Conan: Et av livets store høydepunkt fyller 10

Den 7. juli 1998 var jeg – sammen med min mor og min bror – på plass i studio 6-A hos NBC i Rockefeller-bygningen i New York City. Vi hadde billetter til mitt favoritt-talkshow, Late Night with Conan O’Brien, som jeg hadde sett live for første gang ca. ett år tidligere.

Det er vanskelig å forklare hvor stor fan jeg er og var av Conan uten å ta helt av. Showet hans gikk i flere år hver kveld i Europa, og jeg var like trøtt på jobben dagen etter hver episode – konstant! Humoren hans er 100% midt i blinken for min del, og her snakker vi magekrampe, tårer og brøling som folk ikke ville ha satt pris på. Det går sjelden en episode av Conan uten at jeg ler så jeg griner – her er det off-the-wall-moro fra ende til annen. CNBC hadde nettopp bestemt seg for at Conan (og Jay Leno) skulle taes av plakaten i Europa for å plass til mer golf og business-programmer, så det var flere grunner til å sette pris på dette som fort kunne bli en av mine siste store Conan-opplevelser. Blech!

Etter å ha sett ham så mye hver dag i 3 år, var det selvfølgelig stas å igjen skulle se ham – samt Andy Richter og The Max Weinberg 7 - live igjen. Disse folkene er som familie for meg – familie som bare kommer frem én time hver kveld, og ikke har noen som helst idé om hvem jeg er.

Hvis du noensinne har tenkt til å ha meg som emne i Kvitt eller Dobbelt, så kan du lese hva jeg skrev den gangen her. For dere som ikke er stalkere, skal jeg oppsummere minnene etter beste evne her, ti år senere.

Når vi ble plassert i salen, havnet jeg ved midtgangen, og etter litt publikumsoppvarming, ble Conan introdusert til stormende jubel. Han hoppet og spratt, sang og danset i kjent stil, og tok sine glade fans i hånda. Plutselig setter han øynene i meg og kommer rett mot meg. Tenk deg selv hvordan det føles når ditt idol, din helt, din favorittstjerne i hele verden, plutselig kommer mot deg på den måten. Hjertet banket, halsen tørket ut, øynene ble blanke, skallen svettet… Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva jeg skulle gjøre, og panikken var på god vei. Jeg måtte reise meg opp og fortelle hva jeg het. Jeg sa “Rune” med norsk uttale, og han så rart på meg. Så gliste han og spurte hva jeg VIRKELIG het, og stavet navnet sitt for meg. Jeg fortalte hvor jeg kom fra, og fikk en stor klem. Jeg er ikke stor på kroppskontakt med andre mannfolk (bortsett fra når jeg tråkker på dem på fotballbanen), men dette var stort. Så fikk han en kar i salen som lignet på Super-Mario til å reise seg opp, og jeg måtte gi ham en klem også. Deretter begynte Max og bandet å spille, og jeg måtte danse med Conan i midtgangen. Siden dette er den ene gangen i mitt liv jeg har danset, ble det en pervers mellomting mellom spedalsk twist og sånn som Eddie Murphy mener alle hvite danser.

Etter litt mer moro og dansing, sender Conan sin “assistent” Andy backstage for å finne en gave til meg, ettersom jeg hadde stilt opp i god sportsånd, samt for å knytte tettere bånd mellom våre land. Han gliste tappert og forklarte at det egentlig er et ganske ræva show, så de har ikke så mye å gi bort. Andy kom så tilbake og fortalte at jeg skulle bli den stolte eier av ekte talk-show-vert-sokker! Han hadde funnet sokkene som Conan hadde på seg på vei til jobb den dagen, og disse skulle så bli mine. Publikum vræler, og jeg er stolt og fornøyd.

Selve showet i seg selv var helt ålreit, men jeg husker ikke så mange detaljer etter ti år. Jeg var på TV også, i en sketsj hvor de viste publikum i et par sekunder. Stor stas.

En uke senere, så jeg Conan for siste gang på mange år på TV, og med en seriøs klump i halsen. Det kunne fort bli lenge til neste gang. Minnene herjet fortsatt i hodet mitt. Og for å gjøre sorgen komplett, kunne Conan fortelle at William Preston, skuespilleren bak figuren Carl “Oldy” Olson, hadde gått bort. De spilte en rørende (og hysterisk morsom) hyllest til ham, og når den var ferdig, skrudde jeg av TVen. Det var en fin måte å avslutte på.

Dessverre er jeg ikke i stand til å skrive med ord hvor utrolig møtet med Conan var, men det skal sies at det er få ting som overgår noe sånt. At det allerede har gått ti år siden det skjedde er skremmende – jeg har blitt gammel og feit i mellomtiden, mens Conan har fått kremjobben som erstatter for Jay Leno på The Tonight Show fra 2009 av. Heldigvis har nettet gjort det lettere å se litt Conan av og til, samt at jeg har plukket opp noen DVDer når jeg har vært i USA for å døyve smertene.

Leve Conan, og skål for 10 nye år med desperate ønsker om å være tilbake i et lite TV-studio på andre siden av dammen! :)

Kompenserar ni lite?

Jeg er ikke en av de som har et altoverskyggende behov for å disse svensker – de er helt ålreite folk som regel, og har ingenting å skamme seg for. Sånn sett er de like nordmenn. Dessuten så kan man jo ikke kjøpe mat på restaurant i Oslo uten å bli servert av en vennlig, blond svensk pike, så da må man jo nesten bare like dem.

Men under en harrytur her for noen uker siden, kjøpte vi en tube tannkrem som var preget av litt oljekomplekser. Ikke bare har de behov for å være større – de må nøye seg med å dominere med tannkrem.. Hihi!

 

Seigmen i Operaen, 22/6-2008

Jeg har aldri vært det mest musikalske mennesket i verden, og selv om interessen for musikk er der, blir jeg til tider kalt Drillo – som hadde vært et kompliment hvis jeg var fotballtrener, men ikke når det gjelder å høre på musikk.

Jeg synes dog en del musikk er ganske digg – jeg kan høre på alt fra klassisk til Rammstein, men ikke rap. Og Norge har de siste 20-30 årene hatt mye bra innen rock og alternativ musikk – fremst blandt disse (for meg) er Seigmen.

Gleden var derfor stor når vi fikk tak i billetter til ekstrakonserten som ble satt opp i operaen som et resultat av at den første ble utsolgt på et tusendels sekund. Vi dro tidlig innover for å få med oss middag på Fridays – jeg hadde med meg Siv, og vi dro sammen med kollega Kjetil og kona Vibeke (bloggløs så vidt jeg vet). Maten var som alltid god, og selv om jeg likte de “nye” Texas BBQ ribs’a jeg bestilte, kommer jeg nok ikke til å bytte ut min “faste” livrett, Jack Daniels Glazed Ribs, sånn helt uten videre.

Vi fikk vandret en tur på operaen også, og det var jo ålreit nok – diskuterte opptil flere potensielt fatale Jackass-stunts man kunne arrangere der.

Selve salen virket mindre enn den sikkert er, men sånn er det vel alltid med studioer og saler som man har sett på TV. Mannskoret sto for oppvarmingen, og det var en fornøyelig affære – de sang bra, lyden i salen var overbevisende, og det ble moro når de bl.a. skulle synge nasjonalsangene til nedlagte stater, samt at de opplyste om at det gikk an å sette seg på liste for å ligge med koret.

Men med all respekt å melde – det var ikke for dem vi var der. Det var Seigmen som gjaldt, og det ble klart fra første sekund; De eide scenen og fylte operaen med rå, slem og alternativ lyd. Greit at de ikke har flammekastere eller tygger huet av flaggermus, men her snakker vi hypnotisk totalopplevelse – lys, røyk, scene-rallemikk av en annen verden, og flere av de deiligste sangene planeten har hørt på rullende bånd; De viste virkelig hvor multi-talentfulle de var, og vi fikk passende nok også et skikkelig opera-nummer som det sto respekt av.

Det tok derimot ikke helt av (for meg) før min norske favorittsang gjennom tidene dukket opp – deres monsterutgave av Lillo-sangen Hjernen er Alene – og jeg må si at når 1500 sto og hoppet og brølte i et lysshow som så ut som en mordbrann, var stemningen uvirkelig bra. Konserten ellers var glimrende, men denne sangen alene hadde vært nok for meg. Perfekt gjennomføring.

Selv om det kjentes ut som jeg hadde et ullpledd i hvert øre i timene etter konserten, var dette en utrolig bra opplevelse. Dagbladet er enige, uten at det betyr så mye for min del. Man kan alltid drømme om at Seigmen fortsetter, men gjør de ikke det, er jeg enig med avisen; Dette var en sinnsykt bra og verdig exit!

Good night, sweet prince - may your final journey be peaceful

Jeg har en personlighet som preges av mye rart. Jeg er vanligvis ganske tålmodig, men hvis jeg bestemmer meg for det, kan jeg hisse meg opp på en måte som gjør at jeg blir skeptisk selv. Jeg er allergisk mot å lære ting, med mindre det er et snev av interesse tilstede – da kan jeg sluke fagbøker i et tempo som banker lesing av skjønnlitteratur med en faktor på 100.

Og så har jeg en sinnsyk kjærlighet for snåle, uvesentlige og meningsløse bakgrunnsfigurer som dukker opp flere ganger. Hæ? I Family Guy har vi den onde apen som bor på rommet til Chris. Man ser den én gang, i 3-4 sekunder, og så går det bokstavelig talt 3 år i serien før man ser den igjen. Siden dukker den opp med ujevne mellomrom. Samme med kjempekyllingen Ernie som Peter har et anstrengt forhold til. En gang tidligere i livet sloss de to så fjærene føyk; Plutselig, mange år senere, dukket kyllingen opp igjen og fortsatte kampen. I Simpsons og Futurama har vi de fattige og sultne barna/robotene. Det er mange eksempler på sånne bakgrunnselementer som går igjen og gir mye glede for sånne som meg som synes det er bra å følge med.

Jeg leser en del tegneserier på web – det er mye moro her, og det er også en del fryktelig dårlig. En av favorittene mine er Cyanide & Happiness. En dårlig tegnet, primitiv greie med mye ondskapsfull, svart, dyster og mørk humor.

En av figurene som har gått igjen her og gitt meg mye glede er The Purple-Shirted Eye Stabber (PSES). En figur som ikke har noen andre karaktertrekk enn fargen på skjorta og det faktum at han stadig stikker folk i øyet med en kniv, men som likevel har blitt utrolig populær til tross for at han bare har dukket opp i 6 striper av nesten 1000.

Hans første opptreden var ganske typisk for C&H – helt off the wall dukker han plutselig opp og gjør sin greie. Under en uke senere dukker han opp igjen – her begynte mange av oss å virkelig sette pris på hans særegne stil og spennende eventyr. Over et halvt år går så før han gjør sitt tredje stunt, nok en gang med et sjokkerende utfall. En måned senere snakker vi om et seriøst triumferende comeback – nesten så jeg fikk gåsehud igjen, bare ved å tenke tilbake på det. Ett år etter sin debut, dukket PSES igjen opp i denne reklamen for C&H’s nye nettbutikk. Så, 31. juli 2006, fikk vi det foreløpig siste innslaget fra hans liv, i det C&H kaster et selvkritisk blikk på sine egne svakheter.

Siden den gang har vi ikke sett noe til ham, og jeg må innrømme at det har vært tungt. Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har ligget våken og tenkt på hvordan det går med ham, bekymret og spent, men uten å få svar – fortvilelsen ble kun avløst av søvn når jeg var utslitt av hikstingen og tårekanalene var helt tomme.

Så, tidligere i dag, var jeg innom for å sjekke dagens episode, og allerede i første rute, møter vi vår gamle venn. Årene har ikke vært snille mot ham, og karen til venstre fungerer som en surrogat for leseren der han påpeker alle feil og mangler ved vår kjære PSES. Du ser hvor sliten han er, du ser år med bitterhet i ansiktet hans. Og så forandrer verden seg. Hans tid er kommet. Øyeblikket han ble født for. Grunnen til at han lever. Han trodde det ikke var noen mening med livet for ham. At han var en frik, et utskudd, en som aldri ville få oppfylt sine drømmer.

Mens jeg fortsatt satt og kjempet med tårene, kom annonseringen som alle skjønte ville komme – det var slutt. Som dere kan se i kommentarene på diskusjonsforumet, er det mye sorg; PSES er allerede savnet. Noen tror han vil komme tilbake én dag – og mer enn en har sammenlignet ham med Jesus. Det gikk heller ikke lang tid før noen hadde satt sammen følgende vakre hyllest:

Det finnes ikke ord jeg kan skrive som får frem sorgen på en vakrere måte enn det.

Cyanide & Happiness har også en del andre figurer som stadig går igjen – den vanligste er kanskje han som klemmer på pupper på upassende tidspunkter (han er ikke like morsom, men han gir seg aldri).

I tillegg til dette så har de en del bra som du må ha virkelig ondskapsfull humor for å like. Depressing Comic Week var helt genial (trykk Next over stripa for å se alle 6) – samtidig som den jo drar frem virkelige situasjoner som helt sikkert er fryktelig å oppleve. Gleden var stor i April når det så var tid for Depressing Comic Week 2 (trykk Next for å se alle her også). Som sagt – dårlig humor, dårlige tegninger, og seriøst absurd til tider.

Enda har det skjedd bra ting der også – en ivrig leser fridde til kjæresten sin via tegneserien, og fikk ja!

Ellers har serien dekket fantastisk mange temaer på sin teite og ondskapsfulle måte; 11. September, familiegjenforening, homofili, klønete sosiale situasjoner, meningen med livet, mer mening, det fantastisk absurde, statusjag, funksjonshemmede, døden, slosskamper, superhelter, homofile ekteskap, motivasjon, flere superhelter, flaks, kule triks, barneporno, tvilsomme kamerater, argumentasjonsteknikk, online rollespill, parodier på populærkultur (?), erotikk, onani, moralsk forfall, pedofili, metahumor, drømmer, falske forventninger, overraskelser, å endelig oppnå sine mål, sine egne mønstre, gyneokologer, overnaturlige evner, etikk, downs syndrom, vinnerinstinkt, mordetterforskning, konemishandling og narkotikaavhengighet. Dette er selvfølgelig bare et bittelite utvalg.

Jeg anbefaler alle å ta en titt – les deg gjerne igjennom hele. Får du deg en god latter er det bra. Blir du bare sinna, har ikke vi samme type ondskapsfulle humor! :)

Rundtom - Norges dårligste veikryss?

En av tingene jeg ikke kommer til å savne når jeg flytter til Konnerud, er Rundtom, veikrysset like ved der jeg bor. Joda, Rundtom-nissen finnes og det er masse slitne, ubrukelige folk som har jobbet på Statoil-stasjonen der, men bortsett fra det er det lite å snakke om. Selv om jeg sikkert kommer til å tilbringe ett og annet minutt her i fremtiden også, skal det bli en sann glede å få dette ut av hverdagsrutinene!

Bildet er stjålet fra Google Maps og er i relativt laber kvalitet, men det er det beste jeg fant.

For de som er delvis - men ikke helt - kjent i området, ligger Statoil Rundtom midt mellom pkt. A og D i bildet.

Vei A går sørøst ut av bildet mot Kobbervikdalen, Vestfold og sørlandet.

Vei B går inn mot sentrum av Drammen, Drammenshallen o.l.

Vei C er Tollbugata, vår nitidig fremstilte ghetto, som på diverse måter snirkler seg mot togstasjonen.

Vei D går til bl.a. Tangen og Kobbervikhagen der jeg bor.

Min arbeidsplass ligger sørøst for bildet - normalt ville man ta vei A for å komme dit, mens jeg vanligvis kjører en enveiskjørt vei lenger sørøst for D som sparer meg for en tur innom Rundtom. På vei hjem, derimot kommer jeg fra A og nordvestover, kjører inn til høyre, og tar D tilbake til der jeg bor. Helt konge - alle i hele verden har vikeplikt for meg, så jeg er fus.

Noen ganger kjører jeg folk til byen ved å kjøre fra A til C - da har jeg kun vikeplikt for D, noe som er greit nok, med mindre det er stor trafikk fra A til B, som gjør at folket fra D og C blir stående og stange i krysset og mer enn gjerne sperrer for de som skal fra A/B til C.

Legg også merke til at alle som er i krysset har vikeplikt for de som kjører fra A mot B - dette er forkjørsvei sånn at det gjerne blir stående mest mulig folk inne i krysset.

I rushtrafikken om ettermiddagen er det som regel lett trafikk fra D og A, og tung trafikk fra B og C. De som skal fra B til A har det stort sett ganske greit, mens de som skal fra B til C/D har vikeplikt for de som kommer fra A. Dermed blir det stort sett alltid en opphopning her. De som kommer fra D og skal mot C, koser seg. De som skal fra D til B, blir stående og vente på alle A'ene som skal mot B, samt det generelle kaoset. De som kommer fra C blir stående i flere hundre meter med kø, fordi de er fucked uansett hvor de skal - men ikke så ille som for C eller D som skal mot A! De er nemlig bitchen til absolutt ALLE! Spesielt hvis man kommer fra C og skal mot A, er sjansen gedigen for at man blir manisk depressiv, rett og slett fordi man har vikeplikt både inn i og ut av krysset.

Dette fører selvfølgelig til at folk blir aggressive og gjør dumme ting. Stadig vekk kjører C/D'ere som har fått nok hardt ut i retning A, som gjør at det blir skrik og hyl og tut og bråbrems fra de som kjører fra B til A. Man ser også ofte folk som skal fra C til D klikke og hive seg ut i det - det er nemlig sånn at når man har fått nok, får man automatisk forkjørsrett, og da vil alle andre automatisk skjønne at du kommer kjørende fra siden. Denslags blir det harmoni av.

For kun et par dager siden skulle jeg kjøre fra D til B, på et tidspunkt hvor det var lite trafikk. Dette er da en av de "banene" man kan kjøre uten å ha vikeplikt for noen andre enn de som kjører A til B. Omtrent samtidig som jeg kom kjørende, kom det en fra B som skulle mot D, og en vrakkjørt hvit møkkabil med en somalier i fra C som skulle mot D. Det korrekte da er at jeg og B->D skal kjøre først, mens C skal vente på oss begge og så kjøre til D. Men uansett hvor mange av C's kjære forgjengere som har vært taxisjåfører og kanskje til og med forstod skiltene som står overalt, tok han initiativ og kjørte midt ut i krysset. Neida, ikke fort. Han kjørte sakte ut i krysset, og stoppet der, sånn at jeg og han som kom andre veien måtte bråbremse. Instinktivt kastet jeg blikket mot ham for å prøve å skjønne hva han dreiv med, og i det vi fikk øyekontakt, var det nesten som om det var et glimt av noe der inne. Ikke akkurat som at han forsto at han hadde gjort noe feil.. Mer som at han tenkte "Ooops.. Best å være klar til å anklage noen for rasisme!"

Heldigvis løste han situasjonen på den mest mulige elegante måten - han stoppet helt opp, sånn at ingen av oss kom noen vei, og gliste et fårete glis som jeg tror kun er mulig å få til med liberal og rutinemessig misbruk av khat. Så la han merke til at ingen kom noen vei så lenge han sto der han sto, så han brummet avgårde i Postman Pat-tempo. Så fort han var borte kom jeg meg videre, men jeg kan tenke meg at B->A måtte kjempe innbitt for å ikke bli til Hulk.

Hvorfor gidder jeg å hisse meg opp over noe så trivielt? Fordi jeg betaler en uhyggelig sum penger hvert år i veiavgifter, skatt og andre ting som jeg sjelden får en dritt igjen for. Uavhengig av hvem som er i regjering og hvor mange somaliere taxisjåfører vi skal ha i trafikken, er det på tide å slutte å være idiot, og fikse opp litt på den tragiske standarden vi har på veinettet her i landet - både i de store byene, og mellom dem. De kan godt begynne med å lage en stor rundkjøring av Rundtom - da har alle ihvertfall en viss sjanse til å komme seg avgårde, og vi slipper kanskje folk som skal fra C til A som plutselig hopper ut av bilen og lager massakre med maskingevær og kjepper.

Trenger vi begge?

Min bror Lars fikk meg til å tenke på noe her for en god stund tilbake - hvorfor finnes både Meg Ryan og Melanie Griffith? Hadde vi ikke klart oss fint med bare én? Greit at de er søte nok begge to, og greie nok til det de gjør, men det er jo stort sett det samme! De er litt like, de spiller ofte i samme type filmer, og ingen av dem har egentlig noe å by på som ikke den andre også har. Jeg foreslår egentlig at de blir slått sammen til én, så blir det lettere for alle.

Grunnen til at jeg tenkte på dette igjen, var at et programm om Norgesvenner plutselig sto på på NRK1. Her viste de noen klipp med både Lill Lindfors og Lill-Babs. Kan noen med hånda på  hjertet forsvare at vi har begge to? Hva er det den ene bidrar med som den andre ikke kan ordne? Hadde du møtt en av dem på gata – hadde du virkelig visst hvilken som var hvilken? Jeg trodde ikke det.

Det som selvfølgelig er sjokkerende, er at vi (den vestlige sivilisasjonen) kan ta oss råd til å duplisere denne typen folk, men å ta noen prosent av oljefondet til å sikre verdig eldreomsorg, et næringsliv med flere bein å stå på eller landsomfattende kirkebrann, nei det lager inflasjon!

Neida, jeg beskylder ikke den norske regjeringen for å stå bak disse – her er det to amerikanere og to svensker. Fair enough.

Men kom ikke og fortell meg at ikke denslags skjer her på berget også. Finn Schjøll og Esben Esther Pirelli Benestad sier jeg bare. Det holder med én!! Espen Skjønberg og Nils Ole Oftebro? Ca. 20 års aldersforskjell er alt de har å vise til. Sandra Lyng Haugen og Tone Damli Aaberge? Dere vet jeg har rett. De går for akkurat det samme, ikke prøv å påstå noe annet.

Noen som har noen andre eksempler?

Heinz sukkerfri ketchup

Som diabetiker har jeg endret en del på kostholdet – greit å ikke bli blind og få nyresvikt før det er absolutt nødvendig. Jeg burde selvfølgelig også trene mer og være mindre slask sånn generelt, men alt til sin tid.

Én av tingene som kommer som en selvfølge når man skal tilpasse kostholdet til sukkersyke, er å redusere inntaket av sukker. Her hadde jeg et massivt forbedringspotensiale, og jeg kan med hånda på Snickersen si at jeg spiser mye mindre sukker nå enn før.

Noe annet som tilsynelatende ikke er like åpenbart, er at familien til sukkeret, karbohydratene, kan være minst like viktige å redusere eller kutte ut. Mat som på ett eller annet vis inneholder hvete har en ganske drastisk effekt på mitt blodsukker – ved å kutte ut brød og pasta har det stabilisert seg der nede hvor vanlige mennesker med effektivt insulin ligger.

Anyway, for å gjøre et allerede alt for langt innlegg noe kortere, la oss komme til saken; Heinz har kommet med en sukkerfri (eller sukker-redusert, som det heter så fint) ketchup. Dette er gode nyheter for oss som liker det – jeg har alltid spist en del pølser og annen søppel (hallo, det er da en grunn til at jeg fikk diabetes) som gjør seg godt med ketchup. Er denne så noe å spare på?

Det er ingen hemmelighet at jeg er av de som alltid har synes Heinz ligger langt foran Idun (som også har sukkerfri varianter av sine ting) når det gjelder smak. Det er derfor med glede jeg registrerer at dette er like godt som vanlig Heinz-ketchup. Det funker på pølse, det funker på burger, og da funker det helt sikkert på det meste annet jeg også kunne tenke meg å dynke med rød glede.

Men en ting er litt irriterende. Det er forsåvidt greit nok at flaska er i en sånn opp-ned variant sånn at den står på lokket. Men den er laget sånn at selv om du klemmer ekstremt løst på den – som om du gir en forsiktig klem til en knott du egentlig ikke er så glad for å se igjen – så står ketchupstrålen som ut av en Kärcher K 855 HS plus – det blir lett til et 1:1-forhold mellom pølse og tomatsaus. Kan det være nødvendig? Det hadde ikke holdt med f.eks. 1kg ketchup pr. pølse?

Bortsett fra dette kan jeg anbefale denne til alle som liker pølser og trenger å få litt mindre sukker i kroppen!

I can has house?

(Tittelen er bare en vennlig referanse til LOLcats, som vi selvfølgelig aldri kan få nok av)

Da er det hermed offisielt – Siv og jeg blir samboere, i et hus vi har kjøpt på Konnerud. Huset er fra 1981, er på to etasjer, er digert, har peis, vaskerom, vindfang, veranda på to sider, og i det hele tatt – det er et hus!

For to uker siden var jeg på cruise med jobben, og underholdningen under middagen besto av sang fra Jonas Fjeld og Ole Paus. De som kjenner meg godt vet at jeg var en stor fan av Paus i “gamle dager” når han sang slemme, samfunnskritiske sanger om litt av hvert. Uansett, her åpnet de ironisk nok med en sang som handler om at dersom man havner på Konnerud, så har man kjørt seg bort. Hurra?

Noen vil muligens påpeke at dette skjer tidlig. Og ja, sånn teknisk sett har man kanskje rett i det. Men i motsetning til alle andre som har hoppet i ting før, tror vi at det kommer til å gå bra! ;) Neida, vi ser jo at ting har gått fort. Samtidig tror vi at vi skal klare å få til dette her. Og går det på trynet, har vi ihvertfall bunnløs gjeld sammen resten av livet. :D

Det er nå offisielt at vi tar over huset 15/7-2008 kl. 12:00:00.000 – du kan banne på at jeg skal inn og bæsje kun kort tid senere! I det minste er det planen, så får vi bare satse på at det ikke blir noen flere skogbranner i nabolaget med det aller første..

Kun et par hus bortenfor oss bor en kamerat/kollega/sjef som jeg har jobbet sammen med i 11 år. Som en annen kollega har påpekt - vi blir sikkert enkle å ha med å gjøre på jobben etterhvert. Her skal det schemes og diskrimineres mot alle! Bare vi i Konnerud-mafiaen skal herske.

Så fort vi flytter inn og får på plass alle de viktige møblene (som i praksis betyr seng og subwoofer) er det fare for at det blir en innflyttingsfest eller fem. Stay tuned!

Bruk stemmeretten… på internet?

For de av oss som har en nerdeside, er internet et sted hvor man kan få utløp for det meste, og oppdage en hel verden av folk som er like syke eller sykere enn deg selv. Diverse internet-fenomener herjer stadig kloden; Kjedelige saker som Hampster Dance har måttet vike plassen for fenomener som “Ate my balls”-epidemien, modifiserte tegneserier, rickrolling, dramatic chipmunk, All your base are belong to us, Bert is Evil, Goatse.cx, Chuck Norris facts, 2 Girls 1 Cup, Tourist Guy, Star Wars kid og mye mer. Her er det timesvis med god underholdning hvis man har dårlig sans for humor. Men for det meste er dette passiv underholdning – hva med oss som liker å late som om vi er litt mer aktive?

En tidvis forstyrrende trend er muligheten til å stemme på forskjellige ting – det har jo til tider blitt omtalt som et samfunnsproblem at unge mennesker legger seg ut på deiligst.no eller hotornot.com for å bli stemt på. Men hallo – dette er internet! Her har vi vesentlig sjukere ting å finne på! OBS, det finnes ting her som kan gjøre deg kvalm og rasende!

Du kan rangere hva du vil: Tattiser, turbaner, mustanger, lunch, bæsj, PCer, akvarier, mullets, nettverksdiagrammer, fjes, dverger (nede ser det ut til), downs, camel toes, spy, gassmasker (bare én, men likevel), parkeringer, likmaling i trynet, fiser og aper!

Men dette er selvfølgelig bare et lite utvalg av hva man kan kose seg med på nettet – har du noen websider, fenomener eller lignende som gjør at du ler så du raller? Legg igjen en kommentar!

What the hell?

Denne saken har tydeligvis gått meg hus forbi inntil jeg kom over den i DT. Så de får henvendelser som krever eksorsismer, men de er helt udramatiske og så må likevel han som gjør det holdes anonym?

Hva er dette for noe bortsett fra ren overtro? Skal de forsøke å helbrede homofile, eller kanskje slenge noen hekser på bålet?

Nei, man skal kanskje ikke forvente at den katolske kirke kommer ut av middelalderen med det første. Det tok dem jo bare 360 år å frikjenne Galileo Galilei for kjetteri – han ble jo pælmet i fengsel og torturert fordi han hevdet at jorda gikk rundt sola, og dette frikjente de ham for i 1993! Er det rart man flirer?

Ut på tur, alltid .. eh .. retur?

Kjapp tur ned til Aalborg i Danmark og opp igjen i dag. Eller - kjapp og kjapp - måtte stå opp kl. 0400 i natt for å rekke flyet. Må innrømme at kombinasjonen av FlyToget fra Asker og innsjekking på nett før avreise (tok det i går kveld) gjør livet noe lettere. Man lærer seg etterhvert å bli litt minimalist på sånne turer også - kun det aller mest nødvendige får være med. Det gjør det lettere å bære, raskere gjennom sikkerhetssjekken, og er til mindre irritasjon for andre passasjerer.

Og andre passasjerer kommer man ikke utenom uansett. På denne typen fly - mandag morgen kl. 0705 til København - kommer man ikke unna at de fleste er business-typer. Som meg sitter de der i skjorte og forsøker å få i seg flyfrokosten innenfor sin allokerte verden på 200 kubikkcentimeter uten å søle utover hele seg. I motsetning til meg leser de aviser og får med seg hva som har skjedd i verden. Jeg bare sitter i koma og prøver å holde munnen igjen. Det blir litt som et lite samfunn på et fly, eller en stor familie. En stor familie som spiser frokost sammen og helst vil ha minst mulig med hverandre å gjøre. Dama som sitter ved siden av meg er forsåvidt relativt pen der hun sitter og sover, men baklyset fra vinduet understreker hvor mye hår hun har i trynet. Det er forsåvidt greit det, sånn er det vel med de fleste, det synes bare vanligvis ikke så godt.

En av fordelene ved å sjekke inn på forhånd, er at jeg får midtgang på alle fire flyturene, samt nødutgang på tre av dem. Ettersom jeg er litt større (både i høyde og bredde) enn et gjennomsnittsmenneske, er det veldig ålreit med en mulighet for å strekke litt på bena. Dessuten gir det meg en stor fordel når den mest aggressive delen av ritualet setter igang - landing og rullebane-taxi blir etterfulgt av at setebeltelyset skrus av - plutselig er det hver mann for seg selv, dog eat dog, og folk går over lik for å komme først ut av flyet. Det de mindre rutinerte ikke er klar over, er selvfølgelig det at man i det øyeblikket man IKKE sitter i midtgangen, er bitchen til alle rundt deg. Du skal ikke noen steder før de er borte! Ha! Det er også mange som synder mot den uskrevne (men universiellt observerte) regelen om at man lar de på raden foran gå ut før man selv presser seg frem. Her ser vi da den positive delen av min størrelse - å presse seg frem forbi meg i en trang flygang koster mer enn det smaker. Og jeg kjemper innbitt. Han som sitter i det andre midtgangsetet på samme rad som deg, er din verste fiende. Han (eller hun) må knuses. De går ut av setet likt som deg, vanskelig å få en fordel der. Trikset ligger i forberedelsene. Hvis man enten har alt man skal ha med seg klart i det setebeltelyset slukkes, eller har det liggende lett tilgjengelig i bagasjehyllen over seg, er det en smal sak å vri et bein ut i midtgangen slik at man teknisk sett er foran. Og det er alt som skal til. Uansett hvor ivrig han måtte være, har man først beinet foran ham, er kampen over - han vet bare ikke at han har tapt enda. Gradvis sklir man inn foran ham ved hjelp av friksjonsfri rotasjon, før det til slutt er ugjenkallelig over og han innser at han vil gå ut som nr. 2 fra denne raden.

Hva vinner man så på dette?

Kanskje 3 sekunder på vei ut av flyet. Det viktige er selvfølgelig ikke tiden man vinner, men det å vinne i seg selv. Og mens man drikker seierens søte nektar, vet man at trynet som kommer tuslende bak deg har fått en dårlig start på dagen. "Jeg har tapt", tenker han. Selvtilliten har fått en trøkk. Hvorfor er det så viktig for meg å slå ham? Det er ikke det. Men det er viktig for ham. Han prøver seg. Det koster.

Det er stort sett ganske vanlige mennesker som sitter på disse flyene, sånn utseendemessig. Ganske mange er bleikfeite sånn som meg, noen har fremgangshjelm (korrekt hår), mens andre er skalla. En som sitter tre rader foran meg har noen sinnsyke øyenbryn, de går minst fire cm ut og opp fra skallen hans. Det er befriende få Gillette-typer her. Noen suits er det jo, men de har helt vanlige haker og lever fint med det.

Møtet går forsåvidt helt greit. Jeg skal bare være rådgiver for et firma som jobber med de samme tingene som oss i Danmark. Et spennende prosjekt, og jeg tror løsningen jeg kommer opp med vil være bra for kunden. Når det er sagt, blir jeg under min egen presentasjon klar over hvor nasal og monoton min egen stemme er. Ikke det at jeg ikke vet dette fra før, det er bare slitsomt å høre på det. Men det går vel greit. Vi slapp de helt store språkproblemene også.

Neste på timeplanen var et par timer med venting på Aalborg flyplass. Får ikke lov til å gå gjennom sikkerhetssjekken før en halvtime før boarding, og utenfor er det fint lite å finne på. Jeg kjøper meg et dansk Illustrert Vitenskap og en is, og setter meg ned og leser i halvkoma. Tiden går i teorien, i praksis ser jeg ikke mye til det.

Når jeg endelig kommer meg inn på flyet til København, sovner jeg umiddelbart. Herlig evne å ha.

Under dagens siste flytur er jeg derimot mer våken. Sitter og koser meg med Aftenposten, mens de to digre, danske hooligansene jeg sitter ved siden av tar god plass. Jaja, jeg har midtgang, jeg henger litt utenfor. Fikk kjøpt meg noen bøker på Kastrup også - de pleier å ha bra utvalg i den kiosken som er like ved B-gatene.

Går rett ut av flyet og inn på FlyToget - klarer heldigvis å presse meg gjennom stimen med TaxFree-ville nordmenn uten stor dramatikk. Får programmert litt på toget også. Hurra for 2008! Ved å skru av wifi og kjøre HPen i strømsparingsmodus holder batteriet i praksis nesten i 4 timer. Det er nok til å glede en gammel nerd. Litt mer RAM nå..

Hvis jeg skal klage på noe som helst, så er det det trådløse nettverket ombord på FlyToget. Denne PCen har vært ekstremt snill når det gjelder å koble seg til utstyr og nett av ymse kvalitet, men her er det ikke snakk om. Jeg har glimrende signalstyrke hele veien også. Kanskje i 2009..?

Hvorfor skriver jeg forresten alt dette? Jeg vet ikke, ihvertfall ikke fordi jeg tror at noen gidder å lese det. Alle bloggere er vel til en viss grad selvopptatte og PR-kåte, og ønsker at folk skal synes de forteller om interessante ting, men alt jeg i praksis kan håpe på er en billig latter ut av de max. 3-4 som leser dette, hvorav én er min egen mor. Hei hei til deg, forresten.

Jaja, da var turen slutt, på tide å gjøre noe helt annet! Et langt døgn er omsider over, på tide å sove litt før jobben venter igjen!

Paven - en tilrettelegger for pedofile

En av favorittløgnene til de religiøse er at vi ateister ikke har moral; De har derimot tilgang til selve kilden, i form av en selvmotsigende tekst funnet opp av ignorante ørkenbønder for 2000 år siden og stadig redigert av maktsyke opportunister siden den gang.

Det artige med moral er selvfølgelig hvor lett det er å kjefte på andre folk, mens man selv lever etter helt forskjellige regler.

Dette dokumentarprogrammet fra BBC forteller om folk som systematisk har blitt misbrukt av ansatte (dvs. prester og oppover) i den katolske kirke i sin barndom, og hvordan disse lovbruddene har blitt dysset ned og holdt hemmelig mens vatikanet har flyttet rundt på de skyldige for å skjule dem fra loven.

Det er få ting i vår verden som er så ille som pedofili - en av de overgrepene hvor jeg helt klart mener at dødsstraff er på sin plass. Men å skjule aktive pedofile fra loven og flytte dem til nye menigheter så de kan fortsette virksomheten sin? Dette er langt mer enn bare medvirkning, og her burde den katolske kirken strippes helt både for sin moralske autoritet og sine enorme rikdommer - som om noen pengesum kunne gjøre godt igjen de horrible handlingene "Guds menn" har utført på uskyldige barn.

Nok et bevis på at det ikke finnes noen som helst sammenheng mellom religion og moral - to konsepter som er helt uavhengige av hverandre!

Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike

George Lucas, Steven Spielberg og Harrison Ford har slått hodene sine sammen og laget en fjerde film om action-arkeologen Indiana Jones. For de av oss som liker lettvint underholdning, mysterier, ekle dyr, grotter og lignende er dette selvfølgelig høytid - det er visse ting som bare hører hjemme i en Indiana Jones-film, akkurat som det er lyssabler i Star Wars og robotene blir onde og vender seg mot menneskeheten i sci-fi-filmer hvor de er med.

At Harrison Ford ikke er noen ungsau lenger blir det ikke gjort noen forsøk på å skjule - de gjør det vel heller til et poeng og et tema i historien.

Historien dreier seg rundt en krystallhodeskalle som må returneres til en skjult by i langtvekkistan, og her må jeg komme med en innrømmelse: Hver gang jeg ser lignende historier i Donald, Indiana Jones-filmer eller andre steder hvor man oppdager skjulte byer, synes jeg det er teit at de går inn i en hule, en grotte eller en foss, gjennom masse ganger - og så kommer de ut på et enormt område som bare må være synlig fra et fly. Ok, det er greit at de ikke ankom alle lokasjonene pr. luft her heller, da handlingen foregår på slutten av femtitallet, men likevel..

Realisme i action-sekvensene (eller noe annet sted, for den saks skyld) er ikke noe tema her - bare moro hele veien. En gammel mann som Indy ville jo ha vært dau flere ganger før filmen var halvveis hvis han virkelig gikk igjennom det som skjedde, men det er bare sånn det skal være.

Helt greit tidsfordriv som ikke lever helt opp til forventningene, men verdt å kaste bort litt tid på. Filmen får 7 av 10 skalla feitinger.

Draumspelet

En liten oppdatering på hva som skjer på drømmefronten - siden jeg stort sett kun husker de sjukeste drømmene mine, virker jeg nok som en psykopat, men det er greit.

For en ukes tid siden drømte jeg at noen hadde hengt opp en (et?) grise-anus på en tørkesnor. Ikke hele rumpa, bare huden i selve cornholet og med en diameter på ca. 5 cm, sånn at den ble rund. Den var ganske bleik også. Jeg vet ikke helt hvordan jeg visste at det var en griseanus, men det visste jeg. Mer mening enn det var det ikke i drømmen, tror jeg.

I natt vet jeg ikke hva jeg drømte, men jeg våknet ihvertfall av at jeg grep tak i Siv og utbrøt "HER SKJER DET TING!" - der og da synes jeg hun lå 45 grader bakover (som om det var et stup på hodeenden av senga), og så det som min plikt å prøve å redde henne. Forstår at hun ble litt skeptisk. Jeg husket ikke dette før hun nevnte det for meg til frokost.

Sånn, da er det bare å psykoanalysere og dømme meg. :)

Hvor vanskelig er det egentlig å lure folk?

Nei, jeg snakker ikke om Terje Hauge.

Dette (samt resten av de 8 delene) burde være pensum for folk som tror på alt de ser på TVNorge.

Han er flink, og ikke snakk om at jeg forstår hvordan han gjør det han gjør.. Men han er en annerkjent luring som INNRØMMER at han jukser - da burde det ikke være noe stort sjokk at andre også kan gjøre det samme.

Argh!

Når skal folk slutte å være blåøyde overfor religion og tillate alt så lenge man tror!?

Dette her har skjedd i vår verden, i 2008, men saken får vel ikke noe oppmerksomhet her på berget, da vi er for opptatt med å slikke ræva på idioter som ble fornærmet av noen tegneserier. Religionsfrihet er like ille som pasifisme, det er i praksis en oppfordring til å rettferdiggjøre ræva oppførsel med overtro!

Miraklet i Mjøndalen

Noe utrolig har skjedd - for første gang i historien! Les om det på jobbens treningsblogg!

Ut på tur, stadig overrasket

Jeg er nok ikke i de jobbreisendes øverste divisjon - det blir med rundt to flyturer i måneden i jobbsammenheng, sånn i snitt. Det finnes de som reiser vesentlig mer, og de som reiser vesentlig mindre. I dag (dagen jeg skriver dette, 13/5-08) har jeg nådd en milepæl som jeg ser for meg at mange går et helt liv uten å oppleve.

Den første kofferten som kom på samlebåndet ved baggasjeutleveringen, var min.

Dette er enda større enn første gang jeg var førstemann til å gå av flyet (bokstavelig talt førstemann ut etter at de åpnet døra, ble litt sånn "We come in peace!" når jeg fikk øyekontakt med dørknekten på andre siden), første gang jeg ble oppgradert til første klasse på et amerikansk innenriksfly (flyvertinnene gikk fra å se på deg som et skadedyr til å oppføre seg om det var like før de skulle til å ha sex med deg, hele tiden), og første gang de mistet bagasjen min.

På den andre siden var det litt kult første gang jeg ble stoppet for ekstra nøye sikkerhetssjekk fordi jeg ser ut som en boms/nazist/terrorist. Nå skjer det ca. annenhver gang jeg flyr, så mye av luften er sluppet ut av DEN ballongen.

Hvis vi tar med at jeg har vært i tredjegradsforhør i fylla (Israel), fornærmet en sikkerhetsvakt pga. en t-skjorte (Gardermoen), vært etterlatt på et lagerrom i underbuksa uten pass og mobiltelefon (Israel igjen) føler jeg at jeg kan si jeg har vært med på de vanligste greiene på en flyplass.

Forresten så spiste jeg en seriøst digg burger som besto av 50% bjørn og 50% reinsdyr her. Ville, ville burger. Anbefales hvis noen skulle stoppe innom Paul's Bistro i hotell Sello, Espoo.

Mine favorittserier på TV

En samtale for noen dager siden fikk meg til å tenke på hva som egentlig er mine favorittserier på TV gjennom alle tider. Jeg liker litt av hvert, og som nerd kan jeg se på mye snåle ting; For moro skyld, her er mine nåværende 10 på topp favorittserier gjennom tidene:

10. Family Guy: En av de sykeste tegnefilmseriene noensinne, og en av få tv-serier som jeg aldri ser en episode av uten å le meg fillete. De drar ting enda lenger enn The Simpsons, og balanserer helt klart på feil side av grensen for god smak. Gotta love it!

9. Lost: Har sjelden opplevd et program som blir mer klaget på - "Man får aldri vite noe", "Historien går aldri fremover" osv. Hvis man ser på hva som faktisk har blitt avslørt i løpet av de tre første årene, er det vesentlig fremgang - og vi har fått vite MYE om hva som skjer og har skjedd på øya. Bare ikke alt. Fjerde sesong holder også et veldig høyt nivå - og ingen kan nekte for at historien nå raser fremover.

8. Band of Brothers: En lovlig kort serie til å være med på en sånn liste - kun 10 episoder pluss ekstramateriale. Dramatisert dokumentar om Easy Company, et kompani med soldater og deres opplevelser i 2. verdenskrig. Realistisk, nådeløs og utrolig bra. Actionsekvenser som skriker etter surround-anlegg. Basert på sanne historier, og således enda mer fantastisk. Man får rett og slett en utrolig respekt for disse menneskene og det de har opplevd. Sekvensen på slutten hvor man får se intervjuer med navn på de som overlevde er helt rå, og man kan forstå litt av frykten til de som var ved Bastogne, sjokket til de som fant konsentrasjonsleierne, og æresfrykten til soldatene som ser Speirs løpe gjennom hele Foy og tilbake for å opprette kontakt med et annet kompani.

7. Firefly: Også en kort serie - egentlig litt skeptisk til å ta med Firefly her, siden den bare fikk 14 episoder før den gikk i graven, men det er såpass bra at den utvilsomt også hadde klatret om den fikk leve lenger. 500 år frem i tid har menneskene flyktet fra jorda pga. forurensning, og kolonisert andre solsystemer. Vi følger Mal og hans besetning når de cruiser i utkanten av både galaksen og loven og prøver å slippe unna med litt ærlig tjuveri. Fikk en verdig avslutning i oppfølgerfilmen Serenity fra 2005. Suveren humor, og man kan til tider lure på nøyaktig hvem sine sokker Joss Whedon (mannen bak bl.a. Buffy) har røyka når han fant på dette her.

6. NYPD Blue: Etter 12 sesonger var det slutt på denne mørke, dystre og realistiske serien om livet på en politistasjon på Manhattan i New York City. Handler like mye om livet til Sipo og de andre som den gjør om all den sjuke kriminaliteten som foregår. Som alle andre show på lista hadde denne enkelte episoder som fikk meg til å gape. Og le. Alltid solid underholdning, alltid noen uventede vendinger, og hvis ikke Sipo er den hardest prøvde karakteren på TV, skjønner jeg ingenting.

5. The Sopranos: Denne serien gir noe som må omtales som et realistisk bilde av livet til en fiktiv mafiaboss, Tony Soprano. Han sliter med psyken, balanserer sine to familer, og prøver å få ting til å gå rundt. Mørk og slem humor, sjokkerende vendinger, brutale avstraffelser og italienske retter i hver episode! Totalt levde serien kun i seks korte sesonger, men rakk glatt å sikre seg en plass i evigheten.

4. Futurama: Kunne sannsynligvis ha klatret enda høyere hvis ikke onde Fox hadde tatt de av plakaten så altfor tidlig. Skapt av Matt Groening, mannen bak Simpsons. Intelligent fremtidsvisjon med mye obskur og surrealistisk humor. Lever delvis videre gjennom direct-to-DVD-utgivelser.

3. The Simpsons: Ingen show har vart lenger i prime time i USA enn denne amerikanske kjernefamilien. I 20 år har de vært igjennom de utroligste ting. Filmparodier og -referanser, politisk satire og samfunnskritikk er alle ingredienser når den gule familien utsettes for de sykeste historier. Her snakker vi bokstavelig talt mange hundre timer med rungende latter!

2. Late Night with Conan O'Brien: Fra 1993 har denne tidligere Simpsons-medforfatteren hatt sitt eget talkshow på NBC i USA. Helt sinnsyk humor, utrolig bra intervjuer, uforglemmelige karakterer - dette er underholdning og moro fire dager i uka for de som er så heldige å kunne se det! Hadde de gitt ut hans komplette verker på en DVD som kostet 50.000 hadde jeg tatt opp forbrukslån på dagen. Conan, Andy og Max huskes sammen med klassikere som Triumph the Insult Comic Dog, The Masturbating Bear, Space Whore, og så mye, mye annet. Jeg var så heldig og snakke og danse og herje med Conan i New York for snart ti år siden, noe som nok blir markert med et eget innlegg på bloggen. :)

1. Babylon 5: Joda, ujevne historier (spesielt i første sesong), lavt budsjett, skuespillere som brukte tid på å finne rollene sine.. Jeg er klar over alle feilene. Det er scener som er pinlige og flaue... men det er også en historie som overgår alt annet jeg har sett. Noen av episodene gir meg ujevn hjerterytme og gjør at jeg svetter. Episoder som Severed Dreams, Z'ha'dum og Sleeping in Light gjør ting som ingen andre TV-show har vært i nærheten av. Kanskje for spesielt interesserte, men jeg er ihvertfall en av dem! En serie der alt har konsekvenser, der historien fortsetter selv om en episode slutter og en ny begynner. Fantastisk!

Bare for ordens skyld, i listeform:

1. Babylon 5
2. Late Night with Conan O'Brien
3. The Simpsons
4. Futurama
5. The Sopranos
6. NYPD Blue
7. Firefly
8. Band of Brothers
9. Lost
10. Family Guy

Det er selvfølgelig veldig mye bra som ikke fikk være med på lista. Både gamle og nye favoritter måtte prioriteres ned i forhold til de ovennevnte. Jeg kunne sikkert ha forsvart å snike inn X-Files, American Dad, Ren & Stimpy, Robot Chicken, Drawn Together og masse annet her, men sånn ble det ikke denne gangen. I tillegg har jeg sikkert glemt en hel haug med godbiter. Jaja, skriv kommentarer og kjeft ivei!

Ønskeliste til bursdagen min

Jepp, jeg blir 34, og fortsatt lager jeg ønskeliste. Barnslig? Ja, kanskje, men det er flere som krever å se gavealternativer, og dette er det mest effektive kommunikasjonsmiddelet jeg har.

Hva ønsker jeg meg så denne gangen?

Bøker

LINQ in Action - Programmeringsbok

Physics of the Impossible - Vitenskap

Agile Principles, Patterns and Practices in C# - Mer programmering

Letter to a Christian Nation: A Challenge to Faith - Ateisme

Bøkene i Isaac Asimov sin Foundation-serie, bortsett fra Foundation, Second Foundation og Foundation & Empire, som jeg allerede har.

DVDer

Alle sesonger av South Park - har ingen av dem!

Clerks 1 & 2

Jackass 2.5 (med andre ord ikke Jackass 2, som jeg allerede har)

Resident Evil: Extinction

Babylon 5: The Movie Collection (de har den på Outland på Oslo S)

Annet

Motivasjon til å trene

Kokebøker - trenger å pusse opp kokkekunnskapene litt :)

PlayStation 3 (knis)

 

Og det var dessverre alt jeg kom på. Jeg skal prøve å oppdatere denne ønskelista med flere ting hvis jeg kommer på noe. Men jeg tror det er en fysisk lov at det SKAL være vanskelig å finne på ting til halvgamle, skalla ruslebiffer.

Men organisert religion i den vestlige verden er da ikke noe problem...?

Neida, vår koselige, utvannede form for kristendom er da bare moro. Ingen der som ville finne på å gjøre noe galt, eller å misbruke tillitten til de fromme lam som gjerne vil fortjene en plass i himmelen? Vår lille smeltedigel av diverse former for overtro er da bare en styrke for samfunnet?

Samme dag som det kommer frem at datteren til en SV-politiker  tok sitt eget liv etter å ha fått ganske standard svar på personlighetstesten til de livsfarlige gærningene i scientologi-kirken, kommer det frem at Bibelselskapet oppfordrer givere til å testamentere formuen sin til dem. De tar seg til og med bryet med å sende ut et ferdig oppsett, slik at man bare kan fylle ut prosentandelen av formuen man ønsker å gi! Alle vet at dette foregår, og alle vet at diverse menigheter og sleipe prester rundt omkring skor seg godt på naive folks håp om å komme inn i himmelen. På tide å skille kirke og stat for godt!

Vårslipp i trafikken

Ok, jeg skal innrømme det, jeg er nok litt ivrig bak rattet. Jeg kjører nok litt fort innimellom. Flere har omtalt meg ved mitt indianer-navn, Blyfot. Jeg har fått bøter og prikker og kjeft. Og jeg lærer ikke. Jeg er ond, uansvarlig, et dårlig menneske og burde sikkert ikke kjøre bil.

Men HALLO! Noen mennesker ligger enda dårligere an enn meg! Her er mine Topp 5 trafikk-irritasjoner så langt denne våren:

5. Folk som ikke bruker blinklys ved feltskifte eller når de tar av fra veien

Kan noen finne ut hvem disse folkene er, og vise dem Shoot'em Up? Hvor ofte må du skifte pære på blinklysene dine? Har du virkelig ikke råd til et blink av og til? Eller er det kanskje sånn at blinklys er for 'streitinger', og at de 'kule' ikke skal måtte kaste bort tiden sin på sånt?

4. Folk som bor i venstre felt

Dette er selvfølgelig ikke bare et vårfenomen - her i Norge er vi helt ufattelig dårlige til dette generelt. Hvis det finnes så mye som en antydning til en bil som kjører en millimeter i timen saktere enn ham selv i høyre felt en kilometer lengre fremme, kan du banne på at idioten foran deg forblir i venstre. Selv om han LETT kunne ha sluppet frem hele NORD-EUROPA som ligger og banner bak ham uten å minske muligheten for å komme tilbake til venstre felt når det faktisk ble nødvendig. Jeg vet det er vanskelig å akseptere at det finnes folk som kanskje har det mer travelt enn deg, men FLYTT DEG! DET FINNES INGEN GRUNN TIL AT DU SKAL LIGGE I VENSTRE FELT!

3. Trailere i venstre felt i oppoverbakker

Jasså, så du valgte den lange, slakke oppoverbakken til å kjøre forbi, du? Og du kjører ca. 1 km/t fortere enn han du skal kjøre forbi, samtidig som dere begge mister så godt som ALL fart i løpet av bakken? Koselig det! Kan noen være så snill å innføre skuddpremie på trailere som ligger i venstre felt utenom natten og andre perioder hvor det er stille!? I Tyskland - et land som har forstått vei, trafikk og infrastruktur - får ikke disse svina lov til å ligge i venstre felt. Men det skal sies at det vel er få steder på Autobahn som kun har to felter, også.

2. Folk som kommer inn fra mindre vei, SER du kommer, kjører SAKTE inn på veien sånn at du må bråbremse, og så bruker en milliard år på å akselerere

Disse må være noen av de sløveste som kan få førerkort. Er man tettere enn dette, har man ikke nok intelligens til å åpne bildøra, så da får man ta bussen istedenfor. De sitter der og stirrer, og feilberegner farten din TOTALT (uansett om du kommer fort eller i normal fart), sånn at du er NØDT til å bråbremse i siste liten for å ikke mose dem av veien. Skjønner de ikke at det er deres egne liv det er snakk om? La være å kjøre inn på vei når du har vikeplikt og du kommer i veien for/forstyrrer en med forkjørsrett! Ellers fortjener du alt du får!

1. Folk som kjører under fartsgrensa forbi fotobokser

Hvis det er noe som kunne få meg til å tvile på utviklingsteorien til Darwin & Co (og det skal litt til), så må det være det faktum at naturen ikke har luket ut disse menneskene for lengst. Man ligger bak en bil som kjører 10km/t over fartsgrensa - etter min mening ingen fryktelig forbrytelse hvis man har kontroll over bilen og oversikt. En fotoboks nærmer seg. Bilen foran bremser ned - og kjører 10 km/t UNDER fartsgrensa forbi fotoboksen. Hæ? Tror du at du FÅR IGJEN penger fordi du kjørte EKSTRA sakte? At de sender inn bilde av deg til statsministerens kontor så han kan fikse Kongens Fortjenestemedalje i Gull for fantastisk bilkjøring? Det er feilmargin på både fotobokser og speedometer, og når det er åpenbart at den eneste grunnen til at man bremser er fotoboksen, så er det brått ingen argumenter igjen for å holde på sånn. Men idiotene fortsetter, like glade.

Det finnes selvfølgelig mange andre irritasjonskategorier enn disse. Og hvis du tror jeg mener at jeg er en perfekt sjåfør som aldri gjør feil, les første avsnitt av denne artikkelen en gang til. Jeg vet jeg gjør feil, jeg vet jeg kan bli bedre. Men jeg vet også at det finnes folk som irriterer andre mer enn det jeg gjør. Hvis folk irriterer seg over at jeg kjører fort, javel, så skal de få lov til det. Men med mindre de sitter med bevis på at jeg ikke har en akutt sjuk person i bilen med meg, er det ikke DERES oppgave å ligge under fartsgrensa i venstre felt for å låse av alle muligheter - det er det politiet og deres prikkesystem som skal fikse.

Hadde jeg hatt en tier for hver gang jeg ønsket meg en takmontert 12.7mm på bilen, hadde jeg vært skammelig rik.

No Country for Old Men

Det har blitt en liten pause fra bloggen - påske i trøndelag og litt av hvert annet har foregått. Jeg skal prøve å komme igang litt igjen nå. Sitter her på et hotell i Stockholm og venter på at noe skal skje. :)

I helga ble det en tur på kino, og hva var vel da mer naturlig enn å se vinneren av Oscar for beste film, No Country for Old Men? Har hørt mye bra om den fra diverse kilder, så alt var duket for en avslappende fredagskveld i kinosalen.

Filmen finner sted i 1980, og handler om... litt av hvert. Llewelyn Moss er ute på jakt i ørkenen når han kommer over en narkohandel som har gått fryktelig galt. Anton Chigurh er en skikkelig bra seriemorder av typen man husker som... vel, han dreper, og vil ha penger, og følger et moralsk kompass som ikke alltid kommer helt klart frem. Carson Wells blir sendt ut av felles oppdragsgiver for å få kontroll på Anton. Og Ed Tom Bell, spilt av glimrende Tommy Lee Jones, er sheriffen som prøver å nøste opp i alt sammen.

Dette er ikke en "rett frem" action-film. Det er et langt drama hvor man til tider blir sittende og lure på hva det er de prøver å si. Filmteknisk er det bra, mangelen på musikk gjør at enkelte scener blir ubehagelige, og de har gjort en del originale valg med regien. Å si at man blir sittende igjen med spørsmål når filmen er ferdig, er ihvertfall ingen overdrivelse.

Jeg tror at jeg - etter å ha tenkt på dem en stund - har forstått en del av budskapene til filmen. Men at det var det siste årets aller beste film? Det kan jeg ikke være enig i. For all del, mye bra prestasjoner her, men jeg foretrekker å bli ferdig med en film mens jeg fortsatt er i kinosalen. De gangene jeg trenger mer tid på å behandle dem, er det ofte fordi de er bra (Donnie Darko, The Usual Suspects), ikke fordi de er frustrerende.

Filmen får av meg kun 5 av 10 skalla feitinger.

Ny drøm, nye muligheter...

Kan noen hjelpe meg med å tolke denne?

Jeg drømte at jeg var ute og kjørte i bilen, da jeg kom til å dytte borti en kar på en parkeringsplass. Han gikk over plassen, jeg beregnet sånn at jeg skulle kjøre forbi i det han hadde passert, og så bråbremser han og står stille sånn at jeg så vidt kommer borti ham. Han blir sinna og banner høyt og tydelig, og jeg vinker "sorry" og kjører videre.

Senere i samme drøm er jeg ute og kjører igjen, og kjører ned samme typen, denne gangen i ganske stor fart, på veien. Som i drømmelogikk ellers, dukket han opp ut av intet, plutselig moste jeg ham bare rett ned, og han skreik og bar seg. Jeg antar at jeg hadde knust hofta hans eller noe.

Men så kom politiet og sa det var i orden, for han sto på en liste over folk det er greit å kjøre over.

Jeg kjente ikke igjen denne personen i det hele tatt i drømmen, og når jeg våknet, var jeg litt trist.

Noen som skjønner hva noe sånt betyr!? Er jeg på vei til å bli mental?

CeBIT 2008

En av verdens største messer innenfor min bransje er CEBIT-messa som holdes hvert år i Hannover. Mye har skjedd opp gjennom årene - møter, fyll, mat og mye moro. Historiene er like mange som de er varierte, og det er ikke lite latter som stemmer herfra.

Dette er ikke en av de historiene - dette er bare et "reisebrev" om du vil, en liten logg på hva som skjer. I år er vi (kollega og sjef Jørn, samt tildels eieren min, Brian) her fra tirsdag 4/3 til og med fredag 7/3. Jørn er kanonforkjøla, jeg er meg selv, og i skrivende stund (tirsdag kveld) er Brian missing in action. Over til oppsummeringene dag for dag..

TIRSDAG

Jørn og jeg drar innom jobben på morrakvisten, og rekker en drøy time der før vi skal avgårde. Etter noen tårevåte farvel med våre tapre kollegaer, hiver vi oss i bilen og kjører til Asker. Så fort vi kommer frem til perrongen for Flytoget, ser vi Brian komme luskende på den andre siden. Han har vært syk i litt over en uke og skal gå på pencilin - men han er stor Tyskland-fan og vil nok ikke gå glipp av denne turen!

Turen til Gardermoen går uten dramatikk, og vel fremme forsvinner Brian inn i en heis. Jørn og jeg sjekker inn og går gjennom sikkerhetssjekk, jeg kjøper en bok jeg har sett etter en stund, og vi får oss en liten pizzabit. Forkjølede Jørn har også lyst på en Jäger, men det er for tidlig på dagen - de serverer ikke sånt før kl. 13. Vi ser ikke noe mer til Brian før vi boarder, men han skal ta et annet fly (til Hamburg, og så en tur innom Kiel før han kommer til oss i Hannover), så det er forsåvidt ikke så rart.

Jeg leser så vidt ett kapittel av boka før jeg går i koma - jeg sover som et barn når jeg flyr (kanskje bra jeg ikke er pilot). I Danmark (mellomlanding på Kastrup) rekker vi en voksen øl - 0.75l, men det skulle bare mangle, det er jo (så vidt) ettermiddag. Jørn får seg endelig jägeren sin. Kjempekø for å gå ombord på flyet da noe datagreier har brutt sammen. Vi kommer oss inn til slutt, og jeg blir sittende og lese hele turen. Vel fremme tar vi ut litt € og tar drosje til Frau Kiesewetter - privat innlosjering er stort sett det eneste som er tilgjengelig i Hannover når det er messetid.

Vi er fysne og bestemmer oss for å dra ut og få oss litt mat - jeg ringer Brian for å si fra om dette, så han ikke skal lure på hvor vi er blitt av når han kommer frem. Brian kan fortelle at han hadde booket flybillett til feil dato, han skulle egentlig ha flydd i morgen, så de booket ham om til Billund (!), hvor han nå satt og ventet på et tog som skulle over grensa til Tyskland. Sånne ting skjer selvfølgelig bare med Brian.

Jørn og jeg havner på Maredo, en sør-amerikansk-inspirert restaurantkjede med mye digg. Vi er ulvesultne, så mens Jørn spiser en miksa tallerken med alle skogens dyr, hiver jeg i meg en bra dose med både biff og spareribs. Selv om vi også spiste forrett, kjenner begge at det nok blir en pølse på vei hjem. Vi flytter oss litt rundt, tar en øl på Bavarium og litt mer på en irsk pub vi alltid havner på, og så er Jørn så tett og full av haibønner og jeg så slapp at vi bare blir enige om å dra hjem. Må bare ha en pølse først. Og en pizzabit. Og en kjempekanin laget av sjokolade. Du vet, sånn i tilfelle jeg får lavt blodsukker.

Ingen vet hvor Brian er. Han dukker nok opp.

ONSDAG

Morgenen starter med en dusj etterfulgt av meg som prøver å vrenge meg inn i dressen. Etterhvert står Jørn opp, og han hoster som besatt i dusjen. På vei til eget rom for å kle på seg, stopper han utenfor mitt for å proklamere at han må ha hatt feber i natt, for han drømte at skoene hans tok over. Han trodde han skulle klare å stoppe dem, men de truet med å drepe familien hans.

På messa var det relativt lite folk, og ellers alt som før; Endeløse haller med utstillere i hopetall, og de ansatte ved hver stand kan generelt deles inn i 3 kategorier:

- Overivrige tyskere som enda ikke er leie av det knusende messelivet, og dermed hopper på deg med stor glede og entusiasme til de skjønner at du ikke snakker en tøddel tysk.

- Asiatiske droner som ser ut til å være hjernevasket og adskilt fra enhver form for personlighet og livsvilje. Minner mer om bier enn noe annet. Tror de er usynlige når de sniker i køer. Tilsynelatende masseprodusert.

- Innleide reklamedamer i klovneantrekk og med unaturlig fine kropper. Får sannsynligvis glassaktige blikk hvis man spør dem om produktene de står der for å representere.

Heldigvis er det ikke alle som er like lette å sette i bås. Vi hadde et par møter på messa, og var egentlig ganske fornøyd med det vi fikk utrettet. Så møtte vi en kunde, konkurrent og leverandør (!) til lunsj og drakk en liter med smooth, smooth tysk øl. Vi svømte videre til pølselangeren, og innen vi hadde slukt varene hans, var vi enige om at 7 timer messetramping var nok for én dag. Tid for retur og cowboystrekk! Og en øl, da.

Når jeg våknet, hadde Brian kommet frem. Snakk om hvirvelvind - hvis det var mulig å tappe hans entusiasme og lagre det som ren energi, kunne vi bare glemme atomkraft, lyn og lignende. Vi dro på en gresk restaurant for å spise litt, og etterhvert som øl, vin og ouzo (sp?) kom på bordet, kom også historiene. Alle var slitne etterpå så vi valgte å ta en relativt tidlig kveld.

Dagens ord: Brillekåt.

Dagens personomtale: "Hun hadde ikke vasket seg i underlivet på ÅREVIS!" (Om en programmerer som synes det var for dyrt med hotell i Stockholm, så hun la seg på gata).

TORSDAG

Torsdagen begynte med felles frokost, der Brian kunne fortelle at han hadde sovnet med tunga mellom tennene (!) kvelden før. Vi dro sammen til messa, og skilte snart lag - Brian snakker med en del andre leverandører enn det Jørn og jeg gjør. I en av hallene så Jørn noe som bare kunne kalles Tjukke Cuba-Elvis - jeg fikk bare sett ham kjapt i en dårlig vinkel etter at han hadde gått forbi, men han var tjukk, så ut til å være fra Cuba, og hadde Elvis-hår. Derav navnet. Han har i ettertid skapt en del latter.

Vi fikk sett en del og gjort oss ferdige på messa, tok en øl og en wurst til lunsj, og møtte Brian for et raskt stand-besøk før vi gjorde oss ferdig med møter og stakk avgårde. Det var jo viktig å rekke en ny cowboystrekk før middagen. Jeg sovnet hardt, og etterhvert fant vi ut at Brian aldri kom seg fra messa, så han ventet på oss i byen. Vi satte nesa mot restaurant Mövenpick - kjent for mye mer enn bare deilig is - og var klare til å kose oss. Det ble øl, fisk, kjøtt, vin og is i skjønn forening, og jeg var så mett etterpå at jeg satt og smågulpet. Jørn stakk på WC en tur, og mens han var borte innrømte Brian til meg - og jeg siterer - "Jeg tror jeg har blitt forkjølet helt ned i tissen". Istedenfor å spørre om hva det innebar, konsentrerte jeg meg om å dø litt inne i meg.

Før middagen var ferdig hadde Jørn vist frem bilde av Carmela - familiens nye hund - til Brian, og han klarte i en senere telefonsamtale å si "Ååååå! Den så så god ut! Den var så nyyyyydelig! Lukter sikkert godt også!" - nok en gang, det er bedre å ikke spørre. Vi dro hjem helt uten å stoppe for pølse, og jeg måtte ligge på ryggen hele natten for å slippe akutte haibønner.

FREDAG

Vi rakk så vidt å sluke frokosten før vi måtte kaste oss i en drosje til flyplassen. Her var det flere spenningsmomenter - det hadde vært mye streik innen transportsektoren i det siste (og noe greier med brannvesenet som kunne gå utover vår evne til å ta av), når det gikk i orden var flyet tilsynelatende såpass forsinket at vi sto i fare for å rekke neste fly (nok en gang mellomlanding i Køben), og når vi landet viste det seg at det flyet også var forsinket. Jeg klarte å lese en del, sove en del og Sloth'e litt, så turen gikk ganske smertefritt.

Dermed var nok en jobbreise over. Ikke så spennende, lite fyll og slossing denne gangen også, men jeg kom meg hjem til min utkårede og det ble helg! Hurra!