Død Snø

Ett av nyttårsforsettene mine var tilsynelatende å la denne bloggen dø en lang og smertefull død. Nei, det var ikke sånn, det bare virket sånn. På tide å ta seg sammen.

Til tross for en lang rekke advarsler, ble jeg onsdag denne uka med for å se Død Snø på kino. Som en av ganske få filmer i sin klasse – norske nazi-zombie-filmer – har den fått en hysterisk bra mottagelse bl.a. i USA. Greit å sjekke ut hva som skjedde.

Det er ihvertfall ingen tvil om at regissør Wirkola har gjort hjemmeleksa si når det gjelder å oppfylle “reglene” for slike filmer – det er masse referanser til andre godfilmer i samme og relaterte kategorier, både gjennom t-skjortene til Erlend og det sykt urealistiske subplottet der slemfine Chris prøver å imponere samme filmnerd med sin kunnskap om emnet. Et lite trekk for at man faktisk bruker ordet “zombie” i filmen – sånn skal det altså ikke være.

Historien er ellers tynn – et stort pluss i denne typen filmer – og skuespillet er som man forventer. Litt vanskelig å forstå mumlingen til et par av hovedrolleinnehaverne til tider er det dog – trist når man ønsker seg undertekst på en norsk film.

Ellers er det masse humor her, både med og uten involler, som gjør det sånn nogenlunde fornøyelig å få med seg.

Norsk Films skuespillerkvote er denne gangen oppfylt av Ane Dahl Torp og Bjørn Sundquist.

Jeg er litt mellomfornøyd, for å være helt ærlig. Lo og koste meg, men skvatt ikke noe særlig, til tross for bra overdreven bruk av dyp bass for å bygge opp stemningen. Ellers må det vel sies at bruken av norsk musikk var bra, men at Åge Aleksandersen tok kaka der han dukket opp – perfekt sang til perfekt tid. Moro.

Sitter fortsatt med en følelse at norske filmer er inne på et visst spor. Håper det kan ta seg opp enda litt. 6 skalla feitinger er ikke så fryktelig dårlig, tross alt. Og jeg har sett MYE dårlig skrekkfilm.