Jeg har en personlighet som preges av mye rart. Jeg er vanligvis ganske tålmodig, men hvis jeg bestemmer meg for det, kan jeg hisse meg opp på en måte som gjør at jeg blir skeptisk selv. Jeg er allergisk mot å lære ting, med mindre det er et snev av interesse tilstede – da kan jeg sluke fagbøker i et tempo som banker lesing av skjønnlitteratur med en faktor på 100.
Og så har jeg en sinnsyk kjærlighet for snåle, uvesentlige og meningsløse bakgrunnsfigurer som dukker opp flere ganger. Hæ? I Family Guy har vi den onde apen som bor på rommet til Chris. Man ser den én gang, i 3-4 sekunder, og så går det bokstavelig talt 3 år i serien før man ser den igjen. Siden dukker den opp med ujevne mellomrom. Samme med kjempekyllingen Ernie som Peter har et anstrengt forhold til. En gang tidligere i livet sloss de to så fjærene føyk; Plutselig, mange år senere, dukket kyllingen opp igjen og fortsatte kampen. I Simpsons og Futurama har vi de fattige og sultne barna/robotene. Det er mange eksempler på sånne bakgrunnselementer som går igjen og gir mye glede for sånne som meg som synes det er bra å følge med.
Jeg leser en del tegneserier på web – det er mye moro her, og det er også en del fryktelig dårlig. En av favorittene mine er Cyanide & Happiness. En dårlig tegnet, primitiv greie med mye ondskapsfull, svart, dyster og mørk humor.
En av figurene som har gått igjen her og gitt meg mye glede er The Purple-Shirted Eye Stabber (PSES). En figur som ikke har noen andre karaktertrekk enn fargen på skjorta og det faktum at han stadig stikker folk i øyet med en kniv, men som likevel har blitt utrolig populær til tross for at han bare har dukket opp i 6 striper av nesten 1000.
Hans første opptreden var ganske typisk for C&H – helt off the wall dukker han plutselig opp og gjør sin greie. Under en uke senere dukker han opp igjen – her begynte mange av oss å virkelig sette pris på hans særegne stil og spennende eventyr. Over et halvt år går så før han gjør sitt tredje stunt, nok en gang med et sjokkerende utfall. En måned senere snakker vi om et seriøst triumferende comeback – nesten så jeg fikk gåsehud igjen, bare ved å tenke tilbake på det. Ett år etter sin debut, dukket PSES igjen opp i denne reklamen for C&H’s nye nettbutikk. Så, 31. juli 2006, fikk vi det foreløpig siste innslaget fra hans liv, i det C&H kaster et selvkritisk blikk på sine egne svakheter.
Siden den gang har vi ikke sett noe til ham, og jeg må innrømme at det har vært tungt. Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har ligget våken og tenkt på hvordan det går med ham, bekymret og spent, men uten å få svar – fortvilelsen ble kun avløst av søvn når jeg var utslitt av hikstingen og tårekanalene var helt tomme.
Så, tidligere i dag, var jeg innom for å sjekke dagens episode, og allerede i første rute, møter vi vår gamle venn. Årene har ikke vært snille mot ham, og karen til venstre fungerer som en surrogat for leseren der han påpeker alle feil og mangler ved vår kjære PSES. Du ser hvor sliten han er, du ser år med bitterhet i ansiktet hans. Og så forandrer verden seg. Hans tid er kommet. Øyeblikket han ble født for. Grunnen til at han lever. Han trodde det ikke var noen mening med livet for ham. At han var en frik, et utskudd, en som aldri ville få oppfylt sine drømmer.
Mens jeg fortsatt satt og kjempet med tårene, kom annonseringen som alle skjønte ville komme – det var slutt. Som dere kan se i kommentarene på diskusjonsforumet, er det mye sorg; PSES er allerede savnet. Noen tror han vil komme tilbake én dag – og mer enn en har sammenlignet ham med Jesus. Det gikk heller ikke lang tid før noen hadde satt sammen følgende vakre hyllest:
Det finnes ikke ord jeg kan skrive som får frem sorgen på en vakrere måte enn det.
Cyanide & Happiness har også en del andre figurer som stadig går igjen – den vanligste er kanskje han som klemmer på pupper på upassende tidspunkter (han er ikke like morsom, men han gir seg aldri).
I tillegg til dette så har de en del bra som du må ha virkelig ondskapsfull humor for å like. Depressing Comic Week var helt genial (trykk Next over stripa for å se alle 6) – samtidig som den jo drar frem virkelige situasjoner som helt sikkert er fryktelig å oppleve. Gleden var stor i April når det så var tid for Depressing Comic Week 2 (trykk Next for å se alle her også). Som sagt – dårlig humor, dårlige tegninger, og seriøst absurd til tider.
Enda har det skjedd bra ting der også – en ivrig leser fridde til kjæresten sin via tegneserien, og fikk ja!
Ellers har serien dekket fantastisk mange temaer på sin teite og ondskapsfulle måte; 11. September, familiegjenforening, homofili, klønete sosiale situasjoner, meningen med livet, mer mening, det fantastisk absurde, statusjag, funksjonshemmede, døden, slosskamper, superhelter, homofile ekteskap, motivasjon, flere superhelter, flaks, kule triks, barneporno, tvilsomme kamerater, argumentasjonsteknikk, online rollespill, parodier på populærkultur (?), erotikk, onani, moralsk forfall, pedofili, metahumor, drømmer, falske forventninger, overraskelser, å endelig oppnå sine mål, sine egne mønstre, gyneokologer, overnaturlige evner, etikk, downs syndrom, vinnerinstinkt, mordetterforskning, konemishandling og narkotikaavhengighet. Dette er selvfølgelig bare et bittelite utvalg.
Jeg anbefaler alle å ta en titt – les deg gjerne igjennom hele. Får du deg en god latter er det bra. Blir du bare sinna, har ikke vi samme type ondskapsfulle humor! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar