Rettferdigheten seiret

I dag er endelig Erik Schjenken frikjent for å ha gjort noe straffbart i forbindelse med den hysterisk overhypede Ali Farah-saken. Jeg håper dette betyr at vi slipper å se flere bilder av ham som ligger på gresset og blør i Oslo. Ikke fordi jeg ikke tåler å se blod (hvis du ikke tror meg, kom og se på DVD-hylla mi), men fordi dette er et av de styggeste eksemplene på hvor idiotisk media-Norge kan oppføre seg når de finner et bål å kaste bensin på.

Et så ensidig og lite gjennomtenkt mediepress som det var i etterkant av denne saken har jeg vel aldri opplevd, selv i saker som når psykotiske Gerd Liv Valla til slutt ble overvunnet av ulveflokken som media utgjør. Typen som faktisk SLO er det ingen som har vært sinna på, og det har ikke vært noen ende på forsøkene på å påføre oss kollektiv skyldfølelse for at vi er en nasjon av rasister.

Jeg regner med at vi i nærmeste fremtid vil høre ett og annet pip fra folk som mener at denne dommen viser at rettsapparatet opprettholder hverdagsrasismen her i landet, og gleder meg til å ignorere dem i stor stil. Med alle avsløringene som har vært av hva som EGENTLIG skjedde den dagen, er det mange som burde gå stille i gangene fremover. Plager ikke meg om folk som løper rundt og kaller folk rasister på feilaktig grunnlag blir behandlet på samme måte som de som anmelder voldtekt uten grunn.

Jeg tar en ekstra øl for Schjenken på julebordet til lørdag, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme!

OPPDATERING 5/12-2008: Som et eksempel på det ensidige mediehysteriet jeg nevnte over, hvor mange har fått med seg fra de som har skreket høyest at Ali Farah var ruset på hasj når dette skjedde? Les her hvis du er i tvil.

Anbefalning: FAIL!

Fler og fler hopper på bloggbølgen, og i tillegg til at det er moro å skrive, er det også moro å lese; Dette gjøres best med en RSS-leser som f.eks. Google Reader eller et av mange alternativer. Når man så skal velge noen ting å abonnere på, la meg foreslå http://failblog.org/ – her handler det rett og slett om folk som bæsjer på hofta og dummer seg ut etter alle kunstens regler. Noen ganger moro, noen ganger bare teit, og noen ganger… vel… Eksempel:

Hva kan man si…? En vakker dag skal jeg bli som ham. :)

Fengselskjøtt

Hørte på radioen i dag at Abid Raja tar til orde for at norske fengsler skal begynne å servere halal-kjøtt ekslusivt, da det er så mange muslimer bak murene og det visstnok stadig skjer at man lurer i dem svinekjøtt.

Det er selvfølgelig mye artig å ta tak i her, men jeg skal begrense meg. Jeg mener at det er viktigere å få bukt med den inhumane slaktemetoden som blir brukt her enn å hylle prehistorisk ørkenidioti basert på overtro og ignoranse (som det meste av religion). Med andre ord, jeg synes dyrenes rettigheter går foran fanatikernes overtro.

Men viktigere enn det – hva faen skjedde med vann og brød!? Får innsatte KJØTT!? Kjøtt er dyrt! De skal straffes, ikke belønnes! MAKS havrevelling på lørdag, tørt brød ellers! Så lenge eldre på pleiehjem får servert kvae og purkesvulst burde fengselsgutta komme helt sist i køen i alle sammenhenger!

Hipp hipp hurra

..for Siv, som har bursdag i dag!

Ingen andre mennesker har så mange betydningsfulle roller i mitt liv – kjæreste, samboer, felles gjeldsoffer, forloved, og hvis alt går etter planen, blir hun 30. mai 2009 mor til vårt første barn! Lykken er stor, og jeg gleder meg til å tilbringe mange lange fine år sammen med deg, jenta mi!

For de som har spurt; Vi forlovet oss 3/10, en dag da Siv endelig benyttet seg av julepresangen fra meg siste jul, et opphold på spa. Jeg hadde fått i oppgave å sørge for en ålreit middag den kvelden, og jeg tenkte at hun sikkert da ville være ganske medgjørlig; Ring ble kjøpt i full panikk, etter å ha saumfart huset på jakt etter noe som kunne gi en indikasjon på hva slags størrelse hun bruker; Så var det bare å kjøre på med middag. Musklene rundt knærne var godt møre når hun kom hjem, og når maten var ferdig, ba jeg henne vente litt med å sette seg; Kaldsvetta var på god vei i det jeg gikk for å hente ringen, og jeg deisa ned på kne, alle talene jeg hadde øvd på forsvant som dugg for solen, så jeg bare stotret frem at jeg lurte på om hun kunne tenke seg å gifte seg med meg. Etter noen timer med kinesisk vanntortur og snørr og tårer fra min side ga hun seg og sa ja!

Et annet poeng med akkurat denne datoen var at vi en stund hadde hatt god grunn til å mistenke at Siv var gravid. Jeg fikk utsatt testen til fredag ettermiddag sånn at jeg skulle rekke å fri før vi visste noe helt sikkert – bare som et symbol på at jeg ville ha HENNE uansett, og at det ikke utelukkende hadde noe med et evt. barn å gjøre. Vel, det ble en pluss og lykken var stor!

Middagen gikk fint og som de spennende og fantasifulle menneskene vi er, sank vi snart sammen i sofaen og så på Nytt på Nytt. Ingen skal si at vi ikke vet hvordan vi skal leve! Mr. Romantisk skal ihvertfall ingen kalle meg.

Et innholdsrikt år for oss to går mot slutten, men det er ingen grunn til å tro at 2009 blir noe mindre spennende! Følg med, det skal jeg! ;)

Tett på tre

Onsdag 26/11 var det dessverre slutt på “Tett på tre” med Espen Eckbo, ihvertfall i denne omgang. Kommende onsdag kommer et program om programmet, men inntil videre er det slutt.

Jeg har lenge vært en stor fan av Eckbo, og mener at han sammen med Team Antonsen-gjengen representerer det fremste vi har av humor i Norge. Denne gangen handlet hver episode om tre karakterer (alle spilt av Eckbo) som gikk igjennom en historie, og hver episode hadde et tema, som “Helse”, “Døden” og “Kjærlighet”.

Jeg innrømmer selvfølgelig at dette er helt subjektivt, men dette var sinnsykt bra saker! Jeg lo meg fillete av hver episode, men det var tross alt ikke moroa som sto i fokus; Det var til tider direkte vondt å se på de ulike tragiske skjebnene utfolde seg, og mesterverket til Eckbo ligger i å få frem og fokusere på de vonde øyeblikkene, ansiktsuttrykkene i det karakteren oppfatter at livet raser sammen rundt seg, og de pinlige, flaue situasjonene som oppstår når disse stakkarene får juling. Alle rollefigurene har sine feil og brister, noen selvforskyldt og noen helt ufortjente, og sånn sett er det ikke alle som fortjener sitt ublide møte med Eckbo’s glimrende humor.

Dette er langt fra bananskallhumor, her snakker vi et intelligent innblikk i vonde situasjoner, pinlige øyeblikk og dyp smerte, såvel fortjent som ufortjent. De fleste historiene ender med en eller annen ironisk vri, noen ganger negativ, men som regel klarer de triste folkene å vri noe positivt ut av sine forferdelige situasjoner.

Jeg håper de klarer å få ut DVDen i tide til jul, og håper da selvfølgelig også den ligger under treet her i huset på julaften. Espen Eckbo er et geni, og selv om han er en god karakterskuespiller i “Tett på tre” (og helt fantastisk når det gjelder å spille gamlinger), er idé og manus enda noen hakk vassere, noe som bare understreker allsidigheten til en av vår tids store norske moromenn. Fantastisk bra!

Ønsker for 2009: La medieklovnene dø!

Om litt over en måned står et nytt år foran oss. Et år med muligheter og håp vi aldri har sett maken til – USA får sin første svarte president, SV i regjering blir forhåpentligvis permanent flyttet til historiebøkenes “Største flauser”-seksjon, og vi skal se om vi klarer å komme over en finanskrise som i stor grad drives av våre hjernedøde venner i media.

Et håp jeg personlig har, er at vi også kan spares for en del mediahorer som rett og slett har blitt for slitsomme. Det virker som om TV, radio og aviser tror at vi som er så uheldige å utgjøre folket ikke har noe annet å gjøre enn å sitte hjemme og gape og ta imot alt de serverer oss rått. Dessverre har de i stor grad rett – og derved klarer de å styre hva vi liker og hva vi bruker tiden vår til på en måte som burde gjøre oss veldig, veldig bekymret.

Min personlige topp 3-liste over folk jeg klarer meg fint uten resten av livet toppes av Tommy Steine. Jeg håpet han skulle bli med i dragsuget da hans tilsvarende kvalme kompis Jan Werner tok kvelden, men akkurat som med Wenche Foss (som ikke kommer inn på topp 3) var det for mye å håpe på. Mr. Steine går hardt ut og prøver å fremstå som to personer; På den ene siden er han selve definisjonen av *kul*, konge på byen og fittemagnet av en annen verden. På den andre siden er han Mr. Family Entertainment, med “Allsang på Grensen” som kvalmende høydepunkt. Selv har jeg hatet ham allerede fra han vanhelliget TV-skjermen i “Bot og bedring” midt på nittitallet. Nå er ikke dårlige norske situasjonskomedier noe ukjent fenomen, og selv med fokus på en av landets med rette mest forhatte grupper – parkeringsvakter – klarte Steine å være overraskende irriterende, i motsetning til f.eks. narko-sympatiske Sturla Berg-Johansen. I en verden der man ikke kunne skru av TVen og Tommy Steine stadig var å se i kopekassa, hadde jeg forlengst blitt spist av mitt eget raseri der jeg gremmet meg over hvor kvalm og ufyselig det gikk an å være.

Steget er selvfølgelig ikke langt til nr. 2 på lista. Å erklære seg selv som humorist kan hvem som helst gjøre, men det skal jobbes litt for å være så anstrengt og slitsom som Per Inge Torkildsen er. Sist klarte han å ødelegge Nytt på Nytt for undertegnede med sine uendelige, usammenhengende og totalt umorsomme rablerier som gir like lite mening som de er underholdende. Mannen eier ikke talent, og geniale Espen Eckbo hadde en meget presis parodi i “Tonight med Timothy Dahle” der en Thorkildsen-kopi maste på i loop og nesten klarte å matche originalen når det gjaldt å være bortkastet sendetid. Det er trist at norsk humor fra utenfor hovedstadsområdet så totalt skal domineres av verdiløs møkk som Oluf, Raymond, Mossa (fra “Du skal høre mye”) og vår tragiske Per Inge. De idiotiske meningene hans om politikk og idrett er en ting, men at diverse TV-kanaler fortsetter å dytte denne talentløse åndsamøben inn i stua vår viser hvor lite respekt de faktisk har for det norske folk. Kjære Per Inge, hvis du ønsker at jeg skal le av deg, blir du nødt til å kjøre en brennende bil utfor et stup. Jeg ønsker deg lykke til med det!

Siste nisse ut i denne omgang har en god plass på pallen, men han er likevel et stykke unna å være så irriterende som de to første. Uansett er det vel lite sannsynlig at vi har sett det siste av Tshawe Baqwa helt enda. Jeg får helt mark hver gang han er på skjermen med sine morsomme ablegøyer og artige påfunn (Sarkastisk? Jeg?), og hadde jeg ikke allerede vært på vei til å kvitte meg med Get-abonnementet mitt ifm. flyttingen i sommer, hadde jeg kuttet det på prinsipp når de begynte å bruke ham i reklamene sine. Dette har ingenting å gjøre med det at han er neger (de to hvite over her knuser ham totalt), kun at han er en fryktelig irriterende type. Det hjelper sikkert ikke at han representerer en “kunstform” som for meg er musikkens svar på HIV – i.e. vi burde bruke alle ressurser på å utrydde den så fort som mulig – men han viser i alle sammenhenger at hans talenter for å være plagsom strekker seg langt utover det musikalske.

La oss sammen bruke stemmeretten vår for å slippe å se mer til disse klovnene. Våre barnebarn kommer en dag til å lese om “Mot i brøstet” og “D’ække bare, bare Bernt” i historiebøkene, og se anklagende på oss med blanke øyne. “Hvordan kunne dere?”, vil de spørre, og du vet at du ikke kan gi noe godt svar. La oss ikke gjøre det vanskeligere enn det allerede er, og begrave disse skamplettene sammen med Vidkun Quisling, Arne Treholt og Kristin Halvorsen mens vi enda har en viss selvrespekt i behold.

Jeg tok feil av Somalia

Det viser seg at jeg kom til å skrive noe feil i denne artikkelen – det var ikke en 23 år gammel dame, men en 13 år gammel jente som ble steinet til døde for sitt sinnsyke kriminelle mesterverk – som besto av å bli voldtatt av tre menn.

Barbarer. At sånne folk får styre et samfunn er patetisk.

Cupfinalen 2008

Etter nok et trist fotballår for mitt lag, var det i går endelig slutt på sesongen 2008 (med unntak av kampene i UEFA-cupen, men vi klarer jo ikke å score mål, så..), noe som ble markert med cupfinale mellom vif og de suverene seriemesterne Stabæk.

Siden jeg er vokst opp på Oslo Øst har jeg alltid blitt konfrontert med at jeg burde ha holdt med vif, noe som selvfølgelig er bullshit – jeg vokste opp på Høybråten, like ved Furuset, som tradisjonelt sett har vært en av de større Oslo-klubbene i ishockey – og vif har alltid vært det store hat-laget. Dybden på vif-hatet mitt er vanskelig å forklare med ord, men det raser som 1000 brennende soler i hjertet mitt og kommer til å være der så lenge jeg lever. Morten Berre har holdt posisjonen som selve urfienden i nærmere et tiår nå (også før han kom til vif), og de har fostret masse ufyser opp gjennom tidene.

Stabæk, derimot, har jeg aldri hatt noe mot som klubb. Joda, Ingebrigt Steen-Jensen eller hva han heter er slitsom så det holder, og de kommer fra et sted så kvalmende sossete at jeg som Oslo Øst-Drammenser spyr i sinus, men klubben har gjort det imponerende bra og det er ingen tvil om at de har fortjent årets seriegull.

Derfor skulle man kanskje tro at jeg håpet på the double til Stabæk, men sånn ble det ikke. For en av de virkelig få gangene i mitt liv skal jeg innrømme det; I går var det deilig å se søpla fra øst banke vaginamennene fra vest.

Dette har hovedsakelig å gjøre med to av spillerne på laget som får mest fokus;

Daniel Nannskog blir stadig hyllet som guds gave til fotballen. Denne bifile halvapen som stadig griner, syter og ramler scorer en del mål, det skal han ha. Men hver eneste gang noen er i nærheten av ham, faller han teatralsk og griner sine tapre tårer og krever at dommeren skal dele ut kort til “synderen”. Et arrogant svin som det i motsetning til kollega Alanzinho (e.l.) er vanskelig for en “nøytral” (så lenge de ikke spiller mot RBK) tilskuer å glede seg over.

Men den mest plagsomme er Veigar “Pall” Gunnarson, den lubne lille islendingen som er en god nok spiller, men som er en enda bedre syte. Fritz Moen, eat your heart out – du er ingen match for de utrolige justismordene Pall utsettes for ca. hvert femte minutt han er på banen. Han er enda mer opptatt av å syte til dommeren enn Nannskog, og han er hevngjerrig – hvis noen tar ham ut av en kamp, bruker han alle ufine triks som finnes for å ta igjen. I går var det en glede å se frustrasjonen i trynet hans i det han ble tatt av banen etter å ha vært med på å tape årets viktigste kamp.

Så selv om dette var en sånn kamp der jeg skulle ønske begge kunne tape, var det utrolig deilig at ihvertfall et av lagene gjorde det. Hold dere unna The Double. I Norge er det forbeholdt Rosenborg. :P

Gratulerer, USA!

For to og et halvt år siden så jeg på et amerikansk talkshow, og en ung, svart politiker var gjest og snakket urovekkende fornuftig om hvordan man burde gå frem for å endre USA. Et av temaene var selvfølgelig om USA var klare til å velge en svart president. Politikeren sa at han trodde store deler av landet var klare til det – og i natt norsk tid ble han historisk da det amerikanske folk valgte ham til møkkajobben det blir å rydde opp etter George Walker Bush, ifølge en rekke historikere historiens dårligste president. Dette var utrolig bra både for USA og resten av verden!

Obama kommer selvfølgelig til å få mye dritt slengt etter seg de neste 4 eller 8 årene, og han har ingen lett oppgave foran seg - men etter å ha kommet meg delvis igjennom “The Audacity of Hope” er jeg overbevist om at han vil styre USA i en riktigere retning.

Nesten like viktig som at Obama ble valgt som president, var det at skrikende gale Sarah Palin ikke ble valgt til visepresident. En kreasjonist som har uttalt at hun tror jorda er rett under 7000 år gammel og at mennesker og dinosaurer har eksistert side ved side er i utgangspunktet ikke mentalt i stand til å ta avgjørelser for en supermakt – noe som fort kunne ha blitt tilfelle hvis McCain hadde blitt valgt – han er 72 år gammel og full av sykdommer. Lå oss håpe at hun forsvinner helt fra søkelyset så fort som mulig!

Statene har også valgt representanter til senatet, og det er gledelig å se at Kay Hagan hiver ut Elizabeth Dole i North Carolina. Republikaner Dole har kjørt en blodhard kampanje på at Hagan er djevelen selv – fordi hun var med på en fundraiser som ble arrangert bl.a. av en mann som er ateist! “De gudløse” har blitt hengt ut i en nådeløs hetsekampanje, og det er godt å se at sånt ikke får positive resultater. USA har klart å velge sin første svarte president, men de er langt fra klare til å velge en som ikke er kristen. Noe å tenke på for oss militante ateister. ;)

Og mens vi er inne på de kristne – i øyeblikket ser det ut som en av deres andre kampsaker – å forby homofilt ekteskap i California – går på trynet, selv om dette fortsatt kan snu. I denne saklige debatten har de kjørt på argumenter som at staten vil tvinge gode kristne til å bli homofile hvis man ikke endrer loven. Omtrent samme sakelighetsnivå som “Nei til EU” her hjemme i 1994, mao.

Ellers ser det ikke ut som om Al Franken klarer det i Minnesota – synd, han hadde vært en artig liten “terrorist” å ha i senatet. En av hans bøker var første sted jeg hørte om Barack Obama, faktisk – Franken er litt som Michael Moore, bare morsommere og sintere.

Nei, får vel komme meg på jobb. Hurra for USA!

Når toleranse er en uting

Hørte på radioen at noen antar at 50-70% av voksne somaliere (mannfolk) i Norge stort sett sitter på ræva og tygger khat. Det er vel ikke urimelig å anta at disse er de samme 50-70% som regelmessig knivstikker nordmenn og så slipper straff. Heldigvis slipper de stort sett straff fordi de er utilregnelige og ustabile – da er jo alt lov.

Samtidig som dette foregår, kan vi i utenlandsk presse (da norsk media er for politisk korrekt til å dekke denne typen saker) lese om at en 23 år gammel kvinne i Somalia har blitt steinet til døde som følge av at hun ble dømt for utroskap – det som faktisk skjedde var at hun ble voldtatt. En lokal islamistisk leder fortalte at hun skammet seg veldig og ønsket å følge Sharia-loven og få sin rettmessige straff. I virkeligheten sparket og skrek hun og var livredd og ville komme seg unna – noe som førte til at et familiemedlem prøvde å komme hjelpende til, med sluttresultat at et barn ble skutt og drept.

Hvor lenge skal vi tolerere at disse primitive idiotene holder på slik? Det holder ikke å si at vi må godta at dette er deres kultur – menneskerettigheter går faktisk foran blind tro på en idiotisk religion startet av en pedofil og som holder store deler av verden tilbake i middelalderen! Vi må slutte å godta og tolerere oppførsel som dette fra utskudd som ikke har noe i siviliserte samfunn å gjøre, og slutte å late som om dette er VÅR skyld fordi vi ikke tar nok på følelsene til svina!

Det virker kanskje drastisk å forby islam, men jeg tror mer godt enn vondt hadde kommet ut av det. De som stadig kommer opp med unnskyldninger for religionen og sier at dette er folk med vrangforestillinger trenger å ta en titt på noen statistikker – når stort sett ALLE som utfører terrorhandlinger utenfor sitt eget land gjør det i Allahs navn, er det på tide å undersøke hva slags verdier og tanker man får av å bli hjernevasket med koranen.

Og hvis du synes noe av det jeg har skrevet over er rasistisk, får du ikke lov til å lese bloggen min mer.

Så er det på’n igjen

Det sies at vi i Norge har to årstider – den varme og den kalde vinteren. Den kalde ankom i natt, med noen cm av det onde hvite sølet.

De som kjenner meg (bortsett fra bare på nettet), vet at jeg er ganske varmblodig av meg. Ikke da som en heftig mambodansende, gyllenbrun og fyrrig elsker som drar av dametruser med hendene, men som en feit faen som alltid er varm og går med shorts og t-skjorte hele året så lenge ingen synes det er upassende. Men la meg gjøre en ting klart (som jeg også forklarte for Siv tidligere i dag): Når jeg fryser, så HATER jeg. Jeg går ikke i t-skjorte fordi jeg er så fryktelig tøff. Det er fordi jeg er varm. Når jeg ikke lenger er varm, er det slutt på moroa. Da snakker vi pels, helst fra så utrydningstruede dyr som mulig.

Det er ikke noe stort sprang fra avsnittet over til konklusjonen om at jeg ikke er spesielt glad i vinter. Men takket være Jørn så har jeg ull – bare vi finner frem til en god plan for å holde huset varmt, så blir det nok bra. Hurra for peis!

Det er selvfølgelig med en viss tristhet jeg ser folk rundt meg kjøre bil første dag med snø. Jeg kjører også forsiktig, for all del, men det er da ikke akkurat som om jeg ble født foran rattet for fire minutter siden – sånn virker det på en del andre folk. Nei, jeg er ikke noen bedre sjåfør enn dem – men hallo, når det ER helt bart kan vi kanskje våge oss videre fra første gir, eller? Det er ikke SÅ lenge siden forrige vinter, så mye kan vi vel ikke ha glemt?

Når jeg så har gjort meg ferdig med å skamme meg over mine østlendingsbrøde, må jeg påpeke en ting; Nå kan vi vel snart slutte med det årlige ritualet hvor nordlendingene fnyser av søringan som får kaos så fort det kommer litt snø? For all del, vi som har hatt OL i vår landsdel to ganger skal kanskje ikke ta fra dere enda flere av de små, triste gledene som holder dere fra å melde dere inn i selvmordsstatistikken, men tenk dere om, for helvete; Tror dere at ting hadde sett noe bedre ut hvis dere hadde hatt oppimot en million mennesker på veiene deres der oppe? Le så mye dere vil, faktum er at hvis dere ikke hadde hatt hele veien for dere selv, der dere veiver rundt i karskrus og håper på å snuble over litt subsidier, så hadde vi flyttet mange fra selvmordsstatistikken over til trafikkdød-statistikken – og dere hadde ikke skjønt hva som traff dere.

Til slutt vil jeg bare ønske velkommen til bloggverdenen til Anja – den ondeste dama jeg kjenner (og det er ment som et kompliment). At hun stjal mitt emne før jeg rakk å skrive om det får vi ta som et godt tegn. :)

Truman Show?

Noen ganger blir jeg småparanoid og lurer på om folka som kontrollerer radioen følger med på meg og legger inn nyheter bare for å se hvordan jeg reagerer. For det er jo umulig å la være.

I det siste har det kommet mye surr fra nord i landet. Kystpartiet vil nå at Trondheim skal være hovedstad fordi Oslo er så langt unna folk flest. Excuse me? Lederen for partiet skal gjerne få lov til å grine seg fast i sin lille forblåste holme så mye han vil for meg, men før han åpner kjeften bør han kanskje undersøke hvor folk flest bor i dette landet. Som skaptrønder har jeg selvfølgelig ikke noe imot Trondheim, men etthvert menneske med kritisk sans skjønner at Oslo er det eneste reelle alternativet vi har her til lands når det er snakk om hovedstad.

Dette kommer i tillegg til all griningen fordi vi søringan tok fra dem OL. I den sammenheng kom dette geniet ut av hulen sin og ville at Nord-Norge skulle bli egen stat, fordi han er drittlei av å bli ignorert av oss i sør.

Nå har det tydeligvis blitt sånn at folk som er kapable til å tenke en tanke automatisk tror at det er en god idé. For all del, bli deres egen stat, dere får ikke en krone i subsidier av oss noe mer, så skal vi se hvor bra det går med dere.

La meg her si at jeg kjenner flere nordlendinger som er hyggelige og oppegående folk som jeg har respekt for. Dette handler ikke om dem.

Men disse folkene som uttaler seg på denne måten, er helt åpenbart naturens forsøk på å gi oss klovner og lett underholdning. Hva er det egentlig Nord-Norge gir oss, bortsett fra masse syting om de slemme “søringan”? Er det liksom ikke godt nok at NRK har sendt propaganda i form av “Himmelblå”? Jeg gleder meg til å se alle luringene som drar nordover i neste ferie og blir beinskuffa når de innser at sol og mangel på vind bare er noe som skjer på TV. Ok, så dere har snø hele året og det er 150 mil til nærmeste nabo. Tror dere vi bryr oss? Vi her nede prøver å være en del av verden, og selv om vi av og til kan fnise litt av deres raserianfall når dere ikke får nok oppmerksomhet, betyr ikke at vi faktisk bryr oss om all søpla som kommer ut av kjeften deres. Å nei, ble det ikke OL på vidda, sier du? Cry me a river.

Bidra med noe bortsett fra sugerør inn i statskassa, så skal vi se om vi gidder å høre på dere! Syt videre!

Politisk korrekthet – for langt igjen

Statistisk sentralbyrå har gått ut og sagt at de i tillegg til “Neger”, “Dverg”, “Hottentott” og en del andre ord, nå skal forby bruk av “(Ikke-)Vestlig Innvandrer” i sine egne undersøkelser. Dette stilte selvfølgelig en åndsdverg fra SV opp for å forsvare umiddelbart. La meg presisere at dette ikke er tenkt å tvinges ned over huet på oss andre (enda), fra SSB sin side er det kun for egen bruk.

Men ingen blir vel forundret om dette også snart vil bli en retningslinje for oss andre, slik at det som f.eks. “Neger” er et ord det ikke er “lov” å si.

Alle som mentalt sett er eldre enn fire år gammel ser selvfølgelig umiddelbart at dette er totalt latterlig – på så mange, mange plan. Politisk korrekthet er kanskje en god idé i høflig selskap, men i den virkelige verden har det gått fra å være en teit idé til å bli en ødeleggende pest som kveler ethvert forsøk på å uttrykke seg på en måte som ikke er i tråd med svina sin egen agenda.

Først, hva er galt med ordet “Neger”? Hvis man kaller noen “din jævla neger!” så er jeg med på at det ikke nødvendigvis er høflig, men fordi enkelte mennesker legger noe negativt i dette, er vel ikke ordet selv automatisk negativt ladet? Hva om det blir mer utbredt enn det allerede er for enkelte innvandrergrupper å kalle oss “din jævla nordmann” – skal vi da slutte å kalle oss selv nordmenn? Og hvis vi mister ordet neger, hvordan skal vi da beskrive dem? “Av afrikansk opprinnelse”? Neh, ta en titt på folk i Egypt, de bor da i Afrika og ser ikke ut som negre i det hele tatt. Hva som helst kan bli brukt negativt, og aldri i verden om jeg skal gi opp presisjonen i språket for å spare følelsene til noen som åpenbart har alt for mange av dem.

Hvorfor er ikke “dverg” lov? Er det noe feil med det? Må vi bli som USA og finne på en norsk variant av “little people”? Er de så usikre på seg selv at de ikke takler å vite hva de egentlig er? Hva når de så blir så sensitive at selv det blir for sterkt? “Helt normale mennesker med horisontale utfordringer” er vel det neste, og de blir sikkert oppfordret til å søke stillinger i staten de også.

Det er greit at vi som sivilisert samfunn har fjernet oss fra de dagene hvor vi sloss med bjørner og sov rett på vidda uten dyne, men det må da være grenser for hvor sensitive vi skal bli. En neger er en neger, ferdig med det. Det er også et menneske, kan være en kjernekar eller en idiot, en kriminell eller rettferdighetens forkjemper. Men vi må ikke sensitiv at vi ikke kan kalle ting det de er. Da mister språket enhver verdi.

Høst i trafikken

Hva er det med håndtverkere og vikeplikt? De siste to ukene har flere biler stupt inn i rundkjøringer og kryss der de åpenbart burde ha stoppet, og håndtverker-biler er overrepresentert til de grader. Har de ikke bremser? Driter de bare i det siden det ikke er deres private bil? Eller er de så oppslukt av “Verkstedsliv”-reklamen på radioen eller å rope på Würth-mannen at de ikke har tid til å følge med på det som skjer i trafikken!?

Det er på ingen måte bare håndtverkere som er syndere her, men som sagt, i det siste har dere vært overrepresentert. Skjerp dere! Dere er nesten like ille som bussjåførene!

Likestilling, shmikestilling

Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås har gått ut og krevd at man skal nevne homofile, lesbiske og transseksuelle spesielt i stillingsannonser.

Mens jeg ville tro at det f.eks. gjerne kunne ha stått “Alle oppfordres til å søke”, må vi tydeligvis nevne de mest utsatte i samfunnet spesielt. Kvinner, gamle, funksjonshemmede og ikke-etniske nordmenn skal nevnes. Vi som er mannfolk og i “ideell” alder, kanskje til og med kompetente, får alt gratis, vi må aldri jobbe hardt for noe, så oss er det ikke så farlig med.

For å være helt ærlig tar jeg det ikke så tungt at jeg faller utenfor kategoriene som oppfordres spesielt til å søke. Jeg står ikke så langt frem i køen for å få jobb i staten uansett. Men herregud, dette begynner å grense til sinnsykdom. Nå blir vi snart så politisk korrekte at vi visker ut ethvert spor av oss selv.

Skal alle som føler seg tråkka på og diskriminert få spesialbehandling i form av å oppfordres til å søke på statlige jobber? Hva med pedofile? Hvis de er ikke-praktiserende kan de vel gjøre en like god jobb som andre. Spåkoner? Religiøse ekstremister? Hjernedøde? Alle disse føler seg sikkert underrepresentert i de fleste statlige institusjoner, bortsett kanskje fra de sistnevnte.

Misforstå meg rett – jeg er ikke imot rettigheter for homofile og lesbiske. Selv om jeg vil vite minst mulig om hva de driver med på soverommet, er jeg mer liberal enn mange når det gjelder at de skal stille likt som andre. Men sånn som jeg ser det, blir dette å gå for langt den andre veien, og i praksis sier Staten “Jeg driter i hvordan du føler det selv, vi synes du er svak og undertrykket så vi nevner deg spesielt”.

Men jeg vet jo at jeg er politisk ukorrekt her. Jeg burde kanskje ligge lavt og ikke trekke til meg oppmerksomhet, sånn at jeg fortsatt får lov til å ha jobb…

I dream of knivstikking

Ny natt, ny psykodrøm.

I nattens drøm var jeg på kurs i Sverige for å lære meg TDD enda bedre, overraskende nok sammen med en leverandør fra jobben og firmaer som tilsvarer oss i Sverige og Danmark – jeg kjente ikke igjen noen av de som var der i drømmen, men visste at jeg burde vite om dem. Kurset gikk bra, og da var jeg plutselig ute og gikk på en sti som gikk nedover en fjellside. Der var det mye slanger, så jeg hadde en diger kniv med meg, men de holdt avstand. Brått kom det en slem katt som prøvde å yppe til bråk med Tøfflus som plutselig var til stede. Den onde katten var stor og vill og dominerte, så jeg ble nødt til å skjære huet (!) av den. Tøfflus var fornøyd, og sønnen til svensken (som også plutselig var der) synes jeg var litt kul. Vi fortsatte å gå nedover, og noe uklart skjedde (husker det ikke nå, men sikkert ræva drømmelogikk) som gjorde at jeg følte det nødvendig å stikke kniven i trynet på svenskesønnen. Selvforsvar eller noe sånt.

Men når vi kom til kurset neste dag, var alt greit. Faren til han jeg stakk ned var ikke negativ i det hele tatt, han forsto at det var sånt som kunne skje, så vi fullførte kurset i vanlig stil.

Når jeg kom hjem, derimot, hadde jeg kjempenerver. Jeg gruet meg skikkelig til kollegaene mine skulle finne ut om dette her. Selv om jeg ikke vet hvem noen av svenskene var (i.e. det var ikke ekte mennesker jeg har møtt på ordentlig), visste jeg at nyhetene kom til å komme, og hva skulle jeg si da…?

Litt før lunsj kom en telefon fra Sverige, og akkurat i det noen sa “HVA….!?”, ringte klokka og Siv sto opp.. Så slapp jeg det problemet.

Det verste med denne drømmen var selvfølgelig at jeg møtte folk som er relatert til jobben, men at vi sannsynligvis aldri ville ha dratt på noe TDD-kurs på firmaets regning. ;)

Idiotien vil ingen ende ta

Saera Khan sitter på Stortinget for AP, og har som sikkert alle har hørt fått en del pepper fordi hun har ringt en spåkone på folkets regning rundt 800 ganger, noe som kostet rundt 30 kroner minuttet i de tilsammen 133 timene hun var på.

En ting er at innvandrere på storting og i regjering kanskje nå begynner å få et litt frynsete rykte, etter at Mensa-kandidat Ramira Osmundsen stort sett ikke klarte å si et sant ord i hennes korte offentlige karriere.

En annen er idioter som dette her. Oi så solidarisk, da! Stakkars hun som bare har gjort litt feil og nå opplever en heksejakt av dimensjoner!

HALLO!?

Er det noen som virkelig blir sjokkert om det viser seg at “spåkona” som er ringt her er en bekjent som har levd godt på sin egen private bevilgningsordning fra stortinget?

Jeg gidder ikke å bruke mye tid på dette her; Det er for latterlig. En ting er den latterlige personen som har gjort det. En annen ting er de latterlige personene som prøver å forsvare det hun har gjort. Sitat fra VG-artikkelen:

“- Og det bare på grunn av at hun har konsultert en telemarketingtjeneste, sier Valland.”

Hva skal man si? Vi kommer ikke til å savne deg heller, Valland. At du i det hele tatt tør å ta i bruk ordet “bare” i en sammenheng diskvalifiserer deg fra å delta i noe som helst. Gjett hva som hadde skjedd med en vanlig dødelig som gjorde noe i nærheten av dette i jobben sin – skattesatan hadde kommet og tatt alt de eide!

Alle politikere (nei, ikke bare innvandrere, men de også, uten at det skal kalles rasisme) burde fotfølges av journalister og revisorer så lenge de har noen som helst autorisasjon til bruk av penger som ikke hører til dem privat!

Og når det er sagt – om det så ikke er grovt planlagt svindel inne i bildet, så burde alle som er dumme nok til å tro på spåkoner automatisk være diskvalifisert fra å være på Stortinget. Vi snakker tross alt om folk som skal bestemme over lover og regler her i landet. Jeg er oppriktig skremt.

Eplet faller ikke langt fra det andre eplet

Jeg har vært slapp med bloggingen i det siste, men har noen på gang snart. Må bare få tid. Men tok en kjapp tur innom for å opplyse om at broder’n nå også har fått seg sin egen blogg. Vi får bare håpe han holder nivået fra første innlegg oppe! :)

Meningsløs drøm

Er en stund siden sist jeg hadde en av disse, men nå skal jeg snart til Tyskland igjen, så da skjer det kanskje ting med huet mitt.

I nattens lille eventyr var Siv og jeg på cruise ett eller annet sted med varmt vann (vi skal på cruise til neste år, men ikke til et sånt sted). Underveis la båten seg i ro i et område, og lagde et område med flytebøyer og tau på siden av skipet der man kunne bade (noe som også var meningsløst, siden det var store svømmebasseng ombord). Jeg hoppet selvfølgelig uti, men glemte å gå ombord igjen før båten skulle videre, så det var med et nødskrik at jeg klarte å svømme inn til skroget og holde meg fast i en hylle – der lå mobiltelefonen min og hustelefonen vår (en trådløs variant), og jeg hadde strev med å sørge for at de ikke falt i vannet samtidig som jeg selv klarte å holde meg fast. Etterhvert var jeg brått ombord i skipet igjen, men da var begge telefonene borte.

“Oh man”, tenkte jeg, “da må jeg kjøpe meg en iPhone”. Hvorfor jeg ble så oppgitt over det vet jeg ikke, jeg har forsåvidt aldri hatt lyst på en, men heller aldri hatt noe spesielt imot dem.

Men så fant jeg mobiltelefonen i en brett i badebuksa mi, så da våknet jeg.

Tolking av sånne drømmer orker jeg ikke å tenke på engang.

Nyheter på nett

Som ekstremnerd bruker jeg nettet til alt, også til å holde meg litt oppdatert på det som skjer i verden – ikke fordi jeg bryr meg, men for å få med noen av referansene i Nytt på Nytt på fredagene.

Et av de nettstedene jeg er innom ca. én gang om dagen er VG.no, men da ikke pga. nyhetene, men for å få meg en god latter. Noen ganger håper man at de gjør det med vilje, men jeg er ikke overbevist om at alt de skriver på forsiden er like gjennomtenkt.

Bare som et eksempel tok jeg en tur akkurat nå, og fant følgende imponerende overskrifter:

Britneys gjennombrudd et sjokk for moren – familien var ikke forberedt på at Britney skulle bli superstjerne. Ha! Så godt som alle andre familier er forberedt på dette!

Stasjonene beholder navnet – StatoilHydro forandrer ikke navn på Statoil-stasjonene. Ingenting forandrer seg. For en nyhet.

Danse-Hanne: Oj, nå brakk jeg armen! – Interessant. Eller, vent, ikke.

Dette bør du vite om krabbe-fangst – Make it stop!

Men jeg synes likevel dagens beste var på VGTV, som bringer et sitat fra en av de som virkelig er berørt:

Har de i det hele tatt noen som helst kriterier for hva som skal telle som nyheter? Det er vel ikke agurktid lenger nå?

Det har selvfølgelig vært langt grovere eksempler tidligere, men de dukker opp nesten daglig. Verdt å følge med.

Livsstilsvalg

I TV2-nyhetene i går var det et innslag om at en eller annen tjodleik-minister nå skulle dele ut 30.000 fiskestenger for å få norsk ungdom “ut av datarommet” slik at de kunne oppleve naturen gjennom bl.a. jakt og fiske. Om de slår på stortromma og spanderer på seg noe mer enn Rema 1000-stenger snakker vi fort om noen millioner kroner.

Det ble ikke sagt *helt* direkte i innslaget, men implikasjonen var helt klart tilstede; Det å være ute i naturen og dra opp fisk og skyte fugler var helt klart det eneste rette. Folk som ikke er aktive med sånt, lever livet sitt feil og må hjelpes ut av uføret.

Betyr det at de kommer til å kjøpe datamaskiner og internet-aksess til bygdeungdom som klatrer i trær og fjell så fort en anledning byr seg? Trodde ikke det.

Jeg har vært nok ute i skog og mark og fjell og teig til å vite at det ikke er noe for meg. Etter ett år i hæren, med helvetesuker og masse andre øvelser, har jeg fått nok av telt, kulde og fuktighet for resten av livet. Hvis folk får glede av sånt – hurra! Knock yourselves out! Ut i skogen, opp i trærne, kos dere med våte sokker og kongler i rompesprekken. Jeg blir inne i varmen og pleier mine egne hobbyer, ellers takk.

Poenget er ikke å si at det er feil å like å være ute i naturen, selvfølgelig er det ikke det. Det er sikkert en flott hobby, men det er ikke Det Eneste Rette heller. For de av oss som ser det som et stort fremskritt at vi ikke lenger bor i huler og høl i bakken, som får nok frisk luft når vi går til bilen på vei til og fra jobb, og som føler oss best med asfalt under beina og sivilisasjonen rundt oss, er ikke dette så fryktelig interessant.

Du synes jeg går glipp av noe, sa du? Good for you. Jeg blir ikke imponert av å stå i en myr og fryse og se på høstfarger. Jeg vil sitte hjemme med ethernet intravenøst og se på film og spise vaffelrøre og hisse meg opp over folk som er så dumme at de burde vært avlivet. Hvis dere har tenkt til å prøve å konvertere oss til naturelskere som trasker i fjell og spiser fisk rett fra bekken så kan jeg bare si lykke til; Dere vil møte motstand.

..og så, en lørdag morgen i september..

En av de første tingene jeg fikk med “på kjøpet” når jeg ble sammen med Siv i fjor var Tøfflus – en hannkatt som fylte 6 år i juni i år. Jeg har alltid vært glad i dyr, og vi kom ganske godt overens, selv om han ofte ble sjalu og skulle være med bl.a. når vi satt tett inntil hverandre i sofaen. Navnet fikk han fordi han var den suverent feigeste i sitt kull, noe han forøvrig har videreført, med noen få unntak; Bl.a. har han jaget en rev i sin tid.

Når vi flyttet til Konnerud, gikk det to dager før vi fikk fanget Tøfflus på Spikkestad og tatt ham med. I det lille buret satt han og peip hele bilturen. Livredd var han, og hørtes nesten ut som et menneske. Når vi endelig kom hjem, tok han en rask runde i huset og erklærte det som sitt. Her bodde han og gjorde seg kjent i rett over to uker; Han undersøkte borettslaget, han kartla tunets hunder, han drepte noen smådyr og tok dem med hjem, og han lærte seg hvor vi sov sånn at han kunne pipe utenfor vinduet vårt om han måtte inn og ha mat om natta.

Så, 2. august, dagen før vi dro til Alicante, var det skikkelig uvær, og Tøfflus stakk av. Siv fortalte at han har vært borte i flere uker av gangen før, men bare for sikkerhets skyld fikk vi overtalt nabo Jørn m. fam. til å stikke innom og legge litt mat på verandaen av og til – kan jo hende han bare var på en litt utvidet skogstur.

Vi kom hjem, og ingen Tøfflus var å se, selv om matskålene stadig var tomme – nabolagets katter hadde sannsynligvis kost seg godt i hans fravær. En natt kom til og med en katt inn for å se hvor det ble av maten, men den stakk kjapt av igjen når den fant et ukjent menneske.

Enkelte naboer rapporterte at de hadde sett ham, så vi mistet ikke håpet – han ville sikkert stikke innom før eller siden. En dag to uker etter at vi sist så ham, gikk Siv og jeg en tur gjennom den lokale skogen. Helt i begynnelsen av løypa ble vi overrasket av noe ståk – en grå katt hoppet på en fugl og forsøkte å spise den. De kjempet innenfor vårt synsfelt i noen sekunder før begge ble borte – vi ropte på Tøfflus og prøvde å få ham til å komme frem med alle kunstens midler, men vi så ikke noe mer til katta.

Så, noen dager senere, og vi spiser middag. Plutselig tar jeg meg selv i å si “OI!” – en grå katt sitter og stirrer inn den ene verandadøra! Siv snur seg akkurat tidsnok til å se at en skremt katt forsvinner avgårde. Vi løper til døra og ser etter den – og må skuffet konstantere at katta vi og naboene har sett i det siste ikke er Tøfflus. Det er en noe lysere og mindre katt, uten den karakteristiske hvite flekken med hår “vår” Tøfflus har på brystet.

Tiden gikk og Siv begynte å innse at han ikke ville komme tilbake. Han kunne være på vei tilbake til Spikkestad, han kunne ha gått seg bort, han kunne ha blitt påkjørt, han kunne ha blitt tatt av et annet dyr.. Mulighetene var mange, og ingen av alternativene var noe koselige å tenke på. Jeg forsøkte å holde stemningen oppe ved å påstå at han sikkert kommer tilbake snart, men vi visste begge at jeg ikke hadde noe som helst grunnlag for å si det.

Vi satt ut litt kyllingrester og andre ting på verandaen med jevne mellomrom, i håp om at lukta av livretten skulle lokke ham. Alt vi fikk ut av dette var veps. Slutten av August kom, og matskåla hans ble vasket og ryddet bort for siste gang. Ingen sa noe, men det var åpenbart trist stemning.

2. September – det var nå én måned siden sist vi hadde sett noe til Tøffe Tøfflus. Sjansene for at han skulle komme tilbake til oss bleknet for hver dag som gikk. Siv så av og til mot verandadøra og sa at hun synes det var på tide at han skulle komme hjem – det var umulig å ikke høre det triste toneleiet i stemmen hennes. Tøfflus var en veldig kosete type, han kunne gå bort til deg og “nikke” til deg for å kreve en kos, og han pratet stadig til oss – ingen av oss snakker Katt flytende, men noen av pipene ga mening og vi matet ham når han var sulten og slapp ham ut når han måtte på do. Det er kanskje en latterlig påstand i lys av dette, men man sitter jo med et inntrykk av at han forstår oss litt av og til, og samme andre veien. Så at han var en del av “familien” er det ingen tvil om. Det var derfor selvfølgelig like ille hver gang vi kom til å nevne ham og Siv sa “Han er død” eller “Tenk om han ligger skadet…”

Fredag 5. september skulle vi ha indisk middag (chicken tikka masala), og mens Siv skar opp kyllingen i biter, spurte hun om det var noen vits i å spare restene i tilfelle Tøfflus kom tilbake. I et forsøk på optimisme sa jeg at ja da, han dukker opp når vi minst venter det – så en liten skål med kyllingbiter ble lagt i kjøleskapet, bare sånn i tilfelle. Maten var god som vanlig, og etterhvert la vi oss for å sove.

De som kjenner meg, vet at hvis soving hadde vært en OL-gren, hadde jeg sannsynligvis møtt opp med flagget på brystet. Siv har forsåvidt med glede registrert at det ikke er så ofte vi spiser frokost kl. 15:30 i helgene lenger, men jeg sover ofte hardt og lenge likevel. Det er ikke så veldig ofte jeg er oppe før kl. 7 en lørdag morgen. Hvor mye klokka var enset jeg dog ikke når jeg våknet av at noe pep utenfor. Først ett pip som vekte meg. Var det noen unger? En katt? EN KATT? Pip nr. to kjente jeg igjen – jeg har aldri “møtt” en katt som har samme “stemme” som Tøfflus. Overbevist om at jeg drømte, gikk jeg fra horisontal til stående stilling på et halvt sekund. Naken som den dagen jeg ble født prøvde jeg å åpne vinduet, men hjernen virket ikke og ingenting ga mening. Brått sto Siv ved siden av meg – hun hadde hørt det samme som meg, og med trøtthet i stemmen utbrøt hun “Tøfflus!?” på vei til vinduet, mens jeg løp ut i gangen til døra. Åpnet den – ingen katt. Skjønte ikke hvor pipingen kom fra, før jeg hørte Siv (som hadde fått åpnet vinduet) rope på vakker trøndersk - “Hainn er opp!”

Selv med et vondt kne løp jeg opp trappa i få byks – bak anstendig antrukne Siv så jeg sikkert smart ut med morrabrød og komatryne. Siv åpnet verandadøra i 2. etasje, hvor vår lille, pelskledde venn sto og ventet på oss. Han pratet og pratet og peip som besatt, og gjensynsgleden var enorm for alle tre. Han var også tynn som en flis så mat ble fort et tema. Kyllingen ble hentet fra kjøleskapet, og han gulpet i seg en porsjon som ville ha vært middag nok for enkelte mennesker på få sekunder. I kjøleskapet fant vi også en pepperbiff på ca. 150g som Siv ikke orket når vi hadde det til middag noen dager tidligere – vi skar den opp i biter og han gulpet i seg den i en skremmende fart også. Så hev han i seg litt tørrfor og drakk litt – lille skrotten fikk i seg mer mat på to minutter enn mange mennesker orker på et døgn.

Vi vet ikke hvor han har vært eller hva han har gjort. Han var utsultet, og han virket veldig sliten. Han har vært som et skjerf i hele dag, og skal kose og sove non stop. Når han sover og vi ikke er i nærheten, roper han av og til – små pip som gjør at han virker redd for at vi skal gå fra ham. Vi måtte la ham være alene i huset i noen timer når vi skulle på IKEA, og da var han ikke veldig happy – men det ble ny kosestund når vi kom tilbake. Han har spist nesten sammenhengende i hele dag, og roper stadig på oss når vi er ute av synsfeltet hans.

Det er rart hvor glad man kan bli i sånne små dyr. Vi er veldig glade for å ha ham tilbake, og håper det er lenge til neste gang han stikker av. I natt skal han få ligge på menneskesenga og kose seg. :)

Idiotmagnet

I går var jeg ute og kjørte en liten tur igjen. Denne gang skulle jeg hente en kollega på togstasjonen i Drammen. På vei tilbake kjørte vi i høyre felt på en tofeltsvei (Bjørnstjerne Bjørnsons gate for de som er kjent her), og plutselig vrenger en stor brun kassebil seg ut foran meg – han valgte tydeligvis å ikke benytte seg av vikeplikten sin.

Det var ingen i venstre felt akkurat der, så jeg la meg ut dit istedenfor å bråbremse. To sekunder senere var jeg forbi ham, og la meg tilbake i høyre felt – jeg var småirritert på ham, så jeg sørget selvfølgelig for å gjøre det på en måte som irriterte ham tilbake, uten å være farlig på noen måte.

Rett etterpå kom vi til rundkjøringa, der vi måtte stoppe for de som var inne i den – og da legger luringen bak meg seg på hornet og er sinna. Jeg er grusomt fornøyd med at jeg klarte å irritere ham mer enn han klarte å irritere meg (og jeg gjorde mindre galt enn ham også), så jeg lener meg bare bakover og gir ham en vennlig finger, på en måte som ikke kunne misforstås. Så kjører jeg sakte ut i rundkjøringa når jeg har mulighet til det, for å maksimalt irritere den hissige kinamannen.

Lille, sinte, gule mann, hvis du skulle komme til å lese dette: Hvis du skal tute og være sinna, pass på at du ikke driter deg ut så grundig som du gjorde her. Når du kjører som et rasshøl, kommer ingen til å gjøre deg noen tjenester, og før eller siden får du som du fortjener. Det skal jeg sørge for. Bare prøv deg.

Dødsstraff for å kjøre bil mens man er idiot

Jeg kjørte nettopp en kollega til togstasjonen i Drammen. På vei tilbake til kontoret kjører jeg oppover mot Kobbervikdalen, og kommer rundt en sving i fartsgrensa pluss moms. På venstre side er det en sidevei som kommer inn, og der står det en trailer full av gjørme og en jævla cowboy med sølvgrått hår og rødsprengt tryne.

Han ser meg. Vi har øyekontakt.

Plutselig kjører han saaaaakte ut i veien, enda han helt ÅPENBART har vikeplikt for meg, og han ser det blir nødbrems. Tankerekka hans er helt åpenbart “Ha ha ha, blir det kræsj er det ikke jeg som dauer!”

Jeg klarer å bremse så jeg stopper ca. to meter bak ham, og sitter der og venter mens han tar seg god tid i første gir.

Sånne folk burde ikke bare blitt nekta å ha lappen, de burde ha blitt hengt opp offentlig til skrekk og advarsel. Jeg hadde lyst til å rive ham ut av bilen og stikke en kniv i trynet hans. Helvetes forbanna møkkamann, du har ikke noe i trafikken å gjøre! Hadde jeg ikke vært i krigsmodus skulle jeg ha fått med meg bilskiltet ditt, så jeg kunne finne ut hvor du bor og drite i postkassa di!

Bli en bedre databruker: Hurtigtaster 101

Ettersom stort sett hele livet mitt foregår foran en skjerm av ett eller annet slag, har jeg skaffet meg litt peiling på data. Jeg jobber med det, jeg programmerer som hobby, er nysgjerrig så det holder og lar meg provosere når jeg ikke forstår hvordan ting virker.

Derfor prøver jeg stadig å lære meg nye ting, forstå hvordan jeg kan bli mer effektiv, og finne ut av små mysterier. Enkelt forklart – hvis du kan velge mellom å bruke 60 minutter på en oppgave hver dag, eller 55 minutter på oppgaven og 5 minutter på hvordan du kan gjøre den smartere, bedre, mer effektivt – så tar det ikke lang tid før du tar igjen de 5 minuttene og vel så det ved at du får gjort mer. Det er selvfølgelig ikke sånn at produktivitet er det eneste som betyr noe, men det er heller ikke sånn at det er noe poeng i å kaste bort tid på piss når du ikke trenger det.

Derfor fant jeg ut at jeg skulle være litt samfunnsnyttig og lære bort noen smarte hurtigtaster man kan bruke for å gjøre ting kjappere. Disse kommer ikke til å revolusjonere hverdagen din, men kan være greie å kunne for å slippe å ta den ene hånda fra tastaturet og helt bort til musa for å få noe gjort.

Taster man må vite noe om

De fleste vet at man kan trykke på Shift-tastene for å få store bokstaver og spesialtegn. Dette er de brede tastene på høyre og venstre side av tastaturet som vanligvis har en pil som peker oppover, eller så står det rett og slett Shift.

I tillegg til denne, har vi Ctrl (Control) som også finnes både på høyre og venstre side. Alt og Alt Gr (det er noen små nyanseforskjeller) finnes også på hver sin side av mellomromstasten. Til venstre for den venstre Alt-tasten har vi også Windows-tasten (å bare trykke på denne er som å trykke på Start-menyen, men den har også andre funksjoner), og til høyre for Alt Gr er meny-tasten (har sikkert et offisielt navn, men jeg gadd ikke å finne det ut. Denne har samme funksjon som å trykke med høyre musknapp der hvor tekstmarkøren befinner seg). I tillegg har en del bærbare PCer en blå Fn-knapp som man kan bruke for diverse moro.

Hva kan man så gjøre med disse?

Bytte mellom programmer

Jeg er ganske slapp med å lukke programmer jeg bruker av og til, og det blir fort uoversiktelig nede på oppgavelinja. Det å rote rundt der nede for å finne programmer, suger. Ved å bruke Alt+Tab (tab er den over CAPS LOCK på venstre side) kan man fort bytte mellom forskjellige åpne vinduer.

De som har Vista kan også bruke Windows+Tab for en lignende, men mer fancy, utgave.

Manipulere vinduer

Ønsker du å legge ned et vindu uten å klikke “Minimer”-knappen? Trykk Alt+Space og så N for å minimere. Du kan evt. trykke Alt+Space og så M for å maksimere. For å lukke et vindu, trykker du Alt+F4. For å lukke et dokument inne i et fler-dokuments-vindu, kan du trykke Ctrl+F4. Hvis du vil legge ned alle vinduer (fordi sjefen kommer gående mens du ser på voldsporno, f.eks.), kan du trykke Windows+M.

Andre småfancy ting

Trenger du en Windows Utforsker (Explorer) til å lete etter noen filer? Windows+E er din venn. Vil du logge ut av maskinen din mens du går på dass? Windows+L fikser den saken. Alle vet vel forhåpentligvis om snarveiene for å kopiere (Ctrl+C), klippe ut (Ctrl+X) og lime inn (Ctrl+V), men ingen artikkel om tastatursnarveier er komplett uten dem. Plager Windows deg og du vil finne ut hva som skjer? Ctrl+Shift+Esc drar opp Oppgavebehandling, hvor du kan drepe faenskapen.

Gi meg mer!

Nå som du har lært deg et par triks, er du sikkert sulten etter å lære annet som kan gjøre deg til et bedre datahue. Jeg har tidligere anbefalt Launchy, og det er nå en såpass innarbeidet del av min datahverdag at jeg gjerne gjentar det; Selv om man lett får tak i Start-menyen med Ctrl+Esc (for de som har gamle tastaturer uten Windows-knapp), er det sjukt mye raskere å bare skrive det man vil ha tak i.

Vi får se om det blir noen respons på dette her. Hvis det er interesse for det, skriver jeg kanskje flere artikler, så kan dere alle sammen bli like vasse nerder som meg. :)