What the hell?

Vi satt og slappet av og så på TV, og et av programmene vi fikk med oss var Senkveld. Av og til moro, selv om enkelte av programlederne kan bli litt vel masete for min del.

En av gjestene var Mia Gundersen, som er med i noe dansegreier. Det er alltid noe hun er med på. Litt ala Katrine Moholt, og en hurv med andre som kjemper hardt for å virke relevante. I starten av intervjuet ble jeg vagt klar over en ting, og tanken vokste konstant i hodet mitt.

Denne dama var kanskje fin en gang. Nå begynner hun å vise tegn på å bli noe eldre. Og det er helt greit. Men det var ikke det som gnagde. Det var det faktum at Mia Gundersen åpenbart er tvillingen til John Fredriksen! De har samme øyeparti, samme kinnbein, samme kjeften. Det er ikke så lett å se på bilder, kanskje, men når man ser dem i bevegelse er det litt skummelt.

Det er jo ille nok at den ene datteren til Fredriksen har arvet grisegenene, det er på tide å bli bekymret når han er i stand til å videreføre genene sine til vilt fremmede. Men hva får man ikke til når man har nok penger?

For all del, jeg har kjemperespekt for John Fredriksen og alt han har fått til. Han er sikkert en kjempesmart type og en glimrende businessmann. Men for å si det relativt mildt – han er ikke så vanskelig å kjenne igjen.

Jeg vil uansett tro at dette er et hardere slag for Mia Gundersen, som tross alt er en dame som lever av å få folk til å tro at de vil ha henne, enn for Fredriksen. Jeg er heldigvis ikke i målgruppen (det hadde vært gjensidig mangel på interesse dersom hun i det hele tatt hadde vært klar over at jeg eksisterte), men tenk om jeg var singel og hun plutselig sto der. Jeg VET jeg hadde tenkt på Fredriksen minst én gang, ikke fordi jeg kjenner noen tiltrekning i den retningen, men fordi de er så like. Og man skal ikke ha mye fantasi for å erkjenne at selv den sterkeste sexdrift vil slite med å overleve tanken på John Fredriksen.

Heldigvis er jeg ikke blandt de som noensinne har fantasert om Mia Gundersen. Da hadde jeg hatt et problem nå.

Problemet med å se for mye på bildet av John Fredriksen er at jeg får et vanskelig forhold til å spise ribbe, og nå er det jo snart jul.

Jaja, det er ihvertfall helg. East side!

Blogging om å blogge og mangelen på bloggmotivasjon

Jeg har vært skikkelig slapp på bloggfronten i det siste, til tross for at jeg har MYE på hjertet. Svakt. Derfor har jeg tenkt til å komme med en innrømmelse, for å forsøke å kickstarte greia igjen. Vil jo ikke gi opp, akkurat nå som jeg har så mye å mene noe om.

Ok, tid for innrømmelse. Av det virkelig dype slaget. Følelser fra avgrunnen. Ting som sitter langt inne. Sånt ingen egentlig burde vite om noen andre. Alt for å få opp lesertallene!

Her er greia. Det har alltid vært sånn, men jeg ble først gjort oppmerksom på det i sommer når vi var på trøndelagsturné. Noe mørkt kom frem fra glemselen. Dette er vondt og vanskelig å fortelle om.

Det har seg sånn at når noen sier “Manamana” (eller Mahna Mahna, eller tusen andre varianter), så er jeg fullstendig og totalt nødt til å følge opp med “Du du du-du-du”, og hvis de sier det igjen, MÅ jeg avslutte med “Du du du, du du du, du du du, du du du du du du-du du-duuu”. Yes. Muppet Show. Denne her.

Obsessive Compulsive eller noe sånt heter det vel. Neida, det er ikke sikkert jeg sier/synger det høyt, det kommer helt an på situasjonen. Noen ganger klarer jeg å holde det inne i hodet mitt, men like jævlig står jeg og Du Du’er for meg selv. Siv har oppdaget dette og benytter seg av det med ujevne mellomrom. Jeg sitter med en gnagende følelse av at hun kommer til å lære Heidi om det også.

Jeg er ikke like mentalt syk på alle områder, men dette er på grensen til plagsomt.

Og jeg er selvfølgelig klar over at hvis jeg skulle møte noen av dere 5-6 som av og til leser denne bloggen fremover, så blir det “Manamana” til kuene brenner. Sånn er det. Jeg er klar. Jeg har lang og god trening. :-\