Visdomstenner – kroppens Quislinger

Tannlegeskrekk er et tema som ligger mitt hjerte nær – sist fortalte jeg om mitt forrige besøk i desember, der det ble bestemt at jeg måtte ta den gjenværende doble visdomstanna. Dette er nå gjort.

“Doble visdomstanna?”, tenker du sikkert, og fortsetter “Nå surrer du fælt, Fragile Rune. Det er jo bare oppspinn. Når Gud designet oss ville hun ikke ha funnet på noe så teit”. Vel, som en av de som mener at evolusjonsteorien er en åpenbar sannhet kan jeg lett erklære at dette ikke er noe feilskjær av et menneskeskapt fantasifoster – her snakker vi om et eksempel på en mutasjon som stadig skjer som en naturlig del av livets kretsløp. Morfaren min hadde visstnok dobbelt sett med visdomstenner både oppe og nede, og moren min har arvet og videreført dette til meg. Jeg er såpass “heldig” at jeg derimot bare har dobbelt sett i underkjeven – oppe har jeg hatt den vanlige visdomstanna på hver side.

Hva innebærer så dette? Jo, disse ekstra morofantene har ligget under tannkjøttet, usynlige og umerket, i lang tid. Der har de satt seg på skrå (sånn at toppen på tanna stanget inn mot første visdomstann) og boret seg ned i kjeven, og så festet seg på undersiden på en måte som minner om fiskekroker. I tillegg til dette har hver av dem hatt en ekstra rot (!) på innsiden av kjeven, som for sikkerhets skyld har vært viklet inn i er nerve. Hva betyr dette? Smerte. Helt for jævlig smerte.

Mandag 26/1 var dommens dag for min del – da skulle ekstra visdomstann nr. 2 ut, sammen med visdomstanna i overkjeften på samme (venstre) side. Etter det som skjedde forrige gang, nektet jeg å la dem komme nær meg uten at jeg skulle dopes helt ned, så det ble en egen sedasjonslege med på teamet som stakk noen nåler i meg (bommet på blodåra på første forsøk, men shit happens, blåmerket er smekkert) og sendte meg til drømmeland. La meg bare si det med en gang – de 2000 kronene det kostet for å ha ham der var VERDT DET. Alt ble bare svart, og helt mot slutten av operasjonen slumret jeg meg sakte tilbake til bevissthet uten å kjenne en ting. Litt groggy var jeg, og etterhvert som bedøvelsen slapp ble det småvondt, men det er tross alt INGENTING i forhold til det som har skjedd før.

Hadde dette vært en film, ville stemningen med ett blitt mørk og dyster. Bitterheten ville lyst av øynene mine. Dette er mitt Vietnam-flashback. Smertehelvetet. Møtet med skjebnen. Arr på sjelen. Dramatisk musikk og opprivende minner som gjør øynene blanke og får munnen til å snurpe seg sammen i bitter bestemthet.

Vi spoler noen år tilbake. Et tannlegekontor i Drammen. Det er vinter, og en tann skal trekkes. Etter et langt opphold fra tannlegen som skyldes utagerende skrekk, har jeg blitt fast kunde igjen. Har til og med trukket en visdomstann, på høyre side, oppe. Det var ikke så ille. De fant ut av min immunitet mot bedøvelse, og dopet meg grundig. Jeg overlevde. Jeg kommer til å overleve i dag også.

Jeg passer på å si fra at jeg trenger mer dop. Flere ganger. Uansett hvordan man snur og vender på det, er en tannlegestol ikke et sted hvor jeg slapper av. Litt kaldsvette, det verker i kroppen. Første sprøyte kommer. Litt vondt, men det er greit, da det har mer positive virkninger enn negative. Vi venter litt. Tester at tannkjøttet er lammet. Ny sprøyte, denne kjenner jeg ikke. Tannkjøttet er aldri problemet. Nervene som ligger lenger ned er dagens hovedpersoner, det er de som nekter å slappe av, som sender sterke smertesignaler når tannlegen gjør greia si.

Operasjonen er i gang. Jeg har fått en svær (alt er subjektivt) treplanke inn på den andre siden av kjeften så jeg ikke skal kunne bite ned, uansett. Kirurgen er en liten (60+ kg) dame av utenlandsk opprinnelse. Hun skjærer seg ned i tannkjøttet. Jeg spenner meg selv om jeg ikke kjenner noe – kroppen vet at dette er vondt. Langt nede i hullet finner hun tanna. En tang blir funnet frem, nærmest som en formalitet – både tang og tann vet at dette ikke kommer til å funke. Det er mer som en intensjonserklæring. Tanga mener at tanna skal ut, tanna mener den har det bra der den er. Jeg kjenner at det gjør litt vondt. Hey! Jeg har fått to sprøyter! Jeg skal ikke kjenne noe som helst! “ØØØØØÆÆÆÆÆÆÆÆÆ” er alt jeg har mulighet til å si. Etter litt nøkking som kjennes godt i bakhodet, slår vi oss til ro med at mine tenner sitter godt, og går til plan B. Den må knuses, og så er det bare å plukke ut røttene etterpå. Easy peasy. Jeg prøver å stønne frem at det gjør vondt, men det fører ikke frem. Jeg ligger i helspenn, ikke en muskel i kroppen slapper av. Jeg er sikker på at det er store deler av kroppen min som ikke er nedi tannlegestolen en gang. I munnen forøvrig kjenner jeg plutselig biter av tann som treffer – og smertene treffer meg som en spiker i kneskåla et halvt sekund senere. “HNNNNNNNNNNGGGGGH!” er alt jeg klarer å si i det all verdens nerver tar hevn for sin plutselige frihet. Bitene blir støvsuget opp. Tårene renner – ikke gråt, bare som en respons på den sinnsyke smerten. Resten av kroppen blir hyperfølsom, jeg blir ett med rommet, ikke en knott kan fise uten at jeg får det med meg. En ny tang går inn i kjeften – en ny og annerledes smerte kommer til! Hun forsøker å nøkke ut røttene, og de sitter som tidligere nevnt som fiskekroker i kjeven. Den eneste måten jeg kan beskrive smerten på, er som om man får en kjøttkrok tredd igjennom en hånd som frøs og var kald. Lammende, intens smerte. Trebiten blir tatt ut av kjeften min, og jeg blir tatt med inn på et rom hvor de har en sånn røntgengreie som svirrer rundt huet ditt og får tatt bilde fra alle kanter. “Det gjør jævlig vondt”, forteller jeg assistenten. Hun blir overrasket av at jeg kjenner noe som helst, men lover at jeg skal få mer moro før de fortsetter.

Mens sprøyta får noen minutter på å virke, forklarer kirurgen at røttene sitter som fiskekroker godt inne i kjeven på undersiden, at de er viklet inn i nerver, og for sikkerhets skyld at det er en ekstra! Dette skal ikke bli lett! Jeg gjentar bare at jeg kjenner alt hun gjør, men hun forsikrer meg om at den siste sprøyta skal ta knekken på de siste nervestumpene.

Så følger en halvtime med møysommelig oppsaging av hver rot i små biter som individuelt kan dras ut – dette var et seriøst pirkarbeid og jeg er 100% full av beundring får at hun får til dette uten å kappe nerva som kveiler seg rundt hver rot som en kåt slange. De to røttene på yttersiden går greit, dopen virker, men jeg er fortsatt i helspenn. Så var det rota på innsiden.

Alt som har blitt opplevd frem til nå av smerte, var ingenting. Seriøst. Det var som om noen prøvde å gni meg til døde med en alt for varm banan i forhold til det som kom.

For den siste rota ville ikke ut. Og nervene på denne siden var 100% operative! Jeg kjente det i samme øyeblikk som hun begynte å pirke borti, og skrek som en skadet bjørn, men plankebiten var på plass og oversatte ordene mine til gurgling. Hun så vel her en verdi i å bare bli ferdig med det – mens jeg begynte å seriøst tenke på om det fantes en øvre grense for hvor mye smerte det var mulig å oppleve. For all del, jeg skjønner at fødende damer osv. helt sikkert har det verre. Men innenfor min referanseramme var dette det soleklart verste jeg noensinne har opplevd.

Hvert kutt i kjøttet rundt kjentes ut som om noen dro av meg huden. Når hun saget i rota, forplantet det seg i hele hodeskallen, og alle nervene i verden sang i kor med en intensitet som får Carl Orffs “O Fortuna” til å virke som en mutt salme i forhold. Jeg prøvde å bite istykker planken på venstre side, som gravde seg godt inn i kinnet mitt. “AAAAAARRRRRRRRRRRR!” skrek jeg, men det ble bare møtt med mer vold. Til slutt var det bare én bit igjen – den som gikk opp og inn i kjeven fra undersiden. Her var det ingen bønn – den måtte rett og slett dras ut på gamlemåten. “NNNNNNNNNnhhhhhhhhhhhh!” kom det ut av meg i det tanga gikk ned med full styrke. En smerte så dyp at kroppen nesten resignerte. Kaldsvetten sprutet av panna, jeg kjente jeg ble likbleik og kvalm. Men rota rørte seg ikke. Hun lente seg på tanga med sin spinkle kropp, og smerten doblet seg. Jeg så stjerner, eller hva de heter, de små lyspunktene som virrer rundt når man nærmer seg grensene for det man tåler.

Her tok overlevelsesinstinktet over. Millioner av år med fininnstilt instinkt, godt gjemt bak sosialt akseptert oppførsel, bestemte seg for at hvis jeg skal overleve, må jeg ta affære. Neven ble knyttet, armen gikk bakover, og jeg beregnet at hvis jeg slo etter ribbeina ville jeg få nok kraft i slaget til å få henne vekk så jeg fikk tid til å rive plankebiten ut av kjeften og komme meg vekk. Jeg var DER. Desperasjonen var total. I det jeg skal til å slå, nærmest hopper kirurgen opp på tanga og får løsnet den siste rotbiten. Underkjeven min tar imot hele vekta og jeg sier bare “NNNNNNNNNNHHHHH!” i det lufta går helt ut av meg.

Det er over. Det er vondt som faen, men det er over. Jeg ser ut som Skipper’n på den ene siden, jeg kan ikke gape mer enn at jeg akkurat får inn et sugerør i kjeften. Tårene tørkes. Traumene brenner seg inn på sinnet, marerittene gror godt i underbevisstheten. Blod spyttes. Det surkler i åpent sår. Noen sting senere er jeg ute av stolen, svimmel og blek. Ikke fattet. Jeg blir forklart om sykemelding, om antibiotika-kur, om smertestillende. Tåke. Får ikke med meg en ting. Tar imot arkene de gir meg, trekker kortet, slår koden. Setter meg i bilen, kjører til apotek. Kan ikke snakke, bare peker på arkene. Får med meg en salig haug med paralgin forte og 600mg IBUX, i tillegg til annen moro. Drar hjem. Paralgin forte har ingen effekt på meg, IBUXen virker litt bedre, men jeg kan ikke ta den så veldig ofte. Blir stående i stua og trikse med en fotball for å prøve å ta fokuset vekk fra smertene.

Needless to say – det verste jeg har opplevd innenfor smerte.

Tilbake fra flashbacket – det er vel ingen overraskelse at operasjonen denne gangen gikk vesentlig bedre. Jeg kjempet mindre i mot, og ettervirkningene og hevelsen ble dermed mye mindre denne gangen. Samme kirurg, forresten, og la meg bare si at jeg ikke bærer noe nag til henne. Hun er suverent flink, nå som da. Det var ikke hun som forbannet meg med doble visdomstenner og immunitet mot flere former for smertestillende.

Dette ble nok et langt innlegg, og egner seg vel ikke som noe annet enn torturporno. Hvis noen gadd å lese hele greia, håper jeg ikke at jeg har overført min tannlegeskrekk til dere. :)