Den 7. juli 1998 var jeg – sammen med min mor og min bror – på plass i studio 6-A hos NBC i Rockefeller-bygningen i New York City. Vi hadde billetter til mitt favoritt-talkshow, Late Night with Conan O’Brien, som jeg hadde sett live for første gang ca. ett år tidligere.
Det er vanskelig å forklare hvor stor fan jeg er og var av Conan uten å ta helt av. Showet hans gikk i flere år hver kveld i Europa, og jeg var like trøtt på jobben dagen etter hver episode – konstant! Humoren hans er 100% midt i blinken for min del, og her snakker vi magekrampe, tårer og brøling som folk ikke ville ha satt pris på. Det går sjelden en episode av Conan uten at jeg ler så jeg griner – her er det off-the-wall-moro fra ende til annen. CNBC hadde nettopp bestemt seg for at Conan (og Jay Leno) skulle taes av plakaten i Europa for å plass til mer golf og business-programmer, så det var flere grunner til å sette pris på dette som fort kunne bli en av mine siste store Conan-opplevelser. Blech!
Etter å ha sett ham så mye hver dag i 3 år, var det selvfølgelig stas å igjen skulle se ham – samt Andy Richter og The Max Weinberg 7 - live igjen. Disse folkene er som familie for meg – familie som bare kommer frem én time hver kveld, og ikke har noen som helst idé om hvem jeg er.
Hvis du noensinne har tenkt til å ha meg som emne i Kvitt eller Dobbelt, så kan du lese hva jeg skrev den gangen her. For dere som ikke er stalkere, skal jeg oppsummere minnene etter beste evne her, ti år senere.
Når vi ble plassert i salen, havnet jeg ved midtgangen, og etter litt publikumsoppvarming, ble Conan introdusert til stormende jubel. Han hoppet og spratt, sang og danset i kjent stil, og tok sine glade fans i hånda. Plutselig setter han øynene i meg og kommer rett mot meg. Tenk deg selv hvordan det føles når ditt idol, din helt, din favorittstjerne i hele verden, plutselig kommer mot deg på den måten. Hjertet banket, halsen tørket ut, øynene ble blanke, skallen svettet… Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva jeg skulle gjøre, og panikken var på god vei. Jeg måtte reise meg opp og fortelle hva jeg het. Jeg sa “Rune” med norsk uttale, og han så rart på meg. Så gliste han og spurte hva jeg VIRKELIG het, og stavet navnet sitt for meg. Jeg fortalte hvor jeg kom fra, og fikk en stor klem. Jeg er ikke stor på kroppskontakt med andre mannfolk (bortsett fra når jeg tråkker på dem på fotballbanen), men dette var stort. Så fikk han en kar i salen som lignet på Super-Mario til å reise seg opp, og jeg måtte gi ham en klem også. Deretter begynte Max og bandet å spille, og jeg måtte danse med Conan i midtgangen. Siden dette er den ene gangen i mitt liv jeg har danset, ble det en pervers mellomting mellom spedalsk twist og sånn som Eddie Murphy mener alle hvite danser.
Etter litt mer moro og dansing, sender Conan sin “assistent” Andy backstage for å finne en gave til meg, ettersom jeg hadde stilt opp i god sportsånd, samt for å knytte tettere bånd mellom våre land. Han gliste tappert og forklarte at det egentlig er et ganske ræva show, så de har ikke så mye å gi bort. Andy kom så tilbake og fortalte at jeg skulle bli den stolte eier av ekte talk-show-vert-sokker! Han hadde funnet sokkene som Conan hadde på seg på vei til jobb den dagen, og disse skulle så bli mine. Publikum vræler, og jeg er stolt og fornøyd.
Selve showet i seg selv var helt ålreit, men jeg husker ikke så mange detaljer etter ti år. Jeg var på TV også, i en sketsj hvor de viste publikum i et par sekunder. Stor stas.
En uke senere, så jeg Conan for siste gang på mange år på TV, og med en seriøs klump i halsen. Det kunne fort bli lenge til neste gang. Minnene herjet fortsatt i hodet mitt. Og for å gjøre sorgen komplett, kunne Conan fortelle at William Preston, skuespilleren bak figuren Carl “Oldy” Olson, hadde gått bort. De spilte en rørende (og hysterisk morsom) hyllest til ham, og når den var ferdig, skrudde jeg av TVen. Det var en fin måte å avslutte på.
Dessverre er jeg ikke i stand til å skrive med ord hvor utrolig møtet med Conan var, men det skal sies at det er få ting som overgår noe sånt. At det allerede har gått ti år siden det skjedde er skremmende – jeg har blitt gammel og feit i mellomtiden, mens Conan har fått kremjobben som erstatter for Jay Leno på The Tonight Show fra 2009 av. Heldigvis har nettet gjort det lettere å se litt Conan av og til, samt at jeg har plukket opp noen DVDer når jeg har vært i USA for å døyve smertene.
Leve Conan, og skål for 10 nye år med desperate ønsker om å være tilbake i et lite TV-studio på andre siden av dammen! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar