fordi ingenting gir mening i det hele tatt? Dekoderen fra Get klarte ikke å skifte kanal (eller noe annet utenom å skrus av eller på) fordi jeg ikke hadde den utvidede kanalpakken. Hvorfor i alle DAGER er det en sammenheng der? Hvilken teknisk grunn kunne det på NOE plan finnes for at det var en logisk sammenheng!?

Hjernen hoppet så ett nivå opp og spurte “Så jeg må betale for utvidet kanalpakke for å ha en fjernkontroll som fungerer?”

Svaret var ja. De var klar over problemet, men de kom ikke til å fikse det. Det berørte for få og de visste ikke hva det skyldtes, og siden de hadde en kjent fiks (utvidet kanalpakke) så var det slutten på visa.
Mitt kundeforhold med GET opphørte ca. 3 dager senere. Jeg betalte det som skulle til for å avslutte forholdet, og sverget på at jeg aldri mer skulle tilbake.

Jeg fortalte dette til dørselgeren. Han hoppet over i den mest velpolerte delen av talen hans – “GET var fæle før men nå er vi helt annerledes, For Realz™” – og fortalte villig om hvor grusomt alt hadde vært, men at nå var det bare snille og vakre mennesker som jobbet der og høy moral og kort ventetid på support.

På dette tidspunktet (ca. 10 minutter siden han ringte på) begynte jeg å bli litt lei, og fant ut at det var på tide å avslutte samtalen. “Jeg snakket med samboeren min om dette i går, og vi sier nei takk”. Haha! Trumfkortet! Paragraf 4.2! Jeg sa nei, han må gå! Bwahaha!

Han kjørte på. “Det er ikke tilfeldig at alle borettslagene velger GET. Vi gir de beste avtalene”. ALL OF MY WHAT!? Jeg er ikke noe borettslag! Paragraf 4.2! Gå vekk! Jeg vil ikke ha deg her!

“Det er greit”, svarer jeg, “men dette er ikke interessant for oss. Vi sier nei takk”.
“Supporten kom nylig på førsteplass på blabla kundebarometer som målte kundetilfredshet”

What the hell?! Nå må han vel gi seg? Jeg har sagt klart nei to ganger!

“Jeg forstår det, men vi har bestemt oss. Det er ingenting du kan si som får oss til å skifte mening”. Litt strengere i tonen nå. Jeg kan når jeg må. Har vært i militæret, for ikke nevne 3 år som pappa.

På dette tidspunktet kommer en hylende Heidi løpende. Hun hadde trynet på sykkelen og blødde på minst et sted. Siv kom rett bak og ga meg et blikk som sa “Hvorfor står du å prater med ham? Få ham vekk.” Jeg prøvde meg på et blikk tilbake som sa “Tro meg, jeg prøver. Kan jeg få is etterpå?”

Upåvirket av dramaet som foregikk rundt ham dronet han videre. “Vi har en veldig bra iPad-app hvis du liker å ta med deg tv’n rundt”.

Jeg kastet et blikk inn på operasjonsstua (badet) der Siv var igang med livredning i form av trøst og vasking, etterfulgt av plaster. Snudde mot ham og brukte øynene til å si “Nei. Nei! NEI! Gå vekk! NÅ!”

Mr. Sosiale Antenner valgte å ta en ny runde på at alle borettslagene velger GET.

Det var her at ønsket om å ikke være frekk eller uhøflig forsvant helt. Tenk på når Hulk mister besinnelen og blir stor, grønn og slem. Der var jeg med mine følsomme sosiale angster i alle deres former. Nok nå.

“Som du sikkert skjønner må jeg inn og bidra. Som sagt sier vi nei takk, vi blir hos Altibox” sier jeg i min mest påtatt høflige tone.

GET-mannen åpner kofferten sin og tar frem en brosjyre. Han åpner den og begynner å peke og forklare.

Jeg tar brosjyra fra ham, går inn og lukker døra.

Han forsvinner etterhvert fra området, etter sikkert å ha kjørt samme rutine med flere andre.

La meg gjøre det helt klart. Jeg var ikke redd for ham. Jeg synes bare det fryktelig ubehagelig å bli oppsøkt i mitt eget hjem på den måten. Særlig når han ikke ville gi seg sånn som paragraf 4.2 sier han må.

Jeg gidder selvfølgelig ikke å gjøre noe med det. Så ille var det ikke. Bare nok til å spy opp et lite blogginnlegg. Kjære GET-mann, du er sikkert en hyggelig fyr, men dette her er grunnen til at sånne som meg krysser gata for å slippe å snakke med sånne som deg.

Jeg er i utgangspunktet ikke mot markedsføring, men skal jeg kjøpe noe, så fikser jeg det selv. Jeg gjør research på nettet. Sjekker hva andre mener om produkter og tjenester. Ser på variasjoner i priser, forskjellige modeller, vurderer hva jeg virkelig trenger og hva jeg bare har lyst på.

Kommer det et chat-vindu med et menneske som vil prate om hva jeg er ute etter, stikker jeg.

Sånn liker jeg det, og sånn kommer det til å fortsette.

Jeg tror jeg skal kjøpe meg et skilt.