Deilig ironi

Jeg ser helt klart at kvinnedagen – 8. mars – av historiske grunner har vært både nødvendig og viktig for mange. I moderne tid har vel kvinner her i landet det bedre enn de har hatt før, men det er sikkert mye å rette på fortsatt. Greit for meg.

Det som derimot er ekstra moro, er når vårt flerkulturelle samfunn skal vise storhet ved å inkludere minoritetene i våre tradisjoner. Den barbariske døds-sekten Islam er jo blandt annet kjent for kvinneundertrykkelse i verdensklasse, så her burde det være muligheter.

Det er derfor med stor glede jeg observerer at en muslim som brenner et av de store symbolene på undertrykkelsen offentlig på en dag dedikert til frihet for kvinner, blir pepret med snøballer av sine egne – dvs. andre muslimske kvinner.

Hihi. “Ikke brenn vår rett til å bli undertrykket!” - “Du må ha respekt for våre tradisjoner som sannsynligvis egentlig betyr at jeg burde holde kjeft og være undertrykket på kjøkkenet istedenfor å gå ut offentlig og ha en mening!”

Men man kan vel ikke vente mer av folk som kulturelt sett fortsatt ikke har kommet til middelalderen. Jeg ler, jeg fnyser, og jeg koser meg. God 8. mars! :D

Tanker om TV

Det har blitt en rolig kveld med mye TV. Siden favoritt-programlederen min over alle – Conan O’Brien – har avsluttet sitt “Late Night” for å forberede overtagelsen av Tonight Show, ble det til at jeg glante litt på de siste episodene av det til å begynne med. Mye minner der, og det blir nok en klump i halsen når siste show går mot slutten.

Så var det over til AFV – Americas Funniest (Home) Videos, et enkelt program som starter akkurat i det Siv og jeg er klare til å innta sofaen på hverdager. Jeg synes jo alltid det er moro å se på folk som slår seg, og programmet skuffer aldri – selv om det selvfølgelig er mer familievennlig enn noe annet.

Etter dette skvatt vi over til en av premierene til TVNorge – Silent Library. Her skulle tremannslag fra Norge, Sverige og Danmark bli utsatt for diverse former for tortur, og så vant den som lagde minst lyd. Det virket som den ene programlederen var bror eller klone av Kristopher Schau, og det var litt småmoro til tider, men for de av oss som har sett Saw-filmene får vi torturpornogledene våre bedre kokt der.

Reklamepause – faen i helvete, ethvert mobilselskap (eller hva som helst annet) som bruker Tommy Steine i reklamene sine har automatisk inngått en kontrakt med meg om at jeg ALDRI skal bli kunde av dem. ALDRI ALDRI ALDRI! At det går an å være så gjennomskadd i hjernen at man lar den bleikfeite, ekle, selvgode kråkebolla av et oppkast representere produktene sine kan jeg ikke forstå. Tommy, stek i helvete med intensitet som tusen brennende soler. Og ta med deg mobilabonnementet ditt.

Så var det tid for enda en premiere – sosialpornografi av beste slag i “Sannhetens øyeblikk”, der folk må svare på vonde spørsmål (og få svarene målt opp mot løgndetektor-svar de tidligere har avgitt). Klarer man å svare ærlig på alt, kan man vinne inntil 500.000. Det sitter selvfølgelig venner og familie og ser på deltagerne med skuffet mine hele tiden. Spørsmålene er ganske kjipe, og jeg tror jeg kommer til å se på dette igjen for å finne ut hvor drøyt det blir for de som virkelig kommer langt.

Mellom og under programmene har det også vært en del egenreklame for programmer som går på TVNorge og FEM. Herregud. Jeg er langt fra verdens skarpeste, men jeg er heldigvis ikke dum nok til å se på mesteparten av det de presterer å vise.

TVNorge – TV for idioter!

FEM – TV for idioter med klitoris!

Uansett, gårsdagens premiere på WipeOut var tidvis fornøyelig. Som alltid var selvfølgelig originalen bedre, men vi gir det nok en sjanse til. Kommentarer som “Der er Pippi Långstrømp.. Hun har visst spist hesten sin siden sist” kjøper dem 2-3 episoder med tålmodighet.

Jau jau, da var TVen av for i dag. Noen oppturer, noen nedturer, og sikkert masse kalorier spart på å kose seg i sofaen. :)

Svindel og bedrag

De som er interessert så det kanskje komme – tenkte jeg bare skulle opplyse om at ryktene om T-shirt hell sin død er betydelig overdrevne, og at de lever i beste velgående, med mange av de verste skjortene tilbake igjen.

Det at de skulle legge ned var bare deres eget forsøk på en redningspakke for å stimulere sin egen økonomi. Med nærmere 100.000 t-skjorter solgt i løpet av 3 uker ligger de nå godt an til å leve en stund til. Men benytt sjansen til å bestille mens du kan allikevel, med denne finanskrisa vet man ikke. :)

Og jeg har fått mine nye, går i en i dag, strålende fornøyd! :D

Jeg – en elter

I helga var det visst fastelaven – og når man har en gravid i huset, er det ofte motivasjon nok til å følge opp alle søte (i betydning digge) tradisjoner. Jeg er ikke Mr. Initiativ på kjøkkenet, men Siv lurte på om jeg ville elte litt. Så det gjorde jeg. Og da ble det bokstavelig talt andre boller.

Etter hard innsats på kna-fronten, overleverte jeg deigen til dronninga som kjørte løpet ut. Hun sa etterpå at eltingen sørget for at dette ble topp-boller. Jeg vet ikke helt, men ble såpass inspirert at jeg gjerne melder meg til tjeneste igjen.

Hvem vet hva som blir det neste? Pizzadeig? Samme det, fortsetter det sånn skal jeg bli nordlending og sitte på bussen og fortelle tilfeldige medpassasjerer at “Æ kainn bake!”

Hijab – dassrull for sensitive rasshøl

Det er vel ingen hemmelighet hva jeg mener om religion. Overtro er en privatsak, og jeg blir overrasket om noen som leser denne bloggen nogenlunde jevnlig blir sjokkert over at jeg er ler av tanken på hijab i politiet. Hvis overtroen din gjør at du ikke kan ha på deg politiuniform så kan du ikke være uniformert politimann. Enkelt og greit.

At Islam er en primitiv religion og hjernevasking kan det ikke være noen tvil om. Det går an å kritisere de håpløse middelalderske ideene de praktiserer uten å være rasist eller islamofob (eller hva det heter for tiden). De fleste ulykker skjer i hjemmet, og de fleste mord og terrorhandlinger utføres av islamister. Nei, det betyr ikke at jeg mener alle muslimer er onde. Men en god del av dem er det. Tror du meg ikke, sjekk ut denne websiden. Yep, dette er også fanatikere. Men det de lister opp i sin liste over islamske terrorangrep de to siste månedene er reellt, og man kan lett finne uavhengige nyhetsartikler om hver sak på nettet. Selvfølgelig ikke i norske medier, her er vi for opptatt av å fordømme Israel. Det er ikke så viktig å fortelle oss at islamistene rundt omkring i verden dreper flere uskyldige hver måned enn det Israel gjorde i sin viden kritiserte krig mot terroristene i Hamas.

Heldigvis har vi idioter som denne karen her i landet som minner oss på at dette er et problem, også for oss, og samtidig klarer å understreke nettopp hvorfor hijab for politikvinner ville vært et stort problem; Islam krever at Islam går foran nasjonale lover. Det er i Storbritannia avdekket at det finnes sharia-domstoler som opererer utenfor – og setter seg selv over – landets domstoler. Skal vi la religiøs overtro fra en velkjent pedofil (lang historie kort: Muhammed giftet seg med en seksåring, men tok ikke hinna før hun var 9) gå foran Norges lover?

Selvfølgelig skal vi ikke det. Religion er en privatsak. Jeg skal ikke bekymre meg for at politiet – som pr definisjon skal beskytte meg fra alle de slemme – skal sette noe som helst over loven vi har her i landet. Etter et par ugrasiøse retretter fra regjeringens utnevnte lukkemuskel – justisminister Storberget – har vi heldigvis fortsatt lov til å kritisere religion her i landet. Skal vi risikere at en fanatiker brått finner ut at lojaliteten til Muhammed og Allah er større enn lojaliteten til loven og riket, og knerter noen som synes at islam er en håpløst bakstrebersk kvinneundertrykkende idiotisk religion, sånn som meg?

Svaret gir seg selv. Klarer du ikke å la uniformsplikten gå foran overtroen din, har du ikke noe i politiet å gjøre. Klarer du ikke å la norsk lov gå foran vrangforestillingene dine, har du ikke noe i Norge å gjøre.

Changeling

Denne filmen har blitt omtalt som en skrekkfilm for foreldre, og jeg forstår hvorfor. Historien er en sann historie fra 1928 og fremover, og handler om en mor som opplever sitt verste mareritt – at sønnen forsvinner. Los Angeles’ korrupte politistyrke ser at de trenger litt god PR, og skaffer henne sønnen tilbake – sånn ca. Ihvertfall en sønn. Ikke nødvendigvis hennes. Når hun protesterer på dette, blir hun etterhvert slengt på sinnsykehus.

En ganske sterk film, hvor det stadig kom snufs fra kinosalens kvinnelige tilstedeværende, som vel utgjorde alle utenom meg. Hvorfor var jeg der? Fordi manus var skrevet/tilpasset av en av mine helter, J. Michael Straczynski. Hvem? Bare mesterhjernen bak tidenes beste (etter min oppfatning) TV-serie, Babylon 5.

Og en del Babylon 5 var det å se igjen. Det sier litt om min psykiske tilstand at jeg humret over replikken “Never start a fight, always finish it” som dukket opp i filmen – fordi det ble sagt i Babylon 5-episoden “Severed Dreams” (og senere i “Objects at Rest”) mellom en hovedperson og en skuespiller som er faren til han som opprinnelig skulle regissere Changeling før Clint Eastwood tok over prosjektet (Ron Howard fortsatte dog som produsent). Når folk på sinnsykehuset ble sendt til “Rom 18” var det veldig likt “Rom 17” i episoden “Intersections in time” fra sesong 4. Når advokaten nevnte at det ikke går en dag uten at han tenkte at han måtte nevne noe for noen, før han kom på at hun ikke var der lenger, var det som tatt ut av “Z’ha’dum”. Og et par andre ting. Jepp, jeg er syk i hodet, og jeg må tråkkes på og holdes nede.

Uansett vil jeg påstå at dette var en veldig bra dramafilm, verdt å se hvis man liker denslags. Bra skuespill, selv om leppene til Angelina Jolie kommer litt i veien innimellom, og mangelen på en tradisjonell filmslutt tilgis lett av at dette jo tross alt har hendt i virkeligheten – historien er vel like tett opp mot det som virkelig skjedde som filmen om Max Manus er, sånn ca.

Filmen får 8 av 10 skalla feitinger, selv om det er en svak åtter.

Good night, sweet prince – del II

Forrige gang var det Purple-Shirted Eye Stabber som måtte bøte med livet. En tegneseriefigur. Denne gangen er det mye mer alvorlig.

Jeg er en konstant irritasjon for mine omgivelser, såpass må vi alle kunne være så ærlige å være enige om. Én av grunnene til at jeg til de grader driver de rundt meg til fortvilelse og raseri er min stil, eller rettere sagt – totale mangel på stil. Med mindre det er en formell anledning, kundebesøk, møte, familemiddag eller lignende, går jeg i t-skjorte. Uansett hvor kaldt eller varmt det er, uansett hvor upassende det måtte være. T-skjorte er tingen. T-skjorte er meg.

Videre har det blitt sagt at jeg har en relativt obskur sans for humor. Ikke spesielt morsom for andre enn meg selv, og stort sett totalt blottet for sympatiske trekk. Ingenting er tabu (selv om jeg som regel ikke synes alt er like moro når RBK taper), og det meste er lov, så lenge det går ut over noen. Jo mer obskurt og far out og off the wall, jo bedre. Kan jeg provosere noen så kan jeg kose meg med det i flere dager.

Derfor har alltid heltene i T-Shirt Hell ligget mitt hjerte nært. De har delt min entusiasme for å støte andre, og de har tråkket på de svake med en lidenskap som gir meg tårer i øynene. Selv om de aller verste t-skjortene ikke har vært tilgjengelig de siste årene, har de stadig holdt seg relevante og friske og sørget for å trampe stadig nye grupper på tærne.

Det var med stor sorg jeg mottok nyheten (via medlemsbrev, man er da med der det skjer) om at de nå velger å legge ned. Til tross for at de fortsatt selger ca. 3000 skjorter i uka, er det nok nå. Vår fryktløse helt Sunshine Megatron har sniffet nok kokain fra horerumper til å trekke seg tilbake og drive med noe annet. Det står tross alt en viss respekt av det å velge å gi seg på topp fremfor å selge ut og la noen andre ta seg av driften.

Min første t-skjorte fra T-Shirt Hell fikk jeg til jul av min kjære bror for noen år tilbake. Den var mørkeblå, i glimrende kvalitet, og hadde følgende motiv på brystet:

Det at barna står og drar i ordene illustrerer liksom poenget. Jeg har hatt mye glede av denne t-skjorta. På vei inn på en bar ved Times Square i New York fikk jeg faktisk komplimentet “Cool shirt!” av en kvinnelig sikkerhetsvakt (som var backet opp av en betydelig større neger). Og en gang måtte jeg dra på et (ikke planlagt møte) til en kunde mens jeg hadde den på. Jeg og kollega Kjetil møtte to damer – den ene het Gina (seriøst!) og den andre sa “Litt av en t-skjorte han har på seg!” til Kjetil mens jeg var ute av rommet. Ah, minnene.

De andre skjortene jeg har herfra, har jeg bestilt selv. Denne fikk litt oppmerksomhet når jeg var i Hollywood i 2007:

Man kan kanskje påstå at jeg har en usunn fascinasjon med dverger, og det ville ikke vært feil. T-Shirt Hell har alltid vært med på å sette de irriterende små skapningene på plass, og jeg synes det er viktig å vise at det ikke er alle som er politisk korrekte og mener at vi skal behandle dverger som om de var ekte mennesker.

Det er sjelden jeg møter på Michael Jackson-fans for tiden, men bare i tilfelle, har jeg også denne t-skjorta parat:

Dette er selvfølgelig en sammensetning av to språklige fenomener – etter 11. September 2001 var det fryktelig vanlig i USA og si “If …., the terrorists have already won”, hvor det handlet om alt fra å ikke våge å gå på jobben, til å ikke kjøpe den mest bensinslukende bilen. Og selvfølgelig det faktum at Michael Jackson hadde sex med en hel haug med unger. Joda, han kjøpte seg fri fra loven, men alle vet at han gjorde det. Og nei, denne t-skjorta er selvfølgelig ikke en oppfordring til pedofili, heller det motsatte.

Bare for å forsvare den obskure delen av personligheten min har jeg denne:

Litt sirkulær meta-humor der. Det er som et kamera som filmer en skjerm som viser bildet fra samme kamera, bare med bomser som stjeler t-skjorter fra hverandre.

Det går selvfølgelig ikke an å ha en t-skjorte-samling det står respekt av uten å vise litt yrkesstolthet samtidig:

Kanskje litt arrogant, men vi nerder liker å tro at det stemmer. Det var det der med å fikle med små deler med fingrene og sånt.

En av de som kanskje provoserer aller best, er min lille hilsen til diverse sultkatastrofer som stadig herjer forskjellige deler av verden:

Alt er lov, og ingenting er så fælt at det ikke er godt for noe. Knis. JEG synes ihvertfall den var morsom.

For de som alltid forsøker å være positive og se det gode i alle, har jeg denne meget presise skjorta – men min er lyseblå:

Så ikke kom her med noe “Ok, du er kanskje ikke så kjekk, men du har en viss sjarm" – sorry, den må du lenger ut på landet med! T-skjorta poengterer det åpenbare – selv om man er stygg på utsiden, kan man godt være en jævel på innsiden også.

Når jeg føler meg litt seriemorder-aktig, drar jeg på meg dette sjarmtrollet av en skjorte:

Det ville kanskje være feil å si at man får draget på damene av en sånn t-skjorte, men samtidig er det sannsynligvis ikke det som er målet når man tar den på heller.

I tillegg til disse tidløse favorittene, har jeg én t-skjorte som er såpass stygg at jeg velger å holde den unna offentligheten. Den er rett og slett for slem. Jeg har aldri gått med den heller. Jeg sparer den til den rette anledningen. Jeg våger å påstå at under 0.001% av verdens befolkning kunne se den t-skjorta uten å bli rasende. Og det er jo bra. :)

I anledning nedleggelsen har jeg bestilt en ny batch med t-skjorter. Jeg skulle selvfølgelig gjerne hatt fler, men jeg må begrense meg. Nytt av denne bestillingen er at jeg som kommende familiefar har valgt å ikke bare tenke på meg selv. Jeg bestilte derfor følgende til min kjære Siv:

Det ER ment som en spøk, men forhåpentligvis en spøk som kan provosere noen. Om hun noensinne kommer til å ha den på gjenstår å se. :)

Avkommet som er på vei får også en liten oppmerksomhet (siden de også selger babyklær):

Vi får tro at de hypersensitive blant oss innser at babyen sannsynligvis ikke uttrykker seg gjennom å trykke t-skjorter, så vi slipper besøk fra barnevernet. :)

Så til mine små gaver til meg selv; I krysningspunktet mellom provokatør og ateist finner man blasfemi, noe som jeg setter stor pris på. Følgende regner jeg dermed med å få stor glede av:

Og hvis noen ikke blir sinte pga. av homse-Jesus, kan kanskje følgende meningsløse skjønnhet ordne biffen:

Og til slutt, følgende støtende og meningsløst feilaktige idioti:

For de som ikke er inne i overfladisk og teit amerikansk ungdomskultur – Mary-Kate og Ashley Olsen har vært berømte siden de var babyer, sånn sirkus. Med andre ord rein provokasjon for pengene.

Har jeg støtt noen med denne artikkelen? Flott! For evt. meningsfeller som synes ingenting er hellig – LØP OG KJØP! 10. februar stenger dørene for alltid, og da er det FOR SENT. Utvalget er en brøkdel av det det engang var, det er dyrt, og det tar lang tid – men det er verdt det! Tenk på rivalen din, han eller hun du hater på jobben, eller noen annen du ønsker å støte dypt og inderlid. Sjansen er stor for at T-Shirt Hell har noe som kan plage vettet av dem. Hvis du ikke slenger inn MINST en bestilling innen tirsdag, kommer du til å angre. Det skal jeg sørge for.

Gå hit og dra kortet. Du vil takke meg.

Seier!

Bare kort innom her for å erklære seier! Bøndene i SP forsøkte på mest mulig udemokratiske måte å tvinge resten av regjeringen med på et horribelt lovforslag som skulle begrense mulighetene til å komme med uttalelser som var kritiske til religion. Jeg har gått og hisset meg kraftig opp over dette de siste dagene, og særlig måten regjeringen har turet frem og forsøkt å kvæle enhver debatt; Det har vært helt klart at INGEN bortsett fra militante muslimer og bibelbelte-fanatikere har vært for dette, og at det hadde vært et klart steg tilbake mot middelalderen (jepp, Randi synes vi er på vei allerede og jeg er helt enig med ham; Mer om det senere). Heldigvis har nå Navarsete – som har vært helt ute av stand til å komme med et eneste argument som har holdt vann for hvorfor dette er en god idé – nå gitt seg og innrømmet at hun er en idiot. Vel, hun har ihvertfall gitt seg. Resten er min påstand. Og det ser vel ikke ut som hun er i stand til å motbevise den heller.

Champagne til folket!

Visdomstenner – kroppens Quislinger

Tannlegeskrekk er et tema som ligger mitt hjerte nær – sist fortalte jeg om mitt forrige besøk i desember, der det ble bestemt at jeg måtte ta den gjenværende doble visdomstanna. Dette er nå gjort.

“Doble visdomstanna?”, tenker du sikkert, og fortsetter “Nå surrer du fælt, Fragile Rune. Det er jo bare oppspinn. Når Gud designet oss ville hun ikke ha funnet på noe så teit”. Vel, som en av de som mener at evolusjonsteorien er en åpenbar sannhet kan jeg lett erklære at dette ikke er noe feilskjær av et menneskeskapt fantasifoster – her snakker vi om et eksempel på en mutasjon som stadig skjer som en naturlig del av livets kretsløp. Morfaren min hadde visstnok dobbelt sett med visdomstenner både oppe og nede, og moren min har arvet og videreført dette til meg. Jeg er såpass “heldig” at jeg derimot bare har dobbelt sett i underkjeven – oppe har jeg hatt den vanlige visdomstanna på hver side.

Hva innebærer så dette? Jo, disse ekstra morofantene har ligget under tannkjøttet, usynlige og umerket, i lang tid. Der har de satt seg på skrå (sånn at toppen på tanna stanget inn mot første visdomstann) og boret seg ned i kjeven, og så festet seg på undersiden på en måte som minner om fiskekroker. I tillegg til dette har hver av dem hatt en ekstra rot (!) på innsiden av kjeven, som for sikkerhets skyld har vært viklet inn i er nerve. Hva betyr dette? Smerte. Helt for jævlig smerte.

Mandag 26/1 var dommens dag for min del – da skulle ekstra visdomstann nr. 2 ut, sammen med visdomstanna i overkjeften på samme (venstre) side. Etter det som skjedde forrige gang, nektet jeg å la dem komme nær meg uten at jeg skulle dopes helt ned, så det ble en egen sedasjonslege med på teamet som stakk noen nåler i meg (bommet på blodåra på første forsøk, men shit happens, blåmerket er smekkert) og sendte meg til drømmeland. La meg bare si det med en gang – de 2000 kronene det kostet for å ha ham der var VERDT DET. Alt ble bare svart, og helt mot slutten av operasjonen slumret jeg meg sakte tilbake til bevissthet uten å kjenne en ting. Litt groggy var jeg, og etterhvert som bedøvelsen slapp ble det småvondt, men det er tross alt INGENTING i forhold til det som har skjedd før.

Hadde dette vært en film, ville stemningen med ett blitt mørk og dyster. Bitterheten ville lyst av øynene mine. Dette er mitt Vietnam-flashback. Smertehelvetet. Møtet med skjebnen. Arr på sjelen. Dramatisk musikk og opprivende minner som gjør øynene blanke og får munnen til å snurpe seg sammen i bitter bestemthet.

Vi spoler noen år tilbake. Et tannlegekontor i Drammen. Det er vinter, og en tann skal trekkes. Etter et langt opphold fra tannlegen som skyldes utagerende skrekk, har jeg blitt fast kunde igjen. Har til og med trukket en visdomstann, på høyre side, oppe. Det var ikke så ille. De fant ut av min immunitet mot bedøvelse, og dopet meg grundig. Jeg overlevde. Jeg kommer til å overleve i dag også.

Jeg passer på å si fra at jeg trenger mer dop. Flere ganger. Uansett hvordan man snur og vender på det, er en tannlegestol ikke et sted hvor jeg slapper av. Litt kaldsvette, det verker i kroppen. Første sprøyte kommer. Litt vondt, men det er greit, da det har mer positive virkninger enn negative. Vi venter litt. Tester at tannkjøttet er lammet. Ny sprøyte, denne kjenner jeg ikke. Tannkjøttet er aldri problemet. Nervene som ligger lenger ned er dagens hovedpersoner, det er de som nekter å slappe av, som sender sterke smertesignaler når tannlegen gjør greia si.

Operasjonen er i gang. Jeg har fått en svær (alt er subjektivt) treplanke inn på den andre siden av kjeften så jeg ikke skal kunne bite ned, uansett. Kirurgen er en liten (60+ kg) dame av utenlandsk opprinnelse. Hun skjærer seg ned i tannkjøttet. Jeg spenner meg selv om jeg ikke kjenner noe – kroppen vet at dette er vondt. Langt nede i hullet finner hun tanna. En tang blir funnet frem, nærmest som en formalitet – både tang og tann vet at dette ikke kommer til å funke. Det er mer som en intensjonserklæring. Tanga mener at tanna skal ut, tanna mener den har det bra der den er. Jeg kjenner at det gjør litt vondt. Hey! Jeg har fått to sprøyter! Jeg skal ikke kjenne noe som helst! “ØØØØØÆÆÆÆÆÆÆÆÆ” er alt jeg har mulighet til å si. Etter litt nøkking som kjennes godt i bakhodet, slår vi oss til ro med at mine tenner sitter godt, og går til plan B. Den må knuses, og så er det bare å plukke ut røttene etterpå. Easy peasy. Jeg prøver å stønne frem at det gjør vondt, men det fører ikke frem. Jeg ligger i helspenn, ikke en muskel i kroppen slapper av. Jeg er sikker på at det er store deler av kroppen min som ikke er nedi tannlegestolen en gang. I munnen forøvrig kjenner jeg plutselig biter av tann som treffer – og smertene treffer meg som en spiker i kneskåla et halvt sekund senere. “HNNNNNNNNNNGGGGGH!” er alt jeg klarer å si i det all verdens nerver tar hevn for sin plutselige frihet. Bitene blir støvsuget opp. Tårene renner – ikke gråt, bare som en respons på den sinnsyke smerten. Resten av kroppen blir hyperfølsom, jeg blir ett med rommet, ikke en knott kan fise uten at jeg får det med meg. En ny tang går inn i kjeften – en ny og annerledes smerte kommer til! Hun forsøker å nøkke ut røttene, og de sitter som tidligere nevnt som fiskekroker i kjeven. Den eneste måten jeg kan beskrive smerten på, er som om man får en kjøttkrok tredd igjennom en hånd som frøs og var kald. Lammende, intens smerte. Trebiten blir tatt ut av kjeften min, og jeg blir tatt med inn på et rom hvor de har en sånn røntgengreie som svirrer rundt huet ditt og får tatt bilde fra alle kanter. “Det gjør jævlig vondt”, forteller jeg assistenten. Hun blir overrasket av at jeg kjenner noe som helst, men lover at jeg skal få mer moro før de fortsetter.

Mens sprøyta får noen minutter på å virke, forklarer kirurgen at røttene sitter som fiskekroker godt inne i kjeven på undersiden, at de er viklet inn i nerver, og for sikkerhets skyld at det er en ekstra! Dette skal ikke bli lett! Jeg gjentar bare at jeg kjenner alt hun gjør, men hun forsikrer meg om at den siste sprøyta skal ta knekken på de siste nervestumpene.

Så følger en halvtime med møysommelig oppsaging av hver rot i små biter som individuelt kan dras ut – dette var et seriøst pirkarbeid og jeg er 100% full av beundring får at hun får til dette uten å kappe nerva som kveiler seg rundt hver rot som en kåt slange. De to røttene på yttersiden går greit, dopen virker, men jeg er fortsatt i helspenn. Så var det rota på innsiden.

Alt som har blitt opplevd frem til nå av smerte, var ingenting. Seriøst. Det var som om noen prøvde å gni meg til døde med en alt for varm banan i forhold til det som kom.

For den siste rota ville ikke ut. Og nervene på denne siden var 100% operative! Jeg kjente det i samme øyeblikk som hun begynte å pirke borti, og skrek som en skadet bjørn, men plankebiten var på plass og oversatte ordene mine til gurgling. Hun så vel her en verdi i å bare bli ferdig med det – mens jeg begynte å seriøst tenke på om det fantes en øvre grense for hvor mye smerte det var mulig å oppleve. For all del, jeg skjønner at fødende damer osv. helt sikkert har det verre. Men innenfor min referanseramme var dette det soleklart verste jeg noensinne har opplevd.

Hvert kutt i kjøttet rundt kjentes ut som om noen dro av meg huden. Når hun saget i rota, forplantet det seg i hele hodeskallen, og alle nervene i verden sang i kor med en intensitet som får Carl Orffs “O Fortuna” til å virke som en mutt salme i forhold. Jeg prøvde å bite istykker planken på venstre side, som gravde seg godt inn i kinnet mitt. “AAAAAARRRRRRRRRRRR!” skrek jeg, men det ble bare møtt med mer vold. Til slutt var det bare én bit igjen – den som gikk opp og inn i kjeven fra undersiden. Her var det ingen bønn – den måtte rett og slett dras ut på gamlemåten. “NNNNNNNNNnhhhhhhhhhhhh!” kom det ut av meg i det tanga gikk ned med full styrke. En smerte så dyp at kroppen nesten resignerte. Kaldsvetten sprutet av panna, jeg kjente jeg ble likbleik og kvalm. Men rota rørte seg ikke. Hun lente seg på tanga med sin spinkle kropp, og smerten doblet seg. Jeg så stjerner, eller hva de heter, de små lyspunktene som virrer rundt når man nærmer seg grensene for det man tåler.

Her tok overlevelsesinstinktet over. Millioner av år med fininnstilt instinkt, godt gjemt bak sosialt akseptert oppførsel, bestemte seg for at hvis jeg skal overleve, må jeg ta affære. Neven ble knyttet, armen gikk bakover, og jeg beregnet at hvis jeg slo etter ribbeina ville jeg få nok kraft i slaget til å få henne vekk så jeg fikk tid til å rive plankebiten ut av kjeften og komme meg vekk. Jeg var DER. Desperasjonen var total. I det jeg skal til å slå, nærmest hopper kirurgen opp på tanga og får løsnet den siste rotbiten. Underkjeven min tar imot hele vekta og jeg sier bare “NNNNNNNNNNHHHHH!” i det lufta går helt ut av meg.

Det er over. Det er vondt som faen, men det er over. Jeg ser ut som Skipper’n på den ene siden, jeg kan ikke gape mer enn at jeg akkurat får inn et sugerør i kjeften. Tårene tørkes. Traumene brenner seg inn på sinnet, marerittene gror godt i underbevisstheten. Blod spyttes. Det surkler i åpent sår. Noen sting senere er jeg ute av stolen, svimmel og blek. Ikke fattet. Jeg blir forklart om sykemelding, om antibiotika-kur, om smertestillende. Tåke. Får ikke med meg en ting. Tar imot arkene de gir meg, trekker kortet, slår koden. Setter meg i bilen, kjører til apotek. Kan ikke snakke, bare peker på arkene. Får med meg en salig haug med paralgin forte og 600mg IBUX, i tillegg til annen moro. Drar hjem. Paralgin forte har ingen effekt på meg, IBUXen virker litt bedre, men jeg kan ikke ta den så veldig ofte. Blir stående i stua og trikse med en fotball for å prøve å ta fokuset vekk fra smertene.

Needless to say – det verste jeg har opplevd innenfor smerte.

Tilbake fra flashbacket – det er vel ingen overraskelse at operasjonen denne gangen gikk vesentlig bedre. Jeg kjempet mindre i mot, og ettervirkningene og hevelsen ble dermed mye mindre denne gangen. Samme kirurg, forresten, og la meg bare si at jeg ikke bærer noe nag til henne. Hun er suverent flink, nå som da. Det var ikke hun som forbannet meg med doble visdomstenner og immunitet mot flere former for smertestillende.

Dette ble nok et langt innlegg, og egner seg vel ikke som noe annet enn torturporno. Hvis noen gadd å lese hele greia, håper jeg ikke at jeg har overført min tannlegeskrekk til dere. :)

Død Snø

Ett av nyttårsforsettene mine var tilsynelatende å la denne bloggen dø en lang og smertefull død. Nei, det var ikke sånn, det bare virket sånn. På tide å ta seg sammen.

Til tross for en lang rekke advarsler, ble jeg onsdag denne uka med for å se Død Snø på kino. Som en av ganske få filmer i sin klasse – norske nazi-zombie-filmer – har den fått en hysterisk bra mottagelse bl.a. i USA. Greit å sjekke ut hva som skjedde.

Det er ihvertfall ingen tvil om at regissør Wirkola har gjort hjemmeleksa si når det gjelder å oppfylle “reglene” for slike filmer – det er masse referanser til andre godfilmer i samme og relaterte kategorier, både gjennom t-skjortene til Erlend og det sykt urealistiske subplottet der slemfine Chris prøver å imponere samme filmnerd med sin kunnskap om emnet. Et lite trekk for at man faktisk bruker ordet “zombie” i filmen – sånn skal det altså ikke være.

Historien er ellers tynn – et stort pluss i denne typen filmer – og skuespillet er som man forventer. Litt vanskelig å forstå mumlingen til et par av hovedrolleinnehaverne til tider er det dog – trist når man ønsker seg undertekst på en norsk film.

Ellers er det masse humor her, både med og uten involler, som gjør det sånn nogenlunde fornøyelig å få med seg.

Norsk Films skuespillerkvote er denne gangen oppfylt av Ane Dahl Torp og Bjørn Sundquist.

Jeg er litt mellomfornøyd, for å være helt ærlig. Lo og koste meg, men skvatt ikke noe særlig, til tross for bra overdreven bruk av dyp bass for å bygge opp stemningen. Ellers må det vel sies at bruken av norsk musikk var bra, men at Åge Aleksandersen tok kaka der han dukket opp – perfekt sang til perfekt tid. Moro.

Sitter fortsatt med en følelse at norske filmer er inne på et visst spor. Håper det kan ta seg opp enda litt. 6 skalla feitinger er ikke så fryktelig dårlig, tross alt. Og jeg har sett MYE dårlig skrekkfilm.

Godt nytt år!

Litt forsinket i gang med bloggingen i år – der røk det nesten-forsettet.. Neida, skal prøve å skrive litt jevnere, stadig mye på hjertet..

Jula var veldig ålreit – Siv og jeg debuterte som verter, og det gikk helt ålreit. Måtte nødgrille ribba litt for å få svoren skikkelig sprø, og bortsett fra at det nesten førte til mordbrann, ble resultatet bra. Alle sa ihvertfall det. Vet ikke om de mente det, men jeg spiste meg ihvertfall såpass mett at jeg sov dårlig natt til første juledag.

De neste dagene gikk kjapt, får vi tredje juledag fløy opp til trøndelag (både sør og nord) for turbobesøk i supertempo. Det var familieselskaper og vennebesøk, stort sett lagt opp til ett om dagen og ett om kvelden. Vi hadde ikke bil så skyss-løypene ble lagt opp fortløpende og det er vel et under at det gikk så bra som det gjorde. Veldig hyggelig var det, og vi var konstant såpass mette at bare det å tenke på mat gjorde fysisk vondt.

Jeg la merke til en ting – i alle selskaper på hele trøndelagsturnéen var det to ord som ble nevnt i HVERT selskap, hus eller sted vi var - “Spekulere” og “Farrang”. Det var stort sett dyr og barn som ble omtalt som spekulerende, mens farrang (trøndersk omgangssyke av høyeste kvalitet) var noe de fleste vi møtte på hadde vært utsatt for i nær fortid. Uansett litt spesielt at ALLE nevnte disse to ordene. Jeg gjorde Siv oppmerksom på det halvveis, og det ble en kilde til mye bra fnis etterhvert som det dukket opp i den ene sammenhengen etter den andre.

Vi tok med oss trønderbakteriene hjem og blandet dem med seriøs østlandskulde (jepp, jeg går alltid i t-skjorte, men –10 er for kaldt), så Siv har vært ganske syk noen dager, mens jeg har vært heldig og sluppet unna.

Sånn, det var en kjapp oppsummering – skal som sagt prøve å skrive mer, har mye vondt å komme med så heng på!

Filmhelg: “Max Manus” og “Mamma Mia!”

På fredag var Siv og jeg en tur på kino for å se den norske storsatsningen “Max Manus”, som åpenbart nok handler om den norske sabotøren og motstandsmannen.

Det er forfriskende å kunne si at denne filmen var bra, uten å måtte legge til “til å være norsk” bak. Lite av det som vises i filmen er faktisk feil, men det er jo en del ting fra historien som blir utelatt, nødvendigvis. Uansett er det en sterk produksjon, og man kan tilgi den litt “enkle” filmstrukturen når man vet at dette i så stor grad er basert på virkelige hendelser.

Skuespillerne gjør en god innsats, men til å begynne med er det litt forstyrrende at de faktisk prater sånn som man gjorde på den tiden. Det blir man fort nok vant til, men jeg må vel innrømme at jeg synes det norske språk lett blir litt teatralsk når det brukes i dramatiske sammenhenger. Nicolai Cleve Broch gjør en god figur gjennom filmen, men representerer samtidig mange av grunnene til at jeg har et anstrengt forhold til en del folk fra vestkanten av Oslo. ;) De fikk også plass til en liten rolle for Kjersti Holmen, som får bruke det ene ansiktsuttrykket hun ble født med, “Trist, underdanig og i desperat bønn etter hjelp”.

Denne filmen anbefales på det sterkeste, både for de som liker film og de som liker historie, og liker du begge har du ingen unnskyldning for å ikke løpe til nærmeste kino. Med mindre du faktisk har en unnskyldning, da. Det har jeg forståelse for. Det er jo jul. Filmen får 8 av 10 skalla feitinger, noe som det sannsynligvis blir en stund til noen norsk film overgår.

EDIT 22/12: Får legge til at Siv og jeg var helt enige om at det hadde vært veldig fint om filmen sluttet med en rask tekst som forklarte hvordan det gikk med de overlevende. Det er jo ikke uvanlig i filmer basert på ekte hendelser. Ikke det at det ikke er kjent, men det hadde f.eks. ikke vært dumt å få med at Max Manus i sin bedrift i etterkrigstiden faktisk ansatte landssvikere (dvs. folk som hadde samarbeidet med tyskerne under krigen) bevisst. Eller at han faktisk giftet seg med dama si, og døde for litt over ti år siden.

Så tar vi turen til andre enden av skalaen. Jeg har blitt homo nå, siden jeg har sett Mamma Mia! Filmen er hyllet som en feel good-fest av dimensjoner, og menn som liker menn går på sing-along-utgaver av filmen på kino og greier. Her skal jeg avsløre at jeg har noen forutinntatte holdninger som gjør at denne filmen nok aldri var noe for meg;

• Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av ABBA-musikk
• Jeg har et anstrengt forhold til musikaler
• Folk som synger i tide og utide har jeg vanskelig for å forholde meg til
• Jeg liker bra filmer

Filmen er basert på teaterstykket/musikalen/Broadway-showet av samme navn, og handler om en berte som inviterer sine tre potensielle fedre (hverken hun eller moren vet hvem av dem som er den som har skylda) til bryllupet sitt på en gresk øy. Så følger nesten to timer med mer eller mindre krampeaktige forsøk på å klemme ABBA-sanger inn i historien. Dette varierer fra det helt jevne til det grusomme, med et spesielt lavmål hver gang Pierce Brosnan skal til pers – det både ser og høres ut som om han synger mens en hysterisk hamster forsøker å kjempe seg fri fra kjeften hans.

Historien er relativt tynn, og hadde det ikke vært for all ABBA-musikken hadde det vel blitt buet ut av kinosalen. Hvis vi da legger til folk som synger hver gang de åpner kjeften, blir det ikke feel-good for meg, det blir raseri av typen som får meg til å ville kle meg ut som psykonissen og bryte meg inn hos tilfeldige familier på julaften og knivstikke dem med intensivitet og glede. De sterkeste følelsene for gladvold kommer kanskje hver gang den grusomt stygge Christine Baranski er på skjermen i sin rolle som et av Saurons skrømt på jakt etter ringen. Hun er så ugly at jeg ble helt svett og nesten ikke orket å spise potetgull.

Nei, jeg tar tilbake det jeg sa tidligere. Til tross for at jeg kom meg gjennom hele filmen, fikk jeg ikke lyst på mangina, og min sterkt negative reaksjon forteller meg at jeg fortsatt er heterofil. Hvis du blir glad av folk som hopper og danser og synger om følelsene sine, for all del, dette er sikkert en film for deg. For meg var dette filmutgaven av å sitte i tannlegestolen. Den får én skalla feiting for den ene scenen i filmen som var morsom, den hvor man får se de tre potensielle pappaene som unge hippier.

NRK – krigen fortsetter

Ikke uventet avslo NRK klagen min på den urettferdige snikskatten deres, så da må man jo svare. Dette er ikke spesielt morsomt, mer sinna enn noe annet – gleder meg til å se hvor langt de går for å ta pengene mine. Det er lite sannsynlig at det er noen vits for andre enn medietilsynet å lese igjennom brevet, som blir postlagt i dag. :)

Er selvfølgelig også spent på hvordan neste faktura på tvangsabonnementet ser ut.

 

Deres referanse                Vår referanse
400 598 788/50                ÅPENBART OVERGREP FRA STATEN NR 8/2008

Klage på urettferdig ilagt kringkastingsavgift

Viser til standardbrev sendt 24. november 2008 med avslag på tidligere innsendt klage.

Brevet inneholder to interessante setninger:

"Du har i tidligere brev blitt informert om at krav på avgift til og med 31.12.2008 må betales før din lisens blir ført ut av vårt register"

Uten at dette har noen som helst relevans for saken, vil jeg bare påpeke den åpenbare faktafeilen her; Brevet av 24. november 2008 er det ENESTE skriftlige jeg har fått av NRK i denne saken utenom den opprinnelige fakturaen på feilaktig ilagt tvangsabonnement. Å bruke 4 måneder på å skrive ut et automatisert flettebrev er imponerende - særlig når vi har en så totalt forkastelig bukken-og-havresekken-situasjon som dette der NRK er loven, NRK er innkrever og NRK er klageinstans. 

"Ved ny gjennomgang av saken finner vi ikke opplysninger som tilsier at vårt tidligere vedtak skal endres".

Også interessant da jeg faktisk tenkte å bruke tilsvarende ordlyd i mitt svar - jeg ser ingenting i deres brev som tilsier at jeg skal betale for en tjeneste vi allerede har betalt for. 

Den arrogante holdningen NRK viser ved å ikke svare på noen av punktene i min klage kan kanskje skyldes at den var skrevet på en usaklig måte i vilt raseri. Jeg kan forsikre dere om at raseriet fortsatt er der, men kanskje jeg har større hell med forklaringene denne gangen.

Selvfølgelig er det også mulig at den arrogante holdningen NRK viser skyldes nettopp den arrogante holdningen NRK faktisk HAR overfor sin naturlige fiende, lisensbetalerne. Jeg skulle ha likt å se reaksjonen dersom et privat selskap hadde oppført seg på denne måten og fakturert folk som ikke var kunder for en tjeneste de uansett ikke leverer. Ironisk nok hadde nok bl.a. Forbrukerinspektørene på NRK revet dem i filler for denne praksisen. Sånne plager slipper heldigvis dere som statsautoriserte overgripere.

Men dette handler da altså ikke om hvor idiotisk NRK-lisensen som konsept er, og at man blir tvunget til å betale masse penger for ingenting; Dette er en klage på at vi må betale dobbelt, de stivbeinte reglene rundt når man må varsle om dette, og den totalt fraværende fleksibiliteten rundt reglene som så åpenbart er rigget for at NRK skal stjele til seg mest mulig lisenskroner.

Selv om vi ikke flyttet sammen i huset vi nå bor i før 15/7-2008, var vi samboere en god stund før dette. I min gamle leilighet der jeg rutinemessig har blitt ranet for mine surt opptjente penger av lisensinnkreverne var det ikke noe TV-apparat. Det forrige TV-apparatet jeg eide døde i 2002. Jeg leide et TV-apparat frem til 2005 fra Thorn. Da kjøpte jeg meg en prosjektor uten TV-mottager, men som det fantastiske medmennesket jeg er, fortsatte jeg å betale lisens, da denne *kunne* kobles til en videospiller som også *kunne* ta imot TV-signaler. Jeg vet da at reglene ikke tar hensyn til om man faktisk HAR TV, det får være grenser for hvor naiv man skal være.

Når vi så ble samboere i April 2008, ble de av mine ting som ikke fikk plass hos samboeren (og det var jo de fleste, inkludert det meste av teknisk utstyr, og alt som inneholdt TV-mottagere) pakket ned og satt i kjeller. Resultat: 1 stykk tom leilighet uten mulighet for å se på TV. Skulle vi ha varslet NRK her? Sannsynligvis, siden NRK selvfølgelig lager reglene i sin fordel slik at det skal bli vanskeligst mulig å slippe unna. Problemet er at vi begge ble samboere for første gang, og faktisk hadde en del å tenke på som ikke involverte NRK; Lån, forsikringer og lignende. Vi kan heller ikke forsikringene våre på rams, vi har ikke lest hver setning av kontrakten med bredbåndsleverandøren vår, og vi leser ikke hele lisensavtalen når vi installerer software heller. Man kan selvfølgelig kommentere at vi burde det, da disse tre tjenestene er ting vi har bruk for, har bestilt frivillig, og faktisk får en reell verdi av; Alle i strak motsetning til NRK-tvangsskatten.

Det var først når vi fikk dobbelt lisenskrav mot slutten av juli vi ble klar over dette. Min samboer ringte da NRK Lisensavdelingen for å opplyse om feilen. Til tross for at dette skjedde i god tid (3 uker) før forfall for blodpengene dere forsøker å stjele fra oss, fikk hun da opplyst at det var for sent og at vi måtte betale begge to. Vi brukte ikke bildetelefon, men det er ganske sikkert at byråkraten i den andre enden fikk orgasme i det hun la på.

Hva kan man si om dette? Arrogant - selvfølgelig. Ufleksibelt - utvilsomt. Idiotisk - klart det. Men det er jo staten vi har å gjøre med her, vi hadde ikke ventet noe annet. Det å vise litt serviceinnstilling er vel faktisk nå den eneste gjenværende måten man kan miste jobben i stat og kommune - hvor kjerneverdier som grov inkompetanse, fiendtlig innstilling og maktmisbruk står sentralt. Man kan spørre seg - hvem bortsett fra staten har anledning til å behandle "kundene" sine på denne måten? Ingen, selvfølgelig - men det er jo også fordi de færreste av oss er NRK-"kunder" frivillig. Her er det tvang fra ende til annen, om man så skal dras etter nesa inn i banken og holdes opp ned til lisenspengene faller ut. Maken til firkantede regler skal man lete lenge etter, og regelrytterne som kjemper for å opprettholde dem er ikke noe bedre. Jeg kan se for meg at dere spretter champagnen i samme sekund som fristen for å melde fra går ut - alle som ikke har rømt skrikende fra deres klør innen da, er dømt til å betale enda en runde for... hva er det egentlig? Dere leverer da ikke TV-signaler lenger? Det betaler vi jo noen andre for. 

Så vidt over to uker over fristen for å melde fra gir altså ingen mulighet til unngå avgiften, til tross for at det går ganske klart frem at vår eneste feil var at vi ikke var klar over at vi måtte melde fra - det sier litt om hvor desperate NRK er i å presse hver krone ut av sine ofre.

Det hadde vært veldig lett for dere å forstå at dette var tull fra deres side, og at de sjuke reglene deres klarte å lage en situasjon der man blir tvunget til å betale selv om det ikke er riktig. Men tidligere nevnte serviceinnstilling slår til, og med et smil om munnen avslår dere klagen uten engang å kommentere noe som helst! 

I tillegg til at dette er en klage til Medietilsynet på NRKs overgrep og urettferdige regler som er designet spesifikt for å sørge for at færrest mulig skal unnslippe deres klør, et det en konstatering, som kommer her: Jeg betaler ikke. Kall det sivil ulydighet eller hva dere vil. Hvis vi ser bort ifra at man ikke får noe som helst igjen for NRK-lisensen (som altså er en skjult snikskatt), er det helt ÅPENBART at det ikke finnes NOEN fornuftig grunn utover deres syke regler for at vi skal betale dobbelt - og de reglene burde ha vært lovstridige i utgangspunktet, som påpekt i forrige klage.

Vi har et stort lån på det nye huset, vi har vårt første barn på vei, vi har billån begge to, min samboer har studielån igjen, jeg har den gamle leiligheten som fortsatt ikke er solgt - og ingenting av dette blir bedre av den pågående finanskrisen. Hvor tror du NRK kommer på denne prioriteringslista? Ha ha! Lurespørsmål! NRK er selvfølgelig ikke med på lista. Jeg er i utgangspunktet motstander av å betale for ingenting ÉN gang, to ganger når det er så åpenbart feil kommer ikke på tale.

Som nevnt i forrige avsnitt har jeg allerede et stort lån, og jeg har ingen planer om å få flere med det første (og lett å få det hadde det heller ikke ha vært). Derfor tar jeg et mulig inkassokrav og betalingsanmerkning fra NRK med knusende ro. Jeg betaler ikke. Skal propaganda-armen til kommunist-diktaturet vårt ha disse pengene, skal dere få vise deres sanne ansikt og TA dem. Hele denne prosessen blir selvfølgelig offentliggjort fortløpende via internet o.l. slik at folk kan få opp øynene for hvor psykotiske NRK-ansatte tillater seg å være i embets tjeneste. Jeg setter grensa ved fengsel, da mitt kommende avkom trenger en far, selv om det selvfølgelig hadde vært interessant å se om dere ville gå så langt.

I tillegg til dette kommer jeg ved hvert lisenskrav fremover donere tilsvarende pengesum som lisensen utgjør til alle politiske partier som aktivt jobber for å få lisensen avskaffet, uavhengig av hva jeg ellers måtte mene om dem. Pengene skal selvfølgelig øremerkes til formålet og jeg vil kreve aktiv innsats for å avskaffe dette tyranniet hvor staten stjeler pengene til folket og later som om dette ikke bare er enda en skatt/avgift utkledd som tvangsabonnement på det "reklamefrie" og "uavhengige" NRK.

Ser frem til deres avslag og fremtidige overgrep, ønsker dere en god jul, og minner om at dere burde skamme dere - ha ha, som om noen i NRK Lisensavdelingen eier skam.

Rune Jacobsen

Tannlegeskrekk

Jeg nevnte i fjor at jeg har meget godt utviklet tannlegeskrekk, og nå har jeg fått utløp for den i år også. Jeg ble egentlig innkalt i starten av desember, men da hadde de sendt innkallingen til den gamle adressen min og ikke blitt videresendt til meg; Eneste grunn til at jeg fant ut om det var at de ringte og ville utsette, noe som jo var greit for meg. Så ringte de og utsatte igjen, og 15/12 ble datoen for dommen.

Det er ikke til å komme unna – jeg er skikkelig pinglete når det gjelder tannleger. Det hjelper sikkert ikke at alle nervene i kjeften min blir hypersensitive når det nærmer seg, eller at jeg er delvis immun mot bedøvelse.

Jeg ankom venterommet 10 minutter før jeg skulle inn, og selv om jeg prøvde å slappe av og tenke lykkelige tanker, var jeg anspent og nervøs. DDE var på radioen, jeg fikk ikke med meg hvilken sang, da alle er like, men de ble fort nok avløst av Finn Kalvik. Jeg prøvde å more meg med å tenke tilbake på Finn Kalvik-nyhetene, men angsten kom frem i ett sett. Brått kjente jeg at alle musklene i begge lårene strammet seg – det viste seg å være en automatisk reaksjon på lyden av et bor som koste seg med en tann, uten at jeg bevisst hadde registrert det før nå. Argh. Hva var den vonde følelsen? Ah, magen ja. Og kaldsvetta kommer krypende. Slakteren kommer for å hente meg. Jeg legger merke til en assistent i blå overdel, hvite bukser og sjokkrosa Crocs – hjernen min svinger fra hyper-våken til supersløv. Setter meg ned i torturstolen for å plages – først er det røntgen, noe som selvfølgelig er helt ufarlig (i de dosene vi får det), men jeg er så hypersensitiv for alt at hjernen min blir 5 år eldre for hver stråle. Ugh. Så er det selve sjekken.

Ettersom tiden går så sakte i tannlegestolen, har jeg hatt en evighet til å gjøre meg kjent med de forskjellige instrumentene. Neida, jeg vet selvfølgelig ikke hva de EGENTLIG heter – for meg er de store og lille sugemaskin, iser’n, skreller’n, kinnmakulerer’n, rasper’n, buldrefant og lignende ting. Lille sugemaskin kom kjapt på plass, og en runde ble tatt med skreller og iser. Jeg kjente med en gang at jeg hadde et hull oppe i en visdomstann – da er det nok endex for den. Argh. Ellers gikk det ganske greit – men et stadig tilbakevendende problem var der i dag også – tannstein! Argh! Jeg er litt for sløv med tanntråd, så det gror seg til i løpet av et år – og i mitt tilfelle sitter det godt under det porøse tannkjøttet mitt, så her måtte rasper’n til pers. Det kjentes ut som hu skar opp alt som var av tannkjøtt, og blodspruten sto og jeg var helt anspent så lenge det varte – sikkert 2 minutter, kjentes som 20. Når så alle mine trange tenner var skåret fra hverandre, kom buldrer’n for å jevne ut skadene og gjøre meg klar igjen. Jeg fikk sette meg opp for å spytte blod (noe jeg er ganske god til i forhold til hvor sjelden folk tross alt slår meg i trynet), før det var ned igjen for å få litt saltvannsgugge sprutet inn i de åpne sårene. Vondt men sikkert gjort av en eller annen grunn.

Så var torturen over for denne gangen. Ikke SÅ ille, selv om tannstenskutting uten bedøvelse er omtrent som boring med – litt for ubehagelig. Men men, gråt ikke som en liten pike denne gangen, ihvertfall.. ikke engang når jeg kom tilbake til bilen.

Men gleden var selvfølgelig kortvarig. Før jeg kunne rømme, dro hun opp røntgenbildene og pekte på hullet i den ene visdomstanna – greit nok, den lobber vi bare ut. Et par kilo med dop så går det sikkert bra. Dårligere nytt var det i underkjeven. For noen år siden opererte jeg ut en visdomstann der – det er uten noen som helst form for tvil mitt livs verste opplevelse, som jeg skal blogge om ved anledning – og nå må jeg til pers igjen. De hadde utfyllende notater om hvordan det gikk sist, så hun var litt forsiktig med å foreslå det – jeg gikk motvillig med på det så lenge det skjer etter nyttår og jeg får full narkose. Det er verdt å bli liggende noen år i koma for å slippe å bevisst oppleve det helvetet en gang til.

Det å komme seg levende ut av tannlegekontoret er forsåvidt en seier i seg selv, men det hjelper ikke så veldig mye når du vet du må tilbake. Dette blir VONDT.

I bilen på vei tilbake til kontoret spilte de Bangles med Eternal Flame på radioen. Hjernen min oversatte teksten greit for meg, så vi avslutter dette angstutbruddet med litt dårlig smertepoesi..

Close your eyes, give me your mouth, darling
Do you feel my heart beating, do you understand?
Do you feel the same, am I only dreaming?
Is this burning an eternal pain?

I believe it’s meant to be, darling
I watch when you are screaming, you belong to me!
Do you feel the same, am I only dreaming
Or is this burning an eternal pain?

Say my name, sun shines through the rain
A whole life so lonely, and then you come and cause the pain
I want to lose this feeling

WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆH!

Close your eyes, give me your mouth
Do you feel your nerves screaming, do you understand?
Do you feel the sting, am I only dreaming
Or is this burning an eternal paaaaaaaaaaaain?

[Kor] DIE, BITCH!

Det er av sine egne man skal ha det..

Det er ikke så ofte jeg får kommentarer her på bloggen, men det skjer jo; En av de som det virker som om folk mener noe om, er denne artikkelen som feirer Erik Schjenkens seier over det hysteriske media-Norge og dets evige jakt på å ta over og utgjøre alle fire statsmakter.

Jeg svarer på tiltale i form av en ny artikkel – ikke for å henge ut noen, men fordi

1) ikke alle leser kommentarer og deltar aktivt der.

2) skal man bli en kverulant av verdensklasse må man ta utfordringer med et smil.

La meg også med en gang presisere at jeg (som i de fleste tilfeller når jeg blogger om noe) er klar over at min mening ikke er den eneste som eksisterer, og at jeg sannsynligvis i visse kretser ville utgjort et suverent mindretall. Helt greit. Har aldri hatt noe behov for å være som alle andre, og koser meg med upopulære meninger.

Når det er sagt, er det mye usakelig som er sagt i denne debatten, først og fremst andre steder enn denne bloggen. Jeg velger dog å holde meg til kommentarene til forrige innlegg.

SinteLars: Men saken setter altså en relativt hårreisende presedens i norsk rettsapparat. Nå er det altså slik at dersom man blir utsatt for (grov) vold i Oslo, så er det opp til ambulansepersonal å vurdere hvorvidt du "fortjener" transport til sykehus.

Dette har vel alltid vært tilfelle, og ikke noe nytt – med mindre du mener Norge skal ta seg råd til en kirurg i hver ambulanse, er det faktisk mandatet vi gir dem – det er ikke vanskelig å tenke seg et eksempel på en ulykke hvor de ikke har plass til alle i ambulansen, og må prioritere. Hvem tar de med, og hvem lar de ligge igjen? Som Martin påpeker i sin kommentar, det er ikke en hvilken som helst budbilsjåfør som setter seg i en ambulanse og frakter kropper rundt. De skal tåle å se en god del sjuke ting, flere ganger om dagen. De er første linje med livreddende hjelp, og det er strenge krav til kunnskaper, kompetanse og fremferd.

Hvis du snakker om presedens, så kan du jo vurdere hva slags presedens denne saken setter utenfor rettsapparatet; Ikke ÉN ambulansesjåfør kommer til å tørre å gjøre noe annet enn å adlyde blindt når de blir utkalt til potensielt følsomme saker; Det faktum at de skal utøve skjønn for å se an hvem som trenger å komme til akutt behandling på legevakten kommer til å viskes ut, og de vil frakte alt av fyll og spetakkel til allerede overbelastede akuttmottak i frykt for å henges ut offentlig og miste enhver mulighet til å leve et normalt liv for all fremtid, akkurat som Erik Schjenken.

SinteLars: Det er viktig å legge til her at ambulansepersonell ikke har noen formell utdannelse innenfor medisin, akutt behandling etc. Dette er altså transportarbeidere, som skal frakte en syk/fornærmet til behandling.

Dette faller på sin egen urimelighet og er allerede grundig tilbakevist av linken Martin la ut.

SinteLars: Så må man spørre seg om hvorfor de valgte å ikke frakte Farah. I lydloggen til aktuelle ambulansjesjafører kommer det frem at grunnlaget for at Farah ikke ble tatt hånd om er fordi han bla. urinerte på seg selv.

Bl.a.? Det å putte sentrale fakta inn i en “bl.a.” er vel i beste fall uærlig. Han urinerte på ambulansesjåførene og ambulansen, og var i hasjrus. Dette ble påpekt som et sentralt argument for hvorfor de dro sin vei – hvor mange ganger i løpet av en busy sommerdag i Oslo tror du ambulansjesjåfører støter på rusa idioter som blør neseblod og oppfører seg som drittsekker? Sannsynligvis ikke få. Det skulle ha tatt seg ut om de måtte ta med seg alt og alle – da burde Morten Berre samle bonuspoeng så lett som han tryner. Alle er enige om at det var feil at Farah ikke fikk være med i ambulansen, men konsekvensene av denne feilen er helt ute av proporsjoner – det er som å få hodet kuttet av fordi man låner naboens viskelær uten å spørre. De rapporterte at en rusa klyse sto og pissa på dem, og dro videre. De gjorde en feil. Mediahysteriet i ettertid har med vilje fjernet fokus fra det faktum at Farah var oppe og gikk av egen kraft med sekken på ryggen og pisset på folk i hasjrus, og forsøkt å få dette til å utelukkende handle om rasisme. Arne Treholt, dømt for landsforræderi av høyeste orden, opplevde aldri noe i nærheten av den urettferdige heksejakten som Schjenken og partner fikk etter seg.

SinteLars: Uansett, dette burde ikke være ett argument for å ikke frakte Farah -snarere tvert i mot.

Kapasiteten på ambulanser i Oslo tilsier at enhver rusa idiot som går og pisser på folk automatisk skal gå foran alt og alle? Da blir det spennende å se prioriteringene fremover. Jepp, Farah var en feilvurdering, men det var også alt. Skulle man tro det velregisserte mediekjøret fra Kooihor e.l. (som forøvrig har nær slekt i høye stillinger i nasjonal media), var det så vidt sjåførene ikke rygget over Farah når de så han var neger. Det store poenget mitt med denne og forrige artikkel var at DEN VIRKELIGHETEN VI FIKK PRESENTERT OM HVA SOM SKJEDDE ER SERIØST FORVRENGT. Det skjedde ikke slik som Farah, kona og flere hysteriske tilstedeværende påsto! Lederen for Pressens Faglige Utvalg har gått ut og sterkt kritisert den ensidige dekningen av saken og hvordan redaksjoner systematisk har utelatt kritisk informasjon for å svartmale oppførselen til ambulansesjåførene.

SinteLars: Ser også at du viser til at Farah hadde røykt hasj. Jeg undres virkelig hvordan dette kan sies å påvirke saken i noen som helst retning.

Igjen, hvis du mener det er helsevesenet i Norge sin oppgave å frakte enhver rusa idiot med litt blod i trynet i ambulanse, så bør du sette deg ned med kalkulator og regne litt på kostnadene. Sånne saker er man NØDT til å vurdere fra tilfelle til tilfelle. Feilvurderinger vil skje – dette er menneskelig. Hvis du mener at kun folk som ikke kan gjøre menneskelige feil skal få lov til å jobbe som ambulansesjåfører, tror jeg ikke ditt nirvana – hver mann sin ambulanse – blir så fryktelig lett å oppnå.

SinteLars: Heroinister må vel sies å være ambulansesjåførers beste venner sånn sett. Heroin er et så til de grader sterkere narkotikum enn hasj -hvorfor skal tungt narkomane behandles bedre enn en som tok en mildere form for narkotika.

Hvordan i alle dager er dette relevant til denne saken? Folk som oppfører seg tragisk kan risikere at andre mennesker ikke vil ha noe med dem å gjøre, uansett. Hvis noen ligger og spreller med en kniv i panna tviler jeg på at noen spør om hva slags dop de har i kroppen. Når noen går rundt i åpenbar rus og pisser på alt og alle, derimot, kan det hende at folk reagerer negativt. Bare en følelse.

SinteLars: Er det sånn på jobben din at du kan velge hvilke kunder du vil behandle utifra dine egne verdier, eller må du ta hensyn til selskapets retningslinjer? Dersom julebordet deres tok litt vel av, burde ambulansen bare frakte de som brukte heroin til grøten, eller burde de også behandle de som er alkoholdforgiftet? Eller er det sånn at de burde behandle alle likt?

Jeg hadde aldri trodd at JEG skulle formane om å holde oss til virkeligheten på min egen blogg, men dette begynner å bli litt far out, selv for en science fiction-fan. Hvorfor det er interessant å sammenligne min jobb som teknisk ansvarlig for en liten bedrift med jobben til en ambulansesjåfør ser jeg overhodet ikke. Men joda, det finnes sammenhenger hvor vi i praksis har bedt kunder om å suge seg selv. “Kunden har alltid rett” fungerer sikkert fint i salg og markedsføring, men i datateknisk sammenheng er det heller en vits som er umulig å fremføre uten mengder med ironi. Hva beviser det så i denne sammenhengen? Ikke en dritt. Ikke sammenlignbart i det hele tatt.

SinteLars: Det virkelig skammelige i denne saken er at Ullevaal ikke har gått hardere til verks. De opererer med et særdeles sterkt reglement, noe som kan sies å ha blitt brutt i denne saken på nær sagt alle områder.

Hva vet du som ikke retten har fått med seg? Hvilke konkrete lover og regler ble brutt? De har innrømmet en feilvurdering som fort kunne fått kjipe konsekvenser, helt greit. Det kvalifiserer ikke til riksrett, offentlig uthenging, og et liv der man hver ENESTE dag til man går i grava for mange vil være han rasisten som hater negre og med vilje lar være å ta med folk på sykehuset.

Det VIRKELIG skammelige i denne saken er at det ikke er snakk om en eneste konsekvens for journalister og andre idioter som systematisk har hengt ut Schjenken+partner og tatt fra dem enhver mulighet til rettferdig behandling fra offentligheten – forhåndsdømming av verste slag.

SinteLars: Det siste jeg vil nevne foreløpig er empati.

Ah, empati, som bare eksisterer for én part i enhver sak. I denne saken er det sånn jeg ser det fire parter;

- Ambulansesjåførene

- Farah og hysterisk følge

- Svinet som slo

- Media

I rekkefølge, fra topp til bunn: De som totalt sett har fått lide mest for denne saken.

I rekkefølge, fra bunn til topp: De som fortjener mest kritikk for deres deltagelse i denne saken.

SinteLars: Jeg tviler sterkt på at du ville reagert tilsvarende dersom en du er glad i hadde blitt nektet transport i ambulanse fordi han/hun hadde pissa på seg (…)

Uten at det er så fryktelig relevant, er det artig å se at du – som media – etter beste evne stadig prøver å gjøre Farahs oppførsel i parken irrelevant. Men nok om det.

Hvis noen jeg brydde meg om hadde fått seg en på trynet i hasjrus og gått bort til ambulansen for å pisse på den og sjåførene og de dro avgårde med uforrettet sak, hadde jeg sannsynligvis også blitt sinna. Og så hadde jeg måttet ta ett av to valg:

1) Ta med vedkommende i bilen/taxi og komme oss til sykehuset for egen kraft, og så levert en klage når den akutte situasjonen var avklart

eller

2) Regissere et mediesirkus av dimensjoner, lyve og skjule informasjon, kjøre en heksejakt som nasjonen knapt har sett før eller etter, la meg drive mer av hevnlyst enn et oppriktig ønske om å fikse ting, kreve ambulansesjåførenes hode på et fat og totalt sett gjøre et tonn med høns ut av en halv fjær.

Mulig jeg hadde gått for 1), men hva vet vel jeg.

SinteLars: Først må en person uten noen falig medisinsk bakgrunn vurdere om du er skadet "nok". Betryggende?

Jeg ser frem til at du redgjør for dine glimrende alternativer, særlig mtp. hvem som skal ta disse avgjørelsene iom. at kapasiteten i stort sett alle storbyer stort sett er sprengt.

SinteLars: Så det er nok ikke et argument FOR at de kunne droppe fornærmede, det viser bare at Schjerven brukte egne verdier som målestokk, noe som altså er så feil som det går an å bli.

Hvem Schjerven er vet ikke jeg, men lykke til med å finne disse supermennene som tydeligvis står i kø for å å bli ambulansesjåfør.

SinteLars: Typisk nok jobber du nok med noe der dine tabber hverken koster liv, helse eller andre former for traume. Lættis.

Ingen setter pris på en god fornærmelse mer enn meg, men her går du helt på trynet, etter at du tidligere forsøkte å sammenligne min jobb med ambulansesjåførenes. De settes i helt umenneskelige situasjoner med sjuke forventninger til dem, og ingen av de som leser denne bloggen har jobber som så vidt meg bekjent kan sammenlignes med dette.

Men jeg registrerer da som sum total av dine kommentarer at du mener at dersom man gjør en tabbe (om så en relativt grov en) på ett av ti tusen oppdrag så fortjener man offentlig gapestokk, yrkesforbud, bøter og psykiske problemer for overskuelig fremtid, helt uten at saken blir sett på fra flere sider enn de med det mest hysterisk overdrevne perspektivet.

Med de holdningene der skal de jobbe godt med rekruttering til ambulansesjåfør-yrket.

For min egen del skulle jeg ønske offentligheten gikk til erstatningssøksmål mot media for deres sterkt kritikkverdige behandling av denne saken på ambulansesjåførenes vegne. De fortjener millioner i oppreisning og en offentlig unnskyldning.

Kort oppdatering: Kudos til Aftenposten/A-Magasinet for dette.

Ønskeliste for Rune (34)

For dere som leser bloggen og ikke har noe behov for å kjøpe julegave til meg; Hopp over denne med god samvittighet. Det er bare en effektiv måte å få budskapet frem til de som av ulike grunner skal kjøpe noe til meg. ;)

Ego-ønsker (for de som bare liker meg)

Bøker:

Data:

- Silverlight 2 in Action (Manning)

- Hacking Silverlight 2 (Manning)

- ASP.NET MVC in Action (Manning)

- The Art of Unit Testing (Manning)

- SQL Cookbook (O’Reilly)

- Agile Principles, Patterns, and Practices in C# – Robert C. Martin

- The Pragmatic Programmer: From Journeyman to Master – Andrew Hunt, David Thomas

- Refactoring: Imporving the design of Existing Code – Martin Fowler

- The Mythical Man-Month: Essays on Software Engineering, Anniversary Edition - Frederick P. Brooks

- Code Complete: A Practical Handbook of Software Construction – Steve McConnell

Annet:

- Tricks of the Mind – Derren Brown

- The Blind Watchmaker: Why the Evidence of Evolution Reveals a Universe Without Design – Richard Dawkins

- Physics of the Impossible: A Scientific Exploration into the World of Phasers, Force Fields, Teleportation, and Time Travel – Michio Kaku

- Letter to a Christian Nation: A Challenge to Faith – Sam Harris

DVD eller helst Blu-Ray:

- The Happening

- Tett på Tre m. Espen Eckbo (om den kommer ut før jul)

- Lost sesong 4

- Batman Begins

- Batman: The Dark Knight (evt. de to siste sammen)

- Zombie Strippers

- Hell Ride

- Family Guy sesong 7

Felles ønsker (for de som vil finne på noe til Siv og meg sammen)

Til huset:

- Donasjoner til vårt sengefond

- Donasjoner til vårt stuestol-fond

- Vedkurv til å ha ved siden av peisen (hva det nå egentlig heter)

- HD videokamera (så vi kan filme fremtidig krabat)

- Speilreflekskamera (så vi kan lage julekort m. krabat)

- Carina fra Hardangerbestikk

Det var i stor grad det, men kommer jeg på noe mer, skal jeg oppdatere bloggen.

Rettferdigheten seiret

I dag er endelig Erik Schjenken frikjent for å ha gjort noe straffbart i forbindelse med den hysterisk overhypede Ali Farah-saken. Jeg håper dette betyr at vi slipper å se flere bilder av ham som ligger på gresset og blør i Oslo. Ikke fordi jeg ikke tåler å se blod (hvis du ikke tror meg, kom og se på DVD-hylla mi), men fordi dette er et av de styggeste eksemplene på hvor idiotisk media-Norge kan oppføre seg når de finner et bål å kaste bensin på.

Et så ensidig og lite gjennomtenkt mediepress som det var i etterkant av denne saken har jeg vel aldri opplevd, selv i saker som når psykotiske Gerd Liv Valla til slutt ble overvunnet av ulveflokken som media utgjør. Typen som faktisk SLO er det ingen som har vært sinna på, og det har ikke vært noen ende på forsøkene på å påføre oss kollektiv skyldfølelse for at vi er en nasjon av rasister.

Jeg regner med at vi i nærmeste fremtid vil høre ett og annet pip fra folk som mener at denne dommen viser at rettsapparatet opprettholder hverdagsrasismen her i landet, og gleder meg til å ignorere dem i stor stil. Med alle avsløringene som har vært av hva som EGENTLIG skjedde den dagen, er det mange som burde gå stille i gangene fremover. Plager ikke meg om folk som løper rundt og kaller folk rasister på feilaktig grunnlag blir behandlet på samme måte som de som anmelder voldtekt uten grunn.

Jeg tar en ekstra øl for Schjenken på julebordet til lørdag, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme!

OPPDATERING 5/12-2008: Som et eksempel på det ensidige mediehysteriet jeg nevnte over, hvor mange har fått med seg fra de som har skreket høyest at Ali Farah var ruset på hasj når dette skjedde? Les her hvis du er i tvil.

Anbefalning: FAIL!

Fler og fler hopper på bloggbølgen, og i tillegg til at det er moro å skrive, er det også moro å lese; Dette gjøres best med en RSS-leser som f.eks. Google Reader eller et av mange alternativer. Når man så skal velge noen ting å abonnere på, la meg foreslå http://failblog.org/ – her handler det rett og slett om folk som bæsjer på hofta og dummer seg ut etter alle kunstens regler. Noen ganger moro, noen ganger bare teit, og noen ganger… vel… Eksempel:

Hva kan man si…? En vakker dag skal jeg bli som ham. :)

Fengselskjøtt

Hørte på radioen i dag at Abid Raja tar til orde for at norske fengsler skal begynne å servere halal-kjøtt ekslusivt, da det er så mange muslimer bak murene og det visstnok stadig skjer at man lurer i dem svinekjøtt.

Det er selvfølgelig mye artig å ta tak i her, men jeg skal begrense meg. Jeg mener at det er viktigere å få bukt med den inhumane slaktemetoden som blir brukt her enn å hylle prehistorisk ørkenidioti basert på overtro og ignoranse (som det meste av religion). Med andre ord, jeg synes dyrenes rettigheter går foran fanatikernes overtro.

Men viktigere enn det – hva faen skjedde med vann og brød!? Får innsatte KJØTT!? Kjøtt er dyrt! De skal straffes, ikke belønnes! MAKS havrevelling på lørdag, tørt brød ellers! Så lenge eldre på pleiehjem får servert kvae og purkesvulst burde fengselsgutta komme helt sist i køen i alle sammenhenger!

Hipp hipp hurra

..for Siv, som har bursdag i dag!

Ingen andre mennesker har så mange betydningsfulle roller i mitt liv – kjæreste, samboer, felles gjeldsoffer, forloved, og hvis alt går etter planen, blir hun 30. mai 2009 mor til vårt første barn! Lykken er stor, og jeg gleder meg til å tilbringe mange lange fine år sammen med deg, jenta mi!

For de som har spurt; Vi forlovet oss 3/10, en dag da Siv endelig benyttet seg av julepresangen fra meg siste jul, et opphold på spa. Jeg hadde fått i oppgave å sørge for en ålreit middag den kvelden, og jeg tenkte at hun sikkert da ville være ganske medgjørlig; Ring ble kjøpt i full panikk, etter å ha saumfart huset på jakt etter noe som kunne gi en indikasjon på hva slags størrelse hun bruker; Så var det bare å kjøre på med middag. Musklene rundt knærne var godt møre når hun kom hjem, og når maten var ferdig, ba jeg henne vente litt med å sette seg; Kaldsvetta var på god vei i det jeg gikk for å hente ringen, og jeg deisa ned på kne, alle talene jeg hadde øvd på forsvant som dugg for solen, så jeg bare stotret frem at jeg lurte på om hun kunne tenke seg å gifte seg med meg. Etter noen timer med kinesisk vanntortur og snørr og tårer fra min side ga hun seg og sa ja!

Et annet poeng med akkurat denne datoen var at vi en stund hadde hatt god grunn til å mistenke at Siv var gravid. Jeg fikk utsatt testen til fredag ettermiddag sånn at jeg skulle rekke å fri før vi visste noe helt sikkert – bare som et symbol på at jeg ville ha HENNE uansett, og at det ikke utelukkende hadde noe med et evt. barn å gjøre. Vel, det ble en pluss og lykken var stor!

Middagen gikk fint og som de spennende og fantasifulle menneskene vi er, sank vi snart sammen i sofaen og så på Nytt på Nytt. Ingen skal si at vi ikke vet hvordan vi skal leve! Mr. Romantisk skal ihvertfall ingen kalle meg.

Et innholdsrikt år for oss to går mot slutten, men det er ingen grunn til å tro at 2009 blir noe mindre spennende! Følg med, det skal jeg! ;)

Tett på tre

Onsdag 26/11 var det dessverre slutt på “Tett på tre” med Espen Eckbo, ihvertfall i denne omgang. Kommende onsdag kommer et program om programmet, men inntil videre er det slutt.

Jeg har lenge vært en stor fan av Eckbo, og mener at han sammen med Team Antonsen-gjengen representerer det fremste vi har av humor i Norge. Denne gangen handlet hver episode om tre karakterer (alle spilt av Eckbo) som gikk igjennom en historie, og hver episode hadde et tema, som “Helse”, “Døden” og “Kjærlighet”.

Jeg innrømmer selvfølgelig at dette er helt subjektivt, men dette var sinnsykt bra saker! Jeg lo meg fillete av hver episode, men det var tross alt ikke moroa som sto i fokus; Det var til tider direkte vondt å se på de ulike tragiske skjebnene utfolde seg, og mesterverket til Eckbo ligger i å få frem og fokusere på de vonde øyeblikkene, ansiktsuttrykkene i det karakteren oppfatter at livet raser sammen rundt seg, og de pinlige, flaue situasjonene som oppstår når disse stakkarene får juling. Alle rollefigurene har sine feil og brister, noen selvforskyldt og noen helt ufortjente, og sånn sett er det ikke alle som fortjener sitt ublide møte med Eckbo’s glimrende humor.

Dette er langt fra bananskallhumor, her snakker vi et intelligent innblikk i vonde situasjoner, pinlige øyeblikk og dyp smerte, såvel fortjent som ufortjent. De fleste historiene ender med en eller annen ironisk vri, noen ganger negativ, men som regel klarer de triste folkene å vri noe positivt ut av sine forferdelige situasjoner.

Jeg håper de klarer å få ut DVDen i tide til jul, og håper da selvfølgelig også den ligger under treet her i huset på julaften. Espen Eckbo er et geni, og selv om han er en god karakterskuespiller i “Tett på tre” (og helt fantastisk når det gjelder å spille gamlinger), er idé og manus enda noen hakk vassere, noe som bare understreker allsidigheten til en av vår tids store norske moromenn. Fantastisk bra!

Ønsker for 2009: La medieklovnene dø!

Om litt over en måned står et nytt år foran oss. Et år med muligheter og håp vi aldri har sett maken til – USA får sin første svarte president, SV i regjering blir forhåpentligvis permanent flyttet til historiebøkenes “Største flauser”-seksjon, og vi skal se om vi klarer å komme over en finanskrise som i stor grad drives av våre hjernedøde venner i media.

Et håp jeg personlig har, er at vi også kan spares for en del mediahorer som rett og slett har blitt for slitsomme. Det virker som om TV, radio og aviser tror at vi som er så uheldige å utgjøre folket ikke har noe annet å gjøre enn å sitte hjemme og gape og ta imot alt de serverer oss rått. Dessverre har de i stor grad rett – og derved klarer de å styre hva vi liker og hva vi bruker tiden vår til på en måte som burde gjøre oss veldig, veldig bekymret.

Min personlige topp 3-liste over folk jeg klarer meg fint uten resten av livet toppes av Tommy Steine. Jeg håpet han skulle bli med i dragsuget da hans tilsvarende kvalme kompis Jan Werner tok kvelden, men akkurat som med Wenche Foss (som ikke kommer inn på topp 3) var det for mye å håpe på. Mr. Steine går hardt ut og prøver å fremstå som to personer; På den ene siden er han selve definisjonen av *kul*, konge på byen og fittemagnet av en annen verden. På den andre siden er han Mr. Family Entertainment, med “Allsang på Grensen” som kvalmende høydepunkt. Selv har jeg hatet ham allerede fra han vanhelliget TV-skjermen i “Bot og bedring” midt på nittitallet. Nå er ikke dårlige norske situasjonskomedier noe ukjent fenomen, og selv med fokus på en av landets med rette mest forhatte grupper – parkeringsvakter – klarte Steine å være overraskende irriterende, i motsetning til f.eks. narko-sympatiske Sturla Berg-Johansen. I en verden der man ikke kunne skru av TVen og Tommy Steine stadig var å se i kopekassa, hadde jeg forlengst blitt spist av mitt eget raseri der jeg gremmet meg over hvor kvalm og ufyselig det gikk an å være.

Steget er selvfølgelig ikke langt til nr. 2 på lista. Å erklære seg selv som humorist kan hvem som helst gjøre, men det skal jobbes litt for å være så anstrengt og slitsom som Per Inge Torkildsen er. Sist klarte han å ødelegge Nytt på Nytt for undertegnede med sine uendelige, usammenhengende og totalt umorsomme rablerier som gir like lite mening som de er underholdende. Mannen eier ikke talent, og geniale Espen Eckbo hadde en meget presis parodi i “Tonight med Timothy Dahle” der en Thorkildsen-kopi maste på i loop og nesten klarte å matche originalen når det gjaldt å være bortkastet sendetid. Det er trist at norsk humor fra utenfor hovedstadsområdet så totalt skal domineres av verdiløs møkk som Oluf, Raymond, Mossa (fra “Du skal høre mye”) og vår tragiske Per Inge. De idiotiske meningene hans om politikk og idrett er en ting, men at diverse TV-kanaler fortsetter å dytte denne talentløse åndsamøben inn i stua vår viser hvor lite respekt de faktisk har for det norske folk. Kjære Per Inge, hvis du ønsker at jeg skal le av deg, blir du nødt til å kjøre en brennende bil utfor et stup. Jeg ønsker deg lykke til med det!

Siste nisse ut i denne omgang har en god plass på pallen, men han er likevel et stykke unna å være så irriterende som de to første. Uansett er det vel lite sannsynlig at vi har sett det siste av Tshawe Baqwa helt enda. Jeg får helt mark hver gang han er på skjermen med sine morsomme ablegøyer og artige påfunn (Sarkastisk? Jeg?), og hadde jeg ikke allerede vært på vei til å kvitte meg med Get-abonnementet mitt ifm. flyttingen i sommer, hadde jeg kuttet det på prinsipp når de begynte å bruke ham i reklamene sine. Dette har ingenting å gjøre med det at han er neger (de to hvite over her knuser ham totalt), kun at han er en fryktelig irriterende type. Det hjelper sikkert ikke at han representerer en “kunstform” som for meg er musikkens svar på HIV – i.e. vi burde bruke alle ressurser på å utrydde den så fort som mulig – men han viser i alle sammenhenger at hans talenter for å være plagsom strekker seg langt utover det musikalske.

La oss sammen bruke stemmeretten vår for å slippe å se mer til disse klovnene. Våre barnebarn kommer en dag til å lese om “Mot i brøstet” og “D’ække bare, bare Bernt” i historiebøkene, og se anklagende på oss med blanke øyne. “Hvordan kunne dere?”, vil de spørre, og du vet at du ikke kan gi noe godt svar. La oss ikke gjøre det vanskeligere enn det allerede er, og begrave disse skamplettene sammen med Vidkun Quisling, Arne Treholt og Kristin Halvorsen mens vi enda har en viss selvrespekt i behold.

Jeg tok feil av Somalia

Det viser seg at jeg kom til å skrive noe feil i denne artikkelen – det var ikke en 23 år gammel dame, men en 13 år gammel jente som ble steinet til døde for sitt sinnsyke kriminelle mesterverk – som besto av å bli voldtatt av tre menn.

Barbarer. At sånne folk får styre et samfunn er patetisk.

Cupfinalen 2008

Etter nok et trist fotballår for mitt lag, var det i går endelig slutt på sesongen 2008 (med unntak av kampene i UEFA-cupen, men vi klarer jo ikke å score mål, så..), noe som ble markert med cupfinale mellom vif og de suverene seriemesterne Stabæk.

Siden jeg er vokst opp på Oslo Øst har jeg alltid blitt konfrontert med at jeg burde ha holdt med vif, noe som selvfølgelig er bullshit – jeg vokste opp på Høybråten, like ved Furuset, som tradisjonelt sett har vært en av de større Oslo-klubbene i ishockey – og vif har alltid vært det store hat-laget. Dybden på vif-hatet mitt er vanskelig å forklare med ord, men det raser som 1000 brennende soler i hjertet mitt og kommer til å være der så lenge jeg lever. Morten Berre har holdt posisjonen som selve urfienden i nærmere et tiår nå (også før han kom til vif), og de har fostret masse ufyser opp gjennom tidene.

Stabæk, derimot, har jeg aldri hatt noe mot som klubb. Joda, Ingebrigt Steen-Jensen eller hva han heter er slitsom så det holder, og de kommer fra et sted så kvalmende sossete at jeg som Oslo Øst-Drammenser spyr i sinus, men klubben har gjort det imponerende bra og det er ingen tvil om at de har fortjent årets seriegull.

Derfor skulle man kanskje tro at jeg håpet på the double til Stabæk, men sånn ble det ikke. For en av de virkelig få gangene i mitt liv skal jeg innrømme det; I går var det deilig å se søpla fra øst banke vaginamennene fra vest.

Dette har hovedsakelig å gjøre med to av spillerne på laget som får mest fokus;

Daniel Nannskog blir stadig hyllet som guds gave til fotballen. Denne bifile halvapen som stadig griner, syter og ramler scorer en del mål, det skal han ha. Men hver eneste gang noen er i nærheten av ham, faller han teatralsk og griner sine tapre tårer og krever at dommeren skal dele ut kort til “synderen”. Et arrogant svin som det i motsetning til kollega Alanzinho (e.l.) er vanskelig for en “nøytral” (så lenge de ikke spiller mot RBK) tilskuer å glede seg over.

Men den mest plagsomme er Veigar “Pall” Gunnarson, den lubne lille islendingen som er en god nok spiller, men som er en enda bedre syte. Fritz Moen, eat your heart out – du er ingen match for de utrolige justismordene Pall utsettes for ca. hvert femte minutt han er på banen. Han er enda mer opptatt av å syte til dommeren enn Nannskog, og han er hevngjerrig – hvis noen tar ham ut av en kamp, bruker han alle ufine triks som finnes for å ta igjen. I går var det en glede å se frustrasjonen i trynet hans i det han ble tatt av banen etter å ha vært med på å tape årets viktigste kamp.

Så selv om dette var en sånn kamp der jeg skulle ønske begge kunne tape, var det utrolig deilig at ihvertfall et av lagene gjorde det. Hold dere unna The Double. I Norge er det forbeholdt Rosenborg. :P

Gratulerer, USA!

For to og et halvt år siden så jeg på et amerikansk talkshow, og en ung, svart politiker var gjest og snakket urovekkende fornuftig om hvordan man burde gå frem for å endre USA. Et av temaene var selvfølgelig om USA var klare til å velge en svart president. Politikeren sa at han trodde store deler av landet var klare til det – og i natt norsk tid ble han historisk da det amerikanske folk valgte ham til møkkajobben det blir å rydde opp etter George Walker Bush, ifølge en rekke historikere historiens dårligste president. Dette var utrolig bra både for USA og resten av verden!

Obama kommer selvfølgelig til å få mye dritt slengt etter seg de neste 4 eller 8 årene, og han har ingen lett oppgave foran seg - men etter å ha kommet meg delvis igjennom “The Audacity of Hope” er jeg overbevist om at han vil styre USA i en riktigere retning.

Nesten like viktig som at Obama ble valgt som president, var det at skrikende gale Sarah Palin ikke ble valgt til visepresident. En kreasjonist som har uttalt at hun tror jorda er rett under 7000 år gammel og at mennesker og dinosaurer har eksistert side ved side er i utgangspunktet ikke mentalt i stand til å ta avgjørelser for en supermakt – noe som fort kunne ha blitt tilfelle hvis McCain hadde blitt valgt – han er 72 år gammel og full av sykdommer. Lå oss håpe at hun forsvinner helt fra søkelyset så fort som mulig!

Statene har også valgt representanter til senatet, og det er gledelig å se at Kay Hagan hiver ut Elizabeth Dole i North Carolina. Republikaner Dole har kjørt en blodhard kampanje på at Hagan er djevelen selv – fordi hun var med på en fundraiser som ble arrangert bl.a. av en mann som er ateist! “De gudløse” har blitt hengt ut i en nådeløs hetsekampanje, og det er godt å se at sånt ikke får positive resultater. USA har klart å velge sin første svarte president, men de er langt fra klare til å velge en som ikke er kristen. Noe å tenke på for oss militante ateister. ;)

Og mens vi er inne på de kristne – i øyeblikket ser det ut som en av deres andre kampsaker – å forby homofilt ekteskap i California – går på trynet, selv om dette fortsatt kan snu. I denne saklige debatten har de kjørt på argumenter som at staten vil tvinge gode kristne til å bli homofile hvis man ikke endrer loven. Omtrent samme sakelighetsnivå som “Nei til EU” her hjemme i 1994, mao.

Ellers ser det ikke ut som om Al Franken klarer det i Minnesota – synd, han hadde vært en artig liten “terrorist” å ha i senatet. En av hans bøker var første sted jeg hørte om Barack Obama, faktisk – Franken er litt som Michael Moore, bare morsommere og sintere.

Nei, får vel komme meg på jobb. Hurra for USA!