Good night, sweet prince – del II

Forrige gang var det Purple-Shirted Eye Stabber som måtte bøte med livet. En tegneseriefigur. Denne gangen er det mye mer alvorlig.

Jeg er en konstant irritasjon for mine omgivelser, såpass må vi alle kunne være så ærlige å være enige om. Én av grunnene til at jeg til de grader driver de rundt meg til fortvilelse og raseri er min stil, eller rettere sagt – totale mangel på stil. Med mindre det er en formell anledning, kundebesøk, møte, familemiddag eller lignende, går jeg i t-skjorte. Uansett hvor kaldt eller varmt det er, uansett hvor upassende det måtte være. T-skjorte er tingen. T-skjorte er meg.

Videre har det blitt sagt at jeg har en relativt obskur sans for humor. Ikke spesielt morsom for andre enn meg selv, og stort sett totalt blottet for sympatiske trekk. Ingenting er tabu (selv om jeg som regel ikke synes alt er like moro når RBK taper), og det meste er lov, så lenge det går ut over noen. Jo mer obskurt og far out og off the wall, jo bedre. Kan jeg provosere noen så kan jeg kose meg med det i flere dager.

Derfor har alltid heltene i T-Shirt Hell ligget mitt hjerte nært. De har delt min entusiasme for å støte andre, og de har tråkket på de svake med en lidenskap som gir meg tårer i øynene. Selv om de aller verste t-skjortene ikke har vært tilgjengelig de siste årene, har de stadig holdt seg relevante og friske og sørget for å trampe stadig nye grupper på tærne.

Det var med stor sorg jeg mottok nyheten (via medlemsbrev, man er da med der det skjer) om at de nå velger å legge ned. Til tross for at de fortsatt selger ca. 3000 skjorter i uka, er det nok nå. Vår fryktløse helt Sunshine Megatron har sniffet nok kokain fra horerumper til å trekke seg tilbake og drive med noe annet. Det står tross alt en viss respekt av det å velge å gi seg på topp fremfor å selge ut og la noen andre ta seg av driften.

Min første t-skjorte fra T-Shirt Hell fikk jeg til jul av min kjære bror for noen år tilbake. Den var mørkeblå, i glimrende kvalitet, og hadde følgende motiv på brystet:

Det at barna står og drar i ordene illustrerer liksom poenget. Jeg har hatt mye glede av denne t-skjorta. På vei inn på en bar ved Times Square i New York fikk jeg faktisk komplimentet “Cool shirt!” av en kvinnelig sikkerhetsvakt (som var backet opp av en betydelig større neger). Og en gang måtte jeg dra på et (ikke planlagt møte) til en kunde mens jeg hadde den på. Jeg og kollega Kjetil møtte to damer – den ene het Gina (seriøst!) og den andre sa “Litt av en t-skjorte han har på seg!” til Kjetil mens jeg var ute av rommet. Ah, minnene.

De andre skjortene jeg har herfra, har jeg bestilt selv. Denne fikk litt oppmerksomhet når jeg var i Hollywood i 2007:

Man kan kanskje påstå at jeg har en usunn fascinasjon med dverger, og det ville ikke vært feil. T-Shirt Hell har alltid vært med på å sette de irriterende små skapningene på plass, og jeg synes det er viktig å vise at det ikke er alle som er politisk korrekte og mener at vi skal behandle dverger som om de var ekte mennesker.

Det er sjelden jeg møter på Michael Jackson-fans for tiden, men bare i tilfelle, har jeg også denne t-skjorta parat:

Dette er selvfølgelig en sammensetning av to språklige fenomener – etter 11. September 2001 var det fryktelig vanlig i USA og si “If …., the terrorists have already won”, hvor det handlet om alt fra å ikke våge å gå på jobben, til å ikke kjøpe den mest bensinslukende bilen. Og selvfølgelig det faktum at Michael Jackson hadde sex med en hel haug med unger. Joda, han kjøpte seg fri fra loven, men alle vet at han gjorde det. Og nei, denne t-skjorta er selvfølgelig ikke en oppfordring til pedofili, heller det motsatte.

Bare for å forsvare den obskure delen av personligheten min har jeg denne:

Litt sirkulær meta-humor der. Det er som et kamera som filmer en skjerm som viser bildet fra samme kamera, bare med bomser som stjeler t-skjorter fra hverandre.

Det går selvfølgelig ikke an å ha en t-skjorte-samling det står respekt av uten å vise litt yrkesstolthet samtidig:

Kanskje litt arrogant, men vi nerder liker å tro at det stemmer. Det var det der med å fikle med små deler med fingrene og sånt.

En av de som kanskje provoserer aller best, er min lille hilsen til diverse sultkatastrofer som stadig herjer forskjellige deler av verden:

Alt er lov, og ingenting er så fælt at det ikke er godt for noe. Knis. JEG synes ihvertfall den var morsom.

For de som alltid forsøker å være positive og se det gode i alle, har jeg denne meget presise skjorta – men min er lyseblå:

Så ikke kom her med noe “Ok, du er kanskje ikke så kjekk, men du har en viss sjarm" – sorry, den må du lenger ut på landet med! T-skjorta poengterer det åpenbare – selv om man er stygg på utsiden, kan man godt være en jævel på innsiden også.

Når jeg føler meg litt seriemorder-aktig, drar jeg på meg dette sjarmtrollet av en skjorte:

Det ville kanskje være feil å si at man får draget på damene av en sånn t-skjorte, men samtidig er det sannsynligvis ikke det som er målet når man tar den på heller.

I tillegg til disse tidløse favorittene, har jeg én t-skjorte som er såpass stygg at jeg velger å holde den unna offentligheten. Den er rett og slett for slem. Jeg har aldri gått med den heller. Jeg sparer den til den rette anledningen. Jeg våger å påstå at under 0.001% av verdens befolkning kunne se den t-skjorta uten å bli rasende. Og det er jo bra. :)

I anledning nedleggelsen har jeg bestilt en ny batch med t-skjorter. Jeg skulle selvfølgelig gjerne hatt fler, men jeg må begrense meg. Nytt av denne bestillingen er at jeg som kommende familiefar har valgt å ikke bare tenke på meg selv. Jeg bestilte derfor følgende til min kjære Siv:

Det ER ment som en spøk, men forhåpentligvis en spøk som kan provosere noen. Om hun noensinne kommer til å ha den på gjenstår å se. :)

Avkommet som er på vei får også en liten oppmerksomhet (siden de også selger babyklær):

Vi får tro at de hypersensitive blant oss innser at babyen sannsynligvis ikke uttrykker seg gjennom å trykke t-skjorter, så vi slipper besøk fra barnevernet. :)

Så til mine små gaver til meg selv; I krysningspunktet mellom provokatør og ateist finner man blasfemi, noe som jeg setter stor pris på. Følgende regner jeg dermed med å få stor glede av:

Og hvis noen ikke blir sinte pga. av homse-Jesus, kan kanskje følgende meningsløse skjønnhet ordne biffen:

Og til slutt, følgende støtende og meningsløst feilaktige idioti:

For de som ikke er inne i overfladisk og teit amerikansk ungdomskultur – Mary-Kate og Ashley Olsen har vært berømte siden de var babyer, sånn sirkus. Med andre ord rein provokasjon for pengene.

Har jeg støtt noen med denne artikkelen? Flott! For evt. meningsfeller som synes ingenting er hellig – LØP OG KJØP! 10. februar stenger dørene for alltid, og da er det FOR SENT. Utvalget er en brøkdel av det det engang var, det er dyrt, og det tar lang tid – men det er verdt det! Tenk på rivalen din, han eller hun du hater på jobben, eller noen annen du ønsker å støte dypt og inderlid. Sjansen er stor for at T-Shirt Hell har noe som kan plage vettet av dem. Hvis du ikke slenger inn MINST en bestilling innen tirsdag, kommer du til å angre. Det skal jeg sørge for.

Gå hit og dra kortet. Du vil takke meg.