NRK Wars: The Empire Strikes Out!

Den observante leser har kanskje fått med seg at jeg har et noe anstrengt forhold til Lisensavdelingen i NRK. Den ikke så observante leser kan finne ut hvorfor her og her. Et nytt halvår er gått siden sist gang jeg var sinna på NRK, og når vi kom hjem fra ferie her om dagen, møtte nabo Jørn opp med en pose innsamlet post, hvor det også lå et brev fra våre venner i overgrepsdirektoratet.

Uten videre seremoni gjengir jeg de relevante avsnittene av brevet her. Skrivefeilene fulgte med brevet:

KLAGE TIL MEDIETILSYNET PÅ INNKREVING AV KRINGKASTINGSAVGIFT

Det vises til ditt brev om ovennevnte av 10.12.2008.

Det bekreftes med dette at NRK-lisensavdelingen har mottatt og registrert klagen.

Når NRKs lisensavdeling mottar klage til Medietilsynet på en lisenssak, er saksgangen iht klagereglene at lisensavdelingen gjør en ny vurdering av saken. Dersom NRKs lisensavdeling etter en ny vurdering opprettholder sitt tidligere vedtak, sendes klagesaken videre til Medietilsynet for endelig avgjørelse. Dersom NRKs lisensavdeling endrer sitt tidligere vedtak i din favør, er det NRKs lisensavdeling som endelig avgjør saken og orienterer deg direkte om vedtaket, og sender ikke klagesaken over til Medietilsynet.

Ved ny gjennomgang av din ska om med alle opplysninger som foreligger har vi i dette spesielle tilfellet funnet å kunne frafalle avgift som har påløpt for perioden 01.07.2008-31.12.2008. Din lisens er nå ført ut av vårt register.

Vi beklager lang saksbehandlingstid i denne saken.

Sweet, sweet victory.

I seiersrusen er jeg selvfølgelig ikke hevet over å være smålig, så jeg tillater meg å komme med et par observasjoner;

• Legg merke til at de ordlegger seg som at de nærmest gjør meg en vennetjeneste som gir meg medhold. Dette “spesielle” tilfellet vil jeg tippe ikke er så fryktelig spesielt, da det vil ramme alle som flytter sammen og som ikke spesielt varsler NRK om dette før de sender ut fakturaene sine.
• Legg også merke til saksgangen i det lengste av avsnittene, som ved første øyekast ser ut til å være der for å understreke at NRK er “The Good Guys” som løste dette uten å plage Medietilsynet.
• De nevner ikke i detalj hvorfor de velger å gi seg på dette, når de hele tiden har agert i henhold til egne lisensregler (mitt argument var hele tiden at reglene var feil, ondskapsfulle og urettferdige – men jeg annerkjente åpent at de hadde kjørt i henhold til reglene).

Hva forteller disse tre punktene oss? Jo, NRK så at deres egne regler er feil, ondskapsfulle og urettferdige, og innså videre at dersom Medietilsynet satt seg inn i saken, var det en viss sjanse for at det kunne komme pålegg om å endre denne bedritne regelen. De anså dermed (korrekt nok) at det var økonomisk sett bedre å miste min ene, lusne lisensinnbetaling enn å miste alle lisensene fra ofrene de ellers lurer på samme regel som ikke gidder å krangle, kverulere og lage helvete. Det hadde vært snakk om GANSKE mange tusenlapper som NRK ikke hadde fått svindlet til seg dersom Medietilsynet hadde lukket muligheten for dette gapende åpenbare overgrepet.

Anyway - jeg er lykkelig over å kunne konstantere at David vs. Goliat fortsatt er relevant – vi små, arrogante rasshøl kan fortsatt bite fra oss når vi blåser oss opp og er sinna nok, you can fight the system, og STÅ PÅ! DET VIRKER!

Obligatorisk passende videosnutt til slutt. Skål for seieren!

Heidi

“Rune… Hjelp!”

Det var 15. mai, sånn ca. kl. 17:30. En fredag. Jeg hadde for ikke lenge siden kommet hjem fra eiendomsmegleren der jeg undertegnet papirene som for alltid gjorde min gamle leilighet til noen annens. Så hadde vi tatt en tur i butikken. Der hadde Siv vist noen små tegn på at huden var tynn som papir, men det gikk bra, og vi gjennomførte. Måtte handle inn litt ekstra mat da faren til Siv hadde tatt noen fridager for å komme nedover på besøk 17. mai. Når vi kom hjem, løp Siv inn fordi hun måtte tisse. Når hun sluttet å tisse, sluttet det derimot ikke å renne. Og det var ikke tiss det som kom. Så da ropte hun på meg.

Vi hadde termin 27. mai, så vi var mer eller mindre mentalt forberedt på at ting kunne skje når som helst. Siv forklarte hva som skjedde. Vannet hadde gått. This is it. Nå skjer det.

Roen kom til meg.

Det var helt merkelig. Fra å ha vært i litt halvstressa “Nå må vi forte oss og bli ferdige så vi kan slappe av i helga”-modus, koblet hjernen ut absolutt alle andre tanker. Fokus er ordet. De fleste kommer noen ganger i løpet av livet til et tidspunkt der de må være absolutt til stede, bidra, og vise at den de er ikke bare er snakk og tull. Ta ansvar. Være sjefen. Få ting til å skje, på riktig måte, i riktig hastighet. Det var som et kameraobjektiv som hadde slasket rundt i hele sitt liv, og plutselig kom det noen som visste hva de drev med og fikk det i fokus. Skarpt fokus. Ikke en antydning til nervøsitet. Klarhet og målrettethet. Joda, jeg var klar til å bli far.

Siv var litt usikker på om hva som virkelig hadde skjedd og om vi i det hele tatt burde ringe sykehuset. Jeg var ikke i tvil og overkjørte henne fullstendig og fikk henne til å ringe. Stablet matvarer i kjøleskap mens hun ringte, og sykehuset var enige – best å komme inn for en sjekk.

Vi tok det med ro, kravlet inn i bilen min, og kjørte ned. Fortsatt ekstremt rolig, hadde total oversikt over alt som skjedde i verden. Vi snakket litt om forventningene. Jeg tror Siv var en del mer nervøs enn meg, naturlig nok – det var brått en del som skulle skje med kroppen hennes. Vi kom frem, møtte opp der vi skulle, og ble tatt imot av en hyggelig jordmor. Eller noe sånt. Selv om jeg var rolig da, er minnene litt grumsete nå over to og en halv måned senere. De sa at de bare skulle ta en sjekk, så ble vi sendt hjem for å komme ned igjen dagen etter. De tok sjekken, og kontrameldingen var umiddelbar – dere blir her. Overnatting på sykehuset og igangsetting av fødsel tidlig lørdag morgen var den nye fasiten. Jeg dro hjem for å hente bag og pakke litt ting og tang, og en og annen tanke surret rundt i huet i løpet av kvelden før vi sovnet i hver vår ekstremt behagelige sykehusseng. Ikke.

I løpet av natten og de tidlige morgentimer ga de Siv noen greier som skulle sette igang. Det gikk veldig sakte, men i løpet av dagen (lørdag 16. mai) begynte det å skje. Mye. Vondt. Veene kom og var slemme. Dop ble koblet til. Dette hjalp veldig, men gjorde igjen at veene ble svake og at utdrivningen av ungen gikk sakte. Det gikk mot kveld. Roen var der, bortsett fra at en muskel i høyre rumpeball hadde begynt å spenne seg og ikke klarte å slappe av. Jaja, det fikk være prisen man betalte for ekstremt fokus.

Det nærmet seg etterhvert finale i Melodi Grand Prix. Jeg er ingen fan av Alexander Rybak og de ganske banale sangtekstene hans, men det var tydeligvis alle som jobbet på sykehuset var det, så de kom med en TV til oss. Greit for meg, da fikk jeg se de siste 20 minuttene av RBKs 16. mai-kamp mot Molde (en toppkamp som endte 2-2 etter en sen utligning av de svarte og hvite, spennende og god oppladning til en fødsel). Det slo meg at jeg sannsynligvis er en av ganske få som har sittet på fødestua med en samboer i gang med fødselen og sett på fotballkamp. Jaja, ingen skal si at jeg ikke er ekstrem.

Kvelden gikk, grand prix foregikk i bakgrunnen, og det ble etterhvert klart at Norge ville vinne. Da skjedde det ting. Jordmor-utgaven av Winston “The Wolf” Wolfe fra Pulp Fiction dukket opp og skulle få ting til å skje. Det var sent på kvelden, og ungen skulle ut. Nuh. Roen var der fortsatt, men pulsen gikk nok litt raskere. Sykehussenga ble til en transformer, og mye utstyr rundt i rommet ble koblet til og begynte å pipe og herje. Ingenting var skummelt, og vi ble fortalt hva som skjedde. Jeg hadde egentlig regnet med å bare svime av borte i et hjørne, men istedenfor ble jeg sittende oppe ved hode-delen av Siv under hele seansen. Du føler deg ganske hjelpeløs når du ser den du er mest glad i i hele verden ligge der og ha det fryktelig vondt, men forsikringer fra Siv om at det hjalp å ha meg der var motiverende nok.

Det ble mer og mer action, og overvåkingen av babyen tilsa at den var i god form, men etterhvert holdt hun ikke samme fart, og det begynte bli uoversiktelig. Mye folk – på det meste var det vel 5 fra sykehuset, inkludert overlegen for hele greia, som sto og stirret – og vanskelig opplegg. Veene hadde ikke vært sterke nok, hodet lå litt på skrå, og sugekopp måtte til. Dette tok smertenivået en del hakk opp for Siv, og hvis jeg i løpet av fødselen noensinne var bleik, må det ha vært her. Men jeg holdt meg våken og prøvde å bidra med noen trøstens ord. Vi var over i nasjonaldagen, så det var klart at det kom til å bli en liten patriot, men det siste hinderet med å faktisk få henne ut viste seg å være vanskelig å passere. En sykepleier satt og dro det hun var god for, mens Siv skreik og jeg heiet. Her kom en av sykepleierne til oss og sa at det kunne hende ungen var litt slapp når de endelig fikk den ut, og at de måtte ta den med ut på gangen, men at det ikke var noe å være bekymret for.

Alle alarmer i huet mitt gikk av samtidig. Jeg tenkte “Det er sikkert det de sier når det ligger skikkelig dårlig an!”, og øynene til Siv sa at hun tenkte noe lignende.

De dro og de dro, og det varte og det rakk. På et tidspunkt dro hun med sugekoppen ut en diger fisk og jeg husker at jeg ble litt irritert, og tenkte at dette ikke var tidspunktet for det, de kunne heller konsentrere seg om ungen. Så begynte fisken å gråte, og viste seg å være datteren vår som hadde kommet helt ut på ett kraftig napp. Slapp? Å nei du. Fantes ikke. Skrik og livsglede i skjønn forening. Ankomsten ble satt til 17/5-2009 kl. 01:05. Først synes jeg hun lignet litt på en spesialeffekt der hun lå og så seg rundt. Så gikk det opp for meg at det var ei velskapt lita jente som lå der og lette etter en vennlig brystvorte. Og så pen som hun var! Alle andre babyer ser ut som stygge, grusomme spy-zombier sammenlignet med henne! Forelskelsen var der med en gang. Navlestrengen fikk jeg også klippe. Det var i seg selv ikke noe spesielt (bortsett fra at det var litt uvant å klippe i levende, organisk materiale), men jeg skjønner at det er en sånn greie som de lar den stolte far gjøre. Så har han bidratt med NOE under fødselen han også..

Hun ble vasket og målt og herjet med, Siv fikk sitte i dusjen for å friske seg opp litt, og så fikk vi de obligatoriske to timene sammen med henne der vi spiste litt og snakket om alt som hadde skjedd. I hele svangerskapet hadde vi blitt fortalt at vår lille tulle skulle bli en gigantbaby – hun endte til slutt opp på 48cm og 3290g, så det var en ganske normal og nett liten frøken vi lagde. Hun tok puppen ganske kjapt, hun bæsjet svart, hun feis fælt etterhvert, og når hun gråt skikkelig, vrengte hun seg så det nesten ble breking av det. Vi sendte noen SMSer rundt til folk om ankomsten. Særlig den nybakte farmora hadde vel behov for det – i følge rapportene hadde hun nærmest gått istykker gulvet, i beste Onkel Skrue-stil.

Når de to timene var over, skulle Siv inn på barsel, og pappa ble jaget ut av sykehuset. Å kjøre hjem en 17. mai rundt kl. 4 om morgenen som nybakt far er en surrealistisk greie. Verden lå og sov og gledet seg til flagg, is og pølser, og jeg fløt på en bølge av stolthet og adrenalin. Kom meg hjem og la meg. Fikk ikke sove med en gang, lå bare og tenkte. Rundt 6-7 tiden kom noen russ og lagde litt bråk utenfor – en av dem var nabogutten. Jeg tenkte lite på det. Våknet igjen noen timer senere, dusjet, og dro tilbake til sykehuset. Måtte kjøre noen omveier pga. 17. mai-toget de hadde satt opp til ære for babyen min. Kjøpte en blomst og en rosa katt når jeg kom til sykehuset, og gikk opp for å møte den lille familien min. De to skjønneste jentene i verden lå og ventet på meg, samt en inder. Enerom var ikke tilgjengelig helt enda.

Ikke lenge etter var første gjester på gang – farmor og ste-farfar (det er ikke så lett å finne på titler til alle når begge har skilte foreldre med nye partnere) var våte i blikket når de fant frem til Buskerud Sentralsykehus og den lille tok dem imot med et grynt. Når de også erklærte babyen til å være den vakreste noensinne, tenkte jeg “Yes! Jeg hadde rett"!” – var kanskje litt overtrøtt, men tenkte på dette tidspunktet at dette var en objektiv sannhet. Morfar hadde avlyst turen sørover når vi forsvant på sykehuset, så han og mormor var begge i trøndelag. Farfar var på cruise der også vi skulle ha vært inntil det ble klart at det kom for nærme fødselen. Men SMSene med gratulasjoner tikket inn og ble etterhvert avløst av telefonsamtaler der skjelvestemmer ble med på gledens dag. Utpå kvelden en gang ble pappa nok en gang jaget fra sykehuset. Alt gikk i ett, jeg var sliten, tok meg en kebabpizza og en øl og ble svimmel med én gang, så gikk og la meg. Når jeg våknet dagen etter, så jeg at det var en alkoholfri øl jeg hadde fått i meg. Jaja, jeg har alltid vært en lightweight. Fikk rablet sammen en liste over alt som skulle ha vært gjort på jobben og dumpet den på kollegaene mine, før jeg dro ned på sykehuset igjen. Nå hadde vi fått familierom, så de neste dagene ble i sin helhet tilbragt der. Lærte bleieskift og fikk mye teori inn i huet, som nå er borte for lengst. Farmor kom en ny tur, denne gang med en diger bag med leker og klær nok til å vare til første skoledag. Her ble også avgjørelsen om navn tatt; Vi hadde pratet mye om dette, og hadde vært vårt favorittnavn. Siv ønsket seg “Thea”, jeg helte mot “Cecilie”, og så hadde vi Heidi som et slags backup-navn. Etter litt søking på nettet viste det seg at “Thea” betyr/kommer av Gud, noe jeg ikke var helt happy for som militant ateist. Cecilie betyr visstnok “Blind”, noe som heller ikke var helt kult. Når det da viste seg at Heidi kommer fra tyske Adelheid, som kan tolkes som “Skjønnhet av edleste kvalitet”, var valget ganske lett, som den observante leser sikkert allerede tok med seg fra tittelen på dette innlegget. Fra og med det tidspunktet har hun bare vært lille Heidi for oss.

Onsdagen var vi klare for hjemreise, og det var en stolt familie som inntok Konnerud litt utpå dagen. Vi har hørt mye om panikken som nybakte foreldre føler når de er på egenhånd, men bortsett fra ett spørsmål første kvelden, synes jeg vi har klart oss fint.

Det skal sies at den første stunden er litt vanskelig som pappa, på den måten at det er fint lite man kan bidra med. Mine største bidrag kom i form av å koke melketillegg som Heidi måtte ha i begynnelsen – hun hadde litt gulsott, så det var viktig at hun spiste mye og ofte. Det gikk fort over. Når hun ellers er sulten er pappa ganske ubrukelig – og det hjelper lite å forklare at mamma kommer hjem om 5 minutter. Gråten er så sterk at man lurer på om ungen er utrøstelig og traumatisert for livet. Men det meste går heldigvis bra.

Etter noen uker dukket det opp noen smil som definitivt ikke skyldtes mageknip, og nå som hun er 2 1/2 måned gammel, reagerer hun på mye som skjer rundt henne. Pappa registrerer med stor glede at det å geipe litt er kjempemoro, og hun kan hylflire når vi har det moro sammen. Men en pupp kan nok pappa aldri helt erstatte.

Man lærer mye av å være pappa. Om unger og om seg selv. Og tiden går utrolig fort, og det virker som i går at Heidi ble født, og det virker som om hun alltid har vært her. Vi har fått ei utrolig snill datter som sover når hun skal og som ikke har kostet sin far et minutt med søvn så langt. Jepp, jeg er bortskjemt, både med datteren og mora hennes. Jeg har det alt for bra.

Jeg har også fått verifisert at jeg ikke er pedofil. Selvfølgelig visste jeg det på forhånd, og jeg var aldri i tvil på noe som helst plan. Men et par ganger har jeg vært alene hjemme med Heidi, og tenkt “Hva om..” – og i enda større grad enn før har jeg følt avsky for enhver som ville gjøre noe fælt mot et så lite og forsvarsløst barn. Det finnes ikke et fiber i kroppen min som hadde klart å gjøre noe sånt. Og det bringer meg over på en annen ting som må nevnes. Dette er rettet mot deg som en eller annen gang måtte være i en posisjon til å skade, misbruke eller på annet vis forårsake smerte for min kjære datter Heidi. Hei hei til deg. Vit at til tross for at mye av det som står på denne bloggen er useriøst vås, så er akkurat dette skrevet i fullt alvor. Jeg henvender meg direkte til deg, ærlig og åpent, sånn at du skal vite hvor alvorlig jeg tar dette. Du er kanskje en potensiell kjæreste, en kamerat, ei venninne, en gammel gris, en lærer, en trener, eller hva som helst, kanskje til og med en slektning. Du mener kanskje ikke noe vondt med noe som helst, men du havner i en posisjon der min datter får lide. La oss gjøre en ting veldig klart – dette kommer til å være fryktelig ubehagelig for deg. Vi snakker ikke om litt kjeft og et klapp på skulderen og en “pass på at du ikke gjør det igjen, da!” – da hadde jeg ikke giddet å bruke tid på dette avsnittet. For all del, straffen din skal stå i forhold til det du måtte finne på å gjøre. Men tro meg når jeg sier at dette kommer til å gå langt utenpå det normale mennesker ville anse som rimelig. Jeg har noen idéer. Og jeg er ikke redd for å gå i fengsel for å forsvare familien min. Du har sett de filmene og tv-seriene hvor helten står imot tortur og de slemme bare må gi opp? Det kommer ikke til å skje med deg. Jeg skal ta meg god tid med deg, og du skal rekke å føle hvor dypt det er mulig å angre før slutten. Marv i Sin City var for bløt. Josef Fritzl var for bløt. Det finnes ikke en nerve i din kropp som ikke skal få lide i uendelighet hvis du så mye som prøver deg på henne. Joda, jeg knuser nok alle beina i kroppen din med balltre på gamlemåten, men det er bare sånn at du ikke skal stikke av når jeg virkelig begynner med grovarbeidet. Av hensyn til de gode, oppegående menneskene som leser dette skal jeg la være å gå i detalj. Men jeg lover deg – du vil bli overrasket over hvor langt jeg er villig til å gå. Så som et vennlig tips – la være. Det er best sånn. Takk for oppmerksomheten, da går vi tilbake til resten av innlegget.

Som en relativt gammel førstegangs-pappa har jeg hørt mye om hvor mye som skal bli forskjellig når ungen kommer. Og det er klart at det er mye sannhet i det. Men det er ikke ALT som endrer seg. Og man er fortsatt den samme – bare at man er veldig glad i et søtt lite menneske som er avhengig av deg (ok, moren da, men..) for det meste. Noen ganger kan det være frustrerende å ikke vite hvorfor de gråter, men i vårt tilfelle er det lite som ikke løses av pupp eller søvn. Noen ganger har Heidi gulpet så kraftig at det virker som hun har krampe i hele kroppen, og når hun setter øynene i deg og sier “Gjør noe!” med det fortvilte blikket før hun bryter ut i hylgråt, blir du fortvilet selv. I andre enden av skalaen er det en utrolig følelse når hun skrur på sjarmen og smiler og ler og du vet at du er noe av det kuleste hun vet om.

Så langt har de fleste påpekt at Heidi er som snytt ut av nesa på faren sin. Når hun ligger på ryggen og har litt ekstra gode bollekinn, er det så ille at selv jeg kan se det. Jeg så et bilde av Siv som baby på ferietur til Trøndelag nylig, og der så jeg heldigvis at hun også ligner litt på henne. Stakkars jente, det er ille nok at en voksen mann skal se ut sånn som jeg gjør, om ikke hun må gjøre det også. Foreløpig har hun klare, blå øyne, men det kan jo forandre seg i løpet av det første året (Siv har brune, noe som vel ofte er dominant).

Det kommer garantert til å komme mye mas om Heidi på denne bloggen fremover – nyt det den som vil, og for de som ikke er interessert er det bare å hoppe over. Jeg er selvfølgelig klar over at ingen er så interessert i en baby som det foreldrene er – men det driter jeg i. Det er min blogg, og min fantastiske datter. :)

Det er forøvrig også mulig å følge med på Siv sin blogg, der det av og til dukker opp ting!

Skrivekløe

Noen ganger får man bare ånden over seg. Dette er en av de gangene. Jeg kan like gjerne legge det her som noe annet sted. Ikke les dette. Du kommer garantert til å ta skade av det. Det er ikke verdt det. Kvaliteten er på laveste nivå, selv for meg, og det sier litt. Du er herved advart.

-

En bil kjører litt for fort gjennom skogen noen timer nord for Oslo. Veien er asfaltert, men ikke bedre enn at farten går utover kjøreegenskapene til den slitte, gamle bilen. En konsentrert sjåfør stirrer tankefullt ut gjennom frontruta. Det er ikke kjøringen han konsentrerer seg om. Dype tanker strekker seg langt inn i sinnet og røsker i ting som har ligget der lenge. Noen av dem er som gamle venner, følelsen passer som en hanske, velkommen tilbake. Andre kunne godt ligge skjult for alltid. Men sånn ble det ikke.

Han smaker litt på bitterheten. Hvorfor er menneskesinnet sånn at man kan føle anger selv for noe som er utelukkende positivt? Anger er forresten ikke riktig. Det måtte gjøres, og han er glad for å ha gjort det. Han nøt det. Han gledet seg på forhånd. Så nei, anger var ikke riktig. Kanskje han rett og slett var lei seg for at noe han hadde gledet seg til så lenge nå faktisk var over? Det er nå engang sånn at en stor del av en positiv opplevelse var det å glede seg til den. Når den er her, og lever opp til forventningene, og så plutselig er over, og blir til et minne, er det kanskje ikke til å unngå at man føler en viss tomhet. “Buyer’s Remorse” er også en greie. Følelsen av at man har gjort noe dumt, når man har kjøpt noe, gjerne dyrt, som man kanskje egentlig ikke trenger, eller er usikker på. Men han hadde ikke kjøpt noe. Han hadde tatt noe. Og nei, han angret ikke.

Blålysene i bakspeilet vekket ham fra den hypnotiske tilstanden. Helvete! Er det én ting han ikke trenger nå, så er det oppmerksomhet. Særlig fra snuten. Hadde han kjørt for fort? Samme faen. Sikkert bare en trafikkpurk. Han ville ikke vite noe om dette. Ingen grunn til bekymring.

“Vognkort og førerkort”, sa politimannen inn gjennom det nedrullede vinduet. Han fikk det som han ville. En rask analyse av holdning, talemåte og blikket til den uniformerte fortalte alt man kunne ønske seg; Han var ikke verdensvant, ikke sofistikert, ikke et problem. En enkel sjel, ærlig arbeider, ikke noen idealist men opptatt av å gjøre det som er riktig i jobben sin. Ikke verdens sterkeste sinn. Det var greit.

“Du har en knust baklykt”, sa politimannen bak dokumentene. “Det er faktisk den aller vanligste klisjeen som brukes i historier der politimenn stopper hovedpersonene for å få inn informasjon eller poenger som er viktige for fortellingen.”

“Ok, det skal jeg få ordnet. Vet du om noe verksted her i nærheten? Jeg kommer fra Oslo og er ikke godt kjent”.

Politimannen likte dette. Han hadde en sånn dag der han ikke trengte mer friksjon, og det var forfriskende med en ydmyk bygutt. Han hadde hatt en følelse av han måtte sette på plass denne jyplingen, men det så brått ut til å ikke bli nødvendig likevel.

“Ca. 4km lenger frem er det en avkjøring på venstre side”, begynte lovens lange arm mens han lente seg inn mot vinduet. Greit nok at den fremmede virket ålreit, men det var greit å se om det var våpen, narkotika eller oppkappede horer som lå og slang i bilen. Sånt ville han ikke ha. Ikke i sin skog. “Du tar av der, og… steike helvete som det stinker her! Hva faen!? Har du hatt Tommy Steine i bilen, eller!?” utbrøt han og rygget instinktivt unna. Hånden dekket nesa. Grønnfargen kom smygende.

Mannen i bilen skjønte at dette fort kunne eskalere. Han måtte rydde opp, og det kjapt. En undersøkelse av bilen var det siste han trengte, og å drepe en politimann var ikke hans stil. De var tross alt på samme side.

“Jeg jobber på en lab hvor vi blander kjemikalier”, løy den fremmede med et klønete forsøk på en forsonende håndbevegelse. “Det var et uhell der, og jeg har akkurat hatt verdens lengste arbeidsdag. Får nok aldri stanken ut av bilen heller”, sa han og understreket ordene med et tappert men misfornøyd smil.

“Får nok aldri stanken ut av bilen heller”, gjentok politimannen.

“Så nå tenkte jeg bare at jeg skulle komme meg frem, ta meg en dusj og en whiskey, og forsvinne inn i drømmeland en god stund. Du trenger ikke å bruke tid på dette” sa han mens han gestikulerte forklarende med venstre hånd.

“Jeg trenger ikke å bruke tid på dette”, gjentok politimannen, og vinket ham videre.

“Helvetes stank”, tenkte den fremmede. “Må bli ferdig med dette, og det fort!”

Tankene svevde avgårde igjen. Han tenkte på hvem han var, hva han hadde gjort, og hvordan hans handlinger alltid hadde definert hvem han var. I sin ungdom hadde han alltid sett for seg at han skulle være på en viss måte – men tanker og handling stemmer ikke alltid overens, og andre oppfatter deg sjelden slik du oppfatter deg selv allikevel. Men han angret fortsatt ingenting, og hadde ingen planer om å unnskylde seg overfor noen. Han var den han måtte være, og ingen kunne peke på at han hadde valgt feil underveis. Det handlet bare om perspektiv. Ingen kunne dømme ham uten å ha vært i hans sko, opplevd det han har opplevd, sett det han har sett. Sånn var det også tidligere samme kveld..

Den fremmede gikk med selvsikre skritt fra Aker Brygge mot Oslo Rådhus. En lekende vårvind prøvde å ta tak i det korte håret hans, men ga fort opp. Trikken kjørte forbi på skinnene rett før han skulle til å passere, og han lot den skli forbi uten å tenke mer over det. Tankene hans lå noen hundre meter lenger frem. Rådhuset. Det var så faens åpenbart, han måtte være blind for å ikke se det, men etterpåklokskap hjelper ingen. Nå kunne han nesten kjenne det. Eller.. det var ikke det at han kjente noe. Det var det at han ikke kjente noe, noe som burde ha vært der. Noen forsøkte å holde seg skjult, og tok i litt for hardt.

Han gikk rolig inn døra til Oslo Rådhus. En av de mange evnene han hadde var å ikke bli lagt merke til om han ikke ville det – ihvertfall av vanlige folk. De myke skoene hans lagde lite lyd på steingulvet i hovedsalen, men han visste selvfølgelig at han var oppdaget. Han fikk en følelse av hat, sinne og frykt, og så instinktivt opp mot toppen av trappen som så mange konfirmanter hadde fantasert om å ramle ned. En diger skikkelse stirret ned på ham, kledd i svart, og fikk alle alarmene i hodet hans til å gå av. Men han var bedre enn å la seg bli påvirket av noe sånt. Vår helt gikk rolig mot trappen og begynte på trinnene.

- “Trappen er veien til avgrunnen, gamle venn”, runget det fra den svartkledde skikkelsen på toppen, og ordene kom tilbake som ekko fra den store salen. Skikkelig surround. “Snu nå, før det er for sent”.

Noen sekunder gikk før svaret kom oppover fra bunnen av trappen. “Avgrunnen og dommen er din, og du vet jeg ikke kan snu ryggen til dette. I kveld er alt over”.

- “Ditt fjols! At du er dum nok til å bli gitt all den makt du kunne ønske deg, og så bare gå din vei er én ting. Men å tvinge dine egne fiaskoer på andre og opptre som en arrogant dommer overfor de som ikke er like svake, vitner om hvor fjernet du er fra virkeligheten!”

Den store, svarte figuren hadde mye raseri i seg, og det var tydelig at han mobiliserte det han hadde av reserver. Det kjente han helt ned til midten av trappen dit han nå hadde kommet. Dette kom til å bli bråk. Og vondt. Men det måtte gjøres. Han svarte ikke, bare fortsatte å gå selvsikkert mot toppen.

Fra toppen kom det brått en mer forsonende, nesten sørgmodig tone. “Vi vet begge utfallet her. Dette er slutten for meg. Men tar du for lett på det, skal jeg faen meg sørge for at det svir. Du gjør klokt i å ikke undervurdere meg!”

- “Ingen fare, gamle tyrann. Vi har begge visst at denne dagen ville komme lenge. Du kan forsøke å rettferdiggjøre dine overgrep så mye du vil, men vi vet begge at du har fortjent straffen som kommer. Sånn har det alltid vært, og det slutter her, i dag, med deg.” Stemmen var rolig og balansert. Konsentrasjonen var på topp. Her kunne det brake løs når som helst. Det forvridde, grusomme ansiktet til den onde var nesten smertefullt å se på. Men slik var han altså blitt kjent for verden. Det var utrolig at ikke flere hadde forstått at han var ond tidligere.

- “Du tror det slutter med meg!?” – latteren runget utover salen. “Du ER et fjols. Når jeg er borte, vil andre ta opp arven. Og de vil vente, forberede seg, til den dagen da du skal få smake prisen for dine feil.”

- “Ondskapen vil aldri dø”, innrømmet den fremmede motvillig. “Men vi kan heller aldri akseptere den. Det jeg kan gjøre, derimot, er å sørge for at dine grusomheter tar slutt, for alltid, her i dag”.

- “Til døden, da” var det kalde, rolige svaret.

En rød stråle sprang ut av høyrehånda til den mørkkledde med et sprak, og han løftet lyssabelen til ansiktet – en hilsen, et tegn på respekt. At man gjør dette overfor sin egen drapsmann var en god indikasjon på at dette var et monster som gjorde ting på gamlemåten. Vår helt tente sin blå lyssabel som svar. Han hadde ingen fordel av å stå nede i trappa, så han hoppet over fienden i et kjempesprang, hele tiden på vakt etter snikangrep. Et par hogg med lyssabelen ble lett parert, men han kjente at dette kanskje ikke ville bli så lett som han hadde håpet. Midt i et kombinasjonshugg slapp den mørke fyrsten lyssabelen med den ene hånda og utløste et elektrisk lyn – det kunna ha vært slutten dersom den fremmede ikke hadde rullet unna i siste liten. Han var defensiv, forsiktig. Han var den beste av de to, og den eneste av dem som var i form. Den store, tunge sith-fyrsten trengte bare å slite seg ut, så ville alt være over.

Han tok imot et par nye kombinasjonsangrep, og dukket unna et uventet slag. Han klarte så å snu overraskelsen til sin fordel i det han brukte sin egen manglende balanse til å falle bakover og levere et spark mot fiendens venstre kne. At det var en løs treff gjorde ingenting – han fikk ødelagt rytmen til den onde, og var med ett på offensiven. Noen av de som jobbet på rådhuset skrek, pekte og løp avgårde. De fikk bare komme seg vekk. Ikke mist fokus nå. Forutse alt. Reager riktig. Han gikk igjennom flere standard-kombinasjoner med lyssabelen, mer for å slite ut den kvapsete sithen enn for å bryte gjennom forsvaret og levere et dødelig hugg.

Et kvarter senere lå vår helt på gulvet og pustet tungt. Han hadde vunnet. Det var mer fight i ondskapens fyrste enn han hadde ventet, og han hadde blitt utsatt for alle tjuvtriks som fantes, men til slutt fikk han dratt til seg fiendens lyssabel i et uoppmerksomt øyeblikk, og da var det i praksis over. Den grusomme hadde desperat forsøkt å bruke Kraften til å forsvare seg, men det grisestygge hodet hadde forlatt nakken kun få øyeblikk senere. Utmattelsen måtte vente. Det var ritualer å ta hensyn til, og selv om utseendet på monsteret hadde vært grusomt, var det ingenting mot stanken som nå fylte hele den store salen. Dette måtte ordnes, og det fort.

Bilen stoppet 50 meter fra en liten høyde. Det var ingen i nærheten. Alt var klart. Han åpnet bagasjeluka, og de døde øynene til den grusomme sith-fyrsten stirret mot ham. Skuffelsen over eget nederlag var som meislet inn i det fryktelige ansiktet. Vår mann tok hodet under armen og viste imponerende styrke i det han løftet den digre, stinkende kroppen opp og la den på ryggen. Med tunge skritt gikk han mot høyden, hvor en slags båre av tre sto klar. Liket ble lagt på plass og hodet plassert omtrent der det ville ha vært om det fortsatt satt fast. Han sukket. Det var over. Verden hadde aldri helt forstått hvor mye ondskap denne skikkelsen hadde påført dem. Det var egentlig hans største talent – å få folk til å tro at han faktisk ikke var en grusom, ondskapsfull, stinkende, grisestygg jævel. Men nå var han fremfor alt død. Og det måtte han forbli.

Flammene reiste seg fra det store bålet, og slukte den digre kroppen. Om det var stanken som fikk det til å brenne så godt visste han ikke, men en voldsom varmeutvikling ble det likevel. Trollbundet av flammene sto vår fremmede helt i dype tanker. Ville noen ta opp arven etter ondskapens fyrste? Hadde han allerede lært opp noen? De var alltid to. En mester, en lærling. At dette var mesteren var det ingen tvil om. Hadde han rukket å trene opp en arvtager? Når han innså hvilken vei det gikk, hadde han kanskje gitt seg litt for lett, slik at lærlingen kunne snike seg usett unna og fortsette deres uhellige arbeid?

- “Ikke godt å si”, tenkte vår helt i det han snudde seg rundt og gikk rolig mot bilen. “Men i år blir det ihvertfall ikke Allsang på grensen”.

Bittert comeback eller anstrengt fortrengelse av glis?

Jeg har fått litt kjeft i det siste (ok, et par kommentarer her og der) fordi jeg ikke har blogget så mye ondskap på en stund. Bare glede og dansende alver overalt, og det kan vi ikke ha noe av. Men det har ikke vært lett. Det har vært en vanskelig tid – jeg har rett og slett hatt så mye medgang i det siste at det har vært vanskelig å være sint. Det er ikke så lett å kalle frem raseriet når det meste går din vei.

Heldigvis har man fiender som ikke svikter.

Neida, de har nok sannsynligvis ikke noe utpreget fiendskap til meg. Men jeg hater dem som pesten. Og i bilen på vei fra en lang installasjon i dag, møtte de opp i radioen for å fyre opp under hatet og få blodet til å koke.

Noregs Mållag. Det klør i nevene bare jeg hører navnet.

Til de av dere som har et nogenlunde positivt forhold til nynorsk: Dere kan godt slutte å lese nå. Dette kommer ikke til å bli sakelig eller noe du får noen glede av. Uansett hvor gode og riktige argumenter du måtte ha, vil jeg bare fnyse og ignorere dem. Det gjør jeg jo alltid allikevel, men spesielt i dette tilfellet.

Tilbake til radioen. En eller annen gurk i mållaget har fått det for seg at det bør vurderes å fjerne momsfritaket for aviser som ikke har en viss andel nynorsk innhold.

Allerede her fniser vi i fellesskap og rister på hodet - “Ha ha, de snåle utkantsnissene, har noen puttet syre i narkotikaen deres igjen?” spør vi oss mens vi instinktivt gjør klar til å overse dem igjen. Alltid er det noen her i landet som skal tvinge noen til å slutte med noe de ikke selv liker. Avholdsfolket er mestre i det, de spilleavhengige også. Hva blir det neste? Skal Blindeforbundet kreve at vi andre slutter å se for å redusere forskjellene? Må vi gjemme armene våre når vi skal på fest sammen med folk fra Amputertes Landsforbund?

Målnissen mente at momsfritaket i aviser er en indirekte statsstøtte til disse avisene. Og det kan nok stemme – for aviser vil vi jo gjerne ha. Selv om ikke alle leser dem. Jeg for eksempel. Jeg foretrekker å være ignorant og ha sterke meninger på instinkt, hold de jævla faktaene deres for dere selv. Anyway, så mener han videre at aviser som nekter sine ansatte å skrive på nynorsk (noe visstnok få gjør i praksis, selv om de ofte har sterke preferanser for bokmål) i praksis er språk-rasister, og at dette summerer seg opp til å bli statsstøttet diskriminering.

Kjære herr forvirrede språknisse – hei hei til deg! Verden her! Du husker oss? Synes du ikke det er pinlig at vi lever i et knøttlite land med to offisielle skriftspråk (tre hvis vi teller med reinsdyrpulerne som løper rundt i klovnedrakt oppi nord, men hvem bryr seg vel om dem?), der det ene er en konstruert sammensetning av masse forskjellige dialekter som aldri har eksistert som et eget språk på egen hånd? Hvorfor insisterer dere så instendig på å forsøke å tvinge driten deres ned i halsen på oss andre? Ikke gi meg mer dritt om språkrikhet og vakre lydmalende ord. Vi trenger språket for å gjøre oss forstått – bokmål fungerer i massevis! De fleste av oss forholder oss faktisk til det allerede. Det er forholdsvis moderne, og selv om det til tider kan virke litt fattig sammenlignet med de store verdensspråkene, får vi det som regel til. Nynorsk er den stygge, halvtomsete tvillingbroren som familien holder gjemt på loftet, fulle av skam og i et evig håp om at ingen skal avsløre deres livsløgn. Nynorsk er han som ingen inviterte på festen men som tvingte seg på likevel, drakk opp all alkoholen, voldtok damene og urinerte triumferende på arrangøren før han svimte av i en pytt av sitt eget spy midt på dansegulvet. Nynorsk er mutant-kjærlighetsbarnet til Per Inge Torkelsen og Tommy Steine etter het, radioaktiv man-love. Deilig mentalt bilde? Det er sånn jeg føler det for nynorsk.

Jeg boikottet nynorsk i alle nivåer det dukket opp i min skolekarriere, og fikk karakterer deretter. Da som nå dreit jeg i det meste og tok ikke det så tungt. I en periode hvor jeg forsøkte å lære nyansene i et allerede komplisert nok språk som norsk er (og noe jeg på ingen måte regner meg som utlært i), var nynorsk kun en forvirrende irritasjon. Det var likt nok til at det ble vanskelig. Jeg har ikke tall på hvor mange femtilapper jeg har rettet til “Norge” – du vet, egennavnet på vår nasjon. Hvor “Noreg” kommer inn i bildet vet ikke jeg, men det er noe LATTERLIG PISS som dere kan trekke tilbake inn i den mørke ræva dere dro det ut av.

Målfolkets favorittargument er at bokmål er dansk. So fucking what? Vi var underlagt Danmark en liten stund, det er en del av vår historie og har faktisk bidratt til den naturlige evolusjonen av språket vårt. Skal vi fornekte historien? Hvis du ikke hører forskjell på dansk og bokmål i 2009 er det kanskje ikke alle oss andre det er noe galt med.

Enkel oppsummering: Bokmål er det eneste naturlige skriftspråket vi har her i landet. Sossene kan få beholde riksmål som en kuriositet, men nynorsken må brenne så fort som mulig.

Merk: Dette er ikke et angrep på dialekter. De digger jeg. Men det er forskjell på en dialekt og et konstruert skriftspråk. Måtte Ivar Aasen brenne til evig tid, skadene han har påført det norske samfunn er ubetalelige og kan aldri tilgis.

Og til dere utkants-gurker som trosset advarselen og leste helt ned hit: Nå er det slutt for denne gang. Grip hardingfela, sett deg på fjordingen og ri inn i solnedgangen med roser i kinna og et friskt eple i hånda. Som premie for din utholdenhet skal du få Runes Ironipris: Analsex med Den evige Toer, Tone Damli Aaberget. Tell her I sent you.

‘Jeg har en god og en dårlig nyhet…’

Hvordan man reagerer når man blir presentert med dette varierer selvfølgelig. Hadde man hatt noen idé om forholdet mellom den gode og den dårlige hadde det kanskje vært lettere.. hvis de er sånn nogenlunde like, kan det være greit å få den dårlige først. Hvis den dårlige er MYE verre enn den gode er god, er det greit å gjøre unna den gode og så fokusere på smellen som kommer.

I mitt tilfelle er den gode såpass mye bedre enn den dårlige er slem, så vi åpner med den triste nyheten at TexBurger – en av mine trofaste leverandører av valker og kilo – gikk opp i flammer i natt. Alle som kjører en del mellom Oslo og Drammen kjenner til burgersjappa på Maritim i Oslo hvor det stort sett alltid er kø. Jeg har ikke tall på hvor mange “Big Tex Cheese” jeg har spist her gjennom årene, og det ble umiddelbart trykket stemning på kontoret når nyheten kom i dag. Man kan også lese at horder av brannmenn stormet til for å slukke – som så mange arbeidsgrupper har nok også de tilbragt mang en lunsj med godsaker her. Eierne av plassen har nok tjent godt med kroner, og vi vet jo ikke om det var en frityrkokerbrann eller pensjonering gjennom forsikringssvindel som har foregått, men savnet vil de bli. Og kommer de evt. tilbake skal de nok få satt diabetes på enda en generasjon eller to. Uansett, inntil videre – takk for alt! Jeg er et større menneske på grunn av dere, men så lenge jeg kan se tissen min uten å bruke speil er jeg happy.

Kommer de ikke tilbake forventer jeg en symbolsk begravelse i regnvær med sekkepipe og 21 BigTexCheese-salutt. Respekt!

Så over til den gode nyheten. Det vil si – den er god for meg. For dere andre betyr det nok ikke så veldig mye. De som har fulgt med på Facebook utover dagen har fått med seg at den gamle leiligheten min har blitt lagt ut for salg. Siv var aldri spesielt glad i den, så når vi ble samboere ble den lett ofret. Jeg har beholdt den en stund i håp om å få brukt litt tid på å pusse opp litt mer og gjøre meg ferdig med noen prosjekter (sånn som kjøkkenet som denne bloggen opprinnelig handlet om), men jeg er en lat jævel og alt tok mye lenger tid enn antatt. Nå som det er baby på gang er det vel lite sannsynlig at jeg får MER tid til leiligheten, så da var det på tide å selge.

Jeg bodde der fra 1996 til for litt over ett år siden, og har mange gode minner derfra. Mange egner seg ikke på trykk selvfølgelig – særlig ikke nå som jeg er på vei til å bli en ansvarsfull og respektabel familiefar. Knis. ;)

Men noe moro har jo skjedd der. Mang en kveld ble tilbragt med kollega Kjetil når vi begge var single, der vi satt i narkofylla og så på sinnsykt sære skrekk- og tegnefilmer. Her fant vi opp vodkamilkshaken som vi stort sett spydde av hver eneste gang vi drakk den – og vi drakk den ofte. Her sto jeg i sofaen og strigråt når Rosenborg slo AC Milan på bortebane i Champions League i 1996, og igjen når Norge slo Brasil i fotball-VM to år senere. I denne leiligheten ble Sloth født, og mange planter døde her. I løpet av mine år som eier av leiligheten har Drammen gått fra å bli sett på som Norges analåpning til… vel.. å bli en litt mer ålreit by. Jeg har fått pusset opp badet. Jeg har lekt litt håndtverker og nesten pusset opp kjøkkenet ferdig. Jeg tok til og med oppvasken 4-5 ganger. En gang pyntet jeg til jul også. Når flere av oss på jobben ble bedt i forlovelsesfest til noen vi kjenner i England gjennom firmaet, og vi ikke kunne, arrangerte vi like godt forlovelsesfest for dem i Drammen, med blinkskyting og fyllekjøring (på PC-spill). Ingen ble skadet, men bare så vidt.

Minnene er like mange som de er tvilsomme. Og nå er det altså slutt. Det var visning i går (søndag) og jeg ble overrasket over hvor mange som dukket opp. Megleren hadde sagt det var stor interesse (det er tross alt ikke SÅ mange leiligheter man får tak i med prisantydning på 820.000), men jeg hadde ikke trodd på slik respons. Det var kanskje 25-30 enkeltpersoner/par innom på den timen som var satt av. Både megleren, Siv og jeg svarte på spørsmål så godt vi kunne, og selv om alle kunne se at dette var en slitt leilighet med behov for å pusses opp i flere rom, så virket det som det var oppriktig interesse fra 4-5 av de som var der. Og jeg må få sagt at dersom Siv etterhvert velger å vende ryggen til læreryrket, så kan selger eller megler absolutt være et alternativ; Hun sto på og hjalp til på en imponerende måte. Stor takk, jenta mi!

I dag tidlig var da selvfølgelig spenningen stor. Jeg hadde på forhånd håpet å klare å komme opp i 800k for leiligheten, og ville helst ikke akseptere bud under prisantydning på 820k – men ville muligens være fleksibel hvis det betød at jeg slapp en andre visning. Hjertet slo et par ekstra slag når megleren ringte et par minutter over ti – han hadde gladnyheten om at to stykker uavhengig av hverandre hadde budt 820k. Yay! Prisantydning! Senkede skuldre, rolige nerver. Herlig! Leiligheten var i praksis solgt, og om ikke noe mer skjedde så var det helt greit.

Lunsjen kom og gikk, og det tok en liten stund før jeg hørte noe mer. Så kunne megleren opplyse om at noen hadde lagt inn bud på 850k. Oi! 30k over prisantydning, helt suverent! Jeg blir oppriktig glad. Informerer Siv via MSN, og hun blir så glad at hun går i et møte.

Plutselig kommer telefonene fra megler ganske tett. 860k, 870k. Dæven! Dette hadde jeg ikke trodd, bortsett fra i mine villeste fantasier der Obama fløy inn med helikopter og bød 4.5millioner og et jagerfly. Så brått var det noen som slo knockout på alle andre. 900k! Hallo! Dette er jo helt sinnsykt! Utagerende vietnamesisk horedans på pulten på kontoret begynte å bli en reell mulighet. Det var vanskelig å skjule gliset. Akseptfristene på budene ble kortere og kortere, og spenningen steg. Jeg hadde selvfølgelig sagt til megleren at han hadde blankofullmakt fra meg til å akseptere alt over 820k fortløpende, så nå ringte han bare rundt for å høre om noen fler var interessert. Og det var de. 930k! Jaaaaaa! Det er over 100k mer enn antydning! Er dette en forsinket aprilspøk!? Mens jeg satt på telefonen med megleren, ringte hun som hadde forsøkt å knocke ut de andre med 900k tilbake en siste gang. Hun hadde tenkt seg om. Han satt meg på vent, og sekundene begynte å gå sakte. Etter et par uendeligheter var han tilbake. Nihundreogførtifemtusenblankenorskekroner. 945.000,- - 125k over prisantydning. BOOYAAH! Her skal man kanskje si at man ikke er kapitalist og bryr seg om sånt og at det viktigste er at dyrene har det bra og at skogen er grønn og at alle gir hverandre en klem, men fuck that! 125k over prisantydning! Det hadde jeg ALDRI trodd! Fuck finanskrise, her ble det salg! Overtagelse blir ikke før 20. juni, men jeg skal klare å overleve til det. Må bare tømme leiligheten for verktøy og få den vasket, og det skal jeg klare til da.

Det ble en aldri så liten feiring på madamen og meg i dag, og jeg tror gleden vil vare en stund. Nå blir økonomien litt mer oversiktelig også, noe som sikkert ikke er så teit med ny verdensborger på gang. Så får det gå at det ble én verdensburger mindre samme dag!

Party on!

Der hvor omsorgen slutter og idiotien begynner

I går kom det frem en nyhet som for noen var lettere oppsiktsvekkende. Av overfallsvoldtekter (en liten andel, men langt fra alle voldtekter som foregår) anmeldt i Oslo de tre siste årene, var alle begått av ikke-vestlige innvandrere. Nei, ikke “Noen”. Ikke “Mange”. Ikke en gang “De fleste”. Alle. Hver eneste en. Skal det være overfallsvoldtekt, må det en utlending til, og han skal være ikke-vestlig!

Det hadde selvfølgelig vært lett å mene noe om dette. Det gjør jeg vel forsåvidt også, men det blir for enkelt. Vanligvis lar jeg ikke det stoppe meg, men det er et annet poeng jeg har planer om å komme til med tid og stunder.

Greit, at alle overfallsvoldtekter er utført av ikke-vestlige innvandrere betyr IKKE at alle ikke-vestlige innvandrere utfører overfallsvoldtekter. Det forstår alle. Akkurat som at det faktum at så godt som alle terrorhandlinger utført utenfor eget hjemland utføres av muslimer ikke nødvendigvis betyr at alle muslimer er terrorister. Vi forstår dette. Som er relativt sivilisert samfunn ser vi slike poenger. Hurra for oss.

Det som blir for idiotisk, er når Antirasistisk senter og SOS Rasisme går ut og mener at politiet skaper rasisme i Norge ved å gå ut med denne statistikken. De mener altså (slik jeg kan vurdere det) at sannheten må skjules sånn at vi bleikfeite, blåøyde nordmenn skal være lykkelig uvitende om det som faktisk skjer.

Jeg har et motforslag: Hva om de ikke-vestlige innvandrerne som er ansvarlige for dette slutter med overfallsvoldtekter? Ikke vet jeg, men kanskje det hadde vært et ENDA bedre tiltak mot rasisme? Helt greit at disse 41 overfallsvoldtektene (av ca. 16 000 totale voldtekter i samme periode) ikke skal blåses opp til å utgjøre hele smørja, men hemmelighold av slike statistikker er IKKE veien til å få oss til å ta imot de som er annerledes med åpne armer.

Det pipes også om at disse svina kommer fra traumatiske kår og kulturer med annet kvinnesyn enn vårt.

Aha.

Så hvite norske kvinne, når du blir overfalt og voldtatt, skal du vite at det er meget gode grunner til at dette skjer. Prøv å smile og gjør deg så tilgjengelig som mulig for din overgrepsmann. Husk å løfte litt på ryggen så han ikke blir kald på ballene hvis det trekker, og husk å fortelle hvor stor og sterk han er sånn at han ikke får vondt i selvtilliten sin, helst på hans eget morsmål.

Sorry, rasismejegere, her bommer dere stygt. Slutt å komme med unnskyldninger og bortforklaringer. Jag svina til de er fanget, hogg av dem kølla og send dem tilbake til jungelen der de kom fra. Fremst i køen for å arrangere dette burde innvandrere fra ikke-vestlige land stå, som tross alt er de som får lide nest mest for dette.

Ettersom vi bor i et samfunn hvor demokrati og talefrihet kun gjelder for de politisk korrekte, er det ikke akseptert å ha upopulære meninger. Nei, jeg mener ikke at vi burde hatt “SOS Antirasisme” og “Rasistisk senter” som sørget for å balansere debatten, men slik antirasistene sliter ut rasisme-uttrykket kommer det snart til å bli oppfattet som et hedersbegrep. Et rasshøl er et rasshøl, uansett hudfarge og andre variabler. Du trenger ikke å være rasist for å mene det, og det er det en del folk som trenger å få tvunget inn i den fargeblinde skallen sin.

Når hjernen fusker

Det er litt kult å observere hva som skjer inne i eget hode når man er på vei til å sovne, eller på vei til å våkne; Hjernen er ikke HELT på nett, og en del ting man automatisk ville ha forkastet som surr blir plutselig helt relevant. For min egen del kommer kanskje de mest kreative oppstøtene når jeg er i ferd med å sovne om kvelden.

Rett før påske lå jeg halvveis i drømmeland, og fant det plutselig nødvendig å vekke Siv for å informere om at vi absolutt ikke under noen omstendigheter må dra på fisketur før babyen er født. At vi drar på fisketur er i utgangspunktet kun marginalt mer sannsynlig enn at jeg føler hot man love for Tommy Steine, så hvorfor DET skulle være et tema, kan man jo lure på.

Sikkert drit fornøyd med å bli vekket måtte Siv etterhvert en tur på do, og følgende naturlige dialog utspant seg:

Rune: Jeg er så jævlig tørr!

Siv: Hæh? Er du tørst? Skal jeg ta med et glass vann til deg?

Rune: Nei.. ikke sånn! Det er som når du har dusjet, og så tørket deg SKIKKELIG godt. Det er behagelig!

Siv: …

Jeg må innrømme at jeg egentlig digger det når hjernen tar ferie og lar idiotien herje fritt. Det som kommer ut er ufiltrert, usammenhengende babbel, gir ingen mening og er totalt verdiløst mesteparten av tiden. Men av og til er det jo litt underholdningsverdi i det, ihvertfall for en selv.

Little earthmother - go home!

Jeg har ikke skrevet så mye her på bloggen om det kommende avkommet og alt som skjer rundt det – men nå har vel ikke jeg skrevet så mye på bloggen i det siste i det hele tatt, så det er kanskje ikke så rart. :)

I forrige uke fikk jeg den tvilsomme gleden av å være med Siv til jordmor. Tvilsom ikke fordi jeg ikke liker å involvere meg i det som skjer – jeg har vært med på ultralyd og legebesøk før, og således både sett og hørt avleggeren i aksjon. Og det var ikke bare jeg som var negativ.

Mye surr og snåle ting skjedde når vi skulle møte denne jordmoren, men en ting reagerte jeg spesielt på, og jeg angrer i ettertid på at jeg ikke skallet ned den lille ormen og drakk spinalvesken fra ryggraden hennes både for moro og næringens skyld. Siv har som de fleste andre gravide lagt på seg litt, og en stund så det ut til at vi kom til å få en ganske stor baby (vi har i dag fått bekreftet at den er i rute til å bli helt normal, takket være at Siv har fulgt legens råd om inntak og forbruk av kalorier). Gravide går tydeligvis rundt med et skjema hvor en graf over utviklingen er prominent, samt noen tabeller med vektutviklingen.

Alt dette var nytt for denne jordmora, da vi var der for første gang. Hun hadde aldri møtt noen av oss før. Hun kastet et blikk på skjemaet, og så at vekta var akkurat der den skulle være. Så målte hun en del ting, bl.a. omkretsen på magen. Hun fylte inn på skjemaet, og dette krysset ble satt MYE høyere enn noen utvikling på grafen skulle tilsi – og hun innrømmet at hun og legen sannsynligvis målte fra forskjellige utgangspunkt, slik at denne statistiske usannsynligheten ikke var relevant. Og hadde det vært sant, måtte Siv ha vokst i overmenneskelig fart.

Så gikk det noen minutter med tomt småprat, før hun kastet et nytt blikk på skjemaet, så det alt for høye krysset, og sa noe sånt som “.. og det er klart, du som spiser ALT for mye må jo bli mye flinkere til å trene!” – det var kanskje ikke 100% ordrett, men det er ikke mye om å gjøre. I etterpåklokskapens navn burde jeg her selvfølgelig ha reist meg opp og forsvart min kvinne gjennom å løfte opp dette frekke, ubehøvlede lille mennesket, tatt det med ut i bilen, kjørt ut på motorveien og slipt henne langs asfalten, litt ala Marv i Sin City. HALLO!? Hvordan i heite helvete kan du prate sånn til en gravid som er full av hormoner og usikkerhet fordi hun er redd for å ha lagt på seg for mye, basert på et skjema som du selv vedgår det er alle muligheter for at du har fylt ut feil, hvor vekt og blodtrykk og alt annet er 100% der det skal være!? Jeg forstår at leger trenger å være ærlige og si ting som de er uten å pakke det inn for mye, men at en jordmor skal være så frekk i kjeften på feil grunnlag overfor en du aldri har møtt før er slemt, ubehøvlet og kostet deg akkurat en “kunde”. Vi går ikke tilbake til deg, din forpulte lille dritt. Greit at du er gammel og inntørket og den giftige lille livmora di ikke kan bringe frem mere yngel, men du trenger ikke å være bitter og la det gå utover noen som ikke fortjener det på den måten!

Jeg på min side har lært meg litt om min rolle som kommende far. Jeg kan kanskje ikke amme og masse annet, men jeg kan knivstikke enhver som er slemme mot mine i ansiktet, gjentatte ganger, med glede og entusiasme. Og det ser jeg frem til!

Flere tanker om TV

For en ukes tid siden var det masse pip og hyl fordi NRK sendte fotballkamp i beste sendetid. Det var ikke grenser for hvor mange som kom ut av treverket og klagde på at den slemme fotballen ødela for alt annet, vi fikk de samme svette argumentene om at alle som liker fotball er idioter, at det er alt for mye fotball på TV, at det hadde vært mye bedre om de 22 spillerne fikk hver sin ball osv.

Tar jeg erkefienden NRK i forsvar her? Tror du det, les gjerne videre.

Første runde i Tippeligaen 2009 ble sparket i gang 14/3 kl. 20:00, og det var to av turneringens døveste lag som skulle til pers – regjerende seriemester Stabæk mot knokkelpedoene fra veikrysset Lillestrøm. Hadde det ikke vært for at dette var den første kampen i serien, er det selvfølgelig riktig at få hadde brydd seg om den.

Men her ble det altså mediestorm, da NRK hadde skjøvet til side mengder med fantastisk lørdagsunderholdning for å sende foppall HELE KVELDEN! Frekkheten! Seerforakten! Dette var urettferdighet som vi sjelden har sett selv i historiens verste diktaturer!

Ok, greit, selv jeg som fanatisk supporter har forståelse for at ikke alle gidder å se på fotball. Har du ingen glede av det – i motsetning til meg og tusenvis av andre – så er det helt greit om du gjør noe annet. Et lite hint: Din interesse for fotball er sannsynligvis like stor som vår interesse for å høre om din interesse for fotball. At vi begynner å mislike fotball basert på dine fantastiske og veloverveide argumenter er like sannsynlig som at du kommer til å elske fotball og ha like stor glede av det som vi har bare vi får deg til å forstå hva det er så magisk med det.

Men så til det jeg ikke forstår; Det var ikke den vanlige sytingen om for mye fotball på TV (som jeg også kan ha en viss forståelse for, når TV2 går inn i den 8. timen med å diskutere ihjel hver eneste lille filledetalj av noe som skjedde på et millisekund når en eller annen ikke fulgte med) på generelt grunnlag; Det var altså basert på at alt det ANDRE måtte lide!

Jeg ser ikke mye på TV på lørdager (og spesielt ikke på NRK), så jeg har ikke hatt særlig bra oversikt over hva som går der. Det har jeg derimot fått en litt bedre forståelse for i løpet av kvelden, når vi var på besøk hos noen som hadde på NRK i bakgrunnen.

Jeg tar her en enkel forutsetning – siden dagens kamp (mellom møkkalagene fra Ålesund og Oslos anus vålerengen) gikk på ettermiddag/tidlig kveld, antar jeg at kveldsprogrammet er slik det ville vært uten TV-kamp forrige lørdag. Etter Lotto-trekningen (som var ferdig før kampen begynte) var det “Den store klassefesten” med Dan Børge Akerø. Sikkert super moro… hvis man er 60. Kanskje jeg har sær smak, men dette hadde samme underholdningsverdi som å brenne store mengder med bananer; Man sitter og håper at noe spektakulært skal skje, men det blir bare trist.

Når dette høydepunktet var over, skle vi sømløst over i “20 spørsmål”, et radioprogram (!) utstyrt med TV-kameraer og Knut Borge. For all del, Mr. Bulldog er en intelligent og fornøyelig pratmaker, men dette var kaotisk og lite underholdende; En konkurranse blottet for etthvert konkurranseelement, produksjonsverdier langt under det NRK burde vedkjenne seg, og platt og uengasjerende innhold. Hvem faen er det som sitter og sender inn forslag til dette programmet og håper å vinne et brettspill!?

Så kom selve rosinen i pølsa. Eller svulsten i anus, som det vel kanskje minner mer om - “Med hjartet på rette staden”. Engelske landsbydramaer som finner sted for 3+ tiår siden er så triste og blottet for underholdningsverdi at jeg like gjerne kan se på kostymedramaer fra renessansen. Med kun et halvt øye på skjermen kunne jeg konstantere at det platte, patetiske skuespillet faktisk lå lysår foran manus i denne triste, forutsigbare historien. Selv Stabæk – Lillestrøm hadde mer innhold og spenning enn denne smørja!

Hvis man er så hjernedød at man blir arg fordi man går glipp av dette her… Javel. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vil du se på det, gjerne for meg. Jeg har mange år som TV-slave bak meg og vet hva det vil si å være hekta på søppel. Men en ting er ihvertfall sikkert; Etter å ha sett NRKs lørdagsunderholdning, skammer jeg meg overhodet ikke for å like fotball!

Deilig ironi

Jeg ser helt klart at kvinnedagen – 8. mars – av historiske grunner har vært både nødvendig og viktig for mange. I moderne tid har vel kvinner her i landet det bedre enn de har hatt før, men det er sikkert mye å rette på fortsatt. Greit for meg.

Det som derimot er ekstra moro, er når vårt flerkulturelle samfunn skal vise storhet ved å inkludere minoritetene i våre tradisjoner. Den barbariske døds-sekten Islam er jo blandt annet kjent for kvinneundertrykkelse i verdensklasse, så her burde det være muligheter.

Det er derfor med stor glede jeg observerer at en muslim som brenner et av de store symbolene på undertrykkelsen offentlig på en dag dedikert til frihet for kvinner, blir pepret med snøballer av sine egne – dvs. andre muslimske kvinner.

Hihi. “Ikke brenn vår rett til å bli undertrykket!” - “Du må ha respekt for våre tradisjoner som sannsynligvis egentlig betyr at jeg burde holde kjeft og være undertrykket på kjøkkenet istedenfor å gå ut offentlig og ha en mening!”

Men man kan vel ikke vente mer av folk som kulturelt sett fortsatt ikke har kommet til middelalderen. Jeg ler, jeg fnyser, og jeg koser meg. God 8. mars! :D

Tanker om TV

Det har blitt en rolig kveld med mye TV. Siden favoritt-programlederen min over alle – Conan O’Brien – har avsluttet sitt “Late Night” for å forberede overtagelsen av Tonight Show, ble det til at jeg glante litt på de siste episodene av det til å begynne med. Mye minner der, og det blir nok en klump i halsen når siste show går mot slutten.

Så var det over til AFV – Americas Funniest (Home) Videos, et enkelt program som starter akkurat i det Siv og jeg er klare til å innta sofaen på hverdager. Jeg synes jo alltid det er moro å se på folk som slår seg, og programmet skuffer aldri – selv om det selvfølgelig er mer familievennlig enn noe annet.

Etter dette skvatt vi over til en av premierene til TVNorge – Silent Library. Her skulle tremannslag fra Norge, Sverige og Danmark bli utsatt for diverse former for tortur, og så vant den som lagde minst lyd. Det virket som den ene programlederen var bror eller klone av Kristopher Schau, og det var litt småmoro til tider, men for de av oss som har sett Saw-filmene får vi torturpornogledene våre bedre kokt der.

Reklamepause – faen i helvete, ethvert mobilselskap (eller hva som helst annet) som bruker Tommy Steine i reklamene sine har automatisk inngått en kontrakt med meg om at jeg ALDRI skal bli kunde av dem. ALDRI ALDRI ALDRI! At det går an å være så gjennomskadd i hjernen at man lar den bleikfeite, ekle, selvgode kråkebolla av et oppkast representere produktene sine kan jeg ikke forstå. Tommy, stek i helvete med intensitet som tusen brennende soler. Og ta med deg mobilabonnementet ditt.

Så var det tid for enda en premiere – sosialpornografi av beste slag i “Sannhetens øyeblikk”, der folk må svare på vonde spørsmål (og få svarene målt opp mot løgndetektor-svar de tidligere har avgitt). Klarer man å svare ærlig på alt, kan man vinne inntil 500.000. Det sitter selvfølgelig venner og familie og ser på deltagerne med skuffet mine hele tiden. Spørsmålene er ganske kjipe, og jeg tror jeg kommer til å se på dette igjen for å finne ut hvor drøyt det blir for de som virkelig kommer langt.

Mellom og under programmene har det også vært en del egenreklame for programmer som går på TVNorge og FEM. Herregud. Jeg er langt fra verdens skarpeste, men jeg er heldigvis ikke dum nok til å se på mesteparten av det de presterer å vise.

TVNorge – TV for idioter!

FEM – TV for idioter med klitoris!

Uansett, gårsdagens premiere på WipeOut var tidvis fornøyelig. Som alltid var selvfølgelig originalen bedre, men vi gir det nok en sjanse til. Kommentarer som “Der er Pippi Långstrømp.. Hun har visst spist hesten sin siden sist” kjøper dem 2-3 episoder med tålmodighet.

Jau jau, da var TVen av for i dag. Noen oppturer, noen nedturer, og sikkert masse kalorier spart på å kose seg i sofaen. :)

Svindel og bedrag

De som er interessert så det kanskje komme – tenkte jeg bare skulle opplyse om at ryktene om T-shirt hell sin død er betydelig overdrevne, og at de lever i beste velgående, med mange av de verste skjortene tilbake igjen.

Det at de skulle legge ned var bare deres eget forsøk på en redningspakke for å stimulere sin egen økonomi. Med nærmere 100.000 t-skjorter solgt i løpet av 3 uker ligger de nå godt an til å leve en stund til. Men benytt sjansen til å bestille mens du kan allikevel, med denne finanskrisa vet man ikke. :)

Og jeg har fått mine nye, går i en i dag, strålende fornøyd! :D

Jeg – en elter

I helga var det visst fastelaven – og når man har en gravid i huset, er det ofte motivasjon nok til å følge opp alle søte (i betydning digge) tradisjoner. Jeg er ikke Mr. Initiativ på kjøkkenet, men Siv lurte på om jeg ville elte litt. Så det gjorde jeg. Og da ble det bokstavelig talt andre boller.

Etter hard innsats på kna-fronten, overleverte jeg deigen til dronninga som kjørte løpet ut. Hun sa etterpå at eltingen sørget for at dette ble topp-boller. Jeg vet ikke helt, men ble såpass inspirert at jeg gjerne melder meg til tjeneste igjen.

Hvem vet hva som blir det neste? Pizzadeig? Samme det, fortsetter det sånn skal jeg bli nordlending og sitte på bussen og fortelle tilfeldige medpassasjerer at “Æ kainn bake!”

Hijab – dassrull for sensitive rasshøl

Det er vel ingen hemmelighet hva jeg mener om religion. Overtro er en privatsak, og jeg blir overrasket om noen som leser denne bloggen nogenlunde jevnlig blir sjokkert over at jeg er ler av tanken på hijab i politiet. Hvis overtroen din gjør at du ikke kan ha på deg politiuniform så kan du ikke være uniformert politimann. Enkelt og greit.

At Islam er en primitiv religion og hjernevasking kan det ikke være noen tvil om. Det går an å kritisere de håpløse middelalderske ideene de praktiserer uten å være rasist eller islamofob (eller hva det heter for tiden). De fleste ulykker skjer i hjemmet, og de fleste mord og terrorhandlinger utføres av islamister. Nei, det betyr ikke at jeg mener alle muslimer er onde. Men en god del av dem er det. Tror du meg ikke, sjekk ut denne websiden. Yep, dette er også fanatikere. Men det de lister opp i sin liste over islamske terrorangrep de to siste månedene er reellt, og man kan lett finne uavhengige nyhetsartikler om hver sak på nettet. Selvfølgelig ikke i norske medier, her er vi for opptatt av å fordømme Israel. Det er ikke så viktig å fortelle oss at islamistene rundt omkring i verden dreper flere uskyldige hver måned enn det Israel gjorde i sin viden kritiserte krig mot terroristene i Hamas.

Heldigvis har vi idioter som denne karen her i landet som minner oss på at dette er et problem, også for oss, og samtidig klarer å understreke nettopp hvorfor hijab for politikvinner ville vært et stort problem; Islam krever at Islam går foran nasjonale lover. Det er i Storbritannia avdekket at det finnes sharia-domstoler som opererer utenfor – og setter seg selv over – landets domstoler. Skal vi la religiøs overtro fra en velkjent pedofil (lang historie kort: Muhammed giftet seg med en seksåring, men tok ikke hinna før hun var 9) gå foran Norges lover?

Selvfølgelig skal vi ikke det. Religion er en privatsak. Jeg skal ikke bekymre meg for at politiet – som pr definisjon skal beskytte meg fra alle de slemme – skal sette noe som helst over loven vi har her i landet. Etter et par ugrasiøse retretter fra regjeringens utnevnte lukkemuskel – justisminister Storberget – har vi heldigvis fortsatt lov til å kritisere religion her i landet. Skal vi risikere at en fanatiker brått finner ut at lojaliteten til Muhammed og Allah er større enn lojaliteten til loven og riket, og knerter noen som synes at islam er en håpløst bakstrebersk kvinneundertrykkende idiotisk religion, sånn som meg?

Svaret gir seg selv. Klarer du ikke å la uniformsplikten gå foran overtroen din, har du ikke noe i politiet å gjøre. Klarer du ikke å la norsk lov gå foran vrangforestillingene dine, har du ikke noe i Norge å gjøre.

Changeling

Denne filmen har blitt omtalt som en skrekkfilm for foreldre, og jeg forstår hvorfor. Historien er en sann historie fra 1928 og fremover, og handler om en mor som opplever sitt verste mareritt – at sønnen forsvinner. Los Angeles’ korrupte politistyrke ser at de trenger litt god PR, og skaffer henne sønnen tilbake – sånn ca. Ihvertfall en sønn. Ikke nødvendigvis hennes. Når hun protesterer på dette, blir hun etterhvert slengt på sinnsykehus.

En ganske sterk film, hvor det stadig kom snufs fra kinosalens kvinnelige tilstedeværende, som vel utgjorde alle utenom meg. Hvorfor var jeg der? Fordi manus var skrevet/tilpasset av en av mine helter, J. Michael Straczynski. Hvem? Bare mesterhjernen bak tidenes beste (etter min oppfatning) TV-serie, Babylon 5.

Og en del Babylon 5 var det å se igjen. Det sier litt om min psykiske tilstand at jeg humret over replikken “Never start a fight, always finish it” som dukket opp i filmen – fordi det ble sagt i Babylon 5-episoden “Severed Dreams” (og senere i “Objects at Rest”) mellom en hovedperson og en skuespiller som er faren til han som opprinnelig skulle regissere Changeling før Clint Eastwood tok over prosjektet (Ron Howard fortsatte dog som produsent). Når folk på sinnsykehuset ble sendt til “Rom 18” var det veldig likt “Rom 17” i episoden “Intersections in time” fra sesong 4. Når advokaten nevnte at det ikke går en dag uten at han tenkte at han måtte nevne noe for noen, før han kom på at hun ikke var der lenger, var det som tatt ut av “Z’ha’dum”. Og et par andre ting. Jepp, jeg er syk i hodet, og jeg må tråkkes på og holdes nede.

Uansett vil jeg påstå at dette var en veldig bra dramafilm, verdt å se hvis man liker denslags. Bra skuespill, selv om leppene til Angelina Jolie kommer litt i veien innimellom, og mangelen på en tradisjonell filmslutt tilgis lett av at dette jo tross alt har hendt i virkeligheten – historien er vel like tett opp mot det som virkelig skjedde som filmen om Max Manus er, sånn ca.

Filmen får 8 av 10 skalla feitinger, selv om det er en svak åtter.

Good night, sweet prince – del II

Forrige gang var det Purple-Shirted Eye Stabber som måtte bøte med livet. En tegneseriefigur. Denne gangen er det mye mer alvorlig.

Jeg er en konstant irritasjon for mine omgivelser, såpass må vi alle kunne være så ærlige å være enige om. Én av grunnene til at jeg til de grader driver de rundt meg til fortvilelse og raseri er min stil, eller rettere sagt – totale mangel på stil. Med mindre det er en formell anledning, kundebesøk, møte, familemiddag eller lignende, går jeg i t-skjorte. Uansett hvor kaldt eller varmt det er, uansett hvor upassende det måtte være. T-skjorte er tingen. T-skjorte er meg.

Videre har det blitt sagt at jeg har en relativt obskur sans for humor. Ikke spesielt morsom for andre enn meg selv, og stort sett totalt blottet for sympatiske trekk. Ingenting er tabu (selv om jeg som regel ikke synes alt er like moro når RBK taper), og det meste er lov, så lenge det går ut over noen. Jo mer obskurt og far out og off the wall, jo bedre. Kan jeg provosere noen så kan jeg kose meg med det i flere dager.

Derfor har alltid heltene i T-Shirt Hell ligget mitt hjerte nært. De har delt min entusiasme for å støte andre, og de har tråkket på de svake med en lidenskap som gir meg tårer i øynene. Selv om de aller verste t-skjortene ikke har vært tilgjengelig de siste årene, har de stadig holdt seg relevante og friske og sørget for å trampe stadig nye grupper på tærne.

Det var med stor sorg jeg mottok nyheten (via medlemsbrev, man er da med der det skjer) om at de nå velger å legge ned. Til tross for at de fortsatt selger ca. 3000 skjorter i uka, er det nok nå. Vår fryktløse helt Sunshine Megatron har sniffet nok kokain fra horerumper til å trekke seg tilbake og drive med noe annet. Det står tross alt en viss respekt av det å velge å gi seg på topp fremfor å selge ut og la noen andre ta seg av driften.

Min første t-skjorte fra T-Shirt Hell fikk jeg til jul av min kjære bror for noen år tilbake. Den var mørkeblå, i glimrende kvalitet, og hadde følgende motiv på brystet:

Det at barna står og drar i ordene illustrerer liksom poenget. Jeg har hatt mye glede av denne t-skjorta. På vei inn på en bar ved Times Square i New York fikk jeg faktisk komplimentet “Cool shirt!” av en kvinnelig sikkerhetsvakt (som var backet opp av en betydelig større neger). Og en gang måtte jeg dra på et (ikke planlagt møte) til en kunde mens jeg hadde den på. Jeg og kollega Kjetil møtte to damer – den ene het Gina (seriøst!) og den andre sa “Litt av en t-skjorte han har på seg!” til Kjetil mens jeg var ute av rommet. Ah, minnene.

De andre skjortene jeg har herfra, har jeg bestilt selv. Denne fikk litt oppmerksomhet når jeg var i Hollywood i 2007:

Man kan kanskje påstå at jeg har en usunn fascinasjon med dverger, og det ville ikke vært feil. T-Shirt Hell har alltid vært med på å sette de irriterende små skapningene på plass, og jeg synes det er viktig å vise at det ikke er alle som er politisk korrekte og mener at vi skal behandle dverger som om de var ekte mennesker.

Det er sjelden jeg møter på Michael Jackson-fans for tiden, men bare i tilfelle, har jeg også denne t-skjorta parat:

Dette er selvfølgelig en sammensetning av to språklige fenomener – etter 11. September 2001 var det fryktelig vanlig i USA og si “If …., the terrorists have already won”, hvor det handlet om alt fra å ikke våge å gå på jobben, til å ikke kjøpe den mest bensinslukende bilen. Og selvfølgelig det faktum at Michael Jackson hadde sex med en hel haug med unger. Joda, han kjøpte seg fri fra loven, men alle vet at han gjorde det. Og nei, denne t-skjorta er selvfølgelig ikke en oppfordring til pedofili, heller det motsatte.

Bare for å forsvare den obskure delen av personligheten min har jeg denne:

Litt sirkulær meta-humor der. Det er som et kamera som filmer en skjerm som viser bildet fra samme kamera, bare med bomser som stjeler t-skjorter fra hverandre.

Det går selvfølgelig ikke an å ha en t-skjorte-samling det står respekt av uten å vise litt yrkesstolthet samtidig:

Kanskje litt arrogant, men vi nerder liker å tro at det stemmer. Det var det der med å fikle med små deler med fingrene og sånt.

En av de som kanskje provoserer aller best, er min lille hilsen til diverse sultkatastrofer som stadig herjer forskjellige deler av verden:

Alt er lov, og ingenting er så fælt at det ikke er godt for noe. Knis. JEG synes ihvertfall den var morsom.

For de som alltid forsøker å være positive og se det gode i alle, har jeg denne meget presise skjorta – men min er lyseblå:

Så ikke kom her med noe “Ok, du er kanskje ikke så kjekk, men du har en viss sjarm" – sorry, den må du lenger ut på landet med! T-skjorta poengterer det åpenbare – selv om man er stygg på utsiden, kan man godt være en jævel på innsiden også.

Når jeg føler meg litt seriemorder-aktig, drar jeg på meg dette sjarmtrollet av en skjorte:

Det ville kanskje være feil å si at man får draget på damene av en sånn t-skjorte, men samtidig er det sannsynligvis ikke det som er målet når man tar den på heller.

I tillegg til disse tidløse favorittene, har jeg én t-skjorte som er såpass stygg at jeg velger å holde den unna offentligheten. Den er rett og slett for slem. Jeg har aldri gått med den heller. Jeg sparer den til den rette anledningen. Jeg våger å påstå at under 0.001% av verdens befolkning kunne se den t-skjorta uten å bli rasende. Og det er jo bra. :)

I anledning nedleggelsen har jeg bestilt en ny batch med t-skjorter. Jeg skulle selvfølgelig gjerne hatt fler, men jeg må begrense meg. Nytt av denne bestillingen er at jeg som kommende familiefar har valgt å ikke bare tenke på meg selv. Jeg bestilte derfor følgende til min kjære Siv:

Det ER ment som en spøk, men forhåpentligvis en spøk som kan provosere noen. Om hun noensinne kommer til å ha den på gjenstår å se. :)

Avkommet som er på vei får også en liten oppmerksomhet (siden de også selger babyklær):

Vi får tro at de hypersensitive blant oss innser at babyen sannsynligvis ikke uttrykker seg gjennom å trykke t-skjorter, så vi slipper besøk fra barnevernet. :)

Så til mine små gaver til meg selv; I krysningspunktet mellom provokatør og ateist finner man blasfemi, noe som jeg setter stor pris på. Følgende regner jeg dermed med å få stor glede av:

Og hvis noen ikke blir sinte pga. av homse-Jesus, kan kanskje følgende meningsløse skjønnhet ordne biffen:

Og til slutt, følgende støtende og meningsløst feilaktige idioti:

For de som ikke er inne i overfladisk og teit amerikansk ungdomskultur – Mary-Kate og Ashley Olsen har vært berømte siden de var babyer, sånn sirkus. Med andre ord rein provokasjon for pengene.

Har jeg støtt noen med denne artikkelen? Flott! For evt. meningsfeller som synes ingenting er hellig – LØP OG KJØP! 10. februar stenger dørene for alltid, og da er det FOR SENT. Utvalget er en brøkdel av det det engang var, det er dyrt, og det tar lang tid – men det er verdt det! Tenk på rivalen din, han eller hun du hater på jobben, eller noen annen du ønsker å støte dypt og inderlid. Sjansen er stor for at T-Shirt Hell har noe som kan plage vettet av dem. Hvis du ikke slenger inn MINST en bestilling innen tirsdag, kommer du til å angre. Det skal jeg sørge for.

Gå hit og dra kortet. Du vil takke meg.

Seier!

Bare kort innom her for å erklære seier! Bøndene i SP forsøkte på mest mulig udemokratiske måte å tvinge resten av regjeringen med på et horribelt lovforslag som skulle begrense mulighetene til å komme med uttalelser som var kritiske til religion. Jeg har gått og hisset meg kraftig opp over dette de siste dagene, og særlig måten regjeringen har turet frem og forsøkt å kvæle enhver debatt; Det har vært helt klart at INGEN bortsett fra militante muslimer og bibelbelte-fanatikere har vært for dette, og at det hadde vært et klart steg tilbake mot middelalderen (jepp, Randi synes vi er på vei allerede og jeg er helt enig med ham; Mer om det senere). Heldigvis har nå Navarsete – som har vært helt ute av stand til å komme med et eneste argument som har holdt vann for hvorfor dette er en god idé – nå gitt seg og innrømmet at hun er en idiot. Vel, hun har ihvertfall gitt seg. Resten er min påstand. Og det ser vel ikke ut som hun er i stand til å motbevise den heller.

Champagne til folket!

Visdomstenner – kroppens Quislinger

Tannlegeskrekk er et tema som ligger mitt hjerte nær – sist fortalte jeg om mitt forrige besøk i desember, der det ble bestemt at jeg måtte ta den gjenværende doble visdomstanna. Dette er nå gjort.

“Doble visdomstanna?”, tenker du sikkert, og fortsetter “Nå surrer du fælt, Fragile Rune. Det er jo bare oppspinn. Når Gud designet oss ville hun ikke ha funnet på noe så teit”. Vel, som en av de som mener at evolusjonsteorien er en åpenbar sannhet kan jeg lett erklære at dette ikke er noe feilskjær av et menneskeskapt fantasifoster – her snakker vi om et eksempel på en mutasjon som stadig skjer som en naturlig del av livets kretsløp. Morfaren min hadde visstnok dobbelt sett med visdomstenner både oppe og nede, og moren min har arvet og videreført dette til meg. Jeg er såpass “heldig” at jeg derimot bare har dobbelt sett i underkjeven – oppe har jeg hatt den vanlige visdomstanna på hver side.

Hva innebærer så dette? Jo, disse ekstra morofantene har ligget under tannkjøttet, usynlige og umerket, i lang tid. Der har de satt seg på skrå (sånn at toppen på tanna stanget inn mot første visdomstann) og boret seg ned i kjeven, og så festet seg på undersiden på en måte som minner om fiskekroker. I tillegg til dette har hver av dem hatt en ekstra rot (!) på innsiden av kjeven, som for sikkerhets skyld har vært viklet inn i er nerve. Hva betyr dette? Smerte. Helt for jævlig smerte.

Mandag 26/1 var dommens dag for min del – da skulle ekstra visdomstann nr. 2 ut, sammen med visdomstanna i overkjeften på samme (venstre) side. Etter det som skjedde forrige gang, nektet jeg å la dem komme nær meg uten at jeg skulle dopes helt ned, så det ble en egen sedasjonslege med på teamet som stakk noen nåler i meg (bommet på blodåra på første forsøk, men shit happens, blåmerket er smekkert) og sendte meg til drømmeland. La meg bare si det med en gang – de 2000 kronene det kostet for å ha ham der var VERDT DET. Alt ble bare svart, og helt mot slutten av operasjonen slumret jeg meg sakte tilbake til bevissthet uten å kjenne en ting. Litt groggy var jeg, og etterhvert som bedøvelsen slapp ble det småvondt, men det er tross alt INGENTING i forhold til det som har skjedd før.

Hadde dette vært en film, ville stemningen med ett blitt mørk og dyster. Bitterheten ville lyst av øynene mine. Dette er mitt Vietnam-flashback. Smertehelvetet. Møtet med skjebnen. Arr på sjelen. Dramatisk musikk og opprivende minner som gjør øynene blanke og får munnen til å snurpe seg sammen i bitter bestemthet.

Vi spoler noen år tilbake. Et tannlegekontor i Drammen. Det er vinter, og en tann skal trekkes. Etter et langt opphold fra tannlegen som skyldes utagerende skrekk, har jeg blitt fast kunde igjen. Har til og med trukket en visdomstann, på høyre side, oppe. Det var ikke så ille. De fant ut av min immunitet mot bedøvelse, og dopet meg grundig. Jeg overlevde. Jeg kommer til å overleve i dag også.

Jeg passer på å si fra at jeg trenger mer dop. Flere ganger. Uansett hvordan man snur og vender på det, er en tannlegestol ikke et sted hvor jeg slapper av. Litt kaldsvette, det verker i kroppen. Første sprøyte kommer. Litt vondt, men det er greit, da det har mer positive virkninger enn negative. Vi venter litt. Tester at tannkjøttet er lammet. Ny sprøyte, denne kjenner jeg ikke. Tannkjøttet er aldri problemet. Nervene som ligger lenger ned er dagens hovedpersoner, det er de som nekter å slappe av, som sender sterke smertesignaler når tannlegen gjør greia si.

Operasjonen er i gang. Jeg har fått en svær (alt er subjektivt) treplanke inn på den andre siden av kjeften så jeg ikke skal kunne bite ned, uansett. Kirurgen er en liten (60+ kg) dame av utenlandsk opprinnelse. Hun skjærer seg ned i tannkjøttet. Jeg spenner meg selv om jeg ikke kjenner noe – kroppen vet at dette er vondt. Langt nede i hullet finner hun tanna. En tang blir funnet frem, nærmest som en formalitet – både tang og tann vet at dette ikke kommer til å funke. Det er mer som en intensjonserklæring. Tanga mener at tanna skal ut, tanna mener den har det bra der den er. Jeg kjenner at det gjør litt vondt. Hey! Jeg har fått to sprøyter! Jeg skal ikke kjenne noe som helst! “ØØØØØÆÆÆÆÆÆÆÆÆ” er alt jeg har mulighet til å si. Etter litt nøkking som kjennes godt i bakhodet, slår vi oss til ro med at mine tenner sitter godt, og går til plan B. Den må knuses, og så er det bare å plukke ut røttene etterpå. Easy peasy. Jeg prøver å stønne frem at det gjør vondt, men det fører ikke frem. Jeg ligger i helspenn, ikke en muskel i kroppen slapper av. Jeg er sikker på at det er store deler av kroppen min som ikke er nedi tannlegestolen en gang. I munnen forøvrig kjenner jeg plutselig biter av tann som treffer – og smertene treffer meg som en spiker i kneskåla et halvt sekund senere. “HNNNNNNNNNNGGGGGH!” er alt jeg klarer å si i det all verdens nerver tar hevn for sin plutselige frihet. Bitene blir støvsuget opp. Tårene renner – ikke gråt, bare som en respons på den sinnsyke smerten. Resten av kroppen blir hyperfølsom, jeg blir ett med rommet, ikke en knott kan fise uten at jeg får det med meg. En ny tang går inn i kjeften – en ny og annerledes smerte kommer til! Hun forsøker å nøkke ut røttene, og de sitter som tidligere nevnt som fiskekroker i kjeven. Den eneste måten jeg kan beskrive smerten på, er som om man får en kjøttkrok tredd igjennom en hånd som frøs og var kald. Lammende, intens smerte. Trebiten blir tatt ut av kjeften min, og jeg blir tatt med inn på et rom hvor de har en sånn røntgengreie som svirrer rundt huet ditt og får tatt bilde fra alle kanter. “Det gjør jævlig vondt”, forteller jeg assistenten. Hun blir overrasket av at jeg kjenner noe som helst, men lover at jeg skal få mer moro før de fortsetter.

Mens sprøyta får noen minutter på å virke, forklarer kirurgen at røttene sitter som fiskekroker godt inne i kjeven på undersiden, at de er viklet inn i nerver, og for sikkerhets skyld at det er en ekstra! Dette skal ikke bli lett! Jeg gjentar bare at jeg kjenner alt hun gjør, men hun forsikrer meg om at den siste sprøyta skal ta knekken på de siste nervestumpene.

Så følger en halvtime med møysommelig oppsaging av hver rot i små biter som individuelt kan dras ut – dette var et seriøst pirkarbeid og jeg er 100% full av beundring får at hun får til dette uten å kappe nerva som kveiler seg rundt hver rot som en kåt slange. De to røttene på yttersiden går greit, dopen virker, men jeg er fortsatt i helspenn. Så var det rota på innsiden.

Alt som har blitt opplevd frem til nå av smerte, var ingenting. Seriøst. Det var som om noen prøvde å gni meg til døde med en alt for varm banan i forhold til det som kom.

For den siste rota ville ikke ut. Og nervene på denne siden var 100% operative! Jeg kjente det i samme øyeblikk som hun begynte å pirke borti, og skrek som en skadet bjørn, men plankebiten var på plass og oversatte ordene mine til gurgling. Hun så vel her en verdi i å bare bli ferdig med det – mens jeg begynte å seriøst tenke på om det fantes en øvre grense for hvor mye smerte det var mulig å oppleve. For all del, jeg skjønner at fødende damer osv. helt sikkert har det verre. Men innenfor min referanseramme var dette det soleklart verste jeg noensinne har opplevd.

Hvert kutt i kjøttet rundt kjentes ut som om noen dro av meg huden. Når hun saget i rota, forplantet det seg i hele hodeskallen, og alle nervene i verden sang i kor med en intensitet som får Carl Orffs “O Fortuna” til å virke som en mutt salme i forhold. Jeg prøvde å bite istykker planken på venstre side, som gravde seg godt inn i kinnet mitt. “AAAAAARRRRRRRRRRRR!” skrek jeg, men det ble bare møtt med mer vold. Til slutt var det bare én bit igjen – den som gikk opp og inn i kjeven fra undersiden. Her var det ingen bønn – den måtte rett og slett dras ut på gamlemåten. “NNNNNNNNNnhhhhhhhhhhhh!” kom det ut av meg i det tanga gikk ned med full styrke. En smerte så dyp at kroppen nesten resignerte. Kaldsvetten sprutet av panna, jeg kjente jeg ble likbleik og kvalm. Men rota rørte seg ikke. Hun lente seg på tanga med sin spinkle kropp, og smerten doblet seg. Jeg så stjerner, eller hva de heter, de små lyspunktene som virrer rundt når man nærmer seg grensene for det man tåler.

Her tok overlevelsesinstinktet over. Millioner av år med fininnstilt instinkt, godt gjemt bak sosialt akseptert oppførsel, bestemte seg for at hvis jeg skal overleve, må jeg ta affære. Neven ble knyttet, armen gikk bakover, og jeg beregnet at hvis jeg slo etter ribbeina ville jeg få nok kraft i slaget til å få henne vekk så jeg fikk tid til å rive plankebiten ut av kjeften og komme meg vekk. Jeg var DER. Desperasjonen var total. I det jeg skal til å slå, nærmest hopper kirurgen opp på tanga og får løsnet den siste rotbiten. Underkjeven min tar imot hele vekta og jeg sier bare “NNNNNNNNNNHHHHH!” i det lufta går helt ut av meg.

Det er over. Det er vondt som faen, men det er over. Jeg ser ut som Skipper’n på den ene siden, jeg kan ikke gape mer enn at jeg akkurat får inn et sugerør i kjeften. Tårene tørkes. Traumene brenner seg inn på sinnet, marerittene gror godt i underbevisstheten. Blod spyttes. Det surkler i åpent sår. Noen sting senere er jeg ute av stolen, svimmel og blek. Ikke fattet. Jeg blir forklart om sykemelding, om antibiotika-kur, om smertestillende. Tåke. Får ikke med meg en ting. Tar imot arkene de gir meg, trekker kortet, slår koden. Setter meg i bilen, kjører til apotek. Kan ikke snakke, bare peker på arkene. Får med meg en salig haug med paralgin forte og 600mg IBUX, i tillegg til annen moro. Drar hjem. Paralgin forte har ingen effekt på meg, IBUXen virker litt bedre, men jeg kan ikke ta den så veldig ofte. Blir stående i stua og trikse med en fotball for å prøve å ta fokuset vekk fra smertene.

Needless to say – det verste jeg har opplevd innenfor smerte.

Tilbake fra flashbacket – det er vel ingen overraskelse at operasjonen denne gangen gikk vesentlig bedre. Jeg kjempet mindre i mot, og ettervirkningene og hevelsen ble dermed mye mindre denne gangen. Samme kirurg, forresten, og la meg bare si at jeg ikke bærer noe nag til henne. Hun er suverent flink, nå som da. Det var ikke hun som forbannet meg med doble visdomstenner og immunitet mot flere former for smertestillende.

Dette ble nok et langt innlegg, og egner seg vel ikke som noe annet enn torturporno. Hvis noen gadd å lese hele greia, håper jeg ikke at jeg har overført min tannlegeskrekk til dere. :)

Død Snø

Ett av nyttårsforsettene mine var tilsynelatende å la denne bloggen dø en lang og smertefull død. Nei, det var ikke sånn, det bare virket sånn. På tide å ta seg sammen.

Til tross for en lang rekke advarsler, ble jeg onsdag denne uka med for å se Død Snø på kino. Som en av ganske få filmer i sin klasse – norske nazi-zombie-filmer – har den fått en hysterisk bra mottagelse bl.a. i USA. Greit å sjekke ut hva som skjedde.

Det er ihvertfall ingen tvil om at regissør Wirkola har gjort hjemmeleksa si når det gjelder å oppfylle “reglene” for slike filmer – det er masse referanser til andre godfilmer i samme og relaterte kategorier, både gjennom t-skjortene til Erlend og det sykt urealistiske subplottet der slemfine Chris prøver å imponere samme filmnerd med sin kunnskap om emnet. Et lite trekk for at man faktisk bruker ordet “zombie” i filmen – sånn skal det altså ikke være.

Historien er ellers tynn – et stort pluss i denne typen filmer – og skuespillet er som man forventer. Litt vanskelig å forstå mumlingen til et par av hovedrolleinnehaverne til tider er det dog – trist når man ønsker seg undertekst på en norsk film.

Ellers er det masse humor her, både med og uten involler, som gjør det sånn nogenlunde fornøyelig å få med seg.

Norsk Films skuespillerkvote er denne gangen oppfylt av Ane Dahl Torp og Bjørn Sundquist.

Jeg er litt mellomfornøyd, for å være helt ærlig. Lo og koste meg, men skvatt ikke noe særlig, til tross for bra overdreven bruk av dyp bass for å bygge opp stemningen. Ellers må det vel sies at bruken av norsk musikk var bra, men at Åge Aleksandersen tok kaka der han dukket opp – perfekt sang til perfekt tid. Moro.

Sitter fortsatt med en følelse at norske filmer er inne på et visst spor. Håper det kan ta seg opp enda litt. 6 skalla feitinger er ikke så fryktelig dårlig, tross alt. Og jeg har sett MYE dårlig skrekkfilm.

Godt nytt år!

Litt forsinket i gang med bloggingen i år – der røk det nesten-forsettet.. Neida, skal prøve å skrive litt jevnere, stadig mye på hjertet..

Jula var veldig ålreit – Siv og jeg debuterte som verter, og det gikk helt ålreit. Måtte nødgrille ribba litt for å få svoren skikkelig sprø, og bortsett fra at det nesten førte til mordbrann, ble resultatet bra. Alle sa ihvertfall det. Vet ikke om de mente det, men jeg spiste meg ihvertfall såpass mett at jeg sov dårlig natt til første juledag.

De neste dagene gikk kjapt, får vi tredje juledag fløy opp til trøndelag (både sør og nord) for turbobesøk i supertempo. Det var familieselskaper og vennebesøk, stort sett lagt opp til ett om dagen og ett om kvelden. Vi hadde ikke bil så skyss-løypene ble lagt opp fortløpende og det er vel et under at det gikk så bra som det gjorde. Veldig hyggelig var det, og vi var konstant såpass mette at bare det å tenke på mat gjorde fysisk vondt.

Jeg la merke til en ting – i alle selskaper på hele trøndelagsturnéen var det to ord som ble nevnt i HVERT selskap, hus eller sted vi var - “Spekulere” og “Farrang”. Det var stort sett dyr og barn som ble omtalt som spekulerende, mens farrang (trøndersk omgangssyke av høyeste kvalitet) var noe de fleste vi møtte på hadde vært utsatt for i nær fortid. Uansett litt spesielt at ALLE nevnte disse to ordene. Jeg gjorde Siv oppmerksom på det halvveis, og det ble en kilde til mye bra fnis etterhvert som det dukket opp i den ene sammenhengen etter den andre.

Vi tok med oss trønderbakteriene hjem og blandet dem med seriøs østlandskulde (jepp, jeg går alltid i t-skjorte, men –10 er for kaldt), så Siv har vært ganske syk noen dager, mens jeg har vært heldig og sluppet unna.

Sånn, det var en kjapp oppsummering – skal som sagt prøve å skrive mer, har mye vondt å komme med så heng på!