Heidi

“Rune… Hjelp!”

Det var 15. mai, sånn ca. kl. 17:30. En fredag. Jeg hadde for ikke lenge siden kommet hjem fra eiendomsmegleren der jeg undertegnet papirene som for alltid gjorde min gamle leilighet til noen annens. Så hadde vi tatt en tur i butikken. Der hadde Siv vist noen små tegn på at huden var tynn som papir, men det gikk bra, og vi gjennomførte. Måtte handle inn litt ekstra mat da faren til Siv hadde tatt noen fridager for å komme nedover på besøk 17. mai. Når vi kom hjem, løp Siv inn fordi hun måtte tisse. Når hun sluttet å tisse, sluttet det derimot ikke å renne. Og det var ikke tiss det som kom. Så da ropte hun på meg.

Vi hadde termin 27. mai, så vi var mer eller mindre mentalt forberedt på at ting kunne skje når som helst. Siv forklarte hva som skjedde. Vannet hadde gått. This is it. Nå skjer det.

Roen kom til meg.

Det var helt merkelig. Fra å ha vært i litt halvstressa “Nå må vi forte oss og bli ferdige så vi kan slappe av i helga”-modus, koblet hjernen ut absolutt alle andre tanker. Fokus er ordet. De fleste kommer noen ganger i løpet av livet til et tidspunkt der de må være absolutt til stede, bidra, og vise at den de er ikke bare er snakk og tull. Ta ansvar. Være sjefen. Få ting til å skje, på riktig måte, i riktig hastighet. Det var som et kameraobjektiv som hadde slasket rundt i hele sitt liv, og plutselig kom det noen som visste hva de drev med og fikk det i fokus. Skarpt fokus. Ikke en antydning til nervøsitet. Klarhet og målrettethet. Joda, jeg var klar til å bli far.

Siv var litt usikker på om hva som virkelig hadde skjedd og om vi i det hele tatt burde ringe sykehuset. Jeg var ikke i tvil og overkjørte henne fullstendig og fikk henne til å ringe. Stablet matvarer i kjøleskap mens hun ringte, og sykehuset var enige – best å komme inn for en sjekk.

Vi tok det med ro, kravlet inn i bilen min, og kjørte ned. Fortsatt ekstremt rolig, hadde total oversikt over alt som skjedde i verden. Vi snakket litt om forventningene. Jeg tror Siv var en del mer nervøs enn meg, naturlig nok – det var brått en del som skulle skje med kroppen hennes. Vi kom frem, møtte opp der vi skulle, og ble tatt imot av en hyggelig jordmor. Eller noe sånt. Selv om jeg var rolig da, er minnene litt grumsete nå over to og en halv måned senere. De sa at de bare skulle ta en sjekk, så ble vi sendt hjem for å komme ned igjen dagen etter. De tok sjekken, og kontrameldingen var umiddelbar – dere blir her. Overnatting på sykehuset og igangsetting av fødsel tidlig lørdag morgen var den nye fasiten. Jeg dro hjem for å hente bag og pakke litt ting og tang, og en og annen tanke surret rundt i huet i løpet av kvelden før vi sovnet i hver vår ekstremt behagelige sykehusseng. Ikke.

I løpet av natten og de tidlige morgentimer ga de Siv noen greier som skulle sette igang. Det gikk veldig sakte, men i løpet av dagen (lørdag 16. mai) begynte det å skje. Mye. Vondt. Veene kom og var slemme. Dop ble koblet til. Dette hjalp veldig, men gjorde igjen at veene ble svake og at utdrivningen av ungen gikk sakte. Det gikk mot kveld. Roen var der, bortsett fra at en muskel i høyre rumpeball hadde begynt å spenne seg og ikke klarte å slappe av. Jaja, det fikk være prisen man betalte for ekstremt fokus.

Det nærmet seg etterhvert finale i Melodi Grand Prix. Jeg er ingen fan av Alexander Rybak og de ganske banale sangtekstene hans, men det var tydeligvis alle som jobbet på sykehuset var det, så de kom med en TV til oss. Greit for meg, da fikk jeg se de siste 20 minuttene av RBKs 16. mai-kamp mot Molde (en toppkamp som endte 2-2 etter en sen utligning av de svarte og hvite, spennende og god oppladning til en fødsel). Det slo meg at jeg sannsynligvis er en av ganske få som har sittet på fødestua med en samboer i gang med fødselen og sett på fotballkamp. Jaja, ingen skal si at jeg ikke er ekstrem.

Kvelden gikk, grand prix foregikk i bakgrunnen, og det ble etterhvert klart at Norge ville vinne. Da skjedde det ting. Jordmor-utgaven av Winston “The Wolf” Wolfe fra Pulp Fiction dukket opp og skulle få ting til å skje. Det var sent på kvelden, og ungen skulle ut. Nuh. Roen var der fortsatt, men pulsen gikk nok litt raskere. Sykehussenga ble til en transformer, og mye utstyr rundt i rommet ble koblet til og begynte å pipe og herje. Ingenting var skummelt, og vi ble fortalt hva som skjedde. Jeg hadde egentlig regnet med å bare svime av borte i et hjørne, men istedenfor ble jeg sittende oppe ved hode-delen av Siv under hele seansen. Du føler deg ganske hjelpeløs når du ser den du er mest glad i i hele verden ligge der og ha det fryktelig vondt, men forsikringer fra Siv om at det hjalp å ha meg der var motiverende nok.

Det ble mer og mer action, og overvåkingen av babyen tilsa at den var i god form, men etterhvert holdt hun ikke samme fart, og det begynte bli uoversiktelig. Mye folk – på det meste var det vel 5 fra sykehuset, inkludert overlegen for hele greia, som sto og stirret – og vanskelig opplegg. Veene hadde ikke vært sterke nok, hodet lå litt på skrå, og sugekopp måtte til. Dette tok smertenivået en del hakk opp for Siv, og hvis jeg i løpet av fødselen noensinne var bleik, må det ha vært her. Men jeg holdt meg våken og prøvde å bidra med noen trøstens ord. Vi var over i nasjonaldagen, så det var klart at det kom til å bli en liten patriot, men det siste hinderet med å faktisk få henne ut viste seg å være vanskelig å passere. En sykepleier satt og dro det hun var god for, mens Siv skreik og jeg heiet. Her kom en av sykepleierne til oss og sa at det kunne hende ungen var litt slapp når de endelig fikk den ut, og at de måtte ta den med ut på gangen, men at det ikke var noe å være bekymret for.

Alle alarmer i huet mitt gikk av samtidig. Jeg tenkte “Det er sikkert det de sier når det ligger skikkelig dårlig an!”, og øynene til Siv sa at hun tenkte noe lignende.

De dro og de dro, og det varte og det rakk. På et tidspunkt dro hun med sugekoppen ut en diger fisk og jeg husker at jeg ble litt irritert, og tenkte at dette ikke var tidspunktet for det, de kunne heller konsentrere seg om ungen. Så begynte fisken å gråte, og viste seg å være datteren vår som hadde kommet helt ut på ett kraftig napp. Slapp? Å nei du. Fantes ikke. Skrik og livsglede i skjønn forening. Ankomsten ble satt til 17/5-2009 kl. 01:05. Først synes jeg hun lignet litt på en spesialeffekt der hun lå og så seg rundt. Så gikk det opp for meg at det var ei velskapt lita jente som lå der og lette etter en vennlig brystvorte. Og så pen som hun var! Alle andre babyer ser ut som stygge, grusomme spy-zombier sammenlignet med henne! Forelskelsen var der med en gang. Navlestrengen fikk jeg også klippe. Det var i seg selv ikke noe spesielt (bortsett fra at det var litt uvant å klippe i levende, organisk materiale), men jeg skjønner at det er en sånn greie som de lar den stolte far gjøre. Så har han bidratt med NOE under fødselen han også..

Hun ble vasket og målt og herjet med, Siv fikk sitte i dusjen for å friske seg opp litt, og så fikk vi de obligatoriske to timene sammen med henne der vi spiste litt og snakket om alt som hadde skjedd. I hele svangerskapet hadde vi blitt fortalt at vår lille tulle skulle bli en gigantbaby – hun endte til slutt opp på 48cm og 3290g, så det var en ganske normal og nett liten frøken vi lagde. Hun tok puppen ganske kjapt, hun bæsjet svart, hun feis fælt etterhvert, og når hun gråt skikkelig, vrengte hun seg så det nesten ble breking av det. Vi sendte noen SMSer rundt til folk om ankomsten. Særlig den nybakte farmora hadde vel behov for det – i følge rapportene hadde hun nærmest gått istykker gulvet, i beste Onkel Skrue-stil.

Når de to timene var over, skulle Siv inn på barsel, og pappa ble jaget ut av sykehuset. Å kjøre hjem en 17. mai rundt kl. 4 om morgenen som nybakt far er en surrealistisk greie. Verden lå og sov og gledet seg til flagg, is og pølser, og jeg fløt på en bølge av stolthet og adrenalin. Kom meg hjem og la meg. Fikk ikke sove med en gang, lå bare og tenkte. Rundt 6-7 tiden kom noen russ og lagde litt bråk utenfor – en av dem var nabogutten. Jeg tenkte lite på det. Våknet igjen noen timer senere, dusjet, og dro tilbake til sykehuset. Måtte kjøre noen omveier pga. 17. mai-toget de hadde satt opp til ære for babyen min. Kjøpte en blomst og en rosa katt når jeg kom til sykehuset, og gikk opp for å møte den lille familien min. De to skjønneste jentene i verden lå og ventet på meg, samt en inder. Enerom var ikke tilgjengelig helt enda.

Ikke lenge etter var første gjester på gang – farmor og ste-farfar (det er ikke så lett å finne på titler til alle når begge har skilte foreldre med nye partnere) var våte i blikket når de fant frem til Buskerud Sentralsykehus og den lille tok dem imot med et grynt. Når de også erklærte babyen til å være den vakreste noensinne, tenkte jeg “Yes! Jeg hadde rett"!” – var kanskje litt overtrøtt, men tenkte på dette tidspunktet at dette var en objektiv sannhet. Morfar hadde avlyst turen sørover når vi forsvant på sykehuset, så han og mormor var begge i trøndelag. Farfar var på cruise der også vi skulle ha vært inntil det ble klart at det kom for nærme fødselen. Men SMSene med gratulasjoner tikket inn og ble etterhvert avløst av telefonsamtaler der skjelvestemmer ble med på gledens dag. Utpå kvelden en gang ble pappa nok en gang jaget fra sykehuset. Alt gikk i ett, jeg var sliten, tok meg en kebabpizza og en øl og ble svimmel med én gang, så gikk og la meg. Når jeg våknet dagen etter, så jeg at det var en alkoholfri øl jeg hadde fått i meg. Jaja, jeg har alltid vært en lightweight. Fikk rablet sammen en liste over alt som skulle ha vært gjort på jobben og dumpet den på kollegaene mine, før jeg dro ned på sykehuset igjen. Nå hadde vi fått familierom, så de neste dagene ble i sin helhet tilbragt der. Lærte bleieskift og fikk mye teori inn i huet, som nå er borte for lengst. Farmor kom en ny tur, denne gang med en diger bag med leker og klær nok til å vare til første skoledag. Her ble også avgjørelsen om navn tatt; Vi hadde pratet mye om dette, og hadde vært vårt favorittnavn. Siv ønsket seg “Thea”, jeg helte mot “Cecilie”, og så hadde vi Heidi som et slags backup-navn. Etter litt søking på nettet viste det seg at “Thea” betyr/kommer av Gud, noe jeg ikke var helt happy for som militant ateist. Cecilie betyr visstnok “Blind”, noe som heller ikke var helt kult. Når det da viste seg at Heidi kommer fra tyske Adelheid, som kan tolkes som “Skjønnhet av edleste kvalitet”, var valget ganske lett, som den observante leser sikkert allerede tok med seg fra tittelen på dette innlegget. Fra og med det tidspunktet har hun bare vært lille Heidi for oss.

Onsdagen var vi klare for hjemreise, og det var en stolt familie som inntok Konnerud litt utpå dagen. Vi har hørt mye om panikken som nybakte foreldre føler når de er på egenhånd, men bortsett fra ett spørsmål første kvelden, synes jeg vi har klart oss fint.

Det skal sies at den første stunden er litt vanskelig som pappa, på den måten at det er fint lite man kan bidra med. Mine største bidrag kom i form av å koke melketillegg som Heidi måtte ha i begynnelsen – hun hadde litt gulsott, så det var viktig at hun spiste mye og ofte. Det gikk fort over. Når hun ellers er sulten er pappa ganske ubrukelig – og det hjelper lite å forklare at mamma kommer hjem om 5 minutter. Gråten er så sterk at man lurer på om ungen er utrøstelig og traumatisert for livet. Men det meste går heldigvis bra.

Etter noen uker dukket det opp noen smil som definitivt ikke skyldtes mageknip, og nå som hun er 2 1/2 måned gammel, reagerer hun på mye som skjer rundt henne. Pappa registrerer med stor glede at det å geipe litt er kjempemoro, og hun kan hylflire når vi har det moro sammen. Men en pupp kan nok pappa aldri helt erstatte.

Man lærer mye av å være pappa. Om unger og om seg selv. Og tiden går utrolig fort, og det virker som i går at Heidi ble født, og det virker som om hun alltid har vært her. Vi har fått ei utrolig snill datter som sover når hun skal og som ikke har kostet sin far et minutt med søvn så langt. Jepp, jeg er bortskjemt, både med datteren og mora hennes. Jeg har det alt for bra.

Jeg har også fått verifisert at jeg ikke er pedofil. Selvfølgelig visste jeg det på forhånd, og jeg var aldri i tvil på noe som helst plan. Men et par ganger har jeg vært alene hjemme med Heidi, og tenkt “Hva om..” – og i enda større grad enn før har jeg følt avsky for enhver som ville gjøre noe fælt mot et så lite og forsvarsløst barn. Det finnes ikke et fiber i kroppen min som hadde klart å gjøre noe sånt. Og det bringer meg over på en annen ting som må nevnes. Dette er rettet mot deg som en eller annen gang måtte være i en posisjon til å skade, misbruke eller på annet vis forårsake smerte for min kjære datter Heidi. Hei hei til deg. Vit at til tross for at mye av det som står på denne bloggen er useriøst vås, så er akkurat dette skrevet i fullt alvor. Jeg henvender meg direkte til deg, ærlig og åpent, sånn at du skal vite hvor alvorlig jeg tar dette. Du er kanskje en potensiell kjæreste, en kamerat, ei venninne, en gammel gris, en lærer, en trener, eller hva som helst, kanskje til og med en slektning. Du mener kanskje ikke noe vondt med noe som helst, men du havner i en posisjon der min datter får lide. La oss gjøre en ting veldig klart – dette kommer til å være fryktelig ubehagelig for deg. Vi snakker ikke om litt kjeft og et klapp på skulderen og en “pass på at du ikke gjør det igjen, da!” – da hadde jeg ikke giddet å bruke tid på dette avsnittet. For all del, straffen din skal stå i forhold til det du måtte finne på å gjøre. Men tro meg når jeg sier at dette kommer til å gå langt utenpå det normale mennesker ville anse som rimelig. Jeg har noen idéer. Og jeg er ikke redd for å gå i fengsel for å forsvare familien min. Du har sett de filmene og tv-seriene hvor helten står imot tortur og de slemme bare må gi opp? Det kommer ikke til å skje med deg. Jeg skal ta meg god tid med deg, og du skal rekke å føle hvor dypt det er mulig å angre før slutten. Marv i Sin City var for bløt. Josef Fritzl var for bløt. Det finnes ikke en nerve i din kropp som ikke skal få lide i uendelighet hvis du så mye som prøver deg på henne. Joda, jeg knuser nok alle beina i kroppen din med balltre på gamlemåten, men det er bare sånn at du ikke skal stikke av når jeg virkelig begynner med grovarbeidet. Av hensyn til de gode, oppegående menneskene som leser dette skal jeg la være å gå i detalj. Men jeg lover deg – du vil bli overrasket over hvor langt jeg er villig til å gå. Så som et vennlig tips – la være. Det er best sånn. Takk for oppmerksomheten, da går vi tilbake til resten av innlegget.

Som en relativt gammel førstegangs-pappa har jeg hørt mye om hvor mye som skal bli forskjellig når ungen kommer. Og det er klart at det er mye sannhet i det. Men det er ikke ALT som endrer seg. Og man er fortsatt den samme – bare at man er veldig glad i et søtt lite menneske som er avhengig av deg (ok, moren da, men..) for det meste. Noen ganger kan det være frustrerende å ikke vite hvorfor de gråter, men i vårt tilfelle er det lite som ikke løses av pupp eller søvn. Noen ganger har Heidi gulpet så kraftig at det virker som hun har krampe i hele kroppen, og når hun setter øynene i deg og sier “Gjør noe!” med det fortvilte blikket før hun bryter ut i hylgråt, blir du fortvilet selv. I andre enden av skalaen er det en utrolig følelse når hun skrur på sjarmen og smiler og ler og du vet at du er noe av det kuleste hun vet om.

Så langt har de fleste påpekt at Heidi er som snytt ut av nesa på faren sin. Når hun ligger på ryggen og har litt ekstra gode bollekinn, er det så ille at selv jeg kan se det. Jeg så et bilde av Siv som baby på ferietur til Trøndelag nylig, og der så jeg heldigvis at hun også ligner litt på henne. Stakkars jente, det er ille nok at en voksen mann skal se ut sånn som jeg gjør, om ikke hun må gjøre det også. Foreløpig har hun klare, blå øyne, men det kan jo forandre seg i løpet av det første året (Siv har brune, noe som vel ofte er dominant).

Det kommer garantert til å komme mye mas om Heidi på denne bloggen fremover – nyt det den som vil, og for de som ikke er interessert er det bare å hoppe over. Jeg er selvfølgelig klar over at ingen er så interessert i en baby som det foreldrene er – men det driter jeg i. Det er min blogg, og min fantastiske datter. :)

Det er forøvrig også mulig å følge med på Siv sin blogg, der det av og til dukker opp ting!