Skrivekløe

Noen ganger får man bare ånden over seg. Dette er en av de gangene. Jeg kan like gjerne legge det her som noe annet sted. Ikke les dette. Du kommer garantert til å ta skade av det. Det er ikke verdt det. Kvaliteten er på laveste nivå, selv for meg, og det sier litt. Du er herved advart.

-

En bil kjører litt for fort gjennom skogen noen timer nord for Oslo. Veien er asfaltert, men ikke bedre enn at farten går utover kjøreegenskapene til den slitte, gamle bilen. En konsentrert sjåfør stirrer tankefullt ut gjennom frontruta. Det er ikke kjøringen han konsentrerer seg om. Dype tanker strekker seg langt inn i sinnet og røsker i ting som har ligget der lenge. Noen av dem er som gamle venner, følelsen passer som en hanske, velkommen tilbake. Andre kunne godt ligge skjult for alltid. Men sånn ble det ikke.

Han smaker litt på bitterheten. Hvorfor er menneskesinnet sånn at man kan føle anger selv for noe som er utelukkende positivt? Anger er forresten ikke riktig. Det måtte gjøres, og han er glad for å ha gjort det. Han nøt det. Han gledet seg på forhånd. Så nei, anger var ikke riktig. Kanskje han rett og slett var lei seg for at noe han hadde gledet seg til så lenge nå faktisk var over? Det er nå engang sånn at en stor del av en positiv opplevelse var det å glede seg til den. Når den er her, og lever opp til forventningene, og så plutselig er over, og blir til et minne, er det kanskje ikke til å unngå at man føler en viss tomhet. “Buyer’s Remorse” er også en greie. Følelsen av at man har gjort noe dumt, når man har kjøpt noe, gjerne dyrt, som man kanskje egentlig ikke trenger, eller er usikker på. Men han hadde ikke kjøpt noe. Han hadde tatt noe. Og nei, han angret ikke.

Blålysene i bakspeilet vekket ham fra den hypnotiske tilstanden. Helvete! Er det én ting han ikke trenger nå, så er det oppmerksomhet. Særlig fra snuten. Hadde han kjørt for fort? Samme faen. Sikkert bare en trafikkpurk. Han ville ikke vite noe om dette. Ingen grunn til bekymring.

“Vognkort og førerkort”, sa politimannen inn gjennom det nedrullede vinduet. Han fikk det som han ville. En rask analyse av holdning, talemåte og blikket til den uniformerte fortalte alt man kunne ønske seg; Han var ikke verdensvant, ikke sofistikert, ikke et problem. En enkel sjel, ærlig arbeider, ikke noen idealist men opptatt av å gjøre det som er riktig i jobben sin. Ikke verdens sterkeste sinn. Det var greit.

“Du har en knust baklykt”, sa politimannen bak dokumentene. “Det er faktisk den aller vanligste klisjeen som brukes i historier der politimenn stopper hovedpersonene for å få inn informasjon eller poenger som er viktige for fortellingen.”

“Ok, det skal jeg få ordnet. Vet du om noe verksted her i nærheten? Jeg kommer fra Oslo og er ikke godt kjent”.

Politimannen likte dette. Han hadde en sånn dag der han ikke trengte mer friksjon, og det var forfriskende med en ydmyk bygutt. Han hadde hatt en følelse av han måtte sette på plass denne jyplingen, men det så brått ut til å ikke bli nødvendig likevel.

“Ca. 4km lenger frem er det en avkjøring på venstre side”, begynte lovens lange arm mens han lente seg inn mot vinduet. Greit nok at den fremmede virket ålreit, men det var greit å se om det var våpen, narkotika eller oppkappede horer som lå og slang i bilen. Sånt ville han ikke ha. Ikke i sin skog. “Du tar av der, og… steike helvete som det stinker her! Hva faen!? Har du hatt Tommy Steine i bilen, eller!?” utbrøt han og rygget instinktivt unna. Hånden dekket nesa. Grønnfargen kom smygende.

Mannen i bilen skjønte at dette fort kunne eskalere. Han måtte rydde opp, og det kjapt. En undersøkelse av bilen var det siste han trengte, og å drepe en politimann var ikke hans stil. De var tross alt på samme side.

“Jeg jobber på en lab hvor vi blander kjemikalier”, løy den fremmede med et klønete forsøk på en forsonende håndbevegelse. “Det var et uhell der, og jeg har akkurat hatt verdens lengste arbeidsdag. Får nok aldri stanken ut av bilen heller”, sa han og understreket ordene med et tappert men misfornøyd smil.

“Får nok aldri stanken ut av bilen heller”, gjentok politimannen.

“Så nå tenkte jeg bare at jeg skulle komme meg frem, ta meg en dusj og en whiskey, og forsvinne inn i drømmeland en god stund. Du trenger ikke å bruke tid på dette” sa han mens han gestikulerte forklarende med venstre hånd.

“Jeg trenger ikke å bruke tid på dette”, gjentok politimannen, og vinket ham videre.

“Helvetes stank”, tenkte den fremmede. “Må bli ferdig med dette, og det fort!”

Tankene svevde avgårde igjen. Han tenkte på hvem han var, hva han hadde gjort, og hvordan hans handlinger alltid hadde definert hvem han var. I sin ungdom hadde han alltid sett for seg at han skulle være på en viss måte – men tanker og handling stemmer ikke alltid overens, og andre oppfatter deg sjelden slik du oppfatter deg selv allikevel. Men han angret fortsatt ingenting, og hadde ingen planer om å unnskylde seg overfor noen. Han var den han måtte være, og ingen kunne peke på at han hadde valgt feil underveis. Det handlet bare om perspektiv. Ingen kunne dømme ham uten å ha vært i hans sko, opplevd det han har opplevd, sett det han har sett. Sånn var det også tidligere samme kveld..

Den fremmede gikk med selvsikre skritt fra Aker Brygge mot Oslo Rådhus. En lekende vårvind prøvde å ta tak i det korte håret hans, men ga fort opp. Trikken kjørte forbi på skinnene rett før han skulle til å passere, og han lot den skli forbi uten å tenke mer over det. Tankene hans lå noen hundre meter lenger frem. Rådhuset. Det var så faens åpenbart, han måtte være blind for å ikke se det, men etterpåklokskap hjelper ingen. Nå kunne han nesten kjenne det. Eller.. det var ikke det at han kjente noe. Det var det at han ikke kjente noe, noe som burde ha vært der. Noen forsøkte å holde seg skjult, og tok i litt for hardt.

Han gikk rolig inn døra til Oslo Rådhus. En av de mange evnene han hadde var å ikke bli lagt merke til om han ikke ville det – ihvertfall av vanlige folk. De myke skoene hans lagde lite lyd på steingulvet i hovedsalen, men han visste selvfølgelig at han var oppdaget. Han fikk en følelse av hat, sinne og frykt, og så instinktivt opp mot toppen av trappen som så mange konfirmanter hadde fantasert om å ramle ned. En diger skikkelse stirret ned på ham, kledd i svart, og fikk alle alarmene i hodet hans til å gå av. Men han var bedre enn å la seg bli påvirket av noe sånt. Vår helt gikk rolig mot trappen og begynte på trinnene.

- “Trappen er veien til avgrunnen, gamle venn”, runget det fra den svartkledde skikkelsen på toppen, og ordene kom tilbake som ekko fra den store salen. Skikkelig surround. “Snu nå, før det er for sent”.

Noen sekunder gikk før svaret kom oppover fra bunnen av trappen. “Avgrunnen og dommen er din, og du vet jeg ikke kan snu ryggen til dette. I kveld er alt over”.

- “Ditt fjols! At du er dum nok til å bli gitt all den makt du kunne ønske deg, og så bare gå din vei er én ting. Men å tvinge dine egne fiaskoer på andre og opptre som en arrogant dommer overfor de som ikke er like svake, vitner om hvor fjernet du er fra virkeligheten!”

Den store, svarte figuren hadde mye raseri i seg, og det var tydelig at han mobiliserte det han hadde av reserver. Det kjente han helt ned til midten av trappen dit han nå hadde kommet. Dette kom til å bli bråk. Og vondt. Men det måtte gjøres. Han svarte ikke, bare fortsatte å gå selvsikkert mot toppen.

Fra toppen kom det brått en mer forsonende, nesten sørgmodig tone. “Vi vet begge utfallet her. Dette er slutten for meg. Men tar du for lett på det, skal jeg faen meg sørge for at det svir. Du gjør klokt i å ikke undervurdere meg!”

- “Ingen fare, gamle tyrann. Vi har begge visst at denne dagen ville komme lenge. Du kan forsøke å rettferdiggjøre dine overgrep så mye du vil, men vi vet begge at du har fortjent straffen som kommer. Sånn har det alltid vært, og det slutter her, i dag, med deg.” Stemmen var rolig og balansert. Konsentrasjonen var på topp. Her kunne det brake løs når som helst. Det forvridde, grusomme ansiktet til den onde var nesten smertefullt å se på. Men slik var han altså blitt kjent for verden. Det var utrolig at ikke flere hadde forstått at han var ond tidligere.

- “Du tror det slutter med meg!?” – latteren runget utover salen. “Du ER et fjols. Når jeg er borte, vil andre ta opp arven. Og de vil vente, forberede seg, til den dagen da du skal få smake prisen for dine feil.”

- “Ondskapen vil aldri dø”, innrømmet den fremmede motvillig. “Men vi kan heller aldri akseptere den. Det jeg kan gjøre, derimot, er å sørge for at dine grusomheter tar slutt, for alltid, her i dag”.

- “Til døden, da” var det kalde, rolige svaret.

En rød stråle sprang ut av høyrehånda til den mørkkledde med et sprak, og han løftet lyssabelen til ansiktet – en hilsen, et tegn på respekt. At man gjør dette overfor sin egen drapsmann var en god indikasjon på at dette var et monster som gjorde ting på gamlemåten. Vår helt tente sin blå lyssabel som svar. Han hadde ingen fordel av å stå nede i trappa, så han hoppet over fienden i et kjempesprang, hele tiden på vakt etter snikangrep. Et par hogg med lyssabelen ble lett parert, men han kjente at dette kanskje ikke ville bli så lett som han hadde håpet. Midt i et kombinasjonshugg slapp den mørke fyrsten lyssabelen med den ene hånda og utløste et elektrisk lyn – det kunna ha vært slutten dersom den fremmede ikke hadde rullet unna i siste liten. Han var defensiv, forsiktig. Han var den beste av de to, og den eneste av dem som var i form. Den store, tunge sith-fyrsten trengte bare å slite seg ut, så ville alt være over.

Han tok imot et par nye kombinasjonsangrep, og dukket unna et uventet slag. Han klarte så å snu overraskelsen til sin fordel i det han brukte sin egen manglende balanse til å falle bakover og levere et spark mot fiendens venstre kne. At det var en løs treff gjorde ingenting – han fikk ødelagt rytmen til den onde, og var med ett på offensiven. Noen av de som jobbet på rådhuset skrek, pekte og løp avgårde. De fikk bare komme seg vekk. Ikke mist fokus nå. Forutse alt. Reager riktig. Han gikk igjennom flere standard-kombinasjoner med lyssabelen, mer for å slite ut den kvapsete sithen enn for å bryte gjennom forsvaret og levere et dødelig hugg.

Et kvarter senere lå vår helt på gulvet og pustet tungt. Han hadde vunnet. Det var mer fight i ondskapens fyrste enn han hadde ventet, og han hadde blitt utsatt for alle tjuvtriks som fantes, men til slutt fikk han dratt til seg fiendens lyssabel i et uoppmerksomt øyeblikk, og da var det i praksis over. Den grusomme hadde desperat forsøkt å bruke Kraften til å forsvare seg, men det grisestygge hodet hadde forlatt nakken kun få øyeblikk senere. Utmattelsen måtte vente. Det var ritualer å ta hensyn til, og selv om utseendet på monsteret hadde vært grusomt, var det ingenting mot stanken som nå fylte hele den store salen. Dette måtte ordnes, og det fort.

Bilen stoppet 50 meter fra en liten høyde. Det var ingen i nærheten. Alt var klart. Han åpnet bagasjeluka, og de døde øynene til den grusomme sith-fyrsten stirret mot ham. Skuffelsen over eget nederlag var som meislet inn i det fryktelige ansiktet. Vår mann tok hodet under armen og viste imponerende styrke i det han løftet den digre, stinkende kroppen opp og la den på ryggen. Med tunge skritt gikk han mot høyden, hvor en slags båre av tre sto klar. Liket ble lagt på plass og hodet plassert omtrent der det ville ha vært om det fortsatt satt fast. Han sukket. Det var over. Verden hadde aldri helt forstått hvor mye ondskap denne skikkelsen hadde påført dem. Det var egentlig hans største talent – å få folk til å tro at han faktisk ikke var en grusom, ondskapsfull, stinkende, grisestygg jævel. Men nå var han fremfor alt død. Og det måtte han forbli.

Flammene reiste seg fra det store bålet, og slukte den digre kroppen. Om det var stanken som fikk det til å brenne så godt visste han ikke, men en voldsom varmeutvikling ble det likevel. Trollbundet av flammene sto vår fremmede helt i dype tanker. Ville noen ta opp arven etter ondskapens fyrste? Hadde han allerede lært opp noen? De var alltid to. En mester, en lærling. At dette var mesteren var det ingen tvil om. Hadde han rukket å trene opp en arvtager? Når han innså hvilken vei det gikk, hadde han kanskje gitt seg litt for lett, slik at lærlingen kunne snike seg usett unna og fortsette deres uhellige arbeid?

- “Ikke godt å si”, tenkte vår helt i det han snudde seg rundt og gikk rolig mot bilen. “Men i år blir det ihvertfall ikke Allsang på grensen”.

Bittert comeback eller anstrengt fortrengelse av glis?

Jeg har fått litt kjeft i det siste (ok, et par kommentarer her og der) fordi jeg ikke har blogget så mye ondskap på en stund. Bare glede og dansende alver overalt, og det kan vi ikke ha noe av. Men det har ikke vært lett. Det har vært en vanskelig tid – jeg har rett og slett hatt så mye medgang i det siste at det har vært vanskelig å være sint. Det er ikke så lett å kalle frem raseriet når det meste går din vei.

Heldigvis har man fiender som ikke svikter.

Neida, de har nok sannsynligvis ikke noe utpreget fiendskap til meg. Men jeg hater dem som pesten. Og i bilen på vei fra en lang installasjon i dag, møtte de opp i radioen for å fyre opp under hatet og få blodet til å koke.

Noregs Mållag. Det klør i nevene bare jeg hører navnet.

Til de av dere som har et nogenlunde positivt forhold til nynorsk: Dere kan godt slutte å lese nå. Dette kommer ikke til å bli sakelig eller noe du får noen glede av. Uansett hvor gode og riktige argumenter du måtte ha, vil jeg bare fnyse og ignorere dem. Det gjør jeg jo alltid allikevel, men spesielt i dette tilfellet.

Tilbake til radioen. En eller annen gurk i mållaget har fått det for seg at det bør vurderes å fjerne momsfritaket for aviser som ikke har en viss andel nynorsk innhold.

Allerede her fniser vi i fellesskap og rister på hodet - “Ha ha, de snåle utkantsnissene, har noen puttet syre i narkotikaen deres igjen?” spør vi oss mens vi instinktivt gjør klar til å overse dem igjen. Alltid er det noen her i landet som skal tvinge noen til å slutte med noe de ikke selv liker. Avholdsfolket er mestre i det, de spilleavhengige også. Hva blir det neste? Skal Blindeforbundet kreve at vi andre slutter å se for å redusere forskjellene? Må vi gjemme armene våre når vi skal på fest sammen med folk fra Amputertes Landsforbund?

Målnissen mente at momsfritaket i aviser er en indirekte statsstøtte til disse avisene. Og det kan nok stemme – for aviser vil vi jo gjerne ha. Selv om ikke alle leser dem. Jeg for eksempel. Jeg foretrekker å være ignorant og ha sterke meninger på instinkt, hold de jævla faktaene deres for dere selv. Anyway, så mener han videre at aviser som nekter sine ansatte å skrive på nynorsk (noe visstnok få gjør i praksis, selv om de ofte har sterke preferanser for bokmål) i praksis er språk-rasister, og at dette summerer seg opp til å bli statsstøttet diskriminering.

Kjære herr forvirrede språknisse – hei hei til deg! Verden her! Du husker oss? Synes du ikke det er pinlig at vi lever i et knøttlite land med to offisielle skriftspråk (tre hvis vi teller med reinsdyrpulerne som løper rundt i klovnedrakt oppi nord, men hvem bryr seg vel om dem?), der det ene er en konstruert sammensetning av masse forskjellige dialekter som aldri har eksistert som et eget språk på egen hånd? Hvorfor insisterer dere så instendig på å forsøke å tvinge driten deres ned i halsen på oss andre? Ikke gi meg mer dritt om språkrikhet og vakre lydmalende ord. Vi trenger språket for å gjøre oss forstått – bokmål fungerer i massevis! De fleste av oss forholder oss faktisk til det allerede. Det er forholdsvis moderne, og selv om det til tider kan virke litt fattig sammenlignet med de store verdensspråkene, får vi det som regel til. Nynorsk er den stygge, halvtomsete tvillingbroren som familien holder gjemt på loftet, fulle av skam og i et evig håp om at ingen skal avsløre deres livsløgn. Nynorsk er han som ingen inviterte på festen men som tvingte seg på likevel, drakk opp all alkoholen, voldtok damene og urinerte triumferende på arrangøren før han svimte av i en pytt av sitt eget spy midt på dansegulvet. Nynorsk er mutant-kjærlighetsbarnet til Per Inge Torkelsen og Tommy Steine etter het, radioaktiv man-love. Deilig mentalt bilde? Det er sånn jeg føler det for nynorsk.

Jeg boikottet nynorsk i alle nivåer det dukket opp i min skolekarriere, og fikk karakterer deretter. Da som nå dreit jeg i det meste og tok ikke det så tungt. I en periode hvor jeg forsøkte å lære nyansene i et allerede komplisert nok språk som norsk er (og noe jeg på ingen måte regner meg som utlært i), var nynorsk kun en forvirrende irritasjon. Det var likt nok til at det ble vanskelig. Jeg har ikke tall på hvor mange femtilapper jeg har rettet til “Norge” – du vet, egennavnet på vår nasjon. Hvor “Noreg” kommer inn i bildet vet ikke jeg, men det er noe LATTERLIG PISS som dere kan trekke tilbake inn i den mørke ræva dere dro det ut av.

Målfolkets favorittargument er at bokmål er dansk. So fucking what? Vi var underlagt Danmark en liten stund, det er en del av vår historie og har faktisk bidratt til den naturlige evolusjonen av språket vårt. Skal vi fornekte historien? Hvis du ikke hører forskjell på dansk og bokmål i 2009 er det kanskje ikke alle oss andre det er noe galt med.

Enkel oppsummering: Bokmål er det eneste naturlige skriftspråket vi har her i landet. Sossene kan få beholde riksmål som en kuriositet, men nynorsken må brenne så fort som mulig.

Merk: Dette er ikke et angrep på dialekter. De digger jeg. Men det er forskjell på en dialekt og et konstruert skriftspråk. Måtte Ivar Aasen brenne til evig tid, skadene han har påført det norske samfunn er ubetalelige og kan aldri tilgis.

Og til dere utkants-gurker som trosset advarselen og leste helt ned hit: Nå er det slutt for denne gang. Grip hardingfela, sett deg på fjordingen og ri inn i solnedgangen med roser i kinna og et friskt eple i hånda. Som premie for din utholdenhet skal du få Runes Ironipris: Analsex med Den evige Toer, Tone Damli Aaberget. Tell her I sent you.

‘Jeg har en god og en dårlig nyhet…’

Hvordan man reagerer når man blir presentert med dette varierer selvfølgelig. Hadde man hatt noen idé om forholdet mellom den gode og den dårlige hadde det kanskje vært lettere.. hvis de er sånn nogenlunde like, kan det være greit å få den dårlige først. Hvis den dårlige er MYE verre enn den gode er god, er det greit å gjøre unna den gode og så fokusere på smellen som kommer.

I mitt tilfelle er den gode såpass mye bedre enn den dårlige er slem, så vi åpner med den triste nyheten at TexBurger – en av mine trofaste leverandører av valker og kilo – gikk opp i flammer i natt. Alle som kjører en del mellom Oslo og Drammen kjenner til burgersjappa på Maritim i Oslo hvor det stort sett alltid er kø. Jeg har ikke tall på hvor mange “Big Tex Cheese” jeg har spist her gjennom årene, og det ble umiddelbart trykket stemning på kontoret når nyheten kom i dag. Man kan også lese at horder av brannmenn stormet til for å slukke – som så mange arbeidsgrupper har nok også de tilbragt mang en lunsj med godsaker her. Eierne av plassen har nok tjent godt med kroner, og vi vet jo ikke om det var en frityrkokerbrann eller pensjonering gjennom forsikringssvindel som har foregått, men savnet vil de bli. Og kommer de evt. tilbake skal de nok få satt diabetes på enda en generasjon eller to. Uansett, inntil videre – takk for alt! Jeg er et større menneske på grunn av dere, men så lenge jeg kan se tissen min uten å bruke speil er jeg happy.

Kommer de ikke tilbake forventer jeg en symbolsk begravelse i regnvær med sekkepipe og 21 BigTexCheese-salutt. Respekt!

Så over til den gode nyheten. Det vil si – den er god for meg. For dere andre betyr det nok ikke så veldig mye. De som har fulgt med på Facebook utover dagen har fått med seg at den gamle leiligheten min har blitt lagt ut for salg. Siv var aldri spesielt glad i den, så når vi ble samboere ble den lett ofret. Jeg har beholdt den en stund i håp om å få brukt litt tid på å pusse opp litt mer og gjøre meg ferdig med noen prosjekter (sånn som kjøkkenet som denne bloggen opprinnelig handlet om), men jeg er en lat jævel og alt tok mye lenger tid enn antatt. Nå som det er baby på gang er det vel lite sannsynlig at jeg får MER tid til leiligheten, så da var det på tide å selge.

Jeg bodde der fra 1996 til for litt over ett år siden, og har mange gode minner derfra. Mange egner seg ikke på trykk selvfølgelig – særlig ikke nå som jeg er på vei til å bli en ansvarsfull og respektabel familiefar. Knis. ;)

Men noe moro har jo skjedd der. Mang en kveld ble tilbragt med kollega Kjetil når vi begge var single, der vi satt i narkofylla og så på sinnsykt sære skrekk- og tegnefilmer. Her fant vi opp vodkamilkshaken som vi stort sett spydde av hver eneste gang vi drakk den – og vi drakk den ofte. Her sto jeg i sofaen og strigråt når Rosenborg slo AC Milan på bortebane i Champions League i 1996, og igjen når Norge slo Brasil i fotball-VM to år senere. I denne leiligheten ble Sloth født, og mange planter døde her. I løpet av mine år som eier av leiligheten har Drammen gått fra å bli sett på som Norges analåpning til… vel.. å bli en litt mer ålreit by. Jeg har fått pusset opp badet. Jeg har lekt litt håndtverker og nesten pusset opp kjøkkenet ferdig. Jeg tok til og med oppvasken 4-5 ganger. En gang pyntet jeg til jul også. Når flere av oss på jobben ble bedt i forlovelsesfest til noen vi kjenner i England gjennom firmaet, og vi ikke kunne, arrangerte vi like godt forlovelsesfest for dem i Drammen, med blinkskyting og fyllekjøring (på PC-spill). Ingen ble skadet, men bare så vidt.

Minnene er like mange som de er tvilsomme. Og nå er det altså slutt. Det var visning i går (søndag) og jeg ble overrasket over hvor mange som dukket opp. Megleren hadde sagt det var stor interesse (det er tross alt ikke SÅ mange leiligheter man får tak i med prisantydning på 820.000), men jeg hadde ikke trodd på slik respons. Det var kanskje 25-30 enkeltpersoner/par innom på den timen som var satt av. Både megleren, Siv og jeg svarte på spørsmål så godt vi kunne, og selv om alle kunne se at dette var en slitt leilighet med behov for å pusses opp i flere rom, så virket det som det var oppriktig interesse fra 4-5 av de som var der. Og jeg må få sagt at dersom Siv etterhvert velger å vende ryggen til læreryrket, så kan selger eller megler absolutt være et alternativ; Hun sto på og hjalp til på en imponerende måte. Stor takk, jenta mi!

I dag tidlig var da selvfølgelig spenningen stor. Jeg hadde på forhånd håpet å klare å komme opp i 800k for leiligheten, og ville helst ikke akseptere bud under prisantydning på 820k – men ville muligens være fleksibel hvis det betød at jeg slapp en andre visning. Hjertet slo et par ekstra slag når megleren ringte et par minutter over ti – han hadde gladnyheten om at to stykker uavhengig av hverandre hadde budt 820k. Yay! Prisantydning! Senkede skuldre, rolige nerver. Herlig! Leiligheten var i praksis solgt, og om ikke noe mer skjedde så var det helt greit.

Lunsjen kom og gikk, og det tok en liten stund før jeg hørte noe mer. Så kunne megleren opplyse om at noen hadde lagt inn bud på 850k. Oi! 30k over prisantydning, helt suverent! Jeg blir oppriktig glad. Informerer Siv via MSN, og hun blir så glad at hun går i et møte.

Plutselig kommer telefonene fra megler ganske tett. 860k, 870k. Dæven! Dette hadde jeg ikke trodd, bortsett fra i mine villeste fantasier der Obama fløy inn med helikopter og bød 4.5millioner og et jagerfly. Så brått var det noen som slo knockout på alle andre. 900k! Hallo! Dette er jo helt sinnsykt! Utagerende vietnamesisk horedans på pulten på kontoret begynte å bli en reell mulighet. Det var vanskelig å skjule gliset. Akseptfristene på budene ble kortere og kortere, og spenningen steg. Jeg hadde selvfølgelig sagt til megleren at han hadde blankofullmakt fra meg til å akseptere alt over 820k fortløpende, så nå ringte han bare rundt for å høre om noen fler var interessert. Og det var de. 930k! Jaaaaaa! Det er over 100k mer enn antydning! Er dette en forsinket aprilspøk!? Mens jeg satt på telefonen med megleren, ringte hun som hadde forsøkt å knocke ut de andre med 900k tilbake en siste gang. Hun hadde tenkt seg om. Han satt meg på vent, og sekundene begynte å gå sakte. Etter et par uendeligheter var han tilbake. Nihundreogførtifemtusenblankenorskekroner. 945.000,- - 125k over prisantydning. BOOYAAH! Her skal man kanskje si at man ikke er kapitalist og bryr seg om sånt og at det viktigste er at dyrene har det bra og at skogen er grønn og at alle gir hverandre en klem, men fuck that! 125k over prisantydning! Det hadde jeg ALDRI trodd! Fuck finanskrise, her ble det salg! Overtagelse blir ikke før 20. juni, men jeg skal klare å overleve til det. Må bare tømme leiligheten for verktøy og få den vasket, og det skal jeg klare til da.

Det ble en aldri så liten feiring på madamen og meg i dag, og jeg tror gleden vil vare en stund. Nå blir økonomien litt mer oversiktelig også, noe som sikkert ikke er så teit med ny verdensborger på gang. Så får det gå at det ble én verdensburger mindre samme dag!

Party on!

Der hvor omsorgen slutter og idiotien begynner

I går kom det frem en nyhet som for noen var lettere oppsiktsvekkende. Av overfallsvoldtekter (en liten andel, men langt fra alle voldtekter som foregår) anmeldt i Oslo de tre siste årene, var alle begått av ikke-vestlige innvandrere. Nei, ikke “Noen”. Ikke “Mange”. Ikke en gang “De fleste”. Alle. Hver eneste en. Skal det være overfallsvoldtekt, må det en utlending til, og han skal være ikke-vestlig!

Det hadde selvfølgelig vært lett å mene noe om dette. Det gjør jeg vel forsåvidt også, men det blir for enkelt. Vanligvis lar jeg ikke det stoppe meg, men det er et annet poeng jeg har planer om å komme til med tid og stunder.

Greit, at alle overfallsvoldtekter er utført av ikke-vestlige innvandrere betyr IKKE at alle ikke-vestlige innvandrere utfører overfallsvoldtekter. Det forstår alle. Akkurat som at det faktum at så godt som alle terrorhandlinger utført utenfor eget hjemland utføres av muslimer ikke nødvendigvis betyr at alle muslimer er terrorister. Vi forstår dette. Som er relativt sivilisert samfunn ser vi slike poenger. Hurra for oss.

Det som blir for idiotisk, er når Antirasistisk senter og SOS Rasisme går ut og mener at politiet skaper rasisme i Norge ved å gå ut med denne statistikken. De mener altså (slik jeg kan vurdere det) at sannheten må skjules sånn at vi bleikfeite, blåøyde nordmenn skal være lykkelig uvitende om det som faktisk skjer.

Jeg har et motforslag: Hva om de ikke-vestlige innvandrerne som er ansvarlige for dette slutter med overfallsvoldtekter? Ikke vet jeg, men kanskje det hadde vært et ENDA bedre tiltak mot rasisme? Helt greit at disse 41 overfallsvoldtektene (av ca. 16 000 totale voldtekter i samme periode) ikke skal blåses opp til å utgjøre hele smørja, men hemmelighold av slike statistikker er IKKE veien til å få oss til å ta imot de som er annerledes med åpne armer.

Det pipes også om at disse svina kommer fra traumatiske kår og kulturer med annet kvinnesyn enn vårt.

Aha.

Så hvite norske kvinne, når du blir overfalt og voldtatt, skal du vite at det er meget gode grunner til at dette skjer. Prøv å smile og gjør deg så tilgjengelig som mulig for din overgrepsmann. Husk å løfte litt på ryggen så han ikke blir kald på ballene hvis det trekker, og husk å fortelle hvor stor og sterk han er sånn at han ikke får vondt i selvtilliten sin, helst på hans eget morsmål.

Sorry, rasismejegere, her bommer dere stygt. Slutt å komme med unnskyldninger og bortforklaringer. Jag svina til de er fanget, hogg av dem kølla og send dem tilbake til jungelen der de kom fra. Fremst i køen for å arrangere dette burde innvandrere fra ikke-vestlige land stå, som tross alt er de som får lide nest mest for dette.

Ettersom vi bor i et samfunn hvor demokrati og talefrihet kun gjelder for de politisk korrekte, er det ikke akseptert å ha upopulære meninger. Nei, jeg mener ikke at vi burde hatt “SOS Antirasisme” og “Rasistisk senter” som sørget for å balansere debatten, men slik antirasistene sliter ut rasisme-uttrykket kommer det snart til å bli oppfattet som et hedersbegrep. Et rasshøl er et rasshøl, uansett hudfarge og andre variabler. Du trenger ikke å være rasist for å mene det, og det er det en del folk som trenger å få tvunget inn i den fargeblinde skallen sin.

Når hjernen fusker

Det er litt kult å observere hva som skjer inne i eget hode når man er på vei til å sovne, eller på vei til å våkne; Hjernen er ikke HELT på nett, og en del ting man automatisk ville ha forkastet som surr blir plutselig helt relevant. For min egen del kommer kanskje de mest kreative oppstøtene når jeg er i ferd med å sovne om kvelden.

Rett før påske lå jeg halvveis i drømmeland, og fant det plutselig nødvendig å vekke Siv for å informere om at vi absolutt ikke under noen omstendigheter må dra på fisketur før babyen er født. At vi drar på fisketur er i utgangspunktet kun marginalt mer sannsynlig enn at jeg føler hot man love for Tommy Steine, så hvorfor DET skulle være et tema, kan man jo lure på.

Sikkert drit fornøyd med å bli vekket måtte Siv etterhvert en tur på do, og følgende naturlige dialog utspant seg:

Rune: Jeg er så jævlig tørr!

Siv: Hæh? Er du tørst? Skal jeg ta med et glass vann til deg?

Rune: Nei.. ikke sånn! Det er som når du har dusjet, og så tørket deg SKIKKELIG godt. Det er behagelig!

Siv: …

Jeg må innrømme at jeg egentlig digger det når hjernen tar ferie og lar idiotien herje fritt. Det som kommer ut er ufiltrert, usammenhengende babbel, gir ingen mening og er totalt verdiløst mesteparten av tiden. Men av og til er det jo litt underholdningsverdi i det, ihvertfall for en selv.

Little earthmother - go home!

Jeg har ikke skrevet så mye her på bloggen om det kommende avkommet og alt som skjer rundt det – men nå har vel ikke jeg skrevet så mye på bloggen i det siste i det hele tatt, så det er kanskje ikke så rart. :)

I forrige uke fikk jeg den tvilsomme gleden av å være med Siv til jordmor. Tvilsom ikke fordi jeg ikke liker å involvere meg i det som skjer – jeg har vært med på ultralyd og legebesøk før, og således både sett og hørt avleggeren i aksjon. Og det var ikke bare jeg som var negativ.

Mye surr og snåle ting skjedde når vi skulle møte denne jordmoren, men en ting reagerte jeg spesielt på, og jeg angrer i ettertid på at jeg ikke skallet ned den lille ormen og drakk spinalvesken fra ryggraden hennes både for moro og næringens skyld. Siv har som de fleste andre gravide lagt på seg litt, og en stund så det ut til at vi kom til å få en ganske stor baby (vi har i dag fått bekreftet at den er i rute til å bli helt normal, takket være at Siv har fulgt legens råd om inntak og forbruk av kalorier). Gravide går tydeligvis rundt med et skjema hvor en graf over utviklingen er prominent, samt noen tabeller med vektutviklingen.

Alt dette var nytt for denne jordmora, da vi var der for første gang. Hun hadde aldri møtt noen av oss før. Hun kastet et blikk på skjemaet, og så at vekta var akkurat der den skulle være. Så målte hun en del ting, bl.a. omkretsen på magen. Hun fylte inn på skjemaet, og dette krysset ble satt MYE høyere enn noen utvikling på grafen skulle tilsi – og hun innrømmet at hun og legen sannsynligvis målte fra forskjellige utgangspunkt, slik at denne statistiske usannsynligheten ikke var relevant. Og hadde det vært sant, måtte Siv ha vokst i overmenneskelig fart.

Så gikk det noen minutter med tomt småprat, før hun kastet et nytt blikk på skjemaet, så det alt for høye krysset, og sa noe sånt som “.. og det er klart, du som spiser ALT for mye må jo bli mye flinkere til å trene!” – det var kanskje ikke 100% ordrett, men det er ikke mye om å gjøre. I etterpåklokskapens navn burde jeg her selvfølgelig ha reist meg opp og forsvart min kvinne gjennom å løfte opp dette frekke, ubehøvlede lille mennesket, tatt det med ut i bilen, kjørt ut på motorveien og slipt henne langs asfalten, litt ala Marv i Sin City. HALLO!? Hvordan i heite helvete kan du prate sånn til en gravid som er full av hormoner og usikkerhet fordi hun er redd for å ha lagt på seg for mye, basert på et skjema som du selv vedgår det er alle muligheter for at du har fylt ut feil, hvor vekt og blodtrykk og alt annet er 100% der det skal være!? Jeg forstår at leger trenger å være ærlige og si ting som de er uten å pakke det inn for mye, men at en jordmor skal være så frekk i kjeften på feil grunnlag overfor en du aldri har møtt før er slemt, ubehøvlet og kostet deg akkurat en “kunde”. Vi går ikke tilbake til deg, din forpulte lille dritt. Greit at du er gammel og inntørket og den giftige lille livmora di ikke kan bringe frem mere yngel, men du trenger ikke å være bitter og la det gå utover noen som ikke fortjener det på den måten!

Jeg på min side har lært meg litt om min rolle som kommende far. Jeg kan kanskje ikke amme og masse annet, men jeg kan knivstikke enhver som er slemme mot mine i ansiktet, gjentatte ganger, med glede og entusiasme. Og det ser jeg frem til!

Flere tanker om TV

For en ukes tid siden var det masse pip og hyl fordi NRK sendte fotballkamp i beste sendetid. Det var ikke grenser for hvor mange som kom ut av treverket og klagde på at den slemme fotballen ødela for alt annet, vi fikk de samme svette argumentene om at alle som liker fotball er idioter, at det er alt for mye fotball på TV, at det hadde vært mye bedre om de 22 spillerne fikk hver sin ball osv.

Tar jeg erkefienden NRK i forsvar her? Tror du det, les gjerne videre.

Første runde i Tippeligaen 2009 ble sparket i gang 14/3 kl. 20:00, og det var to av turneringens døveste lag som skulle til pers – regjerende seriemester Stabæk mot knokkelpedoene fra veikrysset Lillestrøm. Hadde det ikke vært for at dette var den første kampen i serien, er det selvfølgelig riktig at få hadde brydd seg om den.

Men her ble det altså mediestorm, da NRK hadde skjøvet til side mengder med fantastisk lørdagsunderholdning for å sende foppall HELE KVELDEN! Frekkheten! Seerforakten! Dette var urettferdighet som vi sjelden har sett selv i historiens verste diktaturer!

Ok, greit, selv jeg som fanatisk supporter har forståelse for at ikke alle gidder å se på fotball. Har du ingen glede av det – i motsetning til meg og tusenvis av andre – så er det helt greit om du gjør noe annet. Et lite hint: Din interesse for fotball er sannsynligvis like stor som vår interesse for å høre om din interesse for fotball. At vi begynner å mislike fotball basert på dine fantastiske og veloverveide argumenter er like sannsynlig som at du kommer til å elske fotball og ha like stor glede av det som vi har bare vi får deg til å forstå hva det er så magisk med det.

Men så til det jeg ikke forstår; Det var ikke den vanlige sytingen om for mye fotball på TV (som jeg også kan ha en viss forståelse for, når TV2 går inn i den 8. timen med å diskutere ihjel hver eneste lille filledetalj av noe som skjedde på et millisekund når en eller annen ikke fulgte med) på generelt grunnlag; Det var altså basert på at alt det ANDRE måtte lide!

Jeg ser ikke mye på TV på lørdager (og spesielt ikke på NRK), så jeg har ikke hatt særlig bra oversikt over hva som går der. Det har jeg derimot fått en litt bedre forståelse for i løpet av kvelden, når vi var på besøk hos noen som hadde på NRK i bakgrunnen.

Jeg tar her en enkel forutsetning – siden dagens kamp (mellom møkkalagene fra Ålesund og Oslos anus vålerengen) gikk på ettermiddag/tidlig kveld, antar jeg at kveldsprogrammet er slik det ville vært uten TV-kamp forrige lørdag. Etter Lotto-trekningen (som var ferdig før kampen begynte) var det “Den store klassefesten” med Dan Børge Akerø. Sikkert super moro… hvis man er 60. Kanskje jeg har sær smak, men dette hadde samme underholdningsverdi som å brenne store mengder med bananer; Man sitter og håper at noe spektakulært skal skje, men det blir bare trist.

Når dette høydepunktet var over, skle vi sømløst over i “20 spørsmål”, et radioprogram (!) utstyrt med TV-kameraer og Knut Borge. For all del, Mr. Bulldog er en intelligent og fornøyelig pratmaker, men dette var kaotisk og lite underholdende; En konkurranse blottet for etthvert konkurranseelement, produksjonsverdier langt under det NRK burde vedkjenne seg, og platt og uengasjerende innhold. Hvem faen er det som sitter og sender inn forslag til dette programmet og håper å vinne et brettspill!?

Så kom selve rosinen i pølsa. Eller svulsten i anus, som det vel kanskje minner mer om - “Med hjartet på rette staden”. Engelske landsbydramaer som finner sted for 3+ tiår siden er så triste og blottet for underholdningsverdi at jeg like gjerne kan se på kostymedramaer fra renessansen. Med kun et halvt øye på skjermen kunne jeg konstantere at det platte, patetiske skuespillet faktisk lå lysår foran manus i denne triste, forutsigbare historien. Selv Stabæk – Lillestrøm hadde mer innhold og spenning enn denne smørja!

Hvis man er så hjernedød at man blir arg fordi man går glipp av dette her… Javel. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vil du se på det, gjerne for meg. Jeg har mange år som TV-slave bak meg og vet hva det vil si å være hekta på søppel. Men en ting er ihvertfall sikkert; Etter å ha sett NRKs lørdagsunderholdning, skammer jeg meg overhodet ikke for å like fotball!

Deilig ironi

Jeg ser helt klart at kvinnedagen – 8. mars – av historiske grunner har vært både nødvendig og viktig for mange. I moderne tid har vel kvinner her i landet det bedre enn de har hatt før, men det er sikkert mye å rette på fortsatt. Greit for meg.

Det som derimot er ekstra moro, er når vårt flerkulturelle samfunn skal vise storhet ved å inkludere minoritetene i våre tradisjoner. Den barbariske døds-sekten Islam er jo blandt annet kjent for kvinneundertrykkelse i verdensklasse, så her burde det være muligheter.

Det er derfor med stor glede jeg observerer at en muslim som brenner et av de store symbolene på undertrykkelsen offentlig på en dag dedikert til frihet for kvinner, blir pepret med snøballer av sine egne – dvs. andre muslimske kvinner.

Hihi. “Ikke brenn vår rett til å bli undertrykket!” - “Du må ha respekt for våre tradisjoner som sannsynligvis egentlig betyr at jeg burde holde kjeft og være undertrykket på kjøkkenet istedenfor å gå ut offentlig og ha en mening!”

Men man kan vel ikke vente mer av folk som kulturelt sett fortsatt ikke har kommet til middelalderen. Jeg ler, jeg fnyser, og jeg koser meg. God 8. mars! :D

Tanker om TV

Det har blitt en rolig kveld med mye TV. Siden favoritt-programlederen min over alle – Conan O’Brien – har avsluttet sitt “Late Night” for å forberede overtagelsen av Tonight Show, ble det til at jeg glante litt på de siste episodene av det til å begynne med. Mye minner der, og det blir nok en klump i halsen når siste show går mot slutten.

Så var det over til AFV – Americas Funniest (Home) Videos, et enkelt program som starter akkurat i det Siv og jeg er klare til å innta sofaen på hverdager. Jeg synes jo alltid det er moro å se på folk som slår seg, og programmet skuffer aldri – selv om det selvfølgelig er mer familievennlig enn noe annet.

Etter dette skvatt vi over til en av premierene til TVNorge – Silent Library. Her skulle tremannslag fra Norge, Sverige og Danmark bli utsatt for diverse former for tortur, og så vant den som lagde minst lyd. Det virket som den ene programlederen var bror eller klone av Kristopher Schau, og det var litt småmoro til tider, men for de av oss som har sett Saw-filmene får vi torturpornogledene våre bedre kokt der.

Reklamepause – faen i helvete, ethvert mobilselskap (eller hva som helst annet) som bruker Tommy Steine i reklamene sine har automatisk inngått en kontrakt med meg om at jeg ALDRI skal bli kunde av dem. ALDRI ALDRI ALDRI! At det går an å være så gjennomskadd i hjernen at man lar den bleikfeite, ekle, selvgode kråkebolla av et oppkast representere produktene sine kan jeg ikke forstå. Tommy, stek i helvete med intensitet som tusen brennende soler. Og ta med deg mobilabonnementet ditt.

Så var det tid for enda en premiere – sosialpornografi av beste slag i “Sannhetens øyeblikk”, der folk må svare på vonde spørsmål (og få svarene målt opp mot løgndetektor-svar de tidligere har avgitt). Klarer man å svare ærlig på alt, kan man vinne inntil 500.000. Det sitter selvfølgelig venner og familie og ser på deltagerne med skuffet mine hele tiden. Spørsmålene er ganske kjipe, og jeg tror jeg kommer til å se på dette igjen for å finne ut hvor drøyt det blir for de som virkelig kommer langt.

Mellom og under programmene har det også vært en del egenreklame for programmer som går på TVNorge og FEM. Herregud. Jeg er langt fra verdens skarpeste, men jeg er heldigvis ikke dum nok til å se på mesteparten av det de presterer å vise.

TVNorge – TV for idioter!

FEM – TV for idioter med klitoris!

Uansett, gårsdagens premiere på WipeOut var tidvis fornøyelig. Som alltid var selvfølgelig originalen bedre, men vi gir det nok en sjanse til. Kommentarer som “Der er Pippi Långstrømp.. Hun har visst spist hesten sin siden sist” kjøper dem 2-3 episoder med tålmodighet.

Jau jau, da var TVen av for i dag. Noen oppturer, noen nedturer, og sikkert masse kalorier spart på å kose seg i sofaen. :)

Svindel og bedrag

De som er interessert så det kanskje komme – tenkte jeg bare skulle opplyse om at ryktene om T-shirt hell sin død er betydelig overdrevne, og at de lever i beste velgående, med mange av de verste skjortene tilbake igjen.

Det at de skulle legge ned var bare deres eget forsøk på en redningspakke for å stimulere sin egen økonomi. Med nærmere 100.000 t-skjorter solgt i løpet av 3 uker ligger de nå godt an til å leve en stund til. Men benytt sjansen til å bestille mens du kan allikevel, med denne finanskrisa vet man ikke. :)

Og jeg har fått mine nye, går i en i dag, strålende fornøyd! :D

Jeg – en elter

I helga var det visst fastelaven – og når man har en gravid i huset, er det ofte motivasjon nok til å følge opp alle søte (i betydning digge) tradisjoner. Jeg er ikke Mr. Initiativ på kjøkkenet, men Siv lurte på om jeg ville elte litt. Så det gjorde jeg. Og da ble det bokstavelig talt andre boller.

Etter hard innsats på kna-fronten, overleverte jeg deigen til dronninga som kjørte løpet ut. Hun sa etterpå at eltingen sørget for at dette ble topp-boller. Jeg vet ikke helt, men ble såpass inspirert at jeg gjerne melder meg til tjeneste igjen.

Hvem vet hva som blir det neste? Pizzadeig? Samme det, fortsetter det sånn skal jeg bli nordlending og sitte på bussen og fortelle tilfeldige medpassasjerer at “Æ kainn bake!”

Hijab – dassrull for sensitive rasshøl

Det er vel ingen hemmelighet hva jeg mener om religion. Overtro er en privatsak, og jeg blir overrasket om noen som leser denne bloggen nogenlunde jevnlig blir sjokkert over at jeg er ler av tanken på hijab i politiet. Hvis overtroen din gjør at du ikke kan ha på deg politiuniform så kan du ikke være uniformert politimann. Enkelt og greit.

At Islam er en primitiv religion og hjernevasking kan det ikke være noen tvil om. Det går an å kritisere de håpløse middelalderske ideene de praktiserer uten å være rasist eller islamofob (eller hva det heter for tiden). De fleste ulykker skjer i hjemmet, og de fleste mord og terrorhandlinger utføres av islamister. Nei, det betyr ikke at jeg mener alle muslimer er onde. Men en god del av dem er det. Tror du meg ikke, sjekk ut denne websiden. Yep, dette er også fanatikere. Men det de lister opp i sin liste over islamske terrorangrep de to siste månedene er reellt, og man kan lett finne uavhengige nyhetsartikler om hver sak på nettet. Selvfølgelig ikke i norske medier, her er vi for opptatt av å fordømme Israel. Det er ikke så viktig å fortelle oss at islamistene rundt omkring i verden dreper flere uskyldige hver måned enn det Israel gjorde i sin viden kritiserte krig mot terroristene i Hamas.

Heldigvis har vi idioter som denne karen her i landet som minner oss på at dette er et problem, også for oss, og samtidig klarer å understreke nettopp hvorfor hijab for politikvinner ville vært et stort problem; Islam krever at Islam går foran nasjonale lover. Det er i Storbritannia avdekket at det finnes sharia-domstoler som opererer utenfor – og setter seg selv over – landets domstoler. Skal vi la religiøs overtro fra en velkjent pedofil (lang historie kort: Muhammed giftet seg med en seksåring, men tok ikke hinna før hun var 9) gå foran Norges lover?

Selvfølgelig skal vi ikke det. Religion er en privatsak. Jeg skal ikke bekymre meg for at politiet – som pr definisjon skal beskytte meg fra alle de slemme – skal sette noe som helst over loven vi har her i landet. Etter et par ugrasiøse retretter fra regjeringens utnevnte lukkemuskel – justisminister Storberget – har vi heldigvis fortsatt lov til å kritisere religion her i landet. Skal vi risikere at en fanatiker brått finner ut at lojaliteten til Muhammed og Allah er større enn lojaliteten til loven og riket, og knerter noen som synes at islam er en håpløst bakstrebersk kvinneundertrykkende idiotisk religion, sånn som meg?

Svaret gir seg selv. Klarer du ikke å la uniformsplikten gå foran overtroen din, har du ikke noe i politiet å gjøre. Klarer du ikke å la norsk lov gå foran vrangforestillingene dine, har du ikke noe i Norge å gjøre.

Changeling

Denne filmen har blitt omtalt som en skrekkfilm for foreldre, og jeg forstår hvorfor. Historien er en sann historie fra 1928 og fremover, og handler om en mor som opplever sitt verste mareritt – at sønnen forsvinner. Los Angeles’ korrupte politistyrke ser at de trenger litt god PR, og skaffer henne sønnen tilbake – sånn ca. Ihvertfall en sønn. Ikke nødvendigvis hennes. Når hun protesterer på dette, blir hun etterhvert slengt på sinnsykehus.

En ganske sterk film, hvor det stadig kom snufs fra kinosalens kvinnelige tilstedeværende, som vel utgjorde alle utenom meg. Hvorfor var jeg der? Fordi manus var skrevet/tilpasset av en av mine helter, J. Michael Straczynski. Hvem? Bare mesterhjernen bak tidenes beste (etter min oppfatning) TV-serie, Babylon 5.

Og en del Babylon 5 var det å se igjen. Det sier litt om min psykiske tilstand at jeg humret over replikken “Never start a fight, always finish it” som dukket opp i filmen – fordi det ble sagt i Babylon 5-episoden “Severed Dreams” (og senere i “Objects at Rest”) mellom en hovedperson og en skuespiller som er faren til han som opprinnelig skulle regissere Changeling før Clint Eastwood tok over prosjektet (Ron Howard fortsatte dog som produsent). Når folk på sinnsykehuset ble sendt til “Rom 18” var det veldig likt “Rom 17” i episoden “Intersections in time” fra sesong 4. Når advokaten nevnte at det ikke går en dag uten at han tenkte at han måtte nevne noe for noen, før han kom på at hun ikke var der lenger, var det som tatt ut av “Z’ha’dum”. Og et par andre ting. Jepp, jeg er syk i hodet, og jeg må tråkkes på og holdes nede.

Uansett vil jeg påstå at dette var en veldig bra dramafilm, verdt å se hvis man liker denslags. Bra skuespill, selv om leppene til Angelina Jolie kommer litt i veien innimellom, og mangelen på en tradisjonell filmslutt tilgis lett av at dette jo tross alt har hendt i virkeligheten – historien er vel like tett opp mot det som virkelig skjedde som filmen om Max Manus er, sånn ca.

Filmen får 8 av 10 skalla feitinger, selv om det er en svak åtter.

Good night, sweet prince – del II

Forrige gang var det Purple-Shirted Eye Stabber som måtte bøte med livet. En tegneseriefigur. Denne gangen er det mye mer alvorlig.

Jeg er en konstant irritasjon for mine omgivelser, såpass må vi alle kunne være så ærlige å være enige om. Én av grunnene til at jeg til de grader driver de rundt meg til fortvilelse og raseri er min stil, eller rettere sagt – totale mangel på stil. Med mindre det er en formell anledning, kundebesøk, møte, familemiddag eller lignende, går jeg i t-skjorte. Uansett hvor kaldt eller varmt det er, uansett hvor upassende det måtte være. T-skjorte er tingen. T-skjorte er meg.

Videre har det blitt sagt at jeg har en relativt obskur sans for humor. Ikke spesielt morsom for andre enn meg selv, og stort sett totalt blottet for sympatiske trekk. Ingenting er tabu (selv om jeg som regel ikke synes alt er like moro når RBK taper), og det meste er lov, så lenge det går ut over noen. Jo mer obskurt og far out og off the wall, jo bedre. Kan jeg provosere noen så kan jeg kose meg med det i flere dager.

Derfor har alltid heltene i T-Shirt Hell ligget mitt hjerte nært. De har delt min entusiasme for å støte andre, og de har tråkket på de svake med en lidenskap som gir meg tårer i øynene. Selv om de aller verste t-skjortene ikke har vært tilgjengelig de siste årene, har de stadig holdt seg relevante og friske og sørget for å trampe stadig nye grupper på tærne.

Det var med stor sorg jeg mottok nyheten (via medlemsbrev, man er da med der det skjer) om at de nå velger å legge ned. Til tross for at de fortsatt selger ca. 3000 skjorter i uka, er det nok nå. Vår fryktløse helt Sunshine Megatron har sniffet nok kokain fra horerumper til å trekke seg tilbake og drive med noe annet. Det står tross alt en viss respekt av det å velge å gi seg på topp fremfor å selge ut og la noen andre ta seg av driften.

Min første t-skjorte fra T-Shirt Hell fikk jeg til jul av min kjære bror for noen år tilbake. Den var mørkeblå, i glimrende kvalitet, og hadde følgende motiv på brystet:

Det at barna står og drar i ordene illustrerer liksom poenget. Jeg har hatt mye glede av denne t-skjorta. På vei inn på en bar ved Times Square i New York fikk jeg faktisk komplimentet “Cool shirt!” av en kvinnelig sikkerhetsvakt (som var backet opp av en betydelig større neger). Og en gang måtte jeg dra på et (ikke planlagt møte) til en kunde mens jeg hadde den på. Jeg og kollega Kjetil møtte to damer – den ene het Gina (seriøst!) og den andre sa “Litt av en t-skjorte han har på seg!” til Kjetil mens jeg var ute av rommet. Ah, minnene.

De andre skjortene jeg har herfra, har jeg bestilt selv. Denne fikk litt oppmerksomhet når jeg var i Hollywood i 2007:

Man kan kanskje påstå at jeg har en usunn fascinasjon med dverger, og det ville ikke vært feil. T-Shirt Hell har alltid vært med på å sette de irriterende små skapningene på plass, og jeg synes det er viktig å vise at det ikke er alle som er politisk korrekte og mener at vi skal behandle dverger som om de var ekte mennesker.

Det er sjelden jeg møter på Michael Jackson-fans for tiden, men bare i tilfelle, har jeg også denne t-skjorta parat:

Dette er selvfølgelig en sammensetning av to språklige fenomener – etter 11. September 2001 var det fryktelig vanlig i USA og si “If …., the terrorists have already won”, hvor det handlet om alt fra å ikke våge å gå på jobben, til å ikke kjøpe den mest bensinslukende bilen. Og selvfølgelig det faktum at Michael Jackson hadde sex med en hel haug med unger. Joda, han kjøpte seg fri fra loven, men alle vet at han gjorde det. Og nei, denne t-skjorta er selvfølgelig ikke en oppfordring til pedofili, heller det motsatte.

Bare for å forsvare den obskure delen av personligheten min har jeg denne:

Litt sirkulær meta-humor der. Det er som et kamera som filmer en skjerm som viser bildet fra samme kamera, bare med bomser som stjeler t-skjorter fra hverandre.

Det går selvfølgelig ikke an å ha en t-skjorte-samling det står respekt av uten å vise litt yrkesstolthet samtidig:

Kanskje litt arrogant, men vi nerder liker å tro at det stemmer. Det var det der med å fikle med små deler med fingrene og sånt.

En av de som kanskje provoserer aller best, er min lille hilsen til diverse sultkatastrofer som stadig herjer forskjellige deler av verden:

Alt er lov, og ingenting er så fælt at det ikke er godt for noe. Knis. JEG synes ihvertfall den var morsom.

For de som alltid forsøker å være positive og se det gode i alle, har jeg denne meget presise skjorta – men min er lyseblå:

Så ikke kom her med noe “Ok, du er kanskje ikke så kjekk, men du har en viss sjarm" – sorry, den må du lenger ut på landet med! T-skjorta poengterer det åpenbare – selv om man er stygg på utsiden, kan man godt være en jævel på innsiden også.

Når jeg føler meg litt seriemorder-aktig, drar jeg på meg dette sjarmtrollet av en skjorte:

Det ville kanskje være feil å si at man får draget på damene av en sånn t-skjorte, men samtidig er det sannsynligvis ikke det som er målet når man tar den på heller.

I tillegg til disse tidløse favorittene, har jeg én t-skjorte som er såpass stygg at jeg velger å holde den unna offentligheten. Den er rett og slett for slem. Jeg har aldri gått med den heller. Jeg sparer den til den rette anledningen. Jeg våger å påstå at under 0.001% av verdens befolkning kunne se den t-skjorta uten å bli rasende. Og det er jo bra. :)

I anledning nedleggelsen har jeg bestilt en ny batch med t-skjorter. Jeg skulle selvfølgelig gjerne hatt fler, men jeg må begrense meg. Nytt av denne bestillingen er at jeg som kommende familiefar har valgt å ikke bare tenke på meg selv. Jeg bestilte derfor følgende til min kjære Siv:

Det ER ment som en spøk, men forhåpentligvis en spøk som kan provosere noen. Om hun noensinne kommer til å ha den på gjenstår å se. :)

Avkommet som er på vei får også en liten oppmerksomhet (siden de også selger babyklær):

Vi får tro at de hypersensitive blant oss innser at babyen sannsynligvis ikke uttrykker seg gjennom å trykke t-skjorter, så vi slipper besøk fra barnevernet. :)

Så til mine små gaver til meg selv; I krysningspunktet mellom provokatør og ateist finner man blasfemi, noe som jeg setter stor pris på. Følgende regner jeg dermed med å få stor glede av:

Og hvis noen ikke blir sinte pga. av homse-Jesus, kan kanskje følgende meningsløse skjønnhet ordne biffen:

Og til slutt, følgende støtende og meningsløst feilaktige idioti:

For de som ikke er inne i overfladisk og teit amerikansk ungdomskultur – Mary-Kate og Ashley Olsen har vært berømte siden de var babyer, sånn sirkus. Med andre ord rein provokasjon for pengene.

Har jeg støtt noen med denne artikkelen? Flott! For evt. meningsfeller som synes ingenting er hellig – LØP OG KJØP! 10. februar stenger dørene for alltid, og da er det FOR SENT. Utvalget er en brøkdel av det det engang var, det er dyrt, og det tar lang tid – men det er verdt det! Tenk på rivalen din, han eller hun du hater på jobben, eller noen annen du ønsker å støte dypt og inderlid. Sjansen er stor for at T-Shirt Hell har noe som kan plage vettet av dem. Hvis du ikke slenger inn MINST en bestilling innen tirsdag, kommer du til å angre. Det skal jeg sørge for.

Gå hit og dra kortet. Du vil takke meg.

Seier!

Bare kort innom her for å erklære seier! Bøndene i SP forsøkte på mest mulig udemokratiske måte å tvinge resten av regjeringen med på et horribelt lovforslag som skulle begrense mulighetene til å komme med uttalelser som var kritiske til religion. Jeg har gått og hisset meg kraftig opp over dette de siste dagene, og særlig måten regjeringen har turet frem og forsøkt å kvæle enhver debatt; Det har vært helt klart at INGEN bortsett fra militante muslimer og bibelbelte-fanatikere har vært for dette, og at det hadde vært et klart steg tilbake mot middelalderen (jepp, Randi synes vi er på vei allerede og jeg er helt enig med ham; Mer om det senere). Heldigvis har nå Navarsete – som har vært helt ute av stand til å komme med et eneste argument som har holdt vann for hvorfor dette er en god idé – nå gitt seg og innrømmet at hun er en idiot. Vel, hun har ihvertfall gitt seg. Resten er min påstand. Og det ser vel ikke ut som hun er i stand til å motbevise den heller.

Champagne til folket!

Visdomstenner – kroppens Quislinger

Tannlegeskrekk er et tema som ligger mitt hjerte nær – sist fortalte jeg om mitt forrige besøk i desember, der det ble bestemt at jeg måtte ta den gjenværende doble visdomstanna. Dette er nå gjort.

“Doble visdomstanna?”, tenker du sikkert, og fortsetter “Nå surrer du fælt, Fragile Rune. Det er jo bare oppspinn. Når Gud designet oss ville hun ikke ha funnet på noe så teit”. Vel, som en av de som mener at evolusjonsteorien er en åpenbar sannhet kan jeg lett erklære at dette ikke er noe feilskjær av et menneskeskapt fantasifoster – her snakker vi om et eksempel på en mutasjon som stadig skjer som en naturlig del av livets kretsløp. Morfaren min hadde visstnok dobbelt sett med visdomstenner både oppe og nede, og moren min har arvet og videreført dette til meg. Jeg er såpass “heldig” at jeg derimot bare har dobbelt sett i underkjeven – oppe har jeg hatt den vanlige visdomstanna på hver side.

Hva innebærer så dette? Jo, disse ekstra morofantene har ligget under tannkjøttet, usynlige og umerket, i lang tid. Der har de satt seg på skrå (sånn at toppen på tanna stanget inn mot første visdomstann) og boret seg ned i kjeven, og så festet seg på undersiden på en måte som minner om fiskekroker. I tillegg til dette har hver av dem hatt en ekstra rot (!) på innsiden av kjeven, som for sikkerhets skyld har vært viklet inn i er nerve. Hva betyr dette? Smerte. Helt for jævlig smerte.

Mandag 26/1 var dommens dag for min del – da skulle ekstra visdomstann nr. 2 ut, sammen med visdomstanna i overkjeften på samme (venstre) side. Etter det som skjedde forrige gang, nektet jeg å la dem komme nær meg uten at jeg skulle dopes helt ned, så det ble en egen sedasjonslege med på teamet som stakk noen nåler i meg (bommet på blodåra på første forsøk, men shit happens, blåmerket er smekkert) og sendte meg til drømmeland. La meg bare si det med en gang – de 2000 kronene det kostet for å ha ham der var VERDT DET. Alt ble bare svart, og helt mot slutten av operasjonen slumret jeg meg sakte tilbake til bevissthet uten å kjenne en ting. Litt groggy var jeg, og etterhvert som bedøvelsen slapp ble det småvondt, men det er tross alt INGENTING i forhold til det som har skjedd før.

Hadde dette vært en film, ville stemningen med ett blitt mørk og dyster. Bitterheten ville lyst av øynene mine. Dette er mitt Vietnam-flashback. Smertehelvetet. Møtet med skjebnen. Arr på sjelen. Dramatisk musikk og opprivende minner som gjør øynene blanke og får munnen til å snurpe seg sammen i bitter bestemthet.

Vi spoler noen år tilbake. Et tannlegekontor i Drammen. Det er vinter, og en tann skal trekkes. Etter et langt opphold fra tannlegen som skyldes utagerende skrekk, har jeg blitt fast kunde igjen. Har til og med trukket en visdomstann, på høyre side, oppe. Det var ikke så ille. De fant ut av min immunitet mot bedøvelse, og dopet meg grundig. Jeg overlevde. Jeg kommer til å overleve i dag også.

Jeg passer på å si fra at jeg trenger mer dop. Flere ganger. Uansett hvordan man snur og vender på det, er en tannlegestol ikke et sted hvor jeg slapper av. Litt kaldsvette, det verker i kroppen. Første sprøyte kommer. Litt vondt, men det er greit, da det har mer positive virkninger enn negative. Vi venter litt. Tester at tannkjøttet er lammet. Ny sprøyte, denne kjenner jeg ikke. Tannkjøttet er aldri problemet. Nervene som ligger lenger ned er dagens hovedpersoner, det er de som nekter å slappe av, som sender sterke smertesignaler når tannlegen gjør greia si.

Operasjonen er i gang. Jeg har fått en svær (alt er subjektivt) treplanke inn på den andre siden av kjeften så jeg ikke skal kunne bite ned, uansett. Kirurgen er en liten (60+ kg) dame av utenlandsk opprinnelse. Hun skjærer seg ned i tannkjøttet. Jeg spenner meg selv om jeg ikke kjenner noe – kroppen vet at dette er vondt. Langt nede i hullet finner hun tanna. En tang blir funnet frem, nærmest som en formalitet – både tang og tann vet at dette ikke kommer til å funke. Det er mer som en intensjonserklæring. Tanga mener at tanna skal ut, tanna mener den har det bra der den er. Jeg kjenner at det gjør litt vondt. Hey! Jeg har fått to sprøyter! Jeg skal ikke kjenne noe som helst! “ØØØØØÆÆÆÆÆÆÆÆÆ” er alt jeg har mulighet til å si. Etter litt nøkking som kjennes godt i bakhodet, slår vi oss til ro med at mine tenner sitter godt, og går til plan B. Den må knuses, og så er det bare å plukke ut røttene etterpå. Easy peasy. Jeg prøver å stønne frem at det gjør vondt, men det fører ikke frem. Jeg ligger i helspenn, ikke en muskel i kroppen slapper av. Jeg er sikker på at det er store deler av kroppen min som ikke er nedi tannlegestolen en gang. I munnen forøvrig kjenner jeg plutselig biter av tann som treffer – og smertene treffer meg som en spiker i kneskåla et halvt sekund senere. “HNNNNNNNNNNGGGGGH!” er alt jeg klarer å si i det all verdens nerver tar hevn for sin plutselige frihet. Bitene blir støvsuget opp. Tårene renner – ikke gråt, bare som en respons på den sinnsyke smerten. Resten av kroppen blir hyperfølsom, jeg blir ett med rommet, ikke en knott kan fise uten at jeg får det med meg. En ny tang går inn i kjeften – en ny og annerledes smerte kommer til! Hun forsøker å nøkke ut røttene, og de sitter som tidligere nevnt som fiskekroker i kjeven. Den eneste måten jeg kan beskrive smerten på, er som om man får en kjøttkrok tredd igjennom en hånd som frøs og var kald. Lammende, intens smerte. Trebiten blir tatt ut av kjeften min, og jeg blir tatt med inn på et rom hvor de har en sånn røntgengreie som svirrer rundt huet ditt og får tatt bilde fra alle kanter. “Det gjør jævlig vondt”, forteller jeg assistenten. Hun blir overrasket av at jeg kjenner noe som helst, men lover at jeg skal få mer moro før de fortsetter.

Mens sprøyta får noen minutter på å virke, forklarer kirurgen at røttene sitter som fiskekroker godt inne i kjeven på undersiden, at de er viklet inn i nerver, og for sikkerhets skyld at det er en ekstra! Dette skal ikke bli lett! Jeg gjentar bare at jeg kjenner alt hun gjør, men hun forsikrer meg om at den siste sprøyta skal ta knekken på de siste nervestumpene.

Så følger en halvtime med møysommelig oppsaging av hver rot i små biter som individuelt kan dras ut – dette var et seriøst pirkarbeid og jeg er 100% full av beundring får at hun får til dette uten å kappe nerva som kveiler seg rundt hver rot som en kåt slange. De to røttene på yttersiden går greit, dopen virker, men jeg er fortsatt i helspenn. Så var det rota på innsiden.

Alt som har blitt opplevd frem til nå av smerte, var ingenting. Seriøst. Det var som om noen prøvde å gni meg til døde med en alt for varm banan i forhold til det som kom.

For den siste rota ville ikke ut. Og nervene på denne siden var 100% operative! Jeg kjente det i samme øyeblikk som hun begynte å pirke borti, og skrek som en skadet bjørn, men plankebiten var på plass og oversatte ordene mine til gurgling. Hun så vel her en verdi i å bare bli ferdig med det – mens jeg begynte å seriøst tenke på om det fantes en øvre grense for hvor mye smerte det var mulig å oppleve. For all del, jeg skjønner at fødende damer osv. helt sikkert har det verre. Men innenfor min referanseramme var dette det soleklart verste jeg noensinne har opplevd.

Hvert kutt i kjøttet rundt kjentes ut som om noen dro av meg huden. Når hun saget i rota, forplantet det seg i hele hodeskallen, og alle nervene i verden sang i kor med en intensitet som får Carl Orffs “O Fortuna” til å virke som en mutt salme i forhold. Jeg prøvde å bite istykker planken på venstre side, som gravde seg godt inn i kinnet mitt. “AAAAAARRRRRRRRRRRR!” skrek jeg, men det ble bare møtt med mer vold. Til slutt var det bare én bit igjen – den som gikk opp og inn i kjeven fra undersiden. Her var det ingen bønn – den måtte rett og slett dras ut på gamlemåten. “NNNNNNNNNnhhhhhhhhhhhh!” kom det ut av meg i det tanga gikk ned med full styrke. En smerte så dyp at kroppen nesten resignerte. Kaldsvetten sprutet av panna, jeg kjente jeg ble likbleik og kvalm. Men rota rørte seg ikke. Hun lente seg på tanga med sin spinkle kropp, og smerten doblet seg. Jeg så stjerner, eller hva de heter, de små lyspunktene som virrer rundt når man nærmer seg grensene for det man tåler.

Her tok overlevelsesinstinktet over. Millioner av år med fininnstilt instinkt, godt gjemt bak sosialt akseptert oppførsel, bestemte seg for at hvis jeg skal overleve, må jeg ta affære. Neven ble knyttet, armen gikk bakover, og jeg beregnet at hvis jeg slo etter ribbeina ville jeg få nok kraft i slaget til å få henne vekk så jeg fikk tid til å rive plankebiten ut av kjeften og komme meg vekk. Jeg var DER. Desperasjonen var total. I det jeg skal til å slå, nærmest hopper kirurgen opp på tanga og får løsnet den siste rotbiten. Underkjeven min tar imot hele vekta og jeg sier bare “NNNNNNNNNNHHHHH!” i det lufta går helt ut av meg.

Det er over. Det er vondt som faen, men det er over. Jeg ser ut som Skipper’n på den ene siden, jeg kan ikke gape mer enn at jeg akkurat får inn et sugerør i kjeften. Tårene tørkes. Traumene brenner seg inn på sinnet, marerittene gror godt i underbevisstheten. Blod spyttes. Det surkler i åpent sår. Noen sting senere er jeg ute av stolen, svimmel og blek. Ikke fattet. Jeg blir forklart om sykemelding, om antibiotika-kur, om smertestillende. Tåke. Får ikke med meg en ting. Tar imot arkene de gir meg, trekker kortet, slår koden. Setter meg i bilen, kjører til apotek. Kan ikke snakke, bare peker på arkene. Får med meg en salig haug med paralgin forte og 600mg IBUX, i tillegg til annen moro. Drar hjem. Paralgin forte har ingen effekt på meg, IBUXen virker litt bedre, men jeg kan ikke ta den så veldig ofte. Blir stående i stua og trikse med en fotball for å prøve å ta fokuset vekk fra smertene.

Needless to say – det verste jeg har opplevd innenfor smerte.

Tilbake fra flashbacket – det er vel ingen overraskelse at operasjonen denne gangen gikk vesentlig bedre. Jeg kjempet mindre i mot, og ettervirkningene og hevelsen ble dermed mye mindre denne gangen. Samme kirurg, forresten, og la meg bare si at jeg ikke bærer noe nag til henne. Hun er suverent flink, nå som da. Det var ikke hun som forbannet meg med doble visdomstenner og immunitet mot flere former for smertestillende.

Dette ble nok et langt innlegg, og egner seg vel ikke som noe annet enn torturporno. Hvis noen gadd å lese hele greia, håper jeg ikke at jeg har overført min tannlegeskrekk til dere. :)

Død Snø

Ett av nyttårsforsettene mine var tilsynelatende å la denne bloggen dø en lang og smertefull død. Nei, det var ikke sånn, det bare virket sånn. På tide å ta seg sammen.

Til tross for en lang rekke advarsler, ble jeg onsdag denne uka med for å se Død Snø på kino. Som en av ganske få filmer i sin klasse – norske nazi-zombie-filmer – har den fått en hysterisk bra mottagelse bl.a. i USA. Greit å sjekke ut hva som skjedde.

Det er ihvertfall ingen tvil om at regissør Wirkola har gjort hjemmeleksa si når det gjelder å oppfylle “reglene” for slike filmer – det er masse referanser til andre godfilmer i samme og relaterte kategorier, både gjennom t-skjortene til Erlend og det sykt urealistiske subplottet der slemfine Chris prøver å imponere samme filmnerd med sin kunnskap om emnet. Et lite trekk for at man faktisk bruker ordet “zombie” i filmen – sånn skal det altså ikke være.

Historien er ellers tynn – et stort pluss i denne typen filmer – og skuespillet er som man forventer. Litt vanskelig å forstå mumlingen til et par av hovedrolleinnehaverne til tider er det dog – trist når man ønsker seg undertekst på en norsk film.

Ellers er det masse humor her, både med og uten involler, som gjør det sånn nogenlunde fornøyelig å få med seg.

Norsk Films skuespillerkvote er denne gangen oppfylt av Ane Dahl Torp og Bjørn Sundquist.

Jeg er litt mellomfornøyd, for å være helt ærlig. Lo og koste meg, men skvatt ikke noe særlig, til tross for bra overdreven bruk av dyp bass for å bygge opp stemningen. Ellers må det vel sies at bruken av norsk musikk var bra, men at Åge Aleksandersen tok kaka der han dukket opp – perfekt sang til perfekt tid. Moro.

Sitter fortsatt med en følelse at norske filmer er inne på et visst spor. Håper det kan ta seg opp enda litt. 6 skalla feitinger er ikke så fryktelig dårlig, tross alt. Og jeg har sett MYE dårlig skrekkfilm.

Godt nytt år!

Litt forsinket i gang med bloggingen i år – der røk det nesten-forsettet.. Neida, skal prøve å skrive litt jevnere, stadig mye på hjertet..

Jula var veldig ålreit – Siv og jeg debuterte som verter, og det gikk helt ålreit. Måtte nødgrille ribba litt for å få svoren skikkelig sprø, og bortsett fra at det nesten førte til mordbrann, ble resultatet bra. Alle sa ihvertfall det. Vet ikke om de mente det, men jeg spiste meg ihvertfall såpass mett at jeg sov dårlig natt til første juledag.

De neste dagene gikk kjapt, får vi tredje juledag fløy opp til trøndelag (både sør og nord) for turbobesøk i supertempo. Det var familieselskaper og vennebesøk, stort sett lagt opp til ett om dagen og ett om kvelden. Vi hadde ikke bil så skyss-løypene ble lagt opp fortløpende og det er vel et under at det gikk så bra som det gjorde. Veldig hyggelig var det, og vi var konstant såpass mette at bare det å tenke på mat gjorde fysisk vondt.

Jeg la merke til en ting – i alle selskaper på hele trøndelagsturnéen var det to ord som ble nevnt i HVERT selskap, hus eller sted vi var - “Spekulere” og “Farrang”. Det var stort sett dyr og barn som ble omtalt som spekulerende, mens farrang (trøndersk omgangssyke av høyeste kvalitet) var noe de fleste vi møtte på hadde vært utsatt for i nær fortid. Uansett litt spesielt at ALLE nevnte disse to ordene. Jeg gjorde Siv oppmerksom på det halvveis, og det ble en kilde til mye bra fnis etterhvert som det dukket opp i den ene sammenhengen etter den andre.

Vi tok med oss trønderbakteriene hjem og blandet dem med seriøs østlandskulde (jepp, jeg går alltid i t-skjorte, men –10 er for kaldt), så Siv har vært ganske syk noen dager, mens jeg har vært heldig og sluppet unna.

Sånn, det var en kjapp oppsummering – skal som sagt prøve å skrive mer, har mye vondt å komme med så heng på!

Filmhelg: “Max Manus” og “Mamma Mia!”

På fredag var Siv og jeg en tur på kino for å se den norske storsatsningen “Max Manus”, som åpenbart nok handler om den norske sabotøren og motstandsmannen.

Det er forfriskende å kunne si at denne filmen var bra, uten å måtte legge til “til å være norsk” bak. Lite av det som vises i filmen er faktisk feil, men det er jo en del ting fra historien som blir utelatt, nødvendigvis. Uansett er det en sterk produksjon, og man kan tilgi den litt “enkle” filmstrukturen når man vet at dette i så stor grad er basert på virkelige hendelser.

Skuespillerne gjør en god innsats, men til å begynne med er det litt forstyrrende at de faktisk prater sånn som man gjorde på den tiden. Det blir man fort nok vant til, men jeg må vel innrømme at jeg synes det norske språk lett blir litt teatralsk når det brukes i dramatiske sammenhenger. Nicolai Cleve Broch gjør en god figur gjennom filmen, men representerer samtidig mange av grunnene til at jeg har et anstrengt forhold til en del folk fra vestkanten av Oslo. ;) De fikk også plass til en liten rolle for Kjersti Holmen, som får bruke det ene ansiktsuttrykket hun ble født med, “Trist, underdanig og i desperat bønn etter hjelp”.

Denne filmen anbefales på det sterkeste, både for de som liker film og de som liker historie, og liker du begge har du ingen unnskyldning for å ikke løpe til nærmeste kino. Med mindre du faktisk har en unnskyldning, da. Det har jeg forståelse for. Det er jo jul. Filmen får 8 av 10 skalla feitinger, noe som det sannsynligvis blir en stund til noen norsk film overgår.

EDIT 22/12: Får legge til at Siv og jeg var helt enige om at det hadde vært veldig fint om filmen sluttet med en rask tekst som forklarte hvordan det gikk med de overlevende. Det er jo ikke uvanlig i filmer basert på ekte hendelser. Ikke det at det ikke er kjent, men det hadde f.eks. ikke vært dumt å få med at Max Manus i sin bedrift i etterkrigstiden faktisk ansatte landssvikere (dvs. folk som hadde samarbeidet med tyskerne under krigen) bevisst. Eller at han faktisk giftet seg med dama si, og døde for litt over ti år siden.

Så tar vi turen til andre enden av skalaen. Jeg har blitt homo nå, siden jeg har sett Mamma Mia! Filmen er hyllet som en feel good-fest av dimensjoner, og menn som liker menn går på sing-along-utgaver av filmen på kino og greier. Her skal jeg avsløre at jeg har noen forutinntatte holdninger som gjør at denne filmen nok aldri var noe for meg;

• Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av ABBA-musikk
• Jeg har et anstrengt forhold til musikaler
• Folk som synger i tide og utide har jeg vanskelig for å forholde meg til
• Jeg liker bra filmer

Filmen er basert på teaterstykket/musikalen/Broadway-showet av samme navn, og handler om en berte som inviterer sine tre potensielle fedre (hverken hun eller moren vet hvem av dem som er den som har skylda) til bryllupet sitt på en gresk øy. Så følger nesten to timer med mer eller mindre krampeaktige forsøk på å klemme ABBA-sanger inn i historien. Dette varierer fra det helt jevne til det grusomme, med et spesielt lavmål hver gang Pierce Brosnan skal til pers – det både ser og høres ut som om han synger mens en hysterisk hamster forsøker å kjempe seg fri fra kjeften hans.

Historien er relativt tynn, og hadde det ikke vært for all ABBA-musikken hadde det vel blitt buet ut av kinosalen. Hvis vi da legger til folk som synger hver gang de åpner kjeften, blir det ikke feel-good for meg, det blir raseri av typen som får meg til å ville kle meg ut som psykonissen og bryte meg inn hos tilfeldige familier på julaften og knivstikke dem med intensivitet og glede. De sterkeste følelsene for gladvold kommer kanskje hver gang den grusomt stygge Christine Baranski er på skjermen i sin rolle som et av Saurons skrømt på jakt etter ringen. Hun er så ugly at jeg ble helt svett og nesten ikke orket å spise potetgull.

Nei, jeg tar tilbake det jeg sa tidligere. Til tross for at jeg kom meg gjennom hele filmen, fikk jeg ikke lyst på mangina, og min sterkt negative reaksjon forteller meg at jeg fortsatt er heterofil. Hvis du blir glad av folk som hopper og danser og synger om følelsene sine, for all del, dette er sikkert en film for deg. For meg var dette filmutgaven av å sitte i tannlegestolen. Den får én skalla feiting for den ene scenen i filmen som var morsom, den hvor man får se de tre potensielle pappaene som unge hippier.

NRK – krigen fortsetter

Ikke uventet avslo NRK klagen min på den urettferdige snikskatten deres, så da må man jo svare. Dette er ikke spesielt morsomt, mer sinna enn noe annet – gleder meg til å se hvor langt de går for å ta pengene mine. Det er lite sannsynlig at det er noen vits for andre enn medietilsynet å lese igjennom brevet, som blir postlagt i dag. :)

Er selvfølgelig også spent på hvordan neste faktura på tvangsabonnementet ser ut.

 

Deres referanse                Vår referanse
400 598 788/50                ÅPENBART OVERGREP FRA STATEN NR 8/2008

Klage på urettferdig ilagt kringkastingsavgift

Viser til standardbrev sendt 24. november 2008 med avslag på tidligere innsendt klage.

Brevet inneholder to interessante setninger:

"Du har i tidligere brev blitt informert om at krav på avgift til og med 31.12.2008 må betales før din lisens blir ført ut av vårt register"

Uten at dette har noen som helst relevans for saken, vil jeg bare påpeke den åpenbare faktafeilen her; Brevet av 24. november 2008 er det ENESTE skriftlige jeg har fått av NRK i denne saken utenom den opprinnelige fakturaen på feilaktig ilagt tvangsabonnement. Å bruke 4 måneder på å skrive ut et automatisert flettebrev er imponerende - særlig når vi har en så totalt forkastelig bukken-og-havresekken-situasjon som dette der NRK er loven, NRK er innkrever og NRK er klageinstans. 

"Ved ny gjennomgang av saken finner vi ikke opplysninger som tilsier at vårt tidligere vedtak skal endres".

Også interessant da jeg faktisk tenkte å bruke tilsvarende ordlyd i mitt svar - jeg ser ingenting i deres brev som tilsier at jeg skal betale for en tjeneste vi allerede har betalt for. 

Den arrogante holdningen NRK viser ved å ikke svare på noen av punktene i min klage kan kanskje skyldes at den var skrevet på en usaklig måte i vilt raseri. Jeg kan forsikre dere om at raseriet fortsatt er der, men kanskje jeg har større hell med forklaringene denne gangen.

Selvfølgelig er det også mulig at den arrogante holdningen NRK viser skyldes nettopp den arrogante holdningen NRK faktisk HAR overfor sin naturlige fiende, lisensbetalerne. Jeg skulle ha likt å se reaksjonen dersom et privat selskap hadde oppført seg på denne måten og fakturert folk som ikke var kunder for en tjeneste de uansett ikke leverer. Ironisk nok hadde nok bl.a. Forbrukerinspektørene på NRK revet dem i filler for denne praksisen. Sånne plager slipper heldigvis dere som statsautoriserte overgripere.

Men dette handler da altså ikke om hvor idiotisk NRK-lisensen som konsept er, og at man blir tvunget til å betale masse penger for ingenting; Dette er en klage på at vi må betale dobbelt, de stivbeinte reglene rundt når man må varsle om dette, og den totalt fraværende fleksibiliteten rundt reglene som så åpenbart er rigget for at NRK skal stjele til seg mest mulig lisenskroner.

Selv om vi ikke flyttet sammen i huset vi nå bor i før 15/7-2008, var vi samboere en god stund før dette. I min gamle leilighet der jeg rutinemessig har blitt ranet for mine surt opptjente penger av lisensinnkreverne var det ikke noe TV-apparat. Det forrige TV-apparatet jeg eide døde i 2002. Jeg leide et TV-apparat frem til 2005 fra Thorn. Da kjøpte jeg meg en prosjektor uten TV-mottager, men som det fantastiske medmennesket jeg er, fortsatte jeg å betale lisens, da denne *kunne* kobles til en videospiller som også *kunne* ta imot TV-signaler. Jeg vet da at reglene ikke tar hensyn til om man faktisk HAR TV, det får være grenser for hvor naiv man skal være.

Når vi så ble samboere i April 2008, ble de av mine ting som ikke fikk plass hos samboeren (og det var jo de fleste, inkludert det meste av teknisk utstyr, og alt som inneholdt TV-mottagere) pakket ned og satt i kjeller. Resultat: 1 stykk tom leilighet uten mulighet for å se på TV. Skulle vi ha varslet NRK her? Sannsynligvis, siden NRK selvfølgelig lager reglene i sin fordel slik at det skal bli vanskeligst mulig å slippe unna. Problemet er at vi begge ble samboere for første gang, og faktisk hadde en del å tenke på som ikke involverte NRK; Lån, forsikringer og lignende. Vi kan heller ikke forsikringene våre på rams, vi har ikke lest hver setning av kontrakten med bredbåndsleverandøren vår, og vi leser ikke hele lisensavtalen når vi installerer software heller. Man kan selvfølgelig kommentere at vi burde det, da disse tre tjenestene er ting vi har bruk for, har bestilt frivillig, og faktisk får en reell verdi av; Alle i strak motsetning til NRK-tvangsskatten.

Det var først når vi fikk dobbelt lisenskrav mot slutten av juli vi ble klar over dette. Min samboer ringte da NRK Lisensavdelingen for å opplyse om feilen. Til tross for at dette skjedde i god tid (3 uker) før forfall for blodpengene dere forsøker å stjele fra oss, fikk hun da opplyst at det var for sent og at vi måtte betale begge to. Vi brukte ikke bildetelefon, men det er ganske sikkert at byråkraten i den andre enden fikk orgasme i det hun la på.

Hva kan man si om dette? Arrogant - selvfølgelig. Ufleksibelt - utvilsomt. Idiotisk - klart det. Men det er jo staten vi har å gjøre med her, vi hadde ikke ventet noe annet. Det å vise litt serviceinnstilling er vel faktisk nå den eneste gjenværende måten man kan miste jobben i stat og kommune - hvor kjerneverdier som grov inkompetanse, fiendtlig innstilling og maktmisbruk står sentralt. Man kan spørre seg - hvem bortsett fra staten har anledning til å behandle "kundene" sine på denne måten? Ingen, selvfølgelig - men det er jo også fordi de færreste av oss er NRK-"kunder" frivillig. Her er det tvang fra ende til annen, om man så skal dras etter nesa inn i banken og holdes opp ned til lisenspengene faller ut. Maken til firkantede regler skal man lete lenge etter, og regelrytterne som kjemper for å opprettholde dem er ikke noe bedre. Jeg kan se for meg at dere spretter champagnen i samme sekund som fristen for å melde fra går ut - alle som ikke har rømt skrikende fra deres klør innen da, er dømt til å betale enda en runde for... hva er det egentlig? Dere leverer da ikke TV-signaler lenger? Det betaler vi jo noen andre for. 

Så vidt over to uker over fristen for å melde fra gir altså ingen mulighet til unngå avgiften, til tross for at det går ganske klart frem at vår eneste feil var at vi ikke var klar over at vi måtte melde fra - det sier litt om hvor desperate NRK er i å presse hver krone ut av sine ofre.

Det hadde vært veldig lett for dere å forstå at dette var tull fra deres side, og at de sjuke reglene deres klarte å lage en situasjon der man blir tvunget til å betale selv om det ikke er riktig. Men tidligere nevnte serviceinnstilling slår til, og med et smil om munnen avslår dere klagen uten engang å kommentere noe som helst! 

I tillegg til at dette er en klage til Medietilsynet på NRKs overgrep og urettferdige regler som er designet spesifikt for å sørge for at færrest mulig skal unnslippe deres klør, et det en konstatering, som kommer her: Jeg betaler ikke. Kall det sivil ulydighet eller hva dere vil. Hvis vi ser bort ifra at man ikke får noe som helst igjen for NRK-lisensen (som altså er en skjult snikskatt), er det helt ÅPENBART at det ikke finnes NOEN fornuftig grunn utover deres syke regler for at vi skal betale dobbelt - og de reglene burde ha vært lovstridige i utgangspunktet, som påpekt i forrige klage.

Vi har et stort lån på det nye huset, vi har vårt første barn på vei, vi har billån begge to, min samboer har studielån igjen, jeg har den gamle leiligheten som fortsatt ikke er solgt - og ingenting av dette blir bedre av den pågående finanskrisen. Hvor tror du NRK kommer på denne prioriteringslista? Ha ha! Lurespørsmål! NRK er selvfølgelig ikke med på lista. Jeg er i utgangspunktet motstander av å betale for ingenting ÉN gang, to ganger når det er så åpenbart feil kommer ikke på tale.

Som nevnt i forrige avsnitt har jeg allerede et stort lån, og jeg har ingen planer om å få flere med det første (og lett å få det hadde det heller ikke ha vært). Derfor tar jeg et mulig inkassokrav og betalingsanmerkning fra NRK med knusende ro. Jeg betaler ikke. Skal propaganda-armen til kommunist-diktaturet vårt ha disse pengene, skal dere få vise deres sanne ansikt og TA dem. Hele denne prosessen blir selvfølgelig offentliggjort fortløpende via internet o.l. slik at folk kan få opp øynene for hvor psykotiske NRK-ansatte tillater seg å være i embets tjeneste. Jeg setter grensa ved fengsel, da mitt kommende avkom trenger en far, selv om det selvfølgelig hadde vært interessant å se om dere ville gå så langt.

I tillegg til dette kommer jeg ved hvert lisenskrav fremover donere tilsvarende pengesum som lisensen utgjør til alle politiske partier som aktivt jobber for å få lisensen avskaffet, uavhengig av hva jeg ellers måtte mene om dem. Pengene skal selvfølgelig øremerkes til formålet og jeg vil kreve aktiv innsats for å avskaffe dette tyranniet hvor staten stjeler pengene til folket og later som om dette ikke bare er enda en skatt/avgift utkledd som tvangsabonnement på det "reklamefrie" og "uavhengige" NRK.

Ser frem til deres avslag og fremtidige overgrep, ønsker dere en god jul, og minner om at dere burde skamme dere - ha ha, som om noen i NRK Lisensavdelingen eier skam.

Rune Jacobsen

Tannlegeskrekk

Jeg nevnte i fjor at jeg har meget godt utviklet tannlegeskrekk, og nå har jeg fått utløp for den i år også. Jeg ble egentlig innkalt i starten av desember, men da hadde de sendt innkallingen til den gamle adressen min og ikke blitt videresendt til meg; Eneste grunn til at jeg fant ut om det var at de ringte og ville utsette, noe som jo var greit for meg. Så ringte de og utsatte igjen, og 15/12 ble datoen for dommen.

Det er ikke til å komme unna – jeg er skikkelig pinglete når det gjelder tannleger. Det hjelper sikkert ikke at alle nervene i kjeften min blir hypersensitive når det nærmer seg, eller at jeg er delvis immun mot bedøvelse.

Jeg ankom venterommet 10 minutter før jeg skulle inn, og selv om jeg prøvde å slappe av og tenke lykkelige tanker, var jeg anspent og nervøs. DDE var på radioen, jeg fikk ikke med meg hvilken sang, da alle er like, men de ble fort nok avløst av Finn Kalvik. Jeg prøvde å more meg med å tenke tilbake på Finn Kalvik-nyhetene, men angsten kom frem i ett sett. Brått kjente jeg at alle musklene i begge lårene strammet seg – det viste seg å være en automatisk reaksjon på lyden av et bor som koste seg med en tann, uten at jeg bevisst hadde registrert det før nå. Argh. Hva var den vonde følelsen? Ah, magen ja. Og kaldsvetta kommer krypende. Slakteren kommer for å hente meg. Jeg legger merke til en assistent i blå overdel, hvite bukser og sjokkrosa Crocs – hjernen min svinger fra hyper-våken til supersløv. Setter meg ned i torturstolen for å plages – først er det røntgen, noe som selvfølgelig er helt ufarlig (i de dosene vi får det), men jeg er så hypersensitiv for alt at hjernen min blir 5 år eldre for hver stråle. Ugh. Så er det selve sjekken.

Ettersom tiden går så sakte i tannlegestolen, har jeg hatt en evighet til å gjøre meg kjent med de forskjellige instrumentene. Neida, jeg vet selvfølgelig ikke hva de EGENTLIG heter – for meg er de store og lille sugemaskin, iser’n, skreller’n, kinnmakulerer’n, rasper’n, buldrefant og lignende ting. Lille sugemaskin kom kjapt på plass, og en runde ble tatt med skreller og iser. Jeg kjente med en gang at jeg hadde et hull oppe i en visdomstann – da er det nok endex for den. Argh. Ellers gikk det ganske greit – men et stadig tilbakevendende problem var der i dag også – tannstein! Argh! Jeg er litt for sløv med tanntråd, så det gror seg til i løpet av et år – og i mitt tilfelle sitter det godt under det porøse tannkjøttet mitt, så her måtte rasper’n til pers. Det kjentes ut som hu skar opp alt som var av tannkjøtt, og blodspruten sto og jeg var helt anspent så lenge det varte – sikkert 2 minutter, kjentes som 20. Når så alle mine trange tenner var skåret fra hverandre, kom buldrer’n for å jevne ut skadene og gjøre meg klar igjen. Jeg fikk sette meg opp for å spytte blod (noe jeg er ganske god til i forhold til hvor sjelden folk tross alt slår meg i trynet), før det var ned igjen for å få litt saltvannsgugge sprutet inn i de åpne sårene. Vondt men sikkert gjort av en eller annen grunn.

Så var torturen over for denne gangen. Ikke SÅ ille, selv om tannstenskutting uten bedøvelse er omtrent som boring med – litt for ubehagelig. Men men, gråt ikke som en liten pike denne gangen, ihvertfall.. ikke engang når jeg kom tilbake til bilen.

Men gleden var selvfølgelig kortvarig. Før jeg kunne rømme, dro hun opp røntgenbildene og pekte på hullet i den ene visdomstanna – greit nok, den lobber vi bare ut. Et par kilo med dop så går det sikkert bra. Dårligere nytt var det i underkjeven. For noen år siden opererte jeg ut en visdomstann der – det er uten noen som helst form for tvil mitt livs verste opplevelse, som jeg skal blogge om ved anledning – og nå må jeg til pers igjen. De hadde utfyllende notater om hvordan det gikk sist, så hun var litt forsiktig med å foreslå det – jeg gikk motvillig med på det så lenge det skjer etter nyttår og jeg får full narkose. Det er verdt å bli liggende noen år i koma for å slippe å bevisst oppleve det helvetet en gang til.

Det å komme seg levende ut av tannlegekontoret er forsåvidt en seier i seg selv, men det hjelper ikke så veldig mye når du vet du må tilbake. Dette blir VONDT.

I bilen på vei tilbake til kontoret spilte de Bangles med Eternal Flame på radioen. Hjernen min oversatte teksten greit for meg, så vi avslutter dette angstutbruddet med litt dårlig smertepoesi..

Close your eyes, give me your mouth, darling
Do you feel my heart beating, do you understand?
Do you feel the same, am I only dreaming?
Is this burning an eternal pain?

I believe it’s meant to be, darling
I watch when you are screaming, you belong to me!
Do you feel the same, am I only dreaming
Or is this burning an eternal pain?

Say my name, sun shines through the rain
A whole life so lonely, and then you come and cause the pain
I want to lose this feeling

WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆH!

Close your eyes, give me your mouth
Do you feel your nerves screaming, do you understand?
Do you feel the sting, am I only dreaming
Or is this burning an eternal paaaaaaaaaaaain?

[Kor] DIE, BITCH!

Det er av sine egne man skal ha det..

Det er ikke så ofte jeg får kommentarer her på bloggen, men det skjer jo; En av de som det virker som om folk mener noe om, er denne artikkelen som feirer Erik Schjenkens seier over det hysteriske media-Norge og dets evige jakt på å ta over og utgjøre alle fire statsmakter.

Jeg svarer på tiltale i form av en ny artikkel – ikke for å henge ut noen, men fordi

1) ikke alle leser kommentarer og deltar aktivt der.

2) skal man bli en kverulant av verdensklasse må man ta utfordringer med et smil.

La meg også med en gang presisere at jeg (som i de fleste tilfeller når jeg blogger om noe) er klar over at min mening ikke er den eneste som eksisterer, og at jeg sannsynligvis i visse kretser ville utgjort et suverent mindretall. Helt greit. Har aldri hatt noe behov for å være som alle andre, og koser meg med upopulære meninger.

Når det er sagt, er det mye usakelig som er sagt i denne debatten, først og fremst andre steder enn denne bloggen. Jeg velger dog å holde meg til kommentarene til forrige innlegg.

SinteLars: Men saken setter altså en relativt hårreisende presedens i norsk rettsapparat. Nå er det altså slik at dersom man blir utsatt for (grov) vold i Oslo, så er det opp til ambulansepersonal å vurdere hvorvidt du "fortjener" transport til sykehus.

Dette har vel alltid vært tilfelle, og ikke noe nytt – med mindre du mener Norge skal ta seg råd til en kirurg i hver ambulanse, er det faktisk mandatet vi gir dem – det er ikke vanskelig å tenke seg et eksempel på en ulykke hvor de ikke har plass til alle i ambulansen, og må prioritere. Hvem tar de med, og hvem lar de ligge igjen? Som Martin påpeker i sin kommentar, det er ikke en hvilken som helst budbilsjåfør som setter seg i en ambulanse og frakter kropper rundt. De skal tåle å se en god del sjuke ting, flere ganger om dagen. De er første linje med livreddende hjelp, og det er strenge krav til kunnskaper, kompetanse og fremferd.

Hvis du snakker om presedens, så kan du jo vurdere hva slags presedens denne saken setter utenfor rettsapparatet; Ikke ÉN ambulansesjåfør kommer til å tørre å gjøre noe annet enn å adlyde blindt når de blir utkalt til potensielt følsomme saker; Det faktum at de skal utøve skjønn for å se an hvem som trenger å komme til akutt behandling på legevakten kommer til å viskes ut, og de vil frakte alt av fyll og spetakkel til allerede overbelastede akuttmottak i frykt for å henges ut offentlig og miste enhver mulighet til å leve et normalt liv for all fremtid, akkurat som Erik Schjenken.

SinteLars: Det er viktig å legge til her at ambulansepersonell ikke har noen formell utdannelse innenfor medisin, akutt behandling etc. Dette er altså transportarbeidere, som skal frakte en syk/fornærmet til behandling.

Dette faller på sin egen urimelighet og er allerede grundig tilbakevist av linken Martin la ut.

SinteLars: Så må man spørre seg om hvorfor de valgte å ikke frakte Farah. I lydloggen til aktuelle ambulansjesjafører kommer det frem at grunnlaget for at Farah ikke ble tatt hånd om er fordi han bla. urinerte på seg selv.

Bl.a.? Det å putte sentrale fakta inn i en “bl.a.” er vel i beste fall uærlig. Han urinerte på ambulansesjåførene og ambulansen, og var i hasjrus. Dette ble påpekt som et sentralt argument for hvorfor de dro sin vei – hvor mange ganger i løpet av en busy sommerdag i Oslo tror du ambulansjesjåfører støter på rusa idioter som blør neseblod og oppfører seg som drittsekker? Sannsynligvis ikke få. Det skulle ha tatt seg ut om de måtte ta med seg alt og alle – da burde Morten Berre samle bonuspoeng så lett som han tryner. Alle er enige om at det var feil at Farah ikke fikk være med i ambulansen, men konsekvensene av denne feilen er helt ute av proporsjoner – det er som å få hodet kuttet av fordi man låner naboens viskelær uten å spørre. De rapporterte at en rusa klyse sto og pissa på dem, og dro videre. De gjorde en feil. Mediahysteriet i ettertid har med vilje fjernet fokus fra det faktum at Farah var oppe og gikk av egen kraft med sekken på ryggen og pisset på folk i hasjrus, og forsøkt å få dette til å utelukkende handle om rasisme. Arne Treholt, dømt for landsforræderi av høyeste orden, opplevde aldri noe i nærheten av den urettferdige heksejakten som Schjenken og partner fikk etter seg.

SinteLars: Uansett, dette burde ikke være ett argument for å ikke frakte Farah -snarere tvert i mot.

Kapasiteten på ambulanser i Oslo tilsier at enhver rusa idiot som går og pisser på folk automatisk skal gå foran alt og alle? Da blir det spennende å se prioriteringene fremover. Jepp, Farah var en feilvurdering, men det var også alt. Skulle man tro det velregisserte mediekjøret fra Kooihor e.l. (som forøvrig har nær slekt i høye stillinger i nasjonal media), var det så vidt sjåførene ikke rygget over Farah når de så han var neger. Det store poenget mitt med denne og forrige artikkel var at DEN VIRKELIGHETEN VI FIKK PRESENTERT OM HVA SOM SKJEDDE ER SERIØST FORVRENGT. Det skjedde ikke slik som Farah, kona og flere hysteriske tilstedeværende påsto! Lederen for Pressens Faglige Utvalg har gått ut og sterkt kritisert den ensidige dekningen av saken og hvordan redaksjoner systematisk har utelatt kritisk informasjon for å svartmale oppførselen til ambulansesjåførene.

SinteLars: Ser også at du viser til at Farah hadde røykt hasj. Jeg undres virkelig hvordan dette kan sies å påvirke saken i noen som helst retning.

Igjen, hvis du mener det er helsevesenet i Norge sin oppgave å frakte enhver rusa idiot med litt blod i trynet i ambulanse, så bør du sette deg ned med kalkulator og regne litt på kostnadene. Sånne saker er man NØDT til å vurdere fra tilfelle til tilfelle. Feilvurderinger vil skje – dette er menneskelig. Hvis du mener at kun folk som ikke kan gjøre menneskelige feil skal få lov til å jobbe som ambulansesjåfører, tror jeg ikke ditt nirvana – hver mann sin ambulanse – blir så fryktelig lett å oppnå.

SinteLars: Heroinister må vel sies å være ambulansesjåførers beste venner sånn sett. Heroin er et så til de grader sterkere narkotikum enn hasj -hvorfor skal tungt narkomane behandles bedre enn en som tok en mildere form for narkotika.

Hvordan i alle dager er dette relevant til denne saken? Folk som oppfører seg tragisk kan risikere at andre mennesker ikke vil ha noe med dem å gjøre, uansett. Hvis noen ligger og spreller med en kniv i panna tviler jeg på at noen spør om hva slags dop de har i kroppen. Når noen går rundt i åpenbar rus og pisser på alt og alle, derimot, kan det hende at folk reagerer negativt. Bare en følelse.

SinteLars: Er det sånn på jobben din at du kan velge hvilke kunder du vil behandle utifra dine egne verdier, eller må du ta hensyn til selskapets retningslinjer? Dersom julebordet deres tok litt vel av, burde ambulansen bare frakte de som brukte heroin til grøten, eller burde de også behandle de som er alkoholdforgiftet? Eller er det sånn at de burde behandle alle likt?

Jeg hadde aldri trodd at JEG skulle formane om å holde oss til virkeligheten på min egen blogg, men dette begynner å bli litt far out, selv for en science fiction-fan. Hvorfor det er interessant å sammenligne min jobb som teknisk ansvarlig for en liten bedrift med jobben til en ambulansesjåfør ser jeg overhodet ikke. Men joda, det finnes sammenhenger hvor vi i praksis har bedt kunder om å suge seg selv. “Kunden har alltid rett” fungerer sikkert fint i salg og markedsføring, men i datateknisk sammenheng er det heller en vits som er umulig å fremføre uten mengder med ironi. Hva beviser det så i denne sammenhengen? Ikke en dritt. Ikke sammenlignbart i det hele tatt.

SinteLars: Det virkelig skammelige i denne saken er at Ullevaal ikke har gått hardere til verks. De opererer med et særdeles sterkt reglement, noe som kan sies å ha blitt brutt i denne saken på nær sagt alle områder.

Hva vet du som ikke retten har fått med seg? Hvilke konkrete lover og regler ble brutt? De har innrømmet en feilvurdering som fort kunne fått kjipe konsekvenser, helt greit. Det kvalifiserer ikke til riksrett, offentlig uthenging, og et liv der man hver ENESTE dag til man går i grava for mange vil være han rasisten som hater negre og med vilje lar være å ta med folk på sykehuset.

Det VIRKELIG skammelige i denne saken er at det ikke er snakk om en eneste konsekvens for journalister og andre idioter som systematisk har hengt ut Schjenken+partner og tatt fra dem enhver mulighet til rettferdig behandling fra offentligheten – forhåndsdømming av verste slag.

SinteLars: Det siste jeg vil nevne foreløpig er empati.

Ah, empati, som bare eksisterer for én part i enhver sak. I denne saken er det sånn jeg ser det fire parter;

- Ambulansesjåførene

- Farah og hysterisk følge

- Svinet som slo

- Media

I rekkefølge, fra topp til bunn: De som totalt sett har fått lide mest for denne saken.

I rekkefølge, fra bunn til topp: De som fortjener mest kritikk for deres deltagelse i denne saken.

SinteLars: Jeg tviler sterkt på at du ville reagert tilsvarende dersom en du er glad i hadde blitt nektet transport i ambulanse fordi han/hun hadde pissa på seg (…)

Uten at det er så fryktelig relevant, er det artig å se at du – som media – etter beste evne stadig prøver å gjøre Farahs oppførsel i parken irrelevant. Men nok om det.

Hvis noen jeg brydde meg om hadde fått seg en på trynet i hasjrus og gått bort til ambulansen for å pisse på den og sjåførene og de dro avgårde med uforrettet sak, hadde jeg sannsynligvis også blitt sinna. Og så hadde jeg måttet ta ett av to valg:

1) Ta med vedkommende i bilen/taxi og komme oss til sykehuset for egen kraft, og så levert en klage når den akutte situasjonen var avklart

eller

2) Regissere et mediesirkus av dimensjoner, lyve og skjule informasjon, kjøre en heksejakt som nasjonen knapt har sett før eller etter, la meg drive mer av hevnlyst enn et oppriktig ønske om å fikse ting, kreve ambulansesjåførenes hode på et fat og totalt sett gjøre et tonn med høns ut av en halv fjær.

Mulig jeg hadde gått for 1), men hva vet vel jeg.

SinteLars: Først må en person uten noen falig medisinsk bakgrunn vurdere om du er skadet "nok". Betryggende?

Jeg ser frem til at du redgjør for dine glimrende alternativer, særlig mtp. hvem som skal ta disse avgjørelsene iom. at kapasiteten i stort sett alle storbyer stort sett er sprengt.

SinteLars: Så det er nok ikke et argument FOR at de kunne droppe fornærmede, det viser bare at Schjerven brukte egne verdier som målestokk, noe som altså er så feil som det går an å bli.

Hvem Schjerven er vet ikke jeg, men lykke til med å finne disse supermennene som tydeligvis står i kø for å å bli ambulansesjåfør.

SinteLars: Typisk nok jobber du nok med noe der dine tabber hverken koster liv, helse eller andre former for traume. Lættis.

Ingen setter pris på en god fornærmelse mer enn meg, men her går du helt på trynet, etter at du tidligere forsøkte å sammenligne min jobb med ambulansesjåførenes. De settes i helt umenneskelige situasjoner med sjuke forventninger til dem, og ingen av de som leser denne bloggen har jobber som så vidt meg bekjent kan sammenlignes med dette.

Men jeg registrerer da som sum total av dine kommentarer at du mener at dersom man gjør en tabbe (om så en relativt grov en) på ett av ti tusen oppdrag så fortjener man offentlig gapestokk, yrkesforbud, bøter og psykiske problemer for overskuelig fremtid, helt uten at saken blir sett på fra flere sider enn de med det mest hysterisk overdrevne perspektivet.

Med de holdningene der skal de jobbe godt med rekruttering til ambulansesjåfør-yrket.

For min egen del skulle jeg ønske offentligheten gikk til erstatningssøksmål mot media for deres sterkt kritikkverdige behandling av denne saken på ambulansesjåførenes vegne. De fortjener millioner i oppreisning og en offentlig unnskyldning.

Kort oppdatering: Kudos til Aftenposten/A-Magasinet for dette.